September 22, 2011

Innovasjon Verden?

Hvis bistandskritikerne har rett, driver Norge med bistand først og fremst fordi det gir oss god samvittighet - ikke fordi det virker. Hvis vi tar den mest kritiske bistandskritikken på alvor, bør vi slutte. Men hvordan skal Norge da redde verden?

Det har Kristian Meisingset, Amara Butt og jeg brukt deler av sommeren på å finne ut av, og resultatet er i den nyeste utgaven av Minerva, som lanseres på Civita-frokost torsdag.

Les artikkelen her: Etter bistand

Les også:

Posted by Julie at 12:54 PM | TrackBack

April 17, 2011

Sitert

IMAG0012

Jeg er sitert på omslaget av Elin Ørjasæters bok Det glade vanvidd  (2. opplag).

For å finne ut hva jeg mener, les hele bloggposten jeg skrev om boken.

Og les boken selvfølgelig.

Posted by Julie at 12:51 PM | TrackBack

April 5, 2011

Cookies are for eating

 

A new EU directive will require that websites get their users' clear consent for all cookies by May 25, according to Deutsche Welle. This could mean endless pop-ups repeatedly asking for your permission to store info.

In Norway, online cookies could become illegal by the end of April. E24 wrote about this back in January, and it's worth repeating. Anders Willstedt, leader of Inma, an interest group for interactive advertisers, told E24:

"If this goes through, it will send the Internet back to the stone age. The people who drafted this bill don't know enough about how the Internet works. It would mean that loading the front page of the newspaper Dagbladet would require ticking 27 'permission to store cookies' boxes."

It all depends on what we mean by consenting to cookies. Yahoo, Google and Firefox are working on various ways of letting us give or deny permission to store cookies once and for all, instead of every single time we load a page.

For the other kind of cookies, the answer is much, much simpler:

Image source: Cookie monster by Chibcha, Creative Commons. The cookie sign is mine, photographed in my old apartment.

Posted by Julie at 2:43 PM | TrackBack

Hvordan få Julie til å spise ost

Illustrasjonen virker logisk om du leser hele bloggposten.Jeg liker ikke ost. Når jeg innrømmer det, blir folk stort sett irritert på meg. Jeg har fått fiender på grunn av ost. Folk stempler meg som barnslig, kresen, vanskelig, og overhodet ikke interessert i gode smaksopplevelser på noen måte.

Kanskje jeg blir bedre likt om jeg omformulerer meg:

Jeg har fortsatt ikke møtt en ost jeg har likt. Og tro meg, jeg har prøvd. En av mine aller beste venninner er kjøkkensjef utdannet i Frankrike, og jeg har smakt alt hun har bedt meg smake. Med jevne mellomrom drar jeg til en fancy ostedisk i en såkalt velassortert matbutikk og sier: "Surprise me!" Men det hjelper ikke. Kanskje det er konsistensen; kanskje det er en ekstremt mild form for laktoseintoleranse, men jeg ser bare ikke poenget. Jeg klarer å spise både brie og parmesan for eksempel, men dere andre som elsker disse ostene kan godt få min porsjon.

Så jeg var litt nervøs da jeg satte meg ned til Girl Geek Dinner med temaet Ost og øl (og radiofrekvensidentifikasjon, men det er en annen historie).

Så hørte jeg noe fantastisk:

- Jeg likte ikke ost før, sa Sigrid Strætkvern, ølformidler og "stemningsskaper" hos Ringnes.

En dame som får betalt for å snakke om smak, var tidligere ostemisliker. Det finnes håp for meg også. Jeg kan også lære å spise som en voksen. Løsningen er - i hvert fall basert på Sigrid Strætkverns erfaring - å kombinere riktig ost med rikig øl.

Så fortalte hun at 80 prosent av smaksopplevelsen sitter i øynene, og at det er påfallende vanskelig å smake forskjell på mørkt og lyst øl eller på hvitvin og rødvin med bind for øynene.

Challenged accepted!

Jeg har nå notert meg følgende observasjoner om mine egne smaksløker:

Om jeg gjentar disse kombinasjonene ofte nok, vil jeg bli flinkere både til å spise ost og til å drikke vin uten å søle. Øl, ost, vin og bind for øynene er altså veien til voksenpoeng.*

(Enkelte vil sikkert hevde at alkohol og bind for øynene kan føre til flere overraskende situasjoner enn bare at Julie spiser ost, men igjen, det får bli en annen historie.)

 IMAG0007

Ølene (fra venstre):
Hoegaarden Wit
Ringnes Platinum
Jacobsen Dark Lager
Frydenlund Bayer
Leffe Blonde
Brooklyn Lager
Frydenlund Bokkøl
Brooklyn East India Pale Ale

Ostene:
Vellagret Jarlsberg
Ridderost
Chevre
Selbu Blå

Vinene
Gato Negro Cabernet Sauvignon 2009 (rød chilensk)
Santepietre Pinot Grigio 2009 (hvit italiensk)

Ølsirup
1 del øl (Frydenlund Bayer)
2 deler sukker
saften av en lime + evt litt finrevet skall
1/2 – 1 finhakket, røkt chili (chipoltles)
2 stjerne anis
Alt i en gryte, kokes til det begynner å tykne, settes kjølig. Bør oppbevares i romtemperatur, ikke kjøleskap.
Chipotles får du i velassorterte matvarebutikker, for eksempel Meny Ringnes Park. Du kan også røke fersk chili selv.

*Voksenpoeng: Du blir ikke voksen; du blir stadig voksnere. Det skjer ved at du oppnår voksenpoeng. Det er en bra ting. Å "bli voksen" betyr at du slutter å oppnå nye voksenpoeng (les: utvikle deg og lære nye ting). Leken er over på alle måter, med andre ord.

Foto: Mariana, Julie R. Andersen

Posted by Julie at 1:30 AM | TrackBack

March 22, 2011

Stein fra glasshus

detgladevanviddÅ lese Elin Ørjasæters nyeste bok, Det glade vanvidd, føles som å lese hele arkivet til en blogg på én dag: Den er en samling relativt korte meningsbærende tekster hvis eneste åpenbare sammenheng er at de har samme jeg-person. Her er hva Elin mener om tårer, foreldremøter, psykiske diagnoser, cruise, kosmetisk kirurgi, vinterferie og telegiro (faktisk). Det er velskrevet, og - siden jeg i E24 til tider fungerer som Elins korrekturleser legger jeg merke til dette - med påfallende få språkfeil. Men etter noen sider har jeg en potensielt bitende kritikk klar: Hva er nå poenget med dette da? Man skal være ganske interessert i Elin personlig for å skjønne vitsen.

Dette blir imidlertid ingen bitende kritikk. For gradvis går det opp for meg at gjennom tabloide formuleringer og personlige anekdoter trykker Elin på et ømt punkt hos meg, et blåmerke jeg har sminket over så lenge at jeg ikke lenger kjenner det igjen når jeg ser det.

"Moderskapet er alle kvinners, også feministers, såre punkt. Stikk oss her, og vi er forsvarsløse," skriver Elin.

På dette tidspunktet - side 52 - har Elin presentert leseren for forskerkvinnen, næringslivskvinnen, grunderkvinnen og kvinnene som gråter (det vil si de fleste av oss, selv om det ikke gir oss mer rett i konflikter. Mer om det senere). Fellesnevneren er rollesjongleringen kvinner driver med.

Det er her tekstene kommer litt for nært ting jeg prøver å ikke tenke for mye på.

Jeg er vokst opp med en pappa som først var doktorgradsstudent (altså alltid opptatt) og så foreleser/førsteamanuensis/konsulent/skribent/blogger (altså fortsatt alltid opptatt). Og en mamma som var hjemme. Pappa jobbet 200%. Pappa var kanskje i Kina, kanskje i India, kanskje inne på hjemmekontoret - jeg hadde ikke helt oversikt. Pappa måtte ikke forstyrres fordi han skulle ta eksamen. Mamma kunne høre hvordan dagen min hadde gått på hvordan jeg åpnet inngangsdøren. Mamma sørget for at jeg hadde hjemmebakt brød i matpakken (amerikanere kan ikke grovbrød). Mamma farget klærne mine fordi ingen butikker solgte svarte barneklær og sydde kostymer uansett hva jeg ville kle meg ut som. Mamma var alltid tilgjengelig.

I A-magasinet svarer en leser på et intervju med Elin: "Hun tør å si at hun angrer på at hun valgte karriere fremfor barna, det er det ikke mange som gjør. Jeg er en firebarnsmor som har valgt barn og familie fremfor karriere, og jeg er lei av alle disse karrieremammaene som alltid klager på dårlig tid, rekker ikke ditt, rekker ikke datt. Jeg får alltid høre: "Så rolige barn du har, hva har dere gjort?" - Hallo! Vi er der for dem, de trenger ikke streve etter oppmerksomhet!"

Illustrasjon: postsecretOg når jeg leser sånt, får jeg vondt i magen. Jeg kan ikke være hjemme med barn. Jeg blir rastløs av å være i min egen leilighet én dag. På mange måter håper jeg at jeg blir som foreldrene mine, men jeg kommer ikke til å rekke å være som dem begge på en gang. Og hvis jeg måtte valgt i dag, ville jeg blitt som pappa når jeg blir stor. Fordi jeg oppriktig tror at å være hjemmeværende ville gjort meg deprimert.

Nå representerer foreldrene mine motsatt side av en skala der de fleste norske kvinner i dag befinner seg nærmere midten. Utfordringen min kommer til å være å finne en balanse mellom de egenskapene jeg beundrer hos hver av dem.

Og det er nettopp det jeg kommer til å ta med meg fra Elins bok: Hun innrømmer at dette er en utfordring. At akkurat disse problemstillingene er vanskeligere for kvinner enn for menn, og at selv om det er blitt bedre, er det fortsatt ikke perfekt.

Alternativt kan man si at bokens poeng er å finne på side 138, der Elin skriver "Det er en dyd å ta seg sammen." Boken er et eneste stort SKJERP DEG! til overfølsomme, hypersensitive, politisk korrekte mennesker med diverse vage diagnoser. Og til meg, som sitter her og bekymrer meg for en hjem/karriere-balanse som (potensielt) ligger mange år inn i min egen fremtid.

Og til Elin selv, for hun er heldigvis klar over det når hun sitter i glasshus. Hun skriver for eksempel at alt kan spøkes med, unntatt det hun selv tar seg nær av.

Stein fra glasshus var en mulig tittel på boken, og jeg mener fortsatt at den ville vært bedre enn Det glade vanvidd.

Kvinner som holder hverandre nede nettopp ved å insistere på at kvinner alltid skal holde sammen, kaster stein fra glasshus. Kvinner som vil bli tatt på alvor, men som likevel prøver å bruke egne tårer som argument i diskusjoner, gjør også det. Norske, høyt utdannede kvinner med god jobb og et godt familieliv som klager på at det er så vanskelig å være kvinne, sitter definitivt i glasshus - men hvem har sagt at glasshus er noe bra sted å være?

Jeg mener bestemt at jeg gjør langt mer for likestilling ved å gjøre jobben min uavhengig av at jeg er kvinne, enn ved å bruke store deler av min tid på å snakke om at det er vanskelig å være kvinne og gjøre jobben min. Her om dagen sa jeg til en gutt: "Jeg er så lei av å høre at jeg er undertrykket. Det er faktisk ikke så vanskelig å være jente."

Source: http://weheartit.com/entry/6987566Men det er befriende når noen innrømmer at det er vanskelig innimellom likevel: At det for eksempel gjør vondt å reise fra barna sine for å dra på jobb ("Biologi kan overvinnes, men det er ikke spesielt trivelig mens det pågår.") Det kan være sterkt når noen som vanligvis er beinharde på å skille person og sak tør å skrive hva de føler.

Det hele bindes sammen i siste kapittel, "Verden", der Elin hever diskusjonen hun fører med seg selv til et globalt perspektiv. Riktig nok ved å beskrive egne erfaringer med cruise-ferie, men poenget kommer frem likevel: Vi profesjonaliserer husarbeid, og leier inn praktikanter med midlertidig oppholdstillatelse til å utføre de oppgavene vi ikke vil gjøre selv. Så kan vi få tid til både karriere og barn, mens damene som vasker gulvene og serverer drinkene våre føler seg heldige om de ser barna sine to ganger i året. Alle vil ha hushjelp, ingen vil at datteren deres skal bli hushjelp, og likestilling kan dermed gjenninnføre klassesamfunnet i Norge, nå med en internasjonal vri.

Det tok meg et par timer å lese boken - og over en uke å formulere hva jeg tenkte mens jeg leste. Ikke fordi den gjør noe som helst forsøk på å være dyp, men fordi jeg ikke liker å innrømme at jeg er bekymret for å ikke klare å gjøre som mamma. Det er greiest når andre innrømmer sånt, så kan jeg bare lese det andre skriver. Så ja, boken er som en samling bloggposter. Men fra en blogg jeg ville ha fulgt med på.

 

Illustrasjoner: Aschehoug, PostSecret, acunat, lorenia (Creative Commons)

Les også:

Posted by Julie at 5:01 PM | Comments (5) | TrackBack

February 16, 2011

En gave til mine fans

Det er som kjent ingen skam i å Google seg selv. Man kan finne ut mye rart, som for eksempel at E24s nye publiseringssystem tydeligvis samler alle artikler med min byline på denne siden.

Riktig nok kaller systemet disse artiklene for "kommentarer". Da jeg underviste en dobbelttime i norsk for en førsteklasse på videregående denne uken, var jeg nøye på at det å skille mellom kommentarjournalistikk og nyhetsjournalistikk er kjempeviktig. Så norsk-elever: Ingen av disse tekstene er kommentarer.

Går du litt langt tilbake i arkivet dukker det også opp artikler jeg ikke står for. Jeg har ikke skrevet om at norske skuespillere er trege til å ta i bruk Twitter eller at Anne B. Ragde synes Dennis Storhæi er kjekk. De er skrevet av en VG-journalist og desket av meg,

Men ellers, hvis du er en av de mange (selvtillit er fint) som oppsøker E24 kun for å lese mine ord, look no further.

Men da går du glipp av mye bra. Er du en ordentlig Julie-fan, må du også sjekke E24s forside regelmessig. Jeg er tross alt også forsideredigerer.

Les også: Greatest hits 2010

Posted by Julie at 2:22 PM | TrackBack

December 31, 2010

Greatest hits 2010

My favorite blog posts, and some other stuff I wrote in 2010.

Blog posts in English:

The Fur trilogy starts here My opinions on fur, from fashion to ethics to business.

Love in any language Why Norwegian is sometimes better than English

I want to live in English Why English is usually better than Norwegian

You’re a kitty! The law of cat proximity works with any furry animal.

South Africa through taxi windows "If we want to get to a time when black and white doesn't matter, we need a hell of a lot of taxis."

Why I don’t want to read anything written for women If men don't care, why should I?

Bloggposter på norsk:

Eplesett! Reaksjoner på iTingen Alle jeg følger på Twitter latterliggjorde iPaden da den ble lansert. Og jeg lærte at hvis jeg blogger om Apple, får jeg flere lesere.

Verdien av Precious Se denne filmen!

Jeg vil ta master i verdensvitenskap! Tverrfaglighet FTW.

Generasjon Facebook – endelig en bok om meg!  I like to think I'm like everyone else, but I guess that makes me unique.

7 “uskrevne regler” for nettavisers forsider Hvordan lage nettavisforsider

iPensum – Jeg skriver om Apple, for å gi bloggen flere lesere Hvorfor vi skriver så mye Apple? Fordi dere bryr dere så innmarri. Men jeg skal slutte nå.

Investering i estetisk kapital Det nærmeste jeg har kommet å starte min egen blogg-meme. Nerding om hvor mye tid jeg bruker på mitt eget utseende.

Hva skjedde med de norske bloggerne? De er på Twitter.

Tekster jeg skrev utenfor bloggen:

LES DENNE BLOGGPOSTEN! Hvordan klikkhoreri fungerer Hvorfor vi nettjournalister horer ut nyhetene, skrevet for argument

Intelligente nyheter i illusjonenes tid Bak kulissene i Dagsrevyen, med Christian Borch, for argument

Kritikk av gode hensikter Bistandskritikk for argument

Sør-Afrika gjennom taxivinduer En busstur gjennom Western Cape er en reise gjennom apartheidgeografi, basert på blogging, oversatt for argument.

Papirstøtte Kommentar om mediestøtte, skrevet for Minerva

Sommer i E24 – media, mat og mac Sommervikariatet i E24 oppsummert med 3 m-er.

Foredrag:

Journalist i sosiale medier For Østlendingen, Edda Media

Hvorfor lærere bør blogge (og forslag til hvordan) For NKS Nettstudier

Photo credit: ashlee

Posted by Julie at 11:44 AM | TrackBack

December 21, 2010

Sånn kan det gå

Dagbladets toppsak

(Klikk på bildet for større versjon. Det er sannsynligvis først da det blir morsomt.)

Toppsaken på Dagbladet.no sier mye om hvilke nyheter nordmenn bryr seg om.

Posted by Julie at 10:27 AM | TrackBack

December 16, 2010

Romkuleangst

romkuleangst

(Klikk på bildet for større versjon)

Posted by Julie at 7:39 PM | TrackBack

Dagens blogger: Astrid Meland

Det er 16. desember, og jeg er fullstendig klar over at Dagens Blogger-spalten ikke ble en julekalender, men en slags semi-fast spalte. Uansett er dagens blogger Astrid Meland.

Astrid Melands blogg veksler mellom morsom og alvorlig, frekk og inderlig, dyp og overfladisk, så fort at du ikke alltid er helt sikker på hva du sitter og leser. Det bør altså ikke komme som noen overraskelse at hun jobber i Dagbladet.

Selv mener hun at "den mye omtalte Dagbaldet-schizofrenien er jo genial. Den burde fått en diagnose med artigere fortegn.  Bipolar? Manisk depressiv?"

Det jeg liker best med denne bloggen er det varme forsvaret for den gode typen tabloidjournalistikk. Meland leder noe av det jeg faktisk leser hos Dagbladet, nemlig nettutgaven av Dagbladet Magasinet. Tabloidisering handler om å overbevise leseren om at saken bak tittelen, bildet og ingressen er verdt å lese. Jo bedre saken er, jo morsommere er det å lage tabloide innganger. Den kombinasjonen - tabloid inngang til viktig stoff - klarer hun både i blogg- og avisform.

Blogg: Astrid Meland
Twitter: @astridmeland

Utvalgte innlegg
Hvordan unngå skuffelse når du leser tabloide medier
Tabloidsakene vi liker
Hva gjør Wikileaks som ikke journalister allerde har gjort?
Nettordbok (inludert klikkhore selvfølgelig)

Posted by Julie at 7:32 PM | TrackBack

Klikkhore

klikkhore

Nettjournalister er klikkhorer som skriver tabloide titler. Men vi gjør det for at du skal lese vesentlige nyheter. Så LES DENNE BLOGGPOSTEN!!!

Posted by Julie at 7:26 PM | TrackBack

December 12, 2010

Dagens blogger: Den afrikanske farmen

Gjennom Tordenbloggen har jeg oppdaget en (for meg) ny blogg. Den afrikanske farmen ser interessant ut av minst tre grunner:

1. Beskrivelsen: "i 2001 reiste jeg på feltarbeid til Namibia. Hadde jeg visst at jeg skulle bli værende, ville jeg pakket litt annerledes."

Dette er den ultimate fantasi. Å reise kortvarig (tror du) til et sted og så bare aldri dra hjem igjen. Altså å gjøre målet for en kort tur til et nytt hjem. Jeg leser gjerne historien til noen som har gjort nettopp dette.

2. Skribenten følger opp det beskrivelsen lover ved å fortsette å levere gode formuleringer i bloggpostene. For eksempel denne: "Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Til det var kontoret hans altfor rotete."

3. Jeg leser ikke så mange blogger som først og fremst omhandler skribentens liv, men denne skribenten ser ut til å ha en livsstil som er såpass langt fra min egen at det kan bli svært spenende.

Jeg vet ikke så mye om denne bloggen ennå. Kanskje jeg ikke liker den om noen måneder. Men akkurat nå føles det som når jeg begynner å lese en ny roman. Men i motsetning til en roman, er dette (tilsynelatende) sant. Og boken kommer ikke til å ta slutt med det første.

Blogg: Den afrikanske farmen

Posted by Julie at 8:47 PM | Comments (1) | TrackBack

December 11, 2010

Det får bli morgendagens blogger

Jeg er borte fra datamaskinen min, så dere får heller få to blogganbefalinger i morgen. Let etter egne favoritter i Tordenbloggens finalister i mellomtiden.

Posted by Julie at 5:11 PM | TrackBack

December 10, 2010

Dagens blogger: Virrvarr

Det er 10. desember, og dagens blogger er Virrvarr, også kjent som Ida Jackson. Det er ganske sannsynlig at dere allerede har hørt om Virrvarr. Hun er flere ganger kåret til Norges beste blogger, for ikke lenge siden var hun med på NRKs Trekant, og hun har gitt ut to bøker. Den siste handlet om hvordan man kan ta over verden - eller i hvert fall oppnå innflytelse - gjennom blogging.

Noen bloggere blir nemlig kjente fordi de blir kjente. De når en slags kritisk masse av enten svært mange eller svært innflytelsesrike lesere på en eller annen måte, og så er de plutselig "en kjent blogger", "bloggkjendis" eller "kjendisblogger" (Språkdebatt på E24-desken: Hva er forskjellen på en bloggkjendis og en kjendisblogger?) Dermed får de oppmerksomhet uansett hva de skriver, og lesertall/innflytelse går tilsynelatende bare oppover. Noen ganger forstår jeg virkelig ikke hvorfor de har kommet dit.

Det gjelder ikke Virrvarr. Hun er bloggkjendis (tror vi i E24 landet på at det var bloggkjendis som var det mest dekkende begrepet) fordi hun skriver godt om interessante temaer. Derfor leser jeg bloggen, og anbefaler dere å gjøre det samme.

Jeg viser til det Virrvarr selv har valgt ut som godbiter fra arkivet. De utvalgte innleggene under er innlegg som har betydd spesielt mye for meg.

Blogg: Revolusjonært roteloft
Twitter: @virrvarr

Utvalgte innlegg:
Mine beste bipolartips (mye av dette er generelt gode råd for å passe på egen psykisk helse)
Om å dumpe andre enn kjæresten
En bloggers anmeldelser av journalistene som intervjuet henne

Posted by Julie at 4:27 PM | Comments (1) | TrackBack

December 9, 2010

Dagens blogger: Olav Torvund

Det er 9. desember, og dagens blogger er Olav Torvund.

Jeg anbefaler dere å kombinere hans juleølkalender med min blogganbefalingskalender. Drikk dagens juleøl mens dere leser dagens blogg.

Olav Torvund er professor ved Senter for rettsinformatikk på Universitetet i Oslo. Juridisk kompetanse gjør at han kan blogge om medier på en litt annen måte enn mediebloggere, og politikk på en litt annen måte enn politiske bloggere.

Ellers har han nettopp blogget om julemusikk og har to egne nettsteder om gitar, et på norsk og et på engelsk. Han fulgte Tour de France ved å blogge om vin fra regionene syklistene syklet gjennom, og han skal visst gjøre det igjen neste år. Og hvis du reiser til Languedoc, bør du først lese det han skriver om stedet.

Olav Torvunds blogg er med andre ord en fest - i hvert fall den typen fest jeg liker: Øl, vin, musikk og diskusjoner om media og politikk.

Blogger: Olav Torvunds Blogg (en del av Torvund.net)
Twitter:
@olavtorvund

Utvalgte innlegg:
En 9 (!) år gammel kommentar om Datalagringsdirektivet
En grundig gjennomgang av den foreslåtte "bloggplakaten"
Politisk idioti om skattelister

Posted by Julie at 6:34 PM | TrackBack

December 8, 2010

Dagens blogg: NRKBeta

Det er 8. desember, og jeg har egentlig ikke så god tid i dag. Derfor tenkte jeg at jeg skulle raskt og enkelt anbefale en av Norges mest kjente og best leste blogger: NRKBeta.

Så begynte jeg imidlertid å lese NRKBeta. Og det som skjedde da kan best beskrives med ordene til en av bloggerne, nemlig Anders Hofseth, i innlegget Hvorfor jeg aldri ble venn med Samsung Galaxy Tab:

Etter at jeg har surret rundt på nett i årevis, går fortellerformen på TV for sakte for meg, jeg klarer ikke helt å falle til ro med enveiskommunikasjonen og tidsskjemaet mitt stemmer sjelden med TVs. Vegeteringsbehov dekker jeg istedet med nett, det gir meg mye av den samme opplevelsen, følelsen av flow.

Den ungarsk-amerikanske psykologen Mihály Csíkszentmihályi har forsket på hva som gir lykkefølelse og fant noe han kalte flow, følelsen av å være i ett med det man driver med – øyeblikk der man ikke merker at man har et selv og hvor forholdet til tid og sted blir utvisket.

(...)

Nettsurfing kan også gi flow. Jeg har ofte tatt meg i å være dypt inne i noe på nett – på et nivå hvor jeg ikke merker at det er 15°C i rommet, at klokken er alt for mye og at jeg skal være et sted om femten minutter. I noen av disse øyeblikkene har jeg nærmest en opplevelse av å være fysisk inne i det jeg leser.

Jeg gikk altså inn i en flow, og plutselig hadde jeg brukt opp tiden på å surfe gjennom blogginnlegg om diverse gadgets, nettsteder og annet teknologiprat.

Jeg er ikke spesielt opptatt av gadgets; i hvert fall ikke til girl geek å være. Det skyldes kanskje fenomenet mamma pleide å kalle "bakerens barn", eller i mitt tilfelle nerdens barn. Jeg har som sagt kjøpt 1 eneste datamaskin i mitt liv. Gadgets har bare dukket opp (nå sist var det en iphone, men det får bli en annen bloggpost).

Men tekster som denne underbygger min påstand om at Enhver som kan skrive godt, kan få lov til å fortelle meg hva som helst. Og at gode anmeldelser er interessante uavhengig av produktet de omtaler. Og derfor skal dere lese NRKBeta: fordi de går dypere i forbruker-IT enn lanseringsjournalistikken, uten å bikke over i utilgjengelig fagnerding.

Og fordi jeg synes det er interessant at en skikkelig blogg vokste ut av NRK. Det er noe å tenke på under den evinnelige debatten om skillet mellom ansatt og enkeltindivid i sosiale medier: Det kan skje mye bra om man setter merkelapper som "beta" og "sandkasse" på ting og så gir folk litt plass til å leke.

Blogg: NRKBeta
Twitter: @andorand og flere, se her

Utvalgt innlegg (mer rekker jeg ikke): Hvorfor Apple ikke er så viktig (ja, jeg vet jeg gjør det viktig ved å si at det ikke er viktig, men dette er et bra innlegg)

Posted by Julie at 5:31 PM | Comments (2) | TrackBack

December 7, 2010

Dagens blogger: Kristine Lowe/Löwe/Løwe

I dag, 7. desember, får dere flere blogger, som alle kan knyttes til én person. Kristine har en egen engelskspråklig blogg Kristine Lowe, driver fellesbloggen Netthoder (som Löwe), og blogger for VGNett under overskriften Digital (med byline Kristine Løwe). Felles for alle tre er at de handler om media og it.

Blogg: Digital
Twitter:
@twournalist

Når VGNett (eller E24 via VGNett) legger ut en klikkhore om Facebook eller Apple, blogger Kristine om politikken og prinsippene som ligger bak disse nyhetene.

Utvalgte innlegg
Velkommen til Facebook-mail, farvel til privat e-post
Om nettets død

------------------------------------------------------------------------------------

Blogg: Netthoder
Twitter:
@netthoder (men følg de enkelte bidragsyterne individuelt også)

Netthoder er bloggen til Norwegian Online News Association (NONA). Meld deg gjerne inn i denne organisasjonen, hvis du driver med nyheter på nett, som journalist, desker, redaktør, nyhetssjef, utvikler, selger osv. Men les bloggen uansett. Den er en snarvei til mye innsikt og inspirasjon innenfor nettjournalistikk.

Netthoder har innlegg fra flere bidragsytere som i seg selv er verdt å følge med på. Blant dem er Anders Brenna (@abrenna), Ida Aalen (@idaaa), Helge Øgrim (@hogrim) og Arne Krumsvik (@arnehk).

Utvalgte innlegg
Gavepakke til deg som vil diskutere iPad på et litt høyere nivå av Ida Aalen
En samling god nettjournalistikk til inspirasjon av Arne Krumsvik
Drap på Facebook - blant annet om hvor aktive kriminelle er på sosiale medier

------------------------------------------------------------------------------------

Blogg: Kristine Lowe
Twitter:  @kristinelowe

Kristines engelskspråklige blogg har vært lite oppdatert siden hun startet med de andre prosjektene. Det er likevel verdt det å både rote rundt i arkivet og sjekke etter nye innlegg. Kristine har journalistutdanning fra London, og hun klarer å sette mye av den norske mediedebatten inn i et større perspektiv.

Utvalgte innlegg
Wanted: Multimedia journalist who can sell ads (om den kanskje-ikke-så-tydelige grensen mellom redaksjonen og salgsavdelingen i moderne mediebedrifter)
Is your blog really a blog if it has photos of shoes? Aktuell igjen, siden vi nok en gang diskutere rosabloggere som om de var de eneste bloggerne.

Posted by Julie at 10:37 PM | TrackBack

December 6, 2010

Dagens blogger: jill/txt

Det er 6. desember, og vi bør lese bloggen jill/txt. Jeg skriver "vi" fordi jeg også burde lese mer av henne, det vil si Jill Walker Rettberg.

Hvorfor har ikke internett presentert meg for henne før? All logikk tilsier at jeg burde ha støtt på henne i en eller annen sammenheng: Hun har blogget siden 2000, mye om litteratur og digitale medier, som jeg nerder om, og på en blanding av norsk og engelsk, som meg. I tillegg har hun vokst opp i et engelskspråklig land, som meg. Og hun bruker (finner på?) begreper som digital multiculturalism. Jeg burde ha lest henne fast siden videregående. I stedet begynte jeg for noen dager siden, da jeg snublet over henne via Virrvarr (også en bra blogg selvsagt, men det er en annen historie). Jeg kunne selvsagt valgt å føle meg uvitende, men jeg velger å holde internett kollektivt ansvarlig for at jeg ikke har "møtt" denne bloggen før.

Jill blogger ikke ofte for tiden, men nok til at nettsiden er langt fra død. Bloggen er dessuten et arkiv over fagfeltet digital litteratur. Det understreker forsåvidt poenget fra denne bloggposten: Twitter er kjempegøy, men det er samtidig et medium med irriterende kort hukommelse (overskriften her oppsummerer det uten å egentlig mene det).

Dessuten er det behagelig å lese om sosiale/digitale medier i en litterær sammenheng. Noen ganger blir jeg lei av å snakke om hvordan aviskonsern skal tjene penger i fremtiden eller hvordan bedrifter best kan fremstille seg selv i sosiale medier. Blogging og andre former for digitale medier handler også om å fortelle historier. Kanskje først og fremst om det.

Og hvis noen av mine kjære nerdevenner trenger et konkret bevis for at Jill Walker Rettberg bør leses: Hun har redigert en vitenskapelig antologi om World of Warcraft.

Blogg: jill/txt
Twitter: @jilltxt

Utvalgte innlegg
Jilltxt presenterer sin forskning i videoform
Teaching kids about censorware and privacy - inkl. omtale av Cory Doctorows Little Brother
Blogging about cancer - hvorfor så mange blogger handler om sykdom

Posted by Julie at 8:44 PM | TrackBack

December 5, 2010

Dagens blogger: kristians notisblogg

Det er 5. desember, og i dag bør dere lese kristians notisblogg.

Kristian Landsgård ble nettopp ferdig med en mastergrad i politisk økonomi, bor for tiden i Washington D. C. og ser ut til å bruke mesteparten av fritiden på å lese svært interessante bøker. Han blogger som regel om det han leser og lærer. Leser du bloggen, får du innføringer, oppsummeringer, spørsmål, sitater, diskusjoner og tanker Kristian gjør seg, stort sett innenfor økonomi- og samfunnstemaer. Du kan lære å skrive bedre fagtekster, få Adam Smith oppsummert eller få nye argumenter i diskusjoner om innvandrere og norsk velferdsstat.

Kristian gir leseren smakebiter på en mengde kompliserte temaer innenfor hans fagområde og gjør den faglige delen av livet sitt tilgjengelig for den som vil lære. Kort sagt blogger han slik jeg skulle ønske universitetsforelesere innenfor samfunnsfag blogget. Og han er knapt ferdig med mastergraden. Dette lover godt.

Blogg: kristians notisblogg
Twitter: @kristianland

Utvalgte innlegg
Bernt bør blogge og jeg bør snakke
Hvorfor blogge?
Link til Kristians masteroppgave

Posted by Julie at 5:33 PM | TrackBack

December 4, 2010

Dagens bloggere: Eirik og Jorunn

Det er 4. desember, og i dag anbefaler jeg Eirik og Jorunn. Det gjør jeg egentlig med jevne mellomrom. men her er den offisielle anbefalingen.

Hvis man ser bort fra bloggere i min egen familie, var Eirik og Jorunn de første bloggerne jeg leste fast, og de første bloggerne som leste meg. Jeg møtte dem samme uke som min blogg ble startet.

Eirik og Jorunn er nerdebloggere, bokbloggere og kattebloggere.

Jorunns innlegg om Kindle var utslagsgivende da foreldrene mine skulle velge bursdagsgave til meg. Jeg leste alle Eiriks innlegg om bøker da jeg fikk lage egen pensumliste i kulturjournalistikk. Dessuten lærte han meg ordet springmais

Eirik har forresten fått et offisielt anbefalingsinnlegg før. Men da handlet det om dans, ikke blogging.

Blogg: Eiriks forfatterblogg
Twitter: @astronewth

Blogg: andedammen
Twitter: @jorunn

Posted by Julie at 8:59 PM | TrackBack

December 3, 2010

Dagens blogger: Lyspunkt i hverdagen

3. desember bør du lese bloggen Lyspunkt i hverdagen. Den har en helt annen stil enn bloggene jeg har anbefalt hittil. Lyspunkt har flere bilder, og det er lite politikk og økonomi her.

Det er ikke lenge siden jeg oppdaget denne, men konseptet ser ut til å være at @lyspunkt deler små hverdagsgleder. Det er det mange bloggere som gjør, men såvidt jeg kan se, klarer Lyspumkt å være koselig uten å falle i to av de vanligste kosebloggfellene (nei, jeg skal ikke nevne navn på bloggere i kosebloggfeller):

Felle 1: "Se så koselig JEG har det, sammen med verdens beste kjæreste, verdens mest fantastiske venner, og alt jeg har kjøpt. Hadde du hatt det samme som meg, hadde du også hatt det koselig og vært like glad som MEG."

Felle 2: "Sitat. Klisjé. Dårlig dikt. Kornete "kunstnerisk" foto med hipstamatic-effekter. Sangtekst. Originalt innhold er for de ikke-koselige."

I stedet er Lyspunkt litt som 1000 Awesome Things. Ikke i stil, men i budskap. Og budskapet er: Vi minner om at livet faktisk er ganske kult, sånn generelt.

Blogg: Små lyspunkt er mye verdt!
Twitter: @lyspunkt

Utvalgte innlegg:
Surfing på bussen
Lyspunkt - en pose med Twist
Hjerter overalt

Posted by Julie at 1:04 AM | Comments (1) | TrackBack

December 2, 2010

Dagens blogger: Iskwew

2. desember bør du lese bloggen til Iskwew, en "finanspolitisk katteblogg", for å bruke hennes egen beskrivelse.

Hvorfor? Generelt fordi hun skriver godt og variert. Spesielt fordi hun fagblogger (noe jeg synes flere burde gjøre) på flere kreative og morsomme måter. Hun forklarer kjærlighet med finansbegreper, samler på Gordon Gekko-sitater og bruker statistikk i journalistikk på en måte jeg skulle ønske flere journalister gjorde. Og noen ganger setter hun foten ned og skriver ting som dette:

"Vi næringslivsfeminister er ikke så høylydte som andre feminister.  Til det jobber vi for mye.  Andre feminister ser ikke ut til å være så begeistret for det.  De ser nemlig ut til å mene at feminisme handler om 6-timers dag og å snakke om feminisme stort sett hele tiden."

Iskwew ser ut til å mene - som meg - at den beste måten å bevise at du kan noe er å gjøre det. Selv om du er jente.

Treffsikkerhet og spissformulering til tross, er ikke Iskwew en sint, kverulerende og superpolitisk blogger. Hun er personlig, noen ganger også om ting som er sårt og vanskelig. For som hun skriver:

"Folk som slår opp tall hos ssb og i Statsbudsjettet har ikke et menneskesyn som gjør dem til spesielt ondskapsfulle mennesker uten omtanke for andre.  De er bare litt opptatt av å finne fakta."

Kort sagt: Jeg kan godt bli litt som Iskwew når jeg blir stor. (Og litt som gårsdagens blogger, i tilfelle han skulle bli misunnelig.)

Blogg: Iskwews hjørne på www
Twitter: @iskwew

Utvalgte innlegg
Finanskurs for datere (ok da, så er det en hel kategori)
Hvorfor Iskwew ble økonom
Hvorfor feministisk politikk er slitsomt
Tilværelsens uutholdelige letthet

Posted by Julie at 12:02 AM | Comments (1) | TrackBack

December 1, 2010

Dagens blogger: Espen Andersen


Holidays2009_179

1. post i julekalenderen der jeg anbefaler norske bloggere! La oss ta det forutsigbare først: Klart jeg anbefaler pappa.

I tilfelle noen som leser oss begge ikke har skjønt det ennå: Espen Andersen er min far. Det var han som opprinnelig fikk meg til å begynne å blogge way back i 2005. Det hender vi er skummelt samkjørte på internett. Vi liker begge å blogge om økonomi, teknologi og bøker, men pappa blogger ikke så ofte om klærne sine - selv om den norske bloggen, Tversover, er oppkalt etter hans yndlingsklesplagg. Her dukker også andre skriverier opp, for eksempel innleggene i E24. På Applied Abstractions skriver pappa på engelsk, og her finnes blant mye annet korte anmeldelser av de fleste bøkene han leser og liker.

Blogger: Applied Abstractions + Tversover
Twitter: @espenandersen

Utvalgte innlegg:
Forskning om ME
11 grunner til å velge matematikk
Lærerkvalitet viktigere enn noe annet

Posted by Julie at 1:07 AM | Comments (1) | TrackBack

November 30, 2010

Hva skjedde med de norske bloggerne?

blogg vs twitter

I år som i fjor har jeg vært jurymedlem i Tordenbloggen. Det vil si at jeg, som "en av Norges beste bloggere", har sendt inn en toppliste med mine ti favorittblogger. Jurymedlemmenes liste danner grunnlag for kåringen av toppbloggerne 2010.

Dette var vanskelig. I fjor var det vanskelig fordi jeg først og fremst var i en engelskspråklig verden på nett. I år var det vanskelig fordi Twitter har tatt over store deler av min blogglesetid  - og tilsynelatende andres bloggskrivetid. De har nesten sluttet å oppdatere, og jeg er mindre oppdatert på det som skrives.

Jeg ville at min liste skulle inneholde gode skribenter som skriver jevnlig om varierte og interessante temaer. Alt for mange av mine gamle favoritter har nesten sluttet å skrive faktiske bloggposter. De tvitrer, og de legger ut tekster de har skrevet andre steder. Bloggen har blitt en "les mer" bak twitterprofilen. Eller en integrert del av en nettpersonlighet som finnes på Twitter, Facebook og gjerne en eller annen form for geolokasjonstjeneste.

Det er ikke noe galt i det i seg selv, og jeg merker det i min egen blogging. Det er raskere å tvitre enn å blogge (spesielt hvis jeg ikke er hjemme), så korte "les/hør/se dette"-anbefalinger publiseres på Twitter fremfor på bloggen. Jeg får respons på bloggposter på Twitter og Facebook fremfor i kommentarfeltet, så da ber jeg like greit om råd på Twitter eller Facebook i stedet for på bloggen.

Men på bloggen har jeg plass og tid. Det er ikke alt som kan sies på 140 tegn. Det er ikke alt som har gått ut på dato bare fordi det er kommet tilstrekkelig mange nye tweets som har skjøvet min tanke ut av skjermbildet til leserne mine. Og for å sitere Eirik Newth:

Twitters brukergrunnlag er smalt, systemet er lukket og ustabilt så det holder, og samtalene har en tendens til å bli veldig interne og preget av farsotter drevet av “retweets”.

Sitatet er fra en bloggpost om nettopp denne overgangen fra blogging til tvitring. Eirik siterer en artikkel i The Economist som blant forteller at det har skjedd en tilsvarende utvikling i Indonesia, og han forteller om egne erfaringer:

Det er så mye lettere å slenge ut en peker i en tweet enn å blogge den, at Twitter i praksis har drept kortpostingene i denne bloggen. Dermed bidrar jeg til en trend som nevnes i Economist-artikkelen: bloggpostinger blir stadig lengre. Nei, jeg syns i grunnen ikke det er en udelt bra ting. Det gjør denne bloggen tørrere enn den var før, og fører til at jeg publiserer godbiter i et nettsamfunn med mange begrensninger og ulemper.

Jeg ville blogge om bloggposten da Eirik publiserte den, men så ble det en Twitter-melding i stedet. Typisk.

Men siden det straks er advent, siden Tordenbloggen forhåpentligvis gir meg tips om nye favorittbloggere, og siden @martinemonster ønsket seg dette i fjor (hun sa i hvert fall det da vi stod i kø utenfor Rockefeller og gledet oss til Regina Spektor):

Årets julekalender skal være en leseliste over gode norske bloggere.

Ikke nødvendigvis de beste og absolutt ikke rangert, men bare folk dere burde vite om, i tilfelle dere ikke allerede gjør det.

Posted by Julie at 10:53 PM | Comments (2) | TrackBack

November 23, 2010

Hvorfor lærere bør blogge (og forslag til hvordan)

 

Da jeg begynte på universitetet, savnet jeg lærerne mine fra videregående. Ikke bare som personer, men som tilgjengelige fagpersoner. Mennesker jeg kunne stille spørsmål til, og som ga inntrykk av å være opptatt både av elevene sine og fagene sine mer eller mindre hele tiden. Mennesker som fremstod som eksempler på hvordan det var å være voksen og leve av eller for et fag.

Man velger ikke bare hva man skal gjøre når man blir stor, men hvem man skal være. På videregående tenkte jeg at selv om jeg ikke hadde lyst til å bli lærer, ville jeg være en voksen som var så opptatt av politikk og historie som politikk- og historielæreren min var. Det var først og fremst fordi han stadig delte ut tips om bøker, filmer, artikler og anektdoter som var faglig relevante, men ikke på pensum.

Offline er slike tips lettere å dele ut direkte til 20 elever enn til 200. Men det gjelder ikke på internett. Denne lærerrollen, den faglige rollemodellen, skulle jeg ønske at flere som underviste på høyere nivå tok tilbake - gjennom blogger, Twitter eller andre former for nettmedier.

Det betyr ikke at pensum, som fortsatt stort sett er på papir, er verdiløst. Men den holdningen som virkelig frustrerer meg, og som jeg møter både hos studenter og lærere, er at faget stopper der det obligatoriske pensumet stopper. Og at læreren som fagperson stopper når den obligatoriske undervisningen (alt for ofte i seg selv bare en gjentagelse av pensum) er slutt for dagen.

Det er bare ett av argumentene. Et annet er at stadig flere oppsøker informasjon om verden gjennom sosiale medier fremfor bøker eller papiraviser. På samme måte som journalister må være klar over hvordan leserne leser, må lærerne være klar over hvordan elevene lærer utenfor klasserommet.

Det betyr ikke at du må (eller bør) bli venn med alle studentene på Facebook og dele alle sider av livet ditt med dem. Men du kan vel dele de faglige sidene. Hva du som fagperson tenker om nyheter, bøker eller samfunnsdebatten. Noe av det beste med internett er at folk kan møtes på grunn av det de har til felles - selv om det bare er et bittelite smalt felt som i seg selv tar opp kun en fjerdedel av ett semester av en utdannelse.

Heldigvis begynte historielæreren min å blogge kort tid etter at jeg begynte på universitetet. Bloggen History Matters! (som altså har som mål å vise at historien har en betydning for nåtiden) er et eksempel til etterfølgelse.

Her er noen av mine mer faglige innlegg, som eksempler til hvordan man kan fagblogge:

Jeg pleier å anbefale gratisversjonen av Wordpress som bloggplattform for nybegynnere. Hva venter du på?

Illustrasjon: Wrote, Creative Commons

Basert på et foredrag jeg holdt for veilederne på NKS Nettstudier 20.11.2010

Posted by Julie at 5:00 PM | Comments (2) | TrackBack

November 22, 2010

Orangutang på børsen

orangutang

(Klikk på bildet for større versjon)

Posted by Julie at 3:59 PM | TrackBack

November 2, 2010

Gjesteblogg: Investering i estetisk kapital, forsøk 2

Bloggposten er skrevet av Geir Stene, eller @gstene, som vanligvis blogger på sin egen blogg. Den er et svar på posten om hvor mye tid jeg bruker på mitt utseende, eller hvor mye jeg investerer i "estetisk kapital".

gstene

Da Julie kom opp med ideen om å måle sin investering i ”estetisk kapital”, sånn i tidsbruk, tenkte jeg at det var egentlig morsomt. For hvor lang tid bruker jeg? Ikke særlig mye, tror jeg. Har ikke inntrykk av at jeg driver med så mye slikt. På den annen side, vi gjør så mye mer eller mindre ubevisst at det er neimen ikke lett å si. Derfor syntes jeg ideen var morsom, og jeg kom til å si at jammen skal jeg også gjøre det.

Uka har vært underlig. Sjelden har jeg tenkt så mye over hva jeg driver med av forfengelighetsgrunner, samtidig som jeg ikke ville gjøre mer enn hva jeg faktisk gjør ellers, bare fordi nå fokuserte jeg på hver eneste handling. Jeg har virkelig forsøkt å ikke å gjøre mer, eller mindre, enn det jeg vanligvis ville gjort i løpet av en vanlig gjennomsnittsuke.

Etter å ha plottet tallene inn (fra notat via iPhonen) i Excel er tallet mitt: 28.

Jeg brukte altså 28 min. i snitt gjennom de 7 dagene. Det er min ”estetiske kapital” eller forfengelighetstidsbruk om du vil.

MANDAG
Dagen startet fort, rask dusj, på med klær, tannpuss og godlukt – og ut av døra, sånn forfengelighetsmessig altså. Om ettermiddagen måtte jeg hente de fryktelig dyre italienske skoa jeg kjøpte for over ti år siden hos skoreparatøren, det tok sin tid, fra jobb og tilbake til ruta på vei hjem. Tenkte også over at siden jeg har hatt skoa så lenge og kan ha dem lenge ennå, er det egentlig billige sko. Regnet altså reisetiden på omveien og tiden i butikken. Aftershave, kjøpte jeg på under tre minutter i forbifarten. Armani Kode for de innvidde. Greit når man vet hva man skal ha, sier nå jeg. Kvelden bestod i tannpuss og kattevask. Sånn er det å være mann. 58 min. i alt.

TIRSDAG
Uvant med stoppeklokke for å måle forfengelighet gitt. Men har man sagt A til Julie, så har man sagt A. Litt for sent oppe, tidligmøte på jobb, her gjelder det å snu seg. Lyndusj, tannpuss, godlukt og klær, uvisst i hvilken rekkefølge. Men jeg rakk bussen. Kvelden, sliten etter lang dag, forfengeligheten redusert til minimum. Kattevask og tannpuss. Mulig jeg alt er definert som Alphamann. 11 min.

ONSDAG
Måtte like tidlig av gårde, men var oppe et nanosekund før. Dusjen ble hakket lengre, ellers samme regla. Måtte tre i ny skosnor, kledd skal man da være! Onsdagen ble talt opp til hele 15 min.

TORSDAG
Begynner å bli skikkelig kjedelig dette, Stort sett samme regle torsdagen også, men dusjet i tilegg om kvelden, derfor kunne jeg glede meg over en ”estetisk kapital” for dagen på hele 20min.

FREDAG
Jada, ikke noe ekstravagant morgen dette heller, men barberte meg med ”tredagers” maskinen min. Det er grenser for hvor vilt det skal få vokse i ansiktet, men tid til skikkelig barbering hadde jeg altså ikke. Jeg kunne m.a.o tikke inn 20 min. fredagkvelden.

LØRDAG
Mye bedre tid i helgen. Denne dagen hadde jeg lovet meg bort til en heldagstur på IKEA, det regner IKKE jeg som forfengelighet, spesielt siden jeg ikke skulle ha noe. Vel hjemme kunne jeg kose meg med å endelig få gjort noe med håret. Frisørsalong? Langt i fra; maskinklipperen gjør frisyren som jeg vil ha den – Kort! Og kort ble det. God lang dusj og resten av kvelden med mat, vin og hygge hjemme. iPhone summeres opp til hele 44 min. forfengelighet på gstene.

SØNDAG
Sent oppe, doven dag, kaffe og frokost sånn etter hvert. Litt rengjøring og rydding, litt jobbing og så en dusj utpå dagen. Har egentlig aldri tenkt på at det å klippe neglene er forfengelig, men skal man få med alt, så skal man få med alt. Legger til tannpuss tid for senere i kveld og kan da oppsummere søndagen med personlig estetikkforbruk på 29. min.

Hva lærte jeg? Vel, at sammenlignet med Julie, slipper jeg unna mange ”oppgaver”. Samtidig ble jeg overrasket at når noe skal gjøres, utover det helt obligatoriske, så tar det egentlig en hel del tid. Men nå kan vel jeg ikke karakteriseres som verken spradebass, eller en skikkelig metroseksuell- urban - herremann heller. Om jeg er helt over på skalaen Alphamann, får andre vurdere. Artig var forsøket og nå har jeg også sagt B til Julie, som lovet.

Posted by Julie at 10:20 AM | TrackBack

October 25, 2010

Investering i estetisk kapital

erwin blumenfeld jean patchett january 1950Tallet er 69.

69 minutter om dagen, en drøy time altså, bruker jeg på mitt eget utseende.

Jeg kom frem til dette etter at Mari Mikkelsens masteroppgave Fordi jeg fortjener det ble tema for artikkel i D2 og kommentar i E24. Elin Ørjasæter skrev: "Hver manikyr, hver morgensminke og hver shoppingrunde tar tid. Den tiden kunne kvinner brukt til å løse differensialligninger, gå på pub med kolleger eller til å lære seg et nytt fremmedspråk. Er det rart kvinner ikke gjør karriere?" Mari Mikkelsen lanserte ideen om at tiden vi bruker på utseende er investering i vår estetiske kapital.

Jeg reagerte som den selvopptatte nerden jeg er.

I en uke tok jeg tiden hver gang jeg pusset tenner, planla antrekk, (vindus)shoppet klær eller sko, sminket meg, klippet meg eller fønet håret. Og innimellom leste jeg Mikkelsens oppgave. Jeg leste om "the attractive woman identity" som det er vanskelig å legge fra seg, og hvordan estetisk kapital byttes i alt fra innflytelse over venners smak til rabatter fra fremmede.

Det er forsket såpass lite på dette, at jeg ikke vet hvordan jeg ligger an i forhold til andre jenter. Jeg kan imidlertid konkludere med at jeg brukte fra 33 til 110 minutter om dagen, i en tilfeldig valgt uke, på mitt eget utseende. Den uken var jeg hos frisøren, jeg kjøpte sko og jeg dro ut på byen to ganger. Jeg snakket om utseende med både gutter og jenter.

Men jeg brukte 0 minutter på å bekymre meg for hvordan jeg så ut. Jeg tenkte aldri "Nå føler jeg meg stygg." Utseendet mitt var aldri et problem.

Det er en scene i masteroppgaven som omhandler hvor komplisert det er å velge strømpebukser. Hvor undertrykket jenter er som bruker tankekraft, tid og penger på et ubehagelig klesplagg som kanskje vil gjøre at vi ser tynnere ut i festkjole, men som revner første kvelden:

"Med strømpebukser får man jevnere farge på bena, de skjuler merker og de holder figuren "på plass". (...) Jeg gleder meg til å ta den av, før jeg i det hele tatt har fått den på."

Jeg kjenner meg ikke igjen, og jeg tror denne scenen skildrer nervøse jenters jakt på anerkjennelse, ikke strømpebukser. Usikre mennesker finner alltids noe å bekymre seg for. Dessverre. Blir du lei deg av å kjøpe strømpebukser, sitter sannsynligvis problemet i ditt hode.

self-esteem(Her oppdaget jeg at kunne ha skrevet et helt innlegg om strømper og strømpebukser, men det får være grenser for hva jeg skal utsette leserne mine for.)

Media rettet mot jenter er stort sett basert på å skape usikkerhet som gjør at vi lettere faller for reklame fra kosmetikk- og motebransjen. Men jeg vil nå hevde at jeg fortsatt har fri vilje.

Jeg er lei av å bli fortalt at jeg må bruke mer penger på utseendet mitt for å i det hele tatt se akseptabel ut. Men jeg er vel så lei av å bli fortalt at jeg er usikker, uselvstendig, jålete og ikke minst undertrykket fordi jeg bryr meg om klær. 

Les også:

For beskrivelsen av uken, les videre.

 

 

MANDAG: 110 minutter

Jeg står opp supertidlig for å være på E24-desken kl. 07.00. I teorien ruller jeg bare rett ut av sengen, tar en brødskive i hånden og spurter mot sentrum. Men i virkeligheten dreier nesten hele halvtimen - fra siste snooze på vekkerklokken og til jeg går ut døren - om mitt eget utseende. Fra første klare tanke ("Har jeg en hårspenne et sted?") via påkledning og sminke, og til jeg tar på meg støvletter.

Etter jobb går jeg rett til frisøren ("Han andre deskeren trenger ikke klippe seg," påpeker Elin.). Der bruker jeg en time og mange hundre kroner utelukkende på håret mitt. Og etterpå vindusshopper jeg sko. Jeg er i skobutikken fordi jeg faktisk trenger gummistøvler, men grunnen til at jeg forlater butikkene tomhendt er at ingen av støvlene jeg fant var fine nok. Jeg vet at det er idiotisk.

På vei hjem lurer jeg på om jeg må legge inn sekundene jeg bruker på å gå bittelitt langsommere forbi en pen kåpe hos Karen Millen.

Heldigvis skal jeg ikke på treningsstudio for å bygge muskler eller bli tynnere. Kveldens trening er West Coast Swing, som riktig nok ser pent ut, men som jeg nekter å legge inn på utseendekvoten. Skifting og dusjing derimot... Jeg bruker omtrent to minutter på å legge frem klær til neste dag, før jeg legger meg.

TIRSDAG: 110 minutter

Det føles veldig offentlig forfengelig å sminke seg på bussen. Men en ordentlig jålete jente ville tatt en senere buss, sminket seg hjemme og kommet meget sent til jobb. På den annen side, hadde jeg ikke sminket meg i det hele tatt, kunne jeg brukt bussturen på The Economist, Dagens Næringsliv eller Sherlock Holmes (på Kindle), som alle ligger ulest i vesken sammen med foundation, mascara og speil. Det var vel nøyaktig det Elin mente.

Jakten på gummistøvler fortsetter, nå med ønsket resultat. 15 minutter og 699 kroner senere, virker ikke neste regnværsdag som verdens undergang. Jeg velger bort modellen til 999,- "Nå var du fornuftig," sier hun i butikken med et smil, og Grensen Sko får plusspoeng for hyggelige og ikke-pushy selgere.

Teller blogging om dresser som utseende-tid? Det handler strengt tatt mer om at jeg tenker på andres utseende. Men siden det er Suit Up Day i morgen, og jeg skal rett fra jobb til fest, tar dusjing + legge frem antrekk og smykker til i morgen ekstra lang tid.

ONSDAG 53 minutter

Tid jeg bruker på å takke for kompliment på eget antrekk - er det tid brukt på utseende, eller henter jeg da bare ut noe av det jeg investerte da jeg la frem antrekket i går kveld?

Mellom jobb og Girl Geek Dinner besøker jeg en venninne. Hun skal farge håret, noe vi bruker 25 minutter på. Det er tid brukt på hennes utseende, men det er også tid vi ellers kunne brukt på å snakke om musikk, litteratur eller teknologi (det vi vanligvis snakker om når vi møtes), så jeg tar tiden. Jeg lærer at det å farge noens hår brunt føles omtrent som å dynke hodet deres med sjokolade. Etterpå bestemmer jeg hvilket antrekk og hvilke smykker hun skal gå med den kvelden, noe som ifølge oppgaven tyder på at jeg har høy estetisk kapital.

TORSDAG 33 minutter

Jeg begynner å bli lei av å se på klokken hver gang jeg tar en t-skjorte ut av skapet eller pusser tenner. Tenker jeg mer på utseende denne uken enn ellers? Det er vanskelig å si. I dag går jeg med "Proud to be a girl geek"-t-skjorten jeg fikk kvelden før. Går jeg glipp av "viktigere" samtaler fordi noen kommenterer den? Eller det faktum at jeg går mye i skjørt og perleøredobber? Det plager meg i hvert fall ikke.

FREDAG 100 minutter

Ikke uventet bruker jeg tid på utseende før jeg drar ut på fredag kveld. Det som tar lengst tid er å vente på at neglelakken skal tørke. Når jeg sitter stille og hører på musikk, leser noen bloggposter og venter på neglene mine, er det samtidig en behagelig pause mellom jobb og fest.

LØRDAG 43 minutter

Kollektivet har dugnad, etterfulgt av drinker. Det er en selvfølge å dusje mellom skrubbing av baderomsvegger og miksing av gin tonic. Mascara er kanskje ikke så selvfølgelig så lenge jeg bare skal sitte i min egen stue med jenter som har sett meg i pysj og med gårsdagens eyeliner under øynene morgen etter morgen. Men det handler om å sette et skille mellom dugnad og cocktail hour.

Når et par drinker blir til vorspiel før vi skal ut, begynner vi å ligne på Mikkelsens masteroppgaveinformanter: En av mine samboere sminker de andre; alle prøver hverandres vesker; samtalene dreier seg om hår og øyenskygge.

Disse ritualene handler nok mer om å bli kjent med de andre jentene enn om utseende i seg selv. Greit nok, så lenge jeg slipper å snakke om fremmedes sykelige forhold til mat.

SØNDAG 35 minutter

Min eneste plan for dagen er å gå fra Frogner til Sagene for å sitte på min gamle stamcafé og lese. Alene. Men antrekket og sminken er fortsatt gjennomtenkt. Det er en selvfølge. Franskmenn vil si at jeg pynter meg av ren høflighet - til meg selv og verden forøvrig.

Vil du virkelig vite ENDA MER om mine jålete vaner? Da kan du lese om hvordan jeg shopper.

Posted by Julie at 4:59 PM | Comments (2) | TrackBack

October 11, 2010

Utseendet - bortkastet tid eller investering?

Hver manikyr, hver morgensminke og hver shoppingrunde tar tid. Den tiden kunne kvinner brukt til å løse differensialligninger, gå på pub med kolleger eller til å lære seg et nytt fremmedspråk. Er det rart kvinner ikke gjør karriere? - Elin Ørjasæter i E24

Det forskes nesten ikke på hvor mye tid jenter bruker på utseendet sitt. I 2000 fant SSB ut at unge menn (16-24 år) brukte 38 minutter på "personlig hygiene, av- og påkledning" hver dag, mens kvinner brukte 55 minutter.

Nå har Mari Mikkelsen skrevet oppgaven Fordi jeg fortjener det om unge jenter i Oslo og ressursene de legger i utseendet sitt. Hun bruker begrepet estetisk kapital og omtaler dermed utseendet som noe kvinner investerer i, fremfor å bare bruke opp tid på.

Siden jeg er selvopptatt, ble jeg nysgjerrig på hvor mye tid jeg egentlig legger i utseendet mitt. Og siden jeg er nerdete, fikk jeg lyst til å faktisk sette tall på det. Det skal visst være flaut å fortelle om dette (og derfor underrapporteres det), men jeg bør i hvert fall notere det for meg selv. Mulig det er komplett uinteressant for bloggens lesere, men som sagt, jeg er en selvopptatt (og kanskje litt forfengelig) nerd.

Hypotese: Jeg tror jeg er over, ok da, godt over, SSBs gjennomsnitt når det gjelder tidsbruk.

(... men jeg stusser litt over at "avkledning" er et punkt. Hvor lang tid det tar, avhenger vel mest av hvorvidt man har en tilskuer....)

Alle bloggpostene mine om klær og mote og sånn er samlet her.

Illustrasjon: PostSecret

Oppdatert: Siden det er minst 1 leser som venter i spenning på dette regnestykket, kommer jeg til å publisere tallene.

Oppdatert igjen: Eksperimentet er avsluttet. Les om resultatet.

Posted by Julie at 6:18 PM | TrackBack

September 23, 2010

Journalist i sosiale medier

Bloggposten er en slags skriftlig versjon av et foredrag jeg holdt for avisen Østlendingen, 18. september 2010.

Da jeg gikk på videregående og bodde med mine foreldre, leste jeg papiravisen (Aftenposten) mens jeg spiste frokost. Nå har jeg en ny rutine som jeg gjentar hver gang jeg vil oppdatere meg på verden. I prioritert rekkefølge:

  1. News Updates-listen min på Twitter
  2. Resten av de jeg følger på Twitter
  3. Facebook
  4. Forsidene på noen nettaviser
  5. Papiravisene som tilfeldigvis er i nærheten, hvis jeg gidder

(I tillegg sjekker jeg selvfølgelig E24 hele tiden, men det er av litt andre grunner.)

Jeg er egentlig lei av å snakke om sosiale medier. Utenom papirdagboken du låser i en skuff og aldri viser noen, handler de fleste medier om sosial kommunikasjon. Å diskutere det blir for nettjournalister omtrent som når papirjournalister diskuterer papirkvalitet.

Facebook, Twitter og blogging er rett og slett verktøy journalister bør bruke, ikke bare diskutere som om det var et fagfelt.

Den diskusjonen jeg er mest lei av, er den om at sosiale medier er spesielt skummelt for journalister.

Det er klart det er en viss risiko forbundet med dette. Hvis man er for privat på nettet, kan man irritere venner og lesere. Og journalister løper en reell risiko for å miste jobben.

Det var det som skjedde med CNN-korrespondenten Octavia Nasr noen dager etter at hun skrev dette på Twitter: "Trist å høre om bortgangen til Sayyed Mohammad Hussein Fadlallah. En av Hizbollahs kjemper jeg har stor respekt for." Etter 20 år i CNN, var likevel en sympatierklæring - etter mitt syn en relativt vag og harmløs sympatierklæring - for en politisk aktør oppsigelsesgrunn.

Her i Norge måtte informasjonssjefen i DnB Nor, Ole Irgens, slette bloggen sin etter at han skrev en bloggpost med tittelen Jævla bønder. Selv om bloggen hans ikke var direkte knyttet til DnB Nor, selv om han hevdet at han skrev posten som privatperson, var en slik uttalelse uakseptabel for banken.

Mediefolk skal nemlig være nøytrale. Noen sier at journalister ikke har venner, de har kontakter. Når denne "objektivitetskulturen" møter "delekulturen" på nett, blir det vanskelig. Flere journalister har vært skeptiske til at jeg har en blogg og en twitter-konto, og at jeg har skrevet i førsteperson i studentmedier, i tillegg til at jeg skriver nøytrale nyhetssaker i E24.

Hvorfor gjør jeg det likevel? Fordi jeg var blogger før jeg var journalist. Fordi jeg ville vært en dårligere journalist om jeg ikke hadde vært blogger først. Og fordi stadig flere leser som jeg gjør, fremfor å bare stole på at redaksjoner klarer å velge ut hva som er interessant for den enkelte leser.

Eller for å sitere @hermida (det vil si journalisten Alfred Hermida):

"Platforms like Twitter can turn our social network into our editor. Once this role was the preserve of a newspaper editor, who decided what the public should read that morning. Now people can turn to their social networks to find out, 'what do my friends or people I respect think I should read about this morning.'

Det er stadig flere av leserne og av de potensielle kildene, som bruker nettopp disse verktøyene. De er på Facebook, de er på Twitter, de leser blogger, og de bruker Google eller eventuelt andre søkemotorer som startsted når de lurer på noe.

For eksempel hvis du har bedt om å få intervjue dem, og de lurer på hvem du er. Eller hvis du har skrevet en artikkel som de likte, eller ikke likte, og de lurer på hvem du er. Og derfor er det ikke lenger noe skam forbundet med å google seg selv, eller ved å ha en identitet på internett.

Bloggen og Twitter er for meg et utvidet visittkort. Hadde jeg hatt et visittkort, ville jeg først og fremst skrevet www.accordingtojulie.com og @julierandersen på det. Bloggen har vært min i fem år, uavhengig av hvor jeg studerer, jobber eller bor.

Jeg har blogget, under fullt navn, siden juni 2005. Da var jeg atten år, og det var like før jeg begynte på Universitetet i Oslo. Jeg blogget mens jeg tok en bachelorgrad i Internasjonale Studier, før jeg begynte på journalistikk på Høgskolen i Oslo. Jeg fikk tildelt praksisplass hos Teknisk Ukeblad, og nyhetssjefen der så på bloggen min og fortalte meg at den var mer enn god nok til å gi meg sommerjobb i Teknisk Ukeblad før jeg hadde vært i praksis.

Det er ikke den eneste gangen bloggen har ført til journalistikk. Noen løse tanker om en kronikk jeg hadde lest førte først til en god diskusjon, deretter en artikkel i studentmagasinet argument, og etter hvert en jobb som samfunnsredaktør i det magasinet. Etter bloggposten om journalistikkens fremtid ble jeg intervjuet i Journalisten og forelest om på Høgskolen i Oslo. Idéen om å forske på frontredigering kom som resultat av en bloggpost, og nå har jeg fått jobb som nettopp frontredigerer.

Men det viktigste bloggen har gitt meg er ren skrivetrening. Jeg har blitt vant til å gjøre research på nettet, linke til originalkilden og finne en egen vinkling i løpende debatter. Før jeg fikk min første journalistjobb, selv før jeg fikk en artikkel på trykk i studentavisen, hadde jeg allerede flere års erfaring med å skrive for lesere jeg ikke kjenner personlig. Det er klart det har vært nyttig.

Jeg har blitt en bedre journalist av å være blogger

Som journalist som forholder seg til bloggosfæren, er bloggen min spesielt nyttig. Håper jeg. Jeg er ikke bare en anonym representant for Mainstream Media; jeg er også en person. Kilden og jeg kan ødelegge hverandres nettrykte; det er ikke bare jeg som kan henge dem ut offentlig.

Kilder kan like gjerne treffe meg via en DM på Twitter, fremfor via en pressemelding som sendes til redaksjonene.

Det er selvfølgelig ikke det eneste jeg bruker Twitter til:

  1. Jeg oppdaterer meg på verden, som forklart over.
  2. Jeg søker opp diskusjoner og kan dermed få idéer til nye elementer i saker.
  3. Jeg følger andre journalister og mediefolk og har dermed et faglig diskusjonsforum uavhengig av mediebedrift.
  4. Jeg følger ekspertene i feltene jeg skriver om.
  5. Jeg linker til egne bloggposter og diverse interessant fra e24.no

Og til de som sier at det er problematisk at jeg finnes på nettet uavhengig av E24, vil jeg si følgende: Den 100 prosent objektive journalisten, uten venner og bindinger, er en myte. Hvorfor?

  1. Vi har hatt partipresse frem til 70-tallet. Journalisten og avisen uten politiske synspunkter er, i hvert fall her i Norge, en ganske ny oppfinnelse. Ny nok til at journalistlærerne mine husker en tid da hva man stemte var viktig for hvilken redaksjon man kunne skrive for.
  2. Med en gang du velger vinkling i en sak, så er den ikke lenger hundre prosent nøytral. Vinklingen sier noe om hvem du anser leseren for å være, hva slags profil redaksjonen som helhet vil ha, men også hvem du er som journalist. Jeg kunne sitert Max Weber her og sagt at dette stemmer for mange former for vitenskap.
  3. Skriver du ofte om samme felt, utvikler du ganske fort meninger om stoffet. Og det er ikke nødvendigvis politiske meninger, eller for-mot-meninger, men rett og slett egne tanker om hvordan utviklingen i saksområdet kan gå i fremtiden eller hvilke elementer av sakskomplekset som er mer eller mindre vesentlige.

Kort sagt: Selv om vi etterstreber nøytralitet i journalistikken, så er ikke journalisten som person helt objektiv. Journalistikken skal være nøytral, ikke journalisten.

Når jeg uttaler meg som meg selv på nettet, tar jeg ikke offentlig standpunkt. Jeg tenker høyt.

Jeg blogger/tvitrer ikke pressemeldinger om "Julies offisielle uforanderlige standpunkter." Jeg legger ut:

  1. Anbefalinger - tekster jeg har lest, musikk jeg har hørt, arrangementer jeg skal på.
  2. Kladder - diskusjoner med meg selv om ulike ting jeg tenker på, alt fra "Er det riktig av meg å gå med pels?" til "Hva ville jeg gjort med de siste seks månedene i mitt liv?"
  3. Tekster jeg uansett har skrevet, enten det er skoleoppgaver eller tekster i andre medier som jeg har fått lov til å cross-poste.

Kriteriet for å linke til noen andres sterke meninger er "Er meningene interessante?" ikke "Er jeg enig?" Jeg var for eksempel kjempefornøyd da en leser ikke klarte å gjette hvem jeg ville stemt på i det amerikanske valget, selv om jeg blogget om det. (Jeg var med andre ord mer objektiv enn de fleste norske journalister om akkurat den saken.)

Min hovedregel for hva som kan publiseres har egentlig ikke endret seg siden starten:

This blog will show an everchanging snapshot of part of my mind - the part I don't mind publishing on the internet where anyone can read it.

Jeg synes generelt vi er for opptatt av å plassere oss selv og hverandre i båser. Vi vil så ofte at kildene skal snakke på vegne av interesser, og så blir vi redde for at vi må klassifiseres på samme måte hvis vi uttrykker oss utenfor redaksjonen. Da jeg var på bloggdebatt i regi av Fritt Ord i mars 2006, var det en journalist i Klassekampen som sa at det er så skummelt med disse bloggerne, for man vet jo ikke hva de står for. Og da svarte jeg: Vel, man kan jo prøve å lese hva de skriver.

Det er en fantastisk ting med blogger og Twitter. Disse mediene gir stemme til de som ikke representerer noen forutbestemte interesser. Som uttaler seg fordi de har tanker om noe, ikke fordi de leder en interesseorganisasjon eller et politisk parti.

Det er noen ting jeg er forsiktig med å blogge om, spesielt nå:

  1. Konkret "for" eller "mot" i saker som det er noen mulighet for at jeg skal måtte skrive om
  2. Personangrep
  3. Klar flagging av partipolitisk tilhørighet
  4. Interne forhold i E24, VG eller Schibsted
  5. Personer som ikke har lagt seg selv ut på internett

Dette er for meg uproblematisk. Det går vel så mye på folkeskikk og hvem jeg vil være som blogger og som person, som det går på journalistrollen.

Jeg har sittet ved siden av journalister på café, hørt dem høylytt diskutere noe som skulle vært off-the-record og tenkt: "Dette er langt mer uprofesjonelt enn at jeg har en blogg." Reglene for hvordan du oppfører deg offentlig, bør være basert på sunn fornuft, enten du er på café eller på Twitter.

Real life is on the record, and the internet is just like real life.

Posted by Julie at 4:30 PM | TrackBack

August 20, 2010

Sør-Afrika gjennom taxivinduer

Å pendle i Sør-Afrika er å møte restene av apartheid.

STELLENBOSCH: - Jeg vil bare advare deg. Det er ikke trygt å gå på denne veien. Guttene går hit på vei til taxiene.

Damen med advarselen er i ferd med å åpne caféen sin i det jeg går forbi. Hun er hvit, guttene er svarte, og hun antyder at de angriper hvite jenter hver morgen på vei til jobb. Jeg vil avfeie advarselen som et typisk smårasistisk utsagn fra en paranoid hvit sørafrikaner, men hun har bevis:

- Det var et ran her i dag morges.

Jeg går likevel. I likhet med de potensielt farlige guttene, er jeg på vei til taxiene.

Apartheid-geografi

Taxi i Sør-Afrika er ikke privatdrosje, men delt minibuss som kjører faste ruter til ikke helt faste tidspunkter. I dag skal jeg ta taxi til Khayelitsha, Sør-Afrikas største township. Townshipene er boligområder opprettet under apartheid for å huse de svarte, som ikke hadde tillatelse til å bo innenfor byene.

Reisen starter i Stellenbosch, en liten universitetsby midt i Sør-Afrikas største vindistrikt. Langs gatene er eiketrærne fylt med ekorn og caféene fylt med studenter. Croissantene smaker som de gjør i Paris, og stemningen er som i en søvnig amerikansk forstad. I likhet med andre sør-afrikanske byer har Stellenbosch en township. Khayamandi sniker seg opp på Stellenbosch gjennom et hull i vinrekkene.

Avstanden mellom sentrum og township er der med hensikt: Det er apartheid-geografi. Under apartheid skulle mennesker med ulik hudfarge holdes fra hverandre. Det er nå 16 år siden frigjøringen fra apartheidregimet. Sør-Afrika er fortsatt et av landene i verden med størst forskjell mellom rike og fattige.

Offentlige statistikker viser at landets svarte majoritet lever et helt annet liv enn den hvite minoriteten. De tjener mindre, har høyere arbeidsledighet, bor i hus med færre rom, blir oftere syke og tar lavere utdannelse. Og de går og tar kollektivtransport, mens de hvite kjører bil.

- Ach, hvordan skal du komme frem?

De hvite i Stellenbosch går tilsynelatende aldri. Spør jeg om veien, svarer de med det sørafrikanske uttrykket for irritasjon: Ach, det er så langt! Ach, du har ikke bil!?! Ach, hvordan skal du komme frem?

Godt spørsmål. Tror jeg på advarslene, ber jeg om å bli ranet hvis jeg går eller tar tog. Stellenbosch har ikke kollektivtransport eller drosjer. Offisielt har de ikke taxier heller. Alle minibussene er piratbusser. Uten faste tider eller stoppesteder, er de bare privatbiler som lar fremmede sitte på. Jeg har ingen anelse om hvor og når de kjører, og jeg begynner selv å mumle ach.

Heldigvis beviser en venn av en venn at sør-afrikanere stort sett er fantastisk hyggelige: Han møter meg, følger meg til en rundkjøring, venter sammen med meg i en time og brøler KHAYELITSHA?!? til passerende minibusser.

- Get in, my friend! Roper en sjåfør tilbake, og jeg går ombord.

Til tross for uforståelig engelsk, virker mannen bak rattet hyggelig nok. Det er vanskelig å tro at han kunne vært en av sjåførene som kastet murstein mot biler og busser under Cape Towns taxistreik en måned tidligere. I Cape Town er det kollektivtransport, men den er ikke problemfri. Noen ganger bryter det ut krig mellom rutebussene og minibuss-taxiene, og passasjerer risikerer å få en murstein gjennom vindusruten hvis de velger buss fremfor taxi.

Passasjerene der jeg sitter nå, hører på mp3-spillere og ringer venner med mobiltelefoner. På gaten skal man ikke ha slike verdigjenstander synlige, men her er det trygt. De sender billettpengene fremover til sjåføren og fordeler vekslepengene mellom seg. En tur med privat drosje ville kostet 20 ganger mer.

Pendler mot strømmen

Vi reiser gjennom Sør-Afrikas kontraster. Fra motorveien har jeg utsikt til de dramatiske fjellene rundt Stellenbosch, og de staselige hotellene i tilknytning til vingårdene. Jeg ser også blikkskurene der townshipenes fattigste familier bor, og barn som spiller fotball på baner dekket av søppel.

Jeg pendler mot strømmen. Det vanlige er å bo i township og arbeide i sentrum. Khayelitsha er omtrent 20 minutter fra Stellenbosch og 45 fra Cape Town. Vel å merke hvis det ikke er trafikk. Mange skoleelever i townshipen står opp klokken 4 om morgenen for å kjøre til skoler i de rike forstedene.

Det er disse barna jeg reiser til Khayelitsha for å møte. De bruker flere tusen kroner i semesteret på skolepenger og flere hundre i uken på taxikjøring – alt for å gå på de gode skolene som tidligere var forbeholdt hvite.

South Africa3 176

Organisasjonen Equal Education, som organiserer kurs for ungdom i townshipen, bruker store deler av sitt budsjett på taxier. Barna kjører minibuss fra skolen til møter der de diskuterer hvordan skolesystemet skal bli mer rettferdig og mindre segregert.

Kollektivtransport for integrering

De siste taxiene kjører rundt 21.30. Det betyr at Khayelitshas innbyggere ikke kan dra på teater eller kino i sentrum uten å overnatte der. Det betyr også at medlemmer av Equal Education må kjøre meg hjem. Brad Bockmann er omvendtpendler som meg. Hver morgen kjører Brads lille bil ensomt fra et moteriktig, sentralt strøk til en av de fattigste delene av Khayelitsha. Joey Hasson er hvit sørafrikaner med bil og iphone – begge er verktøy han først og fremst bruker til å koordinere ungdomsmøtene i Equal Education.

I bilen snakker jeg med Brad og Joey om å finne veien ut til Khayelitsha. Mange jeg spurte om hjelp, svarte bare: - Du vil ikke dra til Khayelitsha. Hva skal du der?

Brad nøler litt før han sier:

- Unnskyld at jeg spør, men var disse menneskene hvite?

Jeg vet akkurat hva han mener. Det er vanskelig å vite hvem jeg skal tro på: den redde damen utenfor caféen, eller passasjerene jeg småprater med i taxien. Kunne skikkelig kollektivtransport ført hvite og svarte sammen?

Joey tror kanskje det. I det han parkerer bilen i mitt rolige, rike boligstrøk, sier han:

- For å nå det punktet der hudfarge ikke betyr noe, trenger vi helvetes mange taxier.

Denne teksten ble trykket i nyeste utgave av tidsskriftet argument. Den er basert på et blogginnlegg jeg skrev mens jeg var på reportasjereise i Sør-Afrika.

Posted by Julie at 5:36 PM | TrackBack

August 17, 2010

Geeks er de nye intellektuelle

"Tverrfaglighet for the win! Geeks are the new nerds! Nei, geeks er de nye intellektuelle! Hurra!"

Omtrent det tenkte jeg da jeg leste Bjørn Vassnes' kronikk "En annen type tenker" i Aftenposten i helgen. Vassnes skriver at mens såkalt "tradisjonelle intellektuelle" baserte seg på filosofi uten empiri, er dagens nye intellektuelle faktabaserte og gjerne tverrfaglige:

"[Vi trenger] fremdeles mennesker som kan tenke og uttrykke seg med mot og kunnskap (som regel mangler det éne). Finnes det slike i dag? Kanskje. Men for å se dem, må de klassiske humanistene glemme sin angst for vitenskap og teknologi. De må være villige til å se over kløften mellom de «to kulturer» - mellom litterater og humanister på den ene siden – og naturvitere på den andre."

Teknologer er også tenkere. Denne kronikken satte ord på noe jeg har kjent på lenge. "Kjent på", mer enn "tenkt på", faktisk: Et vagt ubehag som følge av at jeg merker konflikten mellom de to kulturer i praksis.

Julie skriver oppgave om teknologi og globalisering. Foto: Espen AndersenPå videregående gikk jeg i en realfagsklasse hvor noen av de beste studentene oppriktig mente at de automatisk var mindre kreative fordi de var matematikere. Det var noe av det første jeg blogget om. Så begynte jeg på Universitetet i Oslo og befant meg plutselig på motsatt side av en konflikt jeg ikke hadde ord for.

Hva slags utdannelse har jeg egentlig? Jeg har blogget om Internasjonale Studier: del 1 og del 2

De to kulturer var pensum på Blindern, men de var også kjempetydelige utenfor lesesalen: De sosiale skillene mellom studenter på de ulike fakultetene. Historieprofessorer som lo hånlig av at statsvitere og samfunnsøkonomer lager modeller og kaller det å tenke. Humoristiske, men sanne studentavisartikler om image-problemene til studentene på matematiske og naturvitenskapelige fag. De tomme og uinteresserte ansiktsuttrykkene jeg fikk som svar da jeg sa at jeg ville skrive bacheloroppgave om internett innenfor det samfunnsvitenskapelige faget Internasjonale Studier.

Jeg vet ikke om det er et resultat av hvem jeg nå velger å omgåes, eller om vi faktisk generelt kan se tegn til endring etter hvert som "sosiale medier" og fildeling har blitt noe "alle" snakker om. Men jeg gleder meg over at så mange jeg treffer på Girl Geek Dinners er litteraturvitere eller designere, og likevel definerer seg selv som teknologi-interesserte. Det tyder på at det i hvert fall er noen som ikke ser noen motsetning mellom kreativ og teknisk.

Les også:

Posted by Julie at 6:33 PM | Comments (1) | TrackBack

August 9, 2010

Sommer i E24: Media, Mat og Mac

Ifølge min medsommervikar Øistein Svelle, kan min sommer i E24 oppsummeres med 3 M-er: Jeg skrev mye om media, mat og Mac.

Så som et svar til de som sier: "Jeg leter etter din byline på E24", her er noen av sommerens saker, fordelt på det som tydeligvis ble mine tre kjerneområder. Langt fra en fullstendig liste over sommeren, men nok. (Agurktid, du liksom. Det er alltid noe som skjer.)

Og til slutt en nyhet: Jeg fortsetter i E24 på fulltid utover høsten. Så heldig er jeg.

Illustrasjon: Opplever du agurktid, tilsett gin. Fotograf: Kenn Wilson CC

  

 

Media

Selger verdens største bokhandel Barnes & Noble merker presset fra Amazon og Apple. Bokhandelens aksjekurs har falt 45 prosent det siste året.

- Google nærmer seg milliarden i Norge Google gjør stor suksess i Norge og omsetter for nesten 900 millioner kroner, viser anslag.

Tapte 280 millioner på ett år Sveriges største dagsavis gikk med stort underskudd i 2009, men det ser ut til at 2010 blir bedre.

- Vi gir ikke bort det vi kan selge Nyheter på nett trenger ikke være gratis. Noen nisjeaviser trives bak betalingsmurer.

Død Snø-distributør tjente millioner Euforia Film har snudd underskudd til overskudd, godt hjulpet av zombiefilmen «Død Snø».

Bedring for Bennett Etter et dårlig 2008, var 2009 bedre for reklamebyrået Bennett.

- Norge kan bli et foregangsland for nettbetaling I Storbritannia mistet The Times 9 av 10 lesere da de begynte å ta betalt på nett. I Norge blir det annerledes, mener analytikere.

- Tabbe av The Times Sakene på VG Netts forside skal fortsette å være gratis, sier VG-sjef Torry Pedersen.

The Times mister 2 av 3 lesere på å ta betalt Få har betalt for å fortsette å lese den britiske nettavisen The Times etter at den sluttet å være gratis 2. juli.

- Tjener 350 millioner dollar på Avatar James Cameron kan bli den regissøren i filmhistorien som har tjent mest på en enkeltfilm.

Nå stenges The Times Fra fredag 2. juli må du betale for å lese britiske The Times på nettet.

Mat

Hveteprisen faller fra skyhøyt nivå - Vi kan ha nådd toppen, sier analytikere, etter at hveteprisen har steget 83 prosent på to måneder.

Frykter ikke matkrise i Norge På verdensmarkedet har hveteprisen økt 80 prosent på to måneder - men den er fortsatt ikke så høy som i Norge.

Russisk tørke gir frykt for matkrise  - Verden mangler ikke mat, men informasjon, sier Peter Warren.

Regn rammer Lekter'n 42 prosent av overskuddet regnet bort i 2009.

Kaffe for 75,6 millioner «Baristokratene» selger stadig mer kaffe.

Selger mindre kaffe og kaker Kaffe- og kakegrossisten Pals merket finanskrisen, men har tro på fremtiden.

Halvert resultat for Ekebergrestauranten Restaurantkonge Bjørn Tore Furset er ikke bekymret, selv om Ekebergrestaurantens årsresultat er mer enn halvert siden 2008.

Hellstrøm-restaurant tapte millioner Bagatelle stenger med nesten 4 millioner kroner i underskudd.

- Det selges fortsatt mye cognac Bache-Gabrielsen leverer gode tall for 2009. (Min første av mange, mange saker om bedrifters årsregnskap.)

Mac

Hjelper konkurrentene med iPad New York Times skal la andre amerikanske aviser leie deres Apple-applikasjoner.

Frykter sensur fra Apple Hvis Apple mener innhold er «upassende», nekter selskapet å selge det i App Store. Forfatteren og teknologibloggeren Eirik Newth mener norske medier må passe på at de ikke lar seg presse til selvsensur.

"Apple er det mest arrogante selskapet på Jordens oveflate" Køer og tekniske problemer er god markedsføring. Er det vanskelig å få tak i iPhone 4, blir den bare enda mer ettertraktet, mener markedsføringsekspert.

- Apple mektigere enn Google Steve Jobs har tatt tronen fra Google, mener The Guardian.

- En vinn-vinn-vinn-situasjon Aksjeanalytiker Martin Hoff mener teleanalytiker John Strand tøver.

- 10 myter om iPhone - iPhone får ufortjent mye medieomtale, ifølge analytiker John Strand.

Posted by Julie at 10:52 PM | Comments (1) | TrackBack

July 29, 2010

iPensum - Jeg skriver om Apple, for å gi bloggen flere lesere

 

(Når du har fullført testen over og lest bloggposten under, les dette. Det er en samling sitater fra folk som tenker virkelig smarte ting om iPad.)

Jeg hadde en liten diskusjon med @decibyte, @astronewth og @villahoien i dag om hvorfor journalister skriver så uendelig mye om Apple. Samtidig diskuterte resten av E24-redaksjonen seg i mellom om vi kanskje burde publisere litt færre iSaker.

Vi liker å si at vi skriver "tech news", men det er "brand news", for å stjele et poeng fra @villahoien. Brand news er forsåvidt et helt greit stoffområde for næringslivsjournalister, men at jeg kan sitere aksjekursen til Apple fra Reuters betyr ikke at jeg vet hvordan en iPhone egentlig virker.

De virkelig teknologiinteresserte menneskene jeg kjenner er uansett ikke spesielt glade i Apple-produkter. Sier jeg nettopp det til en Mac-brukende venn, blir de sinte på meg. Jeg har opplevd at noen ble lei seg og gikk sin vei, med kommentaren "Jeg sier ikke stygge ting om din datamaskin."

Og der er vi ved sakens kjerne: Vi skriver om Apple, fordi dere bryr dere så veldig. Fordi "alle" klikker på en sak hvis det er Apple, iPhone eller iPad i tittelen. Fordi hvis jeg blogger om Apple, får jeg flere følgere på Twitter.

iPhone20printscreen_thumb

De fire mest-leste sakene på E24 i kveld handler om iPhone 4.

Illustrasjon: Handholio CC-BY-SA, via Netthoder, bloggen til NONA (Norwegian Online News Organization)

Les også

Posted by Julie at 11:37 PM | Comments (7) | TrackBack

July 11, 2010

Nerder kommenterer fotball

Her kommenterer Maurice Moss fra den britiske tv-serien The IT Crowd en fotballkamp han har blitt tvunget med på:

"Hooray, he's kicked the ball. Now the ball's over there. That man has it now. That's an interesting development. Maybe he'll kick the ball. He has indeed, and apparently that deserves a round of applause."

Har du fulgt bloggen eller meg en stund, vet du sikkert at jeg ikke kan eller bryr meg noe særlig om sport. Under vinter-OL i 2006 etterlyste jeg en forklaring på sportshysteriet. En mulig forklaring på skrikende - eller, i Sør-Afrikas tilfelle, tutende - tilskuere, er ifølge Eirik Newth:

"(...)at sport (ikke minst lagsport) er et substitutt for krig, og ut fra det perspektivet gir det absolutt mening at sport får større oppmerksomhet enn f.eks. dans. Idrettsutøverne blir soldater på en ublodig slagmark, og engasjementet for dem som kjemper på vegne av fellesskapet blir deretter.

Men i motsetning til ekte kriger, er seire og nederlag i idretten binære: man vinner eller man taper. Om reglene i de ulike idrettene er komplekse (som offsideregelen i i fotball eller alt som skjer i amerikansk baseball ;) er sluttresultatet så enkelt at alle og enhver kan forstå det. Dermed blir idrettens mål og resultater lette å samle seg om: en idrettsstjerne er utvetydig en som oppnår gode resultater i de store konkurransene. En forfatter, forsker eller danser kan regnes som ledende på sitt felt, men likevel være totalt ukjent utenfor en engere krets.

Denne modellen forklarer også hvordan idretten blir et samlende nasjonalt symbol."

I TIME Magazine har Tony Karon tatt konsekvensen av denne nerdete forklaringen, analysert spansk og nederlandsk historie og vurdert hvem man burde holdt med om finalekampen faktisk var en krig.

Bilde fra The IT Crowd, via nongenderous.

Posted by Julie at 3:53 PM | Comments (1) | TrackBack

June 29, 2010

7 "uskrevne regler" for nettavisers forsider

Odd as it may sound, the way to grab people's attention online might be to simply level with them.Barbara Kiviat, journalist i TIME Magazine

Teorier journalister forholder seg til, er ofte resultatet av mange menneskers samlede erfaring med praktisk journalistikk over flere år. Sigurd Allern skriver i Nyhetsverdier – om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser at kriteriene for gode nyheter og riktige måter å skrive om dem «sitter i veggene» i redaksjonen. Det finnes uskrevne regler for hvordan journalister skal skrive, og mange av de uskrevne reglene er etter hvert blitt skrevet, for eksempel i journaliststudenters pensumbøker.

De fleste av reglene er imidlertid basert på papirjournalistikk. Ifølge Chris Patersons innledning til boken Making Online News – The ethnography of media production har undervisning i nettjournalistikk vært en utfordring verden over, fordi journaliststudenters lærere mangler erfaring fra denne relativt nye måten å drive journalistikk på. Nettredaktører har også uttrykt bekymring for at de «utforsker internett uten kart.»

Høsten og vinteren 2009 utførte jeg derfor «feltarbeid og semi-strukturerte kvalitative intervjuer» i tre norske nettavisredaksjoner. Det vil si at jeg besøkte Aftenposten.no, Dagsavisen.no og VGNett og snakket med journalister og deskere om hvordan de skriver forsidetitler og forsideingresser og hvordan de velger forsidebilder. Resultatet var en fordypningsoppgave i journalistikk, en kronikk i argument og en langt bedre forståelse av hvordan man skal være nettjournalist.

Nedenfor kan du lese mer om hva jeg fant ut.

7 ting jeg har lært om nettavisers forsider

Flere av journalistene advarte meg i starten av intervjuene om at valgene deres «satt i fingrene», og at de ikke nødvendigvis kunne svare på hvorfor det var slik. Etter hvert som jeg stilte konkrete spørsmål om saker, kunne de likevel begrunne sine valg i de fleste tilfeller. Jeg minnet dem også på at hvis svaret på et «Hvorfor?» var «Det var det første jeg kom på, og det er viktig å publisere fort,» eller «Jeg vet ikke; det bare så riktig ut,» var det også interessant. Det viktigste var tross alt at jeg fikk vite hva de tenkte, ikke at det de tenkte var riktig eller etter mine forventninger.

Det finnes imidlertid uskrevne regler for nettavisers innganger. Her er syv av dem.

1. Nyheten må ligge i tittelen

- I en stor papirsak har man to A3-sider å leke med. Bildetekst, mellomtittel og uthevet sitat kan også sette saken. Vi har tittel, ingress og bilde. Vi må velge ett element blant alt det papir viser. Nyheten må ligge i tittelen, sier frontsjef Morten Andersen hos Aftenposten.

Nyheten må ligge i titttelen, fordi nettjournalister har begrensede virkemidler for å selge individuelle saker til leserne.

Per Øyvind Fange i VG Nett sier han endrer tittelen hvis han ikke selv forstår hva saken handler om når han ser den. En vanlig begrunnelse for inngangsendringene jeg observerte, var at den opprinnelige inngangen var «uklar» eller «forvirrende.»

Journalistene sier at nettinnganger, sammenlignet med papirinnganger, må være mer spisset, og i større grad vise hva saken handler om.

2. Leseren skal tenke hvorfor? ikke bare hæ?

Journalistene sier språket i tittelen skal være enkelt og klart. Kreative, intelligente titler på papir blir ofte uforståelige på en nettfront. Ordspill og doble betydninger virker ikke, sier journalistene.

Da jeg observerte journalistene i arbeid, så jeg at de ofte la inn mer informasjon i forsidetittelen enn på innsiden. Hvis saken kom fra papir eller et nyhetsbyrå, satte journalistene gjerne inn ekstra ord før tittelen ble lagt på forsiden. Ordene skulle fortelle leseren hvilket tema saken hadde eller oppklare mulige misforståelser. For eksempel ble Kina løfter ambisjonene til Kina løfter klima-ambisjonene, og  –Feilgrep reddet bin Laden ble til –Bin Laden reddet av feilgrep fra Bush og Co.

Inngangen skal fortelle hva nyheten er, men ikke hele nyheten. En inngang med for mye informasjon er det ingen grunn til å klikke på. Nyhetsleder Heidi Ertzeid i Aftenposten forklarer det slik:

- Tittelen må få leseren til å stille seg et spørsmål om «Hvorfor?». Så er det viktig å ikke svare på det spørsmålet i ingressen.

3. For mye er bedre enn for lite

Journalistene liker imidlertid ikke å si for lite:

- Vi skal ikke holde tilbake informasjon. Luretitler og lureingresser av typen klikk her for å se hvilken er barnslig, sier Aftenposten-frontsjef Morten Andersen.

Journalister i Aftenposten og Dagsavisen sier at VG nesten erter leseren med sine kryptiske frontinnganger. Journalister i VG viser igjen til seher.no som eksempel på virkelig kryptiske ingresser.

Hvis inngangen sier for mye om nyhetspoenget, oppfordres leseren
til forsidescanning fremfor klikk.

- Forsidescannernes betydning bør ikke undervurderes, presiserer VG Netts Per Øyvind Fange.

Han forklarer at følelsen av å være oppdatert er svært subjektiv, men at VG Netts forside skal prøve å fremkalle den følelsen hos leserne. Da må forsiden i seg selv være informativ. VG Netts journalister sier de vil at forsiden skal svare leserne på spørsmålet «Har det skjedd noe?».

Da jeg observerte VG Nett, skrev ikke journalistene noen innganger som jeg vil kalle «lureinnganger». Det gjorde heller ikke journalister i de andre redaksjonene.

4. Et forsidebilde kan (nesten) alltid beskæres tettere

Journalistene jeg snakket med for denne oppgaven, var alle enige om én hovedregel for frontbilder: Du kan nesten ikke beskjære et bilde for mye.

- På papir er kule bilder de bildene du kan se lenge på og oppdage nye detaljer i. På nett er det tett beskjæring som gjelder, sier Aftenposten-journalist Nicolai Heyerdahl.

Alle journalistene sier at bilder på forsiden skal være tett beskåret. De bør også være enkle, slik at leseren raskt gjenkjenner motivet, også på mindre skjermer.
Flere av journalistene oppgir at valg av bilder også er et spørsmål om ressurser og tid, og at det ligger ikke-utforsket potensiale i bildevalg på nett.

5. Tittel = bildetekst. Bilde = stikktittel

- På nett virker forsideinngangen nesten som en bildetekst, sier Aftenpostens journalist Nicolai Heyerdahl.

Jeg observerte at journalistene valgte titler på forsiden som var helt avhengig av bildet: På denne veien døde elleve på tre år koblet til et kart med en rød inntegnet strek. Slik skal ferske sjåfører stemples med et bilde av en grønn L. Her prøver breiflabben å glefse til seg anda med et bilde av nøyaktig det tittelen sier. Lars Christian Tranøy, frontsjef i VG Nett, kaller her, se og slik «pekefingerord». Han sier at ordene oppfordrer til klikk fordi de «peker» på bildet og saken, men at de
ikke må brukes for ofte på forsiden. Da kan helhetsinntrykket bli masete.

En annen begrunnelse for bildevalg var at bildet fortalte leseren om det overordnede temaet for nyheten, på samme måte som en tydelig markert seksjon eller en stikktittel.

I observasjon så jeg at den vanligste måten å bruke bilder på front, var å finne et tett og enkelt portrettbilde av sakens hovedperson. Det kunne godt beskjæres så tett at halve pannen endte utenfor rammen. Journalistene sier at bilder av ansikter er mer spennende for leseren, en konklusjon som er helt i tråd med forskning om hvordan lesere leser.

6. - Sitater funker, sier nettjournalister

Å koble et tett portrett med et sitat kan gi en følelsesmessig sterk effekt. Dag Høie, fra Dagsavisens nettredaksjon, kalte det «snakkeboble»: Leserne får et inntrykk av at personen ser rett på dem og snakker rett til dem.

Øystein Helmikstøl, også i Dagsavisen, sier han prøver å unngå å bruke sitater i for mange av inngangene. Når jeg spør hvorfor, sier han at han lærte det på journalistutdanningen. Flere av journalistene har fått lignende beskjeder fra tidligere veiledere. Ifølge pensum for journaliststudenter bør ikke ingresser begynne med direkte sitater. Da mister leseren tråden i forklaringen av hvem som sa det.

Likevel er nettavisenes forsider dekket av sitater. Journalistene sier det er fordi leseren kommer tett på den som snakker, enten det er en allment kjent person, eller et anonymt vitne med en dramatisk historie. Ifølge informantene selv, velger de å bruke sitater stadig oftere. Der arbeidet med inngangen ikke begynner med bildet, begynner det ofte med å finne et godt sitat. Det fungerer best hvis sitatet gir uttrykk for en sterk mening, og aller best hvis saken i seg selv handler om at noen har sagt noe. Når sitatet er nyheten, er sitattittel bare et eksempel på å legge nyheten i tittelen.

7. Enkelhet og ærlighet varer lengst virker raskest

Det er vanlig å gå ut fra at lesere har dårligere tid på nettet enn på papir. Nettleserne er blitt kalt «en svært utålmodig menneskeflokk», av Veslemøy Kjendsli, pensumforfatter for journaliststudenter. Vi bruker kort tid på å filtrere ut
informasjon. Med effektive lesere, vil jeg konkludere med at den viktigste regelen for nettinnganger er at de er tydelige og direkte.

VGs nye høyreløp var ikke øyeblikkelig gjenkjennelig som redaksjonelt VG Nett-stoff, og derfor trodde lesere at hele løpet var annonser. Fenomenet banner-blindness – ignorering av det vi tror er annonser – ble dokumentert på 1990-tallet. Journalistene jeg snakket med, arbeider som om det samme fenomenet eksisterer for forvirrende nyhetssaker: Leserne filtrerer vekk en inngang hvis de ikke øyeblikkelig forstår hvorfor den er interessant for dem selv.

Jeg vil oppsummere det journalistene fortalte meg om gode innganger slik: Teksten i inngangen må være tydelig, så det ikke oppstår misforståelser. Det viktigste kravet til et frontbilde er at leseren gjenkjenner bildets motiv med en gang. En inngang som sier for mye, er bedre enn en som sier for lite. Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.

Innlegget er basert på min bacheloroppgave i journalistikk, som du kan lese her.

Posted by Julie at 10:43 PM | TrackBack

Papirstøtte

Dagens pressestøtte er konkurransevridende og gir direkte økonomisk insentiv til å prioritere papir fremfor nett. Blir nettaviser nedprioritert til fordel for papiraviser fordi de er dårlige eller er de dårlige fordi de blir nedprioritert?

– Bidragsyterne til nyhetsflyten på nett er eksisterende papiravisredaksjoner. Det er få rene nettavisredaksjoner, og de går ikke godt. Slik vil det forbli i lang tid fremover, mye lenger enn mange tror.

Det sa Harald Solberg, direktør i Dagsavisen, da han ble intervjuet av Minerva i mai. Solberg uttrykket flere ganger i intervjuet at det er papiravisene som produserer nyhetene og er mest kreative. Han mener derfor at papiravisene fortjener fortsatt pressestøtte, og at de (til tross for sin fantastiske evne til innovasjon) trenger den for å overleve.

Det stemmer at mange nettaviser i dag er rene kopier av papiravisen i samme mediehus. Ifølge Nettavisundersøkelsen er selv journalister misfornøyde med sine egne avisers nettutgaver. Diskusjonen om hvorvidt nettaviser i dag representerer et verdifullt bidrag til samfunnsdebatten, er imidlertid en diskusjon om høna og egget. Blir nettaviser nedprioritert til fordel for papiraviser fordi de er dårlige eller er de dårlige fordi de blir nedprioritert?

– Pressestøtten favoriserer trykte aviser som viktigere enn andre medier, og har virket konkurransevridende, sa Even Trygve Hansen, administrerende direktør i Den Norske Fagpresses Forening, på en høring med Mediestøtteutvalget.

Utvalget skal nå evaluere dagens pressestøtte og legge frem forslag til en ny mediestøtte innen 1. januar 2011. Endringen fra “pressestøtte” til “mediestøtte” er ikke tilfeldig, men dreier seg om debatten om eventuell støtte til nettaviser.

– Vi kan ikke legge om ordningen nå fordi samfunnet blir annerledes om 20 år, sa Solberg på spørsmål om statlig støtte burde brukes for å øke kreativiteten på nettet.

Jeg er journalist i en av Norges få rene nettredaksjoner, E24; Solberg er direktør for den avisen som mottar mest støtte i dag. Ingen av oss kan vurdere pressestøtten helt objektivt. Men etter mitt syn er det ikke nødvendig å vente 20 år før vi gjør drastiske endringer. Verden er allerede blitt annerledes.

Les resten av artikkelen i Minerva.

Posted by Julie at 12:15 PM | TrackBack

Generasjon Facebook - endelig en bok om meg!

Oppdatert: Diskusjonen om Generasjon Facebook, ikke minst hvilken musikk vi hører på fortsetter på bloggen Livet sett fra Villa Hoien

Jeg kunne umulig ha lest boken Generasjon Facebook eller Da alle skulle bli noe med media av Jon Niklas Rønning på et bedre tidspunkt enn nå. Nettopp ferdig med en journalistutdanning, fast bestemt på å bli noe med media, kjøpte jeg boken fordi jeg tenkte at jeg kunne blogge om den.

Jeg følte meg som hovedpersonen i Groundhog Day (Me, me, me also... I am really close on this one) da jeg leste beskrivelsene av hvordan "vi som vokste opp på 90-tallet" nå bor i bittesmå Oslo-leiligheter med litt for store prismelysekroner og drikker cortado på café mens vi diskuterer amerikansk politikk og våre egne skyhøye ambisjoner. Ja, jeg har oppdatert Facebook-profilen min for å fortelle at jeg er vÃ¥ken. Ja, jeg vet nøyaktig hva som kommer opp når man googler "Julie R. Andersen". Og når Rønning skriver "Det er merkelig hvor bekymringsløst man kan feste, dersom man føler man allerede har nådd selve livsmåletuot; eller "Hvorfor skjer det gang på gang - at vi på død og liv vil realisere de kreative sidene våre, men samtidig ikke setter av nok tid til å bli flinke?" eller "Du mangler inspirasjon, men skriver låter om det," tenker jeg: JA! Endelig har noen skrevet en bok om meg og alle jeg kjenner. I tilfelle jeg var i tvil, kunne Side2 bekrefte via en enkel test at selv om jeg strengt tatt er akkurat for ung til å skjønne 90-tallsreferansene, er jeg et medlem av Generasjon Facebook.

Mot slutten av boken står det: "Du vet du er en del av Generasjon Facebook når du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypiene som blir presentert i denne boka."

Den passet ikke. For de gangene det dukker opp generaliseringer jeg virkelig kjenner meg igjen i, blir jeg bare kjempeglad. Når jeg tar meg selv i å passe inn i en bås eller være en eller annen form for klisjé, er det underholdende, ikke flaut. Når jeg sitter på Café Sara med tre venninner og deler to flasker rødvin og én Klassekampen-artikkel om bibelreferansene i Tori Amos-tekster. Eller blir med på konsert med en liten gruppe nyutdannede designere og oppdager at vi alle matcher, fordi det er høsten 2009 og alle skal gå i mørkelilla og lysegrått. Eller retter på språket til foreleseren på Blindern og hører halve raden jeg sitter på hviske "den gang DA" i kor. Eller drar på "alternative" "indie" konserter med Regina Spektor eller Camera Obscura og blir overrasket over at halve klassen og alle jeg følger på Twitter også er der. Da tenker jeg "Nå er jeg så typisk _______(velg stereotyp selv)".

Det er egentlig rart at vi stadig får høre at vi skal være "oss selv", samtidig som vi alltid blir bedt om å beskrive oss selv ut fra hvilke båser vi passer inn i. De som vurderer å la meg bo i kollektivet sitt vil vite om jeg er A-menneske eller B-menneske, ryddig eller rotete, rolig eller ikke rolig. Jeg kan ikke svare på de spørsmålene. Det kommer an på.

Men jeg vet jo hvem jeg er, og jeg liker det når menneskene jeg møter er som meg. Ikke på alle punkter, men på mange punkter. Det er ikke fordi jeg er usikker eller trangsynt. Det er fordi jeg har opplevd å føle meg kjempespesiell og helt unik. Jeg har tenkt "ingen er som meg". Og det er ikke morsomt.

Har vi ikke alle vært der? Kanskje ikke, for jeg leser stadig intervjuer med folk som forteller at det er sykt viktig for dem å "være seg selv" og "skille seg ut". De som hele tiden må fortelle hvor spesielle de er, kan umulig være så spennende på ordentlig. Er du spesiell, kommer det frem uten at du trenger å bokstavere det.

Mitt slagord er kanskje det motsatte av det som står øverst i dette innlegget:

I like to think I'm like everyone else, but I guess that makes me unique.

Oppdatert: Diskusjonen om Generasjon Facebook, ikke minst hvilken musikk vi hører på fortsetter på bloggen Livet sett fra Villa Hoien

Posted by Julie at 12:04 AM | TrackBack

June 28, 2010

Slik lager du nettavisforsider

Høsten og vinteren 2009 utførte jeg "feltarbeid og semi-strukturerte kvalitative intervjuer" i tre norske nettavisredaksjoner. Det vil si at jeg besøkte Aftenposten.no, Dagsavisen.no og VGNett og snakket med journalister og deskere om hvordan de lager innganger (altså hvordan de skriver forsidetitler og forsideingresser og hvordan de velger forsidebilder). Resultatet var en fordypningsoppgave i journalistikk, en kronikk i argument og en langt bedre forståelse av hvordan man skal være nettjournalist.

Jeg legger nå selve oppgaven som en pdf her:

Hvorfor vi klikker - Bak forsidene i tre norske nettaviser

Jeg vil oppsummere det journalistene fortalte meg om gode innganger slik: Teksten i inngangen må være tydelig, så det ikke oppstår misforståelser. Det viktigste kravet til et frontbilde er at leseren gjenkjenner bildets motiv med en gang. En inngang som sier for mye, er bedre enn en som sier for lite. Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.

Les en slags forkortet versjon av opgaven her.

Andreas Carlsen i klikk.no har forresten holdt et foredrag med sine 10 beste titteltips.

Les også:

Posted by Julie at 10:31 PM | TrackBack

June 11, 2010

Eplesensur

"Apple leverer den fysiske rammen for opplevelsen. De er de gamle medienes produsenter av papir, vinyl, platespillere og tv-apparater i ett. Men de kontrollerer også det eneste distribusjonspunktet for innhold; de er Posten, Narvesen, bokhandlerne, Platekompaniet og hele dagligvarehandelen samlet i én nettadresse."

Det skriver Sven Egil Omdal (@svelle) i en svært velskrevet tekst om Apples sensurering av apps-innhold på Ipod og Ipad. Les den.

I NRKBeta skriver Marius Arnesen: "Tanken om at en litt sær teknologiguru i San Fransisco skal bestemme hvilket innhold jeg har tilgang til i min hverdag, liker jeg svært dårlig." Så sammenligner han Apple med Nord-Korea. Eirik Newth etterlyser protest fra redaktører når Apple tar over retten til å bestemme hva som publiseres i norske medier. Per Kristian Bjørkeng beskriver konkurransen mellom Google og Apple som kampen mellom fritt/rotete og pent/sensurert.

Uansett hvilket merke du har på datamaskinen/telefonen/musikkspilleren, anbefaler jeg deg å sette deg inn i debatten.

Illustrasjon: Martin Krzywinski CreativeCommons

Posted by Julie at 9:50 AM | TrackBack

June 4, 2010

Kritikk av gode hensikter

«Journalistikken bak TV-aksjonen er et barn av 1970-tallet, da verden ennå var ung. Mange hadde, forståelig nok, en naiv, nærmest uskyldig, idé både om hva utviklingshjelp kunne føre til og hva hjelperen kunne bidra med. (...) En kan ikke fortsette å lage TV-aksjonen som før, med mindre en institusjonaliserer en slags journalistikkens dobbeltmoral.»

Slik slaktet Terje Tvedt, professor i utviklingsstudier, NRKs årlige pengeinnsamling TV-aksjonen i Samtiden i 2008. Ifølge Tvedt opprettholder TV-aksjonen fordommer om nordmannens enestående evne til å hjelpe det fattige «Sør». I Dagbladet fikk et utdrag av teksten tittelen Journalistikkens sammenbrudd.

Christian Borch lurte på om Tvedt var "så beruset av sine egne retoriske spissformuleringer at han mister gangsynet". Petter Nome lo av Borchs "sårede stolthet" og skrev: "At folk som ellers er kritiske og seriøse, ikke en gang vil reflektere over om TV-aksjonen kan åpne for dilemmaer og sette habilitet og troverdighet under press, det er rett og slett vanskelig å forstå."

Det ble altså noe debatt av utspillet. Tvedt mener likevel at teksten fikk påfallende få konsekvenser for hvordan norsk media fremdeles fremstiller bistand i dag:

- Det var ikke én uavhengig analyse av CARE Norge under TV-aksjonen 2009, sa Tvedt da han besøkte journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo 26. mars 2010.

Slik Tvedt fremstiller det, er bistand en for sentral del av det norske selvbilde til at journalister tør å være kritiske:

- Produksjon av nasjonal norsk identitet i en globalisert verden har dreid seg om å definere oss selv som en humanitær stormakt og en verdensmester i bistand. Bistand har hatt en merkelig form for moralsk makt, sier Tvedt.

Kanskje er det derfor de få som først er kritiske, fremstår som så veldig opprørske. På BI Studentaksjonens debattmøte om bistandskritikk 2. mars 2010, var panelets kritiker langt mer tabloid enn panelets bistandsarbeidere:

- Bistand klarer ikke å skape økonomisk vekst, slo utenrikspolitisk forsker og kommentator Asle Toje fast.

Dermed fikk resten av panelet mulighet til å avfeie kritikken hans som unyansert og nærmest umoralsk. Representantene for bistandsorganisjoner hørtes ut som om de formulerte forsiktige pressemeldinger:

- Bistandsdebatten i Norge er unyansert. All bistand kan ikke skjæres over en kam, sa Orrvar Dalby fra Norsk Folkehjelp.

- Vi vet at vi mislykkes med enkelte ting, men vi må ikke glemme hvorfor vi likevel gjør dette. Det handler om solidaritet, sa Gunnar Andersen fra Redd Barna.

Ifølge Toje er norsk bistand basert på sinnelagsetikk, ikke konsekvensetikk: Selv om vi selvfølgelig håper at det vi gjør skal få positive konsekvenser, begrunner vi bistand med handlingens iboende godhet. Å gå ut fra at all bistand er god er imidlertid også å skjære bistand over en kam.

Norske journalister oppfordres til å være maktkritiske og til å «følge pengene». Da er det påfallende hvis vi ikke gransker bistandsorganisasjoners bruk av penger like nøye som vi gransker private bedrifter.

På Høgskolen presiserte Tvedt at han ikke kritiserte bistand. Han kritiserte mangelen på kritisk journalistikk om bistandsfeltet. Slike nyanseforskjeller kan imidlertid være vanskelig å formulere til lesere. Hvis nordmenn blir usikre på egne superevner som utviklingshjelpere, gir vi kanskje opp våre gode hensikter.

Desillusjonerte lesere – og givere – kan være et argument mot å utfordre myten om Norge som humanitær supermakt. Men hvis journalister gjemmer seg bak det argumentet, undervurderes både lesernes evne til forståelse og medias evne til formidling.

Gode hensikter er kanskje ikke kritikkverdige i seg selv, men gode hensikter er heller ikke nok. Den norske helten fortjener konstruktiv kritikk.

Opprinnelig publisert i argument (pdf av bladet).

Flere av mine argument-artikler:

Posted by Julie at 12:32 AM | TrackBack

March 29, 2010

Intelligente nyheter i illusjonenes tid

"En av mine eldre kollegaer i The Times i London sa det slik: 'Jobben min er å informere, opplyse og underholde. Hvis jeg ikke får til det siste, er det ikke engang noen vits i å forsøke seg på resten.'"

- Christian Borch, i boken Sannhetens Kår – Makt, medier og politikk i illusjonenes tid

broch4

- Det er ikke mulig for journalister å nå alle, men det er jobben vår likevel, sier Christian Borch. I november 2009 dro jeg til NRK for å finne ut hvordan. Les reportasjen nedenfor.

- Alle som blir med bak kulissene tar bilder av at vi sminker oss, sier nyhetsanker Lisbeth Skei like før sending. Hun ber om at jeg ikke gjør det:          

- Folk tror det er det eneste vi gjør.          

Etter en dag i Dagsrevyen vet jeg bedre: Det ville vært riktigere å si at det eneste programlederne gjør, er å skrive, selv om det heller ikke er dekkende. I løpet av en hektisk dag skal de velge ut og snakke med intervjuobjekter, følge reporternes arbeid og koordinere uttrykksformen så sendingen fremstår som en helhet. Til slutt skal språket finpusses. For skal man informere, opplyse og underholde, er en bevisst språkføring helt avgjørende, mener Christian Borch. 

Illusjonenes tid

I boken Sannhetens Kår beskriver Christian Borch et samfunn der markedskreftene styrer det meste, inkludert politikken og journalistikken. Boken tegner et bilde av kommersiell journalistikk som tabloid i ordets verste forstand. Det er såkalt churnalism som råder: Informasjonsmedarbeidere mater avisene med pressemeldinger og tom retorikk, journalistene skriver det de tror leserne ønsker seg og nyhetsmedia er ute av stand til å formidle nyansert og komplisert informasjon.           

Skal vi tro Borch, er det ikke bare journalistenes feil. Image er blitt langt viktigere enn hva folk egentlig mener, og medierådgivere kontrollerer journalistenes tilgang til sannheten. Vi lever i illusjonenes tid. Politikk er blitt reklame, nyheter er blitt underholdning, og seriøs, uavhengig journalistikk virker nærmest ugjennomførbart.           

Som programleder i Dagsrevyen, og nå i Urix, gjør Borch imidlertid et forsøk på nettopp det. Det står likevel ingenting i Sannhetens kår om hvordan. Derfor dro jeg til NRK og spurte ham.

broch1

Kjeft fra mor

Ved å tenke seg en målgruppe, eller til og med en konkret person, kan du trene deg opp til å nå mange, mener Borch. Selv tenker han på sin mor:          

- Min 87 år gamle mor er den skarpeste kritikeren av Dagsrevyen.          

Dagen før handlet Dagsrevyens toppsak om Drillo. Christian Borchs mor sendte ham en krass tekstmelding: «Er ikke vesentlighet et nyhetskriterium i Dagsrevyen?»          

På 15.00-møtet konkluderer likevel Dagsrevyens redaksjon med at Drillo var den riktige toppsaken i går.          

- Det var ikke tvil, sier Skei.          

Borch tegner i sin Moleskine-skrivebok og sier:          

- Det var dagens snakkis.

Menneskespråk

- Journalistikk består i å gjøre det vanskelige forståelig, sier Borch. Han forteller om da han begynte i NRK og fikk ansvaret for å dekke nedrustningsforhandlinger og sikkerhetspolitikk.           

- Folk flest har ingen forutsetninger for å skjønne sikkerhetspolitikk. De er ikke spesielt interessert og mangler ordforrådet som brukes av kildene.          

- Hva gjør man med det?

- Bruker kjente elementer fra virkeligheten for å forklare det som er ukjent for publikum, i dette tilfellet nedrustning. Det var oppdragende for meg selv da jeg måtte tenke på menneskespråk om noe jeg var vant til å behandle akademisk  Jeg fant først løsningen da jeg lot som om jeg snakket med min svigermor. Hun var interessert og engasjert, men kunne ikke mye om emnet. Det tvang meg til å bruke forståelige termer. Kunsten er å popularisere uten å banalisere.

Misbrukte kyllinger?

- Kyllinger har lidd hele livet. Vi kan ikke si det! sier vaktsjef Ingrid Kielland Mørdre.

Et kyllingliv er tross alt ikke så langt.          

Om en time vil det være på tide å gå ned i studio. Nå tropper vaktsjef, to ankere og en ukjent journaliststudent opp i et lite redigeringsrom. Vi skal se et uferdig nyhetsinnslag om kylling som har lidd hele livet. Om man kan si det, da.           

Reporteren som holder på å redigere saken er litt forskrekket når redigeringsrommet fylles opp med mennesker, men innslaget er bra. I hvert fall etter litt språkpirk:           

- Ikke si at hønene ble misbrukt. Det innebærer noe annet enn bare mishandlet, presiserer Borch.          

- Er Dyretragedie avdekket i Rema1000s kjøttdisk en for voldsom formulering for den saken?           

Vaktsjef Kielland Mørdre og Borch diskuterer. Dagsrevyen har dekning for formuleringen, men er den nødvendig? Vaktsjefen og nyhetsankerne prøver ut alle tenkelige setningskombinasjoner. Jeg er overrasket over hvor detaljorienterte de er.          

- Dette er minimalisme satt i system. Vi må utvikle de helt presise og enkle formuleringene for å finne det riktige uttrykket og skape stemningen, sier Borch.

Journalistikk = språk

Ifølge Borch handler god journalistikk  om å finne riktige ord. Det gjelder også på TV. Oppgaven til sminken og antrekket er å ikke trekke fokus vekk fra det programlederen sier. Publikum må kunne ignorere det de ser. Derfor klipper Borch håret i arbeidstiden, visstnok etter litt mas fra NRK. Han får jevnlig oppgradert antrekkene han skal bruke på skjermen, og hver kveld må han velge klær som ser bra ut ved siden av medankeret. Men jobben er å være journalist, ikke å snakke til kamera.          

På 11.00-møtet etableres kjernesaker som så skal videreutvikles utover dagen. Sakene skal filmes, klippes og redigeres. Nyhetsankerne og vaktsjefen syr det hele sammen til en nyhetssending. Reporterne skal levere en oppsummering av nyhetsinnslaget sitt før de redigerer det. Borch bruker mye tid på å formulere introer til sakene.           

Det tilsvarer å skrive ingresser i avisen – kanskje den språklig sett vanskeligste jobben for en skrivende journalist.

broch3

Hva folk vil ha

Kveldens toppsak ligger an til å være svineinfluensaen. Fra dagen etter vil det være mulig å få influensamedisinen Tamiflu på apoteket uten resept fra lege. Det er en stor nyhet – en nyhet folk vil ha. Redaksjonen diskuterer hvordan den skal presentere nyheten på en saklig måte. Dagsrevyen vil informere, ikke spre angst. Selv om angst selger.

Redaktørene kan følge reklamebransjens metoder. De analyserer markedet for å finne ut «hva folk vil ha». Og så gir de dem det. (…) Hvis folk på forhånd skal fortelle redaksjonene hva de vil se og lese, snakker vi ikke lenger om journalistikk.

- Christian Borch, i boken Sannhetens Kår – Makt, medier og politikk i illusjonenes tid

Ifølge Borch skal ikke nyhetene velges ut fra hva folk vil at de skal være. Likevel blir journalistiske valg – etter min erfaring – ofte begrunnet med at publikum vil ha det slik eller vi forsøker å nå alle. Jeg har hatt mange samtaler med lesere som sier journalister skriver fordummende – men jeg møter også stadig journalister som mener det er nødvendig å fordumme sakene for lesernes skyld.

Kan man skrive for alle?

Borch sier gode journalister skal gi publikum en bakgrunn for å forstå verden.

- Hva som skjer og er viktig, kan ikke publikum vite på forhånd. En god journalist utvikler tentakler: kontakter, innsikt i dokumenter og et bevisst forhold til egne erfaringer. Men så må man gi kunnskapen en form som når alle.           

- Kan man nå alle?   

- Det er ikke mulig å innfri det kravet, men det er jobben din som medium likevel. Du skal kunne gi en nyhet som har betydning for ledere og akademikere, men nyheten skal samtidig være forståelig for så mange som mulig.                 

- Men er det noe poeng i å prøve å nå folk som ikke er interessert?          

- Du må gå ut fra at de du snakker til ikke er interessert, men at de kan bli det.

broch2

Et marked for seriøs journalistikk

- Vi fryser! roper Borch klokken 18.40.

Det betyr at planen for sendingen lagres, skrives ut og leses høyt for å sikre at alle nøkkelpersonene er inneforstått med rekkefølgen. Og så er det på tide å sende den.           

- Kommer folk til å fortsette å se tv på tv og lese aviser på papir?           

- Ikke nødvendigvis, men det vil alltid være et marked for en oppsummerende, balansert nyhetssending.           

Dagsrevyen har erfart at man ikke trenger å være kjapp og overfladisk for å få seere:           

- Dagsrevyen ble lagt helt om i 2000. Vi kuttet antall nyhetssaker og valgte å konsentrere oppmerksomheten om de to-tre viktigste av døgnets begivenheter. Seertallet økte dramatisk. Det viser at folk søker kunnskap og trives med å bli koblet til. Jeg tror NRK tenker riktig når de slipper til Urix i tjue minutter mandag til torsdag på NRK2.          

Han snakker om sitt nyeste prosjekt, et utvidet og direktesendt utenriksmagasin som har omtrent 2400 Facebook-fans når argument trykkes. Kanskje detaljer, fakta og kompliserte nyanser er nettopp det publikum vil ha.  

En versjon av denne teksten ble publisert i argument tidligere i år.

Tekst og foto: Julie R. Andersen

Posted by Julie at 3:07 PM | Comments (3) | TrackBack

March 20, 2010

Jeg vil ta master i Verdensvitenskap!

I går hadde jeg en interessant samtale med Martine Helene Svanevik, en venninne som skriver mastergrad om private organisasjoners rolle i norsk bistand. Tematisk sett kunne det vært en oppgave i statsvitenskap og definitivt i Internasjonale Studier, men hun skriver den som historiker. Martine har brukt de siste månedene i Utenriksdepartementets arkiver, hvor hun har analysert debattene i Stortinget siden 1970-tallet. Vi synes begge det er rart at hennes oppgave og den om fransk musikk på 1100-tallet er innenfor samme fagområde, men de hører altså til samme fagmiljø på Universitetet i Oslo. Ifølge UiOs organisering av fagene, er historie humanistisk, statsvitenskap er samfunnsvitenskapelig. Fagmiljøene er i hver sin bygning, studentene drikker øl hver for seg, og historikere kaller statsvitenskap "the dark arts".

Jeg har en såkalt tverrfaglig bachelorgrad i Internasjonale Studier, med fordypning i statsvitenskap. Martine og jeg har mange av de samme faglige interessene, men vi hører til i hver vår bygning:

"I Norge er internasjonale spørsmål i stor grad Statsvitenskapens prerogativ. Dette er synd. Det er mange fortreffelige ting å si om Statsvitenskap, men for studenter som er interessert i globale spørsmål er det ikke gitt at norske fylkeskommuner, skattefordelingssystem og loglineær regresjonsanalyse er de mest sentrale temaene disse studentene bør bruke sin tid på. Det er bisart når studenter som er ferdige med en mastergrad og har skrevet om Internasjonal Politikk, kan si noe om produktmomentkorrelasjonskoeffisienter, men ikke si noe om verdenshistorien før 1990. I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden og der flere og flere studenter søker kunnskap om det internasjonale, fanges de fort opp i Statsvitenskapens spindelvev. Flere av dem mister interessen for dette spennende faget [Internasjonale Studier] – for ja, det er et eget fag – og ender opp med aldri å få lov til å stille de spennende, grunnleggende spørsmålene faget åpner for."

Kristin M. Haugevik, Halvard Leira og Benjamin de Carvalho - redaktørene i tidsskriftet Internasjonal Politikk - har så alt for rett når de skriver om mangelen på skikkelig høyere utdannelse om internasjonale spørsmål i Norge.

Jeg har tidligere skrevet om hvor frustrerende det var å ta bachelorgraden, nettopp fordi - som Internasjonal Politikk skriver - vi bachelorstudenter ikke hadde noen akademisk ansatte eller masterstudenter å støtte oss til. De faglige ansatte som på papiret var "våre" var egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt. Det var som om våre egne lærere ikke forstod hva vi studenter drev med. Statsviterne mente vi burde bli statsvitere og spesialisere oss på internasjonale forhold først etter at vi hadde vært gjennom statsvitenskapens metode og fagtermer.

Jeg begynner å tro at et av hovedproblemene til UiO (om ikke til norske universiteter generelt, men det kan jeg egentlig ikke uttale meg om) er at den såkalte "forskningsbaserte undervisningen" i for stor grad handler om å oppdra studentene til å bli forskere på samme måte og om samme temaer som foreleserne.

For meg er skillene mellom økonomi, politikk og historie enten fullstendig kunstige, eller de handler utelukkende om hvilken metode du bruker som forsker. Skal du forstå politikk og bruke den forståelsen som for eksempel politiker, journalist, politisk rådgiver eller diplomat, trenger du å kunne en del politisk og økonomisk historie, samt samfunnsøkonomi og gjerne noe bedriftsøkonomi.

Det bør ikke være nødvendig å ta fem forskjellige bachelorgrader og så fem forskjellige mastergrader for å oppnå den kunnskapen. Jeg er redd jeg har brukt for mye tid på å lære om hvorfor historikere synes statsvitere er tåpelige og hvorfor sosialkonstruktivistene føler seg mobbet av rasjonell aktør-realistene. I et land der stadig flere tar høyere utdanning, bør vi slutte å gå ut fra at alle studentene skal følge i sine foreleseres akademiske fotspor. Vi bør slutte å bruke krefter på å diskutere hvilken fagdisiplin som er "best" på å forstå konflikten i Midtøsten eller verdens generelle fattigdomsproblem eller forhandlinger om internasjonale klimatraktater. De problemene er store nok til at vi ikke bør bruke dem som arena for kniving mellom akademikere.

Jeg vil studere verden. Jeg vil ikke studere studiet av verden.

Posted by Julie at 6:54 PM | Comments (3) | TrackBack

March 15, 2010

LES DENNE BLOGGPOSTEN!!! - Hvordan klikkhoreri fungerer

Nettjournalister er klikkhorer som skriver tabloide titler. Men vi gjør det for at du skal lese vesentlige nyheter.

Ordet klikkhore brukes om nettjournalister og sakene vi skriver. Da jeg fortalte en venn at jeg skulle undersøke hvorfor nettjournalister presenterer nyheter slik de gjør, svarte han: «Er det ikke opplagt? For at så mange som mulig skal klikke!»

Han har nesten rett, men bare nesten. For selv om nettaviser står for klikkhoreri og tabloidisering, betyr ikke det slutten for seriøse nyheter.

Om å selge seg selv

Ja, nettjournalister er opptatt av klikk. For hver sak en nettavis legger ut, lages statistikk over hvor mange som klikker på den. Nettjournalister kan følge med på statistikken, og vi bruker ofte klikktall som tilbakemelding på hvor vellykket en sak er.

Vi er opptatt av klikk delvis fordi vi kan. De stakkars papirjournalistene vet ikke hvor mange som leser deres artikler, bare hvor mange som betaler for dem.

Nettaviser selger seg til leserne sak for sak, løssalgsavisene dag for dag og abonnementsavisene kanskje halvår for halvår. Spørsmålet er om én måte å selge seg på innebærer mer «horete» journalistikk enn en annen.

Tabloidestetikk selger

Sigurd Allern, professor i journalistikk, skrev i 2001 at løssalgsaviser på papir står for en særegen presentasjonsform og journalistikk sammenlignet med abonnementsavisene. Løssalg innebærer nemlig «tabloidestetikk»: Nyhetsartikkelen har et bærende bilde som nesten utelukkende viser personer. Bildet står til en tittel med små ord skrevet i en stor fontstørrelse. Sammen med ingress og bildetekst skal bilde og tittel gi mest mulig informasjon i konsentrert form.

Virkemidlene som han beskriver, fungerer godt på nettavisenes forsider. Nettaviser bruker tabloidestetikk, fordi tabloidestetikk betyr klikk. 

Sigurd Allern skriver også at tabloidisering innebærer forflatning og fordumming. Hvis tabloide virkemidler betyr dum journalistikk, er det ikke rart nettjournalister mistenkes for å ødelegge norsk nyhetsformidling.

Men som sagt: De som tror vi er klikkhorer, har bare nesten rett. Målet til journalister er at så mange som mulig skal lese sakene deres. Når en nettjournalist tenker ut en god kombinasjon av tittel, ingress og bilde – altså en inngang – vil jeg si at målet er å koble rett leser til rett sak.

Langlesing på nett

Lesere leser lengre på nett enn på papir. Ja, du leste riktig: Lange tekster på nettet.

At nettet egner seg for korte – og dermed overfladiske – tekster, er fortsatt en seiglivet myte, men det er en myte. Det viser såkalte eyetrack-undersøkelser, som måler øyets bevegelse over tekst og bilder. Lesere som først har begynt å lese en lang avisartikkeltekst, leser den oftere ferdig hvis den presenteres i nettutgaven enn i papirutgaven.

En annen myte er at lesere har dårligere tid på nettet enn på papir.  Jeg vil imidlertid si at lesere jakter mer spesifikt etter visse typer informasjon på nettet enn de gjør på papir. De bruker kortere tid på å filtrere ut informasjon, men minst like lang tid på den informasjonen de er interessert i. Det gjelder i hvert fall hvis man sammenligner en gratis nettfront med en samling papirark leseren allerede har betalt for å lese.

Sagt helt enkelt: På papir kan du kjøpe en avis for forsiden og så like greit skumlese hele utgivelsen, siden du har betalt for den. På nett kan du velge å filtrere ut for eksempel alt unntatt utenriks, men til gjengjeld kan du da lese mye utenriks, gjerne fra mange forskjellige nettaviser.

Utfordringen for nettjournalister er derfor å få artikkelen foran leserens øyne i det hele tatt. Inngangen – det som fører til klikk – er avgjørende.

Ikke forvirr!

Med målrettede og effektive lesere, vil jeg konkludere med at den viktigste regelen for nettinnganger er at de er tydelige og direkte.

Fenomenet banner-blindness – ignorering av det vi tror er annonser – ble dokumentert på 1990-tallet. Nettjournalister arbeider som om det samme fenomenet eksisterer for forvirrende nyhetssaker: Leserne filtrerer vekk en nyhetssak hvis de ikke øyeblikkelig forstår hvorfor den er interessant for dem selv.

Å skrive en inngang til en nyhetssak handler derfor først og fremst om å fortelle leseren at saken inneholder en interessant nyhet. Mine observasjoner og erfaringer tyder på at saklighet og det å komme raskt til poenget er «første bud» i valg av innganger. Det er lett å trekke en parallell til den tradisjonelle omvendte pyramide, idéen om at det viktigste skal komme først i journalistiske tekster. En annen måte å uttrykke det samme poenget på, er at inngangen skal fortelle leseren hvorfor saken er vesentlig.

Sjokknyhet: Ærlige journalister!

Nettjournalister blir også beskyldt for å lure leserne, ved å skrive uforståelige titler. Tanken er i så fall at leseren skal klikke av ren nysgjerrighet, og at det ikke er så farlig om saken har betydning for leseren. Nettjournalister jeg har snakket med, sier at slike virkemidler er irriterende, og at de derfor bare fungerer hvis de brukes sjeldent.

Jeg vil oppsummere alle rådene jeg har fått fra nettjournalister om innganger slik: Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.

Det kan overraskende nok også oppsummeres i et sitat fra en magasinjournalist, nemlig Barbara Kiviat i TIME: «Det kan høres rart ut, men for å få folks oppmerksomhet på nettet, bør du rett og slett være ærlig.»

Opprinnelig publisert i argument, da med følgende skribentinfo:

Julie R. Andersen (f. 1986) er nettjournalist (!), og du kan klikke på sakene hennes i e24 og Teknisk Ukeblad. Hun beviser sin seriøsitet ved å være samfunnsredaktør i papirbunken du leser nå. For å skrive bacheloroppgave i journalistikk, observerte hun nettredaksjonene til VG Nett, Aftenposten og Dagsavisen.

Her kan du lese teksten på nynorsk.

Posted by Julie at 2:41 PM | Comments (2) | TrackBack

March 10, 2010

Mål: Middelmådighet

"Halvparten av studentene satser på å være like gode eller litt bedre enn gjennomsnittet," skriver Aftenposten. Resultatene av Stud.mag-undersøkelsen viser at 48 prosent av Norges studenter studerer i håp om å være som gjennomsnittet eller bedre. 31 prosent satser på å bli blant de beste. (Vil det si at resten satser på å være under gjennomsnittet?)

Det er mye å si om dette. For det første er det et godt eksempel på at journalister som skriver om resultater av en undersøkelse, også må skrive om metoden bak undersøkelsen. Til hvem (hvilket utvalg av studentene) ble spørsmålet stilt? Vil studentene være gjennomsnittlige i forhold til de andre studentene på sitt program i sitt år, eller i forhold til alle studenter verden over, eller en mellomting?

Jeg tror forøvrig det er vanskelig for ganske mange flinke norske studenter å innrømme, selv anonymt, at de har realistiske forventninger om å være blant de beste i klassen.

Ifølge seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep er det ikke forsket noe særlig på norske studenters ambisjonsnivå sammenlignet med studenter i andre land. Det kan godt være vi er ganske like resten av verden. Det vi vet om Norge er at de mest ambisiøse og de minst ambisiøse studerer ved de samme fakultetene. I USA, for å nevne ett eksempel, er det i stedet forskjell på gode og dårlige skoler.

Rent statistisk kan ikke alle være best i klassen. Innenfor hver klasse må ganske mange av studentene ha forventninger om å være blant gjennomsnittet, ellers vil de aller fleste bli skuffet. Og har man krevende vurderingsformer, gode medstudenter og høye inntakskrav til studiet, kan et mål om å være litt over gjennomsnittet være et amisiøst mål i seg selv. Nå har vi imidlertid ikke elitestudier i Norge. Vi har et system der de aller fleste kan ta høyere utdanning hvis de vil. Og å ha som mål å være gjennomsnittlig i befolkningen som helhet er ikke så imponerende.

- Du hopper ikke høyere enn listen som er lagt. (...) vi regner med å få jobb om vi ligger på gjennomsnittet eller litt bedre, sier Mikal Erga (23), fjerdeårsstudent på allmennlærerutdanningen i Oslo.

- Det at Norge er et rikt land med relativt små lønnsforskjeller og lav arbeidsledighet gjør kanskje at kampen om de beste jobbene ikke er like hard i Norge som i en del andre land, sier seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep.

Ja, ok, du får jobb i Norge hvis du er gjennomsnittlig i Norge. Og begge studiene artikkelen skriver spesifikt om, lærerutdanningen og jusutdanningen, er rettet mot studenter som skal jobbe i Norge. Men å satse på middelmådighet på norsk forbereder deg overhodet ikke på et internasjonalt arbeidsmarked eller for videre studier utenfor Norge. Og det er det som virkelig bekymrer meg med norske studenters ambisjoner: Alle kan studere, alle kan bestå og de fleste har ikke ambisjoner om å klare mer enn det alle andre også klarer. Jeg håper bare vi klarer å holde disse latmannsholdningene hemmelig for utenlandske arbeidsgivere og resten av verdens universiteter.

Posted by Julie at 6:57 PM | Comments (3) | TrackBack

March 4, 2010

Love in any language

We have different words because we have differents concepts, but sometimes I wonder if we have different concepts because we have different words. This is especially true when it comes to ideas that are hard to define. Take love for example.

Americans say I love you for all sorts of reasons to many different people in their lives. It’s the same verb for loving ice cream and loving the person you’re married to. Norwegians have two completely different ways of expressing love.

We say Jeg er glad i deg to close friends and family. This sentence means more to me than the English I love you normally does, but it's still not that one specific you're-the-one kind of I love you that people make a big deal about saying or not saying. Because for Norwegians that’s a sentence we expect to only say to a very few people during our lives, maybe just one. The Norwegian words for that are almost taboo; even writing them out without a specific person in mind feels wrong. When I was ten, an American wanted to learn how to say I love you in as many languages as possible, but I refused to teach the Norwegian version.

The difference between the two isn't as simple as one being romantic and the other platonic. Jeg er glad i deg can be romantic, only less so. And because Norwegians are more direct in their way of using language than English-speaking people usually are, we don't say Jeg er glad i deg to just anyone. Except for teenagers who (used to? I'm older now) finish texts with the abbreviation GID. But this Norwegian, less scary version of I love you is closer to I am fond of you, which I would barely take as a compliment in English. Glad means happy, just like in English, so I suppose there is an element of Your existence makes me happy. We can also be glad i things, but I seldom use the term for anyone or anything I'm not at least a little bit emotional about. I like (liker) my furniture, but I love (glad i) my apartment.

Even after years and years of living among Americans who use I love you as a general greeting with people they just like, it still feels weird to me. I have to stop myself from flinching when I hear an American finish an angry-sounding phone call to a family member with an angry I love you and I automatically translate it in my head. But speaking two languages fluently gives me twice as many ways to think about everything. There are some feelings I can only express in English and some I can only express in Norwegian, but in my own thoughts, I can sort out my emotions using my whole vocabulary. And I'm glad I can.

...

Inspired by Even in English, A Language Gap, in which Jennifer Percy writes for the New York Times:

"He speaks Serbo-Croatian, German and English. Two languages separate us.

I don’t speak German but I’ve said “ich liebe dich” plenty of times and it never does feel like a contract the way saying “I love you” feels like a contract. He, too, has said ich liebe dich to me. When we first started dating, this should have been a comfort to me, but it wasn’t. German sounded strange and ich liebe dich sounded ugly to my ear compared to “I love you.” It bounced off of me, it didn’t stay, didn’t embed itself like “I love you.”

I once tried saying “volim te” — “I love you” in Serbo-Croatian — and he didn’t respond. I asked if I’d said it right and he said I had. Then he repeated it quietly.

That’s the one, I thought: volim te. That’s the “I love you” that works for me, the one that is honest."

Image: xkcd

Posted by Julie at 1:10 PM | Comments (1) | TrackBack

February 10, 2010

Sjokktall fra Norsk Kaffeinformasjon

Mennesker som meg "svikter" kaffen.

coffee pain_003

Bildebevis for at svart kaffe gjør denne unge kvinnen glad. Foto: Julie Balise

Hørt på E24 på morgenvakt:

Julie: Jeg er fortsatt i sjokk over tallene fra Norsk Kaffeinformasjon. De påstår at stadig flere unge nordmenn ikke drikker kaffe, men jeg kjenner nesten ingen som ikke drikker kaffe. Det kan være fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal finne på med disse menneskene. Man kan jo ikke gå på café med dem. Da bestiller de te, og te fra café er en så dårlig økonomisk investering at jeg ikke klarer å ta tekjøperne seriøst.

Ikke-kaffedrikkende journalist*: Hva? Hæ? Påstår du at kaffe er en bedre investering? Er det ikke mer økonomisk fornuftig å ikke drikke kaffe i det hele tatt?

Julie: Kanskje, men det er et annet spørsmål. Jeg sier bare at det er dumt å betale 25 kroner for at noen skal legge teblader i kokt vann for deg. Kjøper du kaffe på café, betaler du i hvert fall for bruk av baristaferdigheter og kaffemaskin som du ikke selv har fra før.

Kaffedrikkende nyhetssjef: Men ikke begynn å tenke på hva du betaler for at noen skal sjenke øl i glass for deg. I hvert fall ikke mens du er student.

Julie: Poeng. Og apropos, kanskje jeg skal jobbe litt. Men jeg må nok blogge om kaffe når jeg kommer hjem.

"Bare rundt´én av tre unge drakk kaffe siste syv dager, og unge jenter leder an i utviklingen. Det er en halvering på 20 år, viser tall fra en ny undersøkelse," skrev E24 i går morges. Andelen unge mellom 20 og 24 år som drikker kaffe er halvert de siste 20 årene. Kaffe er for gubber, sies det.

Det er papirutgaven av Dagens Næringsliv som i utgangspunktet skriver om dette, og her er en chai latte-drikkende 20-åring intervjuet. Hun mener unge dropper kaffe fordi kaffe er dyrt. Jeg skjønner ikke det. Har te på café blitt relativt billigere? Jeg tror heller flere har begynt å drikke god kaffe, og god kaffe er dyrere enn dårlig kaffe, og dermed har vi fått det for oss at kaffe generelt er blitt dyrere. Men dette er bare noe jeg tror.

Det neste hun sier er interessant (klippet fra DN):

Hun merker også en tendens til at unge får sitt kick gjennom en espresso om morgenen, men drikker annet gjennom dagen.

- Det er ikke en kultur for å drikke masse kaffe, sier hun.

Selv drikker jeg en dobbel espresso om morgenen og kanskje (stort sett ikke) en dobbel til senere. Vi kan si at mitt gjennomsnittlige daglige kaffekonsum er 2,5 espressoshots. Det er ganske lite sammenlignet med de fleste jeg vet om i generasjonen over meg, både i mengde og i koffein. Hadde undersøkelsen sagt "Vi drikker mindre kaffe enn før, og det er nok fordi unge har sluttet å drikke kaffe", kunne jeg sagt: "Tull! Vi bare velger kvalitet fremfor kvantitet."

Men jeg må ha kaffe hver dag. Det er tydeligvis færre som meg enn jeg var klar over.

Kaffen har uansett en spesiell stilling hos nordmenn. Det merkes når disse tallene omtales. De unge "svikter" kaffen, som om vi skylder den norske kaffebransjen å følge opp det høye nasjonale konsumet som Norge tradisjonelt har hatt siden midten av 1800-tallet.

Jeg liker å fortelle turister, spesielt tedrikkende briter, om kaffens historie i Norge. Nordmenn har drukket kaffe siden 1700-tallet, men da var det en cafédrikke for de rike og urbane (og det var ikke så mange av dem i Norge). I 1842 ble kaffen en folkedrikk. Da ble det nemlig forbudt å lage hjemmebrent.

Den sammenhengen bør vi imidlertid ikke snakke så mye om. For jeg vil ikke at ungdommens sjokkerende kaffesvik skal brukes som argument for strengere alkohollovgivning.

* Jeg vet! Utrolig, men sant. Jeg møtte min første ikke-kaffe-drikkende journalist forrige vår. Men han passet godt på redaksjonens kaffemaskiner, lagde ofte kaffe til meg og ga meg et fantastisk koselig kompliment i januar. Så han er godkjent likevel.

Posted by Julie at 10:40 AM | Comments (2) | TrackBack

January 31, 2010

Verdien av Precious

Bør du se den som samfunnskritikk eller enkeltstående drama? Svar: Bare se den.

En film om en overvektig, fattig, mishandlet, svart 16-årig tobarnsmor som lærer å lese kan feile på så mange måter. Precious kunne blitt en klisjéfylt tårefremkaller eller et følelsesløst, voldelig sjokk. Eller den kunne vært en dypt deprimerende film som du vet er bra, men aldri orker å se. Regissør Lee Daniels tok på seg et risikabelt prosjekt da han filmatiserte romanen Push av Sapphire. Men publikum har reagert med jubel (15 minutters stående applaus ved Cannes-festivalen) – og med debatter om hudfarge, fattigdom og barnemishandling.

Det vil bli spennende å se hvordan filmen blir tatt i mot i Norge. Her vil enda færre av filmens seere kjenne seg igjen i 1980-årenes Harlem i New York City. Den grunnleggende historien er universell – eller er den det? På sett og vis er det nettopp det spaltister, anmeldere og bloggere har diskutert de siste tre månedene: Handler Precious om Precious, eller handler den om USA?

Handlingen kan i hvert fall beskrives slik: I 1987 blir Precious kastet ut av skolen fordi hun er gravid igjen. Barnets far er – som forrige gang – hennes egen far. Precious begynner på en alternativ skole og møter for første gang en lærer som gjør et skikkelig forsøk på å nå frem til henne. Hjemme hos moren Mary – fantastisk spilt av Mo'nique – får Precious ingen støtte. Mary ga engang datteren et navn som betyr “verdifull”, men nå misbruker hun henne fysisk, psykisk og seksuelt. Hver dag blir Precious minnet om at hun ikke er verdt noe som helst.

Når denne bekmørke handlingen ikke etterlater publikum i håpløse tårer, er det mye takket være filmens hovedperson, spilt av nykommeren Gabourey Sidibe. Fortellerstemmen hennes og bildene vi får se av hennes eget indre liv – hvor hun går på en rød løper, synger, danser og ikke minst smiler – gir filmen noen øyeblikk med nødvendig humor og glede. Heldigvis taes heller ikke de enkleste gråtfremkallende Hollywood-triks i bruk. Filmens oppbygging er mer som en dokumentar enn et tradisjonelt drama. Det finnes ingen triumferende klassisk musikk idet Precious overvinner alle hindringer, ingen sentimentale monologer og fremfor alt ingen enkle løsninger. Filmen vil at vi skal tenke, ikke gråte. Det nærmeste filmen kommer en fasit er å antyde at utdannelse er veien opp.

Anmeldere har både rost og kritisert filmen som “en film om rase”, men Precious avslører flere lag med ubehagelige fordommer også mellom svarte amerikanere. Precious ønsker seg en “lyshudet” (altså ikke nødvendigvis hvit) kjæreste, og filmens slanke, pene og lyshudede personer er de mest vellykkede. Som en kontrast til disse er Precious og moren ikke bare tunge og mørke, men også uvitende og fattige trygdemisbrukere. Filmen kan vekke avsky hos publikum som ikke kjenner seg igjen i filmens miljø. “Jeg liker McDonalds” sier Precious til en sykepleier som foreslår organiske grønnsaker i stedet – som om organiske grønnsaker ville vært et reelt alternativ for en trygdet sekstenåring i Harlem i 1987.

Er USA klar for denne filmen?” spurte New York Times to uker før USA-premieren. Det er ofte historiens kontekst som har blitt anmeldt. Det kan være fordi filmen er påfallende lite fokusert på verden rundt hovedpersonen, selv om Precious selvfølgelig ikke lider i et vakuum.

Kanskje filmen hadde tjent på en mer detaljert skildring av samfunnet rundt Precious. Det er sjelden vi blir minnet på at handlingen foregår på åttitallet. 1987 var etter at crack kokain hadde inntatt Harlem, men før bydelen ble pusset opp og New Yorks politi ble strengere. Vi kommer heller ikke inn på menneskene utenfor leiligheten til Mary og Precious. De virker nærmest feilfrie, selv når de ikke klarer å hjelpe hovedpersonen. Mo'nique skildrer Mary som et offer og en psykopat på samme tid, men selv hennes kompliserte rolletolkning etterlater oss i uvisshet. Er Precious et worst-case-scenario for å banke inn en moral, virkeligheten for alt for mange barn, eller rett og slett en enkeltstående fortelling? Trenger vi å bry oss, eller er filmens miljø for langt borte i tid og sted?

Kanskje vi bare skal bestemme oss for at debattene ikke betyr noe. Kunstverk bør ikke alltid oppleves som samfunnskritikk. Precious kjemper en indre kamp gjennom å lære seg å skrive ned sin egen historie, og det gjør filmen severdig i seg selv.

Hva slags skole gir toppkarakterer til en elev som ikke kan lese, så lenge hun holder kjeft? Hvilken bestemor kan se sitt barnebarn og tippoldebarn bli utnyttet og misbrukt, uten å gjøre mer enn å riste på hodet? Hvordan kan et velferdssystem gjøre det så enkelt å falle gjennom? Og hvordan kunne Mary bli en så grusomt dårlig mor? Det finnes dokumentarfilmer og fagbøker som forsøker å svare. Se Precious fordi den vil få deg til å stille spørsmålene.

Precious:

Posted by Julie at 12:06 PM | Comments (2) | TrackBack

January 28, 2010

Eplesett! Reaksjoner på iTingen

Da jeg først leste at den nyeste iGreia var en "iPad", trodde jeg at en av mine nye kollegaer i E24 hadde funnet på ordet utelukkende til forsidetittelbruk. Det måtte være et ordspill basert på et sitat tatt ut av sammenheng. For de kunne vel ikke seriøst ha kalt produktet iBind? Jo, det gjorde de visst.

Hadde jeg vært på jobb i dag, ville jeg sikkert skrevet om dette på en seriøs måte. I stedet har jeg sittet hjemme og ledd av at absolutt alle jeg følger på Twitter latterliggjør iDingsen (iBomsen?)

Silicon Angle har samlet førsteinntrykkssitater. Gizmodo gir oss 8 grunner til å ikke juble for iSaken. Geek Girls Guide lurer på hvorfor ingen jenter hindret det tåpelige navnet - som viser seg å være funnet på av MadTV. Bare noen timer etter lanseringen har Jezebel samlet internetts beste vitser om iPad.

På norsk kan vi bruke "padde" fremfor "pad". Det gir (litt) bedre assosiasjoner, men det var vel fortsatt ikke det Steve Jobs ønsket.

Ifølge geniale Stuff Journalists Like liker jeg å skrive om Apple. Men selv om dette overhodet ikke er en ny eller original ting å si, så er dagen i dag en fin anledning til å si det: Jeg er så lei.

Jeg er lei av iMennesker som sier "Kan jeg koble mac-en min til internett her?" Det irriterer meg mer enn jeg liker å innrømme når jeg selv sier "iPod" om mp3-spilleren jeg bruker (som jeg faktisk arvet, merkelig nok). For jeg sier kameraet, kaffemaskinen og mobiltelefonen. Ikke Nikonen, Isomacen og Sony Ericssonen.

Jeg er lei av at folk ser på "Apple vs. Microsoft" som en vesentlig debatt. Jeg har fått høre "Dere passer så bra sammen. Dere er jo hundemennesker og Windows-mennesker begge to!" Og jeg har fått høre "Hvorfor har ikke du iPhone? Du er en sånn person som har iPhone!" Hva slags freak er jeg som passer inn i begge kategoriene?

Jeg har ikke iPhone fordi jeg ikke har iCash. For å sitere Eirik Newth, "Epleskatten blir for drøy". (Og jeg kan være teknologijournalist uten å eie Apple-produkter, siden jeg kan være økonomijournalist uten å eie penger.)

Det går an å skrive alvorlig (The "Apple Advantage" is class signalling and always has been) eller morsomt (Apple innfrir: Ny duppeditt like jævla dyr som forventet) om det, men konklusjonen er den samme. Det er snakk om statussymboler og markering av identitet. Og det er helt greit det, men det er latterlig når mennesker som hevder at de ikke bryr seg om mote, må ha det nyeste fra Apple fordi de er så teknologi-interesserte. De virkelig teknologi-interesserte menneskene jeg kjenner, har ikke mac.

Én ting har likevel Apple gitt oss. Jeg synes eplesette er et mye finere alternativ til angre enn kontrollsette.

Posted by Julie at 12:54 AM | Comments (4) | TrackBack

January 26, 2010

Jakten på en død manns liv

Men hvem var du, egentlig? Hadde du noen? Det skal ta Magasinet 550 telefoner, en flere uker lang, tung reise ned i Oslos glemte verden, før vi nærmer oss noen svar.

22. oktober 2009 ble Jan Erik Fosshaug begravet uten en eneste venn eller pårørende til stede. Bernt Jakob Oksnes har skrevet om letingen etter den ensomme mannens livshistorie i Dagbladet Magasinet.

Jeg er glad for at norsk journalistikk kan være så stillferdig, grundig og rørende som dette.

Posted by Julie at 9:03 PM | Comments (3) | TrackBack

December 4, 2009

Hvilke norske blogger er best?

I Tordenbloggen 2009 skal "de 100 beste bloggerne kåre de 100 beste bloggene", for å bruke Tordenbloggens egen formulering. Jeg er blitt invitert til å være med, og det er selvfølgelig kjempehyggelig - og overaskende. I løpet av helgen skal jeg sende inn min liste med de 10 norske bloggene jeg synes har vært best i 2009. Listene fra rundt 100 norske bloggere skal bli til en topp 10-liste over bloggernes favorittblogger. Spennende!

Reaksjonen til én venninne var: "Men har du lest 10 norske blogger fast i 2009?"

Jeg har det, men jeg innser at jeg burde lest flere norske blogger i 2009 for å kunne ha noen mening om hvilke 10 som jeg synes var best. Jeg skriver først og fremst på engelsk selv, og jeg leser stort sett på engelsk når jeg er på internett. Men når jeg - en nesten engelsk-språklig blogger - får være med på kåringen, bør jeg skjerpe meg, tenke meg litt om og bestemme meg.

Og dette er en fantastisk grunn til å bruke MYE tid på blogglesing det neste døgnet.

Illustrasjon: PostSecret

Posted by Julie at 11:25 PM | Comments (1) | TrackBack

December 2, 2009

Når en pepperkakebaker baker pepperbakekaker...

"Outrage as vandals wreck gingerbread town" - The Norwegian Gingerbread Crisis explained in English by Kristine Lowe.

Den offisielle engelskspråklige julekalenderposten kommer senere i dag, men her er en liten julesangbonus til nostalgiske nordmenn som har Spotify:

Hele pepperkakebakehistorien fra Hakkebakkeskogen er på Spotify.

Jeg regner ikke pepperkakebakesangen som en julesang egentlig, men pepperkaker har vært så fremtredende i media at jeg synes jeg burde blogge om dem.

Her er oppskriften på pepperkaker ala Thorbjørn Egner:

Smelt smør eller margarin i en stekegryte. Rør sukkeret sammen med det smeltede smøret. Mens smør og sukker skummer, rør inn eggeplommene og hvetemelet. Slipp til slutt pepper i gryta. Rør omkring og tøm deigen på en fjøl. Kjevl deigen så flat som en pannekake. Ta mann- og kone-former og lag mann- og konekaker. Legg dem på kakebrettet og stek dem i stekeovnen.

MEN: Denne oppskriften lager ikke gode pepperkaker. Den ble testet av en flink kokk i fjor, og det ble ikke bra.

Noe annet som ikke er bra, er standarden på norske pepperkakehus. Det melder Aftenposten. SINTEF Byggforsk råder oss til å bake etter forskriftene.

– Etter at pepperkakehuset er oppført, oppdager mange svakheter som det er vanskelig og tidkrevende å utbedre. Dette kommer gjerne på toppen av et allerede sprengt tidsskjema i ukene før jul. Bakingen blir en hengemyr, sier forskningssjef Kim Robert Lisø ved SINTEF Byggforsk.

Heldigvis har de laget en anvisning (pdf) så vi alle kan lage pepperkakehus på en forsvarlig måte. Men uansett, ikke bruk Thorbjørn Egners oppskrift.

Oppdatert 22.12.2009: Aftenposten har testet begge oppskriftene. Se videoen!

Posted by Julie at 1:28 PM | TrackBack

November 11, 2009

Blogging - What's the point?

I was going to call this "Why you should blog - even if you have no readers", but then again, I do have readers. I mean, my aunt prints out some of my Norwegian-language posts so my grandparents can read them.

Seriously, I know that there are people out there who don't know me at all, but who are still reading, for whatever reason. And I blog for them as much as I blog for my friends. But mainly, I blog for myself.

I've been blogging since June 2005. When I started, people asked me: "Do you have time for this?" and I thought "Time? Blogging isn't time-consuming!" Since then, I've used this site as an (incomplete) digital archive of things I've been thinking about anyway. I think pretty much everything I've put here needed to be written. Rather than bookmarking interesting news articles, writing out the lyrics of a song I obsessed over in a journal (yes, I was once a fourteen-year-old girl) or simply talking about the same thing with every person I met, I could store my thoughts online. And as an added bonus, sometimes someone cared about it.

Continue reading for some examples of why I blog, and what blogging did to me.

I guess the more interesting question is: Why are you reading this?

I have blogged in order to...

And sometimes people cared...

I didn't plan for these reactions to happen. And while I'm far, far from being the kind of blogger who achieves money or fame from blogging, I can definitely say that blogging has changed my life.

In the winter edition of the Norwegian magazine argument, there will be an article by Kristian Landsgård about political blogging - and it's pointlessness. Kristian has been using his blog to test out ideas and thoughts that may or may not end up in his magazine article. And as we were discussing his work, we couldn't escape the irony: a political blogger arguing that political blogging is pointless? So why is he doing it? And this got me thinking about what the point of www.accordingtojulie.com really is.

So that's why I'm still blogging. Why are you still reading?

Posted by Julie at 3:05 PM | Comments (3) | TrackBack

October 29, 2009

argument: hjem

argument er nå lagt ut som pdf her.

I høstens utgave har jeg skrevet om både nerdepolitikk og hjemlengsel. Andre har skrevet om brevduer, palestinske flyktninger og hvorfor depping er nyttig.

Dessuten er det uvanlig mye om feminisme og lignende spørsmål i samfunnsseksjonen. Det skulle man ikke trodd, siden det er den første utgaven der jeg offisielt er samfunnsredaktør, og jeg synes feminisme er litt vanskelig, på grensen til bare slitsomt. Jeg synes likevel det var verdt å trykke tekstene: Blant annet er det en skribent som lurer på hvorfor hun egentlig skal ta "guttejente" som et kompliment, når hun ikke kan kalle gutter "jentegutter". En annen kjefter skikkelig på sine forelesere, som deltok i sommerens feminismedebatt på en tåpelig måte.

Hver utgave av magasinet har en temadel, og denne gangen er temaet "hjem". Derfor er slippfesttemaet (tidligere slipsfest) "syklubb". Mest mulig hjemmelaget, altså. Jeg planlegger hjemmelagede cookies, kjole sydd av farmor og skjerf, sokker og smykker laget av mamma. Syklubbfest må vel også være en fantastisk anledning til å drikke te med gin.

Gin in teacups, and leaves on the lawn...

Posted by Julie at 1:30 PM | Comments (3) | TrackBack

October 27, 2009

Nerdepolitikk

- Neste stortingsvalg kommer til å bli avgjort av internett.

Sitatet er fra en Venstre-velger jeg snakket med på fest. Og en journalist jeg diskuterte med på debatt. Og en rekke bloggere. I forkant av stortingsvalget 2009 var det mange som mente at internett-spørsmål som opphavsrett og personvern ville bli de store sakene neste gang - men ikke nå. 

For enn så lenge har ikke politikerne forstått hvor viktig internett er.

21. august inviterte IKT-Norge, interesseorganisasjon for landets informasjonsteknologibransje, alle partiene til IT-politisk debatt. Den dagen, tre uker før valget, var partiene vage. Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad og selverklært IT-nerd, oppsummerte politikernes synspunkter slik: «Vi aner ikke hva vi vil, men vi vil bestemme. Stem på oss!» Alles IT-politikk var at de ikke hadde IT-politikk.

Politikere uten IT-kunnskap

Politikere er kjent for å gi vage svar, så ullenhet like før et valg er ikke overraskende eller spesielt bekymringsverdig i seg selv. Det skumle spørsmålet er om dagens politikere har nok kunnskap og interesse til å bestemme seg den dagen de vil gi et svar.

- Stortingskandidatene mangler et helhetlig syn på hvilken rolle informasjonsteknologi spiller i samfunnsutviklingen. Her må det voksenopplæring til, sa Per Morten Hoff, generalsekretær i IKT-Norge, etter politikermøtet.

Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys er den i Stoltenberg-regjeringen som har hatt mest med IT-spørsmål å gjøre. I sommer gikk hun ut i Dagens Næringsliv og klaget over at ingen av kollegaene hennes snakket om IT. Hun kalte mangelen på diskusjon med andre politikere «stusselig».

Da jeg intervjuet Venstres Trine Skei Grande om partiets syn på fildeling - uvanlig tydelig sammenlignet med andre partier - sa hun:

- Det er lav kompetanse på fildeling i det politiske miljøet i Norge, for å si det mildt. Som politiker blir man mest premiert hvis man ikke bryr seg.

Politikere behandler fortsatt IT som en sak for spesielt interesserte.

Kun for nerder?

Er det nettopp det IT er: Nerdenes spesialfelt? Et område for informatikkstudentene på Blindern, ikke for statsviterne?

Spørsmål om oljeboring har fått stor plass i valgdebattene, men det er ikke fordi folk er så interessert i oljen i seg selv. Vi forstår at oljen er politisk viktig, selv hvis vi ikke forstår hvordan den utvinnes. Det er fordi oljepolitikk omhandler prinsipielle spørsmål.

Det gjør også IT-politikk. Men hva er disse spørsmålene? Hvilke konfliktlinjer er det egentlig som tegnes opp av internett?

Prinsipp mot prinsipp

Hittil har diskusjoner om IT-politikk - i hvert fall utenfor IT-bransjen - blitt dominert av fildelingsdebatten. I forrige utgave av argument (pdf) trykket vi også en artikkel om nettopp dette. Jeg skal ikke gjenta den, men fortsette der den avsluttet: Fildelingsdebatten tar nemlig opp spørsmål utover hvem som skal betale for kultur på hvilken måte.

Hvordan skal man for eksempel finne og eventuelt straffe nettpirater? Representanter for norsk kulturliv har lansert «Dele - ikke stjele»-kampanjen. De oppfordrer politikere til å håndheve åndsverkloven, men de har ingen klar idé om hvordan.

For å kunne slå hardere ned på fildelere etter amerikansk «saksøk alle!»-modell, trenger vi en lovendring. Den svenske IPRED-loven pålegger nettleverandører å utlevere sine kunders ip-adresser ved mistanke om ulovlig nettaktivitet. I praksis har loven ført til overvåking og deling av sensitive personopplysninger.

I Frankrike kan fildelere miste nettilgangen i ett år hvis den nye HADOPI-loven trer i kraft. Mulige fildelere kan bli nettløse uten politietterforskning. Bevisbyrden ligger på den mistenkte. Slik lovforslaget er nå, kan myndighetene gi nettpiratene to advarsler. Deretter blir saken om å utestenge fildeleren fra internett sendt videre til en domstol.

I IT-politikk kolliderer prinsippet om opphavsrett med prinsippet om personvern, og med prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Så lenge norske politikere ikke svarer på hvilke prinsipper som skal komme først, er det vanskelig å håndheve åndsverkloven - som forøvrig også trenger en revidering.

Privat nett-politi

I mellomtiden er politiet underbemannet også på datakrim. Politiet får stadig flere fildelingsanmeldelser, men fortsetter å ta opp én eneste IT-sak i året til etterforskning. Mer har de ikke kapasitet til.

Dermed har etterforskningen av fildeling blitt en sak for private advokatselskaper. Datatilsynet ga advokatselskapet Simonsen konsesjon (pdf) til privat etterforskning av ulovlig fildeling 27. november 2006. Tilsynet ba samtidig om politisk debatt om ulovlig fildeling: Burde private aktører gjøre politiets jobb i slike saker? Hvilke regler skulle de i så fall følge?

Den politiske debatten kom aldri.

22. juni 2009 bestemte Datatilsynet at Simonsen ikke får fornyet konsesjon til videre etterforskning. Begrunnelsen for avslaget er mangelen på politisk debatt.

Samtidig har Post- og teletilsynet åpnet for privat utlevering av nettbrukeres ip-adresser ved rettslig kjennelse - altså en slags midlertidig IPRED-lov (pdf). Nettleverandøren Lyse Tele nektet å utlevere kundeinformasjon og saken gikk til Stavanger Tingrett. 5. mai kom Stavanger Tingrett med en midlertidig kjennelse. Saken kalles «Max Manus-saken», fordi kunden som etterforskerne ville ha ip-adressen til, er mistenkt for piratkopiering av filmen om Max Manus.

Dommen er fortsatt hemmelig, og det har ført til protester fra bloggere, IT-journalister og andre som krever informasjon om rettigheter på internett. Debatten gikk på Twitter, på blogger og i enkelte aviser, blant annet Teknisk Ukeblad. Politikerne svarte nesten ikke på journalistenes spørsmål.

- Passiviteten i Norge er øredøvende, sier Georg Apenes, direktør i Datatilsynet, om nordmenns forhold til sitt eget personvern.

Krever svar

Nettdebatten om Max-Manus-saken vokste og ble den såkalte «KrevSvar»-kampanjen. Denne kampanjen har spurt politikere om blant annet Datalagringdirektivet, nettsensur og straffenivå for piratkopiering. Krev Svar stiller konkrete spørsmål som:

Ønsker deres parti å innføre lover som kan stenge enkeltpersoners tilgang til internett (ja/nei)? Hvis ja, vennligst svar på følgende spørsmål: Er piratkopiering en forbrytelse som burde kunne føre til en slik straff (ja/nei)?

Og: Er deres parti for at opplysninger som kan knytte en person til en IP-adresse skal utleveres til andre enn politiet (ja/nei)? Hvis ja, vennligst svar på følgende spørsmål: Må det ligge en domsavsigelse til grunn (ja/nei)?

Svarene er nå tilgjengelig på www.krevsvar.no. Høyre og Arbeiderpartiet klarte imidlertid ikke å svare ja eller nei. Høyre svarte: «(...) detaljnivået som forlanges i svarene ligger langt over det vi som et opposisjonsparti har mulighet til å gå inn i.»

Nerder og pirater

Høyre burde kanskje formulert seg klarere, for det finnes velgere som har IT og personvern som hjertesaker. I Sverige har en liten gruppe fildelere skjønt det, og nå er de i Europaparlamentet under navnet Piratpartiet. Piratpartiet er aktive i 33 land.

«Hvis det ikke rettes mer politisk fokus mot fildeling, står vi i fare for å få piratparti-tilstander i Norge også. Vi kan risikere at partier med snever politikk vinner påfallende mange velgere ved å rette seg mot de unges sørinteresser,» skriver Ulrik Tetzschner, praktikant i tenketanken Civita, i en kronikk trykket i Dagens Næringsliv 2. juli.

Norske politikerne har altså all grunn til å bli litt mer nerdete. Skal man få lov til å si «informasjonssamfunnet» i taler, må man ha en mening om hvilke regler et slikt samfunn skal styres etter.

Opprinnelig trykket i argument 2009-5 (link til pdf kommer snart, papirutgaven finner du hos Narvesen og Oslos studiesteder), da med følgende presentasjon av forfatter og fotograf: 

om forfatteren: Julie R. Andersen (f. 1986) er journaliststudent, statsviter, samfunnsredaktør, blogger og nerd. Hun brukte sommeren før valget til å skrive om internett på internett, som IT-journalist på Teknisk Ukeblads nettsider www.tu.no.

om fotografen: Anders Brenna (f. 1974) er nettsjef i Teknisk Ukeblad. Han blogger på www.blogg.abrenna.com og www.tekniskbeta.no. Han har IP adresse 193.212.1.10 og mener at "Står det ikke på nett så har det ikke skjedd."

Posted by Julie at 10:33 AM | Comments (1) | TrackBack

September 4, 2009

Der jeg bodde før, var det kunnskap i veggene

Jeg savner Blindern.

"Hvorfor?" Spør min far.

Min far lever av å holde forelesninger i den nye BI-bygningen på Nydalen. Arbeidsplassen hans ble spesialdesignet som det ideelle sted for kollokviegrupper, diskusjonsbasert undervisning og fruktbare møter mellom næringslivet, forskere og studenter.

Bygningene jeg hevder å savne ble spesialdesignet som billige 70-talls murklosser.

Min far spiste en gang lunsj med meg i kantinen til en av disse klossene. Da fortalte han meg at det hullete trekket på stolen han satt på var selve beviset på hvor lite Norge verdsetter høy utdannelse.

Men min far er også pappa, så nå prøver han å forstå mine følelser.

Jeg påpeker at den kantinen blir pusset opp i disse dager, og så prøver jeg å sette ord på hvorfor jeg savner mitt tidlige studiested.

Jeg kan ikke si at jeg savner falleferdige kantinestoler med hullete trekk. Jeg har ikke egentlig noe behov for å stå i kø utenfor biblioteket fem på åtte for å kunne slåss om en plass på en for liten lesesal uken før eksamen. Og man skal være ganske sprø for å savne taggingen på doveggen.

Samtidig er det nettopp det jeg savner.

Toalettene på Universitetet i Oslo brukes som veggavis. Her publiseres sangtekster, debattinnlegg om feminisme og integreringspolitikk, kjente og ukjente sitater, karikaturer og utdrag fra Ringenes Herre. Det finnes uformelle spørrespalter der studenter gir hverandre hjelp med eksamensangst og kjærlighetssorg.

I Melbourne har noen skrevet mastergrad om doveggslitteratur, så jeg er kanskje ikke helt sprø likevel. Men det er ikke doveggene i seg selv jeg savner.

Jeg savner livsstilen som fører til doveggslitteratur.

Jeg pleide å stå opp så tidlig som jeg orket (ikke så tidlig) og så være på skolen så lenge jeg orket (til ganske sent). Jeg studerte etter den velkjente osmosemetoden: Var jeg under samme tak som så mange bøker og professorer, kunne jeg ikke unngå å lære noe. Kunnskap sivet inn i hjernen min som vannmolekyler gjennom en membran, så lenge jeg var innenfor universitetets murvegger.

Osmosemetoden er ikke tull, for du skal jobbe hardt for å unngå kunnskap på Blindern. Pausene mine ble tilbragt med kaffe og mennesker som fortalte Aristoteles-vitser og sa "Dette er sub-pareto-optimalt," i situasjoner der andre sa: "Så kjipt." Vi grep enhver anledning til å dra på foredrag og paneldebatter om alt som potensielt kunne være lærerikt. Og hjernen tok tydeligvis ikke pause på dobesøk heller.

Når jeg nå besøker disse lokalene, kan jeg nesten høre at hjernen reagerer: Whoosh! Det kan være lyden av tomhet, men jeg velger å tenke at det er hjernen som forbereder seg på kunnskapsoverføring direkte fra bygningene.

Selvfølgelig er doveggene enda et bevis på at Norge ikke verdsetter utdannelse høyt nok til å gi studentene rene lokaler å studere i. Men de er også tegn på at studentene oppholder seg i disse lokalene likevel; at det er mange som ikke bare møter opp på forelesning og så går igjen, men som tenker og lærer og nesten bor på universitetet.

Jeg forteller min far at jeg i dag pekte på samfunnsvitenskapelig fakultet på Universitetet i Oslo og sa: "Det er der jeg bor." Og så måtte jeg rette det til: "Jeg mener, det var der jeg studerte. Før."

Det er ingen senere arbeidsplasser eller studiesteder som har fått status som et ekstra hjem. Til det har de alle hatt for nymalte vegger.

Posted by Julie at 1:42 PM | Comments (8) | TrackBack

September 3, 2009

Hjerneflukt kan ikke forbys

Forbud mot rekruttering av helsepersonell er ikke det som skal til for å løse ulands problemer.

Helsearbeiderne blir ikke lurt, stjålet eller kidnappet, men overbevist om at Norge er landet de bør velge.

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain.

Artikkelen under er opprinnelig skrevet for argument (pdf, s. 7 av 29), og lagt ut her etter frokostmøte om hjerneflukt arrangert av Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum).

Les også Legeslangdebatten mellom Sverre Danbolt og meg et par måneder før jeg skrev artikkelen. Den begynner her.

Hjerneflukt kan ikke forbys

I Kenya er det 10 000 pasienter per lege. Forventet levealder i Afrika er 47 år, og nesten hvert femte barn dør før det fyller fem. I Norge var det i 2000 588 pasienter per lege. I likhet med Vesten generelt står imidlertid Norge foran en dramatisk økning i behovet for helsepersonell, pga. en aldring av befolkningen. Profesjonelle rekrutteringsselskaper reiser derfor fra rike til fattige land for å rekruttere helsepersonell.

I rapporten “En solidarisk politikk for rekruttering av helsepersonell”, går Sosial- og helsedirektoratet mot aktiv rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland. Dette skjer etter at blant annet Changemaker, ungdomsorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp, har jobbet aktivt for å forby det de kaller “hjernetyveri”. Rapporten inneholder retningslinjer for ansvarlig rekruttering, og forslag til hvordan Norge kan dekke sitt eget behov for helsepersonell, uten å bidra til “brain drain” fra utviklingsland.

Debatten rundt et rekrutteringsforbud har i stort grad vært preget av enighet: Det er ikke riktig å overtale den ene kenyanske legen til å forlate sine 10 000 pasienter til fordel for 588 nordmenn. Imidlertid er det mye som har blitt oversett og misforstått i den norske debatten om rekruttering av helsepersonell.

Ikke forbud mot ansettelse

Et forbud mot rekruttering betyr ikke et forbud mot ansettelse av innvandrere. Både Finansavisen og Dagbladet misforsto dette på lederplass, og anklaget rapporten for å fremme diskriminerende innvandringspolitikk. Rapporten slår fast at retningslinjene ikke skal hindre innvandrere i å flytte til Norge på eget initiativ, eller norske sykehus i å ansette slike innvandrere.

Det er imidlertid ikke enkelt å fastslå hvor stor effekt rekrutteringen i seg selv har på migrasjonsstrømmer. I den britiske regjeringens “code of practice” for rekruttering av helsepersonell, skrives det at det ikke en gang er mulig å trekke et klart skille mellom rekruttering og migrasjon på eget initiativ. Dette fordi så mange av de som blir rekruttert uansett ville ha flyttet.

Handler rekruttering om å oppfordre folk til å flytte fra land som trenger dem, eller om å lette flyttingen for helsepersonell som uansett ønsker seg vekk fra sitt fødeland? Flere studier viser at nettopp muligheten for å emigrere, i seg selv ofte er en viktig motivasjon for å ta høyere utdannelse.

Migrasjon er uforutsigbart

“Brain drain” ble først definert på 1960-tallet av samfunnsøkonomene Herbert G. Grubel og Anthony Scott. På denne tiden var forskning på følgene av arbeidsmigrasjon et felt for samfunnsøkonomer, som baserte seg på John Hicks' Theory of Wages fra 1932. I denne teorien er potensielle migranter økonomisk rasjonelle aktører som flytter over landegrenser hvis de tjener på det. I følge Hicks var globale lønnsforskjeller tilstrekkelig motivasjon for en internasjonal migrasjon som i det lange løp ville jevne ut disse forskjellene. Etterhvert har imidlertid forskningen på migrasjon blitt mer tverrfaglig, og avdekket sammenhenger som nyanserer dette bildet.

Migrasjonsforskere som Steven Vertovec, professor i transnasjonal antropologi ved Oxford, fremhever betydningen av nettverk. Folk ønsker å flytte til steder der de allerede kjenner noen, eller i hvert fall der det bor andre fra deres opprinnelige hjemland. Dessuten er informasjonen migranter har om potensielle mottakerland langt fra perfekt. De kjenner ikke nødvendigvis til mulighetene for å få jobb, detaljene i de ulike lands immigrasjonspolitikk eller de mindre synlige kulturforskjellene.

Snakker man med innvandrere til Norge om hvorfor de har flyttet hit, sier de ikke: “Etter å ha vurdert alle land i verden fant jeg ut at det mest økonomisk lønnsomme var å flytte til Norge.”, men heller “Jeg hadde lyst til å bo i utlandet, og broren til en venn av meg bodde her.”.

I og med at det ikke lenger er vanlig å se for seg en streng økonomisk modell når man snakker om migranters avgjørelser, blir det vanskelig å forutsi migrasjonsstrømmer og vite hvilke økonomiske insentiver som kan endre migrasjonsmønstre. Hvordan forbud mot rekruttering påvirker migrasjonsstrømmer fra land som Norge tidligere har rekruttert fra, er med andre ord uvisst.

Flinke folk flytter mest

Det er en sterk positiv sammenheng mellom utdannelse og internasjonal migrasjon, noe blant annet tall fra IMFs undersøkelse “How Extensive is the Brain Drain?” viser. Flinke folk flytter mer, rett og slett. Aktiv rekruttering av høyt utdannede arbeidere er en av mange årsaker til denne sammenhengen, men det er svært mange andre faktorer som spiller inn. Folk med høy utdannelse snakker oftere fremmede språk, har gjerne flere kontakter i utlandet og får jobb når de kommer frem. Dette stemmer uavhengig av rekruttering og immigrasjonspolitikk.

Det kan til og med argumenteres for at rekruttering kan gjøre migrasjonen til mindre av et elitefenomen. Rekruttering kan vurderes som noe som letter flyttingen for mennesker som uansett har et ønske om å migrere. Rekruttering senker risikoen forbundet med utflytting, slik at dette kan bli et tilgjengelig og rimelig alternativ for flere. Uten “hjelp” fra rekrutteringsbyråer, er det mulig at det i enda større grad bare blir de aller flinkeste som tør å krysse grensene.

Migrasjon er ikke et nullsumspill

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain. For det første er utvandring ofte ikke permanent. Utflyttere flytter hjem, og de tar med seg kunnskap og erfaringer som er nyttige for hjemlandet. Dette gjelder høyt utdannede i minst like stor grad som andre migrantgrupper. For det andre sender utflyttere penger. I 2006 sendte utflyttere hjem penger verdt tre ganger så mye som all bistand til sammen.

For det tredje blir utflyttere et nettverk som kan være verdifult for fødelandet. Forskere som Yevgeny N. Kuznetsov, som har skrevet Diaspora Networks and the International Migration of Skills, trekker blant annet frem India som en suksesshistorie. Indiske innvandrere i USA var et viktig bindeledd mellom amerikanske og indiske bedrifter og en vesentlig årsak til at India har blitt verdens viktigste kilde til offshoring-arbeidskraft.

Behandle sykdommen, ikke symptomene

Der hvor migrasjon er et problem, er ikke nødvendigvis fravær av migrasjon en løsning. Det er opplagt at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Dette problemet kommer imidlertid ikke til å bli løst kun ved at disse menneskene forblir der.

Helsepersonell vet at man skal behandle sykdommen, ikke symptomene. Derfor er den delen av rapporten som omhandler tiltak for å bedre helsesituasjonen i utviklingsland, vel så interessant som selve rekrutteringsforbudet.

Her står det spesifikt at Norge skal “bidra til å utdanne flere helsearbeidere i u-land.”, men enda viktigere: “Utover utdanning av helsepersonell bør det utdannes personell med kompetanse for å organisere og utvikle helsetjenesten.” For land som Surinam er det en nødvendighet med en bedre nasjonal helsetjeneste for å kunne gjøre nytte av godt utdannet helsepersonell.

Et forbud mot rekruttering av helsepersonell kan nok best karakteriseres som en dråpe i havet, eller som behandling av symptomer fremfor sykdommer.

Posted by Julie at 9:05 AM | Comments (3) | TrackBack

August 25, 2009

I anledning valget blogger jeg litt om politikk

In Norway, I'm the token right-wing conservative in my group of friends. In the US, I'm practically a socialist. I dream of a small island in the Atlantic Ocean where people agree with me.

Slik beskrev jeg min politikk til en amerikansk venn forrige uke.

"Ap og Høyre burde regjere sammen" skrev Rögnvaldur Hannesson i E24 i går. Egentlig bør dere alle bare lese det Hannesson skriver. Myten om høyresiden og venstresiden i norsk politikk er faktisk en myte. Nok er nok nå.

Men siden det snart er valg, og siden pappa kom meg i forkjøpet og blogget om Hannesson først, og siden jeg kan være en ordentlig valgnerd, tenkte jeg å benytte anledningen til å fortelle hva mine politiske synspunkter faktisk er. Hint: Jeg er enig med Hannesson.

Jeg har egentlig sperrer mot å være for politisk offentlig. Jeg mener, jeg er jo journalist. Og etter at jeg ble det, har jeg en slags unnskyldning for min uklare politiske overbevisning. Journalister skal jo være så nøytrale.

Journalister skal imidlertid også stemme. Og for Nte gang: Poenget med å være nøytral journalist er ikke at man skal være totalt foruten interesser og bekjentskaper, men at man skal legge disse til side når man skriver som journalist. Derfor har jeg ingen problemer med å fronte synspunkter i denne bloggen og være nøytral i en annen publikasjon.

Jeg har likevel ikke blogget så mye om mine egne politiske meninger. Det skyldes egentlig at jeg som statsviternerd synes partipolitikk både er håpløst forenklende og håpløst komplisert.

"A writer is somebody for whom writing is more difficult than for other people." Det var visst Thomas Mann som mente det. Jeg er ikke egentlig enig med ham. Min versjon: "A political scientist is someone for whom an election is great fun, but voting is more difficult than for other people."

Ifølge én "Political Spectrum Quiz" (se nedenfor) er jeg en "centrist social libertarian".

My Political Views
I am a centrist social libertarian
Right: 0.21, Libertarian: 5.05

Political Spectrum Quiz

Det finnes flere lignende politiske tester, men slik ble resultatet i dag. Det høres fornuftig ut for meg: nesten midt på verdens høyre-venstre-akse (såvidt over til høyresiden), men klar på at staten ikke skal blande seg inn i hva folk spiser, hvem de forelsker seg i, og hvorvidt de ber til noen form for gud.

Det er på verdensbasis. Hva min plassering på det store ideologiske spektret egentlig betyr for norsk partitilhørighet er ikke selvsagt. Da jeg tok faget Politisk Teori, skrev jeg om mine politiske frustrasjoner. Hovedpoenget var at partipolitikk handler om å gruppere synspunkter som gjerne har en historisk fremfor en logisk sammenheng. Og dess mer man stiller spørsmål til disse politiske pakkeløsninger man har å velge mellom, dess mindre logisk virker det folk sier om politikk. Spesielt hvis man begynner å sammenligne med andre land, og spesielt hvis man tenker seg at man stemmer på regjeringsalternativer (altså pakkeløsninger laget av pakkeløsninger) i vel så stor grad som på partier.

Akademisk er jeg en teori- og ideologinerd. I praksis er jeg lei av svada. Lei av "sosialister" som sitter i boblebad på Frogner og tror de forstår hva fattigdom er fordi de er studenter. Lei av "liberalister" som mottar penger fra Lånekassen, men går ut fra at jeg er enig med dem - basert på mine perleøredobber - om at kunstnere ikke fortjener støtte.

Det fører meg tilbake til Hannesson. Jeg fikk vite om innlegget hans gjennom grunnleggeren av denne Facebookgruppen. Den heter Arbeiderpartiet+Høyre+Venstre - VALG 2009, og gruppens beskrivelse kunne nesten vært mitt eget politiske manifest:

Jens og Jonas er jo egentlig ikke sosialister, og vi slipper KrF, FrP, SV, Rødt og Sp :) I tillegg er det ofte disse partiene [Ap, H og V] som samarbeider mest på Stortinget. Aps hovedmotstander er FrP, ikke Høyre og Venstre. Vi har lenge sett at det er et stort gap mellom Høyre og Venstre på den ene siden og FrP på den andre. Et litt utradisjonelt alternativ, men hvorfor ikke? Hvem vil ha Siv Jensen som statsminister egentlig??

Applaus fra meg. Såpass at jeg meldte meg inn i gruppen da jeg fikk invitasjon til det for omtrent et år siden.

Hannessons forslag er altså ikke noen nyhet i seg selv. Janne Haaland Matlary har også gått inn for det hun kaller ikkepopulistisk side, og det var allerede i 2008. Hun nevnte New Labour og at Arbeiderpartiet står nærme Høyre i blant annet utenrikspolitikk og økonomi. Herman Friele mente denne våren at en kriseregjering med Høyre og Arbeiderpartiet ville vært det beste for landet.

Ikke misforstå. Arbeiderpartiet og Høyre er uenig om mye. Bedøm selv. Poenget er at det må gå an å tenke nytt, og at ord som "borgerlig" og "sosialist" egentlig bare er ord i dagens norske politikk.

Når vi har klart å plassere partiet "Venstre" og partiet "Høyre" ved siden av hverandre på en høyre-venstre skala, er det kanskje på tide å finne på nye politiske merkelapper.

Posted by Julie at 7:32 PM | TrackBack

August 23, 2009

Chanel i Morgenbladet

Morgenbladet har anmeldt begge sensommerens Chanelfilmer her. Det var interessant å lese etter at jeg selv skrev en slags anmeldelse av Coco Chanel & Igor Stravinsky her.

Marius Lien skriver i Morgenbladet at den første oppføringen av balletten Le Sacre du Printemps i seg selv er verdt prisen av å se Coco + Igor på kino. Jeg er student og synes kino er for dyrt, men det er absolutt en bra scene.

Han skriver også om filmens hovedpersoner:

"Jeg vil anta at de hadde en og annen spennende samtale, men Kounen [regissøren] tar ikke sjansen på å utforske disse. I stedet er det mange tungt dramatiske blikk, og opptil flere svulstige sexscener. Coco Chanel og Igor Stravinsky reddes fordi hovedpersonene er interessante nok i seg selv."

Akkurat.

Vi er også enige om at filmen ikke lar oss bli godt kjent med Chanel. Det er ikke nødvendigvis et problem, og jeg tror kanskje jeg liker at Chanels handlinger og tanker på slutten av filmen - og forholdet - kan tolkes på flere måter. Det var tross alt det jeg diskuterte med venner etter filmen - ikke Igor og Coco, men Coco alene.

Min bloggpost fikk noen jeg ikke kjenner til å la være å se filmen. Hun hadde tenkt til det, men ombestemte seg. Så la meg bare få sagt: For all del, det er en godt laget film. Og hvis du ikke er fattig student, er kanskje én god scene verdt pengene. Men den faller litt i samme kategori som Mad Men og Gossip Girl: Fine klær, slemme mennesker. Jeg er ofte i humør til det første, men orker ikke å tenke så mye på det andre, i hvert fall ikke nå for tiden.

Og den andre Chanelfilmen? Jeg gleder meg til å se Coco Avant Chanel. Så får vi se om jeg er enig med Morgenbladet der også.

Posted by Julie at 9:32 PM | TrackBack

July 21, 2009

Sitater fra norske blogger

"(N)år ble døde trær en forutsetning for kvalitetsjournalistikk? (...L)ike lite som man klandrer trykkerier når aviser bryter god presseskikk, kan man bebreide teknologiske plattformer for innhold publisert av brukerne," skriver Vampus i kronikken "Må papiravisene dø?". Den ble opprinnelig trykket i "Dagens Næringsliv (som vel strengt tatt er "gårsdagens" næringsliv i all den tid den er en papiravis)"

"Så hvor ble alle de kule av? Hvorfor møter jeg bare folk som forteller at de på ingen måte var hverken pene eller populære i skoletiden?" spør Frøken Makeløs i innlegget "Hvor ble det av alle de kule?" Og jeg lurer på om jeg har noen kule lesere. Jeg dropper nemlig barneskolereunion til fordel for bryllupsplanlegging med mine faktiske venner i år. Dermed mister jeg en god mulighet til å drive egen research på dette spørsmålet. Hjelp?

"Om jeg noen gang gifter meg og det skal arrangeres utdrikkingslag, vil jeg (også) hentes av Jon Almås og bli sunget for av Kåre Conradi." Det ønsker Heidi Karethe når hun skriver "ja! jeg vil danse med deg!" Godt forslag Heidi. Husk det alle sammen. Jeg arrangerte utdrikningslag for to helger siden, men jeg hentet bruden selv. Jeg håper hun synes det var greit.

Posted by Julie at 5:32 PM | Comments (1) | TrackBack

June 22, 2009

Piratjakten eller Hvordan jeg har det i praksis

Et litt utfyllende svar til de som spør "Hvordan har du det i Teknisk Ukeblad, Julie"?

Skal vi tro Twitter er det en merkedag for rettsstaten i dag. Delvis pga. meg.

I praksistiden hos Teknisk Ukeblad har jeg blant annet fulgt en sak om etterforskning av fildeling. I Teknisk Ukeblad har vi kalt den "piratjakten", men noen andre har oppkalt saken etter Max Manus, og Twitter bruker #krevsvar.

Piratjakten er en komplisert sak fordi den omhandler jus, IT, politikk (eller manglende politikk, egentlig) og tilsvarende ingredienser som gir nyheter "tyngde" (og dermed gjør dem "tunge").

Den kan likevel bli en viktig prinsippsak, og den har engasjert mange. Ikke minst nettsjefen her i Teknisk Ukeblad, Anders Brenna.

Kort oppsummert dreier det seg om advokatfirmaet Simonsen som etterforsker nett-pirater. Simonsen driver privat etterforskning, og det betyr at de ikke er regulert av lover slik politiet eller vaktselskaper er hvis de etterforsker noen. De har frem til i dag blitt regulert av en midlertidig konsesjon fra Datatilsynet.

Simonsen har bedt om å få utlevert ip-adresser der de mener det er grunn til mistanke om piratvirksomhet. Post- og teletilsynet åpnet for privat utlevering ved rettslig kjennelse i et enkeltvedtak 19. april 2009.

Nettleverandøren Lyse Tele nektet å utlevere kundeinformasjon. Stavanger Tingrett kom med midlertidig kjennelse om hvorvidt ip-adressene skulle ut. Det skjedde 5. mai, men kjennelsen er fortsatt hemmelig.

I dag har Datatilsynet bestemt at konsesjonen ikke fornyes. Piratjakten stanses, med andre ord. Og begrunnelsen er at saken ikke har fått nok politisk oppmerksomhet.

Simonsen skal klage. Saken fortsetter.

Jeg har skrevet flere artikler om piratjakten og laget
en oversikt over hele saken her.
Og en dag, etter at hele saken er avsluttet, kommer jeg til å legge ut en "bak kulissene"-bloggpost om denne prosessen.

Posted by Julie at 3:28 PM | Comments (2) | TrackBack

May 4, 2009

Første dag i TU!

Og etter litt teknisk rot og mange nye fjes å huske på, fikk jeg til og med publisert noe. Nemlig en artikkel om mulighetene for avislesing med e-bokteknologi.

Jeg har etterhvert skrevet mye om e-bøker:

Posted by Julie at 10:03 PM | Comments (1) | TrackBack

April 3, 2009

Nytt nummer av Oslostudenten!

I går fordelte jeg nye utgaver av studentavisen Oslostudenten rundt omkring i Pilestredet.

Les PDF-utgaven her!

I årets tredje nummer kan du blant annet lese om studentdrap i Colombia og Islamforedrag på HiO (sitat: "Hvis ikke-muslimer er redde for at muslimer tar over i Vesten, bør de få flere babyer.")

Jeg er debattredaktør i Oslostudenten. Jeg har også ansvar for Utsikt-sidene, der studenter over hele verden skriver. I denne utgavens Utsikt kan du lese korrespondentbrev fra USA, Indonesia, Haiti og Kirgisistan.

(Det var forresten ekstra hyggelig at flere av høgskolens kantineansatte kom løpende og ville ha avisen før jeg rakk å gi den til dem. Morsomt at den delen av lokalmiljøet som ikke er studenter liker å lese om hva vi tenker på.)

Posted by Julie at 8:05 AM | TrackBack

March 30, 2009

Oslo-caféer med internett

Thomas har laget oversikt over caféer i Oslo med strøm og internett. Hurra for Thomas!

Han nevner blant annet Stockfleth's, The Fragrance of the Heart, Litteraturhuset og Tea Lounge.

Selv anbefaler jeg Kaffe Gram.

Posted by Julie at 8:53 PM | TrackBack

March 26, 2009

Se: en student med nett som førstevalg

"Se: en student med nett som førstevalg. Julie foretrekker nett fremfor papir" skriver Journalisten.

Les også:

Foto: Elisabeth Maria Neuhaus

Posted by Julie at 2:04 PM | TrackBack

March 25, 2009

Studenter blir stadig fattigere

Studenter blir stadig fattigere, skriver Universitas. Her skriver de om budsjettet for 2003-studenter sammenlignet med 2008-studenter. Mens alt blir dyrere, går ikke studielånet opp.

Students get poorer every year - English version of the Universitas article

Jeg har tidligere skrevet litt om ordentlig fattigdom vs. studentfattigdom. Og jeg føler ikke at jeg lider noen nød. Men så tenker jeg meg litt om: For et par måneder siden hadde jeg 50 kroner på kontoen min. Jeg hadde ikke råd til å både ta bussen og spise middag.

Jeg døde ikke, fordi jeg har foreldre som bor i byen og gjør snille ting som å kjøre innom meg med brød og egg og månedskortpenger i slike situasjoner. Dessuten leier jeg leilighet av foreldrene mine, som ikke kaster meg ut hvis jeg utsetter husleien en uke. Så jeg er en fantastisk heldig student. Men man skal ikke være nødt til å leve på foreldrene sine hvis man ikke vil.

Jeg kunne latt være å jobbe, og heller bodd hos foreldrene mine til jeg ble 30. De ville sikkert ikke likt det, men det er en teoretisk mulighet. De fleste av mine amerikanske venner får utdannelsen, inkludert studenthybel, dekket av foreldrene. I Norge tilsier imidlertid kulturen at man skal være økonomisk uavhengig av foreldrene fra 20-årsalderen. Ikke økonomisk uavhengig av staten, men av mor og far.

Selvsagt handler studentøkonomi om prioritering. Grunnen til at jeg plutselig ikke hadde penger hadde imidlertid lite med øl, klær eller spesielt høy husleie å gjøre. Jeg mistet deltidsjobben, semesteret etter at jeg hadde gått på en av verdens dyreste privatskoler. 

En ting vil jeg i hvert fall ha sagt: Jeg har alltid vært heltidsstudent. Faktisk har jeg i de fleste semestre tatt mer enn normert antall studiepoeng. Og så har jeg solgt tåspisssko, blitt fotografert av japanere, tatt telefoner for konsulenter, servert bamsemums, redigert debattinnlegg og strikket grytekluter i tillegg.

Noen av de studentene jeg har møtt som virkelig behandler studiet som en heltidsjobb, er også noen av dem som jobber hardest ved siden av.

Problemet er ikke at studenter sulter hver dag. Problemet er at studenter merker svingningene mest. Jeg snakker ikke bare om finanskrisesvingningene, selv om det er deltidsansatte (ofte studenter altså) som sparkes først. Nevnte jeg hvorfor jeg mistet jobben?

Jeg snakker om at hvis man "har god råd en dag", fordi man har fått studielån eller første lønning på en bedre deltidsjobb, kan en student fremstå som sløsende. Vi har stort sett bare oss selv å bruke penger på. Men marginene er så små. Hvis man mister tusen kroner, eller hvis husleien går opp med 300 i måneden, kan det betyr forskjellen på om økonomien går rundt eller ikke.

Når jeg tilbringer mye tid med studenter, blir jeg vant til at alle er i den situasjonen. Vi tar ikke drosje alene, eller spiser ute, eller kjøper klær som ikke er på salg, eller spiser rødt kjøtt. Lavkarbo kan være så sunt det bare vil; jeg har ikke råd. Og det går jo an.

Vi tenker ikke over at vi har dårlig råd. I hvert fall ikke så ofte. I hvert fall ikke mer enn hele tiden.

Posted by Julie at 7:43 PM | Comments (3) | TrackBack

Journaliststudenter på nett?

Jeg har blitt intervjuet av Journalisten etter at jeg skrev dette. Både Martin Huseby Jensen i Journalisten og Jon Reidar Hammerfjeld fra Dagbladet er overrasket over at jeg (og flere av mine medstudenter) vil jobbe på nettet.

Journaliststudenter vil visst ikke det. Det er i hvert fall oppfatningen i redaksjonene. Elin Ørjasæter har også kommentert manglende nett-interesse hos journaliststudenter. Og da jeg intervjuet Anders Brenna om økonomien i nettjournalistikk, sa han: "Folk på Twitter tror ikke på meg: Jeg forteller at jeg snakker med en journaliststudent som vil jobbe på nettet."

Da Hammerfjeld holdt forelesning for oss, sa han at aldri hadde møtt journaliststudenter med nettet som førstevalg. Da rakte heldigvis flere av oss opp hendene og protesterte.

Og etter to lykkelige uker som nett-journalist på skolens egne Journalen, føler jeg at i hvert fall noen på Høgskolen gjør så godt de kan. Og da mener jeg både forelesere som oppfordrer til linking, gjesteforelesere som tvinger alle ut på Twitter og medstudenter som (noen ganger) virkelig imponerer meg.

Så selv om det ville vært gøy å fremstå som den eneste fornuftige stemmen fra HiO, håper jeg egentlig på å se en gladsak i Journalisten i morgen: "Journaliststudenter vil! Dette ordner seg."

Under har jeg klippet litt fra en annen sak der Journalisten kritiserte journalistutdanningen.

Hvert år klek­ker de stat­li­ge jour­na­list­ut­dan­nin­ge­ne i Oslo, Vol­da, Bodø og Stavanger ut rundt 200 nye jour­na­lis­ter. Man­ge av dis­se øns­ker seg til «se­ri­øse og tun­ge» pa­pir­me­di­er, men de fles­te må reg­ne med net­tet som ar­beids­plass.

Opp­lys­nin­ger Jour­na­lis­ten har inn­hen­tet fra de fire jour­na­list­ut­dan­nin­ge­ne, vi­ser at den gjen­nom­snitt­li­ge læ­re­ren har drøyt ti års prak­sis i jour­na­list­yr­ket. Men det er også nes­ten ti år si­den sist ved­kom­men­de var ute i «vir­ke­lig­he­ten». I en tid da jour­na­list­yr­ket opp­le­ver sto­re og ras­ke end­rin­ger, hvor gode for­ut­set­nin­ger har læ­rer­ne til å for­be­re­de da­gens stu­den­ter på mor­gen­da­gens jour­na­lis­tis­ke ut­ford­rin­ger?

(...)

De to nett­re­dak­tø­re­ne Gun­nar Stav­rum og Tor­ry Pe­der­sen i hen­holds­vis TV 2 Nett­avi­sen og VG Nett, har mye pent å si om de nye jour­na­lis­te­ne og det de har lært på ut­dan­nin­gen. Men beg­ge stil­ler spørs­mål ved om ut­dan­nin­gen i til­strek­ke­lig grad re­flek­te­rer nett­jour­na­lis­tik­kens sær­trekk.

– For det mes­te er det de sam­me kjø­re­reg­le­ne som gjel­der, en­ten du job­ber på pa­pir el­ler nett. Men det fin­nes også noen kla­re for­skjel­ler, ut­ta­ler Stav­rum. Og pe­ker på at mens pa­pir­jour­na­lis­ten har en mer au­to­ri­ta­tiv rol­le, som for­val­ter av hele sann­he­ten, så fun­ge­rer nett­jour­na­lis­ten mer som en vei­le­der, som i dia­log med sine le­se­re ut­vik­ler sa­ken vi­de­re.

– Det kan vir­ke som jour­na­list­ut­dan­nin­ga ikke har tatt det­te inn­over seg, sier [Gunnar Starum, redaktør i TV2 Nettavisen].

[Fritz Brei­vik ved Høg­sko­len i Bodø] er uenig, men me­ner at ikke alt kan læ­res på sko­len.

– Vi for­sø­ker å ta innover oss det som skjer, men vi kan ald­ri gå for­an bran­sjen. Det er lett å vise stu­den­te­ne hvor­dan man skal lage en avis- el­ler tv-re­por­ta­sje. Men den nye jour­na­li­stik­ken, der sa­ke­ne ut­vik­les kon­ti­nu­er­lig, er bed­re å lære i prak­sis. Det er en del ting de ikke kan lære hos oss, sier Brei­vik.

Posted by Julie at 5:46 PM | Comments (1) | TrackBack

March 23, 2009

Aviser dør - lenge leve journalistene

It's not too late, Julie. Min amerikanske venninne, som har samme navn og yrke som meg, har praksis i en stor amerikansk avis med økonomiske problemer. Fra sitt skrivebord i avisens økonomiseksjon ser Julie at de andre seksjonene legges ned, avisene i nabobyene går under og kommentatorer spår at selveste New York Times vil være konkurs i mai. Erfarne kollegaer klapper den nyutdannede praksisstudenten på hodet: Du er på vei inn i en døende bransje. Du er ung. Det er ikke for sent å velge en annen karriere.

I Norge diskuteres avisdød, økt pressestøtte og egen krisepakke til mediene. Finanskrisen gjør vondt verre, men avisøkonomien ville uansett vært i en vanskelig fase. Leserne slutter å abonnere og leser heller på internett. Der skal det ti lesere til for å oppnå samme annonseinntekt som én papirabonnent, i hvert fall i følge Dagbladets John Olav Egeland.

Likevel har jeg begynt på journalistikkutdanningen på Høgskolen i Oslo. Jeg tror nemlig ikke journalistikken er død. Papirprodusenter og avistrykkere går en vanskelig tid i møte, men verden vil alltid trenge gode journalister.

Jeg gjentar: gode journalister. Hva det vil si å være en god journalist, endrer seg. Og jeg har begynt å tvile på om dagens journaliststudenter blir utdannet til fremtidens gode journalister.

Gode journalister forstår sin egen bransje. For avisbransjen er internett en såkalt disruptiv innovasjon. Begrepet er fra Harvard professor Clayton Christensen. En disruptiv innovasjon gjør en eksisterende forretningsmodell irrelevant. I bloggosfæren diskuterer derfor redaktører, økonomer og medieforskere fra hele verden hvordan man kan bygge en lønnsom forretningsmodell for nettmedier.

Unge journalister må være med på den diskusjonen. Da må ikke bloggosfæren og disruptiv være fremmedord for oss. Vi må kunne diskutere pressestøtte, rss-abonnement og mikrobetaling. I tillegg er det nok av andre debatter man kan ta. Nettmedier med løpende deadline og oppdateringer midt på natten tvinger frem en diskusjon om journalistenes arbeidsforhold. Mulighetene for endring av tekster etter publisering gjør grensene mellom journalist, deskarbeider og redaktør uklare. Layout på nettet er et helt annet fagområde enn layout på papir. Disse debattene er fraværende i journaliststudentenes pensum. Da må vi selv sette oss inn i morgendagens presseøkonomi.

Gode journalister tenker fremover. Christensen bruker journalistenes språk, en sportsmetafor, her: Ikke løp til der ballen er, men til dit den kommer til å være. I "Rett på sak!", pensumbok for førsteårsstudenter i journalistikk, skriver Veslemøy Kjendsli at tekst på nett ikke bør overskride ett skjermbilde. I layout-undervisningen sukker foreleseren og sier at gode bilder ikke får den plassen de fortjener på nettet. Per H. Baugstøs pensumbok, "En avis er ment å skulle leses ", begynner med å fastslå at papiraviser alltid vil finnes, fordi det er den eneste behagelige måten å lese og oppbevare nyhetsstoff på. Det ser ut til å være enighet om at nettjournalistikk er overfladiske nyhetssaker med en annen avis som eneste kilde, men på papir trykker man reportasjer og kommentarer.

Dagens pensumforfattere og forelesere i journalistikk er de som har gjort det bra under det gamle systemet. Det er ikke noe galt i det i utgangspunktet, men studenter med kildekritikk og skjult argumentasjon på timeplanen må kunne være kritiske. Mange av disse autoritetene legger tvilsomme prinsipper til grunn når de beskriver nettjournalistikkens fremtid. De antar at skjermkvalitet, datamaskinenes kapasitet og hastighet og ikke minst medievanene til folk flest, vil forbli uendret fra nå av. Med Christensens ord: de tror ikke ballen flytter seg mer, så nå blir de stående.

Gode journalister ser på utfordringer som muligheter. Mine klassekamerater lurer på hvorfor jeg vil bli nettjournalist. Nettavis er jo stressende. Jeg er uenig. Ingenting stresser meg mer enn å vite at papirutgaven er trykket og at det er for sent å gjøre endringer i teksten. Som journalister bør vi omstille oss til nettarbeid, ikke bare fordi den disruptive teknologien gjør det nødvendig, men fordi nettjournalistikk har mye større potensiale enn papirjournalistikk.

På nettet kan tekstens utseende avhenge av skjermstørrelse, operativsystem og nettleser, for ikke å snakke om hvorvidt leseren bruker rss, e-post-abonnement, eller tradisjonell nettavis for å lese saken. Vi kan tenke at nettet fratar avisen kontrollen over layout. Vi kan også tenke at nettet åpner for bedre tilpasning av teksten til leseren. Vil hun lese bare den korte oppsummeringssaken, eller vil hun ha oversikt over alt avisen har skrevet om temaet tidligere? Vil hun konsentrere seg om teksten i reisereportasjen, eller vil hun laste ned det store panoramabilde med zoom-funksjon og linker? At tekstformidling frigjøres fra antall sider er kanskje skummelt, men det er først og fremst bra.

Gode journalister skriver uansett. Hvis Julie, mine medstudenter og jeg gir opp skrivingen fordi teknologien og økonomien endrer seg, ja, da har pessimistene helt rett: det er ikke for sent å velge et annet yrke. Så lenge vi skriver godt, og skriver uansett, er det ikke for sent å bli journalist.

Opprinnelig publisert i Journalen.

Bør forøvrig presisere: Flere av temaene jeg etterlyser diskusjon om, har blitt forelest om for Oslos journaliststudenter. Jeg vet at i hvert fall noen på HiO prøver. Takk for det.

Posted by Julie at 10:29 PM | Comments (7) | TrackBack

March 13, 2009

Nye venner fra Hustvedt

Bokanmeldelse av Siri Hustvedts The Sorrows of an American:

Da Inga fortalte Erik at Leo skulle komme på festen, måtte jeg ta en pause i lesingen. Jeg måtte minne meg selv på at Leo er hovedpersonen i Siri Hustvedts forrige roman. Han er ikke en virkelig person som det er naturlig at jeg skal savne eller være bekymret for. Likevel ble jeg lettet og glad da han dukket opp på fest i The Sorrows of an American (på norsk: Når du ser meg).

Det er kanskje det beste en romanforfatter kan gjøre: å skape figurer som leseren oppriktig tror på. Faktisk så mye at vi har lyst til å ringe dem for å forsikre oss om at de har det bra selv om forfatteren ikke har skrevet om dem på en stund. Hustvedt klarer det.

the-sorrows-of-an-american_20000_550b

 

I The Sorrows of an American møter vi de norsk-amerikanske søsknene Inga og Erik. De er like nøyaktig skildret som Leo var i What I Loved (på norsk: Det jeg elsket) for fem år siden. Hustvedts nyeste bok er ikke en oppfølger til den forrige, men den foregår innenfor samme miljø i New York City. Den nye boken omfatter fire generasjoner, men handlingen går over bare ett år. Det er det året Inga kaller “the year of secrets”. The Sorrows... handler om alles hemmeligheter.

Erik er psykolog og forteller i første person. Sammen med Inga leter han etter sin avdøde fars hemmeligheter. Mysteriet om faren blir imidlertid stadig satt på pause mens Erik følger sidespor. Han vil også fortelle om sine pasienter, bøkene til søsterens døde ektemann og hvor opprørt hans niese er etter at hun opplevde 11. september 2001. Hustvedts komplekse og troverdige skikkelser kan ikke forstås uten sine drømmer, kunstverk, samtaler, doktorgrader og bøker. Derfor handler boken om mye mer enn den ytre handlingen. Mysteriet driver riktig nok handlingen fremover, men først og fremst distraherer det hovedpersonene fra deres egen ensomhet.

Det er fristende å lete etter bokens dypere mening: Er den en kommentar om norsk-amerikanere eller det amerikanske samfunnet? Tittelen forteller at det handler om spesielt amerikanske sorger. Hustvedt har brukt sin norske fars dagboknotater direkte i boken. Tanker om 11. september blandes med sanne historier om norsk-amerikanere under depresjonen. Psykologen Erik overanalyserer dessuten sin egen hverdag. Leseren kan dermed få et inntrykk av at naboens tegninger, søsterens drømmer og pasientenes klager er ledetråder i samme mysterium.

Det er imidlertid beskrivelser av personer som er Hustvedts store styrke. Jeg foretrekker derfor å lese boken som en god person- og miljøskildring, ikke en kommentar eller allegori. En tenåring må kunne være traumatisert av et møte med terrorisme uten at det nødvendigvis må leses som en kommentar til amerikansk utenrikspolitikk. Når Erik innlemmer norske ord i sitt språk, er det en del av hans kulturarv og personlighet. Jeg vil ikke lese det som et forsøk på å fortelle leseren noe universelt om norske innvandrere.

What I Loved er fortsatt Hustvedts beste roman. The Sorrows of an American føles litt uferdig. Mysteriene løses, slik at den ytre handlingen får en avslutning, men Erik holder fortsatt egne hemmeligheter fra leseren. Når karakterene bærer handlingen, savner jeg en mer kompleks utvikling hos fortelleren. Historien om psykologen som trenger psykolog har blitt fortalt før.

Samtidig er Eriks og Ingas ensomhet akkurat så sår som den skal være. Å lese boken er som å besøke en deprimert venn. Det gjør kanskje vondt, men man bryr seg nok til at man gjør det likevel.

Posted by Julie at 4:51 PM | TrackBack

March 10, 2009

Andre bloggere blogger

Vampus skriver at alternativ-industrien bør slutte å utnytte desperate mennesker.

Henrik Akselsen skriver at utesteder bør kunne stenge når de vil.

Anne Viken skriver at økologisk mat ikke nødvendigvis betyr bedre dyrevelferd.

Posted by Julie at 7:48 PM | TrackBack

March 3, 2009

Who will pay for free news? Link collection

After writing an article in Norwegian about the economics of online news, I have a collection of links. Some were directly quoted and included in the post with the article, some were just used for background information, and some have been provided in the comments to the blog version of the article. They're all interesting (in my opinion) contributions to the discussion of how journalism can survive economically if news is free.

Consider this list a constant work in progress...

English:

Norwegian:

Etter nyhetsreportasjen "Gratis nyheter har en pris" har jeg en samling linker til stoff om nettaviser, presseøkonomi, pressestøtte, avisdød og den generelle debatten om hvem som skal betale for at nyheter er gratis.

Posted by Julie at 8:19 PM | TrackBack

Redaktør-Julie

Nyeste utgave av Oslostudenten er trykket! Den kan lastes ned i PDF eller hentes på Høgskolen i Oslo.

Dermed er jeg offisielt debatt- og utenriksredaktør i redaksjonen avbildet over.

Foto: Håkon Jacobsen

Posted by Julie at 12:20 AM | Comments (5) | TrackBack

March 2, 2009

Gratis nyheter har en pris

Sagt og skrevet om nettaviser:

”Papiravisene må død, men journalistikken må reddes.” - Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad.

“Å ta betalt for innhold tvinger disiplin på journalistene: de må produsere ting folk setter pris på.” - Walter Isaacson, president i Aspen Institute, tidligere CEO i CNN og tidligere redaktør i TIME.

“Jeg kan vanskelig se at journalistikkens legitimitet skal være forankret i hvem som sender faktura for distribusjon.” - Arne Krumsvik, ytringsfrihetsforsker og foreleser i medieøkonomi.

“En slik snyltermodell er i lengden ikke bærekraftig, og det er de første tegnene på det vi ser nå.” - Jan Olav Egeland, kommentator i Dagbladet.

Nettaviser får verken pressestøtte eller abonnementsinntekter. Hvis nyheter skal være gratis, må noen likevel betale.

(Nyhetsreportasje opprinnelig skrevet for skolen, PDF med opprinnelig layout her)

Klassekampen 003

- Jeg leser at det ikke går så dårlig med Klassekampen økonomisk.

- Det er fordi vi ikke satser på nett!

Jeg er på kontoret til Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, dagen etter at Mediebedriftenes Landsforening la frem opplags- og lesertallene for 2008. Klassekampens opplag vokste med 6,3 prosent.

Braanen er sikker: satsing på klassekampen.no ville vært en trussel mot Klassekampens opplag. Likevel har han gått med på å bruke litt av lunsjpausen sin på å diskutere nettaviser. Han spiser fiskekaker og banan på et kontor fullt av papir i både bok- og avisform, mens han forklarer at han ikke vil bruke årsverk på å publisere avisstoff på nettet. For hvem skulle betalt for avisen hvis han ga den bort gratis?

Plutselig blir jeg litt usikker. Mens jeg ventet på Braanen, bladde jeg i dagens eksemplar av Klassekampen. Og den hadde jeg tenkt til å ta med meg videre, helt gratis. Er det greit?

Nyheter er gratis

brenna

- Ja, ville Anders Brenna sagt. 

Han er Teknisk Ukeblads nye nettsjef. Mens kontoret hans fortsatt er helt tomt, har han rukket å opprette en bedriftsblogg hvor det står med fet skrift: “Nyheter er gratis. De bør være gratis, og de vil alltid være gratis.”

For Brenna handler det ikke om idealisme:

Hvis du ikke gir leserne gratis nyheter, vil konkurrenten gjøre det. Og da er det for sent.

I en kommentar i Dagbladet 7. februar skrev John Olav Egeland at det virkelig er i ferd med å bli for sent: Mens vi krangler om forskjellen mellom papir og skjerm, har avisbransjen snublet inn i en forretningsmodell nesten uten inntekter. For hvis nyheter er gratis, hvem skal betale?

Tallene til Mediebedriftenes Landsforening viser en samlet tilbakegang for norske aviser på 2,8 prosent i 2008, med en spesielt kraftig nedgang for VG og Dagbladet. Åtte av ti mediehus planlegger store kostnadskutt i 2009. I USA er situasjonen minst like kritisk: Amerikanske kommentatorer lurer på om selveste New York Times vil være konkurs innen mai.

Tenke nytt – eller gammelt

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, ønsker en egen krisepakke til mediene. Da E24.no skrev om Kokkvolds utspill, svarte en anonym leser i kommentarfeltet:

Pressestøtten er jo egentlig en form for permanent krisepakke, så når avisene ikke klarer seg med den bør de vel begynne å tenke nytt.”

Alternativet er at noen tenker gammelt: at nød lærer nakne aviser å ta betalt for journalistikk, også på nettet.

- Dagens nettaviser er ikke verdt å betale for, men jeg tror de blir det. Men vi konkurrerer med papiraviser som har alle fordeler unntatt fremtiden, sier Brenna, mens han publiserer et blogginnlegg mellom setningene.

Kontoret til Teknisk Ukeblads nye nettsjef inneholder foreløpig én kopp kaffe, en bitteliten bærbar datamaskin, en mobiltelefon med stor nok skjerm til at den fungerer til nyhetslesing – og en svært entusiastisk nettsjef Brenna. Teknisk Ukeblad har både papirblad, gratis nettsider og blogg, og opplaget økte i 2008.

Brenna forklarer hvordan papirutgaven og nettet kan virke sammen: En økonomisk sak i papirutgaven blir fulgt opp av en oppfordring til bloggere om å fortsette selvstendig gravejournalistikk. Så oppdateres saken på nettet, og debatten fortsetter på bloggen.

Slutt med papirstøtte

- Papiravisene må dø, men journalistikken må reddes, sier Brenna, før han legger til at det kanskje var et litt arrogant utsagn.

Han foreslår å gi papiravisene en fem års frist, der pressestøtten trappes ned med 20 prosent hvert år – og flyttes til nettmedier. Dermed kan nettet få penger i fasen frem til nye forretningsmodeller blir bærekraftige.

- Alle er enige om at nettaviser ikke er økonomisk bærekraftige i dag, sier Brenna.

I dag finansieres nettaviser utelukkende av annonser, mens papir også har abonnementsinntekter og – hvis de trenger det – pressestøtte. I sin kommentar i Dagbladet, kaller Egeland nettavisenes forretningsmodell med gratis nyheter en “snyltermodell”. Han siterer amerikanske studier som viser at det må ti nettbrukere til for å erstatte én papiravisabonnent.

Samtidig er det billigere å lage nettavis. Ifølge Arne Krumsvik, som underviser i medieøkonomi på BI, tilsvarer stort sett abonnementsinntektene kostnadene ved trykking og distribusjon.

Pressestøtte til nettaviser har knapt blitt diskutert i Norge, men Sverige har allerede brukt 365 000 svenske kroner på støtte til nettmedier, i følge Journalisten. I 2006 konkluderte den svenske utredningen «Mångfald och räckvidd» at aviser burde kunne få støtte enten de ble distribuert elektronisk eller på papir.

På sitt kontor mener Klassekampens redaktør Braanen at avisen hans trenger både pressestøtte og papir:

- Nettet er annonsefinansiert, og målet er flest mulig klikkere. Klassekampen er et opposisjonelt prosjekt som ikke henvender seg til alle. Forutsetningen er at vi kan ta oss betalt. Slik nettet er nå, passer det ikke med vår forretningsmodell, sier Braanen.

- Du sier “slik nettet er nå” - kunne nettet vært annerledes, slik at det hadde gått?

- Hvis det var vanlig at aviser på nettet var abonnementsfinansiert, ville vi kunne opprettholde inntektene, sier Braanen.

Kampen for betalende lesere

Svenske nettaviser som vil ha støtte på samme måte som papiravisene, må selge abonnement. Det er ikke lett å selge noe som lesere er vant til å få gratis.

I USA trekkes Wall Street Journal frem som et eksempel: Nettavisen deres kan bare leses med abonnement, og avisen tjener penger.

Helge Øgrim, redaktør i Journalisten, advarer imidlertid norske aviser mot å herme etter Wall Street Journal:

“De som prøver, vil se nett-trafikken falle med 80-90 prosent straks,” spår han på sin blogg.

Wall Street Journal er en nisjeavis, i likhet med Teknisk Ukeblad, Klassekampen, og andre opplagsvinnere som Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Øgrim beskriver nisjene som unntaket, ikke regelen i avisbransjen:

“De norske avisene kan ikke herme WSJ [Wall Street Journal] med mindre alle gjør det samtidig, helst globalt.” skriver Øgrim.

Dermed er vi tilbake til Brennas utgangspunkt: Så lenge noen tilbyr gratis nyheter, må alle gjøre det.

Støtten som den svenske stat foreløpig har delt ut, gikk til 12 spesifikke nettprosjekter. Den er mer et engangs kulturtiltak enn en systematisk og varig støtte.

Braanen ønsker ikke en slik støtte til en eventuell nettversjon av Klassekampen. Han vil ikke at avisen skal være et passivt, statsstøttet prosjekt på nettet:

- Det vakre med aviser som Klassekampen ligger i den kompliserte markedssituasjonen vi er i. Selv med pressestøtte, er vi svært konkurranseutsatt. Dynamikken handler om kampen for å få folk til å betale.

Avis på lesebrett

Kindle closeup - Hvis jeg styrte Schibsted, ville jeg gitt en gratis Kindle til alle abonnenter som binder seg til Aftenposten i tre år. Så ville jeg sagt: “Gi oss tre år på å finne en ny forretningsmodell.”

På utestedet Blå i Oslo er det pause i debatten om bokens fremtid. Carl Størmer er her for å snakke om den elektroniske bokleseren Kindle. Han har fått svart maling på hendene fra en nymalt søyle på Blås scene, men han har ikke tid til å vaske det bort. Det er for mange som vil se på Kindle-en. Etter at han diskret har tørket hendene på en svart gardin, trekker Størmer frem e-bokleseren han alltid har med seg.

Med en Kindle, som veier omtrent det samme som en gjennomsnittlig innbundet roman, kan man ikke bare lese tekst, men også kjøpe bøker og aviser. Størmer blogger på norsk og engelsk, driver konsulentselskap der han bruker jazz til å lære forretningsfolk å improvisere, og foretrekker å lese aviser på Kindle.

Siden norske aviser ikke bruker Kindles system, har Størmer sluttet å lese norske aviser.

Hver morgen laster han heller ned dagens utgave av New York Times. Han betaler 12 dollar i måneden, altså ca. 85 norske kroner. Til sammenligning koster Aftenposten 283 kr for et komplett månedsabonnement – vel å merke hvis man bor i Oslo. Størmer pendler mellom USA og Norge, og ønsker samme tilgang til nyheter overalt.

Ikke gratis likevel?

Vent litt - Størmer betaler for avis på skjerm. Trenger ikke nettavis å være gratis likevel?

Kanskje ikke. Folk betaler for sms, selv om e-post er gratis, fordi de behandler mobiltelefoner som noe annet enn datamaskiner. Kindle har vist at i hvert fall noen lesere er villige til å betale for elektroniske versjoner av aviser, hvis de får nyhetene på noe som er kjempebærbart, behagelig å lese på, og ikke minst annonsefritt.

“Kindle er en skikkelig killer for avisens forretningsmodell fordi den ikke har reklame (herlig).” skriver Størmer på sin blogg.

Han er ikke den eneste som anbefaler aviser å satse på Kindle. Journalist Nicholas Carlson regnet ut at New York Times kunne tjene på å kutte ut papirleddet og heller sende abonnenter hver sin gratis Kindle.

Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng er også på e-bokdebatt. Han har med seg en iRex, en e-bokleser som, i motsetning til Kindle, er tilgjengelig i Norge. Bjørkeng tror e-bokteknologien kan gjøre mer for avisbransjen enn forlagsbransjen, i hvert fall på kort sikt:

- Slik teknologi er en av de få mulighetene avisen har på kort sikt til å tjene penger på innhold. Helhetsopplevelsen er så bra at folk betaler for den – selv om nettaviser er gratis, sier Bjørkeng.

Papir setter agendaen

Nettsjef Brenna er klar over at ikke alle har den samme troen som ham på at skjerm er bedre enn papir:

- Forsidene på papirstativene setter agendaen, sier han.

- Fjerner du det fysiske produktet vil det på en måte redusere avisenes betydning, enten alternativet er e-bokskjerm eller pc-skjerm, mener Klassekampens redaktør Braanen. Han synes Kindle høres supert ut, men samtidig er han en av mange som rett og slett liker papir.

På scenen til Blå sammenligner Størmer papir og nett med hest og bil: man kan like lukten av hest, men man kjører likevel bil når man skal fra a til b. Poenget er at man uansett flytter på seg, det vil si at det uansett finnes journalistikk. Eller som Størmer sier:

- Det vil alltid være en som leser. Det vil alltid være en som skriver. Det i midten forandrer seg.

Jeg tar med meg avisen i det jeg forlater Klassekampens kontorer. Bjørgulv Braanen taper ikke på det. Som journaliststudent har jeg tross alt gratis nyheter på a-tekst.

Tekst og foto: Julie Ragnhild Andersen.

Skrevet som skoleoppgave i journalistikk, Høgskolen i Oslo, februar 2009

Posted by Julie at 11:51 PM | Comments (3) | TrackBack

February 24, 2009

Klima, konflikt, kapital - og tverrfaglighet

I morgen skal jeg på utviklingspolitisk debatt med Erik Solheim. I debatten møter Solheim...

... og debatten heter "Klima, konflikt og kapital". Det er interessant å se at en debatt kan ha det navnet i dag, og at den debatten kan fylle en sal med plass til 1000 studenter som alle vet hva som legges i debattens tittel. Jeg vil tro at for bare fem år siden ville studentene tenkt: "Hva har klima med konflikt og kapital å gjøre?"

I The Lexus and the Olive Tree (en bedre bok enn The World Is Flat, etter mitt syn) skriver Thomas L. Friedman:

"Today more than ever, the traditional boundaries between politics, culture, technology, finance, national security and ecology are disappearing. You often cannot explain one without referring to the others, and you cannot explain the whole without reference to them all."

Siden jeg har studert Internasjonale Studier (ikke statsvitenskap eller samfunnsøkonomi eller historie, men Internasjonale Studier), applauderer jeg tverrfaglighet. Jeg har skrevet både her og her om hvor vanskelig det kan være å få faglig aksept for tverrfaglige tilnærminger. Det er flott å se at politikerne tenker tverrfaglig, selv om Universitetet i Oslo ikke helt får det til.

Samtidig må man ikke blande sammen fag og årsakforklaringer bare for å gjøre det. Bjart Holtsmark skriver på e24.no at vi har få om noen belegg for å si at klimaendringer kommer til å skape voldelige konflikter:

"De aller fleste av de menneskene som eventuelt blir «klimaflyktninger», er intelligente og rasjonelle mennesker, akkurat som oss her i vest. De velger å flytte for å skaffe seg et bedre liv. Det virker mest som en gammel-kolonialistisk undervurdering av mennesker i den tredje verden å tro at de skal begynne å hakke løs på hverandre på grunn av noen langsomme endringer i klimaet."

Ikke at klimaforandringer er bra eller at vi ikke skal gjøre noe for å forhindre dem. Men overdrivelser uten faglig tyngde er bare dumt.

Uansett: Jeg gleder meg til i morgen kveld.

Posted by Julie at 5:18 PM | TrackBack

February 23, 2009

Hvordan ikke bli skrevet om på nett

Via intern-nettsiden til Høgskolen i Oslo finner jeg ut at det skal være "morgenbokbad" med lansering av en ny bok om nettskriving. Ove Dalen har skrevet "Effektiv nettskriving", og den lanseres på min skole! Fint! Det står så mye rart om nettskriving i journalistikkstudentenes pensum, så dette var på tide! Jeg skal SÅ på bokbad, og jeg skal SÅ blogge.

Eller ikke.

Arrangementet er fullt, og det ville uansett kostet meg 300 kr å komme inn.

300 kr for å få 10 % rabatt på en bok til 398? Ja, det er tydeligvis noen som synes det er en god deal.

Posted by Julie at 11:43 PM | Comments (1) | TrackBack

Røde Khmer for retten

Tror rettsprosessene i Kambodsja blir min nye store news junkie obsession. Jeg er dessuten glad for at Peter Fröberg har skrevet bok om hvordan nordiske kommunister kunne tro på Pol Pot. Det gir ikke bare norsk media to grunner på en gang til å skrive om Kambodsja, slik at så mange som mulig får med seg hva som skjer der. (Kambodsja har vært merkbart fraværende på det som pleier å være min hovednyhetskilde BBC News på nettet). Det setter også et viktig spørsmål på dagsorden i Norge: hvordan nordmenn som i dag inkluderer autoriteter i journalistikk kunne ta så grusomt (i ordets virkelige betydning) feil.

Les også:

(Fotografi fra mitt besøk på Tuol Sleng, juli 2008)

P.S. For dere som har tilgang til a-tekst eller Dagens Næringsliv papirutgaven 19.02.2009: Les kommentar om komplikasjonene i rettssaken, der Morten Møst skriver:

"Problemet er å bevise at de fire tiltalte bærer et kriminelt ansvar for det som skjedde. Også i tilfellet Røde Khmer gjelder prinsippet om at den tiltalte må antas å være uskyldig inntil det motsatte er bevist. Tribunalet er sammensatt av både lokale og utenlandske jurister. Dette skal sikre den internasjonale rettsstandard som er en selvfølge for en FN-domstol, men som ikke har noen tradisjon i Kambodsja der de fleste juristene ble utslettet av Røde Khmer. Ideen om et forsvar for den tiltalte har vært så godt som ukjent. Men Røde Khmer-lederne får både lokale og internasjonale forsvarere, og det er opp til påtalemakten å bevise at disse personene begikk eller beordret kriminelle handlinger.

Dette kan gjøre sjefstorturisten Duch til noe mer enn en nyttig syndebukk. Han kan bli den som knytter lederne på toppen til grusomhetene på bakken.

(...)

Selv om mange av regimets drapsmenn går frie omkring, er tribunalets formål ikke å få dømt flest mulig enkeltpersoner. Målet er å dømme verstingene, "de mest ansvarlige". Slik er det blitt fordi tribunalet er et kompromiss mellom FN og Kambodsjas lederskap, hvor mange har en fortid nettopp i Røde Khmer."

Posted by Julie at 4:24 PM | Comments (1) | TrackBack

February 17, 2009

E-bokdebatt på Blå

Etter debatt om e-bøker på Blå i kveld, lurer jeg på om jeg ønsker meg en Kindle.

kindle 014

Jeg legger ut mine egne notater, men med et slags forbehold: Dette er ikke et fullstendig referat. Jeg var egentlig på debatten fordi jeg jobber med en sak om finansiering av nettaviser, og det forklarer hvorfor bloggeren Størmer og Aftenpostens Bjørkeng får mer spalteplass her i bloggen enn forfatteren Oterholm og Gyldendals Buset.

Skulle noen føle seg feilsitert, oppfordrer jeg til protester i kommentarfeltet.

Forøvrig ble visst arrangementet liveblogget.

Les også Paul Chaffey om samme tema, og alt han linker til, spesielt Eirik Newth og The Economist.

Før Kindle, skrev jeg selv om bøker på papir og skjerm.

Deltakerliste:
kindle 008

- Bjarne Buset (informasjonssjef Gyldendal og selger sin bok via Mobipocket)
- Anne Oterholm (forfatter og leder Forfatterforeningen).
- Per Kristian Bjørkeng (journalist Aftenposten).
- Carl Størmer (blogger - www.carlstormer.com og Kindlebruker).

Størmer:

- Mange sier de liker papir, men man kan alltid ha litt papir i lomma.

Han trekker en parallell til hester og biler: man kan like lukten av hest, men det betyr ikke at man ikke kjører bil når man skal fra a til b.

Endring i forretningsmodellene er viktige, fordi denne teknologien potensielt kan endre maktforholdene i forlag. Det kan være andre mennesker som tjener penger. Amazon tilbyr for eksempel direkte publisering.

En forretningsmodell er:

  1. verdiskapning

  2. å ta betalt for verdien

  3. å kunne beskytte seg

Bjørkeng:

Den gjennomsnittlige Kindlebruker kjøper 2,6 ganger flere bøker enn før de kjøpte Kindle. Kindle gjør hva som helst for å gjøre det enkelt å kjøpe bøker. Den er en bokhandel i seg selv. Man kan lese avisen – papirutgaven selvsagt :-) – og finne en anmeldelse, og så kan man med en gang kjøpe bøken på Kindle fra hvor som helst (i USA, i dag kan man ikke laste ned bøker til Kindle hvor som helst i Norge, fordi det ikke finnes noen avtale for boknedlasting over norske mobilnett til Kindle). Det er lavere pris enn i bokhandelen med ca. 60 %. Amazon har klart å knekke koden. Storleserne kjøper. Hvis man leser en bok i året, lønner ikke Kindle seg, men hvis man leser en bok i uken, sparer man mye. Piratkopiering kommer til å bli et stort problem.

kindle 016

Bjørkeng med irex, et alternativ til Kindle som finnes i Norge.

Buset:

Vi i Gyldendal gleder oss, og jeg kommer ikke til å la meg provosere i denne debatten. Internett kan kortslutte verdikjeden til forlagene ved å kutte ut mellomleddene. Forlagenes rolle blir annerledes. Blir det mulig å være forfatter hvis alt skal være gratis? For leserne blir det en himmel. Bær med deg hele verdens bibliotek. Bøkene blir aldri utsolgt. Riktig nok er det mye av verdenslitteraturen som allerede er gratis tilgjengelig på nettet. For en viss type bøker vil ikke papir forsvinne. Trenger vi bokhandelen som et sted? Det blir kanskje som fotballstadion før og etter tv. En stund tømtes fotballstadionene, men så fant man ut at man gikk glipp av noe sosialt ved å bare se fotball hjemme.

Fastpris bremser e-boken i Norge. Jeg har skrevet fem T-er som e-boken trenger:

Teknologi – en kul dings, folk faller for elektronisk blekk

Tilgjengelighet

Titler

Tilbud – en god pris

Trygghet – et “sted” der teksten er

De fem T-ene er forent i Kindle.

Hva gjør dere i dag for å møte den nye teknologien?

Foreløpig bremser vi. Det eneste fornuftige er for forlagene å samarbeide og bli enige om en digital distribusjonskanal. Da har vi en felles standard, og vi kan sørge for at verdiskapningen forblir i bransjen, ikke flytter seg ut. Vi håper en slik løsning kommer innen årets slutt.

Oterholm:

Min 16-år gamle sønn laster ikke piratkopierte bøker, fordi det er ingen han kjenner som leser. Jeg tror e-bokens lesere er interesserte i å samarbeide med forfatterne og forlagene. Derfor trenger vi ikke å ha piggtråd rundt årsverkene – altså kopibeskyttelse.

Bjørkeng:

DRM rammer først og fremst den lovlydige brukeren. Det er derfor musikkbransjen har gått bort fra det. PDF med vannmerke (som kan fjernes, slik Buset gjorde da han begynte å laste ned norske e-bøker.) innebærer at du eier filene (i motsetning til DRM, der du bare kan bruke filene innenfor bestemt teknologi.)

Størmer:

MP3 konkurrerer langs en annen akse enn CD. Vi er låst i gamle forretningsmodeller. Spotify for eksempel, tilbyr streaming. Det blir omtrent som å kjøpe strøm. Det er tre spørsmål:

  1. Når skjer ting? Her er det lett å ta feil, fordi bruken av denne teknologien vokser eksponensielt.

  2. Hva skjer?

  3. Hvordan påvirker det oss?

Det oppsummerte svaret er at noen kommer til å skrive, noen kommer til å bearbeide, noen kommer til å fortelle at teksten finnes (markedsføre) og noen kommer til å distribuere. Men det er ikke nødvendigvis de samme aktørene som i dag.

Forlagene må kanskje kannbalisere. Det vil si å prøve nye forretningsmodeller selv om man taper penger på kort sikt. Å bryte egne mentale modeller er den store utfordringen i innovasjon. Vi er fanger fordi vi er optimalisert etter vår egen modell. Du må ha råd og tid til å innovere og eventuelt feile, og det har du ikke hvis du er optimalisert. Da kan det legges piggtråd mellom kjøper og selger, for å bruke Oterholms bilde.

Buset:

Jeg er en varm tilhenger av DRM. Det stemmer ikke at musikkbransjen “skjønte det” nå. Musikkbransjen hadde uflaks. Forlagsbransjen er heldig fordi det er vanskeligere å kopiere1 og fordi vi har mer konservative kunder. Det ligger en viktig symbolverdi i at forfattere skal kunne si at de eier noe.

Fastprisavtalen?

Bjørkeng:

Fastprisavtalen er bokbransjens verste fiende. Vi må ha forlag og forfattere, men 70 % av bokprisen i dag går til distribusjon. I bakgrunnen lurer The Pirate Bay. Det stemmer ikke at musikk er det letteste å kopiere. Bøker er det letteste å kopiere. Bøker er så små (i filstørrelse). Alle moderne engelskspråklige bestselgere kan distribueres i én fil. Jo før forlagene forstår dette og prøver å lage et godt system, jo mindre taper de til piratene.

Oterholm:

Teknologi som Kindle og andre e-boklesere kan gjøre det lettere å kjøper bøker i den lange halen. Det som vil koste penger er at noen må fortelle om bøkene i den lange halen (markedsføring).

Størmer:

Av dere som sitter i panelet med meg, tror jeg bare det er Oterholm som overlever denne teknologiutviklingen. “Vi har lagd utstyret til hester, klart vi skal lage bildeler” – den tankegangen fungerte ikke da, og det er ikke sånn det fungerer nå. Forlagene har ingen merkevare! Tenk hva dette kan gjøre for fagbøker, hvis man for eksempel kan kjøpe dem kapittelvis. Gode redaktører vil det fortsatt være bruk for. I dag tjener de luselønninger i Norge, men de kommer ikke til å forsvinne.

Buset:

Jeg skal som sagt ikke bli “trukket opp” i dag. Hvis forlagene forsvinner, så får de gjøre det.

Om fastpris: Vi skal i hvert fall ikke ha en situasjon der e-bøker koster 399,- og konkurrerer med papirutgaver som koster det samme.

Spørsmål fra salen begynner. Resten av kommentarene mine er bare sporadiske punkter som jeg syntes var spesielt interessante:

Første spørsmål er om hvordan boken vil se ut i fremtiden: Vil den inneholde musikk? Video? Linker til ordforklaringer og bakgrunnsinformasjon?

Buset:

Var det en jobbsøknad? Jeg tror du har svart på ditt eget spørsmål. JA!

Størmer:

Kindle er en uforstyrret leseropplevelse. Alle snakker om hot spots, men jeg er like opptatt av å finne cold spots – selv om den allerede har innebygget ordbok og linker til wikipedia.

kindle 015

Størmer med sin Kindle.

Bjørkeng:

Elektronisk blekk kan ikke vise farger. Dessuten vil man, når man leser en roman, leve seg inn i forfatterens verden. Men wikilinker i fagboker bør bli en vinner.

Bare vent til Blindern skal velge mellom å bruke 4000,- på mange kilo pensum eller piratkopiere pensum.

I dag er bøker kontrollert av tykkelse på selve boken som gjenstand. Hva om leseren betaler etter time? Kan bøker bli lengre?

Morten Jørgensen, forfatter (mer kommentar enn spørsmål):

Min neste roman er med linker.

Jeg er villig til å vedde på at amerikansk bokbransje kontrollerer den norske innen 10 år slik forlagene holder på nå.

Det er ikke snakk om at papirboken dør eller lever. Vinyl lever jo fortsatt, og Director's Cut filmer lever som dvder selv om folk laster ned filmer. Men trærne kan glede seg over at papirboken solgt i det omfanget den er i dag, dør.

Bokbransjen lever på kjempedyre lærebøker – få det vekk!

Fildeling for Afrika! Gi Asia og Afrika gratis fildeling nå! Hev spørsmålene opp på et politisk plan. Eller la alle som betaler for bredbånd gi 50 ekstra kroner og fordel blant forfattere og forlage i ettertid.

Buset:

Gutenberg gjorde det så lett å kopiere at man måtte oppfinne opphavsretten for å lage incitament til å skape noe i det hele tatt.

Størmer:

Innovasjoner kommer der etablerte aktører ikke tjener penger. Bloggere er eksempler på skriveføre som kan tjene penger selv.

Kommentarer/spørsmål fra salen:

Forslag til forretningsmodell for forlag: De kan drive med oversettelse, signeringsturnéer og salg av prakteksemplarer.

Størmer:

Det vil alltid være en som leser. Det vil alltid være en som skriver. Det i midten forandrer seg.

Få hele verden som leser – skriv på engelsk!

Reklame i litteraturen er kanskje en løsning? :-)

Bøkene jeg er glad i, vil jeg i hvert fall ikke ha på papir. De vil jeg ha på Kindle, slik at jeg alltid har dem med meg.

1Nå ble jeg plutselig usikker på om det var det han sa, fordi det høres ikke logisk ut. Sannsynligvis mener han papirbøker. Før teksten er digitalisert, er den vanskelig å piratkopiere. Så vidt jeg husker, nevnte også Buset at "papirboken som fysisk gjenstand er kanskje den mest effektive kopisperren vi har". Med en gang teksten er digital, er den imidlertid fantastisk lett å kopiere. Ctrl C + Ctrl V.

Posted by Julie at 11:32 PM | Comments (6) | TrackBack

January 29, 2009

Opprop mot ny rasismeparagraf

Jeg er helt enig med Aftenposten i at forslaget om å utvide rasismeparagrafen må trekkes.

Min amerikanske journalistikklærer i Paris kunne ikke forstå at Norge både kunne ha uvanlig fri presse og forbud mot å si ting. Han synes det er morsomt - trist, men først og fremst latterlig - at europeiske land begrenser ytringsfrihet til at man bare kan si hyggelige ting.

For meg handler ikke debatten rundt lovendringsforslaget om diskriminering av troende eller ikke-troende. Det handler om ytringsfrihet. Og ytringsfrihet innebærer at man også har lov til å si ting folk ikke liker.

Signer oppropet her.

Oppdatert 3. februar 2009: Stoltenberg avviser at det skal bli innstramming av rasismeparagrafen. Det skjer i hvert fall ikke før 2011.

Posted by Julie at 12:26 AM | TrackBack

January 23, 2009

Jesus blant buddhister

I sommer reiste jeg på tur til Thailand og Kambodsja, i regi av Adventist Development and Relief Agency (ADRA). I det nyeste nummeret av Argument har jeg skrevet en reiseskildring fra en av opplevelsene på turen, nemlig uken som frivillig på barnehjem utenfor Siem Reap, Kambodsja.

Jesus blant buddhister– en studietur i kjærlighet og blind tro

Da adventistparet Maddocks startet barnehjem på landsbygda i Kambodsja, var Gud deres eneste veileder.

Jeg er på gudstjeneste i en liten Adventistmenighet i Kambodsja.

Jeg trodde aldri jeg skulle være i denne situasjonen, men nå sitter jeg på et flislagt gulv, og sandalene mine venter på meg utenfor døren, sammen med en kaotisk haug med barnesko. Jeg er ikke vant til å sitte på gulvet, og gudstjenesten tar dobbelt så lang tid når alt oversettes fra khmer til engelsk. Men grunnen til at jeg ikke kan konsentrere meg er 12-årige Chann som kiler meg under føttene. Jeg gruer meg til å dra fra ham.

Jeg har vært på barnehjemmet til SALT Ministries i en uke. I dag er det lørdag, Sabbat, og vi skal si farvel.

Familie for livet

SALT Ministries er et bittelite kristent samfunn utenfor byen Siem Reap i Kambodsja – et land der 95% av befolkningen er Theravada buddhister. Hver morgen ser jeg buddhistmunker som får brød i Siem Reap sentrum. Men på SALT handler alt om den kristne Gud.

- Vi skal leve som fremmede i denne verden, sier Tim Maddocks til den lille menigheten. - Vårt egentlige hjem er i Himmelen.

Det bor ca. 140 barn på barnehjemmet. De bor i “husfamilier” som består av et foreldrepar og en gruppe barn – helst 16, men ofte så mange som 23. Det kommer nye barn fortere enn Tim og hans kone Wendy rekrutterer foreldre. Er det først 20 barn i en husfamilie, er det ikke aktuelt å flytte noen av dem. Barna skal få en familie på livstid.

Solidaritetstur

- Uansett hvor bra du tror du har det, er det ingenting mot å ha Jesus i ditt liv, fortsetter Tim.

Det stemmer for barn som får hjem, skole, mat og familie samtidig som de blir introdusert for kristendom. Jeg tør ikke fortelle barna at jeg har det bra uten Jesus. Jeg har ikke noe passende svar når barna lurer på hvorfor jeg ikke synger “Praise the LORD!” med dem. Barna tror at jeg ikke kan teksten. Sannheten er at jeg etter to dager kunne alle barnas kristne sanger utenat og at jeg må stoppe meg selv fra å nynne dem på bussen.

Besøket i barnehjemmet er en del av en såkalt solidaritetstur arrangert av Adventist Development and Relief Agency (ADRA). Vi er litt over 20 fra Island, Sverige og Norge som reiser i Thailand og Kambodsja for å se ADRAs prosjekter. Venner har lurt på hvorfor jeg drar på tur med adventister hvis jeg ikke selv er kristen. Stort sett har jeg svart: Hvorfor ikke? ADRA hjelper uavhengig av religion, og jeg har ikke oppfattet dem som misjonerende. Turen er en enestående sjanse til å oppleve en side av Thailand og Kambodsja jeg ellers ikke ville sett.

Ingen konkurranser

SALT, som ikke er formelt tilknyttet ADRA, begynte som misjonsarbeid. Gruppen vår har jobbet frivillig her i en uke. Vi har malt hus, undervist og lekt med barna. Jeg har vært datalærer: gitt barna e-postadresser og undervist i Word, Excel og Powerpoint.

Mens barna venter på hjelp fra meg, skriver de “Jesus” om og om igjen, med forskjellige fonter og farger. Barna oppfordres til å holde seg unna underholdning tilknyttet "denne verden", og til å spre kristent budskap til venner.

Det er tankevekkende å se barn som ikke kjeder seg, klager eller krangler så fort som norske barn gjerne gjør. Barna er positive til alt vi foreslår. Konkurranser blir de derimot ikke med på. Vi organiserer stafett og heier entusiastisk, men barna venter på sistemann før de krysser målstreken samtidig. De er ikke oppdratt til å konkurrere. Det beste er uansett lekene der ett barn samarbeider med én voksen. Er man en av 23 søsken, er en-til-en oppmerksomhet luksus.

Gud bestemmer...

Tim og Wendy kom til Siem Reap tidlig på 90-tallet for å drive et ADRA-prosjekt. På fritiden etablerte de en Adventistmenighet i byen. I januar 1996 var ADRA-prosjektet fullført. Paret hadde ikke lenger noen betalt jobb i Kambodsja, men de ønsket å fortsette misjonsarbeidet. Tomten der barnehjemmet ligger i dag, ble kjøpt billig mens Kambodsja fortsatt var et utrygt sted:

- Området skilte seg ut, forteller Tim. Det var nemlig den dårligste tomten vi så på.

Han følte likevel at det var her arbeidet skulle fortsette. Maddocks-familien flyttet fra senger og varm dusj for å leve så likt lokalbefolkningen som mulig. De drev misjon, oppæringssenter og helsestasjon. Området fikk en Adventistbarneskole. På helsestasjonen møtte Wendy foreldre som var for syke til å ta vare på barna sine – det var behov for barnehjem. Tim og Wendy tok kontakt med en familie som ville drive det, men familien ombestemte seg i siste liten. Maddocks-paret følte ikke at de kunne gi opp prosjektet. Dermed begynte de selv å drive barnehjem.

Jeg kaller det tilfeldig. Tim og Wendy kaller det Gud.

De fleste av Maddocks-parets setninger begynner med Gud. Gud bestemte at... Gud ville at vi skulle... Gud sørget for at vi kunne...

Også adventistene jeg reiser sammen med, er overrasket over Tim og Wendys sterke tro. Å bryte så drastisk med sin egen hverdag og stole så fullstendig på Gud er både imponerende og skremmende.

...og Gud gjør det mulig

- Det er rart; Gud snakker alltid til meg, aldri til henne.

Tim ler, og jeg ser forskrekket på Wendy. Hun ikke var helt sikker da Tim foreslo at familien skulle flytte fra en behagelig semivestlig livsstil i byen og ut i det som på den tiden var ødemark. Hun ba Gud om et tegn. Da fikk paret et brev fra noen de knapt kjente: “Jeg har tro på det dere gjør,” skrev mannen og sendte en bunke dollarsedler.

For Tim og Wendy var brevet tegnet det trengte – og ett av mange eksempler på at Gud ikke ber om det umulige.

Hele SALT-senteret er bygget “on faith”. Det vil si at senteret ikke har noen fast inntekt, men at Gud vil sørge for at det går rundt. Hittil har det gått bra – såvidt. Tim har underskrevet kontrakter for å få bygget nye hus uten å ha penger til å betale håndverkere. Og noen ganger ser han over budsjettet og vet at han bare kan mate barna én uke til. Men det kommer alltid pengegaver inn på kontoen når de trenger det mest. Senteret får penger fra ADRA, mennesker som tidligere har besøkt barnehjemmet, gamle venner og Adventistmenigheter over hele verden. Pengene er fra Gud, sier Tim og Wendy.

Idealistisk, men risikofylt

- Vi spør aldri om penger, gjentar Tim.

Jeg oppfatter gjentagelsen som en selvmotsigelse. Så får jeg dårlig samvittighet. Tim og Wendy er så sikre på at det de gjør er riktig, og at det vil gå bra med Guds hjelp.

Jeg tror imidlertid pengene kommer fra mennesker som blir rørt av en god historie og et inspirerende og uselvisk engasjement. Jeg tror jeg er her fordi jeg ville reise på en interessant måte, ikke fordi jeg er sendt av Gud. Og for meg er barnehjemmet beundringsverdig, idealistisk – og alt for risikofylt.

Barnehjemmet er såpass nytt at ingen barn har opplevd en hel oppvekst der. De barna som foreløpig har fylt atten og flyttet fra barnehjemmet, kom dit som tenåringer. Det er med andre ord ikke mulig å vite hvordan et barn som er oppvokst på SALT vil møte resten av verden.

- Tror familien din på Gud? spør 15-årige Vin Sarai meg.

Jeg svarer nei, uten å gå nærmere inn på temaet. Mange av barna har biologiske foreldre som ikke er kristne. Enten de har kontakt med dem eller ikke, vet de at den opprinnelige familien tror feil. Jeg lurer på om noen av barna tviler. Og om de lærer nok om verden utenfor. Det er flere samtaler jeg ikke tør å starte.

- Vi sees igjen i Himmelen

Det ville vært lettere å dra fra barna hvis jeg var overbevist om at det vil gå bra med dem.

- Sees vi igjen? Kommer du tilbake til Kambodsja? spør Sreyneang, en jente på 15.

Jeg kan ikke svare noe annet enn at jeg håper det, men at Kambodsja og Norge er veldig langt fra hverandre.

- Vi sees igjen i Himmelen, slår Sreyneang fast.

Fakta: Syvendedags Adventistsamfunnet og ADRA

Syvendedags Adventistsamfunnet er et protestantisk trossamfunn. Navnet kommer av fokuset på Jesu annet komme (advent) og hviledag på lørdag.

Adventist Development and Relief Agency (ADRA) er en uavhengig utviklings- og nødhjelpsorganisasjon som hjelper mennesker uavhengig av religiøs tilhørighet.

Da ADRA Norge ble etablert i 1993, var organisasjonen en videreføring av nødhjelps- og hjelpearbeidet som Adventistsamfunnet i Norge hadde samlet penger til over lang tid.

ADRA Norge organiserer solidaritetsturer for å bevisstgjøre og skape engasjement. De som reiser får se landene fra en annen vinkel og samtidig gjøre noe praktisk.

Kilder: ADRA og www.adventist.no

Tidligere publisert i Argument 1/2009
(Tidligere utgaver av Argument kan leses på pdf her.)

Posted by Julie at 12:39 PM | Comments (2) | TrackBack

January 22, 2009

Ingen sitatsjekk

Sitatsjekk er for pingler, skriver Anders Brenna. Her er noen utdrag:

"Når man skriver ordrett ned hva folk har sagt, slås man av hvor mye usammenhengende babling som kommer ut av norske eksperter, politikere og andre forståsegpåere. Hvis vi konsekvent hadde skrevet ned sitatene ordrett slik de ble uttalt, så ville nesten ethvert intervjuobjekt fremstått som en komplett idiot.
Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale. (Vær-Varsom-plakaten)

Ordet “bør” kan i denne sammenheng ses på omtrent som ordet brukes i grunnlovens paragraf 100: “Ytringsfrihed bør finde Sted.” Det betyr at retten til å få endret uttalelser i ettertid begrenses til korrigeringer av faktiske feil. Dette er en forskjell fra tidligere utgaver av Vær Varsom Plakaten. Tidligere kunne politikere gå gjennom sitatene og slette de som de i ettertid skjønte at falt uheldig ut. Det resulterte i tamme artikler, og tannløse politikere.

Problemet med sitatsjekk på absolutt alt er at det spiser opp mye av tiden til journalistene, og at det forsinker saker som med fordel kan publiseres fortløpende i en nettbasert verden. Mange vil sikkert mene at det ikke gjør noe, og at kvaliteten blir bedre av å vente litt, men det er ikke tilfelle. Det er ingen grunn til at en sak blir bedre av at journalister må sitte og vente på kildene.

Gode kommunikatører kommuniserer. Oi, den var sikkert vanskelig. Vi tar den en gang til: Gode kommunikatører kommuniserer.

De bruker ikke tiden på å stoppe kommunikasjonen eller på flisespikking. De stiller godt forberedt og sier det de ønsker å si. Av og til bommer de litt, men det tåler de godt. Ingen statsråd har måtte gå på grunn av en feilsitering. Det har heller ingen bedriftsleder gjort. Ja, i noen tilfeller har det vært nødvendig med en ryddejobb etterpå, men det er en mulighet - ikke en trussel."
- Anders Brenna

Oppdatert 30.01.2009: Anders Brenna fortsetter diskusjonen om sitatsjekk på bloggen til Norway’s online news association (NONA).

Posted by Julie at 11:26 AM | Comments (2) | TrackBack

December 14, 2008

Det er nøye

Ja, det er det.

At det var fire leserbrev fra folk som er enige med meg om akkurat det i fredagens A-Magasin, det gjorde dagen bedre.

Hvis man lever av å skrive, finnes det ingen unnskyldning for dårlig språk. Det betyr ikke at hele verden trenger å skrive feilfritt - selv om jeg skal legge en slik verden til ønskelisten min. Det betyr heller ikke at gode journalister aldri skriver feil. Men hvis man lever av språk og ikke prøver å bruke språk riktig, er det et tegn på at det ikke er språk man skal leve av.

Som det står på Facebook-profilen min under "Groups": I judge you when you use poor grammar. Du som er voksen, skriver mye, men fortsatt ikke kan skrive ditt eget morsmål riktig, du er sikkert et godt menneske på mange måter, men jeg respekterer ikke dine og/å feil. Og løsningen på det problemet er at du skal akseptere at du gjør feil og så prøve å gjøre det riktig - ikke at jeg skal godta at dine feil blir erklært riktige.

Språk er i stadig utvikling. Det er det Snakk som Julie handler om, for eksempel. Hurra for nye ord! Lån fra andre språk! Men hvorfor skal vi gjøre språket fattigere og vanskeligere å forstå?

"Fordi det blir lettere for barn med skrivevansker å skrive da" er et elendig argument. Å gjøre "Alle gjør feil, så da er det ikke feil" til et prinsipp er å ta norsk likhetsideologi alt for langt. Barn som skriver mye feil, skriver mye FEIL. Det er ikke noe å skamme seg over, men det er heller ikke noe å være stolt av.

I den grad jeg bestemmer, heter det aldri informasjoner (det er den eneste gangen i mitt liv jeg skal skrive det liksom-ordet), enda betyr noe annet enn ennå og jeg skiller til og med mellom han og ham. Og uansett hva sprakradet måtte si om det, vil mennesker som kan skrive slik jeg mener norsk skal skrives, gjøre et bedre inntrykk på meg.

Så får jeg bare håpe at jeg blir så viktig at flere bryr seg om å gjøre riktig inntrykk på meg. Og at noen sender meg en mail og retter språkfeilene mine også.

Posted by Julie at 5:48 PM | Comments (5) | TrackBack

December 9, 2008

Kildekritikk av kildekritikk

Sarahs bilder 1 075

Ettersom det finnes lite solid og uomtvistelig bevis i tilfelle Kambodsja, er mulighetene for manipulasjon åpenbare. Amerikanerne, taperne i krigen, har sine motiver for å diskreditere sine beseirere. De har også grunner til å forsøke å skjule sin egen terror fra lufta bak Pol-Pot-regimets gjerninger.

(...) Fortsatt vises disse hodeskallehaugene i vestlige medier. (...) Hvem kan vite om disse hodeskallene ikke stammer fra vietnamesernes egne felttog eller torturkjellere, eller fra amerikanernes bombetokter? Det kan også være et viktig moment at revolusjonen i Kambodsja var en ekstremt radikal agrarrevolusjon. (...) Det kan være gode grunner for makthaverne i [Sør- og Øst-Asia] og andre med interesser i området, til å bruke Pol Pot-regimet som en advarsel: Se hva dere kan vente dere.

Egil Fossum og Sidsel Meyer i Er nå det så sikkert? - Journalistikk og kildekritikk

For å forklare journalistikkstudenter hvor viktig det er å være kildekritisk, viser forfatterne til eksempler på uenighet om antall døde og dødsårsaker i Kambodsja under Pol Pot fra 1975 til 1979. Eksempelet får stor plass i bokens tredje kapittel. Meyer kommenterer også i forordet til bokens tredje utgave at eksempelet fortsatt er med selv om det er historisk, fordi "vi mener det også i dag er relevant."

Relevant, ja, men la meg nå være litt kritisk til pensumkildene også.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er noen ekspert på Pol Pot fordi jeg har lest en halv bok om hans politikk eller fordi jeg har tilbragt en halv dag i et av fengslene hans. Men jeg tror ikke jeg innbilte meg verken hodeskallene, blodsporene, torturinstrumentene eller de endeløse rekkene med mugshots av arresterte - og i praksis dødsdømte - barn. Jeg tror heller ikke de var plassert i Tuol Sleng-muséet for å skremme meg fra revolusjonstanker.

For all del, man skal ikke bli så forferdet over hvor grusomt noe er at man glemmer å være kritisk til hvordan detaljene fremstilles. Og det er lov å betvile Pol Pots grusomhet - ytringsfrihet gjelder, og spesielt i vitenskap som historie. Men forfatterne går så langt som å skrive at det ikke finnes overbevisende dokumentasjon om hvordan kambodsjanere døde på denne tiden - om det bare var sykdom og sult eller om folk faktisk ble henrettet. De går fra usikkerhet omkring antall døde til å antyde at hele historien om tvangsarbeid, tortur og henrettelser er overdrevet på grensen til propaganda. Det er for drøyt, spesielt i en pensumbok som egentlig handler om noe helt annet.

Kildene her - pensumforfatterne - burde vite at den gjennomsnittlige norske student på første året ikke har mye kunnskap om Kambodsjas historie. Vi er dessuten for unge til å ha fulgt med på debatter på 70-tallet. De fleste av oss har neppe lest de gamle nyhetsoppslagene som forfatterne kritiserer før vi møter dem i pensumboken. Så kildene vet at vi er ganske lett-påvirkelige, og de har nok en interesse i å påvirke oss med sitt syn på Pol Pot og Kambodsja.

Fossum, tidligere redaktør i Klassekampen og tidligere medlem i AKP (m-l), virker ganske gjennomtenkt om sin fortid i dette Brennpunk-intervjuet. Så jeg vil ikke tillegge for mye politisk agenda i pensumskrivingen hans. Men Pol Pots politiske program kan man ikke si noe positivt om. Å kriminalisere utdannelse og utenlandsk innflytelse - spesielt når man selv er utdannet i Paris - er galskap, ikke et fornuftig prosjekt som dessverre gikk litt galt. Vet Fossum og Meyer det?

Thaibodsja 008 

Thaibodsja 013

Thaibodsja 016

Thaibodsja 019

Sarahs bilder 1 055

Sarahs bilder 1 063

 

P7300394

P7300404

Fotografier fra Tuol Sleng, juli 2008: Sarah Krusholm Johannsdottir (1, 6, 7), Julie Ragnhild Andersen (2, 3, 4, 5) og Tonje Celin Fonn (8, 9)

Flere bilder fra Tuol Sleng

Posted by Julie at 9:33 PM | TrackBack

December 6, 2008

Oslofavoritter

SPISE UTE. Mehfel er favoritten, restauranten jeg tar med utenlandsbesøk til, og det første stedet i verden der jeg har likt suppe. Dinner kan gjøre utrolige ting med noe så enkelt som spinat. Ylajali startet mitt kjærlighetsforhold til espresso crème brûlée. Jeg tror det bør bli mer restaurantblogging her...

KLIPPE SEG. Alltid hos Mette på Bygdøy.

SE PÅ BØKER. Engelsk roman-avdelingen i andre etasje på Ark på Majorstuen og Norlis Antikvariat.

BADE. Fra badehuset til foreldrene mine på Malmøya.

Sommer i Oslo 2008c 006

BEUNDRE UTSIKTEN. Ekeberg-restauranten.

Innovation 230908 69

HANDLE BRUKT. Paris. Ikke Oslo.

MENGE MED KIDSA. Jeg er en av kidsa.

ROCKE BYEN. Jeg rocker folks leiligheter.

Dansegulv

Og jeg opera-er Underwater.

DRIKKE KAFFE. Tim Wendelboe. Men det er mye annet som også er bra.

Via Frøken Makeløs

Les også:

Posted by Julie at 5:54 PM | TrackBack

December 5, 2008

Anything paper can do...

... the Internet can do better.

Det ser ikke ut til at jeg har praksisplass på digi.no. Eneste fordel med det er at jeg nå kan linke til utgavesjef Anders Brennas innlegg om nettaviser vs. papiraviser uten at det ser ut som jeg bare smisker.

Papiravisenes eneste fordel er at de er gamle og etablerte. Utover merkevaren som dette gir, så har de ingenting som ikke nettavisene også kan gjøre. Papiravisene har rett og slett ingen ting å lære bort.

Andre journaliststudenter lurer på hvorfor jeg vil jobbe på nett. For et spørsmål. Fordi jeg vil ha jobb i fremtiden selvfølgelig.

Posted by Julie at 12:57 PM | Comments (1) | TrackBack

November 12, 2008

Jonas møter fans

Opprinnelig skrevet for Argument etter Jonas Gahr Støres foredrag til studenter på Chateau Neuf i september.

Etter halvannen time i kø, sitter jeg i en fullstappet Storsal på Chateau Neuf. Rett utenfor står noen hundre som ikke fikk plass. De følger med på storskjerm. Samtidig ser over 3000 direktesendingen fra Storsalen på internett, og i løpet av kvelden vil ytterligere 19 000 se denne videoen.

Til sammen er vi over 20 000 som får med oss Jonas Gahr Støres foredrag om FN onsdag den 3. september. Hvorfor det?

Jeg vet i hvert fall hvorfor jeg er til stede. Jeg er utsendt av Argument.  Jeg skal notere, og så skal jeg skrive en kommentar av det som blir sagt.

Notatene inkluderer ”Jonas!”, skrevet med et hjerte rundt. 

September 2008 039

Dette er skrevet av hun ved siden av meg, som lånte mine skrivesaker for å få utløp for sine følelser.  Jeg skal nemlig være objektiv kommentator – men det er ikke enkelt.

- Alle på Internasjonale Studier har en greie for Jonas, har jeg blitt fortalt av flere på mitt studium. På andre områder krangler vi ”inter”-studentene, men alle er enige om dette: Når vi blir store, skal vi bli Jonas.

Jeg er (studie)programforpliktet til å ha et crush på denne mannen. 

Fjorårets Jonasopptreden på Chateau Neuf fungerte som en peptalk før høstsemesteret. Jonas oppsummerte hva jeg studerte, og oppmøtet bekreftet at tusenvis av andre studenter også synes mitt fagområde er interessant. Det er ikke rart ”inter”-studenter liker den slags. Men hvordan greier Jonas å få forskjellen mellom Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen til å fremstå som underholdning?

Regjeringens nettsider kaller dette en ”FN-redegjørelse” i forbindelse med boken Norske Interesser – Utenrikspolitikk for en globalisert verden. Jonas uttrykker en forsiktig støtte til FN, og han begrunner denne. Han er flink til å snakke, men jeg får ingen ny informasjon. At lille, snille Norge er tjent med at de internasjonale spillereglene følges, og at sterke internasjonale organisasjoner derfor er i vår interesse, er ikke akkurat overraskende.

De som er interessert i FN, lærer ikke noe nytt. Og de som ikke er interessert i FN – hva gjør de her egentlig?

Det er jo hele poenget: Vi er ikke her for foredraget. Vi er her for Jonas. Damen som sniker seg ned til første rad i pausen for å spørre om autografen.”Inter”-gutten som uttaler på vei ut av salen at han er mer forelsket enn noen gang. Jenta på første rad som har oppgitt ”Jonas Gahr Støre, the allmighty” som sin religion på Facebook. De som fysisk slåss om plasser, og de – ok da, vi – som har pakket matpakke og lesestoff og stilt oss i kø. Det er en opptreden for fans. Og man kunne kanskje ønske at Jonas brukte sin superstjernestatus til å si noe litt sterkere enn at FN gjør en helt OK jobb.

Det er likevel noe vakkert over denne situasjonen. Her på Chateau Neuf er helten flink, forsiktig, og kunnskapsrik. I retorikk har jeg lært at politikere som snakker for ”flinkt” - med for mange fremmedord og for få grammatikkfeil – fremstår som lite troverdige hos det norske ”folk flest”. I journalistikk har jeg lært at en spisset, konfliktsentrert sak når et større publikum enn en balansert forklaring.  Jonas bryter reglene. Dermed fortjener han sin heltestatus.

Posted by Julie at 3:54 PM | Comments (3) | TrackBack

November 7, 2008

Ukens D2-sitat: Resepsjonistaen

Fra en sak om resesjonsmoten:

Fashionistaen forsvant med "Sex og Singelliv", og resepsjonistaen har tatt over. Hun lager melkekaffen sin selv og finner designerskatter på loftet til mormor eller på Fretex.

D2 har ikke lagt ut saken på nettet. Jeg leste artikkelen på resepsjonistjobben min, og jeg fikk lyst til å øve meg på latte art.

Posted by Julie at 3:33 PM | Comments (1) | TrackBack

October 8, 2008

Amerikansk politikk - presise fordommer

I en pause mens jeg leste til en eksamen i “American Presidential Elections”, åpnet jeg Aftenpostens nettsider om det amerikanske valget. Forsidesakene var deprimerende: rykter om Obamas kokainmisbruk og kåring av Obamas kone til mest sexy kvinne i amerikansk politikk. Heldigvis skriver Aftenposten også gode artikler om valget, men de skriver lite om hva kandidatene mener politisk. Det er imidlertid ikke Aftenpostens feil hvis norske lesere får inntrykk av at amerikansk presidentvalg handler om rykter, meningsmålinger, støtte fra de riktige menneskene, dramatisk medieomtale, skandaler og kun vage politiske uttalelser. Det er i stor grad det amerikansk politikk dreier seg om i praksis.

Artikkelen ble trykket i Argument 3-2008. Den er basert på en midterm eksamen i faget "American Presidential Elections" der spørsmålet var: "Who will win the Democratic primary elections in Ohio and in Texas?" Jeg forutså valgresultatene - så forutsigbart kan amerikansk politikk være.

Amerikansk valgforskning er like mye statistikk, medievitenskap og sosiologi som det er statsvitenskap. Valgforskere og statsvitere spår valgresultater basert på gjennomsnittsalder og gjennomsnittsinntekt i enkelte delstater. Dette kalles “electoral sociology”. Norsk media skriver ofte humoristiske omtaler om hvem som er den typiske SV-velger eller den typiske Høyrevelger, men i USA er slik kunnskap svært viktig i studiet av valget. En del demografiske “lover” har riktig nok vist seg å være myter. (For eksempel er det ikke sant at latin-amerikanere alltid stemmer på Hillary Clinton.) Likevel betaler politikere rådgivere for å undersøke hvilke befolkningsgrupper som støtter dem, og hvor disse bor. Endringen av valgkretser og varierende valgregler fra delstat til delstat og fra parti til parti, betyr at å kommentere politikk i USA i stor grad er å snakke om tall.

En stemme er en stemme

I følge Steven Ekovich, førsteamanuensis i statsvitenskap og historie på The American University of Paris, kan man rangere amerikaneres kriterier for å velge presidentkandidat slik: Først kommer den individuelle kandidatens personlighet, deretter partitilhørighet, og på tredjeplass kommer politiske synspunkter. For Ekovich, som beskriver seg selv som “poll junkie”, har ikke dagen begynt før de nyeste meningsmålingene, valgresultatene og politiske kommentarene er sjekket. Men en stemme er en stemme, enten den er avgitt av en politisk ekspert eller en som stemmer etter magefølelse og tradisjon. Og de aller fleste som stemmer i USA tilhører den siste kategorien.

Betydningen av personlighet er ikke overraskende, gitt presidentens politiske og symbolske makt. Det forklarer hvor viktig det er for amerikanere hva Obamas prest mener, og hvor vanlig det er at kandidatenes familie også blir offentlige personer. Amerikanske presidenter er ikke bare valgte representanter; de er symboler for hele den amerikanske befolkningen.

Stemmer som foreldrene

Er ikke partitilhørighet et uttrykk for politiske synspunkter? Ikke nødvendigvis. De ideologiske skillelinjene er ikke så klare i amerikansk politikk som de er i europeisk. Begge de store partiene er på høyresiden, og forskjellene mellom representantene innen hvert parti kan være like store som forskjellene mellom partiene. Både Republican og Democratic Party er koalisjoner av lokale partier og delstatspartier med varierende syn. Presidentkandidater må ikke provosere de forskjellige delene av sitt eget parti, og dette forklarer hvor utydelige kandidatene ofte er om hva de egentlig mener. Identifikasjon med det ene eller det andre partiet er derfor ofte et resultat av tradisjon og demografi.

Over en tredjedel av amerikanere er independents, dvs. ikke partimedlemmer. Likevel er nesten alle knyttet til enten Democrats eller Republicans, lenge før de er gamle nok til å stemme. De aller fleste stemmer slik foreldrene gjør. Amerikanske valgforskere snakker om “røde stater” og “blå stater”, der det ene eller det andre partiet alltid vinner. Med bare to effektive partier, blir det å bytte partitilhørighet langt mer dramatisk enn det er i et land med flere partier – det blir i større grad å gå over til “den andre siden”.

Demografiske lover

Tilknytningen til enkeltkandidater er selvsagt ikke like stabilt som partitilhørighet. Man kan bli født inn i en Democrat-familie, men man er ikke født med kunnskap om hvem Barack Obama er. Likevel er det mye electoral sociology også innenfor partiet.

I årets primærvalg er det kun små politiske forskjeller mellom Hillary Clinton og Barack Obama. Men det er ikke politisk syn som avgjør. Det er stil, personlighet og image. Her er det forskjeller mellom kandidatene, og dette avgjør hvem som stemmer på dem.

Generelt stemmer kvinner, de over 65, de med lav inntekt og de uten college-utdannelse på Hillary Clinton fremfor Barack Obama. Denne gruppen har blitt omtalt som “Clinton's coalition”. Obama har også en koalisjon: svarte, de med høyere utdannelse, rike, men liberale (i motsetning til konservative), og independents. Med ett unntak – Nevada – har Obama vunnet alle primærvalg som har foregått ved caucus.

Mellom 5. februar (Super Tuesday) og 4. mars (primærvalg i Ohio og Texas), vant Obama alle primærvalg. Media brukte ordet “momentum”. Momentum er effekten man oppnår når det ser ut til man er i ferd med å vinne. Jo mer Obama vant, jo mer sannsynlig var det at han ville vinne enda mer. I et politisk system der det kun er èn vinner – i motsetning til vårt eget proporsjonale representasjonssystem – lønner det seg nemlig å heie på den som vinner. Enkelte kommentatorer skrev imidlertid at å snakke om momentum fortsatt var å overdrive - frem til primærvalget i Wisconsin. Etter dette ble det skrevet artikler med overskrifter som “It's Over” - mange mente at Clinton var ferdig hvis hun ikke vant Ohio og Texas.

Forutsigbart i Ohio og Texas

Wisconsin brøt demografireglene. Kvinner, amerikanere uten utdannelse og medlemmer av Democrat-partiet stemte på Obama. Blant de gruppene der Obama vanligvis har støtte, lå han enda lenger foran Clinton enn tidligere.

Resultatene i Ohio og Texas var ingen overraskelse. Clinton vant Ohio med mer enn 10 prosentpoeng. I Texas, som avholder primærvalg gjennom både primary og caucus, er resultatet komplisert. Clinton fikk 50,9% av stemmene, mot Obamas 47,4%. Likevel vant han 99 delegates, mens hun bare vant 94.

Demografisk sett er Ohio en Clinton-delstat. Sammenlignet med USA som helhet er Ohio eldre og fattigere, med en høyere andel kvinner og en lavere andel innbyggere med høyere utdanning. Obamas koalisjon er ikke sterkt representert i Ohio. Det er imidlertid en del studenter i Ohio, og unge velgere pleier å støtte Obama. Til gjengjeld stemmer yngre amerikanere langt sjeldnere enn de eldre. Reglene for delstatsvalget i Ohio førte dessuten til at mange Ohio-borgere allerede hadde avgitt stemme før Obama vant Wisconsin, slik at en eventuell momentum-effekt ble svekket. Ohio stemte gjennom primary, ikke caucus, noe som også er til Clintons fordel.

Texas var mer usikkert, og resultatet ble også usikkert. Sammenlignet med USA som helhet, er det i Texas en lavere andel hvite, en lavere andel svarte, og langt flere latin-amerikanere. En demografisk “lov” som har vist seg å være en myte, er at latin-amerikanere stemmer på Clinton. Texas hadde imidlertid en god periode under Bill Clinton, og Clinton har sterke bånd til Texas, spesielt blant latin-amerikanere. På den andre siden, selv om det er en lavere andel svarte i Texas enn i USA generelt, er det dobbelt så høy prosent svarte i denne delstaten som i Wisconsin. Demografisk sett er Texas ganske tilsvarende California (der Clinton vant med åtte prosentpoeng), men med en større svart befolkning.

Stemmereglene i Texas er kompliserte, men de virket til Obamas fordel. Delegater ble fordelt både gjennom primary og caucus. Ekstra delegater ble gitt til områder i delstaten som tidligere har hatt høy valgdeltagelse. Det er i disse områdene Obamas tradisjonelle tilhengere bor. Clintons latinamerikanske tilhengere bor stort sett i områder uten slike ekstra delegater. Dermed kunne Clinton få flest stemmer, selv om Obama «vant.»

Texas er en Republican delstat. I Texas stemmer velstående og høyt utdannede hvite – som ville støttet Obama – sannsynligvis ikke i Democrat-valget i det hele tatt. Og det vil være nesten umulig for Democrats å vinne Texas i selve presidentvalget. Ohio er imidlertid en av de få delstatene der valget mellom Republicans og Democrats er vanskelig å forutsi.

Nye regler?

Obama har klart å mobilisere nye velgere. Han er populær blant unge, men han har også fått eldre amerikanere som aldri har stemt før, til å registrere seg som velgere for første gang. Dermed har han endret den demografiske sammensetningen av USAs velgere. Det er ikke sikkert de gamle reglene gjelder fremdeles. Når amerikanere skal velge president, er det imidlertid mange av disse nye velgerne som ikke vil stemme på noen hvis de ikke får mulighet til å stemme på Obama.

“For å tegne et nytt politisk kart, må du tro at de demografiske skillelinjene er endret,” sier Ekovich, “Det gjør Obama.” Dette er en av de viktigste forskjellene mellom ham og Clinton. Med andre ord: selv når man beskriver kandidatenes politiske overbevisninger, handler det om demografi.

Posted by Julie at 1:11 PM | TrackBack

October 7, 2008

Kaffebarguiden: Kaffe Gram

Julie drikker kaffe spiser gulrotkake.

Det er latterlig at jeg ikke har tatt turen  (fem minutter til fots) opp til Sagene for å teste Kaffe Gram før nå. Det er snart et år siden jeg leste om stedet, og et semester i Paris er egentlig ingen unnskyldning for manglende kaffebarblogging. Unnskyld. I anledning Kaffens Dag i september, var jeg på Sagene for å få gratis kaffe (i mengder) fra Kaffebrenneriet. Og først da!

Jeg vil egentlig ikke si noe definitivt om kaffen før jeg har testet den mer enn en gang. Min enkle cortado var god.

Så spiste jeg gulrotkaken.

Gulrotkaken på bildet er ikke gulrotkaken på Kaffe Gram. Å fotografere den ville nesten vært uanstendig :-)

Gulrotkaken på Kaffe Gram bør ikke spises offentlig, i hvert fall ikke hvis man er sjenert. Man mister konsentrasjonsevnen fullstendig, enhver samtale stopper opp og det eneste man kan tenke på er hvor fantastisk det føles. Mmmmmmmmmm! Det er det eneste man kan si, og det sier man - høyt - enten man vil eller ikke.

Ellers er det forfriskende med en café som ikke velger en av to caféstiler - minimalistisk eller påtrengende jeg-er-bare-tilfeldigvis-så-koselig. Kaffe Gram har flamingotema. Og et bad som må oppleves.

Jeg kommer tilbake. Om et år eller noe.

Posted by Julie at 6:22 PM | TrackBack

September 6, 2008

Kosmetisk kirurgi

Min første reaksjon til temaet kosmetisk kirurgi - rent kosmetiske endringer av friske mennesker - er: "nei". Ikke "NEI! Aldri! Uakseptabelt og forkastelig!", men "nei". Dagens Næringslivs D2 skrev om plastisk kirurgi i dag. Det er en ganske balansert artikkel, om hvordan nordmenn kjøper kosmetisk kirurgi stadig oftere, at teknologien er blitt langt mer avansert, og at det er delte meninger om skjønnhetsidealer er uforanderlige eller resultat av endringer i moten.

Jeg leser, og jeg begynner å lure på hvorfor jeg ikke liker kosmetisk kirurgi. Når jeg påberoper meg å kunne være politisk motstander av alt jeg bare ikke liker, innebærer det at jeg må begrunne hvorfor jeg ikke liker noe. I hvert fall overfor meg selv.

Jeg kan ikke forsvare hudpleietimer og designundertøy og så fordømme kosmetiske inngrep fordi det er overdådig, jålete luksus. Selv om det er det. Og det er ikke akkurat slik at pengene som i dag brukes på silikonpupper, ellers ville blitt sendt til fattige barn på den andre siden av verden. De ville heller blitt brukt på mer hudpleietimer og designundertøy (altså noe jeg er politisk for, men det er nok ikke et godt argument i seg selv...)

Jeg kan heller ikke si som jeg gjør med for eksempel narkotika eller dumhet på fly: "Det er i teorien ens eget valg, men dessverre berører det alltid andre. Dermed forbyr jeg det med belegg i Kardemommeloven." Enn så lenge tror jeg nemlig staten slipper å betale for vedlikehold av silikonpupper. Man kan kanskje problematisere det at legers ekspertise brukes til å utvikle mer "naturlige" rynkefrie ansikter fremfor å kurere kreft, men jeg synes det argumentet er litt søkt. Ikke mye, men litt.

Jeg ville ikke selv vært fornøyd hvis en del av kroppen min ikke egentlig var kroppen min, men jeg kan ikke akkurat påtvinge den tankegangen på noen.

Akkurat i det jeg lurer på om jeg må revurdere mitt "nei", blir jeg reddet av Wenche Steen, daglig leder i Hud og Hårklinikken.

Hun sier: "Jeg har aldri tatt en plastisk operasjon, bortsett fra det alle gjør da. (...) Jeg synes nesten aldri jeg kommer over noen som har naturlig pene pupper."

Så forklarer den australske kirurgen Daniel Fleming "Det som ser naturlig ut for dem [hans kunder], er det forstørrede utseendet. Man ser ikke naturlige bryster i bladene lenger."

Jeg beklager, men dette liker jeg ikke. "Æsj, nei." Jeg kan ikke fordømme enkeltpersoner som velger kosmetiske inngrep, men et samfunn der man ikke er pen før man har betalt for det, er bare fælt.

Posted by Julie at 4:18 PM | Comments (3) | TrackBack

July 23, 2008

Pia Haraldsen feil - Del 2

Det er noe her inne - helt sant!

"Your manuscript is both good and original. But the part that is good is not original, and the part that is original is not good." Samuel Johnson sa visst aldri dette, men jeg sier det nå. Det beskriver nemlig boken Pias Bekjennelser så godt. Jeg lovet en anmeldelse, og her er den...

La meg presisere et par ting. For det første, denne boken forandret mitt liv. Jeg ble nemlig solbrent, og senere ble jeg faktisk brun. Det skjer ikke. For det andre, mitt førsteinntrykk av Pia Haraldsen var positivt. Jeg satt og irriterte meg over hvor grå alle gjestene i Ingrid Alexandras barnedåp så ut, da hun dukket opp og smilte selvsikkert til fotografene. Skal du gå på en rød løper, skal du gjøre det skikkelig. Du skal ikke se ned i bakken med lutede skuldre som om du intenst ønsker deg vekk. Ja, slike kjendiser som er kjent for å være kjendiser er litt irriterende, men jeg lar meg likevel imponere av at hun har fått det til, og at hun gjør alt hun gjør med stil - selv om rosa minikjole og Hello Kitty smykke ikke er min stil.

Å slakte en bok med rosa glitterforside for at den inneholder "overfladiske" ting som skjønnhetstips, blir for latterlig. I motsetning til Vendelas "Beauty Bible", inneholder denne boken råd mange har godt av å få med seg. For Pia har helt rett i at alle bør kle seg etter sin egen figur og stil, ikke etter ukens trender. Og ikke minst at jenter som hele tiden snakker om at de har stygge lår, etter hvert vil være kjent for sine stygge lår, om ikke annet fordi det er det eneste de snakker om. Det er denne selvsikkerheten som gjør deler av "Pias Bekjennelser" gode. Dette er jo ting jeg selv har blogget om, og som jeg nesten hver dag prøver å tankeoverføre til tyske og amerikanske turistdamer. Med andre ord: det er ikke spesielt originalt.

Og med en gang det blir originalt, blir det også fryktelig dårlig. Ikke bare kjedelig, men også provoserende og raserifremkallende - og den kombinasjonen er sjelden. For i bokens siste halvdel, får vi svaret på "Hva slags fraser kan du lire av deg om både kunstverk og utenrikspolitikk og få det til å høres troverdig ut?" Eller: hvordan lure Jonas Gahr Støre til å tro at man bryr seg.

For det er klart man ikke bryr seg. Pia skriver rett ut at det eneste interessante med utenrikspolitikk er Jonas og Barack, men at man likevel bør unngå å snakke om sminke og kjendiser hele tiden - selv om det selvsagt er det man helst vil. Man er jo jente! Da forstår man ikke før man har lest det med rosa skrift: at man skal følge med på scenen når man er på teater, og at det kan lønne seg å "lese en kronikk i ny og ne". Dette er nøyaktig like nedverdigende som tanken på at kvinner skal utdanne seg kun for å møte velutdannede menn.

I de fleste mote- og skjønnhetsblader består første halvdel av retusjerte bilder av modeller med kropper som 13-årige gutter og siste halvdel av artikler om hvor viktig det er å vise "ekte kvinner" i motereportasjer. I Pias bok handler første halvdel om å være seg selv, andre halvdel om at vi alle er helt like, men at vi heldgvis kan lure menn til å tro noe annet. Og det minner meg om et annet artig sitat, nemlig Dorothy Parkers "You can lead a whore to culture, but you can't make her think."

Misforstå meg ikke. Det er ikke horete å innse at folk kan være overfladiske, å ta konsekvensen av denne innsikten og så prøve å nå så langt man bare kan. Men er man så smart som jeg tror Pia Haraldsen egentlig er, skal man holde seg for god til å oppfordre til dumhet. Spesielt hvis man ønsker å bli husket som noe annet enn "sminkedokka fra Snarøya" - som hun faktisk påpeker at hun er blitt (feilaktig!) anklaget for å være. Jeg har derfor to ting å si til denne bokens lesere:

Hvis sko er like viktig som utenrikspolitikk, hvorfor skal man late som om man er mer opptatt av utenrikspolitikk enn sko? Dersom du pugger "Pias Bekjennelser" for å ha noe interessant å si til en date, fortjener du ikke at den daten har noe til felles med Jonas Gahr Støre (og dette sier jeg som en Interjente som har drukket kaffe med fremtidens Jonaser).

Det kan lønne seg å lese en kronikk i ny og ne.Smarte jenter som gjør dumme ting er dumme. Er du så selvstendig og sterk som du påstår, klarer du å bry deg om flere ting på en gang. Men klarer du ikke det, kommer jeg til å dømme deg ut fra hva du prioriterer. Det er ikke sånn at noen jenter tenker på neglene sine, og noen jenter tenker på hva som skjer i verden, og begge typer interesser er like viktige og verdifulle. Hvem som blir USAs neste president er viktigere enn hvilket merke vesken din har, og hvis du ikke skjønner det, trenger ikke jeg å ta deg alvorlig.

Posted by Julie at 10:52 AM | TrackBack

July 10, 2008

I serien "andre bloggere skriver kloke ting som kan regnes som politisk ukorrekte"...

... la meg presentere:

Elever har litt for mange rettigheter: "For å si det litt enkelt: før var det elevens ansvar å sørge for å få med seg undervisningen. Nå er det skolens ansvar å passe på (og "dokumentere", selvsagt) at den har gitt eleven den nødvendige undervisningen som eleven har "krav" på."

Enkelte lider av post-kolonialt stress syndrom: "Det er noe ekstremt nedlatende over de som snakker som om kun hvite vesteuropeere alene er skyld i eller kan gjøre noe for land i Afrika."

Det er vanskelig å respektere andres tro og samtidig redde liv: "If a patient tells me that the voices that he hears direct him to do things, then I consider that he may have a mental health problem; however if they tell me that God (whichever one takes your fancy) has told them something then I can't challenge that."

Posted by Julie at 12:14 PM | TrackBack

July 8, 2008

Pia Haraldsens feil

Bikinien min matchet forsiden. I ettertid matchet huden min rammen på forsiden.Min Facebook status: Julie er solbrent (og skylder på Pia Haraldsen.)

Hvorfor? Jeg leste hele boken til Pia Haraldsen mens jeg lå på en flytebrygge utenfor Malmøya. Det tok ikke veldig lang tid å komme gjennom den boken, men lang nok tid til at jeg burde hatt mer/sterkere solkrem. Bikinien min matchet forsiden. I ettertid matchet huden min rammen på forsiden.

Ja, men hvorfor gjorde du DET da? Pia Haraldsens bok var årsak til en liten slåsskamp diskusjon ved en middag hos familien min for noen måneder siden. Min far og jeg hadde begge lest om den i Morgenbladet, og vi var skeptiske. Min mor og en av mine søstre forsvarte boken. Ingen av oss hadde lest den på dette tidspunktet, men da den viste seg å være i mine foreldres hus da jeg besøkte dem på en fridag, måtte jeg bare finne ut hvem av oss som hadde rett.

Og hvem hadde rett? Vel...

Posted by Julie at 12:53 AM | Comments (4) | TrackBack

June 29, 2008

Paris off the top of my head

De første Paristips jeg kommer på når folk spør - ingen grunn til å ikke dele dette med alle norske lesere.

Paris-tips har jeg alt for mange av. Her er noen, sånn off the top of my head.

Skal dere opp i Eiffeltårnet, gå i trappene så langt opp som mulig. Det er en egen kø for det, som er kortere enn heiskøen, og det koster mindre. For å komme opp i det øverste nivået, kjøper du en tilleggsbillett når du har gått opp trappene så langt det er mulig. Eiffeltårnet er egentlig best hvis man opplever det enten fra Champ de Mars, eller Trocadero. Jeg synes utsikten fra Sacré Cæur eller Pompidou er minst like fin.

Museer er ofte gratis på kvelden på spesifike utedager, for alle under 26 år (student eller ikke student)

Min yndlingsbydel er den fjerde (20 arrondissements til sammen). Der finner du Notre Dame, verdens beste is på Berthillon på øya back Notre Dame, Le Marais som er den jødiske bydelen, med små brostensgater og fantastisk fallafel og jødiske bakerier. Mange barer i dette området også, i tillegg til Soluna Caféotheque (52, rue de l'Hôtel de Ville, Pont Marie metro stopp) (Mer kaffeinfo her) Det er også her du finner både bruktbok-bodene langs begge sider av Seinen, og på venstre bredd, Shakespeare and Company, den engelskspråklige bokhandelen der filmen"Before Sunset" begynner, og der man kan overnatte hvis man er fattig forfatter.

Fortsetter du vekk fra elven på venstre bredd, er du i Latinerkvarteret i 6e arrondissement. Dette er det tradisjonelle studentområdet, så her er det rimelige spisesteder og mange utesteder. Du kan spise bra tre-retters måltider til under 20 euro her, og etterpå anbefaler jeg sangria på Le Dix, 10, rue Odeon (Odeon metrostopp)

For bittelitt mer penger, kan du få en litt bedre versjon av samme tradisjonelle snegle-baguette-kjøtt-grønnsaker-crème brûlée kombinasjon på Au Pied du Sacré Coeur, 85, rue Lamarck i Montmartre. Det finnes MANGE bra restauranter i Paris, men der har du i hvert fall ett konkret tips. Foran Sacré Coeur er det alltid liv og folk som drikker øl og spiller musikk om kvelden.

Går man av metroen på Opera, finner man all kjedebutikker og de to store varemagasinene Galleries Lafayette og Printemps. Marais har en del fine butikker, og vintage shopping i Rue de la Pompe i 16e arrondissement er bra. Les Halles og rue Rivoli skal visst også være bra for standard kles- og skoshopping, men for å være ærlig, handlet jeg langt mindre i Paris enn man skulle tro, gitt at dette er motehovedstaden.

Posted by Julie at 11:45 PM | TrackBack

March 12, 2008

Norge setter ikke standarden for utdanning

Dette er en av disse artiklene som jeg kunne kommentert så mye at jeg ikke en gang tør å begynne. Men jeg kjenner at flere lange poster om utdanning i Norge contra andre steder i verden er på vei. Ettersom jeg har andre skriveforpliktelser først, får dere lese hva Anders Fjelland Bentsen, i ANSA, skriver i mellomtiden.

Takk til Ingar for link til artikkelen. Og legg forresten merke til at en lengre utgave av artikkelen kommer i Argument snart. Hurra for Argument, hvor jeg nå er medlem av samfunnsredaksjonen.

Posted by Julie at 3:28 PM | TrackBack

February 21, 2008

Gode nyheter...

... hvis du bor i Oslo og savner meg: Jeg er i Oslo den første uken i mars. Det vil si at jeg reiser tilbake til Paris tidlig, tidlig om morgenen fredag den 7. mars.

Posted by Julie at 6:08 PM | TrackBack

November 26, 2007

Svart uke - en oppdatering

I følge Elisabeth er det nå julemelk i butikken. Det vil si melkekartonger med julemotiv på. Siden jeg er politisk motstander av julefeiring før første desember (som nevnt kan man oppnevne seg selv til politisk motstander av alt man bare ikke liker når man studerer samfunnsvitenskap), kan jeg ikke kjøpe melk denne uken. Kaffemaskinen min får altså en svart uke - ingen cappuccino, cortado eller macciato før advent.

Svart uke er et begrep jeg har fra Tim Wendelboe, og nei, det er ikke så emo som det høres ut. Når dette er siste uke før eksamen, og det nettopp er blitt avgjort at jeg ikke skal flytte til Paris likevel, men at jeg faktisk ikke helt vet hva jeg skal gjøre etter jul, er det likevel en viss fare for at det ikke bare er kaffen min som virker svart. Jeg trøster meg selv med at jeg nå i hvert fall kan delta på dette.

Posted by Julie at 5:55 PM | Comments (5) | TrackBack

October 16, 2007

Hvorfor er jeg så populær plutselig?

HVA?!? Og igjen HVA?!?

Man kan lære mye av å ha Statcounter, som blant annet viser hvordan folk finner siden din. Sprøtt. Lurer på hvor lenge dette varer. 

Posted by Julie at 9:16 PM | TrackBack

October 12, 2007

Blogging har en funksjon likevel

Hjorthen forklarer hvorfor blogging er nyttig (les først her,  i hvert fall hvis du ikke er vant til å lese Hjorthen)

Posted by Julie at 12:36 AM | TrackBack

September 14, 2007

Dobbeltnerding

Internasjonal politikk og podcasting i samme link! Utviklingsminister Erik Solheim og tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan har lagt ut podcast. Dette blir første del av en serie der Solheim tar ukentlige telefonsamtaler om aktuelle temaer. Og det er mulig å abonnere.

Posted by Julie at 4:51 PM | TrackBack

September 8, 2007

Legeslang igjen?

Som et apropos til diskusjonen om legeslang fra noen måneder tilbake: Fredskorpsets utvekslingsprogram for helsepersonell skaper tydeligvis ikke brain drain fra utviklingsland

Solheim sier likevel at det internasjonale samfunnet må "få på plass regler som hindrer tapping av helsepersonell fra utviklingsland". Jeg er litt spent på hva disse reglene skal være - forhåpentligvis er det ikke snakk om å bare hindre flinke folk i å flytte på seg. Å nekte talentfulle mennesker å reise til land som vil ha dem, land der de kan leve bedre liv, bruke sin utdannelse og tjene penger, virker for meg grunnleggende galt, selv hvis det skulle ha positive konsekvenser for verden som helhet. Samtidig er det tragisk at helsepersonell "flykter" fra der de trengs mest. Det er imidlertid ikke alle tragedier vi kan forby. Å nekte noen å stemme med føttene, behandler bare et symptom på et langt større problem. "Studier viser at mange helsearbeidere fra utviklingsland selv ønsker å bli værende og arbeide i egne land, dersom forholdene og framtidsmulighetene hadde vært bedre," som det står i artikkelen fra Utenriksdepartementet. Og erfaringer fra utlandet kan bedre lands fremtidsmuligheter betraktelig.

Posted by Julie at 11:23 PM | TrackBack

August 15, 2007

Lukket vindu

Bloggen Gjennom Vinduet blir ikke oppdatert lenger. Dette er trist i seg selv, men det verste er at gamle innlegg er blitt fjernet. Til og med innlegg jeg har linket til. Jeg glemmer helt at det jeg leser ikke er mitt, at han som har skrevet dette tross alt har rett til å slette sine egne ord så mye han bare vil. Men det minner meg på at jeg bør lagre det jeg finner på nettet som jeg av en eller annen grunn kan komme til å ville lese igjen senere. For det varer ikke nødvendigvis evig ellers.

Posted by Julie at 12:01 AM | Comments (4) | TrackBack

July 24, 2007

Bloggtips

Jeg har linket til History matters! før, fra en "This Week", men bloggen til Ingar er fortsatt bra. Jeg har etterhvert lært meg at hvis jeg maser på potensielle bloggere, skriver de ingenting. Derfor ventet jeg lenge på at min tidligere lærer skulle begynne å blogge helt av seg selv - og jeg er svært fornøyd med resultatet.

Han beskriver seg selv som "Gammel kyniker men unntaksvis entusiastisk", og legger ut liste over bøker han leser og har lest (akkurat som meg! Imitation is the sincerest form of flattery). Og han kan virke ganske bitter når han skriver om motstand mot premiering av flinke elever:

"Norge er dilletanteriets høyborg. Middelmådighetens alter. Her ligger jantelovens hellige gral. Norge er landet hvor det er flaut å være god (bortsett fra på skøyter, da). Norge er landet der vi dyrker løpskonkurranser med idealtid! (Gå i bokhylla di og finn fram Roy Jacobsens praktfulle roman Seierherrene og les på nytt den uforglemmelige beretningen om terrengløpet på sommerleiren!)"

Men det er behagelig at noen andre skriver det for meg. Dessuten greier han å skrive morsomt, men alvorlig om diverse samfunnsfaglige spørsmål. Om våre forventninger om at myndighetene alltid skal ordne opp:

"Tankeeksperiment: Hvis jeg ville ha barn, men ikke fant en kvinne jeg kunne tenke meg å få barn med - ville jeg da vært ufrivillig barnløs? (...) Måtte samfunnet da ha ilt til min unnsetning og kurert min diagnostiserte tilstand? (Her stopper det opp litt for meg - jeg blir liksom sittende og drømme meg bort. Kunne helse- og omsorgsministeren mobilisert sitt enorme hjelpeapparat og løst problemet for meg? Er det mulig å antyde preferanser i retning av Julia Roberts, for eksempel??)"

Kort sagt: anbefales!

Posted by Julie at 5:44 AM | TrackBack

May 27, 2007

Bilder

Jeg sluttet å tegne da jeg lærte å skrive. Skriving var en så mye mer effektiv måte for meg å uttrykke meg på. Men nå må jeg altså bruke bilder igjen...

Hva er du flink til?

 

Hva er du mest redd for?


 

Hvilket yrke ønsker du deg?

 

Hva ville du sunget på idol-audition?

 

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

 

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Svar 1 (hjemme hos mamma og pappa): 

 

Svar 2 (hjemme hos meg selv): 

 

Hva gjør deg glad?



Hva drømmer du om?

 

Hvorfor er du ikke kjendis, egentlig?

 

Hvem tagger du?


Posted by Julie at 11:10 PM | TrackBack

May 19, 2007

Uforståelig om legeslang3

Et svar til Sverre Danbolts kommentar til min kommentarhans kronikk.

Målet med kommentaren min var ikke å overbevise noen om at du tok feil, men å påpeke at du hadde formulert deg uklart. Derfor er det så bra at du fant kommentaren, slik at du kan utdype hva du mener om dette. 

At det går an å stjele mennesker er irrelevant da det ikke er det det er snakk om i denne sammenhengen.

Jeg leste eksempelet om vestgoterne som et eksempel på hva som skjedde da det var fri, ufiltrert migrasjon, og i det tilfellet var det ikke spesielt heldig for Roma, som altså tillot ufiltrert immigrasjon.

At migrasjon ikke er fri hvis det er en positiv sammenheng mellom utdannelse og sannsynlighet for å emigrere er merkelig. For det er mer sannsynlig at de med høy utdannelse snakker fremmede språk, har kjennskap til fremmede kulturer, har økonomiske ressurser nok til å foreta reisen og ikke minst får jobb når de kommer frem. Disse faktorene har ingenting med immigrasjonspolitikk å gjøre, og bør altså gjøre seg gjeldende selv om alle stater tillater fullstendig fri flyt av mennesker over grensene.

Om flytting av høyt utdannede mennesker fra et land er uheldig eller helt greit i det lange løp kommer an på veldig mange faktorer, men jeg er fullstendig klar over at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Som du selv sier, det er ikke riktig å nekte disse menneskene å flytte. Vi kan eventuelt stenge grensene og gjøre det umulig for dem å finne et nytt land å flytte til, men det har vi ingen interesse av hvis vi trenger deres arbeidskraft. Selv om en stat har betalt for en innbyggers utdannelse (noe som slettes ikke er gitt), har de ingen rett på denne personens talent (noe jeg tror vi er helt enige om). Men det er ikke så enkelt som at kyniske legestudenter tar utdannelsen der det er billigst og jobber der det er høyest lønn å få.

Hvis det ikke spiller noen rolle om migrasjon er lystflytting eller fattigdomsforårsaket, reagerer jeg på at du forklarer disse begrepene i kronikken - spesielt siden det spiller en rolle om migrasjon er strukturell selv om du ikke forklarer dette begrepet. Ordene jeg reagerte på var panegyrisk, interpellasjon og strukturell. Jeg hadde hørt alle før, men stusset over at de var brukt i samme lange setning. De to første fant jeg raskt definisjoner på, men strukturell er verre. Ordbokmessig betyr det vel noe sånt som "noe som har med struktur, eller oppbyggingen av samfunnet å gjøre" - en definisjon som ikke gjør ting mye klarere. Hvis du bare mente bakenforliggende, ville du vel skrevet bakenforliggende? Hvis du mener at for eksempel forskjeller i inntektsnivå er strukturelle årsaker, hva skal vi i så fall gjøre med det?

Det er ikke alltid man trenger presise definisjoner på ting. I en kronikk som handler om at alle snakker om x og at man heller bør snakke om y, må man imidlertid starte debatten med å forklare hva y er. Og det er det jeg trekker ut av kronikken din: at alle er opptatt av rekruttering, og at man heller bør debattere de strukturelle årsakene til kunnskapsmigrasjon fra fattige til rike land.

Du skriver at det blir for omfattende å definere strukturelle årsaker i en kronikk som handler om noe annet, men kronikken din handler om strukturelle årsaker - gjør den ikke?

Kommentarfeltet handler i hvert fall om strukturelle årsaker og har ingen øvre grense på antall ord. Værsågod.

Posted by Julie at 8:53 PM | Comments (2) | TrackBack

May 18, 2007

Uforståelig om legeslang2

Etter at jeg skrev en kommentar til Sverre Danbolts kronikk, skrev han en kommentar til min kommentar. Den skal jeg svare på i kveld når jeg er ferdig med å jobbe for dagen. I mellomtiden legger jeg kommentaren hans her, for de som ikke leser kommentarfeltet.

Hei Julie. Aller først vil jeg si at jeg synes det er kuult at du kommenterer kronikken min. Det er godt mulig jeg tar feil, men jeg er ikke overbevist om det etter å ha lest kommentarene dine.

Punkt 1. Det går an å stjele mennesker. Det åpenbare eksempelet er naturligvis menneskehandel, men la oss se bort ifra det ettersom det blir litt annerledes. Hva betyr egentlig det å stjele? Sett at Jonas er gift med Line, kan Thomas «stjele» Line fra Jonas? Hvis Line blir stormforelsket i Thomas og blir med ham til Bahamas? Eller hvis Thomas hjernevasker Line og får henne til å skille seg med Jonas og bli med i en sekt?

Nåvel. Det blir fort en småkomisk diskusjon om konnotasjoner. Forskjellen på epler og leger er at leger har fri vilje. De kan ikke bare stjeles ved en aktiv handling av tyven, de kan også reise av egen fri vilje. Poenget er at det ikke spiller noen rolle for opphavslandet, for det samfunnet legene reiser fra, om de blir stjålet eller reiser av egen fri vilje. At én ghanesisk lege blir borte vil ha like store ringvirkninger for Ghana, uavhengig av om han blir kidnappet, om han blir rekruttert av Adecco, om han blir «frelst» av en kristen sekt som får ham til å reise til Tibet for å meditere, om han reiser til et annet land fordi de gir ham høyere lønn, eller om han blir drept i en ulykke.

Punkt 2. Panegyrisk betyr det samme som forherligende, men står der for å gjøre forherligensen sterkere. Strukturelle betyr mye av det samme som bakenforliggende, men presiserer bakenforliggende. Å definere strukturelle årsaker blir fort litt omfattende i en kronikk som handler om noe annet, så det man kan si er at stortingsrepresentantene bare pratet om «overflaten», altså om organisert rekruttering. Hva er det siste ordet du ikke forstår?

Punkt 3. Det er ikke alltid man trenger presise definisjoner av ting. Hvis man vet sånn ca hva som menes med et begrep, så er det ofte nok. Alle vet for eksempel at Tøyensenteret er på Tøyen, selv om ingen er helt enige om akkurat i hvilken gate grensen mellom Tøyen og Grønland går. I interpellasjonsdebatten var det ingen som pratet om verken Tøyen eller Grønland; de var alle langt unna å prate om noe som kunne ligne på strukturelle årsaker.

Punkt 4. Hvorfor ikke? Fordi det ser nostalgisk ut? Fordi du leser det som at dette var «de gode gamle dagene»? Det er jo du som kaller det «gode gamle dager». Det står ingenting om det i kronikken. Det det står er at migrasjon har en utjevnende effekt når mennesker reiser fra et område med få ressurser delt på mange mennesker til et område med mange ressurser delt på få mennesker. Det er en grunn til folkevandringene; det er en grunn til at det bor mennesker så godt som overalt på kloden vår.

Punkt 5. Her er du inne på noe som ikke akkurat er helt topp forklart i kronikken. Ditt punkt 1 er riktig. Punkt 2 er feil. Punkt 3 blander sammen årsaker og konsekvenser på samme måte som jeg gjør i kronikken.

Poenget er ikke å si at vi skal ha fri migrasjon. Poenget er å si at vi ikke har fri migrasjon, og det må vi ta hensyn til. Sortering og filtrering av migrasjon vil i de fleste tilfeller bidra til en ressursoverføring fra opphavsland til mottakerland.

Punkt 6. Talent tilhører den som har det. Utdanning tilhører også den som er utdannet. Man kan nekte folk å flytte, men det vil sannsynligvis ikke bli et ålreit land å bo i. Likevel finnes det et forhold mellom staten som betaler utdanningen og personen som er utdannet. Utdanningsbudsjetter er ikke snillisme. Det er ikke noe staten gir til folk fordi folk trenger underholdning. Stater investerer i utdanning fordi samfunnet trenger utdannede mennesker. Når disse menneskene reiser sin vei har staten i praksis kastet bort alle de pengene de investerte i utdanning. Hva skal de gjøre da?

Poenget med kronikken er ikke å si at vi må forby migrasjon. Hvis du opplever det slik bør du lese kronikken på nytt. Kronikken er et forsøk på å utvide debatten i Norge, for det eneste folk her er opptatt av er organisert rekruttering.

Det spiller ingen rolle om migrasjonen er lystflytting eller fattigdomsforårsaket. Det som betyr noe er at den er filtrert. I Etiopia er det 33 000 innbyggere per lege. Hvis migrasjon skal ha en utjevnende effekt må hver etiopiske lege som kommer til Norge få lov til å ta med seg de 33 000 pasientene sine.

Når Frp er landets største parti er det imidlertid ikke spesielt sannsynlig at det kommer til å skje, så da får vi finne andre måter å motvirke de negative konsekvensene av filtrert migrasjon. Å betale utdanningen for en erstatter? Å sende en norsk lege tilbake? Å gi etioperne penger som plaster på såret? Jeg vet ikke. Men vi må ta hensyn til det, for filtrert migrasjon river fattige land i fillebiter. Ikke fordi noen vil det, ikke fordi noen aktivt går inn for å ødelegge Etiopa. Her kan vi nærme oss en definisjon av strukturell, nemlig noe som skjer selv om ingen aktivt går inn for å gjøre det i dette konkrete tilfellet.

Sverre Andreas Danbolt

Posted by Julie at 3:07 PM | Comments (2) | TrackBack

May 14, 2007

Uforståelig om legeslang

Jeg har sagt at jeg skal fortelle hva jeg skriver bacheloroppgave om, men jeg har vært så opptatt med å faktisk skrive den at jeg ikke har gjort det. Jeg kan avsløre såpass at jeg skriver om internasjonal migrasjon av folk med høyere utdannelse, med India som case. (Så brain drain, brain gain og offshoring er stikkord.)

Det er alltid hyggelig å finne ut at noe man holder på med faglig er aktuelt i nyhetene. Og jeg ville sikkert hatt glede av Sverre Andreas Danbolts kronikk om migrasjon av helsepersonell til Norge - hvis jeg hadde forstått et kvidder av den.

Jeg vurderte å skrive en tekst som forklarte på hvilke punkter jeg mener Danbolt tar feil (hvis jeg har forstått ham riktig). Men vent litt, det holder jeg allerede på med, og den skal leveres 21. mai og gi meg 10 studiepoeng. Så derfor kommer jeg bare med noen kommentarer:

  1. Jeg ble lettet da Danbolt nesten en fjerdedel ut i teksten innrømmet at metaforen epleslang ikke var helt dekkende, siden migranter i motsetning til epler har fri vilje og ikke lar seg stjele.
  2. Setningen Ingen av de ti representantene som tok ordet i debatten, benyttet muligheten til å komme inn på de bakenforliggende strukturelle årsakene til helsepersonellkrisen, og interpellasjonen endte opp som en panegyrisk forherligelse av en vidunderlig norsk bistandspolitisk enighet om det forkastelige ved organisert rekruttering trenger vel egentlig ingen kommentar. At jeg hadde problemer med å forstå tre av begrepene, gjør meg litt i tvil. Jeg vil ikke argumentere for at man skal forenkle språket i media, men er det tre ord i en periode som er uforståelige for en som studerer nettopp det teksten handler om, er det nok en del som går over hodet på den egentlige målgruppen. Dessuten (selv om jeg nettopp brøt min egen regel): punktum er en fin ting.
  3. Et av begrepene jeg stusset over i forrige punkt var "strukturelle". Jeg vet sånn ca. hva som menes med det, men jeg greier ikke helt å komme med en definisjon. Jeg la merke til at Danbolt benyttet anledningen til å komme inn på strukturelle årsaker til migrasjon, men han forklarte ikke hva han la i begrepet.
  4. Det er ingen god idé å påpeke at rike land stenger "uønskede" innvandrere ute, for så å bruke tiden da vestgoterne strømmet inn over det europeiske kontinentet og plyndret Roma på 400-tallet som eksempel på de gode gamle dager da migrasjonen var fri.
  5. Det virker som om hovedbudskapene her er:
    1. Hvis det er lettere å flytte til utlandet hvis du har høy utdannelse enn hvis du ikke har det, finnes ikke fri migrasjon.
    2. Hvis vi forbyr rekruttering av utlendinger med høy utdannelse, finnes fri migrasjon igjen. Altså mer forbud = mer frihet.
    3. Migrasjon kan virke utjevnende, men ikke hvis mennesker forsøker å flytte fordi de er fanget i en strukturell fattigdomsfelle skapt av globale økonomiske, juridiske og sosiale strukturer. Der var det begrepet igjen. Det er altså årsaken, ikke konsekvensen av migrasjonen som avgjør om den er utjevnende eller ikke.
  6. Jeg tror argumentet kan oppsummeres slik: Migrasjon er utjevnende (altså bra) hvis mennesker reiser fra områder med få ressurser delt på mange mennesker, til steder med mange ressurser delt på få mennesker. Men nåde den som tar ressurser med seg, i form av hjernekraft. Jeg trodde talentet var eid av enkeltmennesket, men jeg tok visst feil. Det tilhører staten man bor i, og Vesten vil stjele det. Tror jeg. Men det er ikke godt å si om det var det Danbolt mente.

Posted by Julie at 10:52 PM | Comments (5) | TrackBack

May 6, 2007

Det eneste du trenger å vite om Facebook

Jeg er så lei av å snakke om dette at jeg ikke helt hvorfor jeg skriver om det. Det er imidlertid slik at det ofte hjelper meg å skrive ned ting som jeg ikke ønsker å tenke på. Derfor noterer jeg her det jeg tenker om dette som jeg er lei av å høre om. Her er det jeg tenker om... ja, jeg blir nødt til å faktisk skrive det: Facebook.

Det er ikke nytt. Facebook i seg selv er gammelt; det er bare vi nordmenn som har vært litt trege. Dessuten har det eksistert lignende nettverkssider, som f.eks. LinkedIn enda lengre. Og russesidene var som Facebook, men bare for russ, så vidt jeg husker.

Det forandrer ikke mennesker. Nettverksbygging, overfladiske vennskap, ekskludering, baksnakking og sladring har alltid eksistert og vil alltid eksistere, men nå er det litt mer synlig.

Facebook er ikke et nettverk. "Facebook og andre sosiale nettverk" skriver Kathrine Aspaas, og " "social networking fatigue" - en slags utmattelse av det å forholde seg til mange sosiale nettverk på en gang." Men Facebook er et verktøy for å forholde seg til eksisterende nettverk.

Vi er fortsatt venner med de samme menneskene. At man er friends betyr ikke nødvendigvis at man omgåes på ordentlig. Hvis du ikke har snakket med noen de siste åtte årene, hvorfor skal du egentlig gjøre det nå? Det kan være artig - for deg selv, kortvarig - å undre seg over hvordan man egentlig møtte folk man føler at man alltid har kjent (We met randomly when we were four) eller en gang kjente (We hooked up? We dated? Skip this step.) Men spennende er det ikke.

Det sier ingenting om "ungdommen nå til dags" som du ikke kunne funnet ut ved å snakke med en av dem. Vi får ikke nye interesser fordi vi blir medlem av nye grupper for eksempel.

Common sense gjelder fortsatt. Hvis du ikke vil at "third parties", potensielle arbeidsgivere, foreldrene dine, stalkers etc. skal finne ut hvem du er i et "complicated" forhold med eller hvilket kjønn du er "interested" i eller hva dine "political views" er, så ikke legg det ut på nettet da, din idiot!

Facebook er ikke mer skummelt for ditt gode rykte enn resten av Internett. Det er mange andre steder folk kan legge ut stygge bilder av deg. Og Google (en nettside som har forandret ting) gjør det lett å finne dette, enten du er på Facebook eller ikke. Sorry.

Det kan være nyttig. Jeg kan sende beskjeder til folk som sjekker Facebook oftere enn mailen sin, og slik sparer man tekstmeldinger på. Det beste er invitasjoner til events som fester, samlinger av folk med samme interesser eller ekstraforelesninger for de i gruppen til studiet mitt. Dette er den delen av Facebook som faktisk kan endre noe av real life oppførselen vår, men det er det ikke mange som har kommentert fordi alle er så opptatt av nettverksbygging og personvern.

Å, så lei. Hvorfor snakker jeg om dette? Det finnes andre sider ved Internett (andre sider på Internett?) som kanskje burde hatt kronikkplass i Aftenposten, men dette er bare kjedelig.

Facebook endrer svært lite; det er synliggjøring og oversikt over det som allerede finnes. Punktum.

Posted by Julie at 10:39 PM | Comments (3) | TrackBack

Hva er meningen med livet?

Hva er meningen med livet?

Hvis man spør Google, er det Soppeliten som har svaret. Slik har det vært lenge, og det er flere som har påpekt dette. Nå sist var det Mihoe, men det har tidligere blitt skrevet om Soppelitens spørsmål-og-svar side i relativt seriøse artikler om søkemotorer som jeg dessverre (arg!) ikke finner nå.

Jeg kjente Soppeliten da jeg var yngre, fra jeg var tolv til omtrent midt i videregående. Soppeliten var et av de mest interessante menneskene jeg visste om, og jeg lurte ofte på hva hun skulle gjøre med livet sitt. Det er mulig jeg maste på Soppeliten litt for mye, men det var bare fordi jeg ikke liker å se flinke mennesker sløse med evnene sine. Og det er vanskelig når barndomsvenninner forandrer seg.

Selv om jeg ikke er 100% sikker på hva Soppeliten gjør nå, vet jeg hva hun ble som "stor": altvitende guru.

Posted by Julie at 5:19 PM | TrackBack

April 26, 2007

Ingen logikk

På samfunnsøkonomisk institutt, instituttet som skal lære meg om kostnadseffektivitet, leverer man inn oppgaver på denne måten:

  1. Skriv og print ut oppgaven.
  2. Vent på heisen.
  3. Prøv å ta heisen til 12. etasje.
  4. Oppdag at denne heisen ikke vil gå så høyt,
  5. Bytt heis.
  6. Ta heisen til 12. etasje.
  7. Vent på at alle som jobber på samfunnsøkonomisk institutt skal komme tilbake fra lunsjpausen sin. (Dette er den første arbeidsplassen jeg har vært på på lenge der alle tar lunsj samtidig.)
  8. Få et kopikort fra resepsjonsdamen.
  9. Dra ned til 2. etasje igjen.
  10. Prøv å kopiere oppgaven i like mange eksemplarer som det er andre studenter i klassen.
  11. Slit.
  12. Konkluder med at ingen av kopimaskinene virker.
  13. Få dette bekreftet av andre som har prøvd det samme.
  14. Opp igjen.
  15. Forklar situasjonen.
  16. Få lov til å legge oppgaven i hyllen til læreren.
  17. Denne finnes ikke.
  18. Foreslår oppgaveinnlevering over nettet.
  19. Svaret: "Nei, sånt gjør vi da ikke her!"

Derfor er det merkelig at Humanistisk Fakultet, fakultetet som lærer om fjærpenner og runer, har egne lesesalplasser (med stikk-kontakter!!!) holdt av til studenter med laptoper (så vi kan bråke uten å forstyrre andre).

Det er nesten så jeg er litt lettet over at internett-tilkoblingen er svak på disse plassene. Ellers hadde det ikke vært noen logikk på Blindern i det hele tatt. 

Posted by Julie at 12:47 PM | Comments (2) | TrackBack

April 16, 2007

Hva skal avskaffes?

En gruppe forskere ved New South Wales University i Australia har funnet ut at powerpoint burde avskaffes fordi "(f)orskningen viser at det er bedre å få informasjonen inn enten muntlig eller skriftlig". Da jeg var liten, lærte jeg at forskningen viste at det var best å få informasjon inn muntlig og skriftlig samtidig. All min egen erfaring fra skole og universitet bekrefter dette.

All min erfaring fra skole og universitet viser også at dårlige forelesere er dårlige både med og uten powerpoint, og at gode forelesere er sjeldne. Det er menneskene, ikke teknologien, som er problemet. Som alltid. Så hva skal vi avskaffe da?

Posted by Julie at 11:06 PM | TrackBack

April 7, 2007

Om barn og aldersgrenser

Fordelen med å studere på samfunnsvitenskapelig fakultet er at jeg ikke bare er "sur for at jeg for ung"; jeg er "politisk motstander av aldersgrenser".

Aldersgrenser på filmer er merkelige ting. Jeg fikk ikke lov til å se Titanic da jeg var 11, men da jeg var gammel nok til å se den alene (15) innså jeg at den egentlig var laget for 11-åringer. I Storbritannia hadde Titanic lavere aldersgrense enn Notting Hill - jeg vet ikke hva det var med denne filmen som gjorde at den var mer skadelig for barn enn å se folk drukne, skyte seg selv og fryse i hjel. I Storbritannia kan man ikke kjøpe eller leie The Queen før man er 15, ikke pga. filmen i seg selv, men fordi det er en skummel trailer på den samme Dvden.

Jeg er ikke veldig glad i skrekkfilmer. De er enten for skumle eller dårlige og ingen av disse to opplevelsene gir meg noe særlig. Likevel har jeg fått med meg en del 15- og 18-årsgrenser etterhvert, og jeg har lest mange bøker som opprinnelig var forbudt. Men det er ikke mye som har kunnet måle seg med eventyret om Smørbukk. Ikke bare er dette eventyret voldelig som bare det; volden er ualminnelig grotesk. Hovedpersonen lurer sine motstandere til å spise deres egen datter etter å ha hugget hodet av henne "som en kylling". Etterpå knuser han disse stakkars foreldrene ved å kaste tunge ting på dem fra et hustak. Riktig nok var det selvforsvar; de var troll som hadde tenkt til å spise ham. Dette gjør det bittelitt bedre, men det er likevel ubehagelig at denne lille gutten med oppførsel som en gal morder er den vi skal sympatisere med i denne historien. Og det gjør ikke akkurat situasjonen bedre at han er et lite barn.

Ja, jeg har selvfølgelig sett ting som visuelt er verre. Blod og avrevne kroppsdeler, store kampscener og generelt voldsomme bilder er selvfølgelig skummelt for barn, men det er gjerne andre tingene enn volden i seg selv som har gått inn på meg - heller begrunnelsen for volden og de tragiske historiene som ligger bak. Løvenes Konge for eksempel: Simba opplever at faren dør ved å bli trampet i hjel, blir hjernevasket til å tro at det er hans skyld, vokser opp i eksil og må drepe sin onkel som han tidligere stolte på. Dette er ikke en historie for barn, selv om den handler om syngende tegnefilmløver, og som åtte-åring var jeg rett og slett provosert over å ha blitt utsatt for noe så trist uten forvarsel.

Når man først har latt barna lese norske folkeeventyr og se Disney-tegnefilmer, kan man ikke etterpå holde dem unna for eksempel Harry Potter - skjønt jeg tror ikke det skumleste med Harry Potter er magien. Selv synes jeg det er skumlere at han vokser opp uten å oppleve at noen er glad i ham i det hele tatt og likevel ikke får store psykiske problemer, hvis man ser bort fra at han risser "I must not tell lies" gjentatte ganger inn i sine egne hender (men dette er jo ikke selvskading eller noe, det er jo bare straff fra en lærer som er uenig med ham politisk). Igjen: mens de voksne vil beskytte barna mot lett synlige og målbare farer (vold, sex, banning) er det mye annet som kan være dystert og vanskelig.

Posted by Julie at 9:44 PM | TrackBack

Meningsløs meme

Denne var egentlig bare lagt ut på memesiden min, men siden ingen egentlig leser den og jeg ville at Heidi skulle få med seg denne (siden hun er nevnt såpass mange ganger i den) og siden det er helt greit at denne siden har litt meningsløshet i blant, legger jeg den også her.

1. Hva var den første tanken som slo deg da du så deg selv i speilet i morges?
Det første jeg tenkte da jeg våknet: "Er jeg våken, eller drømte jeg den sangen jeg tror jeg nettopp hørte på radio? Nei, jeg er faktisk våken og klokken er åtte og det er lørdag og jeg har fri og nå reiser jeg meg faktisk opp også fordi jeg ikke liker sangen de spiller nå, så jeg har faktisk stått opp og det betyr at jeg er skikkelig flink." Men jeg husker ikke hva jeg tenkte da jeg så meg i speilet.

2. Når er neste gang du kommer til å ha sex?
Ja, si det.

3. Skriv et ord som rimer på FUCK?
Duck.

4. Favorittplanet?
Favorittplanet?

5. Hvem er den fjerde personen på tapt anrop-listen din?
“Fadder-Bård”

6. Hva har du som ringelyd?
Stadig vekk soppedansesangen.

7. Hva har du på deg?
Grå genserkjole og de fantastiske strømpebuksene.

8. Setter du deg selv i bås?
Ja. Men ikke i hvilken som helst.

9. Hvilket merke er det på skoene dine?
Bianco, Ecco, Le Coq Sportif, NoaNoa, Tamaris... kommer ikke flere.

10. Hva er best – lyse eller mørke rom?
Lyse rom med mørke møbler er pent. Men best med lys.

11. Hva synes du om den personen du rappet denne meme-tingen fra?
Jeg kan bare gjenta det hun sa til meg for et par dager siden og si at jeg mener akkurat det samme om henne: “Hvorfor ble jeg ikke kjent med deg mye før?”

12. Hvis du er alene i et rom med to senger, hvilken velger du å sove i?
Det spiller virklig ingen rolle.

13. Hva gjorde du rundt midnatt i går?
La meg etter å ha lest (roman, ikke pensum), hørt på musikk og drukket grønn te i mange timer.

14. Hva står det i den siste sms-en i innboksen din?
God påske god påske :) har du hatt en bra ferie hittils?:-D stor klem fra sandefjord<3

15. Hvem er den siste personen du så i dag?
Jeg har ikke sett noen i dag ennå. Men jeg så Heidi i går.

16. Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen?
Skummelt.

17. Hvem er den siste som fortalte at han/hun elsker deg og når skjedde det?
“Elsker” i den norske betydningen av ordet hører man jo veldig sjelden.

18. Hva er den siste hårete tingen du tok på?
Eh... mitt eget hår? Vil ikke det være svaret til de aller fleste i de aller fleste tilfeller?

19. Hvor mange ufremkallede filmruller har du liggende?
Det har jeg ikke. Men jeg har ca. 50 bilder på kameraet mitt som ennå ikke er overført til pcen.

20. Din favorittalder i livet så langt?
Jeg liker meg der jeg er nå.
21. Hvem er din verste fiende?
Vekkerklokken, og noeersomdetikkeskal-følelsen. (Dette og det forrige svaret var det Heidi som skrev, men det passer til meg også.)

22. Hva har du som skjermbilde på din personlige computer?
Mange utgaver av et bilde av en kaffekopp med to fisker og et hjerte tegnet med melkeskum. Fotografert ovenfra, rød bakgrunn.

23. Hva er det siste du sa til noen i dag?
Har ikke snakket med noen i dag. Men det siste jeg sa til noen i går var vel “Ja, og jeg vil lese mer, så hadet bra.”

24. Velg mellom en million kroner og evnen til å fly …
Fly. Det kan man tjener penger på, men en million kroner kan ikke kjøpe evnen til å fly.

25. Liker du noen?
Opptil flere.

26. Siste sangen du hørte på?
“I brush my teeth. I put the cap back on. I know you hate it when I leave the light on. I pick a book up and then I pull the sheets down and then I take a deep breath, a good look around. Put on my pjs and hop into bed. I'm half alive, but I've been mostly dead. I try and tell myself it'll all be all right. I just shouldn't think anymore tonight.” Jewel: “You were meant for me”

27. Hvis den siste ukjente personen du snakket til plutselig ble fly forbannet på deg, hva ville du gjøre?
Definer ukjent. Møtte mange nye mennesker de siste dagene som altså var ukjente og ble kjente i det de snakket til meg. Hvis en av dem plutselig ble fly forbannet ville jeg blitt kjemperedd og lett etter Heidi.

28. Hvem kunne du tenke deg å dra til så det sang, midt i ansiktet?
Don't get me started.

29. Hva befinner seg nærmest din venstre fot akkurat nå?
Delt andreplass mellom stolbenet, bordbenet, ledningen til pcen og printeren. Men førsteplassen går til strømpebuksen.

Posted by Julie at 10:36 AM | Comments (1) | TrackBack

March 29, 2007

Sommer

Jeg har drukket øl i Parken for første gang denne sesongen. Det betyr at det er sommer.

 

Posted by Julie at 3:14 PM | Comments (7) | TrackBack

Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 1

Jeg går på Internasjonale Studier, men hva betyr det?

Internasjonale Studier (heretter omtalt som Inter, som er betegnelsen studentene selv bruker) er tverrfaglig. Det var i hvert fall det de sa da jeg begynte. Det er fem tverrfaglige programmer på samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo, og de ble alle opprettet etter Kvalitetsreformen. De fire andre er Utviklingsstudier, Europastudier, Offentlig administrasjon og ledelse og Kultur og kommunikasjon. I praksis ble disse studiene dannet ved å kombinere eksisterende studier, ikke ved å skape noe helt nytt. Inter er en kombinasjon av statsvitenskap, historie, jus og samfunnsøkonomi. I et innføringsemne, INTER1000, veksler forelesere med bakgrunn fra disse fire fagene på å holde forelesninger som er omtrent identiske med forelesninger de holder i sine egne innføringsemner. Det eneste andre rene interemnet er INTER3090, der studentene skriver avsluttende bacheloroppgaver. Resten av tiden tar interstudenter fag sammen med studenter på disse fire programmene.

Jeg kunne med andre ord gått på Inter uten å gå på Inter. Jeg kunne søkt statsvitenskap, tatt noen historie-, samfunnsøkonomi- og jusemner og skrevet en oppgave om internasjonal politikk til slutt. Off the top of my head kan jeg likevel komme på i hvert fall tre grunner til at jeg ikke angrer på mitt valg.

For det første har jeg et godt og sammensveiset miljø rundt meg. Dette miljøet gjør ikke bare Blindernopplevelsen morsommere, men det er også gull verdt både i kollokviegrupper i dag og som et nettverk senere. 

For det andre er Inter vanskelig å komme inn på. Å gå på Internasjonale Studier betyr at jeg kom inn på det studiet i Norge som hadde høyest inntakskrav blant de jeg var interessert i (dvs. alle som ikke krevde kjemi). Mine meninger om elitistisk vs. egalitær utdanning kan jeg gå nærmere inn på en annen gang, men det har i hvert fall vært min erfaring at det er bra når en gruppe flinke folk samles og presser hverandre til å bli enda bedre. Dessuten er det ikke direkte negativt hvis fremtidige arbeidsgivere får det for seg at jeg var en del av en slags elite på Blindern. Om dette stemmer eller ikke, er en annen sak.

For det tredje er det ikke sikkert jeg ville kommet på å velge denne gode fagkombinasjonen helt av meg selv. Og, ja, jeg mener den er god. På Fagkritisk debatt med tverrfaglighet som tema, sa Bent Sofus Tranøy at en slik bachelorgrad passer perfekt som en begynnelse på den utdannelsen han burde hatt, basert på det han har jobbet med. Å bruke bachelorgraden til å få en bred forståelse av verden, uten å være for knyttet til bestemte disipliner, er helt i tråd med liberal arts tradisjonen som kjennetegner mange amerikanske colleges. Og jeg er 20 år; jeg har god tid til å spesialisere meg - hvis jeg i det hele tatt finner ut at jeg har lyst til det. Man kan nemlig ikke forstå politikk uten å forstå økonomi og historie. Dette har blitt en selvfølgelighet for meg.

Så alt i alt angrer jeg ikke. Det betyr ikke at jeg er fornøyd. Men dette var den positive siden av historien. "Om Internasjonale Studier, del 2" er nok mer klagende. 

Les også:

Posted by Julie at 11:59 AM | TrackBack

March 16, 2007

Jeg har en konkurrent

Aftenposten anmelder kaffebarer. Men bare midlertidig; dette ser ikke ut til å bli en serie. Og de skriver bare punktvis. Selv om jeg ikke har testet Far Coast eller Karabista ennå, er Aftenposten og jeg jevnt over ganske enige: Stockfleth's er bra, Java og Kaffebrenneriet går an (her er de mer positivt innstilt enn jeg er for tiden), og People&Coffee må skjerpe seg!

Posted by Julie at 2:01 PM | Comments (3) | TrackBack

March 14, 2007

Blogging fra Egypt

Tora, som jeg studerer sammen med og som for tiden tar et semester i Egypt, har skrevet en tankevekkende liten kommentar om politisk blogging og ytringsfrihet. (Fra Internasjonalen, en fellesblogg for flere av medstudentene mine.)

Posted by Julie at 2:31 PM | TrackBack

March 11, 2007

Here we go again: skyld, feil og ansvar

Jeg kom hjem fra Italia (der kvinnedagen kun feires ved at de irriterende gateselgerne selger gule blomster i stedet for roser) og fikk spørsmål fra min grandtante: "Hva synes du om at det har vært så mange voldtekter i Oslo nå?" Jeg svarte at jeg hadde skrevet om dette for ganske lenge siden. Det var i sommer, da man blogget om at det var en økning i antall anmeldte voldtekter og at dette ikke var kvinnenes feil. Nå blogger man om at Hilde Haugsgjerd har skrevet at kvinner bør ta ansvar for å slippe å bli voldtatt.

Jeg får lyst til å kommentere dette, men det har jeg allerede gjort. Og debatten har ikke kommet videre. Bloggere og andre skribenter (bra oppsummering her) reagerer fortsatt ved å skrive at det ikke er en kvinnes feil at hun blir voldtatt, og at "damer skal kunne sove langs Akerselva om de vil, de er ikke noe mer fritt vilt av den grunn".

Da jeg var liten brukte mamma flere år på å lære meg forskjellen på skyld, feil og ansvar. Var det min feil hadde jeg gjort noe virkelig galt som jeg burde visst var galt, og jeg burde ikke bare ta konsekvensen av mine handlinger, men også straffes. Var det min skyld, hadde jeg gjort noe teit og jeg burde ikke bli overrasket om noen ble sinte på meg, men jeg hadde ikke vært direkte slem. Var det mitt ansvar, hadde jeg kanskje ikke gjort noe spesielt i det hele tatt, men noe kjipt hadde skjedd og det var rimelig at det var jeg som opplevde konsekvensene. Dette gjaldt for eksempel hvis jeg ikke hadde passet på en eiendel som nå var mistet.

Voldtekt er ikke kvinners feil eller skyld. Å si at det er vårt ansvar er problematisk, men det er likevel ikke det samme som å gi oss skylden. Hvis man legger lommeboken i en åpen ryggsekk og ikke følger med, synes alle du er litt dum når den blir tatt. Problemet med voldtekt at det selvfølgelig er langt mer traumatisk enn å bli frastjålet en lommebok, men det forandrer ikke det faktum at hvis det finnes tiltak som senker sannsynligheten for at det rammer meg, vil jeg ikke nøle med å gjennomføre disse. Det er mitt ansvar å sørge for at jeg ikke drikker meg fra sans og samling, går meg bort på vei hjem og sovner ved Akerselva. Det har jeg ingen problemer med å akseptere. Det betyr ikke at samfunnet ikke skal ta et ansvar. Det betyr bare at jeg må bruke hjernen.

Hvis man ser litt nærmere på det Haugsgjerd har skrevet, så er tror jeg det er det hun mener:

"Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det kan synes urettferdig og opprørende. Men de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for."

Den første setningen er dårlig formulert, og hun burde forstått at dette kom til å bli misforstått. Men legg merke til ordene dessverre og effektive forebyggende tiltak. Det er ikke snakk om å legge skylden på oss, men om å fortelle oss at det faktisk finnes forholdsregler vi kan ta.

Det hadde selvfølgelig hjulpet om forholdsreglene var praktisk gjennomførbare. Ennå har jeg ikke lest at man vurderer å la bussrutene gå hele natten i helgen (altså ikke nattbuss som tar deg halvveis hjem en gang i timen til dobbelt pris, men helt vanlige bussruter). 

Og nå sitter jeg igjen med følelsen av å gjentatt meg selv.

Posted by Julie at 1:01 PM | Comments (6) | TrackBack

En måte å bli samfunnsøkonom på

En historie om hvordan Iskwew gikk fra å skulle ta statsvitenskap og jobbe i UD til å bli økonom - mest på trass.

Posted by Julie at 12:36 PM | TrackBack

March 2, 2007

17 grunner til å lese på Nobelinstituttet

Oppdatering: Jeg innser nå at dette kan virke som en oppfordring til alle om å lese på Nobel fordi jeg føler meg ensom når jeg er der. Det er det ikke! Selvsagt, dere må gjerne gjøre det, men vit at jeg drar til Nobel nettopp for å være bittelitt mindre sosial enn ellers. Les der hvis dere har samme mål; hvis Nobel blir det nye "Læringssenteret Eilert" må jeg rømme.

17 grunner til å lese på Nobelinstituttet

1. Det er det eneste stedet jeg har møtt virkelig snille bibliotekarer.

2. Det er stikkkontakter og lamper ved hver sitteplass.

3. Det er alltid såpass god plass at du kan velge hvem (om noen) du skal sitte ved siden av.

4. Det ligger i umiddelbar nærhet av Kaffe&Krem, Consenzo, Åpent Bakeri, Ark, Kiwi, trikk og t-bane, og ganske nærme resten av sentrum generelt.

5. Du kan kopiere gratis.

6. De har det meste av litteratur som er relevant for Internasjonale Studier.

7. De ser ikke stygt på deg om du løper ut for å ta en telefon (så lenge du løper ut selvfølgelig)

8. De ser ikke stygt på deg om du begynner å le av noe morsomt du leser.

9. Selv om det altså ikke er så strengt der, er det likevel alltid god arbeidsro.

10. De har et pauserom der man kan spise matpakke og snakke med folk.

11. Bibliotekarene gir deg bokmerker.

12. Det er trådløst nettverk som fungerer bra.

13. Bibliotekarene finner frem alt du vil ha, gjerne mens du selv går og tar en kaffe.

14. Det er kjempelett å forlenge lånetiden, gjerne over telefon. Det virker som om de bare blir glade når du gjør dette. 

15. Du kan få lånekort der som virker i biblioteker over hele landet, og de har fancy Nobel-logo.

16. De har kaldt water-cooler-vann. 

17. Det er fint der. 

(Av disse 17, oppfyller lesesalen på SV punkt 10, punkt 16 og delvis punkt 12. Universitetsbiblioteket er litt bedre, men der er det dårlig plass og ikke minst sinte bibliotekarer.)

Og 1 grunn til å ikke lese på Nobelinstituttet: DE STENGER KL. 15.45! Hva er dette for slags latskap? 

Posted by Julie at 5:58 PM | Comments (1) | TrackBack

February 21, 2007

Google-ranking 2: Kaffebarguiden

Ikke nok med at mitt bilde kommer opp først om man image-googler Julie Andersen, og min blogg kommer opp først om man søker etter According to Julie, men Kaffebarguiden er ganske søkbar også.

Jeg må først presisere at jeg har et liv...
Før jeg forteller at jeg søkte etter de forskjellige stedene jeg har anmeldt, og Kaffebarguiden kom opp på første resultatside i alle tilfeller. For La Sosta og U1 måtte jeg legge til ordet kaffe og for Java måtte jeg legge til kaffe og St. Hanshaugen, for i det hele tatt å få opp sider som handlet om kaffebarene. Men det må alle andre som evt. vil lese om kaffen de har her også gjøre.

Søker man etter “kaffebarguiden”, har alle resultatene noe med denne bloggen å gjøre. Ikke verst...

Posted by Julie at 4:40 PM | Comments (3) | TrackBack

Politikk

Jeg studerer politikk. Men jeg er ikke politisk aktiv ut fra mange andres målestokk: Jeg er ikke medlem av et politisk parti, jeg har vel kanskje vært med to demonstrasjoner i hele mitt liv, og den ene gangen jeg stemte, bestemte jeg meg for hvilket parti jeg skulle stemme på da jeg allerede var inne, ikke bare i valglokalet, men i selve avlukket.

Hvorfor?

Det kan være fordi jeg først og fremst er interessert i internasjonal eller overnasjonal politikk, som får mindre dekning i media og som det ikke stemmes over og debatteres over i samme grad som innenrikspolitikk. Eller det kan være fordi det å være "politisk aktiv" fører med seg så mye annet tull at jeg ikke orker.

Alt for ofte føler jeg at jeg tvinges til å gruppere meningene mine, at hvis jeg har mening A må jeg  nødvendigvis ha mening B, og det bare fordi det er vanlig at mennesker som mener A også mener B, ikke fordi det er en logisk sammenheng mellom de to meningene. På en debatt om blogging var det en skeptisk innleder som spurte: "Hvordan skal man vite hva disse bloggerne står for, om man ikke vet hvilken gruppe de tilhører?" Vel, men kunne jo prøve å lese det vi skriver, tenkte jeg. Det er jo nettopp det som er poenget med politisk blogging: å kunne uttrykke sin mening med en selvstendig "stemme". Det er menneskelig og fornuftig å forsøke å sortere enkeltsaker etter steriotyper, men det er like fornuftig og viktig å gi disse steriotypene fleksible grenser, og å tenke seg litt om før man plasserer nye tilfeller i utdaterte båser.

For noen måneder siden var det en som mente at han med 100% sikkerhet hadde funnet ut hva jeg stemte, uten at jeg hadde diskutert politikk med ham, ja, uten at jeg egentlig hadde snakket noe særlig med ham i det hele tatt. Det som bekymret meg, var ikke hvor rett eller feil han tok, men at han var så fullstendig sikker på at han gjettet riktig. Ikke bare viser dette en overdreven tro på steriotyper, men et etter min mening veldig feilaktig syn på politikk generelt. Demokrati kan ikke handle om å stemme bare etter det som lønner seg for deg personlig og menneskene i din gruppe. I så fall ville mindretallet alltid hatt store problemer. Man bør stemme etter det man mener er mest fornuftig generelt, men hvis alle virkelig gjør det skulle det vært helt umulig å se på noen hva de stemmer.

Med mindre måten de kler seg på og oppfører seg på er tegn som med vilje viser hva de mener. Og her er vi tilbake ved det sentrale problemet, som Saccarina beskriver veldig godt. Jeg vil ikke ha en hel politikk-pakke. Jeg vil finne ut hva jeg mener fra sak til sak.

Det ville vært langt mer praktisk å bare melde meg inn i et eller annet. Andre ville visst hva jeg stod for, jeg kunne skrevet "politisk aktiv" på cv-en, og jeg kunne få ferdigformulerte argumenter fra mer erfarne partifeller. Da ville jeg hatt mye mer å slå i bordet med under politiske diskusjoner med medlemmer av andre partier. Nå må jeg stort sett improvisere frem argumentene mine, og i mange saker vet jeg ikke hva jeg skal tro. Jeg er veldig skeptisk til å uttale: "sånn er det" hvis ikke alle fakta er kjent, siden det er fakta og ikke ideologier som er det avgjørende for mine konklusjoner. Og jeg vil gjerne bruke litt tid på å høre de ulike argumentene og veie dem mot hverandre, men da er gjerne de andre for lengst gått over til det stadiet der de enten er lykkelig enige og roper høyt om hva som må gjøres, eller helt uenige og konkurrerer om å rope høyest.

"Det er naivt å ikke ta et standpunkt", får jeg høre. Likevel er det grunnleggende i vitenskap at man skal forsøke å motbevise hypoteser for å styrke dem. Derfor, for å ha et vitenskapelig forhold til politikk, kan man gjerne ta standpunkt men man må være åpen for at dette standpunktet kan endres. I motsetning til enkelte andre, mener jeg at objektivitet er en bra ting.

Jeg husker da jeg oppdaget at jeg kunne være interessert i politikk selv om jeg stemte "vet ikke" i skolevalget. Det var fantastisk å oppdage hvor spennende disse problemstillingene egentlig var, hvis man så bort fra de dagligdagse aktivitetene til enkeltpolitikere og den selektive argumentasjonen til de berørte partene. Problemer oppstår hvis jeg ikke skal kunne bruke denne kunnskapen fordi politikk og vitenskapen om politikk regnes som to helt adskilte ting. Kanskje det er helt feil av meg å stille vitenskapelige krav til politiske synspunkter utenfor Blindern. Men at ord skal ha helt andre definisjoner innenfor vitenskap om politikk enn det de har innenfor egentlig politikk virker ikke logisk. Det kan argumenteres for at man bør forenkle politiske og ideologiske synspunkter for å gjøre det forståelig for de menneskene som kun er aktive som velgere, de menneskene som egentlig ikke er interessert i det hele tatt. (Nazistene argumenterte for dette.) Har man viktige beslutninger å ta, bør man ikke grave seg ned i teorier og vitenskapelige definisjoner bare for å gjøre det. Hvis kartet og terrenget ikke stemmer, skal man lage nye kart. Men det må ikke bli sånn at de gamle kartene studeres i detalj av statsvitenskapstudenter, nye kart utarbeides av forskere og er utdaterte innen studentene får kjøpt dem på Akademika, og ute i skogen er det viktigere å gå sammen med en gruppe med matchende turutstyr enn å egentlig tenke over hvor man går.

"I have come to the conclusion that politics are too serious a matter to be left to the politicians", sa Charles de Gaulle. Jeg vet ikke hvem han mente skulle ta seg av politikken. Men jeg håper det finnes plass til objektivitet, grundighet og vitenskapelighet... og at man kan komme til denne plassen uten å bruke år på å rope slagord man bare delvis tror på.

Opprinnelig skrevet litt etter litt, som pauseaktivitet da jeg satt alene på Blindern og leste til eksamen i Politisk Teori. 

 

Posted by Julie at 12:27 AM | Comments (2) | TrackBack

February 18, 2007

Hvordan oppleve en fantastisk søndag

 

  1. Våkne kl. 10 (ikke for sent, ikke for tidlig) på en behagelig sofa hos gode venner.
  2. Spis stor frokost med bacon, omelett, rundstykker, boller og mye kaffe. Veldig mye kaffe.
  3. Gå til toget og vær positivt overrasket over været.
  4. Ring mormor og gratuler henne med dagen.
  5. Sitt på toget og stirr ut av vinduet og nyt følelsen av å være akkurat sliten nok til at du ikke føler at du burde gjort noe fornuftig.
  6. Sitt utenfor en kino og vær helt i din egen verden fordi du har en morsom bok.
  7. Se Dream Girls, gratis førpremiere, langt fremme i salen.
  8. Gå en lang omvei hjem fordi du vil høre hele CD-en til The Magic Numbers.
  9. Kjøp grønnsaker og lag en stor salat.
  10. Gled deg til kake og te med venninner på kvelden.

 

Ja, jeg har det bra. 

Posted by Julie at 5:33 PM | Comments (1) | TrackBack

February 16, 2007

Rot i systemet

Heidi skriver en liste med forslag (med fordeler og ulemper for hvert forslag) for hva man kan gjøre med forelskelse.

Og mens vi først er inne på temaet "tekster som beskriver hvordan ordensmennesker tenker når de er forelsket", her er en linje fra sangen "Mystery" av Indigo Girls, som jeg ikke får ut av hodet: "You set up your place in my thoughts, moved in and made my thinking crowded.

Posted by Julie at 6:46 PM | Comments (2) | TrackBack

February 1, 2007

Rambukk igjen

Gratulerer, Rambukk, igjen!!!

Du har skrevet både kommentar 100 og kommentar 200.

Premie: Jeg hadde tenkt til å la begge vinnerne (altså deg og en annen) gi meg en bloggeoppgave. I tillegg skulle dere få kaffe. Dermed både innflytelse og koffein - det må jo være bra. Men når du vinner dobbelt, er ikke disse premiene nok. Siden jeg allerede har linket til deg ørten ganger (og din blogg uansett har flere lesere enn min), teller ikke pr som premie i seg selv. Og nevnte bacheloroppgave skal uansett ut på nett når den blir ferdig. Så hva ønsker du deg?

Til dere andre: Er du skuffet over at du ikke selv får en premie du kan bestemme selv, er det bare en ting å gjøre. Kommentar ofte, og plutselig er det på tide å premiere nr. 300...

Posted by Julie at 4:18 PM | Comments (2) | TrackBack

Ting man bør huske på

Via Førti, feit og ferdig, men opprinnelig fra et annet sted...

1. Ikke bekymre deg for hva folk tenker. De gjør det ikke så ofte.
2. Å gå i kirken gjør deg ikke til en kristen i større grad enn det å stå i en garasje gjør deg til en bil.
3. Kunstig Intelligens kommer til kort mot Naturlig Dumhet.
4. Om du må velge mellom to onder: Velg det du ikke har prøvd før.
5. Det finnes ikke det minste bevis for at livet er på alvor.
6. Samvittigheten er den delen av deg som føler seg dårlig når alle andre deler av deg føler seg bra.
7. Menn er fra Jorda. Kvinner er fra Jorda. Og sånn er det med den saken.
8. Ingen mann har noen gang blitt skutt mens han vasket opp.
9. Mennesker som tenker logisk utgjør en hyggelig kontrast til den virkelige verden.
10. Mennesker som absolutt vil dele sin religiøse oppfatninger med deg vil som regel ikke at du skal dele dine med dem.
11. Et menneske som er hyggelig mot deg men ikke mot kelneren er ikke et hyggelig menneske.
12. Vennene dine elsker deg likevel.
13. Vær ikke redd for å prøve noe nytt. Husk at en enslig amatør bygde Arken, mens en stor gruppe profesjonelle bygde Titanic.
14. Vær ikke overtroisk når det gjelder tallet tretten. Du har nettopp lest tretten gode råd og observasjoner.

Posted by Julie at 4:16 PM | Comments (2) | TrackBack

January 21, 2007

Kaffebarguiden: La Sosta

Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive så veldig langt om La Sosta. Rambukk har egentlig sagt det meste. Dette stedet fikk jeg anbefalt både av ham og av Elisabeth.

Det som virkelig skiller La Sosta fra andre steder med bra kaffe er den koselige atmosfæren som er her - og ikke minst at det ikke virker som noen har prøvd å gjøre det koselig der. Det er bare blitt sånn, fordi god kaffe og ikke minst god service har sørget for stamkunder, eller som Rambukk skriver: "familier og venner som samles etter jobb og skole, alltid noen å si hei til, kommentarer og samtaler på tvers av de små bordene, beskjeder og nøkler som formidles over disken, barn som er på fornavn med en betjening som er på fornavn med dem, og som vet hvem de skal sjarmere for å innkassere et sukkertøy". Interiøret virker helt tilfeldig, og ikke på en "jeg prøver å vise at jeg har en egen stil ved å kombinere ting som ikke skal kombineres" måte (også kjent som jeg-har-min-egen-stil stilen). Og det fungerer.

Hvis mannen på bildet lager kaffen din, får du et "spøkelse i kaffen"  (som han viser frem på bildet). Men ikke spør om du kan få dette hvis han ikke er der. Da vil enten noen andre prøve å lage det, ikke få det til og bli litt flau, eller ansikt-i-kaffe-mannen vil bli ropt frem fra pausen sin og alle vil le av deg og du vil føle deg som en turist i eget lokalmiljø. Det var ikke jeg som gjorde denne feilen i noen av tilfellene; det må jeg bare få sagt. Jeg må også dessverre få sagt at jeg ikke er helt på fornavn med betjeningen ennå. La Sosta er en relativt ny oppdagelse.

Hva bør man bestille? En cappuccino eller evt. noe annet med melk i. De har også god mat her,; både calzone, kalkunsmørbrød og rundstykke med roastbeef anbefales.

Og der fikk jeg skrevet litt likevel.

Oppdatert 25. september 2007: Nå er det snart slutt. LaSostas siste åpningsdag er 28. september. Se avskjedsvideo her

Oppdatert 16. november 2008: Nå oppdaterer jeg alt for sent. La Sosta er gjenåpnet for lenge siden.

Posted by Julie at 7:13 PM | Comments (6) | TrackBack

January 15, 2007

Hvordan verden egentlig ser ut, del 2

Mer enn mye annet, ønsket jeg til jul at jeg kunne være her. Det fikk jeg ikke lov til. Heldigvis er foredraget til Hans Rosling på NHO-konferansen tilgjengelig for nedlasting her.

Anbefales! I hvert fall hvis du er interessert i globalisering (for eksempel hvis du går på Internasjonale Studier) og ikke har fått med deg dette. Og egentlig hvis du er interessert i fattigdom, utvikling eller hvordan det går med verden, sånn generelt. Aftenposten skrev forresten om Rosling forrige uke.

Posted by Julie at 11:45 AM | TrackBack

Bokhandel-oppdatering

I Aftenposten skrives det om hvor viktig det er at det er hyggelig i bokhandelen - at kaffe og hjelp er tilgjengelig, men at det først og fremst er plass til å finne bøker selv. Dette er spesielt viktig for å konkurrere med Amazon og Haugenbok. Dessuten er det viktig at bokhandlere med kaffe ikke bare selger bestselgere, men har et godt utvalg - noe jeg har skrevet om her.

Jeg har tidligere skrevet om bokcaféer og hvor godt jeg liker bøker som gjenstander, selv om jeg kanskje helst vil lese tekster på skjerm. Dessverre er posten om at jeg har funnet den perfekte bokcafé utdatert: det lille, men fullstappede antikvariatet på Bislett er blitt erstattet av en skobutikk. Snufs.

Min nye yndlingsbokhandel i Oslo er Ark på Majorstuen, spesielt andre etasje. Der er det sofaer og kaffe (tror jeg), men det viktigste er at jeg har brukt mange kvarter av gangen foran "Novels" hyllen, uten å bli forstyrret av noen.

Posted by Julie at 11:30 AM | Comments (1) | TrackBack

Matlary ønsker oss fri fra fordumming

Det er ikke alt Janne Haaland Matlary (leder for mitt studium, Internasjonale Studier) skriver som jeg synes er fantastisk, delvis fordi jeg forventer så mye av henne. Men akkurat denne teksten: en rant, (hva nå det er på norsk) over hvor dumt "forskning" i massemedia ofte er, var det veldig fint å lese. Jeg er helt enig!

Posted by Julie at 11:19 AM | Comments (1) | TrackBack

January 14, 2007

Saddam Hussein

"Så... Saddam er hengt.."

Dette er blitt en vanlig måte å fylle en pause i en samtale på. Vi kommer stort sett ikke så mye lenger; det er vel mer sånn at den setningen er blitt en kode for: "Nei, nå må vi snakke om noe seriøst og dagsaktuelt, nok tull." Men siden sensuren har falt på Midtøstenfaget mitt, kan jeg nå bidra til denne samtalen ved å legge ut teksten jeg skrev som tretimers hjemmeeksamen en tidlig morgen i desember. 

Det er nesten litt rart at han er død, og at jeg, bare noen uker før, fikk i oppgave å skrive om hvorfor han hadde greid å beholde makten så lenge...  

Innledning

Seksdagerskrigen i 1967 svekket støtten til den daværende irakiske presidenten Abdul Rahman Aref - folk tvilte på hærens styrke, og dermed legitimiteten til militærregimene som Iraks historie hadde vært preget av. Tiden var moden for et nytt styre: Baath-partiet som etterhvert ble ledet av Saddam Hussein.

Forholdene som gjorde at Saddam Hussein kom til makten, var ikke enestående. Tvert i mot brukte han mange av de samme virkemidlene som tidligere ledere hadde brukt, og i valg av strategi for å beholde makten, fulgte han opp mange av tendensene som hadde gjort seg gjeldende i irakisk politikk under tidligere regimer.

 

Allianser, populisme og kontroll av motstandere

Tradisjonelt hadde Iraks politikk vært bygget på alliansenettverk der tilhørighet til familie, landsby og kulturell eller religiøs gruppe var vel så viktig som politisk ideologi. Dette endret seg ikke fordi militærkupp etter militærkupp innsatte nye ledere på toppen av dette systemet. Saddam Hussein lyktes i å bygge videre på disse alliansene. Ideen til Baath-partiet var å bygge patron-klientforhold med allierte som de kunne stole på, og bruke disse, ikke til å fremme abstrakte ideer om hvordan Irak burde styres, men til å fremme selve makthaverne, dvs. Hasan al-Bakr og Saddam Hussein. Baath-partiet var en forlengelse av deres personlige makt, bygget gjennom alliansenettverk de kontrollerte personlig. De Saddam Hussein ga viktige posisjoner til, hadde ofte bakgrunn fra samme provins som ham selv. De var gjerne i fjern slekt med hverandre. Saddam Hussein brukte altså det eksisterende klansnettverket sitt.

Saddam Hussein visste ikke bare hvordan han skulle bruke sine allierte, men også sine motstandere. Konfliktene mellom kurderne, sjiaene og sunniene er et gjennomgående tema i Iraks historie, der sunniene dominerte de andre to gruppene selv om de ikke var i flertall. Saddam Hussein brukte klassiske splitt-og-hersk teknikker. Han sørget for at selv om han støttet hele sjiasamfunnet økonomisk, var det noen familier og individer som fikk litt ekstra. Samtidig innsatte han enkelte kurdere og sjiamuslimer i politiske posisjoner. Slik virket styresettet mer representativt, samtidig som han dro disse utvalgte inn i patron-klient-nettverket. Dermed fikk han flere allierte og svekket solidariteten mellom potensielle motstandere. Selv om han undertrykket sjiaene og kurderne vel så mye som tidligere makthavere hadde gjort, forsøkte han å gi inntrykk av at alle irakere var et samlet folk. Under krigen med Iran fra 1980, ble det lagt vekt på at sjiamuslimene i Iran ikke var av samme kultur som sjiamuslimene i Irak – i Iran var de jo persere! Saddam Hussein hadde altså en bevisst strategi for å unngå at interne grupper allierte seg med ytre grupper, og han greide dermed å holde striden mellom fraksjonene i Irak nede.

Saddam Husseins politiske motstandere greide ikke å samle seg mot ham senere heller. Da de for eksempel dannet Iraq National Congress, en slags felles front mot Baath-partiet, i 1992, var det tydelig at de ikke greide å snakke med én stemme. Selv innenfor bevegelsen for kurdisk selvstyre, har den interne kampen mellom to politiske partier splittet opposisjonen mot Saddam Hussein. I tilfeller der motstandere i Saddam Husseins indre sirkel har konspirert mot ham, har han greid å bruke sitt kontaktnettverk til å avsløre sammensvergelsene. Spesielt har favorisering av enkelte stammesjeiker utenfor den innerste kretsen av allierte vært viktig i denne forbindelse.

Saddam Hussein har også brukt mer voldsomme virkemidler for å holde opposisjonen i sjakk – også innad i sin egen familie. Husseinfamilien har vært internt splittet og Saddam har måttet sørge for at ingen av fraksjonene i familien kunne true hans maktposisjon. I 1995 gikk det til og med rykter om at han hadde fått sine egne barnebarn drept for å holde motstandere i sin egen familie nede. Det var tydelig for alle motstanderne at hvis Saddam Hussein kunne behandle sin egen familie på denne måten, var ingen trygge.

Selv om Baath-partiet først og fremst ble brukt som redskap for å fremme enkeltindivider, var det viktig å gi inntrykk av at det var partipolitikk og politiske visjoner som ga partiet legitimitet. Ikke minst måtte man sørge for at partiet holdt sammen. I teorien var Baath-partiet sosialistisk, og sosialistisk retorikk var et viktig hjelpemiddel. Partiet satte opp kollektivbruk og innførte reformer for omfordeling av jord, men sørget i praksis for at disse endringene var til fordel for staten, makthaverne og deres allierte. Oljen var en viktig inntektskilde som ga Saddam Hussein større økonomisk frihet og dermed mulighet til å etablere velferdsordninger i Irak, blant annet gratis skolegang og sykehus, subsidier til bønder og store forbedringer i infrastruktur. Dette var mulig fordi oljeprisene hadde skutt i været pga. oljekrisen i 1973, og fordi Saddam Hussein i 1977 tok kontroll over alle aspekter ved oljepolitikken til Irak. Poenget var ikke å følge en ideologi bygget på en sterk stat og kollektivisme, men å gi staten all økonomisk makt. 

Det Irakiske Kommunispartiet (ICP) er et svært godt eksempel på Saddam Husseins strategier. Under den Kalde Krigen vekslet Saddam Hussein mellom å forfølge kommunistpartiet og å søke samarbeid med dem. Forholdet til kommunistene endret seg i takt med behovet for støtte fra Sovjetunionen. Gjennom dette vekslende forholdet til kommunistpartiet, greide Saddam Hussein å utnytte den Kalde Krigen til egen fordel, holde opposisjonen i sjakk og teste lojaliteten til de andre partimedlemmene.

Baath-partiet kom til makten gjennom to kupp. Det første avsatte den daværende presidenten og var et samarbeid med noen ikke-Baathistiske allierte. Et senere kupp ga Baathistene makten over sine allierte fra det første kuppet. Saddam Husseins overtakelse av makten over partiet – og dermed over hele Irak – var imidlertid ikke like voldelig. Det var ingen store forskjeller i politikken til han og Hasan al-Bakr, og egentlig ingen åpenbare tegn til kniving om makten. Saddam Hussein overtok gradvis flere og flere viktige posisjoner, til han i praksis spilte rollen som president. Da han var kommet så langt, brukte han virkemidler som pressekampanje mot kommunistpartiet for å teste lojaliteten til venstresiden i Baath-partiet. Han ville vite om de var lojale mot ham, eller mot sosialistiske idealer. De som ikke bestod slike prøver,  ble anklaget for å være innblandet i en sammensvergelse og straffet etter at han var blitt offisielt utropt til president. Innen han kom til makten, hadde han altså sørget for, på forhånd, at han var omringet av lojale allierte. Tidligere ledere hadde vært avhengig av støtte de ikke nødvendigvis hadde. Når man har overtatt makten gjennom kupp, må man sørge for at man ikke selv blir offer for en ny voldelig maktovertagelse. Ved å trå forsiktig og gradvis, kunne Saddam Hussein være relativt sikker på sin maktposisjon.

 

Oppsummering og avslutning

Saddam Hussein bygget sine strategier – patron-klientallianser, kontroll av motstandere og en populistisk bruk av politisk retorikk –på de politiske tradisjonene i Irak, kombinert med store oljeinntekter. Det var dette som ga ham makten, og som gjorde det mulig for ham å beholde den i 24 år.

 

Litteraturliste

Så vidt jeg har forstått, skulle vi ikke referere i denne oppgaven, pga. tidspress (og et ønske om at vi nå henter det meste av kunnskapen fra eget hode, etter å ha hatt faget i et semester). Opplysningene i denne oppgaven, finner man i:

Tripp, Charles. 2005: A History of Iraq

Tripp, Charles. 1997: ”Iraq” i The Cold War and the Middle East

Waage, Hilde Henriksen: ”Irak – innenrikspolitikken som utenrikspolitikkens primat”, forelesning på Universitetet i Oslo, høsten 2006


Posted by Julie at 8:25 PM | TrackBack

January 7, 2007

5 ting du kanskje ikke visste om meg

Jeg fikk dette som oppgave av Jorunn. Dette er problematisk, for stort sett er det en grunn til at man ikke forteller ting. Her er imidlertid 5 ting du kanskje ikke visste om meg:

  1. Jeg likte vannmelon da jeg var liten, helt til jeg vant en vannmelonspisekonkurranse. Etter det liker jeg ikke vannmelon i det hele tatt.
  2. Jeg fører regnskap over alle penger jeg bruker og tjener. (Nei, jeg er ikke gal, tror jeg.)
  3. Jeg har spist glassmanet, krabbeskall, magesekk, blekksprutsushi og krokodillekjøtt, men takler ikke relativt normal mat som tomater, ost, tyggegummi, lakris og oliven. 
  4. Jeg klipper og limer sitater, mange av dem fra min Quotes feed på Bloglines, inn i et etterhvert kjempestort Word-dokument. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem, men jeg vil ikke glemme dem.
  5. Jeg er veldig redd for flammer. I første naturfaglab i åttende klasse, turte jeg ikke å tenne en fyrstikk. Læreren tok det opp på foreldresamtale, og sa at han aldri hadde opplevd noe lignende. Da jeg var liten, var jeg overbevist om at den gamle delen av barneskolen min, den delen med mørkere mur enn resten, var mørk fordi den var brent. Jeg var også overbevist om at den kunne ta fyr igjen når som helst, og det beste med friminuttene var at jeg var ute og dermed allerede i sikkerhet hvis/når dette skjedde. Jeg har imidlertid skjerpet meg og eier nå både crème brulée brenner og stearinlys.

Det er etterhvert ikke så mange bloggere som leser bloggen min og som ikke allerede har skrevet denne, men Elisabeth, Eva, Aina, Anna og pappa skal i hvert fall fortelle fem hemmeligheter.Vet ikke om mammas blogg helt passer for memer, men et meme er en fin måte å tvinge Kaja til å blogge mer. Spent på hva Per Ivar og Ingvild ville skrevet om de blogget.

Posted by Julie at 4:02 PM | Comments (3) | TrackBack

Kaffebarguiden: Java

I 2002 hadde TIME følgende å si om Java: "Baristas at this pocket-size purveyor of caffeine jolts serve a trendy clientele including Crown Prince Haakon."

Java er fortsatt trendy. Jeg går forbi flere ganger i uken, og selv om jeg ikke har sett kronprinsen, har jeg sett mange kjente fjes - og mange små hunder med strikkegensere som titter på meg fra Louis Vuitton hundevesker. Java er fortsatt lite. Det er god plass til kø foran disken, men nesten ingen sitteplasser. Som på Stockfleth's kan man føle seg priviligert om man kan sitte.

Java er en del av det Aftenposten (i en artikkel det ikke lenger er mulig å linke til) kaller "Stripa på Haugen". Den konkurrerer derfor om oppmerksomheten med isen til Pascal, sconsene til Baker Hansen, åpningstidene til DeliDeLuca og klippekortene til Kaffebrenneriet. Java har ingen skilt utenfor som det står Java på. Jeg refererte lenge til den som "caféen uten navn". På dette tidspunktet visste jeg om Java som "det litt for trendy kaffestedet jeg ikke helt vet hvor er", og jeg var nesten litt skuffet da jeg oppdaget at Java hadde ligget der det ligger hele tiden. I ettertid vet jeg ikke om det å forvente at folk vet hva caféen din heter selv om du ikke forteller dem det er forferdelig arrogant, eller bare fantastisk kult og selvsikkert.

TIME skrev også at Java var Oslos beste kaffe. Første gangen jeg var på Java, var det eksamenstid. Vi stirret ut av de store vinduene og orket ikke egentlig å si så mye. Cortadoen smakte ikke så dyr som den var. Det hele var litt skuffende, ikke fordi det var dårlig, men fordi det ikke var fantastisk. Her hadde jeg hørt at Java var bedre enn Stockfleth's, og så var det bare bra, ikke mer. I ettertid kan jeg skylde på stress. Anna bestemte seg for å rette på dette, og tok meg med på Java en gang til - i juleferien. Denne gangen var det flere sitteplasser å velge mellom, vi var fornøyd med livet og ferien, og cappuccinoen var virkelig god.

Moralen er: Java er best når det er rolig der, og det er sjelden. Jeg liker fargen på veggene. Jeg liker at de skriver små skilt der det står: "Kjære Java-junkies. Vi vil ikke at dere skal skade dere. Vær forsiktig når det blir pusset opp her." Jeg liker at selv når det er kø og trangt, er det ikke spesielt stressende atmosfære der. Men jeg er ikke så glad i Louis Vuitton og høye priser. Jeg lovet baristaen som lagde både den gode cappuccinoen og den ok cortadoen at jeg skulle blogge om Java med en gang, og så får jeg heller oppdatere etterhvert som jeg blir mer kjent med stedet.

Hva bør man bestille? En cappuccino tydeligvis. 

Posted by Julie at 2:01 PM | Comments (2) | TrackBack

December 25, 2006

Skrivetips

Dette burde være pensum for alle jeg må ha oppgaveseminar med.

Posted by Julie at 5:15 PM | TrackBack

December 17, 2006

Bra matbutikker i Oslo

Hvis man, som jeg, har lett byen rundt etter maismel, gresskarpaifyll eller ingredienser til samosa, kan denne lille guiden være nyttig. Hvis det er noen som har flere tips, er det flott - kommenter enten hos meg eller hos Jorunn.

Posted by Julie at 6:25 PM | TrackBack

December 14, 2006

Verden - et flattbrød

Tittelen er fra en kommentar jeg fikk på dette innlegget fra Espen Antonsen.

I denne artikkelen, som jeg leste for lenge siden og tilfeldigvis lagret på min Bloglines, anmeldes Friedmans The World is Flat. Artikkelen avsluttes: "Det finnes mennesker med andre mål i livet enn å åpne nettbutikk. Andre målestokker for fremskritt også. Det vet Friedman, men han har store problemer med å skjønne det, for han har en visjon. Om en flat verden."

Nå er det sant at Friedman til tider kan virke som et eksempel på "expanding a moderately original idea into 300 pages of anecdotes", men jeg legger vekt på til tider i den setningen. Han har mange gode poeng og gode historier, selv om det til tider kan bli overforklarende og til tider virke som om han bare prøver å bevise at han har reist mye og opplevd masse spennende. Jeg kan imidlertid til en viss grad forstå anmelderens tanker om at den flate verden er Friedmans "visjon" som hindrer ham i å se den mer komplekse sannheten (ikke at jeg er 100% enig med anmelderen, men jeg ser poenget).

Det er imidlertid den første setningen i det avsnittet jeg fester meg ved nå, og jeg tror den setningen er årsaken til at jeg lagret dette for lenge siden. Det finnes mennesker med andre mål i livet enn å åpne nettbutikk. Faktisk tror jeg ikke det finnes mer enn noen få spesielle mennesker som har nettbutikk som livets mål i det hele tatt. Derimot tror jeg det finnes mange mennesker - svært mange - som har som mål å tjene tilstrekkelig til at de kan finansiere en viss levestandard for seg og sin familie. Blant disse tror jeg det er mange som ønsker å tjene disse pengene gjennom salg, og blant disse ønsker de fleste å nå ut til mange kunder. Derfor åpner folk nettbutikker. De åpner dem ikke fordi nettbutikk er kult eller moderne eller fordi nettbutikker flater ut verden. Nettbutikken er ikke målet; den er middelet.

Det er nettopp det som er et av Friedmans mange gode poeng i forrige bok, The Lexus and the Olive Tree: det holder ikke at bedrifter legger til en nettside som bare delvis fungerer ved siden av sin gamle ineffektive måte å produsere og selge på. Vi må bruke ny teknologi til å gjøre reelle endringer, fordi ny teknologi, spesielt internett, medfører reelle endringer i samfunnet. Internett skal ikke brukes for å vise at man kan bruke det, men fordi det virker. En nettside om deg eller din bedrift er ikke en god nettside hvis det eneste budskapet er: "Se, dette er min nettside. Legg merke til at jeg følger med i tiden og derfor har en nettside." For hvis man tenker slik, er man akkurat som tiåringer som ønsker seg nye mobiltelefoner fordi de vil ha bedre ringetoner og spill. Da betrakter man teknologien bare som leketøy, og da er det ikke rart man ser bort fra at den kan ha noen egentlig økonomisk eller politisk betydning.

Posted by Julie at 1:18 PM | TrackBack

December 13, 2006

Stengt for studenter

Lesesalen er stengt for eksamen. Det er merkelig stille og øde på samfunnsvitenskapelig fakultet. Nesten ingen i kaffebaren, kantinen eller gangene. Utenfor toalettene står en gjeng pensjonister og sørger for at ingen av studentene som har eksamen prater seg i mellom.

På biblioteket har det roet seg nå som det nærmer seg jul, men i forrige uke var det kaotiske tilstander. Jeg var der halv ni og tok den siste plassen i hele bygningen. Alle lesesalene var opptatt. På denne siden kan man se de dystre fakta: i hele eksamensperioden er det nesten ingen steder man kan lese på Blindern. Enkelte dager er til og med "alle lesesaler UiO" stengt for eksamen.

Eksamensvaktene skuler på meg når jeg fyller vannflasken min og tar frem bokskapnøkkelen. Det er nesten så jeg får lyst til å rope ut noen tilfeldige samfunnsvitenskapelige fakta for at de skal anklage meg for å jukse. Jeg prøver jo bare å forberede meg til min egen eksamen. Jeg prøver bare å finne et sted hvor jeg kan lese. Jeg vil jo bare studere. Men det er visst for mye å forlange. På Blindern skal man bare ta eksamen.

Det er litt symbolsk det der, ja...

Posted by Julie at 10:03 AM | TrackBack

December 11, 2006

Mens jeg venter på at Ingvild skal synge på God Morgen Norge

1: Ta den boken som ligger nærmest deg, slå opp på side 18 og finn den fjerde linjen. Hva står det?
"Hessel Park was scented heavily with cheese from the massive Kraft factory, at Champaign’s western limit, and it had wonderful expensive soft Har-Tru courts of such a deep piney color that the flights of the fluorescent balls stayed on ones visual screen for a few extra seconds, leaving trails, which is also why the angles and hieroglyphs involved in butterfly drill seem important."

2: Strekk ut venstrearmen så langt du kan. Hva berører du først?
(tenker øyeblikkelig på en nederlandsk barnesang med lignende tekst som spørsmålet... takk for den!) En hvit pute med et tre på. (Ble nå minnet på at de menneskene som plantet den sangen i mitt hode også har sånne puter og at jeg faktisk er glad i dem tross sangen.)

3: Hva var det siste du så på tv?
Huff. God Morgen Norge går uten lyd nå. Venter på at Ingvild skal synge på tv.

4: Bortsett fra pc-en din, hva kan du høre akkurat nå?
Biler som kjører utenfor.

5: Hva har du på deg?
En brun bukse. Og brun genser. Dette er ikke så ille som det høres ut. Håper jeg.

6: Drømte du i natt?
Ja, men jeg husker ikke hva.

7: Når lo du sist?
I går, tror det var av noe Helene sa da vi lagde romkuler.

8: Hva henger på veggen(e) i det rommet du befinner deg i?
Lite. Men det er bokhyller oppover veggene da.

9: Sett noe snålt i det siste?
Nei, ikke mer enn vanlig.

10: Hvilken film så du sist?
Istid 2 (siste film på kino: The Departed)

11: Hva ville du kjøpt først dersom du ble mangemillionær over natten?
Hvor mange millioner? Leilighet. Eller kanskje: først kaffemaskin, så leilighet.

12: Fortell noe om deg selv som andre ikke vet…
Å nei, ikke sånt. Enten er det ikke interessant, eller så er det en grunn til at dere ikke vet det, ikke sant? Men her er i hvert fall en barndomshistorie som mange ikke har hørt.

13: Hvis du kunne endre én ting i verden, uavhengig av politikk eller skyld, hva ville det vært?
Uavhengig av politikk eller skyld? Skjønner ikke spørsmålet. Endre noe i verden uavhengig av politikk? Gi enkelte representanter for menneskelighet høyere intelligens kanskje.

14: Liker du å danse?
Ja!

15: Driver George Bush virkelig på med Dick Cheney?
Jeg vil ikke vite det.

16: Hvis ditt første barn blir ei jente, hva skal hun hete?
Godt spørsmål.

17: Kunne du tenke deg å bo i utlandet?
Absolutt.

Posted by Julie at 9:00 AM | TrackBack

November 5, 2006

Tanker på en søndag

Det er irriterende, men evig sant: har man interessante ting å skrive om, har man ikke tid til å skrive. Har man tid til å skrive, har man ikke interessante ting å skrive om, og heller ikke energi til å gjøre noe fornuftig. Likevel vil man jo blogge når man først har mulighet... Derfor finnes meme.

Hva var den første tanken som slo deg da du så deg selv i speilet i morges?
Da hadde jeg nettopp stått opp, klokken var halv åtte eller noe sånt, og jeg tenkte: ”Hvorfor våkner jeg så tidlig nå? Jeg la meg en gang mellom 3 og 4 i natt; jeg MÅ sove mer!” Så gikk jeg og gjorde nettopp det.

<!--[if !supportEmptyParas]--> Hvem er den fjerde personen på tapt anrop-listen din?
Cecilie som jeg jobber i butikk sammen med. Hun stod utenfor butikken og hadde ikke nøkkel, men jeg var for opptatt med å sminke meg i et av prøverommene til å åpne. Hun ble behagelig overrasket over at jeg hadde stemplet henne inn da jeg selv gikk inn døren, slik at jeg kunne sminke meg i fred uten at det skulle se ut som om hun kom for sent.

<!--[if !supportEmptyParas]--><!--[endif]--> Hva har du som ringelyd?
Den kinesiske dansen i Nøtteknekkeren. I Fantasia spilles denne melodien når soppene danser.

<!--[if !supportEmptyParas]--> Hva har du på deg?
En blå ullgenser og en grå joggebukse.

<!--[if !supportEmptyParas]--> Setter du deg selv i bås?
Bare for moro skyld.

<!--[if !supportEmptyParas]--> Hvilket merke er det på skoene dine?
Akkurat nå har jeg tøfler på. De er fra Land’s End.

<!--[if !supportEmptyParas]--><!--[endif]--> Hva er best – lyse eller mørke rom?
Lyse.

<!--[if !supportEmptyParas]--> Hva synes du om den personen du rappet denne meme-tingen fra?
Jeg fant den på en blogg. Kjenner ikke de som la den ut.

<!--[if !supportEmptyParas]--> Hvis du er alene i et rom med to senger, hvilken velger du å sove i?
Den peneste.

<!--[if !supportEmptyParas]--><!--[endif]--> Hva gjorde du rundt midnatt i går?
Stod på kjøkkenet til Ingvild, Håkon, Ånund og Tobias, drakk rødvin, vann og kaffe og spiste apple crumble og pratet med Per Ivar, Elisabeth, Martin, Camilla, Anastasia, Michael, kjøkkenets beboere og mange andre mennesker.
 <!--[endif]-->
Hva står det i den siste sms-en i innboksen din?
Takk :-) ha en fin dag! Håper jg ikke vekte deg! (Jeg vil skrive vekket... Han gjorde ikke det.) <!--[endif]-->

Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen?
Alle sammen. Snakker for mye

Hva er den siste hårete tingen du tok på?
Mitt eget hode sannsynligvis.

<!--[if !supportEmptyParas]--> Hvilke rusmidler har du inntatt iløpet av de siste tre ukene?
Øl, vin, Galliano med kaffe og selvsagt kaffe i seg selv.

<!--[endif]-->Hvor mange ufremkallede filmruller har du liggende?
Ingen, men jeg har et fullt digitalt kamera liggende, og jeg har ikke plass på pcen til å lagre bildene der.

Din favorittalder i livet så langt?
Jeg vet ikke. Det var gøy å være liten, men det er egentlig bedre å være 20. <!--[endif]-->

Hvem er din verste fiende?
Kristian er ikke lenger bestefienden min, fordi jeg ikke har sett ham på evigheter. Så nå vet jeg ikke hva jeg skal svare på det spørsmålet.

Hva har du som skjermbilde på din personlige computer?
Et koselig frokostbilde av en liten laptop, en avis, en croissant og en stor kopp kaffe.

Hva er det siste du sa til noen i dag?
Jeg har ikke snakket med noen i dag muntlig. Er hjemme alene. Men jeg sendte en sms til noen venner: ”Hei, vil du være med på frokost på Åpent Bakeri mandag morgen kl 8?”

Velg mellom en million kroner og evnen til å fly...
Fly! For en million kroner kan ikke kjøpe evnen til å fly, men jeg kan sikkert tjene en million kroner på å kunne fly.

Posted by Julie at 3:59 PM | TrackBack

October 26, 2006

Unnskyldning

Det har blitt lite blogging i det siste, først og fremst fordi det har blitt veldig mye annet. Foreløpig går mye av tiden min til å skrive om hvordan og hvorfor det har vært så mye uroligheter i Libanon de siste årene, og det er en del å si om den saken. Når jeg ikke gjør det, løper jeg fra forelesning til forelesning og lærer om politisk teori, internasjonal politikk, statistikk og Midtøsten. Samtidig er jeg blitt med i Programutvalget for mitt studium, dvs. et elevråd med makt og kontor.

Fordi jeg ganske uskyldig kom med forslag om å lage en PBWiki for programutvalget og å sørge for at nettsiden til studiet hadde rss slik at vi kunne slutte å sende så mange mailer hele tiden, ble jeg plutselig internettansvarlig. Jeg vet ikke om dette sier mest om min egen geekiness eller resten av programutvalgets mangel på kunnskap. Fordelen er at jeg har makt over domenet "inter-nett", og det er gøy.

I mellomtiden har det vært et par ting jeg har ønsket å linke til og eventuelt kommentere. Jeg rekker visst ikke å kommentere, men jeg kan linke:

Små historier på 6 ord

Hvorfor modeller på bilder ser ut som de gjør

Intervjuserie om religion og vitenskap Denne må jeg kommentere litt. Pappa har kommentert det nyeste av disse intervjuene. Jeg leste det han skrev samme dag som jeg hadde en svært interessant samtale om det samme. Da hadde jeg mest lyst til å skrive en ekstremt irriterende lang post der jeg grundig utforsket dette temaet - men det var ikke mulig å ta meg fri fra resten av livet så lenge som det hadde tatt. Someday... Jeg anbefaler i hvert fall denne serien for å få gode argumenter fra flere sider.

Filip skriver om fin musikk

Anna kritiserer The Economist  (artikkelen hun kritiserer er her, men bare tilgjengelig med abonnement)

Posted by Julie at 10:16 AM | TrackBack

October 18, 2006

Heia Eirik!

Jeg har lovet Eirik Newth at så lenge han er med i Skal Vi Danse "må jeg se programmet". Jeg kan derfor ikke skjønne hvorfor jeg stemmer på ham, for på fredag kveld kl. 19.30, burde jeg virkelig være på U1. Det kan likevel være flere grunner til å stemme på Eirik:

1. Han ga oss "springmais" og satte dermed i gang spalten "Snakk Som Julie".

2. Han er faktisk morsom å se på, i ordets virkelige betydning, i motsetning til de andre norske kjendisene på programmet.

3. Han er supernerd ("Nerding er gøy!") og sier koselige ting om Blindern.

4. Jeg bruker nå mindre penger på øl og føler meg bedre når jeg går på jobb på lørdager.

5. Han gjorde en innsats for å forklare vintersport for meg.

6. Jeg vet at andre i konkurransen har bedre dansesko, så Eirik trenger all den hjelpen han kan få.

Konklusjon: heia Eirik! (send 8 til 26400) 

Oppdatering 25. oktober: Eirik gikk ut forrige fredag. Kanskje han hadde fått flere stemmer om jeg hadde fortalt at jeg også kan takke ham for å ha introdusert meg for Pals, stedet der jeg kjøper kaffebønner og chocolate chips.

Posted by Julie at 10:22 PM | Comments (1) | TrackBack

September 26, 2006

Kaffebarguiden: Åpent Bakeri

Det kan diskuteres om Åpent Bakeri er en kaffebar, men når jeg først har anmeldt U1, har jeg utvidet definisjonen på "kaffebar" betraktelig.

Likevel er Åpent Bakeri først og fremst et bakeri. Kaffen er akseptabel, men du kjøper et fantastisk bakverk med en kaffe til, ikke en fantastisk kaffe med et bakverk til. Og bakverkene er virkelig fantastiske. Dette er ikke først og fremst et kakested, men et sted med skikkelig grovt brød og rundstykker, pluss noen herlige briocher, pains au chocolat og sukkerboller.

Finnes det ledig bord på Damplassen?Det finnes to Åpne Bakerier. Den på Frogner er den som er kjent for å ha kø rundt halve kvartalet. Jeg tror ikke det er fordi køen her er lengre enn på Damplassen, men fordi lokalet er mindre. Beliggenheten på Damplassen er nemlig mye bedre, i hvert fall så lenge man sitter ute. Og det gjør man. Man trosser veps, fugler og barnevogner for å sitte ute i fantastiske (fantastisk er visst et ord jeg liker å bruke om Åpent Bakeri) Ullevål Hageby. Begge beliggenhetene anklages for å være snobbete, men jeg vil fortsatt si at det er dyrt å bo på disse stedene fordi det er fint der - ikke "fint" fordi det er dyrt.

I tillegg til to bakerier, finnes Blings i sentrum. Her har jeg ikke vært, men jeg vil benytte anledningen til å takke venner som har gitt meg bakvarer herfra i gave, enten anledningen var bursdagen min eller bare en lørdag jeg var på jobb uten å ha sovet nok.

Damplassen er særdeles hardt rammet av ammetåka som har lagt seg over Oslo. Klikk på linken og legg merke til at hele området jeg stort sett oppholder meg i (St. Hanshaugen og Blindern-området) er kategorisert som "hardt rammet". Og det er nok sant at mine medstudenter og jeg skiller oss ut når vi tar lunsj på Damplassen. Det er merkelig at dette stedet er så overtatt av småbarnsmødre med mye fritid når det ligger fem minutter fra et universitet. Det tok meg et år å gjøre dette til en lunsj-rutine, men det burde da likevel være noen andre som har oppdaget at det er bedre rundstykker her enn i kantinen.

müslirundstykke = bra lunsj

Hva bør man bestille? MÜSLIRUNDSTYKKE! Det koster 20 kr, er på størrelse med et lite brød, fylt med nøtter, rosiner, aprikos, eple, osv. En dag da müslirundstykkene ikke er utsolgt, og det er ledig plass på Damplassen, er en god dag. Spis her, da er syltetøyet inkludert. Jeg liker ikke syltetøy en gang, unntatt akkurat her. Å ta med syltetøy, om det så bare er på den andre siden av Damplassen, koster deg 15 kr. Ikke egentlig verdt det, så vil du spise et annet sted, kjøp heller med deg noe søtt. Hvis du gjør dette til en lunsjrutine, anbefaler jeg å droppe kaffen. Den er tross alt fire ganger så dyr som på U1, og egentlig ikke så mye bedre. Ta heller en kaffe fra U1 i hånden når du går til Åpent Bakeri.

Fantastisk! 

 

Posted by Julie at 9:06 PM | Comments (2) | TrackBack

September 18, 2006

Takk

Enten man skriver, diskuterer eller bare reagerer spontant på et eller annet, er det nesten umulig å legge sine egne erfaringer og bakgrunn til side og bare være helt objektiv. Jeg tror for eksempel  at det er umulig å skrive skjønnlitteratur som ikke er basert på forfatterens eget liv eller faglitteratur som er 100% objektiv (muligens med unntak av realfag). Men dette fører videre til ganske skumle tanker:

For når jeg ser kritisk på mine egne holdninger, finner jeg at det ikke er så mange av dem jeg har tenkt selv. Mine mest grunnleggende tanker om det meste viser seg stort sett å være et resultat av min oppvekst, gjerne en slags syntese av hva foreldrene mine mener. Og hvor bra er det? Det er ikke spesielt sterkt å gjøre opprør mot autoriteter hvis en annen autoritet har sagt at du skal gjøre det. Og det hjelper lite å oppfordre venner til å tenke selv og ikke bare akseptere foreldrenes tro og verdier, hvis grunnen til at jeg ber dem tenke selv, er at mine foreldre mener det er viktig. Man kan jo egentlig si at jeg er hjernevasket. Selv mener jeg at jeg er hjernevasket i riktig retning (om det mulig å si det), men jeg mener jo bare det fordi jeg er oppdratt til det. Betyr det at jeg ikke tenker selv? Betyr det at jeg kunne blitt like påvirket i "feil" retning, hvis bare foreldrene min hadde vært annerledes? Dette er skummelt!

Men så er det noen som sier: "Det du gjør nå, Julie, det er å tenke selv." Og plutselig er alt bra igjen.

Posted by Julie at 8:10 AM | Comments (1) | TrackBack

September 14, 2006

Kaffebarguiden: U1

U1s navn er ikke spesielt kreativt; det kommer av at stedet ligger i underetasjen av Samfunnsvitenskapelig Institutt, aka. SV, aka. Eilert Sundts hus på Blindern. Så vidt jeg vet drives U1 av studenter som jobber mer eller mindre frivillig for at andre studenter skal få billig øl og kaffe. Og det er nettopp prisnivået og beliggenheten som er stedets største fordeler. Kaffen er jevnt over ikke like god som på de fleste andre steder jeg anmelder, men hvis man kunne målt kaffekvalitet helt nøyaktig og korrigert for prisforskeller, ville U1 helt klart scoret høyest.

Til tross for at jeg mer eller mindre bor på Blindern, blir jeg ikke lei av U1. Det er kanskje fordi man aldri helt vet hva man får der. For det første kan man aldri vite hva kaffen smaker. Vi snakker fortsatt om "den dagen U1 hadde så god kaffe", men det har vært tilfeller der jeg har stirret vantro på min egen kaffekopp og tenkt: "Er dette sølet virkelig kaffe?!?" (ikke at jeg ikke drakk det).

Prisen på kaffe var lenge en overraskelse hver gang. Det står nemlig på prislisten at kaffe koster 5 kr, men det finnes to størrelser. Den lille koster 5, og den store burde etter min logikk koste enten 6 eller 7 kr, slik at det "lønner seg" å kjøpe en stor. Lenge vekslet studentene bak disken mellom 5 og 10 kr for stor kaffe. Vi utviklet raskt et system for å sørge for at vi alltid fikk store kopper til 5 kr: Var det gutter bak disken, kjøpte Ingvild og jeg kaffe. Var det jenter bak disken, sendte vi Per Ivar. Det fungerte utmerket, og ofte fikk vi til og med gratis kaffe (men da la vi bare penger på disken, for god karma). Så en dag fikk Per Ivar kjøpt kaffe til 5 kr - av en gutt. Systemet vårt hadde ramlet sammen; vi var forståelig nok i sjokk og visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi opplevde noen kaotiske uker og ble nødt til å dra til RF-kjelleren for å drikke kaffen til mat/nat-studentene. Nå har kaffeprisen på U1 imidlertid stabilisert seg på 5 kr uansett størrselse, og vi er lykkelige så lenge det varer.

På dagtid er U1 åpen mandag, onsdag og fredag frem til 16 (ca.). Er du virkelig fattig student, kan det lønne seg å henge her ved stengetid og kanskje få gratis kaffe. På fredager åpner de igjen kl 17, og da er U1 mer utested enn kaffested.

Hva bør man bestille? En stor kaffe, takk. Hvis du bare vil ha litt kaffe og du har en tendens til å søle, kan du bestille en liten kaffe i en stor kopp. U1s espressobaserte drikker er gode nok og billige (ca. 10-15 kr, altså halvparten av prisen i de fleste skikkelig kaffebarer), men du bør ha god tid. Virkelig god tid. Det tar nemlig tid å få oppmerksomheten til studenten bak disken, få dem til å oppfatte en så komplisert bestilling, vente på at de skal leke med espressomaskinen og betale. Muffins (det eneste spiselige jeg har sett på U1) er en dårlig investering, og medbrakt er veldig tillatt. På kvelden koster øl 29 kr eller noe der omkring, og det er helt klart øl du bør drikke. Ikke fordi det er så godt, men fordi det passer mye bedre med øl enn vin på U1, som tross alt er en billig studentbar. Sist jeg bestilte vin her, var reaksjonen: "Vin? Har vi vin? Joa, denne kartongen som vi åpnet i fjor... eh, hva er det vi tar for vin igjen?" Be om å få øl i glass; plast eller papp er ikke så gøy.

Posted by Julie at 10:32 AM | Comments (3) | TrackBack

September 10, 2006

Kaffebarguiden: Kaffebrenneriet

Kaffebrenneriet har hatt stor suksess og får mye av æren for at kaffebarkulturen har endret seg (evt. oppstått i det hele tatt) i Norge. De var nesten først ute med kaffebar i Norge (faktaopplysninger vil bli oppdatert når jeg finner min kjære kaffebok "Bønner i by'n"). I dag er det Kaffebrennerier overalt, og dette er kaffebarkjeden fremfor noen, den alle har hørt om. De har utarbeidet en klar profil med grønne servietter, og forskjellige farger på etikettene til de forskjellige kaffetypene de selger i løsvekt. Legg merke til at den lille papirposen med kaffe legges i en gjennomsiktig plastpose slik at du kan gå rundt og reklamere for Kaffebrenneriet når du vandrer rundt i byen.

Dette er ikke en klage over at Kaffebrenneriet er en kjede. Tvertimot: jeg synes det er bra at Norge har sin egen Starbucks. Som en stor aktør på kaffebarmarkedet, kan de organisere begivenheter som Kaffens Dag, med gratis kaffe, og siden de har mange filialer, kan jeg gå fra Kaffebrenneri til Kaffebrenneri og få gratis kaffe på hvert sted! Kaffebrenneriet har klippekort, og man får en gratis liten dagens kaffe (evt. 17 18 kr avslag på en annen kaffedrikk) når man har kjøpt kaffe seks ganger. Dette er ikke dårlig, og det fungerer ekstra godt når jeg kan stemple dette kortet overalt.

Finner du det lille Kaffebrenneriet på dette bildet?Virkelig overalt, ja. Kaffebrennerier klemmer seg inn i de minste små kroker, og lokalene har ofte en merkelig form på grunn av denne insisteringen på å helle en kaffebar overalt hvor det kanskje strengt tatt ikke er plass til det, for eksempel inne i en kjøkkenutstyrsbutikk (Grensen), inne i en Ark-bokhandel (Aker Brygge) eller som en lang, trang gang rundt første etasje av XXL (Storgaten). Jeg var ofte innom Kaffebrenneriet i Grensen da jeg gikk på videregående i nærheten, og det som alltid slo meg var hvor mye bedre stemning jeg kom i med en gang jeg kom inn i lokalet, pga. den behagelige musikken, lukten av kaffe og ikke minst vissheten om at jeg snart skulle få god kaffe. Det er stort sett kø på Kaffebrenneriet, men det gjør ingenting, for omgivelsene er så antistressende. Likevel er ikke Kaffebrenneriet et sted man ender opp med å sitte i timevis, med mindre det er for å holde på sin barkrakk med utsikt over gaten kun fordi man føler seg så heldig som har fått den plassen. Kaffebrennerier virker nemlig stort sett for trange, og stolene er ikke alltid så behagelige. Det funker hvis man er alene og har litt dødtid å slå ihjel, men det er vanskelig for en hel gruppe å samle seg om en lang kaffesamtale når man sitter på lang, lang rekke langs vinduene, eller evt. er spredd rundt hele lokalet fordi man ikke fant sitteplasser ved siden av hverandre. Selv urbane cafénordmenn setter seg helst ikke ved siden av hverandre, derfor er gjerne annenhver plass ledig. (Dette er også et problem på bussen og på forelesningssaler.)

Mitt tidligere favorittKaffebrenneri er nærmere omtalt her. Dessverre eksisterer ikke lenger antikvariatet ved siden av, og dermed er ikke denne lenger en favoritt. Nå er det bare en alt for liten café.

Kaffen er god. Stort sett. Espressobaserte er imidlertid mye svakere på kaffesmaken enn for eksempel på Stockfleth's. Noen ganger (og dette blir jeg mer og mer irritert over etterhvert som jeg blir stadig mer kresen), fortjener altså Kaffebrenneriet navnet Melkevarmeriet. Å servere caffe latte i suppeboller er det ikke alle som har sansen for (se punkt 15 her), men dette angår ikke meg, da jeg som nevnt bare bestiller caffe latte på Stockfleth's. Jeg har opplevd grøtcappuccino på Kaffebrenneriet (Storgaten). Grøtcappuccino er når melken blir kokt slik at det smaker som grøt og når de i tillegg tar "cappuccinodryss" på toppen slik at det smaker som risengrynsgrøt med kanel. Æsj. Uprofesjonelt. Blæ. Men stort sett er kaffen god.

Hva bør man bestille? En dagens kaffe i valgfri størrelse til å ta med. Dette er ikke bare for å unngå Melkevarmeriproblemet. Les informasjonen om de to forskjellige dagens kaffe og velg den som høres best ut. Er du i tvil, ta den kraftigste. Bestiller du dette ofte nok, vil du oppdage (om du ikke visste det fra før) at det er store forskjeller mellom ulike kaffetyper. Du vil kanskje utvikle sansen for noen typer, og snart er du på vei til å bli en skikkelig kresen kaffekjenner. Gratulerer! Kjøper du en halv kilo kaffe, får du med en liten dagens på kjøpet. Hvis du skal "sitte her", anbefaler jeg ikke dagens. Den virker liksom mindre i vanlig kopp, og den er lett å søle. Prøv en varm sjokolade hvis du har god tid. De er nemlig kjempestore: bra hvis du skal sitte lenge og se ut av vinduet på folk som stresser forbi, men kvalmende hvis du drikker den fort. Spør evt. om du kan få den mindre. For barn er i hvert fall Kaffebrenneriet i Grensen greie på dette punktet. Varm sjokolade serveres i de beryktede suppebollene. Ellers er det stort sett cappuccino jeg har bestilt, og i de aller fleste tilfellene har det vært godt. Bare hold et lite øye med melken når den steames. Cookies på Kaffebrenneriet er chewy - et stort pluss i forhold til Stockfleth's som har harde cookies. Kaffebrenneriet har eget bakeri, og bakevarene er alltid bra, men det varierer hvor godt utvalg det er.

Ikke glem å stemple kaffekortet! 

Oppdatering: Jeg ble invitert til Kaffebrenneriet i Løvenskjolds gate 2 i dag, for å få bevist at dette er et Kaffebrenneri med plass. Ja, det er plass der, selv om det fortsatt er plassert for mange små bord og stoler overalt, og vi fant plasser som vi følte at vi kunne beholde en drøy time uten dårlig samvittighet. Ikke minst er den halve timen jeg brukte på å gå dit fra leiligheten min en fin tur. Man kan si hva man vil om Frogner, men det er vakkert der.

Posted by Julie at 6:01 PM | Comments (4) | TrackBack

For innbitte quiltere

Ville bare påpeke at mamma har en ny webside (i tillegg til en blogg hun har hatt en stund).

Det jeg synes er artig med denne websiden er at den ikke legger skjul på hva den er: en side for quiltenerder. For alle har (eller bør ha) noe de er litt nerder om. (For meg gir dette utslag i voldsom spenning når jeg opplever dette.) Og denne siden er ganske selvironisk. Jeg husker jeg satt utenfor en håndarbeidsmesse sammen med pappa. Vi satt trygt inne i bilen slik at vi kunne kommentere alle håndarbeidsdamene som gikk forbi. De fulgte en av to klesstiler:

  1. formingslærerstilen kjennetegnet av flagrende udefinerbare (Er det en kjole? Er det en genser? Er det et sjal? Hvem vet?) klesplagg, helst i så mange forskjellige farger og tekstiler som mulig. 
  2. lav-selvtillit-stilen kjennetegnet av klær i ulike nyanser av grått, som er bittelitt for store. Siden man er håndarbeidsdame, må man også ha på seg noe man har laget selv, og dette er ofte nærmere formingslærerstilen, noe som gir ekstra lav selvtillit den dagen. (Merkelig, for en viss selvtillit må man ha hvis man skal gå med noe man har laget selv.)

Det er med andre ord lett å gjøre narr av nerder. Og da er det viktig at nerder innenfor alle felt har en god porsjon selvironi. Dette synes jeg siden "Bare må ha det" er et godt eksempel på.

Posted by Julie at 5:27 PM | TrackBack

September 7, 2006

Gjesteblogger: Heidi

Heidi har ikke bare bloggepause, hun er i ufrivillig bloggekoma. Her deler hun sine frustrasjoner og forklarer hvorfor hun ikke kan blogge på sin egen blogg for tiden.

Oppdatert 10. september: Heidis blogg er ikke lenger i koma.

Jeg. Blir. Gal.

Sånn skal det sies, men punktum mellom og tilslutt, slik at jeg i det minste gir inntrykk av at jeg forholder meg noen lunde rolig - men samtidig er veldig frustrert - når jeg nå er tvunget til å tenke på at bloggen min faktisk ikke fungerer: Jeg. Blir. Gal. Planen var i utgangspunktet å bare finjustere litt, sortere alle poster i nye, gjennomtenkte kategorier og bruke lang tid på å finne den perfekte layouten. Nå har det i midlertid skjedd noe muffens med bloggforsiden, og ingen tekster vil vise seg dersom man ikke søker på en setning eller et ord eller en tittel eller et tema jeg har skrevet om. Det er upraktisk vil jeg si. Videre har min onkel nettopp fått barn, og han er minst like bortkommen i ammetåken som sin kone. Jeg antar i hvert fall at det er derfor han har glemt å oppgradere WordPress, enda jeg minner han på det støtt og stadig. Hvorfor jeg ikke kan oppgradere WP selv? Selvfølgelig "kan" jeg det, men for det første er det onkel som er webmaster for familieemblemet - jeg mener domenet - og jeg tror han ville blitt litt vonbroten om jeg tok fra han oppgaven som oppgraderer. For det andre orker jeg ikke sette meg inn i hvordan det gjøres, for jeg har jo så klart prøvd (in dispair). Etter flere sider med dokumenter med prat om back ups og uploads og not deletes og activates og scrolls med mer, orket jeg ikke prøve mer. Siste skritt i retning en WP-oppgradering er å gråte meg til oppmerksomhet, men jeg tror ikke jeg er der helt ennå. Så status for Heidis blogg akkurat nå er ikke bare bloggepause (for det er frivillig), men bloggekoma (for det er IKKE frivillig). The Notebook (nytt navn forresten, oppkalt etter den svarte boken jeg alltid har med meg) lever bare ved hjelp av respirator, men la oss i det minste håpe at det er håp en stund til. Og at ammetåken letter for onkels vedkommende, ellers er jeg redd hvilke følger det kan få for Innlandsavdelingen i Røde Kors (som OM! det er den jeg er bekymret for akkurat nå). (Dette skulle egentlig vært en kommentar til den siste oppføringen din, men da jeg begynte å skrive den, følte jeg bare et anfall av grenseløs frustrasjon som viste seg å være så alvorlig at jeg trengte å skrive litt lenger om det. Og siden det endte opp med å ikke ha noe om kaffe i seg, får du det i en egen mail. Det er lenge siden jeg har vurdert noen ny kafé, så det er bra du tar ansvar!)

Posted by Julie at 9:35 AM | Comments (1) | TrackBack

September 5, 2006

Kaffebarguiden: Stockfleth's

Det er kanskje urettferdig for alle andre kaffebarer at jeg begynner kaffebarguiden her. Stockfleth's har byens beste kaffe. Det er vanskelig å slå akkurat det.

Den første boken min om kaffe heter "Bønner i byen" og er skrevet blant annet av Tim Wendelboe, som har jobbet her. Det er dette som er årsak til at jeg i starten så på Stockfleth's som fasiten når det gjaldt kaffe, men det er den virkelig gode kaffen som gjør at jeg fortsatt gjør det. Stockfleth's har i følge Aftenposten byens best caffe latte, og det er det eneste stedet jeg selv bestiller dette - jeg tror faktisk det var det første jeg bestilte her noensinne, nettopp for å teste Aftenpostens påstand. Det siste året på videregående sluttet jeg med kjemi og hadde plutselig 5 fritimer hver uke. Stockfleth's ble da en stamcafé for alvor: hver tirsdag, mens resten av klassen pugget vekten av ulike molekyler, satt jeg på Stockfleth's og gjorde lekser i fag jeg likte eller bare leste gode bøker.

Stockfleth's har stadig flere avdelinger. Den opprinnelige Stockfleth's caféen ligger i Lille Grensen, og det var også der mitt tirsdagsrituale stort sett fant sted, hvis det var plass til meg. Lokalet er nemlig lite - alle sitter i nærheten av både alle andre gjester og kaffemaskinene uansett hvor man plasserer seg, men dette er kanskje noe av det som gjør dette til den koseligste Stockfleth's avdelingen. Som lesecafé er nok Stockfleth's i Tinghuset bedre, med større bord i riktig høyde for notatskriving og mange store vinduer som gir godt lys. Også her bør man føle seg litt heldig hver gang man får plass. Stockfleth's i Prinsens gate har en stilig, litt minimalistisk første etasje som skjuler en mørkere kjeller med mer tilfeldige gamle møbler - perfekt hvis man har venner med bestemte og svært forskjellige meninger om hvordan en café skal innredes. Generelt er stemningen på Stockfleth's preget av at det er en kaffeutsalgskjede som har blitt cafékjede: kaffen kom først, og stemning og image er bygget opp rundt det, med nøytrale farger og enkel, men ikke påtrengende minimalistisk interiør. I Lille Grensen er det en caffe latte tegnet på veggen, med beskjeden: "Caffe Latte er espresso med melk." Sånn i tilfelle noen lurte på det. Ellers er lokalene dekorert med diverse diplomer og premier til både kaffen og baristaene.

Stockfleth's har ikke klippekort, og prisene er stort sett høye. Dette gjør de fordi de kan - fordi selv om det koster, synes selv en fattig student at det er verdt det. 

Hva bør man bestille? Hva som helst. Alt er godt, og selv caffe latte smaker faktisk kaffe her! 

Oppdatert 24. august 2007: Stockfleth's har kaffekort nå! Man må kjøpe ganske mye kaffe før man får noe gratis, men siden dette var et av yndlingsstedene før det ble kortsystem, kan jeg ikke klage. Det var nok dette som skulle til for at Stockfleth's virkelig skulle danke ut Kaffebrenneriet i konkurransen om mine utekaffepenger.

Oppdatert 26. oktober 2007: Etter et besøk på Stockfleth's forrige uke forstod jeg virkelig frustrasjonene beskrevet i "Ristretto Rant". Ristretto kan være veldig godt, men jeg vil vite at det er det jeg får når jeg bestiller dobbel espresso. Og den bør serveres veldig raskt og ikke bare være bitter. Skummelt at jeg faktisk klager over dette uten det minste snev av ironisk distanse, og skuffende at det var Stockfleth's som fikk meg til å skrive det.

Posted by Julie at 9:30 AM | TrackBack

Julie drikker kaffe: en guide til Oslos kaffebarer

Jeg har satt i gang et prosjekt: anmeldelse av Oslos kaffebarer. Jeg anser meg selv som ekspert på dette området (jeg har per dags dato 14 kaffekort i lommeboken), og det har bare vært et spørsmål om tid før jeg startet den definitive guide til kaffebarene. Det finnes utelivsguide for Oslo, men kaffesiden av utelivet har hittil blitt glemt. Ikke nå lenger. Kaffebarguiden er her!

 

Se også Thomas' oversikt over Oslos caféer med nett-tilgang.

 

Oppdatering 30. mars 2009: jeg har nå 22 kaffekort fra følgende steder: 

Posted by Julie at 9:18 AM | TrackBack

September 3, 2006

Antisemittisme?

Et av mine fag dette semesteret heter "Neighborhood Bully? Stormaktene og Midtøsten siden 1945" (ja, det stemmer: kurset er oppkalt etter en Bob Dylan sang). Kurset fokuserer i stor grad på Israel og Palestina, og her har de fleste en mening, eller i hvert fall en vag følelse av mer sympati for den ene parten enn den andre. Jeg har alltid tenkt at "dette kan jeg ikke nok om til å ta stilling til", men forhåpentligvis kommer jeg til å kunne betydelig mer om det innen desember (hvis ikke kommer det til å gå meg ille). Men før jeg blir så klok og kunnskapsrik at jeg ikke kan skylde på uvitenhet når jeg uttaler meg om dette, må jeg bare få ut et uttrykk for irritasjon. Kanskje jeg kommer til å lese denne teksten om noen måneder og gremmes over meg selv, eller kanskje jeg kommer frem til at jeg uansett har et poeng, uavhengig av hvor komplisert hele den politiske situasjonen er. So here goes...

Da jeg var liten og bodde i USA (den stormakten som får størst plass i pensum til Midtøsten og Stormaktene), hadde jeg venner som var jøder. De hadde mer kompliserte kjøkkenregler enn meg, og vi hørte aldri på julemusikk hos dem, men ellers var de som alle andre jeg kjente. Jødene som gruppe, som folk, var imidlertid de som hadde sittet i konsentrasjonsleir og som var årsak til at jeg ikke kunne si "Merry Christmas" på skolen, men måtte ønske venner "Happy Holidays". Jødene var en gruppe det var synd på, en gruppe man måtte ta hensyn til, og som det derfor var viktig at jeg som barneskolebarn lærte om - omtrent som indianerne, en annen gruppe USA har kronisk dårlig samvittighet overfor. Hvert år lærte jeg om indianerne ved å lime fjær på ting, og om jødene ved å tegne Minorah-lysestaker.

Det var først mye senere at jeg lærte at det ikke bare var jøder som var fanget i nazistenes konsentrasjonsleire og at Hanukah ikke var det samme som jul, men med andre sanger og en annen form på adventstake. (Jeg måtte selvfølgelig til Norge før jeg lærte noe om jødedom som religion, siden religionsundervisning ikke står på timeplanen i amerikansk barneskole.) Jeg kan forresten ikke si at jeg kan så mye om indianerne heller, med unntak av et par politisk korrekte læresetninger som "hver indianernasjon (ikke stamme) er unik" og "det heter ikke Indian; det heter Native American". Nå skal jeg ikke stille urealistisk høye krav til hva man kan lære på barneskolen, men jeg tror ikke bare det er barn som sitter igjen med en følelse av at det eneste det er verdt å vite om begge disse to gruppene er at man ikke skal diskriminere mot dem.

Det er ikke så mange indianere i Norge, og indianerhat får ikke så mye spalteplass i norske aviser. Antisemittisme derimot... hver gang Israel, jøder eller jødiske symboler er i media uten at det er i direkte positivt lys, skriver noen en kronikk om at dette er et tegn på økende antisemittisme i Norge. Skulle man følge denne logikken, viser en tilfeldig valgt Aftenposten at hat mot Regjeringen, dansker, Iran, Sudan, Syria, Rikshospitalet, USA og NSB, for å nevne noen, er på vei opp i et skummelt tempo.

Det er imidlertid bare i disse kronikkene at jeg egentlig møter antisemittisme i min egen hverdag. Skulle jeg bedømme fra egen erfaring, ville jeg si at muslimer, kristne, jenter, gutter, homofile, svensker, pakistanere og amerikanere virker som de er mer utsatt for fordommer. Jeg har nemlig hørt disse merkelappene brukt som skjellsord flere ganger i løpet av de siste årene, men jeg tror virkelig ikke jeg noensinne har hørt noen bruke "jøde" som et skjellsord. "Du er så jøde, ass." Nei, jeg greier faktisk ikke se det for meg en gang. "Du er så jente, altså", "Pakkis!", "Homo!", "Ja, det er jo typisk amerikanere...", svenskevitser... Alt dette er dagligdags i norske skolegårder. Diverse media tar jevnlig opp temaer der muslimer som gruppe fremstilles som et problem, uten at dette nødvendigvis tolkes som et uttrykk for hat. Det skrives kronikker om kvinneroller og mannsroller som forsåvidt skaper debatt, men sjelden av typen "Blir kvinner/menn hatet?" Og på Internasjonale Studier er spørsmålet om amerikanerne styrer verden eller ikke, og hva som eventuelt kan gjøres for å få dem til å slutte å være så sjefete, noe av det som i hvert fall fremstilles som viktigst, men jeg har foreløpig ikke funnet noen artikler på pensum om amerikanerhat. For hver av disse gruppene, er det slik at i tillegg til faktisk å være hatet av noen, er de også kjent for så mye mer.

Søker man på "jøde" på Aftenpostens nettsider, ser det ut til at det eneste jødene er kjent for, er Israel/Palestina, Holocaust og "Gaarder-kronikk-debatten". Det er sant at jødene har opplevd mye hat gjennom historien. Det er også et skremmende faktum at etter andre verdenskrig fortsatte jøder å sitte i konsentrasjonsleire fordi de var uønsket i landene de hadde bodd i før krigen (og Norge var ikke noe bedre enn andre. Vi ønsket bare å ta inn friske, sterke jøder som kunne hjelpe til å bygge opp landet vårt. Det var - ikke overraskende - ikke så mange av dem i konsentrasjoneleirene). Men det må da gå an å si mer om jødene enn dette! For hvis jøder som gruppe bare dukker opp i media som "de vi må ta hensyn til for å unngå at de anklager oss for hat", sitter vi alle fast i politisk korrekt amerikansk barneskole.

Posted by Julie at 4:27 PM | Comments (2) | TrackBack

August 11, 2006

Forholdsregler etterlyses!

Jeg har flyttet for meg selv og begynt å gå hjem alene om kvelden, og denne nye utviklingen skjer samtidig med en økning i antall anmeldte voldtekter i Oslo. ”Du må lese om dette i Aftenposten,” sier mamma og viser til en artikkel med den truende tittelen ”Jenter må passe seg”. Senere lurer hun på hvilke forholdsregler jeg tar og om det ikke hadde vært greit å ta drosje litt oftere. Jeg
tør ikke tenke på hva mormor tenker om alt dette.

Tittelen på artikkelen er ikke bare skremmende, men antyder at det er jenter som ikke passer seg som blir voldtatt - at det er ofrenes feil. Det er i hvert fall slik det tolkes av han som har skrevet denne kommentaren på en nettprat på Aftenposten:

Jeg synes mange jenter er for naive, i alle fall i de tilfellene der det er snakk om overfall. Mange bare fnyser når du ber de ta forhåndsregler, akkurat som om de ikke klarer seg selv!?! Jeg mener at jenter aldri bør gå ute alene etter midnatt, spesielt ikke når de har drukket. De bør heller ikke ta taxi alene. Det å sjangle hjem med kort skjørt den reneste risikosport. Likevel gjør mange jenter det, på trass?

Jeg synes jeg ser det. I det dansegulvene åpner, forlater alle jentene lokalet. "Nå skal jeg hjem, kan ikke være ute etter midnatt, vet du. Du får danse med en av guttene i stedet." Når jeg får høre forslag som dette, (og leser kommentarer som denne) får jeg nesten lyst til "å sjangle hjem med kort skjørt" - ja, på trass.

Men bare nesten. Jeg er heller ikke enig i motsatt reaksjon, nemlig den Kaia Storvik i Dagsavisen viser med disse ordene:

Det ene åpenbart dumme med disse uttalelsene er at det selvsagt ikke er kvinners ansvar at de blir voldtatt. Ansvaret ligger utelukkende hos overgriperen. (...) Det er ikke norske kvinner som skal endre sin adferd for å slippe å bli voldtatt. Det er det voldtektsmennene som skal. Det er strålende. Men det hadde ikke skadet hvis Oslo-politiet også gjorde en litt mer imponerende innsats for å få tak i dem som voldtar.

I en perfekt verden ville jeg ikke trengt å ta ansvar selv, fordi myndighetene ville sørget for at gatene var trygge uansett hvor jeg valgte å gå alene. Men i en perfekt verden ville ikke voldtekt eksistert i det hele tatt. Ok, så er det ikke mitt ansvar at det finnes gale, skumle mennesker, men jeg vil gjerne vite hva jeg skal gjøre for å unngå dem likevel. Jeg visste før Drusilla skrev det: jeg har rett til å gå trygt hjem selv om jeg velger å gjøre det i bikini, men det betyr ikke at jeg skal rope: "Kvinnediskriminering!" hvis noen gir meg råd for at jeg skal være tryggere.

Det forutsetter at det er råd som det er realistisk at jeg skal følge. Jeg har nemlig ikke råd til å ta drosje når det er snakk om en strekning jeg kan gå. Dessuten føler jeg meg betydelig tryggere på en nattbuss eller i en gate der det er mange mennesker, fremfor alene i en bil med en mann jeg ikke vet noe om, annet enn at han kjører for fort. Det er ikke nødvendigvis så trygt å ta drosje. Jeg bor heller ikke i samme leilighet som alle jeg kjenner, så "å følge hverandre hjem" er ikke helt enkelt.

Kaia Storvik har noen gode poeng også, for eksempel at det ikke er lett å passe seg for voldtektsmenn fordi det ikke finnes noen "typisk voldtektsmann". I en liten by som Oslo er det heller ikke lett å skille mellom trygge og utrygge områder.Starter man først diskusjonen om hvorfor noen voldtar eller blir voldtatt, avdekker man fort et så komplisert nett av mulige forklaringer at det nesten kan virke tilfeldig om man blir voldtatt eller ikke. Hvis en fare rammer helt vilkårlig, kan man egentlig bare prøve å la være å tenke på den - det er ingen forholdsregler som hjelper. Men de fleste føler seg tryggere hvis de vet at de har gjort det de kan for å unngå selv den mest vilkårlige fare. Derfor drikker jeg ikke en øl jeg har latt stå et sted jeg ikke kan se den, jeg holder meg til gater med mange mennesker hvis jeg må gå alene om natten, og jeg avtaler å sende en sms til noen når jeg har kommet meg trygt hjem. Men jeg vil gjerne vite hva jeg ellers kan gjøre for å føle meg trygg.

Apropos å hjem alene - jeg spør igjen: Hvorfor i all verden går det ikke busser etter midnatt?

Posted by Julie at 9:34 PM | Comments (5) | TrackBack

August 1, 2006

Ingen grunn til å vente

Dette er en redigert versjon av en stil fra videregående skole. Den ble skrevet som en kommentar til denne artikkelen fra Aftenposten. Spørsmålet er hvorfor studenter kan så lite, og hva man kan gjøre på videregående for å sørge for at studentene er forberedt. Min reaksjon er: hvorfor vente helt til videregående?

Studenter har sviktende kunnskaper fra videregående. Hvorfor?

Hver tredje student opplever at de har for dårlige kunnskaper fra videregående skole. Dette skremmer forskere, og Arild Thorbjørnsen, avdelingsleder ved Læringssenteret, sier det er et uutnyttet potensiale i videregående skole. For å forberede elever på studenttilværelsen, foreslår både han og Kvalitetsutvalget å legge elementer fra høyere utdanning inn i den videregående skole. Dette kom frem i en artikkel i Aftenposten 20.03.04

Først vil jeg si at dette høres ut som et godt forslag. Artikkelen spesifiserer ikke hva Thorbjørnsen mener med ”elementer fra høyere utdanning”, men i utgangspunktet er det positivt å lære elever litt om studenttilværelsen i stedet for å la dem oppleve overgangen fra videregående som et sjokk. Problemet er at ingen har lagt merke til at det må være en tilsvarende myk overgang mellom barneskole og ungdomsskole og mellom ungdomsskole og videregående. Utdannelsen er en mangeårig prosess, ikke mange kortere prosesser, og dette blir tydeligvis glemt. Det er denne innstillingen som skaper problemer for studentene.

Det sies at det du ikke har lært et barn etter fylte tolv år kan du glemme å lære dem. Nå gjelder dette heldigvis ikke fagstoff, ellers ville mennesker stort sett ikke visst så mye om det. Dessuten lærer vi oss mye selv etter fylte tolv år. Men setningen sier et par ting om å lære likevel:

For det første er barn svært mottakelige for lærdom. Ikke nok med det, barn ønsker å lære. Seksåringer møter nå opp som førsteklassinger, fulle av forventning og nysgjerrighet. De venter på å få lære å lese og regne – og de skal vente lenge. Lesing begynner man ikke med før i andre klasse. Første klasse handler om å leke og å være snill mot andre. Lillesøsteren min hadde UNICEF på ”pensumlisten” som seksåring og ikke så mye mer. Selvfølgelig skal vi lære om UNICEF, og selvfølgelig er det viktig å leke, men det finnes et potensiale allerede i seksåringene som ingen gidder å utnytte. Resultatet er kjedsomhet, og kanskje også en forventning til at skolen ikke er lærerik eller vanskelig, bare kjedelig. Denne forventningen følger de fleste elever gjennom barneskolen. Kan det være derfor en del elever blir så sure når de endelig skal jobbe med skolen? Kanskje, for nå har de glemt at de engang hadde lyst til det.  

Overgangen til ungdomsskolen opplevde jeg som stor. Plutselig var det vi drev med blitt viktig. Alle jeg kjente stresset med karakterer – unntatt de som ga opp med en gang selvfølgelig. Lærerne våre minnet oss stadig på at vi hadde så utrolig mye å gjøre, så mye å lære. En gang fortalte klasseforstanderen min at hun hadde regnet ut hvor mange sider i læreboka som i gjennomsnitt måtte gjennomgåes i hver time i et fag for at vi skulle rekke gjennom alle. At hun i det hele tatt trengte å gjøre det, vitner om en total omveltning fra barneskolen.

Slutten av syvende klasse hadde prøvd å forberede oss for begynnelsen av åttende, det innrømmer jeg. Vi fikk karakterer på noen av prøvene, selv om de selvfølgelig ikke telte, og vi brukte en måned eller to på å gjennomføre et prosjekt for å lære hvordan vi skulle gjøre det. Likevel var vi ikke forberedt på arbeidsmengden eller på hvor lite tid vi plutselig hadde til rådighet. I stedet for en måned hvor vi fikk flere timer hver dag på å arbeide med et prosjekt, ble ungdomsskolens prosjektarbeid skjøvet inn i uker hvor vi allerede hadde det travelt med å gjennomgå et bestemt antall sider per tre kvarter.

Utviklingen fortsatte i samme retning, og derfor kan ikke jeg se at Thorbjørnsen har rett når han sier at det er et uutnyttet potensiale i den videregående skolen. Videregående er overbelastet som det er. Vi lærer masse på videregående - så masse at det er stressende. Jeg er stresset , og jeg har over fem i gjennomsnitt. Jeg kan knapt forestille meg hvor uoversiktlig skolehverdagen må være for de som sliter med å opprettholde en 2’er. Hvorfor hadde det ikke gått an å lære litt på barneskolen? Når læringen forsinkes med nærmere syv år samles det opp et enormt pensum som skal læres på alt for kort tid. I nesten alle fag må lærerne nedprioritere enkelte kapitler – vi kommer rett og slett ikke gjennom læreboken.  

Dette oppmuntrer til puggelærdom. Med mange prøver hver uke, og lange pensumlister i hvert av mange fag, tvinges selv de ”flinke” elevene til å pugge fakta i stedet for å søke en dypere forståelse av fagstoffet. Vi lærer oss det vi vet kommer på prøven, ikke noe særlig mer, og glemmer det ganske fort. Dette er et langt større problem hos elever lenger nede på karakterskalaen, men selv hos de mest motiverte og ressurssterke elevene finner jeg denne holdningen til skolen. Selvfølgelig er resultatet at vi ikke kan det vi burde kunne når vi starter som studenter – vi kunne det dagen før tentamen, men nå er det borte.

Som på ungdomsskolen, blir vi stresset av at lærerne er stresset. De vet de ikke greier å lære oss alt det vi bør kunne, og de trøster både seg selv og oss med at det er de som legger opp pensum til muntlig eksamen. Dette viser en kortsiktig tankegang og en innstilling om at det viktigste er å kunne det som skal til ved eksamen – det er visst derfor vi lærer ting i det hele tatt. Vi har glemt at eksamen er oppfunnet for å teste om vi kan ting som er viktige i seg selv, uavhengig av eksamen. Det er skolen som eksisterer for å gi oss kunnskap, ikke kunnskapen som eksisterer for at vi skal lære noe på skolen. 

Det andre som setningen om tolvåringer viser, er at det ikke er noe vits i å prøve å lære voksne mennesker folkeskikk. Slikt skal du ha fra barndommen av. Forskningen viser en ”ettergivenhetskultur” mellom lærer og elev: lærerne stiller ikke de kravene de burde stille til elevene. På videregående er lærerne generelt mer ”kompis” med elevene enn tidligere. Delvis fordi aldersforskjellen rett og slett blir mindre, og delvis fordi elevene etterhvert skal være såpass voksne at de ikke trenger like strenge regler som før. Dette er flott, men problemet er at ikke alle elever er så voksne. Elever som kommer for sent, glemmer bøker, ikke forbereder seg til timene, ikke følger med på undervisningen, osv. skaper en slitsom og uoversiktlig læringssituasjon for de som gjør som de skal. Det er den gamle reglen om at alt til slutt går utover de uskyldige. Selv skulle jeg ønske at lærere i videregående skole, og i stor grad også ungdomsskolen, praktiserte straffemetoden som er mye brukt på universitet: hvis du gjør noe dumt, som å komme et kvarter for sent, eller ikke forberede deg til timen, er det ditt problem. Døren er stengt, læreren går ikke gjennom stoffet som skulle vært lest, og hvis du stryker til eksamen kan du takke deg selv. Det høres brutalt ut, men det er sånn livet stort sett er. Eller som en ansatt ved BI har sagt: ”BI er ikke et solarium, det er et treningssenter.”  

For å få elevene til å trene aktivt på skolen (i stedet for å forvente at de kan bare kan sole seg) understreker lærerne hvor vanskelig ting er. Det er et gammelt triks – som dessverre også brukes på høyskoler og universiteter – å innprente i elevene at det de nå skal lære er kjempeavansert, så komplisert og vrient at de egentlig burde slippe å lære det, men siden det nå en gang står i læreplanen, så får de bare konsentrere seg maksimalt og forberede seg på intensiv pugging. Dette er demotiverende. For det første sender det signaler om at det er helt greit, faktisk forventet, å kjede seg på skolen. For det andre er det ofte ikke sant. Jeg har inntrykk av at lærere som sier dette, henvender seg til de elevene som ikke gidder. Dette er en trussel rettet mot de som ikke følger med. Problemet er at det selvfølgelig er de som følger med som hører den, og dermed virker trikset mot sin hensikt.

På min videregående skole var det undervisning i auditorium i noen fag. Dette er for å gi oss en følelse av hvordan det er å være student. Lærerne meldte om en omvendt normalfordelingskurve for karakterene i disse fagene: noen av elevene tilpasset seg den nye undervisningsformen svært bra, andre ikke i det hele tatt. Selv synees jeg denne undervisningsformen fungerer utmerket: den er effektiv, og hver elev er selvstendig og skal ta ansvar for egen læring. Dessuten er det grunnleggende riktig at hvis dette er slik det er å være student, bør fremtidige studenter forberedes på det med en gang.

Enkelte motstandere av denne undervisningsformen hevder at det er vanskelig å konsentrere seg i et rom med tre ganger så mange potensielle samtalepartnere og en lærer som ikke har kapasitet til å stirre truende på de som prater hele tiden. Hvis det er derfor noen ikke kan tilpasse seg audiotoriumsundervisning, lurer jeg på hvordan det vil gå med disse senere i livet.

Dette eksemplet viser at det ikke alltid hjelper med tiltak som i utgangspunktet er fabelaktige hvis den grunnleggende innstillingen er feil. For å forberede elever på studenttilværelsen – og livet generelt – anbefaler jeg derfor å begynne tidlig. Barn utvikler seg raskt. Derfor bør det forventes bittelitt mer av dem for hver måned, i stedet for at det plutselig forventes mye mer etter flere år på samme nivå. Lærere må tørre å forvente noe av elevene – og elevene må kunne forvente noe av lærerne.

Posted by Julie at 6:30 PM | Comments (1) | TrackBack

Mens vi venter på mine håndledd

Jeg skulle gjerne skrevet mer om Skeidar, en lengre kommentar til forrige post og en post om voldtekt som er halvferdig akkurat nå. Men jeg har vondt i håndleddene. Det er ikke bra. Mens jeg hviler i ullpulsvarmere, kan dere lese en artikkel jeg skrev for lenge siden.

Posted by Julie at 5:46 PM | TrackBack

July 31, 2006

Om videregående skole som oppbevaringsplass

Det er flere av mine venner som har begynt å lese pappas blogg via min egen, og det er bra! Så det kan vel bli litt masete med "se hva pappa skriver" hvis jeg linker til ham for ofte. Men akkurat dette linker jeg til, fordi det i stor grad er basert på mine opplevelser og fordi pappa har snakket så mye om det på forhånd at jeg nesten føler jeg kunne skrevet det selv.

Det handler om at allmennlinjen på videregående skole blir brukt som oppbevaringsplass for alle som ikke vet hva de vil, men som har bestemt seg for (eller har foreldre som har bestemt) at de må gå på videregående, helst i riktig bydel. Jeg kunne skrevet en laaaaaaaang post om dette, men jeg tror jeg utsetter det, slik at dere heller kan lese pappas kronikk.

"Jeg har allerede fått kommentarer som sier at "flinke barn" ikke har godt av å være sammen med hverandre, for de er svake sosialt. Det er med andre ord slik at er du flink, så er du ikke sosialt anlagt. Akkurat som det tydeligvis er slik at det ikke er mulig å være rik og lykkelig."

Denne myten har jeg kommentert mer generelt her, men la meg bare si: det skuffer meg at mennesker jeg regnet som intelligente, fortsatt tror at det er en motsetning mellom skoleflink og sosial. Det skuffer meg i hvert fall at mennesker jeg trodde kjente meg, fortsatt har slike fordomsfulle tanker om meg.

Posted by Julie at 6:22 PM | Comments (1) | TrackBack

July 27, 2006

Skeidar vs. IKEA del 3

Work in progress... nå som jeg har vært på lunsj med informasjonsansvarlig på Skeidar, kommer det mer. Dette kommer muligens til å være i "Skeidar vs. IKEA del 4"

De opprinnelige Skeidar vs. IKEA listene var (selvsagt) skrevet for å underholde, men de innebærer en seriøs advarsel til Skeidar:[1] Dere har en konkurrent som har forstått fleksibilitet, effektivitet, bruk av internett, utstillinger, markedsføring og hvordan kundene tenker.

Skeidar og IKEA konkurrerer om kunder som er villige til å sette møbler sammen selv mot at de er relativt billige. Italian House reklamerer med at de er ”umbraco-fri sone”, men til gjengjeld ville jeg betalt fem ganger så mye som på Skeidar hvis jeg kjøpte spisestoler der. Både IKEA og Skeidar har kunder som er unge og som ikke har penger å kaste bort.

Unge kunder bruker internett, og de har ikke nødvendigvis egen bil. Å kunne planlegge kjøpet på forhånd, vite at varehuset har et produkt kunden vil kjøpe og hvor mye det koster, før man setter seg på bussen eller i en bil man har fått låne, er svært viktig. Internett gjør at kunden kan sammenligne de tilsvarende kjedene og finne ut hvor den beste varen til den beste prisen finnes, og dette er mye mer effektivt enn å reise fra varehus til varehus. Alt i varehusene bør derfor være på nettet, inkludert mål, farger og priser.

Kunder med lite penger har ikke råd til å bare ta sjansen på at ting skal fungere. Selv et planlagt kjøp kan vise seg å være feil når det settes inn i stuen, og når du har brukt halve studielånet for den måneden på et møbel, er det ikke aktuelt å trekke på skuldrene og si: ”Ja, ja, det var ikke så fint likevel. Jeg får sette det på loftet og kjøpe et annet i morgen.” Man prøver klesplagg på kroppen, og møbler må prøves i boligen. Så lenge et produkt er ubrukt og du har kvitteringen, kan du få pengene tilbake fra IKEA - i ubegrenset tid. Hvis pakken er åpnet, varen satt sammen og så skrudd fra hverandre igjen, er det min erfaring at IKEA regner den som ubrukt.

”IKEA har lurt meg igjen,” sier folk med et smil i kassekøen på IKEA. På grunn av de innbydende utstillingene, de lave prisene og den ubegrensete pengene-tilbake garantien, er det fort gjort å plukke med seg dobbelt så mye som du hadde tenkt. Selvbetjening hjelper også her, for det er mye enklere å impulsivt hente noe på selvbetjeningslageret enn å impulsivt lete etter en ansatt, forklare hva man vil ha og bestille det.

IKEA vinner på kombinasjonen mellom planleggingsmuligheten, oppfordring til impulskjøp og angremuligheten. Internettsider gjør at jeg drar til varehuset i det hele tatt; utstillingene og prisene gjør at jeg kjøper mer enn jeg hadde tenkt; pengene-tilbake sørger for at jeg er fornøyd til slutt. Og hver gang jeg angrer på noe og drar tilbake for å få pengene tilbake, betyr det at jeg drar tilbake til IKEA.

Jeg bryr meg i utgangspunket ikke om alderen til de som utfører kundeservice, så lenge de er serviceinnstilte. Den hjelpen jeg har fått på IKEA har vært nyttig, og jeg har ingen negative erfaringer. Da jeg stilte et spørsmål som ansatt A ikke kunne svare på, kontaktet hun ansatt B med mobiltelefon eller walkie-talkie og ga meg svaret, i stedet for å sende meg på rundtur i varehuset for å finne ansatt B selv. Jeg har likevel ikke mye erfaring med kundeservice på IKEA, siden det er lagt opp til at kunden skal greie såpass mye selv. På Skeidar er kunden i større grad prisgitt den ansatte, og der har jeg opplevd treg og sur service fra ansatte i alle aldre.

Jeg jobber på LaDanse, den eneste butikken i Oslo som selger danseutstyr. Er en vare utsolgt hos oss, bestiller vi til kunden og ringer kunden når varen er kommet inn i butikken. Kunden har ingen kjøpeplikt[2] og betaler selvsagt ikke forskudd. At en vare er utsolgt, betyr at den ikke kommer til å være et problem å selge igjen. LaDanse er den eneste danseutstyrsbutikken i Oslo. Skeidar er ikke den eneste møbelkjeden i landet.

 
Skeidar vs. IKEA del 1
Skeidar vs. IKEA del 2

[1] Det jeg skriver, gjelder flere andre går jeg ut fra, f. eks. Bohus, A-Møbler og Møbelringen, men dette har jeg ikke erfaring med, og jeg skriver derfor om Skeidar spesielt.

 

[2] Det har vært unntak: da en kunde bestilte 10 heldrakter i netting, måtte de love å kjøpe dem. Bestiller vi varer som vi vanligvis ikke selger i butikken, må kunden betale.

Posted by Julie at 1:51 PM | TrackBack

July 23, 2006

Skeidar vs. IKEA del 2

Etter at jeg skrev dette, fikk jeg en mail fra informasjonsansvarlig i Skeidar: 

Kjære Julie.
Det var da ikke måte på hvor uheldig du har vært under ditt besøk på Skeidar. Det beklager vi.
Her er det stort forbedringspotensial, forstår jeg. Hvilket Skeidar-varehus var du på besøk i? Hvilken dag var det og har du kopi av ordrebekreftelse etc? Grunnen til at jeg spør er selvfølgelig at dette er noe vi gjerne vil gripe fatt i, siden vi altså har et stort forbedringspotensial.

Men på ett punkt må jeg få lov til å arrestere deg litt: Vi skammer oss ikke over å ha ansatte i møbelvarehusene våre som er over tenårene! Faktisk er vi stolte over at så mange av våre ansatte trives i Skeidar og velger å stå lenge i jobben. Som din far sikkert vil kunne fortelle deg, er det svært gagnlig for hele nasjonaløkonomien at også folk over 40 er ute i arbeid. Selv om de altså ikke ser like trendy ut som skoleungdommene på IKEA. Våre møbelselgere er ansatt fordi de kan mye om møbler og kundebehandling.

Helt til slutt: Jeg vil gjerne invitere deg på en rundtur i et Skeidar-varehus. Med lunsj, selvfølgelig!

Mitt svar:

Jeg har ingenting i mot "ansatte som er over tenårene". Den kommentaren sikter egentlig til følelsen av at det er flere kulturforskjeller mellom Skeidar og IKEA enn jeg først hadde trodd, og at dette var noe av det første jeg la merke til da jeg gikk inn på Skeidarvarehuset i Asker etter å ha vært i IKEAvarehuset på Slependen.  Alderen på de ansatte trenger ikke ha noe å si for kvaliteten på kundeservicen, og de ansatte var forsåvidt hyggelige. Jeg ble først og fremst irritert over måten handlingen var organisert på. Det var med andre ord ikke de konkrete ansatte eller den konkrete dagen som var problemet.

Uavhengig av alderen på de ansatte, må man tenke på alderen på kundene. Når det gjelder unge kunder, tror jeg internet, effektivitet og mulighet for å angre på impulskjøp er svært viktig. Jeg forklarer gjerne hva jeg mener, og hva som lå bak den litt overfladiske "instruksen" i bloggen, på omvisningen. 

Jeg skal altså på omvisning/lunsj på Skeidar i morgen.

Fortsettelse følger...

Posted by Julie at 2:35 PM | TrackBack

July 12, 2006

Skeidar vs. IKEA

Hvordan handle på IKEA:

  1. Gå på IKEA.no og finn ut hva du vil ha.
  2. Lag en liste, gjerne med bilder til.
  3. Print.
  4. Kjør til varehus.
  5. Ta en tralle.
  6. Vandre... Se på de artige utstillingene. Le av at vinopptrekkeren heter Groggy og sengetøyet har navn som Mysa Måne, Gosa Krama og Tupplur.
  7. Finn tingene du har på listen.
  8. Sjekk på lappen på hver ting og finn ut hvor du skal hente dem på selvbetjeningslageret eller evt. hvem du skal snakke med hvis de er på det andre lageret.
  9. Få lapp som du skal levere på lageret og veibeskrivelse.
  10. Stå i kassekø og lur på hvordan du greide å kjøpe så mye som ikke opprinnelig var på listen din. Hver ting koster bare 19 kr, men hvor mye blir det til sammen?
  11. Bli forundret over hvor lite det egentlig blir til sammen.
  12. Kjør til lageret.
  13. Gi lapp til lagermenneskene.
  14. Vent.
  15. Få lagervare.
  16. Dra hjem.
  17. Sett sammen møbler.
  18. Angre på noen impulskjøp.
  19. Få pengene tilbake. No questions asked.

Hvordan handle på Skeidar:

  1. Gå på Skeidar.no og let etter varer.
  2. Bli forvirret.
  3. Les at varen finnes i flere farger.
  4. Let etter flere farger.
  5. Gi opp.
  6. Kjør til varehus og håp at du finner noe.
  7. Legg merke til at gjennomsnittsalderen på de ansatte har steget med 15 år ift. IKEA.
  8. Vandre. Grøss over enkelte møbler og over tanken på at noen fikk penger for å designe dem og at andre betaler penger for å kjøpe dem.
  9. Finn noe som ligner på det du fant på Internet.
  10. Registrer at dette ikke koster 19 kr.
  11. Let etter Skeidaransatte.
  12. Finn en disk med ansatte.
  13. Bli sendt til en annen disk med ansatte.
  14. Vent.
  15. Få kontakt med bestemoraktig dame.
  16. Spørr om det finnes noen alternativer til det du ønsker.
  17. Følg etter når damen vandrer (tilsynelatende like målløst som du selv nettopp gjorde.)
  18. Tilbake til det du opprinnelig fant.
  19. Få andre farger beskrevet muntlig.
  20. Villrede.
  21. Velg farge etter magefølelse.
  22. Tilbake til disk.
  23. Varen er utsolgt.
  24. Hold av vare som skal bestilles.
  25. Vent mens damen skriver bestillingslapp for hånd.
  26. Gjenta pkt. 26.
  27. Gjenta pkt. 26.
  28. Du må betale forskudd.
  29. Spørr hva som skjer hvis varen tar laaaaaang tid å bestille.
  30. Få damen til å skrive at kjøpet kan annulleres.
  31. Gå til annen disk for å betale.
  32. Vær nummer to i køen.
  33. Vent.
  34. Vent.
  35. Vent.
  36. Vent.
  37. Vent.
  38. Betal forskuddet.
  39. Kjør hjem og vent.
  40. Bli ringt og få beskjed om at "Du hente varen så fort som mulig!"
  41. Kjør til varehus.
  42. Lever lappen til en disk.
  43. Påpek regnefeil på lappen.
  44. Tøm kontoen.
  45. Kjør til lager.
  46. Vent.
  47. Vent.
  48. Vent.
  49. Vent.
  50. Vent.
  51. Vent.
  52. Vent.
  53. Vent.
  54. Vent.
  55. Vent.
  56. Vent.
  57. Vent.
  58. Vent.
  59. Vent.
  60. Vent.
  61. Vent.
  62. Vent.
  63. Vent.
  64. Vent.
  65. Vent.
  66. Vent.
  67. Vent.
  68. Vent.
  69. Få noen av varene.
  70. Påpek at varer mangler.
  71. Vent.
  72. Vent.
  73. Vent.
  74. Vent.
  75. Vent.
  76. Vent.
  77. Vent.
  78. Vent.
  79. Vent.
  80. Vent.
  81. Vent.
  82. Vent.
  83. Vent.
  84. Vent.
  85. Vent.
  86. Vent.
  87. Vent.
  88. Vent.
  89. Vent.
  90. Få varer.
  91. Kjør hjem.
  92. Angre på fargevalg.
  93. Synd for deg!

Forrige gang jeg handlet på Skeidar spurte jeg etter "en kommode som ikke var i furu" og fikk til svar: "Det har vi ikke. Det er furu det skal være nå, vettu." 

Konklusjon: Jeg er IKEA-fan. Skjønner ikke at andre møbelkjeder kan tjene penger i Norge overhodet.

Posted by Julie at 3:06 PM | Comments (3) | TrackBack

June 25, 2006

Bysykler

 

Ved første øyekast virker bysykler genialt. Hurra, en sykkel man ikke trenger å ta med på bussen, en sykkel som ikke blir stjålet, en sykkel som andre har ansvaret for å pumpe opp dekkene på og reparere hvis den blir ødelagt. Hurra, så lenge det ikke er snø, trenger jeg ikke sitte på overfylte busser mer, og hvis det plutselig skulle begynne å snø, kan jeg bare sette fra meg sykkelen og ta bussen hjem likevel. 

Problemet er at man ikke kan regne med bysykler fordi:

  1. Annenhver gang jeg prøver å bysykle hjemmefra, er det ingen sykler i nærmeste stativ. De andre gangene er jeg heldig og det er akkurat 1 sykkel igjen.
  2. Jeg tør ikke sykle til jobben på Folkemuseet, for hva gjør jeg hvis stativet er fullt når jeg kommer frem? Jeg kan ikke planlegge at jeg skal ha tid til å sykle tilbake til sentrum, sette fra meg sykkelen og ta bussen ut til Bygdøy.
  3. Syklene står stort sett på eller i nærheten av knutepunkter hvor det allerede er gode bussforbindelser. Det jeg hadde trengt, er stativer litt utenfor sentrum, hvor det ikke allerede går busser hvert 3. sekund. (host, Malmøya, host)
  4. Tilbudet kan bare brukes spontant, når jeg ser at det er en ledig sykkel på et stativ jeg likevel går forbi. Og hvis jeg hadde planlagt å gå til en avtale og plutselig bestemmer meg for å sykle, kommer jeg jo for tidlig frem. Altså er det ingen egentlig vits i det.
  5. Siden det ikke er bysykkelstativ på Blindern (fordi Blindern er utenfor ring 2), må jeg uansett sørge for å ha en vedlikeholdt sykkel i boden som jeg kan sykle til skolen med.
  6. Bysykkel kunne virkelig vært praktisk om natten, når man akkurat ikke rekker siste buss. Men nøyaktig samtidig som bussene slutter å gå, stenges sykkelstativene. Ok, jeg skjønner poenget, fulle folk gjør dumme ting med syklene og bør egentlig ikke få lov til å bevege seg i trafikkbildet raskere enn i sjangletempo, men likevel...
Altså: Bysykkel kan ikke erstatte vanlig sykkel, bil eller kollektivtransport, og når det erstatter gåing, blir det bare spontant og for moro skyld, ikke fordi det egentlig er så praktisk. Men det er gøy å kunne trille uten bruk av krefter nedover St. Hanshaugen til sentrum, og så ikke trenge å bruke krefter for å få sykkelen opp igjen.

Posted by Julie at 1:09 PM | Comments (2) | TrackBack

June 1, 2006

Dårlig innflytelse

 

Første dag på på sommerjobb i dag. Som tidligere nevnt, sommerjobber jeg på Norsk Folkemuseum på Bygdøy, og jobben består blant annet av å koke kaffe (jeg kommer til å lære meg denne siden utenat :-) ) på vedovn eller i peis og å underholde barn. Ikke alltid en sunn kombinasjon:

30 barn på en gang: Hva gjør du?

Julie: Jeg lager kaffe.

30 barn: Hva er det?

Julie: Det er kaffebønner.

30 barn: Og hva er det?

Julie: Det er en kaffekvern. Man tar kaffebønner her og så kverner man slik, og når man har gjort  det en stund, er det kvernet kaffe i denne skuffen.

30 barn: Det blir pulverkaffe!

Julie: (grøsser og tenker at barna har mye å lære) Og så kan jeg koke den på vedovnen. Og, ja, den er forresten varm. 

30 barn: Det brenner!!!

Julie: Ja, det er slik jeg varmer vannet. 

1 barn: Men kan man ikke bare spise kaffebønnene da?

Julie: Jo, det kan man egentlig. Men det er ikke alle som liker det. Jeg liker det da... (gode minner)

1 barn: SPIS EN DA!

Julie: (knaser en kaffebønne og smiler)

30 barn: (gaper og stirrer)

liten pause

30 barn: Jeg vil også ha!

Julie: (ser fortvilet etter barnehagetanter) Men dere kommer ikke til å like det.

30 barn: Jo!

1 barn: Jeg liker å drikke kaffe, jeg!

Julie: (er imponert. Barnet er jo bare en meter høy! Bestemmer seg for at barnehagetanter som tier, er barnehagetanter som samtykker.) Ok.

30 barn: (får 1 kaffebønne hver)

1 barn: Jeg liker det ikke... (antydning til gråt)

Julie: du får lov til å spytte den ut i blomsterbeddet.

29 barn: Mmmm... Mer! Mer!

Så ja, barnehagetanter, det var pga. meg. 

 

Posted by Espen at 9:28 PM | Comments (1) | TrackBack

May 28, 2006

Stopp giftdeponiet! 2

Rambukk viser akkurat hvor malplassert et giftdeponi ved Malmøya vil være. Takk, Rambukk.

(Den første posten om giftdeponiet

(Flere kommentarer til saken

Posted by Julie at 12:07 AM | Comments (1) | TrackBack

May 26, 2006

Kjøpelyst

Mens vi venter på at jeg skal få flyttet og komme meg såpass i orden at jeg kan ha noe interessant å blogge om, legger jeg ut noe jeg skrev for lenge siden. Da min (mannlige) norsklærer leste denne, ble han helt fascinert og svært takknemlig for innføringen i hvordan jenter tenker når de shopper. Nå kan det være jeg er sær og at andre jenter tenker mer normalt; det skal jeg ikke utelukke.

Min manglende evne til å kjøpe noe som helst var en gang så stor at en av mine kunstneriske venninner brukte det som tema i en tegneserie. Stripen viste en bekymret Julie som holdt en heftig debatt med seg selv om kjøp av én hårstrikk.

Etter nøye opplæring, har jeg blitt en proff klesshopper. Jeg ankommer butikken, og i løpet av få sekunder har jeg sett om det er mulig å finne noe verdifullt der. På denne tiden har jeg også funnet ut om musikken tåler å bli hørt på i mer enn tre sekunder, og hva slags andre kunder som handler i denne butikken. Er jeg fornøyd med alt dette, begynner jeg en grundig gjennomgang av hyller og stativer. Stort sett er jeg ute etter ett bestemt klesplagg, og eventuelt andre funn skal være svært så spesielle hvis jeg skal vurdere dem seriøst. La oss si jeg finner en genser. Visse modeller vil aldri bli vurdert, for eksempel de med ribbestrikk som dekker nederste del av magen, men ikke resten av genseren. Hva er poenget med det? Finner jeg en genser som ser fin ut, leter jeg etter den lille lappen i siden som forteller hva den er laget av. Akrylgensere forkastes. Ullgensere er jeg i tvil om og holder dem inntil halsen eller innsiden av armen for å sjekke om de klør. Rene bomullsgensere er en behagelig sjeldenhet, men de kan krympe. Og så videre. Etter en mental gjennomgåelse av klesskapet hjemme, velger jeg én eller to farger som kan fungere, finner riktig størrelse og går videre. Hele prosessen gjentar seg ved neste interessante klesplagg. En kort stund senere er jeg i prøverommet. Plaggene som ikke passer blir sortert fra de som gjør det. Mental gjennomgåelse av klesskap gjentas, og prisene sammenlignes med plaggenes anvendelighet og antatte kvalitet. Ti minutter etter at jeg gikk inn i butikken, forlater jeg den uten et eneste plagg.

 

Det er billig å handle på denne måten. Merkelig nok spiller det ingen rolle at jeg ikke skaffer meg nye klær. Klesshopping handler om så mye mer enn bare å fylle skapet. Vi kan se på kjøpesenteret som et galleri. Det er fullt mulig å kjøpe kunstverkene, men man kan godt bare oppleve dem. Å ha en interesse for klær, sko og tilbehør betyr at man er egoistisk, jålete og sannsynligvis mindre intelligent, men det lever jeg med.

 

Gaveinnkjøp er annerledes. Tross alt må jeg gi en gave til de jeg hadde tenkt å gi en gave til, jeg kan ikke bare droppe det. Dessuten er det lettere å bruke penger på andre enn meg selv. Ja, nå har jeg sagt det også, for det virker ganske rart. I denne egoistiske, kyniske verdenen hvor undertøysreklamene til H&M er et sikrere juletegn enn den gode, gamle julestemningen[1], er det fremdeles sant at jeg liker å gi gaver. Det er nesten morsommere enn å få. Ja, bare nesten, la oss ikke bli for prektige. Når jeg får gaver, blir jeg minnet på hvor bortskjemt jeg egentlig er, og hvor mye jeg egentlig har, så mye at jeg ikke har plass til mer, så jeg må ønske meg et lite ekstrahus hvor jeg kan sette alle mine pyntegjenstander, klær og bøker.

 

Kanskje det er derfor jeg sjelden kjøper noe. Fordi jeg innerst inne forstår at jeg har altfor mye. Og når jeg får beskjed om å fortelle noen hva jeg ønsker meg og slutte å være så vanskelig, svarer jeg: ”Jeg trenger egentlig ingenting. Unnskyld.”

 

Så ser jeg noen med en fin bukse og synes jeg godt kan kjøpe en sånn en, eller jeg ser en film som foregår på 1700-tallet og ønsker desperat at noen av klærne mine ga en følelse av den stilen. Så jeg vender tilbake til kjøpesenteret for å få en dose av den sløvende bakgrunnsmusikken og følelsen av ulike tekstiler mot huden. Men innerst inne håper jeg at jeg ikke finner noe jeg liker.

 

Gutter forstår ikke jentenes shoppebehov, og jeg kan ikke klandre dem for det. For jeg forstår det ikke selv.



[1] Og nå er ikke det sikkert heller, for H&M har visst sluttet med disse reklamene så vidt jeg har skjønt.

Posted by Julie at 10:15 AM | Comments (1) | TrackBack

May 25, 2006

Prahaminner - Work in Progress

Jeg fikk vite i går at jeg har vært borte herfra for lenge. Ok, det er ikke mye å si for tiden, men her er det jeg noterte i en liten blå skrivebok på et tidspunkt da det var mye å si: da jeg var på klassetur i Praha for et par måneder siden. Det hører med bilder til disse notatene, og jeg håper å få lagt dem ut snart.

En liten advarsel: forvent ikke en stor litterær opplevelse nå. Dette er et forsøk på å ordne svært uoversiktlige tanker. Dessuten er det stor fare for internhumor her, av typen som ikke er spesielt morsom eller forståelig for andre. De som var med meg på turen (og det var jo ganske mange) vil forhåpentligvis kunne mimre seg tilbake.

Mat i Praha

Rohlíky – bananformede loffrundstykker. Man blir sulten av å spise dem. Serveres til alt.

”Coffee with cream” betyr mye krem.

Vi hadde en koselig Kinamatmiddag i Josefov, det jødiske kvarteret, som ellers viste seg å være en skuffelse.

”Sjokoladecroissanter” kan vise seg å være Nutellacroissanter.

Kogo er en fin italiensk restaurant med overraskende lave priser og god service.

Hver morgen er det en ny variant av poppyseed kake til frokost.

Restauranten vår: Kalich, Junmanova 10 – de serverer Tartuffo!

Hvitløkschips gir dårlig ånde i et helt døgn!

Etter at diverse kresne kaffemennesker har undersøkt frokosten, konstateres det at det verken serveres te eller kaffe – bare grillet hytte – sannsynligvis te med litt Nescafé oppi.

Gatekjøkkenmat er ikke som i Norge: skal det være litt frityrstekt ost med majones og en shot?

 

Hotell Juno – hjem, stygge, sure hjem

Vi bodde i en forstad 10 minutters T-banetur fra sentrumsstasjonene Muzeum og Můstek. Vår stasjon het Střaznicka.

Střaznicka er et blokkområde med en matbutikk kalt Billa, som vi alle ble svært glade i. (At det ikke ble tatt med et Billa-flagg hjem som vi kunne hengt på veggen på Inter-fester, skyldes utelukkende at jeg var for lav til kunne stjele et.) Utenfor butikken sitter lydige hunder og venter. Ved Metroen er det et marked der man bl.a. kan kjøpe stenfrie druer, tåsokker, briller som er så stygge at de blir fine, klær som bare er stygge, sprit, vin, sjokolade, squash, paprika, store rosa briller, enda større rosa BH-er, men ikke grønne epler.[1]

Hotell Juno ligger i Solidaritetsgaten og er overraskende lite stygt innvendig når man tar i betraktning hvor usannsynlig vondt det er å betrakte det utenfra. Rommene er fine, men hvem fant på å henge opp hjernemasse og kalle det en lampe? Nå skal det sies at hotellet så penere og penere ut etterhvert som vi ble trettere og trettere for hver gang vi kom hjem senere og senere...

Naboene våre på hotellet var kilde til underholdning og frustrasjon: kor i grusomme gule caps, britiske skolejenter i uniform og overveldende mengder italienere. Hvordan greier italienere å finne på så mye å si til hverandre? Heldigvis ble vi alle godt passet på av en streng sikkerhetsvakt ved frokosten... og da vi kom hjem om ettermiddagen... og midt på natten... Siden det ikke var lov med alkohol på hotellrommet, var det denne mannens oppgave å straffe alle som bar Billaposer med et ekstraskummelt stirr.

Vi bodde i 9. etasje og brukte mye tid i heiskø og resepsjonskø. Å legge igjen nøklene i resepsjonen var ikke så lurt. Resepsjonistene var sure og så de gjestene de ville se. Ville de ikke se deg akkurat da, ropte de: ”MOMENT!” Vi måtte fylle ut skjema for å få lov til å få ekstra glass på rommet, men vi fikk dem aldri. Ikke fikk vi nok håndklær heller, men siden vi på forhånd hadde avtalt med personalet at det skulle være to håndklær på hver person hver dag, måtte vi ved slutten av oppholdet betale for de håndklærne vi ikke hadde fått – det var jo tross alt vårt ansvar at vi ikke hadde fått dem. Da vi måtte legge igjen 500 ekstra spenn på hotellet, føltes det godt å kunne betale i 1-korona-mynter. Ha!

 

Ukens mysterium: Hvem tok baderomsdøren til rom 9-13?

Teorier om den forsvunne dør:

Noen har ødelagt sin egen dør og vil unngå å måtte betale for skaden. De overfører derfor problemet til noen andre.

Inter-folk lekte nødt eller sannhet i fylla den natten...

Irriterte naboer av Hotell Juno er lei av at boligprisene senkes av tenåringsgruppene. De stjeler døren enten som en taktikk for å gi hotellet dårlig rykte eller som ren hevn.

Vaskepersonalet har stjålet døren og holder den skjult til vi drar igjen slik at de kan beholde depositumet. Dette er et triks de gjentar med jevne mellomrom for å snylte grupper for penger.

Det er italienerne.

 

Tsjekkere

De sier ”please” og ”yes, please” i alle situasjoner.

Vi: Thank you.

De: Please

Eller kelneren sier: ”Yes, please. Yes, please. Yes, please.” for hvert vinglass han skjenker.

”Litt miljøskadet av kommunismen må man si at de er. Å få en tsjekker til å ta initiativ... ja, det er vanskelig (...) Å få dem til å forstå at det er lov å ta feil, at det er feil man lærer av (...) Det er det vi sliter med, altså.” – Norske Skog mannen.[2]

Tsjekkerne er vennlige og serviceinnstilte – så lenge det ikke er jobben deres å være det.

”Blå djevler” finnes i alle land. Dette er en person som jobber med turister, kler seg i blå drakt og bruker sin jobb til å prate enten feil eller bare om seg selv.

Tsjekkerne er visstnok de mest ateistiske i Europa (i følge en slovakisk prest.)

Hvordan norsk oppfattes av tsjekkere, fikk vi vite da noen gutter på T-banen etterliknet oss: ”Vi skal av! Vi skal av! Kvakk, kvakk!”

 

Hørt i Praha

”Bussfahren ist cool!” -Turistbuss ved hotellet

“Om vi bare hadde valgt riktig smêr…" -Fadder-Eirik etter et ufrivillig besøk i Čàslav

”Do you know Thomas? He’s so good-looking!” -Britiske jenter har falt for Narve (aka. Thomas?)

”Signature of aliens” -Det må man ha for å få bo på Hotell Juno

”Jeg kom inn. Jeg så den. Den så meg. Og så ble det et hett øyeblikk hvor den var det eneste i butikken (...) Nå har vi en date i morgen.” -Camilla har falt for en eplegrønn veske

”No grazie!” -Det eneste Ingvild hadde å si til de italienske guttene

”Tidligere denne uken ble vi vekket av fuglesang om morgenen. Nå er det fuglesang om morgenen som synger oss i søvn.” -Yngve filosoferer over utviklingen av utelivet gjennom uken etter en tur på natt-trikken

 

Svært ofte hørt i Praha

”Det står i boken.” -Julie og Camilla var godt forberedt
 

”Men dette er jo det stedet der vi loka!” -Ingvild loka over hele Praha
 

”Jeg tror jeg tar en rolig kveld.” -Ja, særlig.

 

Mandagens hendelser – en dag i Praha:

Jeg hadde fått for mye ”grillet hytte”. Kroppen ville ikke ta til seg mer, og jeg kunne ikke en gang innbille meg at jeg hadde drukket kaffe denne morgenen. Da var det ekstrasurt å vente utenfor senatet fordi Bendik hadde glemt passet som det viste seg at vi ikke trengte. Etterpå drakk vi overpriset kaffe, men vi tenkte at det ikke spilte noen rolle. For vi kunne sitte på et fortau og høre musikk sive ut fra en restaurant på den andre siden av gaten. Så tuslet vi i helt feil retning, men det spilte heller ingen rolle. For været var som sommeren, og vi fant det dansende huset. Så begynte det å bli for varmt da vi shoppet, men det spilte ingen rolle. For det gav oss et påskudd til å gå på restauranten vår og kjøpe Tartuffo! Så var det kanskje litt teit å sitte på restaurant og bare spise is, men det spilte ingen rolle. For da bestilte vi hvitvin. Og etter is og hvitvin løp Ingvild, Anna og Julie gjennom Prahas gater og det var ingenting som spilte noen rolle lenger...

 

 



[1] Camilla M. (fra Bergen) og jeg har oppdaget at smaksløkene våre er helt enige om at tomater, ost, lakris, kaffe Mocca og gule epler er VONDT, mens grønne epler, svart kaffe og gummibjørner er GODT. Vegetarianer-Ingvild sier vi er særere enn henne.

[2] I følge Anna minner Norske Skog mannen om de kjipe forretningsmennene i BI-reklamene og jeg ser absolutt poenget hennes. Men jeg takker ham for denne treffende beskrivelsen.

Posted by Julie at 6:57 PM | Comments (1) | TrackBack

May 10, 2006

Tenk - her skal jeg bo!

Jeg skal flytte hit! Det er nesten ikke til å tro... Med unntak av de slemme menneskene som tar pengene mine, ser denne delen av byen helt perfekt ut. I hvert fall nå som det er strålende sol og alle Osloboerne har flyttet utendørs, inkludert eksamensnervøse studenter. Det er ikke lett å opprettholde den sunne eksamensangsten (den som skal sørge for konsentrasjon og forbløffende effektivitet de siste dagene før eksamen) når lunsjpause betyr en rusletur nedover det Aftenposten kaller "Stripa på Haugen" for så å spise sjokoladeis i parken som jeg er nære å betegne som "min fremtidige hage".

Poenget er i hvert fall at jeg har en ekstra grunn til å glede meg til eksamen er ferdig, for da flytter jeg til en leilighet på St. Hanshaugen.

Posted by Julie at 3:19 PM | Comments (1) | TrackBack

May 8, 2006

Bokmerke

Et bokmerke jeg godt kunne hatt selv om jeg egentlig aldri har brukt bokmerker, fordi akkurat dette var så rart. (via Jorunn)

 

Posted by Julie at 9:48 PM | TrackBack

Nesten en perfekt dag på St. Hanshaugen

Dette var egentlig en koselig dag. Lei av å sitte inne på lesesalen og sløse bort solskinnet, satset jeg på St. Hanshaugen som utendørs lesesal i stedet. Det var overraskende enkelt å overtale medstudenter til å bli med meg, og vi kapret bord og benker på toppen av parken.

Så dette kunne blitt et lykkelig lite innlegg om hvor fantastisk det er å kombinere fag og fritid på denne måten, og om hvor mye lettere alt føles når det er sommer.

De som driver restauranten/kiosken/kaféen i parken gjorde imidlertid sitt ytterste for å ødelegge. Ingvild og jeg gikk for å fylle vannflasker til hele gjengen på restaurantens toalett som har egen inngang og som var åpent selv om restauranten var stengt. Det var overraskende lite ekkelt der, ja, nesten koselig i den grad det er mulig. Men så... da vi gikk ut, ble vi stanset av en dame som hadde satt opp et bord og en stol foran inngangen og som nå krevde fem kr av hver av oss fordi vi hadde vært der inne. Hun var ikke der da vi gikk inn, og det var heller ikke de tre store skiltene på døren som erklærte at det kostet fem kr å gå inn. Men alle forsøk på å forklare at vi ikke hadde fått vite at det kostet noe, at vi hadde vært der inne tidligere på dagen uten å måtte betale og at vi uansett ikke hadde med oss noen penger, ble møtt med: "Det koster penger. Alle må betale." Det kom en mann og kjeftet litt og sa det samme. Så tok de vannflaskene våre som gisler og vi ble nødt til å gå tilbake til toppen av parken, hente ti kr og komme tilbake.

Da jeg gikk opp til toppen av parken, gledet jeg meg nesten til å fortelle historien til de andre slik at vi sammen kunne frese om hvor forferdelig dette var. Jeg hadde faktisk ikke forventet reaksjonen fra Per Ivar: "Dette må du blogge om, Julie." En god idé! Blogging er en genial måte å få ut frustrasjoner på, og selv om jeg tviler sterkt på at de sure menneskene leser bloggen min,  kan jeg si til dere som gjør det: pass på!

Posted by Julie at 8:06 PM | Comments (2) | TrackBack

April 19, 2006

Frikonomi!

Endelig! Freakonomics har blitt oversatt til norsk! Denne morsomme, lærerike og... ja, det er vanskelig å overbevise de fleste jeg kjenner om at en økonomibok er gøy, men denne er det virkelig. Les en kort anmeldelse av den engelskspråklige originalen og løp og kjøp! Eller eventuelt klikk og kjøp.

Jeg lurer litt på hvem som har bestemt at den amerikanske boken skal ha en appelsin forkledd som eple på forsiden, mens den norske skal ha en maiskolbe forkledd som banan. Skulle dette siste bilde være mer tiltalende for potensielle norske bokkjøpere? Noen som kan forstå dette? 

Posted by Julie at 12:30 AM | Comments (2) | TrackBack

April 16, 2006

Dette er sånn man bare har tid til i påskeferien...

“Hvis du ikke er sikker på om du holder på å bli, eller kanskje allerede ER kjerring, bør du ta kjerringtesten. Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langtfra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 - 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.”

Du bruker mer penger i uka enn i helgene

Teite ting med dette spørsmålet: 1: Det er ikke mulig å bruke penger på søndager. 2. Studenter går ut i uken også. 3. Jeg bruker uansett nesten ingen penger, siden jeg uansett tjener nesten ingen penger. 4. De få pengene jeg tjener, tjener jeg på lørdager slik at netto utgifter i helgen blir negative om man tar dette i betraktning.
Men svaret er at jeg de fleste helger bruker mindre penger enn jeg bruker de fleste uker.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en

Huff, noe så stygt kunne jeg aldri gjort. Brannfarlig er det sikkert også. Innbiller meg at det meste er brannfarlig.

Du rydder jevnlig i dypfryseren

Mamma gjør det, og vi deler fryser. Det er vel ikke akkurat et tegn på voksenhet at jeg fortsatt bor ”hjemmehjemme.”

Du hører på Nitimen

Nei, det gjør jeg ikke.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”

Jeg skjønner ikke hva det betyr, så nei. Men jeg prøver gjerne en type vin jeg ikke har prøvd før

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag

Vet sjelden hva jeg skal ha til middag før middagstid den aktuelle dagen

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær

Det er det. For det sier mamma og Kristine, mine matguruer.

Du synes middag kl 19.00 er sent.

Middag kl. 19. er perfekt.

Du har fem kasser med julepynt

Jeg eier sannsynligvis akkurat nok julepynt til å fylle den typen esker man får smykker i.

Du kjøper julepynt på salg i januar

Nei. Det er noe deprimerende med julepynt på salg i januar.

Du snakker heller med kvinner på fest

Hmm... Egentlig ikke, men mange av ”festene” jeg er på, er kvelder med venninner og vin, og da er det ingen gutter man kan snakke med... ok, Julie overtolker spørsmålet as usual. Svaret er vel nei.

Du blir lykkelig over en ny kjele

Lykkelig? I dag er jeg i jeg-vil-egen-leilighet modus, og blir glad for kjøkkenting, ja. Hvis den er bra da.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.

Jeg kommer ikke til å gjøre det når jeg har flyttet hjemmefra heller.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.

Det gjør jeg ikke engang om sommeren når jeg har en hel skuff med Kongen av Danmark som jeg kan forsyne meg av gratis i Kolonialen på Folkemuseet.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett.

Hva er rekecocktail?

Du synes det er festlig med fiskekabaret.

Hva er fiskekabaret igjen? Revyforestilling med fisker i hovedrollene... det hadde vært festlig.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.

Jeg har ikke svigermor.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.

Påskeferie? Hvorfor det? Ferie er forresten å dra til et land der man har råd til å spise ute.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.

Nei. Vel, det kommer an på definisjonen av ”artig”.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.

Hudfargede. Er det kjerring nå liksom?

Du har tellekant på trusene.

Hva? Nei

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.

Nei, men jeg har begynt å brette plastposer. Fordi mamma gjør det, og da blir det noe som bare gjøres i dette huset.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger.

Man skal ikke stå i polkø. Man skal finne vin selv.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.

Ha! Ha! Nei

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino.

Nei, det er et bra tidspunkt. Ulempen er selvfølgelig at bussen som styrer mitt liv da forlengst har sluttet å gå når filmen er ferdig. Men jeg kan jo kjøre bil til og fra Symra.

Du får såpe i julegave.

Jenter får ikke bare ”såpe”. Vi får parfyme, body lotion, peeling krem, ansiktsmasker, hårkur, dusjolje og boblebad. Hurra.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.

Ja. På dette punktet er det tydelig at vi er aper.

Du bruker samme tepose to ganger.

Ikke tepose, men samme te kan brukes fire ganger. Dette gjelder kinesisk grønn te som man legger rett i koppen og lar ligge der mens man drikker. Så kan man fylle på med mer varmt vann. Den teen som er for dårlig til å kunne brukes på denne måten, blir solgt i teposer.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.

Nei. Pute er egentlig litt oppskrytt.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.

Nei.

Du har våtservietter i bilen.

Nei, men jeg har det sikkert i diverse vesker. Har ikke helt oversikt over hva som ligger i diverse vesker.

Du soler deg i vanlig BH.

Jeg soler meg ikke. Blek og stolt av det nå.

Du danser swing til all slags musikk.

Nei, ikke generelt. Men jeg hadde sikkert greid å gjøre det.

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.

Nei

Du kjøper “gode” sko.

Det er ingen grunn til å velge mellom pent og behagelig når man kan få begge. Spesielt når man innser hvor behagelig det er å gå med pene ting.

Du har paraply i håndvesken.

Ja, det har jeg. Praktisk.

Du tar selv initiativ til slektsstevne.

Nei, huff.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.

Nei, men jeg har tupperware, og det er vel kanskje verre i denne sammenhengen.

Du bruker sukkerbit til kaffen.

Ja, den skal dyppes i kaffen og spises ved siden av.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.

Nei.

Posted by Julie at 6:04 PM | Comments (6) | TrackBack

Urban?

Den dagen jeg fant Oslos beste bokcafé, sa pappa at det er "for kaldt" i Norge for urbanitet. Men takket være Rambukk, vet jeg at jeg er urban likevel fordi jeg:

-bor i by etter eget valg,
-ikke har egen bil,
-tåler mange mennesker tett innpå meg,
-ikke blir provosert av at ikke alle er som meg,
-vet at "gjenboer" ikke er spirituelle rester etter tidligere beboere[1],
-ikke bestiller "dobbellattetogo - sitte her"[2],
-tør å kjøpe vanlig kaffe på Stockfleth's, når det er det jeg vil ha[3],
-ikke behøver å planlegge en lunsjavtale flere dager i forveien,
-ikke ser på Karl Johan som byens shoppe- og utelivsmekka,
-vet hvor jeg finner god live-musikk,[4]
-vet hvor god live-musikk ikke finnes,
-klarer å bevare mentaltilstanden selv når jeg støter på en kjendis,
-vet at det ikke er noe overgrep å la barn vokse opp i byen,
-kjøper løk hos grønnsakhandleren, og ikke på Plantasjen,

Er du urban?[5] 

 



[1] Du vet han som bor under møblene i Mummitrollets hus? Den eneste andre skapningen som er våken når Mummitrollet våkner i Trollvinter? Det er slik jeg alltid har sett for meg en ”gjenboer”.

[2] Ha! Ha! Ha!

[3] Vel, jeg bestiller ikke vanlig kaffe på Stockfleth’s. De lager den beste cappuccinoen, den beste espressoen og den eneste gode caffe latten i sentrum – og dagens kaffe koster hele 20 kr. På Kaffebrenneriet derimot...

[4] Ja, i Praha

[5] Jeg liker fotnoter, jeg.

Posted by Julie at 5:35 PM | Comments (3) | TrackBack

April 3, 2006

Seminar om realfag

Jeg var på et seminar i Kunnskapsdepartementet på mandag, med en (sannsynligvis begrunnet) følelse av at dette var noe jeg hadde mast meg frem til. Navnet mitt var ført på Listen med en Post-it lapp og jeg ble møtt i resepsjonen med "Å ja, det er du som er her fordi du er datteren til..." Jeg får bare leve med den følelsen man har når man får lov til noe "fordi pappaen min..." og være takknemlig for at jeg får være flue på veggen i slike sammenhenger. I sluttdebatten var det en som siterte sin egen far og sa: "Kunnskap er en lett bør å bære." Jeg tolket dette til at man bør ta til seg så mye kunnskap som mulig når man først får den servert - derfor har jeg tatt notater som jeg legger ut her som et slags referat.

I sitt innlegg nevnte pappa en av grunnene til at jeg var der: kanskje noen kunne forklare meg hvorfor jeg hadde blitt motarbeidet gjennom hele min erfaring med norsk skole "fordi hun er så uheldig at hun er flink på skolen." Det var det ikke.

Misforstå meg ikke: det ble sagt mye interessant, mye jeg var enig i. Og jeg var ikke der for å hisse meg opp og grave frem det jeg måtte greie å finne av gamle, vonde minner fra norsk skole, og heller ikke for å få bekreftet som en annen martyr at "Jo da, systemet motarbeider meg. Jepp, det stemmer at politikerne ikke aner hva de snakker om." Tvertimot ble jeg positivt overrasket over f.eks. Djupedals avslutningsinnlegg. Men det provoserer meg når folk sier ting som jeg vet ikke stemmer. Jeg vil ikke hevde at jeg er en autoritet på internasjonal politikk, økonomi og historie (ennå), men å gå på skole, det kan jeg. Jeg vet at ideen om at de sterke i klassen skal løfte de svake oppover er fullstendig meningsløs.

Sannsynligvis det mest inspirerende innlegget var det Farid Nolen som stod for. Hans beskrivelse av hvordan han og hans medstudenter på sivilingeniørstudiet i Göteborg dro til videregående skoler med strykprosenter på rundt 70 og overbeviste elevene om at realfag er viktig og at å mestre disse fagene er fullt gjennomførbart - det viste at det faktisk går an å gjøre noe med problemene. Det er imidlertid farlig å feiltolke hva dette prosjektets suksess betyr.

Det er for det første en vesentlig forskjell på dette prosjektet og det tvungne "samarbeidet" som norsk skole påtvinger sine elever. Disse svenske studentene får undervisning på sitt nivå og hjelper yngre elever på fritiden. Selv om man kan lære mye sosialt av dette, tviler jeg på om det å lære mer matematikk selv er en motivasjonsfaktor for ingeniørstudentene. Norske elever - fra barneskolen til universitetet - som er best i klassen i et eller annet, opplever at de bruker den tiden de skulle brukt på å lære, til å lære bort. Det er ikke de sterke som løfter de svake opp, men de svake som holder de sterke nede.

Det ligger dessuten et element av fare i tanken: "Så flott at de unge kan hjelpe de unge - helt gratis for oss." For det er så fort gjort å føre på tanken: "Da trenger vel ikke vi å gjøre noe særlig da." At studenter på mitt eget studium på UiO samler seg i kollokviegrupper eller organiserer leksehjelp for hverandre er positivt, men det frigjør ikke Universitetet selv fra sitt ansvar når det gjelder informasjon og undervisning.

Referat fra seminaret: 

Statsråd Øystein Djupedal:

 

Statsekretær fra Nærings- og handelsdepartementet Karin Yrvin:

 

Espen Andersen, førsteamanuensis BI

 

Johan Aarnes, leder for programrådet for LUR (lærerutdanning realfag), NTNU

 

Student Farid Nolen, Chalmers tekniske høgskole, Göteborg:

 

 

Direktør Morten Loktu, Statoil tidligere konserndirektør i Sintef

 

Finn Bergesen jr., NHO:



Debatt:

1. Fra en som underviser realfag i lærerutdanning: elever møter lærere med kompetanse først i videregående. I dag ikke naturfag en del av lærerutdanning hvis man ikke velger det selv, men likevel skal lærerne undervise i dette faget. Kurstilbudet i lærerutdanning er avhengig av hvor mange som søker seg til spesialiseringen – er det for få søkere til et fag, blir det ikke undervist i det faget i det hele tatt.

2. Bjørn Berg, leder av norsk råd for lærerutdanning: 28% stryk i enkleste matte på lærerutdanning. Vi må bearbeide lærerens holdninger til realfag i skolen. Eksempel på tiltak: som en videreføring av tv-programmet Pugg&Play, besvarer nå lærerstudenter spørsmål fra elever over Internett.)

3. Oppsiktsvekkende og positivt at dette er et seminar der utdanning og næringsliv møtes. Tidligere var det ikke stuerent å utdanne for næringslivet. Realfag er gøy når elever kan lære seg faget. Elevene skal oppleve mestring. Når fag blir frivillige, må de bli enklere og mer tilgjengelige for å få nok elever. Han er spent på et nytt fag kalt "teknologi og design" og håper dette blir til en suksess - da kan ikke læremidlene være doruller og lim som i så mange andre fag i norsk grunnskole.

4. Innlegget åpner med: ”Matematikk er gøy!!!” Til Andersen: ”Min far sa: ’Kunnskap er en lett bør å bære.’”

5. Fra teknisk naturvitenskapelig forening: Det settes i gang ekstremt mange realfagsprosjekter. Ufordringen er å tenke enkelt, langsiktig og forståelig for lærere og elever. Synliggjør relevansen for elever og lærere. Ta vare på talentene. Og dette er ekstremt viktig: skap gode forbilder; det er kult å være god!

6. Universitetet i Tromsø organiserer internasjonal realfagskonferanse 06.06.06 med festival som skal vise realfag i spennende kontekster. De har invitert reklamebransjen. Nokia reklamerer for sine ”duppeditter” – kanskje de også kan reklamere for at realfagkompetanse er avgjørende for produksjonen av duppedittene. Kosmetikk, joggesko, oljebransjen og nettsider vil også være en del av konferansen. Det er også en konkurranse med en premie på 20 000 euro i hver kategori.

7. Espen Andersen roser Chalmers’ prosjekt, men advarer samtidig mot at det er farlig: tanken om at ”det koster lite; det gjør vi!”  Lee Kuong Yu, mer eller mindre diktator i Singapore, lurte på hva man skulle gjøre med at det ble født for få barn i Singapore. Siden han fikk bestemme alt, gikk han like greit direkte på fjernsyn med beskjeden: ett års skattefrihet til alle som får barn i år. En utfordring til Statoil: 10 000 til hver 5 i 3MX, 25 000 til hver 6 – dette er et språk ungdommen forstår! Djupedal kan ikke hindre det[1].

8. Det er mange tiltak på nasjonalt nivå. Det vi gjør må imidlertid treffe elevene og lærerne i skolen - regionalt. Det er der pengene trengs. Næringslivet sponser mange, men de glemmer å sponse hoder.

9. Jar fire barn på barneskolen. Kunnskapsløftet har begynt å virke. La det virke. Tenk langsiktig. Voksenopplæring og utenlandsk rekruttering er også viktig. Det er ikke bare ferske studenter som kan bli ingeniører.

10. Fra norsk lektorlag: Strengere krav til lærerne er på tide. I Finland er alle lærere spesialisert innenfor trinn og fag. Faglig kvalitet er viktig. For eksempel bør en ha matematikk på universitetsnivå for å undervise i matematikk på. Nye tiltak tar tid, men i mellomtiden er signaleffekten viktig. Samfunnet sier i dag: du trenger ikke kunne matematikk; du kan jo til og med bli matematikklærer uten å kunne matematikk! I dag blir det ”mer matematikk” i skolen gjennom tverrfaglige prosjekter som føles faglig meningsløse for realistene.

11. Fra elevorganisasjon: Hjertesukk 1: Realfag er vanskelig. Det vil si: alle tror det, fordi systemet legger opp til det. Realfagspoengene sender signaler om at man trenger ekstrapoeng for å nå opp til samme karakternivå med realfag som man ville fått uten realfag. Skremmer mange fra å ta realfag. Samtidig fører det til at folk velger realfag, men på feil grunnlag. Man tenker at man godt kan få en 2 i 3MX og ende med samme karaktergjennomsnitt som hvis man heller valgte fordypning i samfunnskunnskap og fikk 5. Hjertesukk 2: Overgangen mellom videregående og høyere utdanning fungerer dårlig. Kandidater med kompetanse i kjemi eller elektro osv. fra yrkesfaglige studieretninger kan lykkes bedre enn kandidater fra allmenn i mange fag, men døren er stengt. 16-åringer vet ikke hva de skal. Styrk rådgivning. Påbygningsåret – som ofte er løsningen hvis du har valgt feil i følge rådgivere - er ”dræpandes”.

12. Også fra elevorganisasjonen: Jeg bruker mye tid på å besvare rettighetsmail med spørsmål: ”Må jeg gjøre som de andre elevene i fysikktimene?” Svaret er nei, vi har ”tilpasset opplæring”. I praksis fungerer ikke dette. Elevene bør få eierskap over fagene og få styre ting mer selv. Eierskap = engasjement!

13. Djupedal sa at man må ta tak i læreren. 3 forhold: 1. Snakk lærerens språk. Skal du bli en god lærer, vær glad i fag og elever. Å gjennomføre fag man ikke liker, som man ikke har valgt selv, fungerer dårlig. La lærerstudentene bygge på det de er flinke til fra før slik at vi skaper en faglærerutdanning. 2. Det er ødeleggende at det er opp til hver skoleledelse. Naturfag og matte nedprioriteres. 3. Finansiering er feil i forhold til hva som kreves i kunnskapsløftet.

14. Dekan på realfag/ingeniør for Høgskolen i Vestfold: Vi snakker om langsiktig og kortsiktig, men vi har ikke noe mellomsiktig. Vi trenger esultatmål! Kvalitetsreform har i praksis lagt ned en del ingeniørutdanninger. Vi trenger mål så vi kan si hva vi har gjort. Vi trenger flere realfagskurs og et halvt års stipend for dem som tar det.

15. Sivilingeniør: Realfag er viktig! Men jeg er her som medlem i Foreldreutvalget for grunnskolen. Samarbeid med foreldrene er viktig. Se foreldrene! Sats på foreldrene!

16. Lektorstudent som skal undervise i realfag: For å få gode ingeniørstudenter, trengs gode kandidater fra videregående og dermed gode realfagslærere. Hva trenger vi for motivasjon? Lønn! Fra magasinet Tekna: En sivilingeniør med fem års erfaring tjener 430 000, en lektor med 10 års erfaring tjener under dette. I vanlige stillingsannonser skal man ha de beste. Skoleverket søker de dårligste med minst utdanning – de billigste!

17. Statoil: Som svar på utfordringen fra Andersen: Vi har ikke mandat til dette, men vi kan kommunisere hvilke muligheter realfagskompetanse gir. Sponsing av idrett fremfor utdanning - dette poenget skal jeg ta med meg tilbake. Feir de flinke! (Men vi sponser også dårlige idrettsutøvere, f.eks. Viking, hehe.) En erkjennelse: matematikk er ikke gøy for folk flest. Se sammenhengen mellom matematikk og anvendelsen av matematikk, ellers lager vi nerder. Det er positivt at de flinke hjelper de svake.

18. Utfordring: det utdannes for få i realfag i Norge. I OECD er det 25% med realfag, i Norge 15%. For mange realfagslærere er i alderen ca. 60. Det er flere som tar fordypning i realfag nå - bøygen er å få dem til å studere det etter videregående.

19. Rektor på Berg, en skole med sterk interesse for realfag + IB-linjen der alle må ha matematikk i alle tre år og i tillegg velge et naturfaglig emne. Lærerne er for gamle. Gi ekstra tillegg til realfag! Elever fra grunnskolen som allerede har lest matematikk på grunnskolen må bli fulgt opp og må også kunne forbedre karakterene sine uten at dette går ut over premærvitenmålet. Få bort byråkrati og undervis etter evne!

 

Djupedal til slutt

Dette har vært nyttig, interessant og lærerikt. Dette skal vi fortsette med, men ikke i den generelle formen vi har i dag, heller spesifikke utfordringer. Det er grunn til å tro at noen av tiltakene virker. Fordypningen er stigende. Vi trenger ikke den gamle realfagslektoren i frakk. Denne læreren er problemet! Den moderne realfagslæreren er en autoritet uten å være autoritær og bruker praktiske eksempler til å motivere. Det er blitt sagt at læreren er den viktigste, men det er selvfølgelig elevene som er de viktigste – og de skal nåes gjennom læreren. Chalmers inspirerer. Statoil velger store fargeannonser i disse dager. De er flotte, men de må ha kostet mye. Hvis Statoil mener at realfag var like viktig å snakke om som det de reklamerer for i dag – reklamer for det da! Kunnskapsdepartementet har mange arenaer, men det er ikke forbudt for andre å ta denne utfordringen.

Vi noterer gode innspill fra i dag. Dette er langsiktighet. Vi ser ikke effekten neste år, men gradvis. Vår utålmodighet må ikke overskygge hva vi faktisk får til.

Det er lett å si at det vi skal gjøre koster penger, men kanskje helt andre ting kan hjelpe.

 

 

 



[1] I pausen snakket Djupedal og Andersen om Andersens forslag, omtrent slik:

D: Jeg kan nesten garantere deg at vi ikke vil gjennomføre dette tiltaket.

A: Men hva om noen i næringslivet gjennomfører det?

D: Vi kan ikke hindre næringslivet fra å gjøre akkurat det de vil.

Nå har han altså sagt det!

Posted by Julie at 11:01 PM | Comments (3) | TrackBack

March 20, 2006

Bra bokcafé funnet!

På søndag var jeg på Bislett med faren min. Vi kjøpte kaffe på Kaffebrenneriet, og pappa kommenterte cafémenneskene som klamret seg til vindusbordene i den ekstremt trange caféen og prøvde så alt for hardt å være urbane. Han mente at det er "for kaldt" i Norge til urbant liv i den forstand disse menneskene prøver å leve det. Jeg forstod ikke helt resonnementet, men tenkte at det skyldtes kaffemangel. Da vi ble presset ut av Kaffebrenneriet med hver vår dagens, oppdaget vi at sitteplasser på dette stedet er overflødig...

...i hvert fall på lørdager og søndager. Da er nemlig antikvariatet ved siden av åpent. Dette stedet må oppleves! Et bittelite rom, fylt til randen av bøker, med hems og kjeller som har enda mer bøker. Utenfor står det hyller på hjul, og her kunne man finne bøker helt ned i 1 krone!!! Det er bøker i trappene, bøker på gulvet... bøker, bøker, bøker!

Og ingen sure miner da vi tok med kaffe inn. Her har nemlig en god bokcafé oppstått nærmest ved en tilfeldighet. Burde de to butikkene slå seg sammen som Ark og Kaffebrenneriet på Aker Brygge? Nei, jeg tror dette er perfekt som det er.

Posted by Julie at 11:36 PM | Comments (7) | TrackBack

Oppdatering

Jeg burde ikke skrive dette. Blogging og forelesningsnotater har gitt meg slitasje på håndleddene. Urettferdig! Her har jeg vært et forsiktig barn med rene votter som aldri brakk eller forstuet noe, og så får jeg likevel vondt – av å skrive! :-(

Jeg var på debatt om blogging i dag, så nå kan jeg selvfølgelig ikke la være. Jeg skal ikke kommentere debatten så mye; det har jeg ikke godt av. Derfor nevner jeg bare at spesielt Vampus og Jonas Söderström sa interessante ting. Jeg vil spesielt takke Jonas Söderström for hans definisjon på den beste typen blogg: en offentlig utgave av skribentens bevissthet, det han/hun vil huske på, spare på og tenke på, og som alle som vil dermed også kan lese. I min introduksjonspost skrev jeg at min blogg skulle være ”an everchanging snapshot of part of my mind - the part I don't mind publishing on the internet where anyone can read it.” Så jeg har tydeligvis den riktige innstillingen, og det er godt å høre. :-)

Det ble nevnt i en bisetning på debatten at man blir ”grisebanket” om man sier i Norge at Firefox er bedre enn Opera. Vel, jeg er ingen ekspert, men jeg har prøvd begge deler og er absolutt mest fornøyd med Firefox. Etter å ha sagt noe så provoserende (?), rømmer jeg landet i overmorgen. Jeg skal til Praha på klassetur, hurra! Det blir derfor stille her i en uke i hvert fall, og så får jeg hvilt håndleddene mine.

Posted by Julie at