According to Julie

August 20, 2010

Sør-Afrika gjennom taxivinduer

Å pendle i Sør-Afrika er å møte restene av apartheid.

STELLENBOSCH: - Jeg vil bare advare deg. Det er ikke trygt å gå på denne veien. Guttene går hit på vei til taxiene.

Damen med advarselen er i ferd med å åpne caféen sin i det jeg går forbi. Hun er hvit, guttene er svarte, og hun antyder at de angriper hvite jenter hver morgen på vei til jobb. Jeg vil avfeie advarselen som et typisk smårasistisk utsagn fra en paranoid hvit sørafrikaner, men hun har bevis:

- Det var et ran her i dag morges.

Jeg går likevel. I likhet med de potensielt farlige guttene, er jeg på vei til taxiene.

Apartheid-geografi

Taxi i Sør-Afrika er ikke privatdrosje, men delt minibuss som kjører faste ruter til ikke helt faste tidspunkter. I dag skal jeg ta taxi til Khayelitsha, Sør-Afrikas største township. Townshipene er boligområder opprettet under apartheid for å huse de svarte, som ikke hadde tillatelse til å bo innenfor byene.

Reisen starter i Stellenbosch, en liten universitetsby midt i Sør-Afrikas største vindistrikt. Langs gatene er eiketrærne fylt med ekorn og caféene fylt med studenter. Croissantene smaker som de gjør i Paris, og stemningen er som i en søvnig amerikansk forstad. I likhet med andre sør-afrikanske byer har Stellenbosch en township. Khayamandi sniker seg opp på Stellenbosch gjennom et hull i vinrekkene.

Avstanden mellom sentrum og township er der med hensikt: Det er apartheid-geografi. Under apartheid skulle mennesker med ulik hudfarge holdes fra hverandre. Det er nå 16 år siden frigjøringen fra apartheidregimet. Sør-Afrika er fortsatt et av landene i verden med størst forskjell mellom rike og fattige.

Offentlige statistikker viser at landets svarte majoritet lever et helt annet liv enn den hvite minoriteten. De tjener mindre, har høyere arbeidsledighet, bor i hus med færre rom, blir oftere syke og tar lavere utdannelse. Og de går og tar kollektivtransport, mens de hvite kjører bil.

- Ach, hvordan skal du komme frem?

De hvite i Stellenbosch går tilsynelatende aldri. Spør jeg om veien, svarer de med det sørafrikanske uttrykket for irritasjon: Ach, det er så langt! Ach, du har ikke bil!?! Ach, hvordan skal du komme frem?

Godt spørsmål. Tror jeg på advarslene, ber jeg om å bli ranet hvis jeg går eller tar tog. Stellenbosch har ikke kollektivtransport eller drosjer. Offisielt har de ikke taxier heller. Alle minibussene er piratbusser. Uten faste tider eller stoppesteder, er de bare privatbiler som lar fremmede sitte på. Jeg har ingen anelse om hvor og når de kjører, og jeg begynner selv å mumle ach.

Heldigvis beviser en venn av en venn at sør-afrikanere stort sett er fantastisk hyggelige: Han møter meg, følger meg til en rundkjøring, venter sammen med meg i en time og brøler KHAYELITSHA?!? til passerende minibusser.

- Get in, my friend! Roper en sjåfør tilbake, og jeg går ombord.

Til tross for uforståelig engelsk, virker mannen bak rattet hyggelig nok. Det er vanskelig å tro at han kunne vært en av sjåførene som kastet murstein mot biler og busser under Cape Towns taxistreik en måned tidligere. I Cape Town er det kollektivtransport, men den er ikke problemfri. Noen ganger bryter det ut krig mellom rutebussene og minibuss-taxiene, og passasjerer risikerer å få en murstein gjennom vindusruten hvis de velger buss fremfor taxi.

Passasjerene der jeg sitter nå, hører på mp3-spillere og ringer venner med mobiltelefoner. På gaten skal man ikke ha slike verdigjenstander synlige, men her er det trygt. De sender billettpengene fremover til sjåføren og fordeler vekslepengene mellom seg. En tur med privat drosje ville kostet 20 ganger mer.

Pendler mot strømmen

Vi reiser gjennom Sør-Afrikas kontraster. Fra motorveien har jeg utsikt til de dramatiske fjellene rundt Stellenbosch, og de staselige hotellene i tilknytning til vingårdene. Jeg ser også blikkskurene der townshipenes fattigste familier bor, og barn som spiller fotball på baner dekket av søppel.

Jeg pendler mot strømmen. Det vanlige er å bo i township og arbeide i sentrum. Khayelitsha er omtrent 20 minutter fra Stellenbosch og 45 fra Cape Town. Vel å merke hvis det ikke er trafikk. Mange skoleelever i townshipen står opp klokken 4 om morgenen for å kjøre til skoler i de rike forstedene.

Det er disse barna jeg reiser til Khayelitsha for å møte. De bruker flere tusen kroner i semesteret på skolepenger og flere hundre i uken på taxikjøring – alt for å gå på de gode skolene som tidligere var forbeholdt hvite.

Organisasjonen Equal Education, som organiserer kurs for ungdom i townshipen, bruker store deler av sitt budsjett på taxier. Barna kjører minibuss fra skolen til møter der de diskuterer hvordan skolesystemet skal bli mer rettferdig og mindre segregert.

Kollektivtransport for integrering

De siste taxiene kjører rundt 21.30. Det betyr at Khayelitshas innbyggere ikke kan dra på teater eller kino i sentrum uten å overnatte der. Det betyr også at medlemmer av Equal Education må kjøre meg hjem. Brad Bockmann er omvendtpendler som meg. Hver morgen kjører Brads lille bil ensomt fra et moteriktig, sentralt strøk til en av de fattigste delene av Khayelitsha. Joey Hasson er hvit sørafrikaner med bil og iphone – begge er verktøy han først og fremst bruker til å koordinere ungdomsmøtene i Equal Education.

I bilen snakker jeg med Brad og Joey om å finne veien ut til Khayelitsha. Mange jeg spurte om hjelp, svarte bare: - Du vil ikke dra til Khayelitsha. Hva skal du der?

Brad nøler litt før han sier:

- Unnskyld at jeg spør, men var disse menneskene hvite?

Jeg vet akkurat hva han mener. Det er vanskelig å vite hvem jeg skal tro på: den redde damen utenfor caféen, eller passasjerene jeg småprater med i taxien. Kunne skikkelig kollektivtransport ført hvite og svarte sammen?

Joey tror kanskje det. I det han parkerer bilen i mitt rolige, rike boligstrøk, sier han:

- For å nå det punktet der hudfarge ikke betyr noe, trenger vi helvetes mange taxier.

Denne teksten ble trykket i nyeste utgave av tidsskriftet argument. Den er basert på et blogginnlegg jeg skrev mens jeg var på reportasjereise i Sør-Afrika.

Posted by Julie at 5:36 PM | Comments (0) | TrackBack

August 17, 2010

Geeks er de nye intellektuelle

"Tverrfaglighet for the win! Geeks are the new nerds! Nei, geeks er de nye intellektuelle! Hurra!"

Omtrent det tenkte jeg da jeg leste Bjørn Vassnes' kronikk "En annen type tenker" i Aftenposten i helgen. Vassnes skriver at mens såkalt "tradisjonelle intellektuelle" baserte seg på filosofi uten empiri, er dagens nye intellektuelle faktabaserte og gjerne tverrfaglige:

"[Vi trenger] fremdeles mennesker som kan tenke og uttrykke seg med mot og kunnskap (som regel mangler det éne). Finnes det slike i dag? Kanskje. Men for å se dem, må de klassiske humanistene glemme sin angst for vitenskap og teknologi. De må være villige til å se over kløften mellom de «to kulturer» - mellom litterater og humanister på den ene siden – og naturvitere på den andre."

Teknologer er også tenkere. Denne kronikken satte ord på noe jeg har kjent på lenge. "Kjent på", mer enn "tenkt på", faktisk: Et vagt ubehag som følge av at jeg merker konflikten mellom de to kulturer i praksis.

På videregående gikk jeg i en realfagsklasse hvor noen av de beste studentene oppriktig mente at de automatisk var mindre kreative fordi de var matematikere. Det var noe av det første jeg blogget om. Så begynte jeg på Universitetet i Oslo og befant meg plutselig på motsatt side av en konflikt jeg ikke hadde ord for.

Hva slags utdannelse har jeg egentlig? Jeg har blogget om Internasjonale Studier: del 1 og del 2

De to kulturer var pensum på Blindern, men de var også kjempetydelige utenfor lesesalen: De sosiale skillene mellom studenter på de ulike fakultetene. Historieprofessorer som lo hånlig av at statsvitere og samfunnsøkonomer lager modeller og kaller det å tenke. Humoristiske, men sanne studentavisartikler om image-problemene til studentene på matematiske og naturvitenskapelige fag. De tomme og uinteresserte ansiktsuttrykkene jeg fikk som svar da jeg sa at jeg ville skrive bacheloroppgave om internett innenfor det samfunnsvitenskapelige faget Internasjonale Studier.

Jeg vet ikke om det er et resultat av hvem jeg nå velger å omgåes, eller om vi faktisk generelt kan se tegn til endring etter hvert som "sosiale medier" og fildeling har blitt noe "alle" snakker om. Men jeg gleder meg over at så mange jeg treffer på Girl Geek Dinners er litteraturvitere eller designere, og likevel definerer seg selv som teknologi-interesserte. Det tyder på at det i hvert fall er noen som ikke ser noen motsetning mellom kreativ og teknisk.

Les også:

• Jeg vil ta master i verdensvitenskap!
• Klima, konflikt, kapital - og tverrfaglighet
• An education for globalists?

Posted by Julie at 6:33 PM | Comments (0) | TrackBack

August 9, 2010

Sommer i E24: Media, Mat og Mac

Ifølge min medsommervikar Øistein Svelle, kan min sommer i E24 oppsummeres med 3 M-er: Jeg skrev mye om media, mat og Mac.

Så som et svar til de som sier: "Jeg leter etter din byline på E24", her er noen av sommerens saker, fordelt på det som tydeligvis ble mine tre kjerneområder. Langt fra en fullstendig liste over sommeren, men nok. (Agurktid, du liksom. Det er alltid noe som skjer.)

Og til slutt en nyhet: Jeg fortsetter i E24 på fulltid utover høsten. Så heldig er jeg.

Illustrasjon: Opplever du agurktid, tilsett gin. Fotograf: Kenn Wilson CC

  

 

Media

Selger verdens største bokhandel Barnes & Noble merker presset fra Amazon og Apple. Bokhandelens aksjekurs har falt 45 prosent det siste året.

- Google nærmer seg milliarden i Norge Google gjør stor suksess i Norge og omsetter for nesten 900 millioner kroner, viser anslag.

Tapte 280 millioner på ett år Sveriges største dagsavis gikk med stort underskudd i 2009, men det ser ut til at 2010 blir bedre.

- Vi gir ikke bort det vi kan selge Nyheter på nett trenger ikke være gratis. Noen nisjeaviser trives bak betalingsmurer.

Død Snø-distributør tjente millioner Euforia Film har snudd underskudd til overskudd, godt hjulpet av zombiefilmen «Død Snø».

Bedring for Bennett Etter et dårlig 2008, var 2009 bedre for reklamebyrået Bennett.

- Norge kan bli et foregangsland for nettbetaling I Storbritannia mistet The Times 9 av 10 lesere da de begynte å ta betalt på nett. I Norge blir det annerledes, mener analytikere.

- Tabbe av The Times Sakene på VG Netts forside skal fortsette å være gratis, sier VG-sjef Torry Pedersen.

The Times mister 2 av 3 lesere på å ta betalt Få har betalt for å fortsette å lese den britiske nettavisen The Times etter at den sluttet å være gratis 2. juli.

- Tjener 350 millioner dollar på Avatar James Cameron kan bli den regissøren i filmhistorien som har tjent mest på en enkeltfilm.

Nå stenges The Times Fra fredag 2. juli må du betale for å lese britiske The Times på nettet.

Mat

Hveteprisen faller fra skyhøyt nivå - Vi kan ha nådd toppen, sier analytikere, etter at hveteprisen har steget 83 prosent på to måneder.

Frykter ikke matkrise i Norge På verdensmarkedet har hveteprisen økt 80 prosent på to måneder - men den er fortsatt ikke så høy som i Norge.

Russisk tørke gir frykt for matkrise  - Verden mangler ikke mat, men informasjon, sier Peter Warren.

Regn rammer Lekter'n 42 prosent av overskuddet regnet bort i 2009.

Kaffe for 75,6 millioner «Baristokratene» selger stadig mer kaffe.

Selger mindre kaffe og kaker Kaffe- og kakegrossisten Pals merket finanskrisen, men har tro på fremtiden.

Halvert resultat for Ekebergrestauranten Restaurantkonge Bjørn Tore Furset er ikke bekymret, selv om Ekebergrestaurantens årsresultat er mer enn halvert siden 2008.

Hellstrøm-restaurant tapte millioner Bagatelle stenger med nesten 4 millioner kroner i underskudd.

- Det selges fortsatt mye cognac Bache-Gabrielsen leverer gode tall for 2009. (Min første av mange, mange saker om bedrifters årsregnskap.)

Mac

Hjelper konkurrentene med iPad New York Times skal la andre amerikanske aviser leie deres Apple-applikasjoner.

Frykter sensur fra Apple Hvis Apple mener innhold er «upassende», nekter selskapet å selge det i App Store. Forfatteren og teknologibloggeren Eirik Newth mener norske medier må passe på at de ikke lar seg presse til selvsensur.

"Apple er det mest arrogante selskapet på Jordens oveflate" Køer og tekniske problemer er god markedsføring. Er det vanskelig å få tak i iPhone 4, blir den bare enda mer ettertraktet, mener markedsføringsekspert.

- Apple mektigere enn Google Steve Jobs har tatt tronen fra Google, mener The Guardian.

- En vinn-vinn-vinn-situasjon Aksjeanalytiker Martin Hoff mener teleanalytiker John Strand tøver.

- 10 myter om iPhone - iPhone får ufortjent mye medieomtale, ifølge analytiker John Strand.

Posted by Julie at 10:52 PM | Comments (1) | TrackBack

July 29, 2010

iPensum - Jeg skriver om Apple, for å gi bloggen flere lesere

 

(Når du har fullført testen over og lest bloggposten under, les dette. Det er en samling sitater fra folk som tenker virkelig smarte ting om iPad.)

Jeg hadde en liten diskusjon med @decibyte, @astronewth og @villahoien i dag om hvorfor journalister skriver så uendelig mye om Apple. Samtidig diskuterte resten av E24-redaksjonen seg i mellom om vi kanskje burde publisere litt færre iSaker.

Vi liker å si at vi skriver "tech news", men det er "brand news", for å stjele et poeng fra @villahoien. Brand news er forsåvidt et helt greit stoffområde for næringslivsjournalister, men at jeg kan sitere aksjekursen til Apple fra Reuters betyr ikke at jeg vet hvordan en iPhone egentlig virker.

De virkelig teknologiinteresserte menneskene jeg kjenner er uansett ikke spesielt glade i Apple-produkter. Sier jeg nettopp det til en Mac-brukende venn, blir de sinte på meg. Jeg har opplevd at noen ble lei seg og gikk sin vei, med kommentaren "Jeg sier ikke stygge ting om din datamaskin."

Og der er vi ved sakens kjerne: Vi skriver om Apple, fordi dere bryr dere så veldig. Fordi "alle" klikker på en sak hvis det er Apple, iPhone eller iPad i tittelen. Fordi hvis jeg blogger om Apple, får jeg flere følgere på Twitter.

De fire mest-leste sakene på E24 i kveld handler om iPhone 4.

Illustrasjon: Handholio CC-BY-SA, via Netthoder, bloggen til NONA (Norwegian Online News Organization)

Les også

• Eplesett! Reaksjoner på iTingen
• Eplesensur
• LES DENNE BLOGGPOSTEN! Hvordan klikkhoreri fungerer

Posted by Julie at 11:37 PM | Comments (7) | TrackBack

July 11, 2010

Nerder kommenterer fotball

Her kommenterer Maurice Moss fra den britiske tv-serien The IT Crowd en fotballkamp han har blitt tvunget med på:

"Hooray, he's kicked the ball. Now the ball's over there. That man has it now. That's an interesting development. Maybe he'll kick the ball. He has indeed, and apparently that deserves a round of applause."

Har du fulgt bloggen eller meg en stund, vet du sikkert at jeg ikke kan eller bryr meg noe særlig om sport. Under vinter-OL i 2006 etterlyste jeg en forklaring på sportshysteriet. En mulig forklaring på skrikende - eller, i Sør-Afrikas tilfelle, tutende - tilskuere, er ifølge Eirik Newth:

"(...)at sport (ikke minst lagsport) er et substitutt for krig, og ut fra det perspektivet gir det absolutt mening at sport får større oppmerksomhet enn f.eks. dans. Idrettsutøverne blir soldater på en ublodig slagmark, og engasjementet for dem som kjemper på vegne av fellesskapet blir deretter.

Men i motsetning til ekte kriger, er seire og nederlag i idretten binære: man vinner eller man taper. Om reglene i de ulike idrettene er komplekse (som offsideregelen i i fotball eller alt som skjer i amerikansk baseball ;) er sluttresultatet så enkelt at alle og enhver kan forstå det. Dermed blir idrettens mål og resultater lette å samle seg om: en idrettsstjerne er utvetydig en som oppnår gode resultater i de store konkurransene. En forfatter, forsker eller danser kan regnes som ledende på sitt felt, men likevel være totalt ukjent utenfor en engere krets.

Denne modellen forklarer også hvordan idretten blir et samlende nasjonalt symbol."

I TIME Magazine har Tony Karon tatt konsekvensen av denne nerdete forklaringen, analysert spansk og nederlandsk historie og vurdert hvem man burde holdt med om finalekampen faktisk var en krig.

Bilde fra The IT Crowd, via nongenderous.

Posted by Julie at 3:53 PM | Comments (1) | TrackBack

June 29, 2010

7 "uskrevne regler" for nettavisers forsider

Odd as it may sound, the way to grab people's attention online might be to simply level with them. – Barbara Kiviat, journalist i TIME Magazine

Teorier journalister forholder seg til, er ofte resultatet av mange menneskers samlede erfaring med praktisk journalistikk over flere år. Sigurd Allern skriver i Nyhetsverdier – om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser at kriteriene for gode nyheter og riktige måter å skrive om dem «sitter i veggene» i redaksjonen. Det finnes uskrevne regler for hvordan journalister skal skrive, og mange av de uskrevne reglene er etter hvert blitt skrevet, for eksempel i journaliststudenters pensumbøker.

De fleste av reglene er imidlertid basert på papirjournalistikk. Ifølge Chris Patersons innledning til boken Making Online News – The ethnography of media production har undervisning i nettjournalistikk vært en utfordring verden over, fordi journaliststudenters lærere mangler erfaring fra denne relativt nye måten å drive journalistikk på. Nettredaktører har også uttrykt bekymring for at de «utforsker internett uten kart.»

Høsten og vinteren 2009 utførte jeg derfor «feltarbeid og semi-strukturerte kvalitative intervjuer» i tre norske nettavisredaksjoner. Det vil si at jeg besøkte Aftenposten.no, Dagsavisen.no og VGNett og snakket med journalister og deskere om hvordan de skriver forsidetitler og forsideingresser og hvordan de velger forsidebilder. Resultatet var en fordypningsoppgave i journalistikk, en kronikk i argument og en langt bedre forståelse av hvordan man skal være nettjournalist.

Nedenfor kan du lese mer om hva jeg fant ut.

7 ting jeg har lært om nettavisers forsider

Flere av journalistene advarte meg i starten av intervjuene om at valgene deres «satt i fingrene», og at de ikke nødvendigvis kunne svare på hvorfor det var slik. Etter hvert som jeg stilte konkrete spørsmål om saker, kunne de likevel begrunne sine valg i de fleste tilfeller. Jeg minnet dem også på at hvis svaret på et «Hvorfor?» var «Det var det første jeg kom på, og det er viktig å publisere fort,» eller «Jeg vet ikke; det bare så riktig ut,» var det også interessant. Det viktigste var tross alt at jeg fikk vite hva de tenkte, ikke at det de tenkte var riktig eller etter mine forventninger.

Det finnes imidlertid uskrevne regler for nettavisers innganger. Her er syv av dem.

1. Nyheten må ligge i tittelen

- I en stor papirsak har man to A3-sider å leke med. Bildetekst, mellomtittel og uthevet sitat kan også sette saken. Vi har tittel, ingress og bilde. Vi må velge ett element blant alt det papir viser. Nyheten må ligge i tittelen, sier frontsjef Morten Andersen hos Aftenposten.

Nyheten må ligge i titttelen, fordi nettjournalister har begrensede virkemidler for å selge individuelle saker til leserne.

Per Øyvind Fange i VG Nett sier han endrer tittelen hvis han ikke selv forstår hva saken handler om når han ser den. En vanlig begrunnelse for inngangsendringene jeg observerte, var at den opprinnelige inngangen var «uklar» eller «forvirrende.»

Journalistene sier at nettinnganger, sammenlignet med papirinnganger, må være mer spisset, og i større grad vise hva saken handler om.

2. Leseren skal tenke hvorfor? ikke bare hæ?

Journalistene sier språket i tittelen skal være enkelt og klart. Kreative, intelligente titler på papir blir ofte uforståelige på en nettfront. Ordspill og doble betydninger virker ikke, sier journalistene.

Da jeg observerte journalistene i arbeid, så jeg at de ofte la inn mer informasjon i forsidetittelen enn på innsiden. Hvis saken kom fra papir eller et nyhetsbyrå, satte journalistene gjerne inn ekstra ord før tittelen ble lagt på forsiden. Ordene skulle fortelle leseren hvilket tema saken hadde eller oppklare mulige misforståelser. For eksempel ble Kina løfter ambisjonene til Kina løfter klima-ambisjonene, og  –Feilgrep reddet bin Laden ble til –Bin Laden reddet av feilgrep fra Bush og Co.

Inngangen skal fortelle hva nyheten er, men ikke hele nyheten. En inngang med for mye informasjon er det ingen grunn til å klikke på. Nyhetsleder Heidi Ertzeid i Aftenposten forklarer det slik:

- Tittelen må få leseren til å stille seg et spørsmål om «Hvorfor?». Så er det viktig å ikke svare på det spørsmålet i ingressen.

3. For mye er bedre enn for lite

Journalistene liker imidlertid ikke å si for lite:

- Vi skal ikke holde tilbake informasjon. Luretitler og lureingresser av typen klikk her for å se hvilken er barnslig, sier Aftenposten-frontsjef Morten Andersen.

Journalister i Aftenposten og Dagsavisen sier at VG nesten erter leseren med sine kryptiske frontinnganger. Journalister i VG viser igjen til seher.no som eksempel på virkelig kryptiske ingresser.

Hvis inngangen sier for mye om nyhetspoenget, oppfordres leseren
til forsidescanning fremfor klikk.

- Forsidescannernes betydning bør ikke undervurderes, presiserer VG Netts Per Øyvind Fange.

Han forklarer at følelsen av å være oppdatert er svært subjektiv, men at VG Netts forside skal prøve å fremkalle den følelsen hos leserne. Da må forsiden i seg selv være informativ. VG Netts journalister sier de vil at forsiden skal svare leserne på spørsmålet «Har det skjedd noe?».

Da jeg observerte VG Nett, skrev ikke journalistene noen innganger som jeg vil kalle «lureinnganger». Det gjorde heller ikke journalister i de andre redaksjonene.

4. Et forsidebilde kan (nesten) alltid beskæres tettere

Journalistene jeg snakket med for denne oppgaven, var alle enige om én hovedregel for frontbilder: Du kan nesten ikke beskjære et bilde for mye.

- På papir er kule bilder de bildene du kan se lenge på og oppdage nye detaljer i. På nett er det tett beskjæring som gjelder, sier Aftenposten-journalist Nicolai Heyerdahl.

Alle journalistene sier at bilder på forsiden skal være tett beskåret. De bør også være enkle, slik at leseren raskt gjenkjenner motivet, også på mindre skjermer.
Flere av journalistene oppgir at valg av bilder også er et spørsmål om ressurser og tid, og at det ligger ikke-utforsket potensiale i bildevalg på nett.

5. Tittel = bildetekst. Bilde = stikktittel

- På nett virker forsideinngangen nesten som en bildetekst, sier Aftenpostens journalist Nicolai Heyerdahl.

Jeg observerte at journalistene valgte titler på forsiden som var helt avhengig av bildet: På denne veien døde elleve på tre år koblet til et kart med en rød inntegnet strek. Slik skal ferske sjåfører stemples med et bilde av en grønn L. Her prøver breiflabben å glefse til seg anda med et bilde av nøyaktig det tittelen sier. Lars Christian Tranøy, frontsjef i VG Nett, kaller her, se og slik «pekefingerord». Han sier at ordene oppfordrer til klikk fordi de «peker» på bildet og saken, men at de
ikke må brukes for ofte på forsiden. Da kan helhetsinntrykket bli masete.

En annen begrunnelse for bildevalg var at bildet fortalte leseren om det overordnede temaet for nyheten, på samme måte som en tydelig markert seksjon eller en stikktittel.

I observasjon så jeg at den vanligste måten å bruke bilder på front, var å finne et tett og enkelt portrettbilde av sakens hovedperson. Det kunne godt beskjæres så tett at halve pannen endte utenfor rammen. Journalistene sier at bilder av ansikter er mer spennende for leseren, en konklusjon som er helt i tråd med forskning om hvordan lesere leser.

6. - Sitater funker, sier nettjournalister

Å koble et tett portrett med et sitat kan gi en følelsesmessig sterk effekt. Dag Høie, fra Dagsavisens nettredaksjon, kalte det «snakkeboble»: Leserne får et inntrykk av at personen ser rett på dem og snakker rett til dem.

Øystein Helmikstøl, også i Dagsavisen, sier han prøver å unngå å bruke sitater i for mange av inngangene. Når jeg spør hvorfor, sier han at han lærte det på journalistutdanningen. Flere av journalistene har fått lignende beskjeder fra tidligere veiledere. Ifølge pensum for journaliststudenter bør ikke ingresser begynne med direkte sitater. Da mister leseren tråden i forklaringen av hvem som sa det.

Likevel er nettavisenes forsider dekket av sitater. Journalistene sier det er fordi leseren kommer tett på den som snakker, enten det er en allment kjent person, eller et anonymt vitne med en dramatisk historie. Ifølge informantene selv, velger de å bruke sitater stadig oftere. Der arbeidet med inngangen ikke begynner med bildet, begynner det ofte med å finne et godt sitat. Det fungerer best hvis sitatet gir uttrykk for en sterk mening, og aller best hvis saken i seg selv handler om at noen har sagt noe. Når sitatet er nyheten, er sitattittel bare et eksempel på å legge nyheten i tittelen.

7. Enkelhet og ærlighet varer lengst virker raskest

Det er vanlig å gå ut fra at lesere har dårligere tid på nettet enn på papir. Nettleserne er blitt kalt «en svært utålmodig menneskeflokk», av Veslemøy Kjendsli, pensumforfatter for journaliststudenter. Vi bruker kort tid på å filtrere ut
informasjon. Med effektive lesere, vil jeg konkludere med at den viktigste regelen for nettinnganger er at de er tydelige og direkte.

VGs nye høyreløp var ikke øyeblikkelig gjenkjennelig som redaksjonelt VG Nett-stoff, og derfor trodde lesere at hele løpet var annonser. Fenomenet banner-blindness – ignorering av det vi tror er annonser – ble dokumentert på 1990-tallet. Journalistene jeg snakket med, arbeider som om det samme fenomenet eksisterer for forvirrende nyhetssaker: Leserne filtrerer vekk en inngang hvis de ikke øyeblikkelig forstår hvorfor den er interessant for dem selv.

Jeg vil oppsummere det journalistene fortalte meg om gode innganger slik: Teksten i inngangen må være tydelig, så det ikke oppstår misforståelser. Det viktigste kravet til et frontbilde er at leseren gjenkjenner bildets motiv med en gang. En inngang som sier for mye, er bedre enn en som sier for lite. Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.

Innlegget er basert på min bacheloroppgave i journalistikk, som du kan lese her.

Posted by Julie at 10:43 PM | Comments (0) | TrackBack

Papirstøtte

Dagens pressestøtte er konkurransevridende og gir direkte økonomisk insentiv til å prioritere papir fremfor nett. Blir nettaviser nedprioritert til fordel for papiraviser fordi de er dårlige eller er de dårlige fordi de blir nedprioritert?

– Bidragsyterne til nyhetsflyten på nett er eksisterende papiravisredaksjoner. Det er få rene nettavisredaksjoner, og de går ikke godt. Slik vil det forbli i lang tid fremover, mye lenger enn mange tror.

Det sa Harald Solberg, direktør i Dagsavisen, da han ble intervjuet av Minerva i mai. Solberg uttrykket flere ganger i intervjuet at det er papiravisene som produserer nyhetene og er mest kreative. Han mener derfor at papiravisene fortjener fortsatt pressestøtte, og at de (til tross for sin fantastiske evne til innovasjon) trenger den for å overleve.

Det stemmer at mange nettaviser i dag er rene kopier av papiravisen i samme mediehus. Ifølge Nettavisundersøkelsen er selv journalister misfornøyde med sine egne avisers nettutgaver. Diskusjonen om hvorvidt nettaviser i dag representerer et verdifullt bidrag til samfunnsdebatten, er imidlertid en diskusjon om høna og egget. Blir nettaviser nedprioritert til fordel for papiraviser fordi de er dårlige eller er de dårlige fordi de blir nedprioritert?

– Pressestøtten favoriserer trykte aviser som viktigere enn andre medier, og har virket konkurransevridende, sa Even Trygve Hansen, administrerende direktør i Den Norske Fagpresses Forening, på en høring med Mediestøtteutvalget.

Utvalget skal nå evaluere dagens pressestøtte og legge frem forslag til en ny mediestøtte innen 1. januar 2011. Endringen fra “pressestøtte” til “mediestøtte” er ikke tilfeldig, men dreier seg om debatten om eventuell støtte til nettaviser.

– Vi kan ikke legge om ordningen nå fordi samfunnet blir annerledes om 20 år, sa Solberg på spørsmål om statlig støtte burde brukes for å øke kreativiteten på nettet.

Jeg er journalist i en av Norges få rene nettredaksjoner, E24; Solberg er direktør for den avisen som mottar mest støtte i dag. Ingen av oss kan vurdere pressestøtten helt objektivt. Men etter mitt syn er det ikke nødvendig å vente 20 år før vi gjør drastiske endringer. Verden er allerede blitt annerledes.

Les resten av artikkelen i Minerva.

Posted by Julie at 12:15 PM | Comments (0) | TrackBack

Generasjon Facebook - endelig en bok om meg!

Oppdatert: Diskusjonen om Generasjon Facebook, ikke minst hvilken musikk vi hører på fortsetter på bloggen Livet sett fra Villa Høien

Jeg kunne umulig ha lest boken Generasjon Facebook eller Da alle skulle bli noe med media av Jon Niklas Rønning på et bedre tidspunkt enn nå. Nettopp ferdig med en journalistutdanning, fast bestemt på å bli noe med media, kjøpte jeg boken fordi jeg tenkte at jeg kunne blogge om den.

Jeg følte meg som hovedpersonen i Groundhog Day (Me, me, me also... I am really close on this one) da jeg leste beskrivelsene av hvordan "vi som vokste opp på 90-tallet" nå bor i bittesmå Oslo-leiligheter med litt for store prismelysekroner og drikker cortado på café mens vi diskuterer amerikansk politikk og våre egne skyhøye ambisjoner. Ja, jeg har oppdatert Facebook-profilen min for å fortelle at jeg er våken. Ja, jeg vet nøyaktig hva som kommer opp når man googler "Julie R. Andersen". Og når Rønning skriver "Det er merkelig hvor bekymringsløst man kan feste, dersom man føler man allerede har nådd selve livsmålet" eller "Hvorfor skjer det gang på gang - at vi på død og liv vil realisere de kreative sidene våre, men samtidig ikke setter av nok tid til å bli flinke?" eller "Du mangler inspirasjon, men skriver låter om det," tenker jeg: JA! Endelig har noen skrevet en bok om meg og alle jeg kjenner. I tilfelle jeg var i tvil, kunne Side2 bekrefte via en enkel test at selv om jeg strengt tatt er akkurat for ung til å skjønne 90-tallsreferansene, er jeg et medlem av Generasjon Facebook.

Mot slutten av boken står det: "Du vet du er en del av Generasjon Facebook når du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypiene som blir presentert i denne boka."

Den passet ikke. For de gangene det dukker opp generaliseringer jeg virkelig kjenner meg igjen i, blir jeg bare kjempeglad. Når jeg tar meg selv i å passe inn i en bås eller være en eller annen form for klisjé, er det underholdende, ikke flaut. Når jeg sitter på Café Sara med tre venninner og deler to flasker rødvin og én Klassekampen-artikkel om bibelreferansene i Tori Amos-tekster. Eller blir med på konsert med en liten gruppe nyutdannede designere og oppdager at vi alle matcher, fordi det er høsten 2009 og alle skal gå i mørkelilla og lysegrått. Eller retter på språket til foreleseren på Blindern og hører halve raden jeg sitter på hviske "den gang DA" i kor. Eller drar på "alternative" "indie" konserter med Regina Spektor eller Camera Obscura og blir overrasket over at halve klassen og alle jeg følger på Twitter også er der. Da tenker jeg "Nå er jeg så typisk _______(velg stereotyp selv)".

Det er egentlig rart at vi stadig får høre at vi skal være "oss selv", samtidig som vi alltid blir bedt om å beskrive oss selv ut fra hvilke båser vi passer inn i. De som vurderer å la meg bo i kollektivet sitt vil vite om jeg er A-menneske eller B-menneske, ryddig eller rotete, rolig eller ikke rolig. Jeg kan ikke svare på de spørsmålene. Det kommer an på.

Men jeg vet jo hvem jeg er, og jeg liker det når menneskene jeg møter er som meg. Ikke på alle punkter, men på mange punkter. Det er ikke fordi jeg er usikker eller trangsynt. Det er fordi jeg har opplevd å føle meg kjempespesiell og helt unik. Jeg har tenkt "ingen er som meg". Og det er ikke morsomt.

Har vi ikke alle vært der? Kanskje ikke, for jeg leser stadig intervjuer med folk som forteller at det er sykt viktig for dem å "være seg selv" og "skille seg ut". De som hele tiden må fortelle hvor spesielle de er, kan umulig være så spennende på ordentlig. Er du spesiell, kommer det frem uten at du trenger å bokstavere det.

Mitt slagord er kanskje det motsatte av det som står øverst i dette innlegget:

I like to think I'm like everyone else, but I guess that makes me unique.

Oppdatert: Diskusjonen om Generasjon Facebook, ikke minst hvilken musikk vi hører på fortsetter på bloggen Livet sett fra Villa Høien

Posted by Julie at 12:04 AM | Comments (0) | TrackBack

June 28, 2010

Slik lager du nettavisforsider

Høsten og vinteren 2009 utførte jeg "feltarbeid og semi-strukturerte kvalitative intervjuer" i tre norske nettavisredaksjoner. Det vil si at jeg besøkte Aftenposten.no, Dagsavisen.no og VGNett og snakket med journalister og deskere om hvordan de lager innganger (altså hvordan de skriver forsidetitler og forsideingresser og hvordan de velger forsidebilder). Resultatet var en fordypningsoppgave i journalistikk, en kronikk i argument og en langt bedre forståelse av hvordan man skal være nettjournalist.

Jeg legger nå selve oppgaven som en pdf her:

Hvorfor vi klikker - Bak forsidene i tre norske nettaviser

Jeg vil oppsummere det journalistene fortalte meg om gode innganger slik: Teksten i inngangen må være tydelig, så det ikke oppstår misforståelser. Det viktigste kravet til et frontbilde er at leseren gjenkjenner bildets motiv med en gang. En inngang som sier for mye, er bedre enn en som sier for lite. Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.

Les en slags forkortet versjon av opgaven her.

Andreas Carlsen i klikk.no har forresten holdt et foredrag med sine 10 beste titteltips.

Les også:

• LES DENNE BLOGGPOSTEN!!! Hvordan klikkhoreri fungerer.
• Se! En journalist med nett som førstevalg
• Aviser dør; lenge leve journalistene
• Journalism online - Some thoughts

Posted by Julie at 10:31 PM | Comments (0) | TrackBack

June 11, 2010

Eplesensur

"Apple leverer den fysiske rammen for opplevelsen. De er de gamle medienes produsenter av papir, vinyl, platespillere og tv-apparater i ett. Men de kontrollerer også det eneste distribusjonspunktet for innhold; de er Posten, Narvesen, bokhandlerne, Platekompaniet og hele dagligvarehandelen samlet i én nettadresse."

Det skriver Sven Egil Omdal (@svelle) i en svært velskrevet tekst om Apples sensurering av apps-innhold på Ipod og Ipad. Les den.

I NRKBeta skriver Marius Arnesen: "Tanken om at en litt sær teknologiguru i San Fransisco skal bestemme hvilket innhold jeg har tilgang til i min hverdag, liker jeg svært dårlig." Så sammenligner han Apple med Nord-Korea. Eirik Newth etterlyser protest fra redaktører når Apple tar over retten til å bestemme hva som publiseres i norske medier. Per Kristian Bjørkeng beskriver konkurransen mellom Google og Apple som kampen mellom fritt/rotete og pent/sensurert.

Uansett hvilket merke du har på datamaskinen/telefonen/musikkspilleren, anbefaler jeg deg å sette deg inn i debatten.

Illustrasjon: Martin Krzywinski CreativeCommons

• Les også: Eplesett! Reaksjoner på iTingen (en svært uhøytidelig oppsummering av internetts reaksjon på iPad-lanseringen)

Posted by Julie at 9:50 AM | Comments (0) | TrackBack

June 4, 2010

Kritikk av gode hensikter

«Journalistikken bak TV-aksjonen er et barn av 1970-tallet, da verden ennå var ung. Mange hadde, forståelig nok, en naiv, nærmest uskyldig, idé både om hva utviklingshjelp kunne føre til og hva hjelperen kunne bidra med. (...) En kan ikke fortsette å lage TV-aksjonen som før, med mindre en institusjonaliserer en slags journalistikkens dobbeltmoral.»

Slik slaktet Terje Tvedt, professor i utviklingsstudier, NRKs årlige pengeinnsamling TV-aksjonen i Samtiden i 2008. Ifølge Tvedt opprettholder TV-aksjonen fordommer om nordmannens enestående evne til å hjelpe det fattige «Sør». I Dagbladet fikk et utdrag av teksten tittelen Journalistikkens sammenbrudd.

Christian Borch lurte på om Tvedt var "så beruset av sine egne retoriske spissformuleringer at han mister gangsynet". Petter Nome lo av Borchs "sårede stolthet" og skrev: "At folk som ellers er kritiske og seriøse, ikke en gang vil reflektere over om TV-aksjonen kan åpne for dilemmaer og sette habilitet og troverdighet under press, det er rett og slett vanskelig å forstå."

Det ble altså noe debatt av utspillet. Tvedt mener likevel at teksten fikk påfallende få konsekvenser for hvordan norsk media fremdeles fremstiller bistand i dag:

- Det var ikke én uavhengig analyse av CARE Norge under TV-aksjonen 2009, sa Tvedt da han besøkte journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo 26. mars 2010.

Slik Tvedt fremstiller det, er bistand en for sentral del av det norske selvbilde til at journalister tør å være kritiske:

- Produksjon av nasjonal norsk identitet i en globalisert verden har dreid seg om å definere oss selv som en humanitær stormakt og en verdensmester i bistand. Bistand har hatt en merkelig form for moralsk makt, sier Tvedt.

Kanskje er det derfor de få som først er kritiske, fremstår som så veldig opprørske. På BI Studentaksjonens debattmøte om bistandskritikk 2. mars 2010, var panelets kritiker langt mer tabloid enn panelets bistandsarbeidere:

- Bistand klarer ikke å skape økonomisk vekst, slo utenrikspolitisk forsker og kommentator Asle Toje fast.

Dermed fikk resten av panelet mulighet til å avfeie kritikken hans som unyansert og nærmest umoralsk. Representantene for bistandsorganisjoner hørtes ut som om de formulerte forsiktige pressemeldinger:

- Bistandsdebatten i Norge er unyansert. All bistand kan ikke skjæres over en kam, sa Orrvar Dalby fra Norsk Folkehjelp.

- Vi vet at vi mislykkes med enkelte ting, men vi må ikke glemme hvorfor vi likevel gjør dette. Det handler om solidaritet, sa Gunnar Andersen fra Redd Barna.

Ifølge Toje er norsk bistand basert på sinnelagsetikk, ikke konsekvensetikk: Selv om vi selvfølgelig håper at det vi gjør skal få positive konsekvenser, begrunner vi bistand med handlingens iboende godhet. Å gå ut fra at all bistand er god er imidlertid også å skjære bistand over en kam.

Norske journalister oppfordres til å være maktkritiske og til å «følge pengene». Da er det påfallende hvis vi ikke gransker bistandsorganisasjoners bruk av penger like nøye som vi gransker private bedrifter.

På Høgskolen presiserte Tvedt at han ikke kritiserte bistand. Han kritiserte mangelen på kritisk journalistikk om bistandsfeltet. Slike nyanseforskjeller kan imidlertid være vanskelig å formulere til lesere. Hvis nordmenn blir usikre på egne superevner som utviklingshjelpere, gir vi kanskje opp våre gode hensikter.

Desillusjonerte lesere – og givere – kan være et argument mot å utfordre myten om Norge som humanitær supermakt. Men hvis journalister gjemmer seg bak det argumentet, undervurderes både lesernes evne til forståelse og medias evne til formidling.

Gode hensikter er kanskje ikke kritikkverdige i seg selv, men gode hensikter er heller ikke nok. Den norske helten fortjener konstruktiv kritikk.

Opprinnelig publisert i argument (pdf av bladet).

Flere av mine argument-artikler:

• Intelligente nyheter i illusjonenes tid - Bak kulissene i Dagsrevyen med Christian Borch
• LES DENNE BLOGGPOSTEN! - Hvordan klikkhoreri fungerer
• Nerdepolitikk - Neste stortingsvalg kommer til å bli avgjort av internett
• Kunnskap i veggene - Om Blindernsavn og doveggslitteratur
• Gratis nyheter har en pris - Er det mulig å få betalt for å skrive på nettet?
• Jesus blant buddhister - Tanker tenkt på adventistisk barnehjem i Kambodsjas jungel
• Amerikansk politikk - presise fordommer - Hvordan jeg forutså valgresultater
• Jonas møter fans - Alle er forelsket i Støre
• Hjerneflukt kan ikke forbys - dette var vel første gang jeg publiserte noe, hvis vi ser bort fra denne bloggen. Det var om et tema jeg skal holde foredrag om i morgen.

Posted by Julie at 12:32 AM | Comments (0) | TrackBack

March 29, 2010

Intelligente nyheter i illusjonenes tid

"En av mine eldre kollegaer i The Times i London sa det slik: 'Jobben min er å informere, opplyse og underholde. Hvis jeg ikke får til det siste, er det ikke engang noen vits i å forsøke seg på resten.'"

- Christian Borch, i boken Sannhetens Kår – Makt, medier og politikk i illusjonenes tid

- Det er ikke mulig for journalister å nå alle, men det er jobben vår likevel, sier Christian Borch. I november 2009 dro jeg til NRK for å finne ut hvordan. Les reportasjen nedenfor.

- Alle som blir med bak kulissene tar bilder av at vi sminker oss, sier nyhetsanker Lisbeth Skei like før sending. Hun ber om at jeg ikke gjør det:          

- Folk tror det er det eneste vi gjør.          

Etter en dag i Dagsrevyen vet jeg bedre: Det ville vært riktigere å si at det eneste programlederne gjør, er å skrive, selv om det heller ikke er dekkende. I løpet av en hektisk dag skal de velge ut og snakke med intervjuobjekter, følge reporternes arbeid og koordinere uttrykksformen så sendingen fremstår som en helhet. Til slutt skal språket finpusses. For skal man informere, opplyse og underholde, er en bevisst språkføring helt avgjørende, mener Christian Borch. 

Illusjonenes tid

I boken Sannhetens Kår beskriver Christian Borch et samfunn der markedskreftene styrer det meste, inkludert politikken og journalistikken. Boken tegner et bilde av kommersiell journalistikk som tabloid i ordets verste forstand. Det er såkalt churnalism som råder: Informasjonsmedarbeidere mater avisene med pressemeldinger og tom retorikk, journalistene skriver det de tror leserne ønsker seg og nyhetsmedia er ute av stand til å formidle nyansert og komplisert informasjon.           

Skal vi tro Borch, er det ikke bare journalistenes feil. Image er blitt langt viktigere enn hva folk egentlig mener, og medierådgivere kontrollerer journalistenes tilgang til sannheten. Vi lever i illusjonenes tid. Politikk er blitt reklame, nyheter er blitt underholdning, og seriøs, uavhengig journalistikk virker nærmest ugjennomførbart.           

Som programleder i Dagsrevyen, og nå i Urix, gjør Borch imidlertid et forsøk på nettopp det. Det står likevel ingenting i Sannhetens kår om hvordan. Derfor dro jeg til NRK og spurte ham.

Kjeft fra mor

Ved å tenke seg en målgruppe, eller til og med en konkret person, kan du trene deg opp til å nå mange, mener Borch. Selv tenker han på sin mor:          

- Min 87 år gamle mor er den skarpeste kritikeren av Dagsrevyen.          

Dagen før handlet Dagsrevyens toppsak om Drillo. Christian Borchs mor sendte ham en krass tekstmelding: «Er ikke vesentlighet et nyhetskriterium i Dagsrevyen?»          

På 15.00-møtet konkluderer likevel Dagsrevyens redaksjon med at Drillo var den riktige toppsaken i går.          

- Det var ikke tvil, sier Skei.          

Borch tegner i sin Moleskine-skrivebok og sier:          

- Det var dagens snakkis.

Menneskespråk

- Journalistikk består i å gjøre det vanskelige forståelig, sier Borch. Han forteller om da han begynte i NRK og fikk ansvaret for å dekke nedrustningsforhandlinger og sikkerhetspolitikk.           

- Folk flest har ingen forutsetninger for å skjønne sikkerhetspolitikk. De er ikke spesielt interessert og mangler ordforrådet som brukes av kildene.          

- Hva gjør man med det?

- Bruker kjente elementer fra virkeligheten for å forklare det som er ukjent for publikum, i dette tilfellet nedrustning. Det var oppdragende for meg selv da jeg måtte tenke på menneskespråk om noe jeg var vant til å behandle akademisk  Jeg fant først løsningen da jeg lot som om jeg snakket med min svigermor. Hun var interessert og engasjert, men kunne ikke mye om emnet. Det tvang meg til å bruke forståelige termer. Kunsten er å popularisere uten å banalisere.

Misbrukte kyllinger?

- Kyllinger har lidd hele livet. Vi kan ikke si det! sier vaktsjef Ingrid Kielland Mørdre.

Et kyllingliv er tross alt ikke så langt.          

Om en time vil det være på tide å gå ned i studio. Nå tropper vaktsjef, to ankere og en ukjent journaliststudent opp i et lite redigeringsrom. Vi skal se et uferdig nyhetsinnslag om kylling som har lidd hele livet. Om man kan si det, da.           

Reporteren som holder på å redigere saken er litt forskrekket når redigeringsrommet fylles opp med mennesker, men innslaget er bra. I hvert fall etter litt språkpirk:           

- Ikke si at hønene ble misbrukt. Det innebærer noe annet enn bare mishandlet, presiserer Borch.          

- Er Dyretragedie avdekket i Rema1000s kjøttdisk en for voldsom formulering for den saken?           

Vaktsjef Kielland Mørdre og Borch diskuterer. Dagsrevyen har dekning for formuleringen, men er den nødvendig? Vaktsjefen og nyhetsankerne prøver ut alle tenkelige setningskombinasjoner. Jeg er overrasket over hvor detaljorienterte de er.          

- Dette er minimalisme satt i system. Vi må utvikle de helt presise og enkle formuleringene for å finne det riktige uttrykket og skape stemningen, sier Borch.

Journalistikk = språk

Ifølge Borch handler god journalistikk  om å finne riktige ord. Det gjelder også på TV. Oppgaven til sminken og antrekket er å ikke trekke fokus vekk fra det programlederen sier. Publikum må kunne ignorere det de ser. Derfor klipper Borch håret i arbeidstiden, visstnok etter litt mas fra NRK. Han får jevnlig oppgradert antrekkene han skal bruke på skjermen, og hver kveld må han velge klær som ser bra ut ved siden av medankeret. Men jobben er å være journalist, ikke å snakke til kamera.          

På 11.00-møtet etableres kjernesaker som så skal videreutvikles utover dagen. Sakene skal filmes, klippes og redigeres. Nyhetsankerne og vaktsjefen syr det hele sammen til en nyhetssending. Reporterne skal levere en oppsummering av nyhetsinnslaget sitt før de redigerer det. Borch bruker mye tid på å formulere introer til sakene.           

Det tilsvarer å skrive ingresser i avisen – kanskje den språklig sett vanskeligste jobben for en skrivende journalist.

Hva folk vil ha

Kveldens toppsak ligger an til å være svineinfluensaen. Fra dagen etter vil det være mulig å få influensamedisinen Tamiflu på apoteket uten resept fra lege. Det er en stor nyhet – en nyhet folk vil ha. Redaksjonen diskuterer hvordan den skal presentere nyheten på en saklig måte. Dagsrevyen vil informere, ikke spre angst. Selv om angst selger.

Redaktørene kan følge reklamebransjens metoder. De analyserer markedet for å finne ut «hva folk vil ha». Og så gir de dem det. (…) Hvis folk på forhånd skal fortelle redaksjonene hva de vil se og lese, snakker vi ikke lenger om journalistikk.

- Christian Borch, i boken Sannhetens Kår – Makt, medier og politikk i illusjonenes tid

Ifølge Borch skal ikke nyhetene velges ut fra hva folk vil at de skal være. Likevel blir journalistiske valg – etter min erfaring – ofte begrunnet med at publikum vil ha det slik eller vi forsøker å nå alle. Jeg har hatt mange samtaler med lesere som sier journalister skriver fordummende – men jeg møter også stadig journalister som mener det er nødvendig å fordumme sakene for lesernes skyld.

Kan man skrive for alle?

Borch sier gode journalister skal gi publikum en bakgrunn for å forstå verden.

- Hva som skjer og er viktig, kan ikke publikum vite på forhånd. En god journalist utvikler tentakler: kontakter, innsikt i dokumenter og et bevisst forhold til egne erfaringer. Men så må man gi kunnskapen en form som når alle.           

- Kan man nå alle?   

- Det er ikke mulig å innfri det kravet, men det er jobben din som medium likevel. Du skal kunne gi en nyhet som har betydning for ledere og akademikere, men nyheten skal samtidig være forståelig for så mange som mulig.                 

- Men er det noe poeng i å prøve å nå folk som ikke er interessert?          

- Du må gå ut fra at de du snakker til ikke er interessert, men at de kan bli det.

Et marked for seriøs journalistikk

- Vi fryser! roper Borch klokken 18.40.

Det betyr at planen for sendingen lagres, skrives ut og leses høyt for å sikre at alle nøkkelpersonene er inneforstått med rekkefølgen. Og så er det på tide å sende den.           

- Kommer folk til å fortsette å se tv på tv og lese aviser på papir?           

- Ikke nødvendigvis, men det vil alltid være et marked for en oppsummerende, balansert nyhetssending.           

Dagsrevyen har erfart at man ikke trenger å være kjapp og overfladisk for å få seere:           

- Dagsrevyen ble lagt helt om i 2000. Vi kuttet antall nyhetssaker og valgte å konsentrere oppmerksomheten om de to-tre viktigste av døgnets begivenheter. Seertallet økte dramatisk. Det viser at folk søker kunnskap og trives med å bli koblet til. Jeg tror NRK tenker riktig når de slipper til Urix i tjue minutter mandag til torsdag på NRK2.          

Han snakker om sitt nyeste prosjekt, et utvidet og direktesendt utenriksmagasin som har omtrent 2400 Facebook-fans når argument trykkes. Kanskje detaljer, fakta og kompliserte nyanser er nettopp det publikum vil ha.  

En versjon av denne teksten ble publisert i argument tidligere i år.

Tekst og foto: Julie R. Andersen

Posted by Julie at 3:07 PM | Comments (3) | TrackBack

March 20, 2010

Jeg vil ta master i Verdensvitenskap!

I går hadde jeg en interessant samtale med Martine Helene Svanevik, en venninne som skriver mastergrad om private organisasjoners rolle i norsk bistand. Tematisk sett kunne det vært en oppgave i statsvitenskap og definitivt i Internasjonale Studier, men hun skriver den som historiker. Martine har brukt de siste månedene i Utenriksdepartementets arkiver, hvor hun har analysert debattene i Stortinget siden 1970-tallet. Vi synes begge det er rart at hennes oppgave og den om fransk musikk på 1100-tallet er innenfor samme fagområde, men de hører altså til samme fagmiljø på Universitetet i Oslo. Ifølge UiOs organisering av fagene, er historie humanistisk, statsvitenskap er samfunnsvitenskapelig. Fagmiljøene er i hver sin bygning, studentene drikker øl hver for seg, og historikere kaller statsvitenskap "the dark arts".

Jeg har en såkalt tverrfaglig bachelorgrad i Internasjonale Studier, med fordypning i statsvitenskap. Martine og jeg har mange av de samme faglige interessene, men vi hører til i hver vår bygning:

"I Norge er internasjonale spørsmål i stor grad Statsvitenskapens prerogativ. Dette er synd. Det er mange fortreffelige ting å si om Statsvitenskap, men for studenter som er interessert i globale spørsmål er det ikke gitt at norske fylkeskommuner, skattefordelingssystem og loglineær regresjonsanalyse er de mest sentrale temaene disse studentene bør bruke sin tid på. Det er bisart når studenter som er ferdige med en mastergrad og har skrevet om Internasjonal Politikk, kan si noe om produktmomentkorrelasjonskoeffisienter, men ikke si noe om verdenshistorien før 1990. I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden og der flere og flere studenter søker kunnskap om det internasjonale, fanges de fort opp i Statsvitenskapens spindelvev. Flere av dem mister interessen for dette spennende faget [Internasjonale Studier] – for ja, det er et eget fag – og ender opp med aldri å få lov til å stille de spennende, grunnleggende spørsmålene faget åpner for."

Kristin M. Haugevik, Halvard Leira og Benjamin de Carvalho - redaktørene i tidsskriftet Internasjonal Politikk - har så alt for rett når de skriver om mangelen på skikkelig høyere utdannelse om internasjonale spørsmål i Norge.

Jeg har tidligere skrevet om hvor frustrerende det var å ta bachelorgraden, nettopp fordi - som Internasjonal Politikk skriver - vi bachelorstudenter ikke hadde noen akademisk ansatte eller masterstudenter å støtte oss til. De faglige ansatte som på papiret var "våre" var egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt. Det var som om våre egne lærere ikke forstod hva vi studenter drev med. Statsviterne mente vi burde bli statsvitere og spesialisere oss på internasjonale forhold først etter at vi hadde vært gjennom statsvitenskapens metode og fagtermer.

Jeg begynner å tro at et av hovedproblemene til UiO (om ikke til norske universiteter generelt, men det kan jeg egentlig ikke uttale meg om) er at den såkalte "forskningsbaserte undervisningen" i for stor grad handler om å oppdra studentene til å bli forskere på samme måte og om samme temaer som foreleserne.

For meg er skillene mellom økonomi, politikk og historie enten fullstendig kunstige, eller de handler utelukkende om hvilken metode du bruker som forsker. Skal du forstå politikk og bruke den forståelsen som for eksempel politiker, journalist, politisk rådgiver eller diplomat, trenger du å kunne en del politisk og økonomisk historie, samt samfunnsøkonomi og gjerne noe bedriftsøkonomi.

Det bør ikke være nødvendig å ta fem forskjellige bachelorgrader og så fem forskjellige mastergrader for å oppnå den kunnskapen. Jeg er redd jeg har brukt for mye tid på å lære om hvorfor historikere synes statsvitere er tåpelige og hvorfor sosialkonstruktivistene føler seg mobbet av rasjonell aktør-realistene. I et land der stadig flere tar høyere utdanning, bør vi slutte å gå ut fra at alle studentene skal følge i sine foreleseres akademiske fotspor. Vi bør slutte å bruke krefter på å diskutere hvilken fagdisiplin som er "best" på å forstå konflikten i Midtøsten eller verdens generelle fattigdomsproblem eller forhandlinger om internasjonale klimatraktater. De problemene er store nok til at vi ikke bør bruke dem som arena for kniving mellom akademikere.

Jeg vil studere verden. Jeg vil ikke studere studiet av verden.

Posted by Julie at 6:54 PM | Comments (3) | TrackBack

March 15, 2010

LES DENNE BLOGGPOSTEN!!! - Hvordan klikkhoreri fungerer

Nettjournalister er klikkhorer som skriver tabloide titler. Men vi gjør det for at du skal lese vesentlige nyheter.

Ordet klikkhore brukes om nettjournalister og sakene vi skriver. Da jeg fortalte en venn at jeg skulle undersøke hvorfor nettjournalister presenterer nyheter slik de gjør, svarte han: «Er det ikke opplagt? For at så mange som mulig skal klikke!»

Han har nesten rett, men bare nesten. For selv om nettaviser står for klikkhoreri og tabloidisering, betyr ikke det slutten for seriøse nyheter.

Om å selge seg selv

Ja, nettjournalister er opptatt av klikk. For hver sak en nettavis legger ut, lages statistikk over hvor mange som klikker på den. Nettjournalister kan følge med på statistikken, og vi bruker ofte klikktall som tilbakemelding på hvor vellykket en sak er.

Vi er opptatt av klikk delvis fordi vi kan. De stakkars papirjournalistene vet ikke hvor mange som leser deres artikler, bare hvor mange som betaler for dem.

Nettaviser selger seg til leserne sak for sak, løssalgsavisene dag for dag og abonnementsavisene kanskje halvår for halvår. Spørsmålet er om én måte å selge seg på innebærer mer «horete» journalistikk enn en annen.

Tabloidestetikk selger

Sigurd Allern, professor i journalistikk, skrev i 2001 at løssalgsaviser på papir står for en særegen presentasjonsform og journalistikk sammenlignet med abonnementsavisene. Løssalg innebærer nemlig «tabloidestetikk»: Nyhetsartikkelen har et bærende bilde som nesten utelukkende viser personer. Bildet står til en tittel med små ord skrevet i en stor fontstørrelse. Sammen med ingress og bildetekst skal bilde og tittel gi mest mulig informasjon i konsentrert form.

Virkemidlene som han beskriver, fungerer godt på nettavisenes forsider. Nettaviser bruker tabloidestetikk, fordi tabloidestetikk betyr klikk. 

Sigurd Allern skriver også at tabloidisering innebærer forflatning og fordumming. Hvis tabloide virkemidler betyr dum journalistikk, er det ikke rart nettjournalister mistenkes for å ødelegge norsk nyhetsformidling.

Men som sagt: De som tror vi er klikkhorer, har bare nesten rett. Målet til journalister er at så mange som mulig skal lese sakene deres. Når en nettjournalist tenker ut en god kombinasjon av tittel, ingress og bilde – altså en inngang – vil jeg si at målet er å koble rett leser til rett sak.

Langlesing på nett

Lesere leser lengre på nett enn på papir. Ja, du leste riktig: Lange tekster på nettet.

At nettet egner seg for korte – og dermed overfladiske – tekster, er fortsatt en seiglivet myte, men det er en myte. Det viser såkalte eyetrack-undersøkelser, som måler øyets bevegelse over tekst og bilder. Lesere som først har begynt å lese en lang avisartikkeltekst, leser den oftere ferdig hvis den presenteres i nettutgaven enn i papirutgaven.

En annen myte er at lesere har dårligere tid på nettet enn på papir.  Jeg vil imidlertid si at lesere jakter mer spesifikt etter visse typer informasjon på nettet enn de gjør på papir. De bruker kortere tid på å filtrere ut informasjon, men minst like lang tid på den informasjonen de er interessert i. Det gjelder i hvert fall hvis man sammenligner en gratis nettfront med en samling papirark leseren allerede har betalt for å lese.

Sagt helt enkelt: På papir kan du kjøpe en avis for forsiden og så like greit skumlese hele utgivelsen, siden du har betalt for den. På nett kan du velge å filtrere ut for eksempel alt unntatt utenriks, men til gjengjeld kan du da lese mye utenriks, gjerne fra mange forskjellige nettaviser.

Utfordringen for nettjournalister er derfor å få artikkelen foran leserens øyne i det hele tatt. Inngangen – det som fører til klikk – er avgjørende.

Ikke forvirr!

Med målrettede og effektive lesere, vil jeg konkludere med at den viktigste regelen for nettinnganger er at de er tydelige og direkte.

Fenomenet banner-blindness – ignorering av det vi tror er annonser – ble dokumentert på 1990-tallet. Nettjournalister arbeider som om det samme fenomenet eksisterer for forvirrende nyhetssaker: Leserne filtrerer vekk en nyhetssak hvis de ikke øyeblikkelig forstår hvorfor den er interessant for dem selv.

Å skrive en inngang til en nyhetssak handler derfor først og fremst om å fortelle leseren at saken inneholder en interessant nyhet. Mine observasjoner og erfaringer tyder på at saklighet og det å komme raskt til poenget er «første bud» i valg av innganger. Det er lett å trekke en parallell til den tradisjonelle omvendte pyramide, idéen om at det viktigste skal komme først i journalistiske tekster. En annen måte å uttrykke det samme poenget på, er at inngangen skal fortelle leseren hvorfor saken er vesentlig.

Sjokknyhet: Ærlige journalister!

Nettjournalister blir også beskyldt for å lure leserne, ved å skrive uforståelige titler. Tanken er i så fall at leseren skal klikke av ren nysgjerrighet, og at det ikke er så farlig om saken har betydning for leseren. Nettjournalister jeg har snakket med, sier at slike virkemidler er irriterende, og at de derfor bare fungerer hvis de brukes sjeldent.

Jeg vil oppsummere alle rådene jeg har fått fra nettjournalister om innganger slik: Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.

Det kan overraskende nok også oppsummeres i et sitat fra en magasinjournalist, nemlig Barbara Kiviat i TIME: «Det kan høres rart ut, men for å få folks oppmerksomhet på nettet, bør du rett og slett være ærlig.»

Opprinnelig publisert i argument, da med følgende skribentinfo:

Julie R. Andersen (f. 1986) er nettjournalist (!), og du kan klikke på sakene hennes i e24 og Teknisk Ukeblad. Hun beviser sin seriøsitet ved å være samfunnsredaktør i papirbunken du leser nå. For å skrive bacheloroppgave i journalistikk, observerte hun nettredaksjonene til VG Nett, Aftenposten og Dagsavisen.

Her kan du lese teksten på nynorsk.

Posted by Julie at 2:41 PM | Comments (0) | TrackBack

March 10, 2010

Mål: Middelmådighet

"Halvparten av studentene satser på å være like gode eller litt bedre enn gjennomsnittet," skriver Aftenposten. Resultatene av Stud.mag-undersøkelsen viser at 48 prosent av Norges studenter studerer i håp om å være som gjennomsnittet eller bedre. 31 prosent satser på å bli blant de beste. (Vil det si at resten satser på å være under gjennomsnittet?)

Det er mye å si om dette. For det første er det et godt eksempel på at journalister som skriver om resultater av en undersøkelse, også må skrive om metoden bak undersøkelsen. Til hvem (hvilket utvalg av studentene) ble spørsmålet stilt? Vil studentene være gjennomsnittlige i forhold til de andre studentene på sitt program i sitt år, eller i forhold til alle studenter verden over, eller en mellomting?

Jeg tror forøvrig det er vanskelig for ganske mange flinke norske studenter å innrømme, selv anonymt, at de har realistiske forventninger om å være blant de beste i klassen.

Ifølge seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep er det ikke forsket noe særlig på norske studenters ambisjonsnivå sammenlignet med studenter i andre land. Det kan godt være vi er ganske like resten av verden. Det vi vet om Norge er at de mest ambisiøse og de minst ambisiøse studerer ved de samme fakultetene. I USA, for å nevne ett eksempel, er det i stedet forskjell på gode og dårlige skoler.

Rent statistisk kan ikke alle være best i klassen. Innenfor hver klasse må ganske mange av studentene ha forventninger om å være blant gjennomsnittet, ellers vil de aller fleste bli skuffet. Og har man krevende vurderingsformer, gode medstudenter og høye inntakskrav til studiet, kan et mål om å være litt over gjennomsnittet være et amisiøst mål i seg selv. Nå har vi imidlertid ikke elitestudier i Norge. Vi har et system der de aller fleste kan ta høyere utdanning hvis de vil. Og å ha som mål å være gjennomsnittlig i befolkningen som helhet er ikke så imponerende.

- Du hopper ikke høyere enn listen som er lagt. (...) vi regner med å få jobb om vi ligger på gjennomsnittet eller litt bedre, sier Mikal Erga (23), fjerdeårsstudent på allmennlærerutdanningen i Oslo.

- Det at Norge er et rikt land med relativt små lønnsforskjeller og lav arbeidsledighet gjør kanskje at kampen om de beste jobbene ikke er like hard i Norge som i en del andre land, sier seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep.

Ja, ok, du får jobb i Norge hvis du er gjennomsnittlig i Norge. Og begge studiene artikkelen skriver spesifikt om, lærerutdanningen og jusutdanningen, er rettet mot studenter som skal jobbe i Norge. Men å satse på middelmådighet på norsk forbereder deg overhodet ikke på et internasjonalt arbeidsmarked eller for videre studier utenfor Norge. Og det er det som virkelig bekymrer meg med norske studenters ambisjoner: Alle kan studere, alle kan bestå og de fleste har ikke ambisjoner om å klare mer enn det alle andre også klarer. Jeg håper bare vi klarer å holde disse latmannsholdningene hemmelig for utenlandske arbeidsgivere og resten av verdens universiteter.

Posted by Julie at 6:57 PM | Comments (3) | TrackBack

March 4, 2010

Love in any language

We have different words because we have differents concepts, but sometimes I wonder if we have different concepts because we have different words. This is especially true when it comes to ideas that are hard to define. Take love for example.

Americans say I love you for all sorts of reasons to many different people in their lives. It’s the same verb for loving ice cream and loving the person you’re married to. Norwegians have two completely different ways of expressing love.

We say Jeg er glad i deg to close friends and family. This sentence means more to me than the English I love you normally does, but it's still not that one specific you're-the-one kind of I love you that people make a big deal about saying or not saying. Because for Norwegians that’s a sentence we expect to only say to a very few people during our lives, maybe just one. The Norwegian words for that are almost taboo; even writing them out without a specific person in mind feels wrong. When I was ten, an American wanted to learn how to say I love you in as many languages as possible, but I refused to teach the Norwegian version.

The difference between the two isn't as simple as one being romantic and the other platonic. Jeg er glad i deg can be romantic, only less so. And because Norwegians are more direct in their way of using language than English-speaking people usually are, we don't say Jeg er glad i deg to just anyone. Except for teenagers who (used to? I'm older now) finish texts with the abbreviation GID. But this Norwegian, less scary version of I love you is closer to I am fond of you, which I would barely take as a compliment in English. Glad means happy, just like in English, so I suppose there is an element of Your existence makes me happy. We can also be glad i things, but I seldom use the term for anyone or anything I'm not at least a little bit emotional about. I like (liker) my furniture, but I love (glad i) my apartment.

Even after years and years of living among Americans who use I love you as a general greeting with people they just like, it still feels weird to me. I have to stop myself from flinching when I hear an American finish an angry-sounding phone call to a family member with an angry I love you and I automatically translate it in my head. But speaking two languages fluently gives me twice as many ways to think about everything. There are some feelings I can only express in English and some I can only express in Norwegian, but in my own thoughts, I can sort out my emotions using my whole vocabulary. And I'm glad I can.

...

Inspired by Even in English, A Language Gap, in which Jennifer Percy writes for the New York Times:

"He speaks Serbo-Croatian, German and English. Two languages separate us.

I don’t speak German but I’ve said “ich liebe dich” plenty of times and it never does feel like a contract the way saying “I love you” feels like a contract. He, too, has said ich liebe dich to me. When we first started dating, this should have been a comfort to me, but it wasn’t. German sounded strange and ich liebe dich sounded ugly to my ear compared to “I love you.” It bounced off of me, it didn’t stay, didn’t embed itself like “I love you.”

I once tried saying “volim te” — “I love you” in Serbo-Croatian — and he didn’t respond. I asked if I’d said it right and he said I had. Then he repeated it quietly.

That’s the one, I thought: volim te. That’s the “I love you” that works for me, the one that is honest."

Image: xkcd

Posted by Julie at 1:10 PM | Comments (1) | TrackBack

February 10, 2010

Sjokktall fra Norsk Kaffeinformasjon

Mennesker som meg "svikter" kaffen.

Bildebevis for at svart kaffe gjør denne unge kvinnen glad. Foto: Julie Balise

Hørt på E24 på morgenvakt:

Julie: Jeg er fortsatt i sjokk over tallene fra Norsk Kaffeinformasjon. De påstår at stadig flere unge nordmenn ikke drikker kaffe, men jeg kjenner nesten ingen som ikke drikker kaffe. Det kan være fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal finne på med disse menneskene. Man kan jo ikke gå på café med dem. Da bestiller de te, og te fra café er en så dårlig økonomisk investering at jeg ikke klarer å ta tekjøperne seriøst.

Ikke-kaffedrikkende journalist*: Hva? Hæ? Påstår du at kaffe er en bedre investering? Er det ikke mer økonomisk fornuftig å ikke drikke kaffe i det hele tatt?

Julie: Kanskje, men det er et annet spørsmål. Jeg sier bare at det er dumt å betale 25 kroner for at noen skal legge teblader i kokt vann for deg. Kjøper du kaffe på café, betaler du i hvert fall for bruk av baristaferdigheter og kaffemaskin som du ikke selv har fra før.

Kaffedrikkende nyhetssjef: Men ikke begynn å tenke på hva du betaler for at noen skal sjenke øl i glass for deg. I hvert fall ikke mens du er student.

Julie: Poeng. Og apropos, kanskje jeg skal jobbe litt. Men jeg må nok blogge om kaffe når jeg kommer hjem.

"Bare rundt´én av tre unge drakk kaffe siste syv dager, og unge jenter leder an i utviklingen. Det er en halvering på 20 år, viser tall fra en ny undersøkelse," skrev E24 i går morges. Andelen unge mellom 20 og 24 år som drikker kaffe er halvert de siste 20 årene. Kaffe er for gubber, sies det.

Det er papirutgaven av Dagens Næringsliv som i utgangspunktet skriver om dette, og her er en chai latte-drikkende 20-åring intervjuet. Hun mener unge dropper kaffe fordi kaffe er dyrt. Jeg skjønner ikke det. Har te på café blitt relativt billigere? Jeg tror heller flere har begynt å drikke god kaffe, og god kaffe er dyrere enn dårlig kaffe, og dermed har vi fått det for oss at kaffe generelt er blitt dyrere. Men dette er bare noe jeg tror.

Det neste hun sier er interessant (klippet fra DN):

Hun merker også en tendens til at unge får sitt kick gjennom en espresso om morgenen, men drikker annet gjennom dagen.

- Det er ikke en kultur for å drikke masse kaffe, sier hun.

Selv drikker jeg en dobbel espresso om morgenen og kanskje (stort sett ikke) en dobbel til senere. Vi kan si at mitt gjennomsnittlige daglige kaffekonsum er 2,5 espressoshots. Det er ganske lite sammenlignet med de fleste jeg vet om i generasjonen over meg, både i mengde og i koffein. Hadde undersøkelsen sagt "Vi drikker mindre kaffe enn før, og det er nok fordi unge har sluttet å drikke kaffe", kunne jeg sagt: "Tull! Vi bare velger kvalitet fremfor kvantitet."

Men jeg må ha kaffe hver dag. Det er tydeligvis færre som meg enn jeg var klar over.

Kaffen har uansett en spesiell stilling hos nordmenn. Det merkes når disse tallene omtales. De unge "svikter" kaffen, som om vi skylder den norske kaffebransjen å følge opp det høye nasjonale konsumet som Norge tradisjonelt har hatt siden midten av 1800-tallet.

Jeg liker å fortelle turister, spesielt tedrikkende briter, om kaffens historie i Norge. Nordmenn har drukket kaffe siden 1700-tallet, men da var det en cafédrikke for de rike og urbane (og det var ikke så mange av dem i Norge). I 1842 ble kaffen en folkedrikk. Da ble det nemlig forbudt å lage hjemmebrent.

Den sammenhengen bør vi imidlertid ikke snakke så mye om. For jeg vil ikke at ungdommens sjokkerende kaffesvik skal brukes som argument for strengere alkohollovgivning.

* Jeg vet! Utrolig, men sant. Jeg møtte min første ikke-kaffe-drikkende journalist forrige vår. Men han passet godt på redaksjonens kaffemaskiner, lagde ofte kaffe til meg og ga meg et fantastisk koselig kompliment i januar. Så han er godkjent likevel.

Posted by Julie at 10:40 AM | Comments (2) | TrackBack

January 31, 2010

Verdien av Precious

Bør du se den som samfunnskritikk eller enkeltstående drama? Svar: Bare se den.

En film om en overvektig, fattig, mishandlet, svart 16-årig tobarnsmor som lærer å lese kan feile på så mange måter. Precious kunne blitt en klisjéfylt tårefremkaller eller et følelsesløst, voldelig sjokk. Eller den kunne vært en dypt deprimerende film som du vet er bra, men aldri orker å se. Regissør Lee Daniels tok på seg et risikabelt prosjekt da han filmatiserte romanen Push av Sapphire. Men publikum har reagert med jubel (15 minutters stående applaus ved Cannes-festivalen) – og med debatter om hudfarge, fattigdom og barnemishandling.

Det vil bli spennende å se hvordan filmen blir tatt i mot i Norge. Her vil enda færre av filmens seere kjenne seg igjen i 1980-årenes Harlem i New York City. Den grunnleggende historien er universell – eller er den det? På sett og vis er det nettopp det spaltister, anmeldere og bloggere har diskutert de siste tre månedene: Handler Precious om Precious, eller handler den om USA?

Handlingen kan i hvert fall beskrives slik: I 1987 blir Precious kastet ut av skolen fordi hun er gravid igjen. Barnets far er – som forrige gang – hennes egen far. Precious begynner på en alternativ skole og møter for første gang en lærer som gjør et skikkelig forsøk på å nå frem til henne. Hjemme hos moren Mary – fantastisk spilt av Mo'nique – får Precious ingen støtte. Mary ga engang datteren et navn som betyr “verdifull”, men nå misbruker hun henne fysisk, psykisk og seksuelt. Hver dag blir Precious minnet om at hun ikke er verdt noe som helst.

Når denne bekmørke handlingen ikke etterlater publikum i håpløse tårer, er det mye takket være filmens hovedperson, spilt av nykommeren Gabourey Sidibe. Fortellerstemmen hennes og bildene vi får se av hennes eget indre liv – hvor hun går på en rød løper, synger, danser og ikke minst smiler – gir filmen noen øyeblikk med nødvendig humor og glede. Heldigvis taes heller ikke de enkleste gråtfremkallende Hollywood-triks i bruk. Filmens oppbygging er mer som en dokumentar enn et tradisjonelt drama. Det finnes ingen triumferende klassisk musikk idet Precious overvinner alle hindringer, ingen sentimentale monologer og fremfor alt ingen enkle løsninger. Filmen vil at vi skal tenke, ikke gråte. Det nærmeste filmen kommer en fasit er å antyde at utdannelse er veien opp.

Anmeldere har både rost og kritisert filmen som “en film om rase”, men Precious avslører flere lag med ubehagelige fordommer også mellom svarte amerikanere. Precious ønsker seg en “lyshudet” (altså ikke nødvendigvis hvit) kjæreste, og filmens slanke, pene og lyshudede personer er de mest vellykkede. Som en kontrast til disse er Precious og moren ikke bare tunge og mørke, men også uvitende og fattige trygdemisbrukere. Filmen kan vekke avsky hos publikum som ikke kjenner seg igjen i filmens miljø. “Jeg liker McDonalds” sier Precious til en sykepleier som foreslår organiske grønnsaker i stedet – som om organiske grønnsaker ville vært et reelt alternativ for en trygdet sekstenåring i Harlem i 1987.

“Er USA klar for denne filmen?” spurte New York Times to uker før USA-premieren. Det er ofte historiens kontekst som har blitt anmeldt. Det kan være fordi filmen er påfallende lite fokusert på verden rundt hovedpersonen, selv om Precious selvfølgelig ikke lider i et vakuum.

Kanskje filmen hadde tjent på en mer detaljert skildring av samfunnet rundt Precious. Det er sjelden vi blir minnet på at handlingen foregår på åttitallet. 1987 var etter at crack kokain hadde inntatt Harlem, men før bydelen ble pusset opp og New Yorks politi ble strengere. Vi kommer heller ikke inn på menneskene utenfor leiligheten til Mary og Precious. De virker nærmest feilfrie, selv når de ikke klarer å hjelpe hovedpersonen. Mo'nique skildrer Mary som et offer og en psykopat på samme tid, men selv hennes kompliserte rolletolkning etterlater oss i uvisshet. Er Precious et worst-case-scenario for å banke inn en moral, virkeligheten for alt for mange barn, eller rett og slett en enkeltstående fortelling? Trenger vi å bry oss, eller er filmens miljø for langt borte i tid og sted?

Kanskje vi bare skal bestemme oss for at debattene ikke betyr noe. Kunstverk bør ikke alltid oppleves som samfunnskritikk. Precious kjemper en indre kamp gjennom å lære seg å skrive ned sin egen historie, og det gjør filmen severdig i seg selv.

Hva slags skole gir toppkarakterer til en elev som ikke kan lese, så lenge hun holder kjeft? Hvilken bestemor kan se sitt barnebarn og tippoldebarn bli utnyttet og misbrukt, uten å gjøre mer enn å riste på hodet? Hvordan kan et velferdssystem gjøre det så enkelt å falle gjennom? Og hvordan kunne Mary bli en så grusomt dårlig mor? Det finnes dokumentarfilmer og fagbøker som forsøker å svare. Se Precious fordi den vil få deg til å stille spørsmålene.

Precious:

• Amerikansk drama fra 2009
• Norgespremiére 29.01.2010
• Regissert av Lee Daniels
• Med Gabourey Sidibe, Mo'nique, Paula Patton og Mariah Carey
• Filmweb
• imdb

Posted by Julie at 12:06 PM | Comments (2) | TrackBack

January 28, 2010

Eplesett! Reaksjoner på iTingen

Da jeg først leste at den nyeste iGreia var en "iPad", trodde jeg at en av mine nye kollegaer i E24 hadde funnet på ordet utelukkende til forsidetittelbruk. Det måtte være et ordspill basert på et sitat tatt ut av sammenheng. For de kunne vel ikke seriøst ha kalt produktet iBind? Jo, det gjorde de visst.

Hadde jeg vært på jobb i dag, ville jeg sikkert skrevet om dette på en seriøs måte. I stedet har jeg sittet hjemme og ledd av at absolutt alle jeg følger på Twitter latterliggjør iDingsen (iBomsen?)

Silicon Angle har samlet førsteinntrykkssitater. Gizmodo gir oss 8 grunner til å ikke juble for iSaken. Geek Girls Guide lurer på hvorfor ingen jenter hindret det tåpelige navnet - som viser seg å være funnet på av MadTV. Bare noen timer etter lanseringen har Jezebel samlet internetts beste vitser om iPad.

På norsk kan vi bruke "padde" fremfor "pad". Det gir (litt) bedre assosiasjoner, men det var vel fortsatt ikke det Steve Jobs ønsket.

Ifølge geniale Stuff Journalists Like liker jeg å skrive om Apple. Men selv om dette overhodet ikke er en ny eller original ting å si, så er dagen i dag en fin anledning til å si det: Jeg er så lei.

Jeg er lei av iMennesker som sier "Kan jeg koble mac-en min til internett her?" Det irriterer meg mer enn jeg liker å innrømme når jeg selv sier "iPod" om mp3-spilleren jeg bruker (som jeg faktisk arvet, merkelig nok). For jeg sier kameraet, kaffemaskinen og mobiltelefonen. Ikke Nikonen, Isomacen og Sony Ericssonen.

Jeg er lei av at folk ser på "Apple vs. Microsoft" som en vesentlig debatt. Jeg har fått høre "Dere passer så bra sammen. Dere er jo hundemennesker og Windows-mennesker begge to!" Og jeg har fått høre "Hvorfor har ikke du iPhone? Du er en sånn person som har iPhone!" Hva slags freak er jeg som passer inn i begge kategoriene?

Jeg har ikke iPhone fordi jeg ikke har iCash. For å sitere Eirik Newth, "Epleskatten blir for drøy". (Og jeg kan være teknologijournalist uten å eie Apple-produkter, siden jeg kan være økonomijournalist uten å eie penger.)

Det går an å skrive alvorlig (The "Apple Advantage" is class signalling and always has been) eller morsomt (Apple innfrir: Ny duppeditt like jævla dyr som forventet) om det, men konklusjonen er den samme. Det er snakk om statussymboler og markering av identitet. Og det er helt greit det, men det er latterlig når mennesker som hevder at de ikke bryr seg om mote, må ha det nyeste fra Apple fordi de er så teknologi-interesserte. De virkelig teknologi-interesserte menneskene jeg kjenner, har ikke mac.

Én ting har likevel Apple gitt oss. Jeg synes eplesette er et mye finere alternativ til angre enn kontrollsette.

Posted by Julie at 12:54 AM | Comments (4) | TrackBack

January 26, 2010

Jakten på en død manns liv

Men hvem var du, egentlig? Hadde du noen? Det skal ta Magasinet 550 telefoner, en flere uker lang, tung reise ned i Oslos glemte verden, før vi nærmer oss noen svar.

22. oktober 2009 ble Jan Erik Fosshaug begravet uten en eneste venn eller pårørende til stede. Bernt Jakob Oksnes har skrevet om letingen etter den ensomme mannens livshistorie i Dagbladet Magasinet.

Jeg er glad for at norsk journalistikk kan være så stillferdig, grundig og rørende som dette.

Posted by Julie at 9:03 PM | Comments (3) | TrackBack

December 4, 2009

Hvilke norske blogger er best?

I Tordenbloggen 2009 skal "de 100 beste bloggerne kåre de 100 beste bloggene", for å bruke Tordenbloggens egen formulering. Jeg er blitt invitert til å være med, og det er selvfølgelig kjempehyggelig - og overaskende. I løpet av helgen skal jeg sende inn min liste med de 10 norske bloggene jeg synes har vært best i 2009. Listene fra rundt 100 norske bloggere skal bli til en topp 10-liste over bloggernes favorittblogger. Spennende!

Reaksjonen til én venninne var: "Men har du lest 10 norske blogger fast i 2009?"

Jeg har det, men jeg innser at jeg burde lest flere norske blogger i 2009 for å kunne ha noen mening om hvilke 10 som jeg synes var best. Jeg skriver først og fremst på engelsk selv, og jeg leser stort sett på engelsk når jeg er på internett. Men når jeg - en nesten engelsk-språklig blogger - får være med på kåringen, bør jeg skjerpe meg, tenke meg litt om og bestemme meg.

Og dette er en fantastisk grunn til å bruke MYE tid på blogglesing det neste døgnet.

Illustrasjon: PostSecret

Posted by Julie at 11:25 PM | Comments (0) | TrackBack

December 2, 2009

Når en pepperkakebaker baker pepperbakekaker...

"Outrage as vandals wreck gingerbread town" - The Norwegian Gingerbread Crisis explained in English by Kristine Lowe.

Den offisielle engelskspråklige julekalenderposten kommer senere i dag, men her er en liten julesangbonus til nostalgiske nordmenn som har Spotify:

Hele pepperkakebakehistorien fra Hakkebakkeskogen er på Spotify.

Jeg regner ikke pepperkakebakesangen som en julesang egentlig, men pepperkaker har vært så fremtredende i media at jeg synes jeg burde blogge om dem.

Her er oppskriften på pepperkaker ala Thorbjørn Egner:

• 1 kg smør eller margarin
• 1 kg farin eller sukker (fordi farin er det samme som sukker)
• 8 eggeplommer
• 1 kg hvetemel
• 1 teskje pepper

Smelt smør eller margarin i en stekegryte. Rør sukkeret sammen med det smeltede smøret. Mens smør og sukker skummer, rør inn eggeplommene og hvetemelet. Slipp til slutt pepper i gryta. Rør omkring og tøm deigen på en fjøl. Kjevl deigen så flat som en pannekake. Ta mann- og kone-former og lag mann- og konekaker. Legg dem på kakebrettet og stek dem i stekeovnen.

MEN: Denne oppskriften lager ikke gode pepperkaker. Den ble testet av en flink kokk i fjor, og det ble ikke bra.

Noe annet som ikke er bra, er standarden på norske pepperkakehus. Det melder Aftenposten. SINTEF Byggforsk råder oss til å bake etter forskriftene.

– Etter at pepperkakehuset er oppført, oppdager mange svakheter som det er vanskelig og tidkrevende å utbedre. Dette kommer gjerne på toppen av et allerede sprengt tidsskjema i ukene før jul. Bakingen blir en hengemyr, sier forskningssjef Kim Robert Lisø ved SINTEF Byggforsk.

Heldigvis har de laget en anvisning (pdf) så vi alle kan lage pepperkakehus på en forsvarlig måte. Men uansett, ikke bruk Thorbjørn Egners oppskrift.

Oppdatert 22.12.2009: Aftenposten har testet begge oppskriftene. Se videoen!

Posted by Julie at 1:28 PM | Comments (0) | TrackBack

November 11, 2009

Blogging - What's the point?

I was going to call this "Why you should blog - even if you have no readers", but then again, I do have readers. I mean, my aunt prints out some of my Norwegian-language posts so my grandparents can read them.

Seriously, I know that there are people out there who don't know me at all, but who are still reading, for whatever reason. And I blog for them as much as I blog for my friends. But mainly, I blog for myself.

I've been blogging since June 2005. When I started, people asked me: "Do you have time for this?" and I thought "Time? Blogging isn't time-consuming!" Since then, I've used this site as an (incomplete) digital archive of things I've been thinking about anyway. I think pretty much everything I've put here needed to be written. Rather than bookmarking interesting news articles, writing out the lyrics of a song I obsessed over in a journal (yes, I was once a fourteen-year-old girl) or simply talking about the same thing with every person I met, I could store my thoughts online. And as an added bonus, sometimes someone cared about it.

Continue reading for some examples of why I blog, and what blogging did to me.

I guess the more interesting question is: Why are you reading this?

I have blogged in order to...

• request answers to burning questions like "Why do people care about the Olympics?", "What kind of computer should I buy?", "What should my BA thesis be about?" and "Why should I not move out of the country?"
• rant about people nagging me, bad customer service and Parisian weather - rather than throw a real life fit.
• publish the notes I was taking anyway, to justify being late for class because of Joseph Nye
• remind myself what not to do
• advertise my magazine
• explain my inside jokes
• make those of my friends who should be just a little bit more famous look better online
• kill time at the airport
• keep in touch while living away from home in a different home.
• jot down some thoughts which will now turn into a research project. 
• express my gratitude to friends when I had not quite been able to do so in real life.
• count down the days until Christmas
• procrastinate while studying for PoliSci exams

And sometimes people cared...

• People have often answered the questions - rhetorical or not - that I've posted here, in real life, or by e-mail, even if they didn't comment.
• When I wrote about Steve Jobs' commencement speech in 2005, it led to an article about that speech in one of Norway's main papers.
• After I discussed the need to educate "globalists" in June 2006, I was recruited into the student government.
• My rant on Skeidar got me a free lunch and gift certificate, and the chance to tell this furniture chain how they should be doing business. ("Are you a business school student? Since you think about this so much..." "No. I'm a customer.")
• My musings on politics nearly made someone cry.
• My guide to feeling happier and my thoughts on how I would spend the last six months before I died actually made someone cry.
• This blog post about brain drain started a debate with the writer I was criticizing. This led to an article in the magazine argument, which eventually led to a permanent writing position there, which eventually led to my current job as section editor. This spring, I'll be going to South Africa to report on brain drain issues.
• I published this blog post about rape in the newspaper Aftenposten back in March 2007. Three years later, I met someone at a party who talked about that article. Pretty fun to be able to say: "I wrote that!"
• And then of course, there's the one about the future of journalism.

I didn't plan for these reactions to happen. And while I'm far, far from being the kind of blogger who achieves money or fame from blogging, I can definitely say that blogging has changed my life.

In the winter edition of the Norwegian magazine argument, there will be an article by Kristian Landsgård about political blogging - and it's pointlessness. Kristian has been using his blog to test out ideas and thoughts that may or may not end up in his magazine article. And as we were discussing his work, we couldn't escape the irony: a political blogger arguing that political blogging is pointless? So why is he doing it? And this got me thinking about what the point of www.accordingtojulie.com really is.

So that's why I'm still blogging. Why are you still reading?

Posted by Julie at 3:05 PM | Comments (3) | TrackBack

October 29, 2009

argument: hjem

argument er nå lagt ut som pdf her.

I høstens utgave har jeg skrevet om både nerdepolitikk og hjemlengsel. Andre har skrevet om brevduer, palestinske flyktninger og hvorfor depping er nyttig.

Dessuten er det uvanlig mye om feminisme og lignende spørsmål i samfunnsseksjonen. Det skulle man ikke trodd, siden det er den første utgaven der jeg offisielt er samfunnsredaktør, og jeg synes feminisme er litt vanskelig, på grensen til bare slitsomt. Jeg synes likevel det var verdt å trykke tekstene: Blant annet er det en skribent som lurer på hvorfor hun egentlig skal ta "guttejente" som et kompliment, når hun ikke kan kalle gutter "jentegutter". En annen kjefter skikkelig på sine forelesere, som deltok i sommerens feminismedebatt på en tåpelig måte.

Hver utgave av magasinet har en temadel, og denne gangen er temaet "hjem". Derfor er slippfesttemaet (tidligere slipsfest) "syklubb". Mest mulig hjemmelaget, altså. Jeg planlegger hjemmelagede cookies, kjole sydd av farmor og skjerf, sokker og smykker laget av mamma. Syklubbfest må vel også være en fantastisk anledning til å drikke te med gin.

Gin in teacups, and leaves on the lawn...

Posted by Julie at 1:30 PM | Comments (3) | TrackBack

October 27, 2009

Nerdepolitikk

- Neste stortingsvalg kommer til å bli avgjort av internett.

Sitatet er fra en Venstre-velger jeg snakket med på fest. Og en journalist jeg diskuterte med på debatt. Og en rekke bloggere. I forkant av stortingsvalget 2009 var det mange som mente at internett-spørsmål som opphavsrett og personvern ville bli de store sakene neste gang - men ikke nå. 

For enn så lenge har ikke politikerne forstått hvor viktig internett er.

21. august inviterte IKT-Norge, interesseorganisasjon for landets informasjonsteknologibransje, alle partiene til IT-politisk debatt. Den dagen, tre uker før valget, var partiene vage. Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad og selverklært IT-nerd, oppsummerte politikernes synspunkter slik: «Vi aner ikke hva vi vil, men vi vil bestemme. Stem på oss!» Alles IT-politikk var at de ikke hadde IT-politikk.

Politikere uten IT-kunnskap

Politikere er kjent for å gi vage svar, så ullenhet like før et valg er ikke overraskende eller spesielt bekymringsverdig i seg selv. Det skumle spørsmålet er om dagens politikere har nok kunnskap og interesse til å bestemme seg den dagen de vil gi et svar.

- Stortingskandidatene mangler et helhetlig syn på hvilken rolle informasjonsteknologi spiller i samfunnsutviklingen. Her må det voksenopplæring til, sa Per Morten Hoff, generalsekretær i IKT-Norge, etter politikermøtet.

Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys er den i Stoltenberg-regjeringen som har hatt mest med IT-spørsmål å gjøre. I sommer gikk hun ut i Dagens Næringsliv og klaget over at ingen av kollegaene hennes snakket om IT. Hun kalte mangelen på diskusjon med andre politikere «stusselig».

Da jeg intervjuet Venstres Trine Skei Grande om partiets syn på fildeling - uvanlig tydelig sammenlignet med andre partier - sa hun:

- Det er lav kompetanse på fildeling i det politiske miljøet i Norge, for å si det mildt. Som politiker blir man mest premiert hvis man ikke bryr seg.

Politikere behandler fortsatt IT som en sak for spesielt interesserte.

Kun for nerder?

Er det nettopp det IT er: Nerdenes spesialfelt? Et område for informatikkstudentene på Blindern, ikke for statsviterne?

Spørsmål om oljeboring har fått stor plass i valgdebattene, men det er ikke fordi folk er så interessert i oljen i seg selv. Vi forstår at oljen er politisk viktig, selv hvis vi ikke forstår hvordan den utvinnes. Det er fordi oljepolitikk omhandler prinsipielle spørsmål.

Det gjør også IT-politikk. Men hva er disse spørsmålene? Hvilke konfliktlinjer er det egentlig som tegnes opp av internett?

Prinsipp mot prinsipp

Hittil har diskusjoner om IT-politikk - i hvert fall utenfor IT-bransjen - blitt dominert av fildelingsdebatten. I forrige utgave av argument (pdf) trykket vi også en artikkel om nettopp dette. Jeg skal ikke gjenta den, men fortsette der den avsluttet: Fildelingsdebatten tar nemlig opp spørsmål utover hvem som skal betale for kultur på hvilken måte.

Hvordan skal man for eksempel finne og eventuelt straffe nettpirater? Representanter for norsk kulturliv har lansert «Dele - ikke stjele»-kampanjen. De oppfordrer politikere til å håndheve åndsverkloven, men de har ingen klar idé om hvordan.

For å kunne slå hardere ned på fildelere etter amerikansk «saksøk alle!»-modell, trenger vi en lovendring. Den svenske IPRED-loven pålegger nettleverandører å utlevere sine kunders ip-adresser ved mistanke om ulovlig nettaktivitet. I praksis har loven ført til overvåking og deling av sensitive personopplysninger.

I Frankrike kan fildelere miste nettilgangen i ett år hvis den nye HADOPI-loven trer i kraft. Mulige fildelere kan bli nettløse uten politietterforskning. Bevisbyrden ligger på den mistenkte. Slik lovforslaget er nå, kan myndighetene gi nettpiratene to advarsler. Deretter blir saken om å utestenge fildeleren fra internett sendt videre til en domstol.

I IT-politikk kolliderer prinsippet om opphavsrett med prinsippet om personvern, og med prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Så lenge norske politikere ikke svarer på hvilke prinsipper som skal komme først, er det vanskelig å håndheve åndsverkloven - som forøvrig også trenger en revidering.

Privat nett-politi

I mellomtiden er politiet underbemannet også på datakrim. Politiet får stadig flere fildelingsanmeldelser, men fortsetter å ta opp én eneste IT-sak i året til etterforskning. Mer har de ikke kapasitet til.

Dermed har etterforskningen av fildeling blitt en sak for private advokatselskaper. Datatilsynet ga advokatselskapet Simonsen konsesjon (pdf) til privat etterforskning av ulovlig fildeling 27. november 2006. Tilsynet ba samtidig om politisk debatt om ulovlig fildeling: Burde private aktører gjøre politiets jobb i slike saker? Hvilke regler skulle de i så fall følge?

Den politiske debatten kom aldri.

22. juni 2009 bestemte Datatilsynet at Simonsen ikke får fornyet konsesjon til videre etterforskning. Begrunnelsen for avslaget er mangelen på politisk debatt.

Samtidig har Post- og teletilsynet åpnet for privat utlevering av nettbrukeres ip-adresser ved rettslig kjennelse - altså en slags midlertidig IPRED-lov (pdf). Nettleverandøren Lyse Tele nektet å utlevere kundeinformasjon og saken gikk til Stavanger Tingrett. 5. mai kom Stavanger Tingrett med en midlertidig kjennelse. Saken kalles «Max Manus-saken», fordi kunden som etterforskerne ville ha ip-adressen til, er mistenkt for piratkopiering av filmen om Max Manus.

Dommen er fortsatt hemmelig, og det har ført til protester fra bloggere, IT-journalister og andre som krever informasjon om rettigheter på internett. Debatten gikk på Twitter, på blogger og i enkelte aviser, blant annet Teknisk Ukeblad. Politikerne svarte nesten ikke på journalistenes spørsmål.

- Passiviteten i Norge er øredøvende, sier Georg Apenes, direktør i Datatilsynet, om nordmenns forhold til sitt eget personvern.

Krever svar

Nettdebatten om Max-Manus-saken vokste og ble den såkalte «KrevSvar»-kampanjen. Denne kampanjen har spurt politikere om blant annet Datalagringdirektivet, nettsensur og straffenivå for piratkopiering. Krev Svar stiller konkrete spørsmål som:

Ønsker deres parti å innføre lover som kan stenge enkeltpersoners tilgang til internett (ja/nei)? Hvis ja, vennligst svar på følgende spørsmål: Er piratkopiering en forbrytelse som burde kunne føre til en slik straff (ja/nei)?

Og: Er deres parti for at opplysninger som kan knytte en person til en IP-adresse skal utleveres til andre enn politiet (ja/nei)? Hvis ja, vennligst svar på følgende spørsmål: Må det ligge en domsavsigelse til grunn (ja/nei)?

Svarene er nå tilgjengelig på www.krevsvar.no. Høyre og Arbeiderpartiet klarte imidlertid ikke å svare ja eller nei. Høyre svarte: «(...) detaljnivået som forlanges i svarene ligger langt over det vi som et opposisjonsparti har mulighet til å gå inn i.»

Nerder og pirater

Høyre burde kanskje formulert seg klarere, for det finnes velgere som har IT og personvern som hjertesaker. I Sverige har en liten gruppe fildelere skjønt det, og nå er de i Europaparlamentet under navnet Piratpartiet. Piratpartiet er aktive i 33 land.

«Hvis det ikke rettes mer politisk fokus mot fildeling, står vi i fare for å få piratparti-tilstander i Norge også. Vi kan risikere at partier med snever politikk vinner påfallende mange velgere ved å rette seg mot de unges sørinteresser,» skriver Ulrik Tetzschner, praktikant i tenketanken Civita, i en kronikk trykket i Dagens Næringsliv 2. juli.

Norske politikerne har altså all grunn til å bli litt mer nerdete. Skal man få lov til å si «informasjonssamfunnet» i taler, må man ha en mening om hvilke regler et slikt samfunn skal styres etter.

Opprinnelig trykket i argument 2009-5 (link til pdf kommer snart, papirutgaven finner du hos Narvesen og Oslos studiesteder), da med følgende presentasjon av forfatter og fotograf: 

om forfatteren: Julie R. Andersen (f. 1986) er journaliststudent, statsviter, samfunnsredaktør, blogger og nerd. Hun brukte sommeren før valget til å skrive om internett på internett, som IT-journalist på Teknisk Ukeblads nettsider www.tu.no.

om fotografen: Anders Brenna (f. 1974) er nettsjef i Teknisk Ukeblad. Han blogger på www.blogg.abrenna.com og www.tekniskbeta.no. Han har IP adresse 193.212.1.10 og mener at "Står det ikke på nett så har det ikke skjedd."

Posted by Julie at 10:33 AM | Comments (1) | TrackBack

September 4, 2009

Der jeg bodde før, var det kunnskap i veggene

Jeg savner Blindern.

"Hvorfor?" Spør min far.

Min far lever av å holde forelesninger i den nye BI-bygningen på Nydalen. Arbeidsplassen hans ble spesialdesignet som det ideelle sted for kollokviegrupper, diskusjonsbasert undervisning og fruktbare møter mellom næringslivet, forskere og studenter.

Bygningene jeg hevder å savne ble spesialdesignet som billige 70-talls murklosser.

Min far spiste en gang lunsj med meg i kantinen til en av disse klossene. Da fortalte han meg at det hullete trekket på stolen han satt på var selve beviset på hvor lite Norge verdsetter høy utdannelse.

Men min far er også pappa, så nå prøver han å forstå mine følelser.

Jeg påpeker at den kantinen blir pusset opp i disse dager, og så prøver jeg å sette ord på hvorfor jeg savner mitt tidlige studiested.

Jeg kan ikke si at jeg savner falleferdige kantinestoler med hullete trekk. Jeg har ikke egentlig noe behov for å stå i kø utenfor biblioteket fem på åtte for å kunne slåss om en plass på en for liten lesesal uken før eksamen. Og man skal være ganske sprø for å savne taggingen på doveggen.

Samtidig er det nettopp det jeg savner.

Toalettene på Universitetet i Oslo brukes som veggavis. Her publiseres sangtekster, debattinnlegg om feminisme og integreringspolitikk, kjente og ukjente sitater, karikaturer og utdrag fra Ringenes Herre. Det finnes uformelle spørrespalter der studenter gir hverandre hjelp med eksamensangst og kjærlighetssorg.

I Melbourne har noen skrevet mastergrad om doveggslitteratur, så jeg er kanskje ikke helt sprø likevel. Men det er ikke doveggene i seg selv jeg savner.

Jeg savner livsstilen som fører til doveggslitteratur.

Jeg pleide å stå opp så tidlig som jeg orket (ikke så tidlig) og så være på skolen så lenge jeg orket (til ganske sent). Jeg studerte etter den velkjente osmosemetoden: Var jeg under samme tak som så mange bøker og professorer, kunne jeg ikke unngå å lære noe. Kunnskap sivet inn i hjernen min som vannmolekyler gjennom en membran, så lenge jeg var innenfor universitetets murvegger.

Osmosemetoden er ikke tull, for du skal jobbe hardt for å unngå kunnskap på Blindern. Pausene mine ble tilbragt med kaffe og mennesker som fortalte Aristoteles-vitser og sa "Dette er sub-pareto-optimalt," i situasjoner der andre sa: "Så kjipt." Vi grep enhver anledning til å dra på foredrag og paneldebatter om alt som potensielt kunne være lærerikt. Og hjernen tok tydeligvis ikke pause på dobesøk heller.

Når jeg nå besøker disse lokalene, kan jeg nesten høre at hjernen reagerer: Whoosh! Det kan være lyden av tomhet, men jeg velger å tenke at det er hjernen som forbereder seg på kunnskapsoverføring direkte fra bygningene.

Selvfølgelig er doveggene enda et bevis på at Norge ikke verdsetter utdannelse høyt nok til å gi studentene rene lokaler å studere i. Men de er også tegn på at studentene oppholder seg i disse lokalene likevel; at det er mange som ikke bare møter opp på forelesning og så går igjen, men som tenker og lærer og nesten bor på universitetet.

Jeg forteller min far at jeg i dag pekte på samfunnsvitenskapelig fakultet på Universitetet i Oslo og sa: "Det er der jeg bor." Og så måtte jeg rette det til: "Jeg mener, det var der jeg studerte. Før."

Det er ingen senere arbeidsplasser eller studiesteder som har fått status som et ekstra hjem. Til det har de alle hatt for nymalte vegger.

Posted by Julie at 1:42 PM | Comments (8) | TrackBack

September 3, 2009

Hjerneflukt kan ikke forbys

Forbud mot rekruttering av helsepersonell er ikke det som skal til for å løse ulands problemer.

Helsearbeiderne blir ikke lurt, stjålet eller kidnappet, men overbevist om at Norge er landet de bør velge.

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain.

Artikkelen under er opprinnelig skrevet for argument (pdf, s. 7 av 29), og lagt ut her etter frokostmøte om hjerneflukt arrangert av Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum).

Les også Legeslangdebatten mellom Sverre Danbolt og meg et par måneder før jeg skrev artikkelen. Den begynner her.

Hjerneflukt kan ikke forbys

I Kenya er det 10 000 pasienter per lege. Forventet levealder i Afrika er 47 år, og nesten hvert femte barn dør før det fyller fem. I Norge var det i 2000 588 pasienter per lege. I likhet med Vesten generelt står imidlertid Norge foran en dramatisk økning i behovet for helsepersonell, pga. en aldring av befolkningen. Profesjonelle rekrutteringsselskaper reiser derfor fra rike til fattige land for å rekruttere helsepersonell.

I rapporten “En solidarisk politikk for rekruttering av helsepersonell”, går Sosial- og helsedirektoratet mot aktiv rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland. Dette skjer etter at blant annet Changemaker, ungdomsorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp, har jobbet aktivt for å forby det de kaller “hjernetyveri”. Rapporten inneholder retningslinjer for ansvarlig rekruttering, og forslag til hvordan Norge kan dekke sitt eget behov for helsepersonell, uten å bidra til “brain drain” fra utviklingsland.

Debatten rundt et rekrutteringsforbud har i stort grad vært preget av enighet: Det er ikke riktig å overtale den ene kenyanske legen til å forlate sine 10 000 pasienter til fordel for 588 nordmenn. Imidlertid er det mye som har blitt oversett og misforstått i den norske debatten om rekruttering av helsepersonell.

Ikke forbud mot ansettelse

Et forbud mot rekruttering betyr ikke et forbud mot ansettelse av innvandrere. Både Finansavisen og Dagbladet misforsto dette på lederplass, og anklaget rapporten for å fremme diskriminerende innvandringspolitikk. Rapporten slår fast at retningslinjene ikke skal hindre innvandrere i å flytte til Norge på eget initiativ, eller norske sykehus i å ansette slike innvandrere.

Det er imidlertid ikke enkelt å fastslå hvor stor effekt rekrutteringen i seg selv har på migrasjonsstrømmer. I den britiske regjeringens “code of practice” for rekruttering av helsepersonell, skrives det at det ikke en gang er mulig å trekke et klart skille mellom rekruttering og migrasjon på eget initiativ. Dette fordi så mange av de som blir rekruttert uansett ville ha flyttet.

Handler rekruttering om å oppfordre folk til å flytte fra land som trenger dem, eller om å lette flyttingen for helsepersonell som uansett ønsker seg vekk fra sitt fødeland? Flere studier viser at nettopp muligheten for å emigrere, i seg selv ofte er en viktig motivasjon for å ta høyere utdannelse.

Migrasjon er uforutsigbart

“Brain drain” ble først definert på 1960-tallet av samfunnsøkonomene Herbert G. Grubel og Anthony Scott. På denne tiden var forskning på følgene av arbeidsmigrasjon et felt for samfunnsøkonomer, som baserte seg på John Hicks' Theory of Wages fra 1932. I denne teorien er potensielle migranter økonomisk rasjonelle aktører som flytter over landegrenser hvis de tjener på det. I følge Hicks var globale lønnsforskjeller tilstrekkelig motivasjon for en internasjonal migrasjon som i det lange løp ville jevne ut disse forskjellene. Etterhvert har imidlertid forskningen på migrasjon blitt mer tverrfaglig, og avdekket sammenhenger som nyanserer dette bildet.

Migrasjonsforskere som Steven Vertovec, professor i transnasjonal antropologi ved Oxford, fremhever betydningen av nettverk. Folk ønsker å flytte til steder der de allerede kjenner noen, eller i hvert fall der det bor andre fra deres opprinnelige hjemland. Dessuten er informasjonen migranter har om potensielle mottakerland langt fra perfekt. De kjenner ikke nødvendigvis til mulighetene for å få jobb, detaljene i de ulike lands immigrasjonspolitikk eller de mindre synlige kulturforskjellene.

Snakker man med innvandrere til Norge om hvorfor de har flyttet hit, sier de ikke: “Etter å ha vurdert alle land i verden fant jeg ut at det mest økonomisk lønnsomme var å flytte til Norge.”, men heller “Jeg hadde lyst til å bo i utlandet, og broren til en venn av meg bodde her.”.

I og med at det ikke lenger er vanlig å se for seg en streng økonomisk modell når man snakker om migranters avgjørelser, blir det vanskelig å forutsi migrasjonsstrømmer og vite hvilke økonomiske insentiver som kan endre migrasjonsmønstre. Hvordan forbud mot rekruttering påvirker migrasjonsstrømmer fra land som Norge tidligere har rekruttert fra, er med andre ord uvisst.

Flinke folk flytter mest

Det er en sterk positiv sammenheng mellom utdannelse og internasjonal migrasjon, noe blant annet tall fra IMFs undersøkelse “How Extensive is the Brain Drain?” viser. Flinke folk flytter mer, rett og slett. Aktiv rekruttering av høyt utdannede arbeidere er en av mange årsaker til denne sammenhengen, men det er svært mange andre faktorer som spiller inn. Folk med høy utdannelse snakker oftere fremmede språk, har gjerne flere kontakter i utlandet og får jobb når de kommer frem. Dette stemmer uavhengig av rekruttering og immigrasjonspolitikk.

Det kan til og med argumenteres for at rekruttering kan gjøre migrasjonen til mindre av et elitefenomen. Rekruttering kan vurderes som noe som letter flyttingen for mennesker som uansett har et ønske om å migrere. Rekruttering senker risikoen forbundet med utflytting, slik at dette kan bli et tilgjengelig og rimelig alternativ for flere. Uten “hjelp” fra rekrutteringsbyråer, er det mulig at det i enda større grad bare blir de aller flinkeste som tør å krysse grensene.

Migrasjon er ikke et nullsumspill

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain. For det første er utvandring ofte ikke permanent. Utflyttere flytter hjem, og de tar med seg kunnskap og erfaringer som er nyttige for hjemlandet. Dette gjelder høyt utdannede i minst like stor grad som andre migrantgrupper. For det andre sender utflyttere penger. I 2006 sendte utflyttere hjem penger verdt tre ganger så mye som all bistand til sammen.

For det tredje blir utflyttere et nettverk som kan være verdifult for fødelandet. Forskere som Yevgeny N. Kuznetsov, som har skrevet Diaspora Networks and the International Migration of Skills, trekker blant annet frem India som en suksesshistorie. Indiske innvandrere i USA var et viktig bindeledd mellom amerikanske og indiske bedrifter og en vesentlig årsak til at India har blitt verdens viktigste kilde til offshoring-arbeidskraft.

Behandle sykdommen, ikke symptomene

Der hvor migrasjon er et problem, er ikke nødvendigvis fravær av migrasjon en løsning. Det er opplagt at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Dette problemet kommer imidlertid ikke til å bli løst kun ved at disse menneskene forblir der.

Helsepersonell vet at man skal behandle sykdommen, ikke symptomene. Derfor er den delen av rapporten som omhandler tiltak for å bedre helsesituasjonen i utviklingsland, vel så interessant som selve rekrutteringsforbudet.

Her står det spesifikt at Norge skal “bidra til å utdanne flere helsearbeidere i u-land.”, men enda viktigere: “Utover utdanning av helsepersonell bør det utdannes personell med kompetanse for å organisere og utvikle helsetjenesten.” For land som Surinam er det en nødvendighet med en bedre nasjonal helsetjeneste for å kunne gjøre nytte av godt utdannet helsepersonell.

Et forbud mot rekruttering av helsepersonell kan nok best karakteriseres som en dråpe i havet, eller som behandling av symptomer fremfor sykdommer.

Posted by Julie at 9:05 AM | Comments (3) | TrackBack

August 25, 2009

I anledning valget blogger jeg litt om politikk

In Norway, I'm the token right-wing conservative in my group of friends. In the US, I'm practically a socialist. I dream of a small island in the Atlantic Ocean where people agree with me.

Slik beskrev jeg min politikk til en amerikansk venn forrige uke.

"Ap og Høyre burde regjere sammen" skrev Rögnvaldur Hannesson i E24 i går. Egentlig bør dere alle bare lese det Hannesson skriver. Myten om høyresiden og venstresiden i norsk politikk er faktisk en myte. Nok er nok nå.

Men siden det snart er valg, og siden pappa kom meg i forkjøpet og blogget om Hannesson først, og siden jeg kan være en ordentlig valgnerd, tenkte jeg å benytte anledningen til å fortelle hva mine politiske synspunkter faktisk er. Hint: Jeg er enig med Hannesson.

Jeg har egentlig sperrer mot å være for politisk offentlig. Jeg mener, jeg er jo journalist. Og etter at jeg ble det, har jeg en slags unnskyldning for min uklare politiske overbevisning. Journalister skal jo være så nøytrale.

Journalister skal imidlertid også stemme. Og for Nte gang: Poenget med å være nøytral journalist er ikke at man skal være totalt foruten interesser og bekjentskaper, men at man skal legge disse til side når man skriver som journalist. Derfor har jeg ingen problemer med å fronte synspunkter i denne bloggen og være nøytral i en annen publikasjon.

Jeg har likevel ikke blogget så mye om mine egne politiske meninger. Det skyldes egentlig at jeg som statsviternerd synes partipolitikk både er håpløst forenklende og håpløst komplisert.

"A writer is somebody for whom writing is more difficult than for other people." Det var visst Thomas Mann som mente det. Jeg er ikke egentlig enig med ham. Min versjon: "A political scientist is someone for whom an election is great fun, but voting is more difficult than for other people."

Ifølge én "Political Spectrum Quiz" (se nedenfor) er jeg en "centrist social libertarian".

My Political Views
I am a centrist social libertarian
Right: 0.21, Libertarian: 5.05

Political Spectrum Quiz

Det finnes flere lignende politiske tester, men slik ble resultatet i dag. Det høres fornuftig ut for meg: nesten midt på verdens høyre-venstre-akse (såvidt over til høyresiden), men klar på at staten ikke skal blande seg inn i hva folk spiser, hvem de forelsker seg i, og hvorvidt de ber til noen form for gud.

Det er på verdensbasis. Hva min plassering på det store ideologiske spektret egentlig betyr for norsk partitilhørighet er ikke selvsagt. Da jeg tok faget Politisk Teori, skrev jeg om mine politiske frustrasjoner. Hovedpoenget var at partipolitikk handler om å gruppere synspunkter som gjerne har en historisk fremfor en logisk sammenheng. Og dess mer man stiller spørsmål til disse politiske pakkeløsninger man har å velge mellom, dess mindre logisk virker det folk sier om politikk. Spesielt hvis man begynner å sammenligne med andre land, og spesielt hvis man tenker seg at man stemmer på regjeringsalternativer (altså pakkeløsninger laget av pakkeløsninger) i vel så stor grad som på partier.

Akademisk er jeg en teori- og ideologinerd. I praksis er jeg lei av svada. Lei av "sosialister" som sitter i boblebad på Frogner og tror de forstår hva fattigdom er fordi de er studenter. Lei av "liberalister" som mottar penger fra Lånekassen, men går ut fra at jeg er enig med dem - basert på mine perleøredobber - om at kunstnere ikke fortjener støtte.

Det fører meg tilbake til Hannesson. Jeg fikk vite om innlegget hans gjennom grunnleggeren av denne Facebookgruppen. Den heter Arbeiderpartiet+Høyre+Venstre - VALG 2009, og gruppens beskrivelse kunne nesten vært mitt eget politiske manifest:

Jens og Jonas er jo egentlig ikke sosialister, og vi slipper KrF, FrP, SV, Rødt og Sp :) I tillegg er det ofte disse partiene [Ap, H og V] som samarbeider mest på Stortinget. Aps hovedmotstander er FrP, ikke Høyre og Venstre. Vi har lenge sett at det er et stort gap mellom Høyre og Venstre på den ene siden og FrP på den andre. Et litt utradisjonelt alternativ, men hvorfor ikke? Hvem vil ha Siv Jensen som statsminister egentlig??

Applaus fra meg. Såpass at jeg meldte meg inn i gruppen da jeg fikk invitasjon til det for omtrent et år siden.

Hannessons forslag er altså ikke noen nyhet i seg selv. Janne Haaland Matlary har også gått inn for det hun kaller ikkepopulistisk side, og det var allerede i 2008. Hun nevnte New Labour og at Arbeiderpartiet står nærme Høyre i blant annet utenrikspolitikk og økonomi. Herman Friele mente denne våren at en kriseregjering med Høyre og Arbeiderpartiet ville vært det beste for landet.

Ikke misforstå. Arbeiderpartiet og Høyre er uenig om mye. Bedøm selv. Poenget er at det må gå an å tenke nytt, og at ord som "borgerlig" og "sosialist" egentlig bare er ord i dagens norske politikk.

Når vi har klart å plassere partiet "Venstre" og partiet "Høyre" ved siden av hverandre på en høyre-venstre skala, er det kanskje på tide å finne på nye politiske merkelapper.

Posted by Julie at 7:32 PM | Comments (0) | TrackBack

August 23, 2009

Chanel i Morgenbladet

Morgenbladet har anmeldt begge sensommerens Chanelfilmer her. Det var interessant å lese etter at jeg selv skrev en slags anmeldelse av Coco Chanel & Igor Stravinsky her.

Marius Lien skriver i Morgenbladet at den første oppføringen av balletten Le Sacre du Printemps i seg selv er verdt prisen av å se Coco + Igor på kino. Jeg er student og synes kino er for dyrt, men det er absolutt en bra scene.

Han skriver også om filmens hovedpersoner:

"Jeg vil anta at de hadde en og annen spennende samtale, men Kounen [regissøren] tar ikke sjansen på å utforske disse. I stedet er det mange tungt dramatiske blikk, og opptil flere svulstige sexscener. Coco Chanel og Igor Stravinsky reddes fordi hovedpersonene er interessante nok i seg selv."

Akkurat.

Vi er også enige om at filmen ikke lar oss bli godt kjent med Chanel. Det er ikke nødvendigvis et problem, og jeg tror kanskje jeg liker at Chanels handlinger og tanker på slutten av filmen - og forholdet - kan tolkes på flere måter. Det var tross alt det jeg diskuterte med venner etter filmen - ikke Igor og Coco, men Coco alene.

Min bloggpost fikk noen jeg ikke kjenner til å la være å se filmen. Hun hadde tenkt til det, men ombestemte seg. Så la meg bare få sagt: For all del, det er en godt laget film. Og hvis du ikke er fattig student, er kanskje én god scene verdt pengene. Men den faller litt i samme kategori som Mad Men og Gossip Girl: Fine klær, slemme mennesker. Jeg er ofte i humør til det første, men orker ikke å tenke så mye på det andre, i hvert fall ikke nå for tiden.

Og den andre Chanelfilmen? Jeg gleder meg til å se Coco Avant Chanel. Så får vi se om jeg er enig med Morgenbladet der også.

Posted by Julie at 9:32 PM | Comments (0) | TrackBack

July 21, 2009

Sitater fra norske blogger

"(N)år ble døde trær en forutsetning for kvalitetsjournalistikk? (...L)ike lite som man klandrer trykkerier når aviser bryter god presseskikk, kan man bebreide teknologiske plattformer for innhold publisert av brukerne," skriver Vampus i kronikken "Må papiravisene dø?". Den ble opprinnelig trykket i "Dagens Næringsliv (som vel strengt tatt er "gårsdagens" næringsliv i all den tid den er en papiravis)"

"Så hvor ble alle de kule av? Hvorfor møter jeg bare folk som forteller at de på ingen måte var hverken pene eller populære i skoletiden?" spør Frøken Makeløs i innlegget "Hvor ble det av alle de kule?" Og jeg lurer på om jeg har noen kule lesere. Jeg dropper nemlig barneskolereunion til fordel for bryllupsplanlegging med mine faktiske venner i år. Dermed mister jeg en god mulighet til å drive egen research på dette spørsmålet. Hjelp?

"Om jeg noen gang gifter meg og det skal arrangeres utdrikkingslag, vil jeg (også) hentes av Jon Almås og bli sunget for av Kåre Conradi." Det ønsker Heidi Karethe når hun skriver "ja! jeg vil danse med deg!" Godt forslag Heidi. Husk det alle sammen. Jeg arrangerte utdrikningslag for to helger siden, men jeg hentet bruden selv. Jeg håper hun synes det var greit.

Posted by Julie at 5:32 PM | Comments (1) | TrackBack

June 22, 2009

Piratjakten eller Hvordan jeg har det i praksis

Et litt utfyllende svar til de som spør "Hvordan har du det i Teknisk Ukeblad, Julie"?

Skal vi tro Twitter er det en merkedag for rettsstaten i dag. Delvis pga. meg.

I praksistiden hos Teknisk Ukeblad har jeg blant annet fulgt en sak om etterforskning av fildeling. I Teknisk Ukeblad har vi kalt den "piratjakten", men noen andre har oppkalt saken etter Max Manus, og Twitter bruker #krevsvar.

Piratjakten er en komplisert sak fordi den omhandler jus, IT, politikk (eller manglende politikk, egentlig) og tilsvarende ingredienser som gir nyheter "tyngde" (og dermed gjør dem "tunge").

Den kan likevel bli en viktig prinsippsak, og den har engasjert mange. Ikke minst nettsjefen her i Teknisk Ukeblad, Anders Brenna.

Kort oppsummert dreier det seg om advokatfirmaet Simonsen som etterforsker nett-pirater. Simonsen driver privat etterforskning, og det betyr at de ikke er regulert av lover slik politiet eller vaktselskaper er hvis de etterforsker noen. De har frem til i dag blitt regulert av en midlertidig konsesjon fra Datatilsynet.

Simonsen har bedt om å få utlevert ip-adresser der de mener det er grunn til mistanke om piratvirksomhet. Post- og teletilsynet åpnet for privat utlevering ved rettslig kjennelse i et enkeltvedtak 19. april 2009.

Nettleverandøren Lyse Tele nektet å utlevere kundeinformasjon. Stavanger Tingrett kom med midlertidig kjennelse om hvorvidt ip-adressene skulle ut. Det skjedde 5. mai, men kjennelsen er fortsatt hemmelig.

I dag har Datatilsynet bestemt at konsesjonen ikke fornyes. Piratjakten stanses, med andre ord. Og begrunnelsen er at saken ikke har fått nok politisk oppmerksomhet.

Simonsen skal klage. Saken fortsetter.

Jeg har skrevet flere artikler om piratjakten og laget
en oversikt over hele saken her. Og en dag, etter at hele saken er avsluttet, kommer jeg til å legge ut en "bak kulissene"-bloggpost om denne prosessen.

Posted by Julie at 3:28 PM | Comments (2) | TrackBack

May 4, 2009

Første dag i TU!

Og etter litt teknisk rot og mange nye fjes å huske på, fikk jeg til og med publisert noe. Nemlig en artikkel om mulighetene for avislesing med e-bokteknologi.

Jeg har etterhvert skrevet mye om e-bøker:

• E-bokdebatt på Blå
• Gratis nyheter har en pris
• Slipp bøkene fri!
• Today weblogs, tomorrow booklogs 

Posted by Julie at 10:03 PM | Comments (1) | TrackBack

April 3, 2009

Nytt nummer av Oslostudenten!

I går fordelte jeg nye utgaver av studentavisen Oslostudenten rundt omkring i Pilestredet.

Les PDF-utgaven her!

I årets tredje nummer kan du blant annet lese om studentdrap i Colombia og Islamforedrag på HiO (sitat: "Hvis ikke-muslimer er redde for at muslimer tar over i Vesten, bør de få flere babyer.")

Jeg er debattredaktør i Oslostudenten. Jeg har også ansvar for Utsikt-sidene, der studenter over hele verden skriver. I denne utgavens Utsikt kan du lese korrespondentbrev fra USA, Indonesia, Haiti og Kirgisistan.

(Det var forresten ekstra hyggelig at flere av høgskolens kantineansatte kom løpende og ville ha avisen før jeg rakk å gi den til dem. Morsomt at den delen av lokalmiljøet som ikke er studenter liker å lese om hva vi tenker på.)

Posted by Julie at 8:05 AM | Comments (0) | TrackBack

March 30, 2009

Oslo-caféer med internett

Thomas har laget oversikt over caféer i Oslo med strøm og internett. Hurra for Thomas!

Han nevner blant annet Stockfleth's, The Fragrance of the Heart, Litteraturhuset og Tea Lounge.

Selv anbefaler jeg Kaffe Gram.

Posted by Julie at 8:53 PM | Comments (0) | TrackBack

March 26, 2009

Se: en student med nett som førstevalg

"Se: en student med nett som førstevalg. Julie foretrekker nett fremfor papir" skriver Journalisten.

Les også:

• Aviser dør, lenge leve journalistene, kommentaren min som Journalistens sak handler om
• Journaliststudenter på nett? skrevet mellom intervjuet og publisering av saken
• Anything paper can do... the internet can do better.
• The conservatism of journalism students revisited av Kristine Lowe
• Undersøkelse av nordiske journaliststudenter

Foto: Elisabeth Maria Neuhaus

Posted by Julie at 2:04 PM | Comments (0) | TrackBack

March 25, 2009

Studenter blir stadig fattigere

Studenter blir stadig fattigere, skriver Universitas. Her skriver de om budsjettet for 2003-studenter sammenlignet med 2008-studenter. Mens alt blir dyrere, går ikke studielånet opp.

Students get poorer every year - English version of the Universitas article

Jeg har tidligere skrevet litt om ordentlig fattigdom vs. studentfattigdom. Og jeg føler ikke at jeg lider noen nød. Men så tenker jeg meg litt om: For et par måneder siden hadde jeg 50 kroner på kontoen min. Jeg hadde ikke råd til å både ta bussen og spise middag.

Jeg døde ikke, fordi jeg har foreldre som bor i byen og gjør snille ting som å kjøre innom meg med brød og egg og månedskortpenger i slike situasjoner. Dessuten leier jeg leilighet av foreldrene mine, som ikke kaster meg ut hvis jeg utsetter husleien en uke. Så jeg er en fantastisk heldig student. Men man skal ikke være nødt til å leve på foreldrene sine hvis man ikke vil.

Jeg kunne latt være å jobbe, og heller bodd hos foreldrene mine til jeg ble 30. De ville sikkert ikke likt det, men det er en teoretisk mulighet. De fleste av mine amerikanske venner får utdannelsen, inkludert studenthybel, dekket av foreldrene. I Norge tilsier imidlertid kulturen at man skal være økonomisk uavhengig av foreldrene fra 20-årsalderen. Ikke økonomisk uavhengig av staten, men av mor og far.

Selvsagt handler studentøkonomi om prioritering. Grunnen til at jeg plutselig ikke hadde penger hadde imidlertid lite med øl, klær eller spesielt høy husleie å gjøre. Jeg mistet deltidsjobben, semesteret etter at jeg hadde gått på en av verdens dyreste privatskoler. 

En ting vil jeg i hvert fall ha sagt: Jeg har alltid vært heltidsstudent. Faktisk har jeg i de fleste semestre tatt mer enn normert antall studiepoeng. Og så har jeg solgt tåspisssko, blitt fotografert av japanere, tatt telefoner for konsulenter, servert bamsemums, redigert debattinnlegg og strikket grytekluter i tillegg.

Noen av de studentene jeg har møtt som virkelig behandler studiet som en heltidsjobb, er også noen av dem som jobber hardest ved siden av.

Problemet er ikke at studenter sulter hver dag. Problemet er at studenter merker svingningene mest. Jeg snakker ikke bare om finanskrisesvingningene, selv om det er deltidsansatte (ofte studenter altså) som sparkes først. Nevnte jeg hvorfor jeg mistet jobben?

Jeg snakker om at hvis man "har god råd en dag", fordi man har fått studielån eller første lønning på en bedre deltidsjobb, kan en student fremstå som sløsende. Vi har stort sett bare oss selv å bruke penger på. Men marginene er så små. Hvis man mister tusen kroner, eller hvis husleien går opp med 300 i måneden, kan det betyr forskjellen på om økonomien går rundt eller ikke.

Når jeg tilbringer mye tid med studenter, blir jeg vant til at alle er i den situasjonen. Vi tar ikke drosje alene, eller spiser ute, eller kjøper klær som ikke er på salg, eller spiser rødt kjøtt. Lavkarbo kan være så sunt det bare vil; jeg har ikke råd. Og det går jo an.

Vi tenker ikke over at vi har dårlig råd. I hvert fall ikke så ofte. I hvert fall ikke mer enn hele tiden.

Posted by Julie at 7:43 PM | Comments (3) | TrackBack

Journaliststudenter på nett?

Jeg har blitt intervjuet av Journalisten etter at jeg skrev dette. Både Martin Huseby Jensen i Journalisten og Jon Reidar Hammerfjeld fra Dagbladet er overrasket over at jeg (og flere av mine medstudenter) vil jobbe på nettet.

Journaliststudenter vil visst ikke det. Det er i hvert fall oppfatningen i redaksjonene. Elin Ørjasæter har også kommentert manglende nett-interesse hos journaliststudenter. Og da jeg intervjuet Anders Brenna om økonomien i nettjournalistikk, sa han: "Folk på Twitter tror ikke på meg: Jeg forteller at jeg snakker med en journaliststudent som vil jobbe på nettet."

Da Hammerfjeld holdt forelesning for oss, sa han at aldri hadde møtt journaliststudenter med nettet som førstevalg. Da rakte heldigvis flere av oss opp hendene og protesterte.

Og etter to lykkelige uker som nett-journalist på skolens egne Journalen, føler jeg at i hvert fall noen på Høgskolen gjør så godt de kan. Og da mener jeg både forelesere som oppfordrer til linking, gjesteforelesere som tvinger alle ut på Twitter og medstudenter som (noen ganger) virkelig imponerer meg.

Så selv om det ville vært gøy å fremstå som den eneste fornuftige stemmen fra HiO, håper jeg egentlig på å se en gladsak i Journalisten i morgen: "Journaliststudenter vil! Dette ordner seg."

Under har jeg klippet litt fra en annen sak der Journalisten kritiserte journalistutdanningen.

Hvert år klek­ker de stat­li­ge jour­na­list­ut­dan­nin­ge­ne i Oslo, Vol­da, Bodø og Stavanger ut rundt 200 nye jour­na­lis­ter. Man­ge av dis­se øns­ker seg til «se­ri­øse og tun­ge» pa­pir­me­di­er, men de fles­te må reg­ne med net­tet som ar­beids­plass.

Opp­lys­nin­ger Jour­na­lis­ten har inn­hen­tet fra de fire jour­na­list­ut­dan­nin­ge­ne, vi­ser at den gjen­nom­snitt­li­ge læ­re­ren har drøyt ti års prak­sis i jour­na­list­yr­ket. Men det er også nes­ten ti år si­den sist ved­kom­men­de var ute i «vir­ke­lig­he­ten». I en tid da jour­na­list­yr­ket opp­le­ver sto­re og ras­ke end­rin­ger, hvor gode for­ut­set­nin­ger har læ­rer­ne til å for­be­re­de da­gens stu­den­ter på mor­gen­da­gens jour­na­lis­tis­ke ut­ford­rin­ger?

(...)

De to nett­re­dak­tø­re­ne Gun­nar Stav­rum og Tor­ry Pe­der­sen i hen­holds­vis TV 2 Nett­avi­sen og VG Nett, har mye pent å si om de nye jour­na­lis­te­ne og det de har lært på ut­dan­nin­gen. Men beg­ge stil­ler spørs­mål ved om ut­dan­nin­gen i til­strek­ke­lig grad re­flek­te­rer nett­jour­na­lis­tik­kens sær­trekk.

– For det mes­te er det de sam­me kjø­re­reg­le­ne som gjel­der, en­ten du job­ber på pa­pir el­ler nett. Men det fin­nes også noen kla­re for­skjel­ler, ut­ta­ler Stav­rum. Og pe­ker på at mens pa­pir­jour­na­lis­ten har en mer au­to­ri­ta­tiv rol­le, som for­val­ter av hele sann­he­ten, så fun­ge­rer nett­jour­na­lis­ten mer som en vei­le­der, som i dia­log med sine le­se­re ut­vik­ler sa­ken vi­de­re.

– Det kan vir­ke som jour­na­list­ut­dan­nin­ga ikke har tatt det­te inn­over seg, sier [Gunnar Starum, redaktør i TV2 Nettavisen].

[Fritz Brei­vik ved Høg­sko­len i Bodø] er uenig, men me­ner at ikke alt kan læ­res på sko­len.

– Vi for­sø­ker å ta innover oss det som skjer, men vi kan ald­ri gå for­an bran­sjen. Det er lett å vise stu­den­te­ne hvor­dan man skal lage en avis- el­ler tv-re­por­ta­sje. Men den nye jour­na­li­stik­ken, der sa­ke­ne ut­vik­les kon­ti­nu­er­lig, er bed­re å lære i prak­sis. Det er en del ting de ikke kan lære hos oss, sier Brei­vik.

Posted by Julie at 5:46 PM | Comments (1) | TrackBack

March 23, 2009

Aviser dør - lenge leve journalistene

It's not too late, Julie. Min amerikanske venninne, som har samme navn og yrke som meg, har praksis i en stor amerikansk avis med økonomiske problemer. Fra sitt skrivebord i avisens økonomiseksjon ser Julie at de andre seksjonene legges ned, avisene i nabobyene går under og kommentatorer spår at selveste New York Times vil være konkurs i mai. Erfarne kollegaer klapper den nyutdannede praksisstudenten på hodet: Du er på vei inn i en døende bransje. Du er ung. Det er ikke for sent å velge en annen karriere.

I Norge diskuteres avisdød, økt pressestøtte og egen krisepakke til mediene. Finanskrisen gjør vondt verre, men avisøkonomien ville uansett vært i en vanskelig fase. Leserne slutter å abonnere og leser heller på internett. Der skal det ti lesere til for å oppnå samme annonseinntekt som én papirabonnent, i hvert fall i følge Dagbladets John Olav Egeland.

Likevel har jeg begynt på journalistikkutdanningen på Høgskolen i Oslo. Jeg tror nemlig ikke journalistikken er død. Papirprodusenter og avistrykkere går en vanskelig tid i møte, men verden vil alltid trenge gode journalister.

Jeg gjentar: gode journalister. Hva det vil si å være en god journalist, endrer seg. Og jeg har begynt å tvile på om dagens journaliststudenter blir utdannet til fremtidens gode journalister.

Gode journalister forstår sin egen bransje. For avisbransjen er internett en såkalt disruptiv innovasjon. Begrepet er fra Harvard professor Clayton Christensen. En disruptiv innovasjon gjør en eksisterende forretningsmodell irrelevant. I bloggosfæren diskuterer derfor redaktører, økonomer og medieforskere fra hele verden hvordan man kan bygge en lønnsom forretningsmodell for nettmedier.

Unge journalister må være med på den diskusjonen. Da må ikke bloggosfæren og disruptiv være fremmedord for oss. Vi må kunne diskutere pressestøtte, rss-abonnement og mikrobetaling. I tillegg er det nok av andre debatter man kan ta. Nettmedier med løpende deadline og oppdateringer midt på natten tvinger frem en diskusjon om journalistenes arbeidsforhold. Mulighetene for endring av tekster etter publisering gjør grensene mellom journalist, deskarbeider og redaktør uklare. Layout på nettet er et helt annet fagområde enn layout på papir. Disse debattene er fraværende i journaliststudentenes pensum. Da må vi selv sette oss inn i morgendagens presseøkonomi.

Gode journalister tenker fremover. Christensen bruker journalistenes språk, en sportsmetafor, her: Ikke løp til der ballen er, men til dit den kommer til å være. I "Rett på sak!", pensumbok for førsteårsstudenter i journalistikk, skriver Veslemøy Kjendsli at tekst på nett ikke bør overskride ett skjermbilde. I layout-undervisningen sukker foreleseren og sier at gode bilder ikke får den plassen de fortjener på nettet. Per H. Baugstøs pensumbok, "En avis er ment å skulle leses ", begynner med å fastslå at papiraviser alltid vil finnes, fordi det er den eneste behagelige måten å lese og oppbevare nyhetsstoff på. Det ser ut til å være enighet om at nettjournalistikk er overfladiske nyhetssaker med en annen avis som eneste kilde, men på papir trykker man reportasjer og kommentarer.

Dagens pensumforfattere og forelesere i journalistikk er de som har gjort det bra under det gamle systemet. Det er ikke noe galt i det i utgangspunktet, men studenter med kildekritikk og skjult argumentasjon på timeplanen må kunne være kritiske. Mange av disse autoritetene legger tvilsomme prinsipper til grunn når de beskriver nettjournalistikkens fremtid. De antar at skjermkvalitet, datamaskinenes kapasitet og hastighet og ikke minst medievanene til folk flest, vil forbli uendret fra nå av. Med Christensens ord: de tror ikke ballen flytter seg mer, så nå blir de stående.

Gode journalister ser på utfordringer som muligheter. Mine klassekamerater lurer på hvorfor jeg vil bli nettjournalist. Nettavis er jo stressende. Jeg er uenig. Ingenting stresser meg mer enn å vite at papirutgaven er trykket og at det er for sent å gjøre endringer i teksten. Som journalister bør vi omstille oss til nettarbeid, ikke bare fordi den disruptive teknologien gjør det nødvendig, men fordi nettjournalistikk har mye større potensiale enn papirjournalistikk.

På nettet kan tekstens utseende avhenge av skjermstørrelse, operativsystem og nettleser, for ikke å snakke om hvorvidt leseren bruker rss, e-post-abonnement, eller tradisjonell nettavis for å lese saken. Vi kan tenke at nettet fratar avisen kontrollen over layout. Vi kan også tenke at nettet åpner for bedre tilpasning av teksten til leseren. Vil hun lese bare den korte oppsummeringssaken, eller vil hun ha oversikt over alt avisen har skrevet om temaet tidligere? Vil hun konsentrere seg om teksten i reisereportasjen, eller vil hun laste ned det store panoramabilde med zoom-funksjon og linker? At tekstformidling frigjøres fra antall sider er kanskje skummelt, men det er først og fremst bra.

Gode journalister skriver uansett. Hvis Julie, mine medstudenter og jeg gir opp skrivingen fordi teknologien og økonomien endrer seg, ja, da har pessimistene helt rett: det er ikke for sent å velge et annet yrke. Så lenge vi skriver godt, og skriver uansett, er det ikke for sent å bli journalist.

Opprinnelig publisert i Journalen.

Bør forøvrig presisere: Flere av temaene jeg etterlyser diskusjon om, har blitt forelest om for Oslos journaliststudenter. Jeg vet at i hvert fall noen på HiO prøver. Takk for det.

Posted by Julie at 10:29 PM | Comments (7) | TrackBack

March 13, 2009

Nye venner fra Hustvedt

Bokanmeldelse av Siri Hustvedts The Sorrows of an American:

Da Inga fortalte Erik at Leo skulle komme på festen, måtte jeg ta en pause i lesingen. Jeg måtte minne meg selv på at Leo er hovedpersonen i Siri Hustvedts forrige roman. Han er ikke en virkelig person som det er naturlig at jeg skal savne eller være bekymret for. Likevel ble jeg lettet og glad da han dukket opp på fest i The Sorrows of an American (på norsk: Når du ser meg).

Det er kanskje det beste en romanforfatter kan gjøre: å skape figurer som leseren oppriktig tror på. Faktisk så mye at vi har lyst til å ringe dem for å forsikre oss om at de har det bra selv om forfatteren ikke har skrevet om dem på en stund. Hustvedt klarer det.

 

I The Sorrows of an American møter vi de norsk-amerikanske søsknene Inga og Erik. De er like nøyaktig skildret som Leo var i What I Loved (på norsk: Det jeg elsket) for fem år siden. Hustvedts nyeste bok er ikke en oppfølger til den forrige, men den foregår innenfor samme miljø i New York City. Den nye boken omfatter fire generasjoner, men handlingen går over bare ett år. Det er det året Inga kaller “the year of secrets”. The Sorrows... handler om alles hemmeligheter.

Erik er psykolog og forteller i første person. Sammen med Inga leter han etter sin avdøde fars hemmeligheter. Mysteriet om faren blir imidlertid stadig satt på pause mens Erik følger sidespor. Han vil også fortelle om sine pasienter, bøkene til søsterens døde ektemann og hvor opprørt hans niese er etter at hun opplevde 11. september 2001. Hustvedts komplekse og troverdige skikkelser kan ikke forstås uten sine drømmer, kunstverk, samtaler, doktorgrader og bøker. Derfor handler boken om mye mer enn den ytre handlingen. Mysteriet driver riktig nok handlingen fremover, men først og fremst distraherer det hovedpersonene fra deres egen ensomhet.

Det er fristende å lete etter bokens dypere mening: Er den en kommentar om norsk-amerikanere eller det amerikanske samfunnet? Tittelen forteller at det handler om spesielt amerikanske sorger. Hustvedt har brukt sin norske fars dagboknotater direkte i boken. Tanker om 11. september blandes med sanne historier om norsk-amerikanere under depresjonen. Psykologen Erik overanalyserer dessuten sin egen hverdag. Leseren kan dermed få et inntrykk av at naboens tegninger, søsterens drømmer og pasientenes klager er ledetråder i samme mysterium.

Det er imidlertid beskrivelser av personer som er Hustvedts store styrke. Jeg foretrekker derfor å lese boken som en god person- og miljøskildring, ikke en kommentar eller allegori. En tenåring må kunne være traumatisert av et møte med terrorisme uten at det nødvendigvis må leses som en kommentar til amerikansk utenrikspolitikk. Når Erik innlemmer norske ord i sitt språk, er det en del av hans kulturarv og personlighet. Jeg vil ikke lese det som et forsøk på å fortelle leseren noe universelt om norske innvandrere.

What I Loved er fortsatt Hustvedts beste roman. The Sorrows of an American føles litt uferdig. Mysteriene løses, slik at den ytre handlingen får en avslutning, men Erik holder fortsatt egne hemmeligheter fra leseren. Når karakterene bærer handlingen, savner jeg en mer kompleks utvikling hos fortelleren. Historien om psykologen som trenger psykolog har blitt fortalt før.

Samtidig er Eriks og Ingas ensomhet akkurat så sår som den skal være. Å lese boken er som å besøke en deprimert venn. Det gjør kanskje vondt, men man bryr seg nok til at man gjør det likevel.

Posted by Julie at 4:51 PM | Comments (0) | TrackBack

March 10, 2009

Andre bloggere blogger

Vampus skriver at alternativ-industrien bør slutte å utnytte desperate mennesker.

Henrik Akselsen skriver at utesteder bør kunne stenge når de vil.

Anne Viken skriver at økologisk mat ikke nødvendigvis betyr bedre dyrevelferd.

Posted by Julie at 7:48 PM | Comments (0) | TrackBack

March 3, 2009

Who will pay for free news? Link collection

After writing an article in Norwegian about the economics of online news, I have a collection of links. Some were directly quoted and included in the post with the article, some were just used for background information, and some have been provided in the comments to the blog version of the article. They're all interesting (in my opinion) contributions to the discussion of how journalism can survive economically if news is free.

Consider this list a constant work in progress...

English:

• The Atlantic (Michael Hirschorn): End times
• Editors' Weblog (Helena Deards): Time to change - is micro-payment the way forward?
• The Economist: Electronics books and newspapers - an iTunes moment?
• The Economist: Electronic book-readers - well read
• Fast Company (Kit Eaton): Should the New York Times ditch paper, distribute Kindle e-readers?
• Machinist/Salon: The Wall Street Journal's web site is already (secretly) free
• The Media Business (Robert G. Picard): The dead and the dying 
• Rough Type (Nicholas Carr): The writing is on the pay wall
• Silicon Alley Insider (Nicholas Carlson): Printing the NYT costs twice as much as sending every subscriber a free Kindle
• The Technium (Kevin Kelly): Better than free
• TIME (Walter Isaacson): How to save your newspaper

Norwegian:

Etter nyhetsreportasjen "Gratis nyheter har en pris" har jeg en samling linker til stoff om nettaviser, presseøkonomi, pressestøtte, avisdød og den generelle debatten om hvem som skal betale for at nyheter er gratis.

• Chaffeys Blogg (Paul Chaffey): Når alt blir gratis, får noen sparken
• Dagbladet (John Olav Egeland): Det store hamskiftet
• e24.no: Kokkvold vil ha krisepakke
• e24.no (Andreas Andersen): Papirkrise
• e24.no (Elin Ørjasæther): Journalister liker ikke internett
• Eiriks Forfatterblogg (Eirik Newth): Er gratis leseplater svaret på aviskrisa?
• Jazzcode (Carl Størmer): Aftenposten skriver om Kindle i dag
• Klassekampen (Bjørgulv Braanen): Avisdød
• NA24 (Are Slettan): Ikke støtt nettaviser
• NONA (Arne Krumsvik): Nye tider
• NRK Beta (Eirik Solheim): Alt blir gratis og noen får sparken
• Norwegian Affairs (Helge Øgrim): Egeland, Isaacson om medieøkonomi
• Teknisk Beta (Anders Brenna): Dagbladets Egeland tar feil, og DB.no vet det

Posted by Julie at 8:19 PM | Comments (0) | TrackBack

Redaktør-Julie

Nyeste utgave av Oslostudenten er trykket! Den kan lastes ned i PDF eller hentes på Høgskolen i Oslo.

Dermed er jeg offisielt debatt- og utenriksredaktør i redaksjonen avbildet over.

Foto: Håkon Jacobsen

Posted by Julie at 12:20 AM | Comments (5) | TrackBack

March 2, 2009

Gratis nyheter har en pris

Sagt og skrevet om nettaviser:

”Papiravisene må død, men journalistikken må reddes.” - Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad.

“Å ta betalt for innhold tvinger disiplin på journalistene: de må produsere ting folk setter pris på.” - Walter Isaacson, president i Aspen Institute, tidligere CEO i CNN og tidligere redaktør i TIME.

“Jeg kan vanskelig se at journalistikkens legitimitet skal være forankret i hvem som sender faktura for distribusjon.” - Arne Krumsvik, ytringsfrihetsforsker og foreleser i medieøkonomi.

“En slik snyltermodell er i lengden ikke bærekraftig, og det er de første tegnene på det vi ser nå.” - Jan Olav Egeland, kommentator i Dagbladet.

Nettaviser får verken pressestøtte eller abonnementsinntekter. Hvis nyheter skal være gratis, må noen likevel betale.

(Nyhetsreportasje opprinnelig skrevet for skolen, PDF med opprinnelig layout her)

- Jeg leser at det ikke går så dårlig med Klassekampen økonomisk.

- Det er fordi vi ikke satser på nett!

Jeg er på kontoret til Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, dagen etter at Mediebedriftenes Landsforening la frem opplags- og lesertallene for 2008. Klassekampens opplag vokste med 6,3 prosent.

Braanen er sikker: satsing på klassekampen.no ville vært en trussel mot Klassekampens opplag. Likevel har han gått med på å bruke litt av lunsjpausen sin på å diskutere nettaviser. Han spiser fiskekaker og banan på et kontor fullt av papir i både bok- og avisform, mens han forklarer at han ikke vil bruke årsverk på å publisere avisstoff på nettet. For hvem skulle betalt for avisen hvis han ga den bort gratis?

Plutselig blir jeg litt usikker. Mens jeg ventet på Braanen, bladde jeg i dagens eksemplar av Klassekampen. Og den hadde jeg tenkt til å ta med meg videre, helt gratis. Er det greit?

Nyheter er gratis

- Ja, ville Anders Brenna sagt. 

Han er Teknisk Ukeblads nye nettsjef. Mens kontoret hans fortsatt er helt tomt, har han rukket å opprette en bedriftsblogg hvor det står med fet skrift: “Nyheter er gratis. De bør være gratis, og de vil alltid være gratis.”

For Brenna handler det ikke om idealisme:

Hvis du ikke gir leserne gratis nyheter, vil konkurrenten gjøre det. Og da er det for sent.

I en kommentar i Dagbladet 7. februar skrev John Olav Egeland at det virkelig er i ferd med å bli for sent: Mens vi krangler om forskjellen mellom papir og skjerm, har avisbransjen snublet inn i en forretningsmodell nesten uten inntekter. For hvis nyheter er gratis, hvem skal betale?

Tallene til Mediebedriftenes Landsforening viser en samlet tilbakegang for norske aviser på 2,8 prosent i 2008, med en spesielt kraftig nedgang for VG og Dagbladet. Åtte av ti mediehus planlegger store kostnadskutt i 2009. I USA er situasjonen minst like kritisk: Amerikanske kommentatorer lurer på om selveste New York Times vil være konkurs innen mai.

Tenke nytt – eller gammelt

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, ønsker en egen krisepakke til mediene. Da E24.no skrev om Kokkvolds utspill, svarte en anonym leser i kommentarfeltet:

“Pressestøtten er jo egentlig en form for permanent krisepakke, så når avisene ikke klarer seg med den bør de vel begynne å tenke nytt.”

Alternativet er at noen tenker gammelt: at nød lærer nakne aviser å ta betalt for journalistikk, også på nettet.

- Dagens nettaviser er ikke verdt å betale for, men jeg tror de blir det. Men vi konkurrerer med papiraviser som har alle fordeler unntatt fremtiden, sier Brenna, mens han publiserer et blogginnlegg mellom setningene.

Kontoret til Teknisk Ukeblads nye nettsjef inneholder foreløpig én kopp kaffe, en bitteliten bærbar datamaskin, en mobiltelefon med stor nok skjerm til at den fungerer til nyhetslesing – og en svært entusiastisk nettsjef Brenna. Teknisk Ukeblad har både papirblad, gratis nettsider og blogg, og opplaget økte i 2008.

Brenna forklarer hvordan papirutgaven og nettet kan virke sammen: En økonomisk sak i papirutgaven blir fulgt opp av en oppfordring til bloggere om å fortsette selvstendig gravejournalistikk. Så oppdateres saken på nettet, og debatten fortsetter på bloggen.

Slutt med papirstøtte

- Papiravisene må dø, men journalistikken må reddes, sier Brenna, før han legger til at det kanskje var et litt arrogant utsagn.

Han foreslår å gi papiravisene en fem års frist, der pressestøtten trappes ned med 20 prosent hvert år – og flyttes til nettmedier. Dermed kan nettet få penger i fasen frem til nye forretningsmodeller blir bærekraftige.

- Alle er enige om at nettaviser ikke er økonomisk bærekraftige i dag, sier Brenna.

I dag finansieres nettaviser utelukkende av annonser, mens papir også har abonnementsinntekter og – hvis de trenger det – pressestøtte. I sin kommentar i Dagbladet, kaller Egeland nettavisenes forretningsmodell med gratis nyheter en “snyltermodell”. Han siterer amerikanske studier som viser at det må ti nettbrukere til for å erstatte én papiravisabonnent.

Samtidig er det billigere å lage nettavis. Ifølge Arne Krumsvik, som underviser i medieøkonomi på BI, tilsvarer stort sett abonnementsinntektene kostnadene ved trykking og distribusjon.

Pressestøtte til nettaviser har knapt blitt diskutert i Norge, men Sverige har allerede brukt 365 000 svenske kroner på støtte til nettmedier, i følge Journalisten. I 2006 konkluderte den svenske utredningen «Mångfald och räckvidd» at aviser burde kunne få støtte enten de ble distribuert elektronisk eller på papir.

På sitt kontor mener Klassekampens redaktør Braanen at avisen hans trenger både pressestøtte og papir:

- Nettet er annonsefinansiert, og målet er flest mulig klikkere. Klassekampen er et opposisjonelt prosjekt som ikke henvender seg til alle. Forutsetningen er at vi kan ta oss betalt. Slik nettet er nå, passer det ikke med vår forretningsmodell, sier Braanen.

- Du sier “slik nettet er nå” - kunne nettet vært annerledes, slik at det hadde gått?

- Hvis det var vanlig at aviser på nettet var abonnementsfinansiert, ville vi kunne opprettholde inntektene, sier Braanen.

Kampen for betalende lesere

Svenske nettaviser som vil ha støtte på samme måte som papiravisene, må selge abonnement. Det er ikke lett å selge noe som lesere er vant til å få gratis.

I USA trekkes Wall Street Journal frem som et eksempel: Nettavisen deres kan bare leses med abonnement, og avisen tjener penger.

Helge Øgrim, redaktør i Journalisten, advarer imidlertid norske aviser mot å herme etter Wall Street Journal:

“De som prøver, vil se nett-trafikken falle med 80-90 prosent straks,” spår han på sin blogg.

Wall Street Journal er en nisjeavis, i likhet med Teknisk Ukeblad, Klassekampen, og andre opplagsvinnere som Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Øgrim beskriver nisjene som unntaket, ikke regelen i avisbransjen:

“De norske avisene kan ikke herme WSJ [Wall Street Journal] med mindre alle gjør det samtidig, helst globalt.” skriver Øgrim.

Dermed er vi tilbake til Brennas utgangspunkt: Så lenge noen tilbyr gratis nyheter, må alle gjøre det.

Støtten som den svenske stat foreløpig har delt ut, gikk til 12 spesifikke nettprosjekter. Den er mer et engangs kulturtiltak enn en systematisk og varig støtte.

Braanen ønsker ikke en slik støtte til en eventuell nettversjon av Klassekampen. Han vil ikke at avisen skal være et passivt, statsstøttet prosjekt på nettet:

- Det vakre med aviser som Klassekampen ligger i den kompliserte markedssituasjonen vi er i. Selv med pressestøtte, er vi svært konkurranseutsatt. Dynamikken handler om kampen for å få folk til å betale.

Avis på lesebrett

- Hvis jeg styrte Schibsted, ville jeg gitt en gratis Kindle til alle abonnenter som binder seg til Aftenposten i tre år. Så ville jeg sagt: “Gi oss tre år på å finne en ny forretningsmodell.”

På utestedet Blå i Oslo er det pause i debatten om bokens fremtid. Carl Størmer er her for å snakke om den elektroniske bokleseren Kindle. Han har fått svart maling på hendene fra en nymalt søyle på Blås scene, men han har ikke tid til å vaske det bort. Det er for mange som vil se på Kindle-en. Etter at han diskret har tørket hendene på en svart gardin, trekker Størmer frem e-bokleseren han alltid har med seg.

Med en Kindle, som veier omtrent det samme som en gjennomsnittlig innbundet roman, kan man ikke bare lese tekst, men også kjøpe bøker og aviser. Størmer blogger på norsk og engelsk, driver konsulentselskap der han bruker jazz til å lære forretningsfolk å improvisere, og foretrekker å lese aviser på Kindle.

Siden norske aviser ikke bruker Kindles system, har Størmer sluttet å lese norske aviser.

Hver morgen laster han heller ned dagens utgave av New York Times. Han betaler 12 dollar i måneden, altså ca. 85 norske kroner. Til sammenligning koster Aftenposten 283 kr for et komplett månedsabonnement – vel å merke hvis man bor i Oslo. Størmer pendler mellom USA og Norge, og ønsker samme tilgang til nyheter overalt.

Ikke gratis likevel?

Vent litt - Størmer betaler for avis på skjerm. Trenger ikke nettavis å være gratis likevel?

Kanskje ikke. Folk betaler for sms, selv om e-post er gratis, fordi de behandler mobiltelefoner som noe annet enn datamaskiner. Kindle har vist at i hvert fall noen lesere er villige til å betale for elektroniske versjoner av aviser, hvis de får nyhetene på noe som er kjempebærbart, behagelig å lese på, og ikke minst annonsefritt.

“Kindle er en skikkelig killer for avisens forretningsmodell fordi den ikke har reklame (herlig).” skriver Størmer på sin blogg.

Han er ikke den eneste som anbefaler aviser å satse på Kindle. Journalist Nicholas Carlson regnet ut at New York Times kunne tjene på å kutte ut papirleddet og heller sende abonnenter hver sin gratis Kindle.

Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng er også på e-bokdebatt. Han har med seg en iRex, en e-bokleser som, i motsetning til Kindle, er tilgjengelig i Norge. Bjørkeng tror e-bokteknologien kan gjøre mer for avisbransjen enn forlagsbransjen, i hvert fall på kort sikt:

- Slik teknologi er en av de få mulighetene avisen har på kort sikt til å tjene penger på innhold. Helhetsopplevelsen er så bra at folk betaler for den – selv om nettaviser er gratis, sier Bjørkeng.

Papir setter agendaen

Nettsjef Brenna er klar over at ikke alle har den samme troen som ham på at skjerm er bedre enn papir:

- Forsidene på papirstativene setter agendaen, sier han.

- Fjerner du det fysiske produktet vil det på en måte redusere avisenes betydning, enten alternativet er e-bokskjerm eller pc-skjerm, mener Klassekampens redaktør Braanen. Han synes Kindle høres supert ut, men samtidig er han en av mange som rett og slett liker papir.

På scenen til Blå sammenligner Størmer papir og nett med hest og bil: man kan like lukten av hest, men man kjører likevel bil når man skal fra a til b. Poenget er at man uansett flytter på seg, det vil si at det uansett finnes journalistikk. Eller som Størmer sier:

- Det vil alltid være en som leser. Det vil alltid være en som skriver. Det i midten forandrer seg.

Jeg tar med meg avisen i det jeg forlater Klassekampens kontorer. Bjørgulv Braanen taper ikke på det. Som journaliststudent har jeg tross alt gratis nyheter på a-tekst.

Tekst og foto: Julie Ragnhild Andersen.

Skrevet som skoleoppgave i journalistikk, Høgskolen i Oslo, februar 2009

Posted by Julie at 11:51 PM | Comments (3) | TrackBack

February 24, 2009

Klima, konflikt, kapital - og tverrfaglighet

I morgen skal jeg på utviklingspolitisk debatt med Erik Solheim. I debatten møter Solheim...

• Kristin Clemet, leder av tankesmia Civita og styreleder i Norfund
• Stein Tønnesson, direktør ved Institutt for fredsforskning i Oslo (Prio)
• Marte Gerhardsen, generalsekretær i Care
• Lars Haltbrekken, leder av Norges Naturvernforbund og medlem av Utviklingsutvalget

... og debatten heter "Klima, konflikt og kapital". Det er interessant å se at en debatt kan ha det navnet i dag, og at den debatten kan fylle en sal med plass til 1000 studenter som alle vet hva som legges i debattens tittel. Jeg vil tro at for bare fem år siden ville studentene tenkt: "Hva har klima med konflikt og kapital å gjøre?"

I The Lexus and the Olive Tree (en bedre bok enn The World Is Flat, etter mitt syn) skriver Thomas L. Friedman:

"Today more than ever, the traditional boundaries between politics, culture, technology, finance, national security and ecology are disappearing. You often cannot explain one without referring to the others, and you cannot explain the whole without reference to them all."

Siden jeg har studert Internasjonale Studier (ikke statsvitenskap eller samfunnsøkonomi eller historie, men Internasjonale Studier), applauderer jeg tverrfaglighet. Jeg har skrevet både her og her om hvor vanskelig det kan være å få faglig aksept for tverrfaglige tilnærminger. Det er flott å se at politikerne tenker tverrfaglig, selv om Universitetet i Oslo ikke helt får det til.

Samtidig må man ikke blande sammen fag og årsakforklaringer bare for å gjøre det. Bjart Holtsmark skriver på e24.no at vi har få om noen belegg for å si at klimaendringer kommer til å skape voldelige konflikter:

"De aller fleste av de menneskene som eventuelt blir «klimaflyktninger», er intelligente og rasjonelle mennesker, akkurat som oss her i vest. De velger å flytte for å skaffe seg et bedre liv. Det virker mest som en gammel-kolonialistisk undervurdering av mennesker i den tredje verden å tro at de skal begynne å hakke løs på hverandre på grunn av noen langsomme endringer i klimaet."

Ikke at klimaforandringer er bra eller at vi ikke skal gjøre noe for å forhindre dem. Men overdrivelser uten faglig tyngde er bare dumt.

Uansett: Jeg gleder meg til i morgen kveld.

Posted by Julie at 5:18 PM | Comments (0) | TrackBack

February 23, 2009

Hvordan ikke bli skrevet om på nett

Via intern-nettsiden til Høgskolen i Oslo finner jeg ut at det skal være "morgenbokbad" med lansering av en ny bok om nettskriving. Ove Dalen har skrevet "Effektiv nettskriving", og den lanseres på min skole! Fint! Det står så mye rart om nettskriving i journalistikkstudentenes pensum, så dette var på tide! Jeg skal SÅ på bokbad, og jeg skal SÅ blogge.

Eller ikke.

Arrangementet er fullt, og det ville uansett kostet meg 300 kr å komme inn.

300 kr for å få 10 % rabatt på en bok til 398? Ja, det er tydeligvis noen som synes det er en god deal.

Posted by Julie at 11:43 PM | Comments (1) | TrackBack

Røde Khmer for retten

Tror rettsprosessene i Kambodsja blir min nye store news junkie obsession. Jeg er dessuten glad for at Peter Fröberg har skrevet bok om hvordan nordiske kommunister kunne tro på Pol Pot. Det gir ikke bare norsk media to grunner på en gang til å skrive om Kambodsja, slik at så mange som mulig får med seg hva som skjer der. (Kambodsja har vært merkbart fraværende på det som pleier å være min hovednyhetskilde BBC News på nettet). Det setter også et viktig spørsmål på dagsorden i Norge: hvordan nordmenn som i dag inkluderer autoriteter i journalistikk kunne ta så grusomt (i ordets virkelige betydning) feil.

Les også:

• Kildekritikk av kildekritikk - Mitt journalistpensum tviler på at Røde Khmer drepte så mange.
• Kambodsja - Mine venninner Kaja og Marika beskriver opplevelsen av fengselsmuséet i Phnom Penh
• Ansvarsfraskrivelsens enkelhet - Min venn Martin problematiserer å legge all skyld for folkemord på én mann.

(Fotografi fra mitt besøk på Tuol Sleng, juli 2008)

P.S. For dere som har tilgang til a-tekst eller Dagens Næringsliv papirutgaven 19.02.2009: Les kommentar om komplikasjonene i rettssaken, der Morten Møst skriver:

"Problemet er å bevise at de fire tiltalte bærer et kriminelt ansvar for det som skjedde. Også i tilfellet Røde Khmer gjelder prinsippet om at den tiltalte må antas å være uskyldig inntil det motsatte er bevist. Tribunalet er sammensatt av både lokale og utenlandske jurister. Dette skal sikre den internasjonale rettsstandard som er en selvfølge for en FN-domstol, men som ikke har noen tradisjon i Kambodsja der de fleste juristene ble utslettet av Røde Khmer. Ideen om et forsvar for den tiltalte har vært så godt som ukjent. Men Røde Khmer-lederne får både lokale og internasjonale forsvarere, og det er opp til påtalemakten å bevise at disse personene begikk eller beordret kriminelle handlinger.

Dette kan gjøre sjefstorturisten Duch til noe mer enn en nyttig syndebukk. Han kan bli den som knytter lederne på toppen til grusomhetene på bakken.

(...)

Selv om mange av regimets drapsmenn går frie omkring, er tribunalets formål ikke å få dømt flest mulig enkeltpersoner. Målet er å dømme verstingene, "de mest ansvarlige". Slik er det blitt fordi tribunalet er et kompromiss mellom FN og Kambodsjas lederskap, hvor mange har en fortid nettopp i Røde Khmer."

Posted by Julie at 4:24 PM | Comments (1) | TrackBack

February 17, 2009

E-bokdebatt på Blå

Etter debatt om e-bøker på Blå i kveld, lurer jeg på om jeg ønsker meg en Kindle.

Jeg legger ut mine egne notater, men med et slags forbehold: Dette er ikke et fullstendig referat. Jeg var egentlig på debatten fordi jeg jobber med en sak om finansiering av nettaviser, og det forklarer hvorfor bloggeren Størmer og Aftenpostens Bjørkeng får mer spalteplass her i bloggen enn forfatteren Oterholm og Gyldendals Buset.

Skulle noen føle seg feilsitert, oppfordrer jeg til protester i kommentarfeltet.

Forøvrig ble visst arrangementet liveblogget.

Les også Paul Chaffey om samme tema, og alt han linker til, spesielt Eirik Newth og The Economist.

Før Kindle, skrev jeg selv om bøker på papir og skjerm.

Deltakerliste:

- Bjarne Buset (informasjonssjef Gyldendal og selger sin bok via Mobipocket)
- Anne Oterholm (forfatter og leder Forfatterforeningen).
- Per Kristian Bjørkeng (journalist Aftenposten).
- Carl Størmer (blogger - www.carlstormer.com og Kindlebruker).

Størmer:

- Mange sier de liker papir, men man kan alltid ha litt papir i lomma.

Han trekker en parallell til hester og biler: man kan like lukten av hest, men det betyr ikke at man ikke kjører bil når man skal fra a til b.

Endring i forretningsmodellene er viktige, fordi denne teknologien potensielt kan endre maktforholdene i forlag. Det kan være andre mennesker som tjener penger. Amazon tilbyr for eksempel direkte publisering.

En forretningsmodell er:

1. verdiskapning

2. å ta betalt for verdien

3. å kunne beskytte seg

Bjørkeng:

Den gjennomsnittlige Kindlebruker kjøper 2,6 ganger flere bøker enn før de kjøpte Kindle. Kindle gjør hva som helst for å gjøre det enkelt å kjøpe bøker. Den er en bokhandel i seg selv. Man kan lese avisen – papirutgaven selvsagt :-) – og finne en anmeldelse, og så kan man med en gang kjøpe bøken på Kindle fra hvor som helst (i USA, i dag kan man ikke laste ned bøker til Kindle hvor som helst i Norge, fordi det ikke finnes noen avtale for boknedlasting over norske mobilnett til Kindle). Det er lavere pris enn i bokhandelen med ca. 60 %. Amazon har klart å knekke koden. Storleserne kjøper. Hvis man leser en bok i året, lønner ikke Kindle seg, men hvis man leser en bok i uken, sparer man mye. Piratkopiering kommer til å bli et stort problem.

Bjørkeng med irex, et alternativ til Kindle som finnes i Norge.

Buset:

Vi i Gyldendal gleder oss, og jeg kommer ikke til å la meg provosere i denne debatten. Internett kan kortslutte verdikjeden til forlagene ved å kutte ut mellomleddene. Forlagenes rolle blir annerledes. Blir det mulig å være forfatter hvis alt skal være gratis? For leserne blir det en himmel. Bær med deg hele verdens bibliotek. Bøkene blir aldri utsolgt. Riktig nok er det mye av verdenslitteraturen som allerede er gratis tilgjengelig på nettet. For en viss type bøker vil ikke papir forsvinne. Trenger vi bokhandelen som et sted? Det blir kanskje som fotballstadion før og etter tv. En stund tømtes fotballstadionene, men så fant man ut at man gikk glipp av noe sosialt ved å bare se fotball hjemme.

Fastpris bremser e-boken i Norge. Jeg har skrevet fem T-er som e-boken trenger:

Teknologi – en kul dings, folk faller for elektronisk blekk

Tilgjengelighet

Titler

Tilbud – en god pris

Trygghet – et “sted” der teksten er

De fem T-ene er forent i Kindle.

Hva gjør dere i dag for å møte den nye teknologien?

Foreløpig bremser vi. Det eneste fornuftige er for forlagene å samarbeide og bli enige om en digital distribusjonskanal. Da har vi en felles standard, og vi kan sørge for at verdiskapningen forblir i bransjen, ikke flytter seg ut. Vi håper en slik løsning kommer innen årets slutt.

Oterholm:

Min 16-år gamle sønn laster ikke piratkopierte bøker, fordi det er ingen han kjenner som leser. Jeg tror e-bokens lesere er interesserte i å samarbeide med forfatterne og forlagene. Derfor trenger vi ikke å ha piggtråd rundt årsverkene – altså kopibeskyttelse.

Bjørkeng:

DRM rammer først og fremst den lovlydige brukeren. Det er derfor musikkbransjen har gått bort fra det. PDF med vannmerke (som kan fjernes, slik Buset gjorde da han begynte å laste ned norske e-bøker.) innebærer at du eier filene (i motsetning til DRM, der du bare kan bruke filene innenfor bestemt teknologi.)

Størmer:

MP3 konkurrerer langs en annen akse enn CD. Vi er låst i gamle forretningsmodeller. Spotify for eksempel, tilbyr streaming. Det blir omtrent som å kjøpe strøm. Det er tre spørsmål:

1. Når skjer ting? Her er det lett å ta feil, fordi bruken av denne teknologien vokser eksponensielt.

2. Hva skjer?

3. Hvordan påvirker det oss?

Det oppsummerte svaret er at noen kommer til å skrive, noen kommer til å bearbeide, noen kommer til å fortelle at teksten finnes (markedsføre) og noen kommer til å distribuere. Men det er ikke nødvendigvis de samme aktørene som i dag.

Forlagene må kanskje kannbalisere. Det vil si å prøve nye forretningsmodeller selv om man taper penger på kort sikt. Å bryte egne mentale modeller er den store utfordringen i innovasjon. Vi er fanger fordi vi er optimalisert etter vår egen modell. Du må ha råd og tid til å innovere og eventuelt feile, og det har du ikke hvis du er optimalisert. Da kan det legges piggtråd mellom kjøper og selger, for å bruke Oterholms bilde.

Buset:

Jeg er en varm tilhenger av DRM. Det stemmer ikke at musikkbransjen “skjønte det” nå. Musikkbransjen hadde uflaks. Forlagsbransjen er heldig fordi det er vanskeligere å kopiere¹ og fordi vi har mer konservative kunder. Det ligger en viktig symbolverdi i at forfattere skal kunne si at de eier noe.

Fastprisavtalen?

Bjørkeng:

Fastprisavtalen er bokbransjens verste fiende. Vi må ha forlag og forfattere, men 70 % av bokprisen i dag går til distribusjon. I bakgrunnen lurer The Pirate Bay. Det stemmer ikke at musikk er det letteste å kopiere. Bøker er det letteste å kopiere. Bøker er så små (i filstørrelse). Alle moderne engelskspråklige bestselgere kan distribueres i én fil. Jo før forlagene forstår dette og prøver å lage et godt system, jo mindre taper de til piratene.

Oterholm:

Teknologi som Kindle og andre e-boklesere kan gjøre det lettere å kjøper bøker i den lange halen. Det som vil koste penger er at noen må fortelle om bøkene i den lange halen (markedsføring).

Størmer:

Av dere som sitter i panelet med meg, tror jeg bare det er Oterholm som overlever denne teknologiutviklingen. “Vi har lagd utstyret til hester, klart vi skal lage bildeler” – den tankegangen fungerte ikke da, og det er ikke sånn det fungerer nå. Forlagene har ingen merkevare! Tenk hva dette kan gjøre for fagbøker, hvis man for eksempel kan kjøpe dem kapittelvis. Gode redaktører vil det fortsatt være bruk for. I dag tjener de luselønninger i Norge, men de kommer ikke til å forsvinne.

Buset:

Jeg skal som sagt ikke bli “trukket opp” i dag. Hvis forlagene forsvinner, så får de gjøre det.

Om fastpris: Vi skal i hvert fall ikke ha en situasjon der e-bøker koster 399,- og konkurrerer med papirutgaver som koster det samme.

Spørsmål fra salen begynner. Resten av kommentarene mine er bare sporadiske punkter som jeg syntes var spesielt interessante:

Første spørsmål er om hvordan boken vil se ut i fremtiden: Vil den inneholde musikk? Video? Linker til ordforklaringer og bakgrunnsinformasjon?

Buset:

Var det en jobbsøknad? Jeg tror du har svart på ditt eget spørsmål. JA!

Størmer:

Kindle er en uforstyrret leseropplevelse. Alle snakker om hot spots, men jeg er like opptatt av å finne cold spots – selv om den allerede har innebygget ordbok og linker til wikipedia.

Størmer med sin Kindle.

Bjørkeng:

Elektronisk blekk kan ikke vise farger. Dessuten vil man, når man leser en roman, leve seg inn i forfatterens verden. Men wikilinker i fagboker bør bli en vinner.

Bare vent til Blindern skal velge mellom å bruke 4000,- på mange kilo pensum eller piratkopiere pensum.

I dag er bøker kontrollert av tykkelse på selve boken som gjenstand. Hva om leseren betaler etter time? Kan bøker bli lengre?

Morten Jørgensen, forfatter (mer kommentar enn spørsmål):

Min neste roman er med linker.

Jeg er villig til å vedde på at amerikansk bokbransje kontrollerer den norske innen 10 år slik forlagene holder på nå.

Det er ikke snakk om at papirboken dør eller lever. Vinyl lever jo fortsatt, og Director's Cut filmer lever som dvder selv om folk laster ned filmer. Men trærne kan glede seg over at papirboken solgt i det omfanget den er i dag, dør.

Bokbransjen lever på kjempedyre lærebøker – få det vekk!

Fildeling for Afrika! Gi Asia og Afrika gratis fildeling nå! Hev spørsmålene opp på et politisk plan. Eller la alle som betaler for bredbånd gi 50 ekstra kroner og fordel blant forfattere og forlage i ettertid.

Buset:

Gutenberg gjorde det så lett å kopiere at man måtte oppfinne opphavsretten for å lage incitament til å skape noe i det hele tatt.

Størmer:

Innovasjoner kommer der etablerte aktører ikke tjener penger. Bloggere er eksempler på skriveføre som kan tjene penger selv.

Kommentarer/spørsmål fra salen:

Forslag til forretningsmodell for forlag: De kan drive med oversettelse, signeringsturnéer og salg av prakteksemplarer.

Størmer:

Det vil alltid være en som leser. Det vil alltid være en som skriver. Det i midten forandrer seg.

Få hele verden som leser – skriv på engelsk!

Reklame i litteraturen er kanskje en løsning? :-)

Bøkene jeg er glad i, vil jeg i hvert fall ikke ha på papir. De vil jeg ha på Kindle, slik at jeg alltid har dem med meg.

1Nå ble jeg plutselig usikker på om det var det han sa, fordi det høres ikke logisk ut. Sannsynligvis mener han papirbøker. Før teksten er digitalisert, er den vanskelig å piratkopiere. Så vidt jeg husker, nevnte også Buset at "papirboken som fysisk gjenstand er kanskje den mest effektive kopisperren vi har". Med en gang teksten er digital, er den imidlertid fantastisk lett å kopiere. Ctrl C + Ctrl V.

Posted by Julie at 11:32 PM | Comments (6) | TrackBack

January 29, 2009

Opprop mot ny rasismeparagraf

Jeg er helt enig med Aftenposten i at forslaget om å utvide rasismeparagrafen må trekkes.

Min amerikanske journalistikklærer i Paris kunne ikke forstå at Norge både kunne ha uvanlig fri presse og forbud mot å si ting. Han synes det er morsomt - trist, men først og fremst latterlig - at europeiske land begrenser ytringsfrihet til at man bare kan si hyggelige ting.

For meg handler ikke debatten rundt lovendringsforslaget om diskriminering av troende eller ikke-troende. Det handler om ytringsfrihet. Og ytringsfrihet innebærer at man også har lov til å si ting folk ikke liker.

Signer oppropet her.

Oppdatert 3. februar 2009: Stoltenberg avviser at det skal bli innstramming av rasismeparagrafen. Det skjer i hvert fall ikke før 2011.

Posted by Julie at 12:26 AM | Comments (0) | TrackBack

January 23, 2009

Jesus blant buddhister

I sommer reiste jeg på tur til Thailand og Kambodsja, i regi av Adventist Development and Relief Agency (ADRA). I det nyeste nummeret av Argument har jeg skrevet en reiseskildring fra en av opplevelsene på turen, nemlig uken som frivillig på barnehjem utenfor Siem Reap, Kambodsja.

Jesus blant buddhister– en studietur i kjærlighet og blind tro

Da adventistparet Maddocks startet barnehjem på landsbygda i Kambodsja, var Gud deres eneste veileder.

Jeg er på gudstjeneste i en liten Adventistmenighet i Kambodsja.

Jeg trodde aldri jeg skulle være i denne situasjonen, men nå sitter jeg på et flislagt gulv, og sandalene mine venter på meg utenfor døren, sammen med en kaotisk haug med barnesko. Jeg er ikke vant til å sitte på gulvet, og gudstjenesten tar dobbelt så lang tid når alt oversettes fra khmer til engelsk. Men grunnen til at jeg ikke kan konsentrere meg er 12-årige Chann som kiler meg under føttene. Jeg gruer meg til å dra fra ham.

Jeg har vært på barnehjemmet til SALT Ministries i en uke. I dag er det lørdag, Sabbat, og vi skal si farvel.

Familie for livet

SALT Ministries er et bittelite kristent samfunn utenfor byen Siem Reap i Kambodsja – et land der 95% av befolkningen er Theravada buddhister. Hver morgen ser jeg buddhistmunker som får brød i Siem Reap sentrum. Men på SALT handler alt om den kristne Gud.

- Vi skal leve som fremmede i denne verden, sier Tim Maddocks til den lille menigheten. - Vårt egentlige hjem er i Himmelen.

Det bor ca. 140 barn på barnehjemmet. De bor i “husfamilier” som består av et foreldrepar og en gruppe barn – helst 16, men ofte så mange som 23. Det kommer nye barn fortere enn Tim og hans kone Wendy rekrutterer foreldre. Er det først 20 barn i en husfamilie, er det ikke aktuelt å flytte noen av dem. Barna skal få en familie på livstid.

Solidaritetstur

- Uansett hvor bra du tror du har det, er det ingenting mot å ha Jesus i ditt liv, fortsetter Tim.

Det stemmer for barn som får hjem, skole, mat og familie samtidig som de blir introdusert for kristendom. Jeg tør ikke fortelle barna at jeg har det bra uten Jesus. Jeg har ikke noe passende svar når barna lurer på hvorfor jeg ikke synger “Praise the LORD!” med dem. Barna tror at jeg ikke kan teksten. Sannheten er at jeg etter to dager kunne alle barnas kristne sanger utenat og at jeg må stoppe meg selv fra å nynne dem på bussen.

Besøket i barnehjemmet er en del av en såkalt solidaritetstur arrangert av Adventist Development and Relief Agency (ADRA). Vi er litt over 20 fra Island, Sverige og Norge som reiser i Thailand og Kambodsja for å se ADRAs prosjekter. Venner har lurt på hvorfor jeg drar på tur med adventister hvis jeg ikke selv er kristen. Stort sett har jeg svart: Hvorfor ikke? ADRA hjelper uavhengig av religion, og jeg har ikke oppfattet dem som misjonerende. Turen er en enestående sjanse til å oppleve en side av Thailand og Kambodsja jeg ellers ikke ville sett.

Ingen konkurranser

SALT, som ikke er formelt tilknyttet ADRA, begynte som misjonsarbeid. Gruppen vår har jobbet frivillig her i en uke. Vi har malt hus, undervist og lekt med barna. Jeg har vært datalærer: gitt barna e-postadresser og undervist i Word, Excel og Powerpoint.

Mens barna venter på hjelp fra meg, skriver de “Jesus” om og om igjen, med forskjellige fonter og farger. Barna oppfordres til å holde seg unna underholdning tilknyttet "denne verden", og til å spre kristent budskap til venner.

Det er tankevekkende å se barn som ikke kjeder seg, klager eller krangler så fort som norske barn gjerne gjør. Barna er positive til alt vi foreslår. Konkurranser blir de derimot ikke med på. Vi organiserer stafett og heier entusiastisk, men barna venter på sistemann før de krysser målstreken samtidig. De er ikke oppdratt til å konkurrere. Det beste er uansett lekene der ett barn samarbeider med én voksen. Er man en av 23 søsken, er en-til-en oppmerksomhet luksus.

Gud bestemmer...

Tim og Wendy kom til Siem Reap tidlig på 90-tallet for å drive et ADRA-prosjekt. På fritiden etablerte de en Adventistmenighet i byen. I januar 1996 var ADRA-prosjektet fullført. Paret hadde ikke lenger noen betalt jobb i Kambodsja, men de ønsket å fortsette misjonsarbeidet. Tomten der barnehjemmet ligger i dag, ble kjøpt billig mens Kambodsja fortsatt var et utrygt sted:

- Området skilte seg ut, forteller Tim. Det var nemlig den dårligste tomten vi så på.

Han følte likevel at det var her arbeidet skulle fortsette. Maddocks-familien flyttet fra senger og varm dusj for å leve så likt lokalbefolkningen som mulig. De drev misjon, oppæringssenter og helsestasjon. Området fikk en Adventistbarneskole. På helsestasjonen møtte Wendy foreldre som var for syke til å ta vare på barna sine – det var behov for barnehjem. Tim og Wendy tok kontakt med en familie som ville drive det, men familien ombestemte seg i siste liten. Maddocks-paret følte ikke at de kunne gi opp prosjektet. Dermed begynte de selv å drive barnehjem.

Jeg kaller det tilfeldig. Tim og Wendy kaller det Gud.

De fleste av Maddocks-parets setninger begynner med Gud. Gud bestemte at... Gud ville at vi skulle... Gud sørget for at vi kunne...

Også adventistene jeg reiser sammen med, er overrasket over Tim og Wendys sterke tro. Å bryte så drastisk med sin egen hverdag og stole så fullstendig på Gud er både imponerende og skremmende.

...og Gud gjør det mulig

- Det er rart; Gud snakker alltid til meg, aldri til henne.

Tim ler, og jeg ser forskrekket på Wendy. Hun ikke var helt sikker da Tim foreslo at familien skulle flytte fra en behagelig semivestlig livsstil i byen og ut i det som på den tiden var ødemark. Hun ba Gud om et tegn. Da fikk paret et brev fra noen de knapt kjente: “Jeg har tro på det dere gjør,” skrev mannen og sendte en bunke dollarsedler.

For Tim og Wendy var brevet tegnet det trengte – og ett av mange eksempler på at Gud ikke ber om det umulige.

Hele SALT-senteret er bygget “on faith”. Det vil si at senteret ikke har noen fast inntekt, men at Gud vil sørge for at det går rundt. Hittil har det gått bra – såvidt. Tim har underskrevet kontrakter for å få bygget nye hus uten å ha penger til å betale håndverkere. Og noen ganger ser han over budsjettet og vet at han bare kan mate barna én uke til. Men det kommer alltid pengegaver inn på kontoen når de trenger det mest. Senteret får penger fra ADRA, mennesker som tidligere har besøkt barnehjemmet, gamle venner og Adventistmenigheter over hele verden. Pengene er fra Gud, sier Tim og Wendy.

Idealistisk, men risikofylt

- Vi spør aldri om penger, gjentar Tim.

Jeg oppfatter gjentagelsen som en selvmotsigelse. Så får jeg dårlig samvittighet. Tim og Wendy er så sikre på at det de gjør er riktig, og at det vil gå bra med Guds hjelp.

Jeg tror imidlertid pengene kommer fra mennesker som blir rørt av en god historie og et inspirerende og uselvisk engasjement. Jeg tror jeg er her fordi jeg ville reise på en interessant måte, ikke fordi jeg er sendt av Gud. Og for meg er barnehjemmet beundringsverdig, idealistisk – og alt for risikofylt.

Barnehjemmet er såpass nytt at ingen barn har opplevd en hel oppvekst der. De barna som foreløpig har fylt atten og flyttet fra barnehjemmet, kom dit som tenåringer. Det er med andre ord ikke mulig å vite hvordan et barn som er oppvokst på SALT vil møte resten av verden.

- Tror familien din på Gud? spør 15-årige Vin Sarai meg.

Jeg svarer nei, uten å gå nærmere inn på temaet. Mange av barna har biologiske foreldre som ikke er kristne. Enten de har kontakt med dem eller ikke, vet de at den opprinnelige familien tror feil. Jeg lurer på om noen av barna tviler. Og om de lærer nok om verden utenfor. Det er flere samtaler jeg ikke tør å starte.

- Vi sees igjen i Himmelen

Det ville vært lettere å dra fra barna hvis jeg var overbevist om at det vil gå bra med dem.

- Sees vi igjen? Kommer du tilbake til Kambodsja? spør Sreyneang, en jente på 15.

Jeg kan ikke svare noe annet enn at jeg håper det, men at Kambodsja og Norge er veldig langt fra hverandre.

- Vi sees igjen i Himmelen, slår Sreyneang fast.

Fakta: Syvendedags Adventistsamfunnet og ADRA

Syvendedags Adventistsamfunnet er et protestantisk trossamfunn. Navnet kommer av fokuset på Jesu annet komme (advent) og hviledag på lørdag.

Adventist Development and Relief Agency (ADRA) er en uavhengig utviklings- og nødhjelpsorganisasjon som hjelper mennesker uavhengig av religiøs tilhørighet.

Da ADRA Norge ble etablert i 1993, var organisasjonen en videreføring av nødhjelps- og hjelpearbeidet som Adventistsamfunnet i Norge hadde samlet penger til over lang tid.

ADRA Norge organiserer solidaritetsturer for å bevisstgjøre og skape engasjement. De som reiser får se landene fra en annen vinkel og samtidig gjøre noe praktisk.

Kilder: ADRA og www.adventist.no

Tidligere publisert i Argument 1/2009
(Tidligere utgaver av Argument kan leses på pdf her.)

Posted by Julie at 12:39 PM | Comments (2) | TrackBack

January 22, 2009

Ingen sitatsjekk

Sitatsjekk er for pingler, skriver Anders Brenna. Her er noen utdrag:

"Når man skriver ordrett ned hva folk har sagt, slås man av hvor mye usammenhengende babling som kommer ut av norske eksperter, politikere og andre forståsegpåere. Hvis vi konsekvent hadde skrevet ned sitatene ordrett slik de ble uttalt, så ville nesten ethvert intervjuobjekt fremstått som en komplett idiot.

Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale. (Vær-Varsom-plakaten)

Ordet “bør” kan i denne sammenheng ses på omtrent som ordet brukes i grunnlovens paragraf 100: “Ytringsfrihed bør finde Sted.” Det betyr at retten til å få endret uttalelser i ettertid begrenses til korrigeringer av faktiske feil. Dette er en forskjell fra tidligere utgaver av Vær Varsom Plakaten. Tidligere kunne politikere gå gjennom sitatene og slette de som de i ettertid skjønte at falt uheldig ut. Det resulterte i tamme artikler, og tannløse politikere.

Problemet med sitatsjekk på absolutt alt er at det spiser opp mye av tiden til journalistene, og at det forsinker saker som med fordel kan publiseres fortløpende i en nettbasert verden. Mange vil sikkert mene at det ikke gjør noe, og at kvaliteten blir bedre av å vente litt, men det er ikke tilfelle. Det er ingen grunn til at en sak blir bedre av at journalister må sitte og vente på kildene.

Gode kommunikatører kommuniserer. Oi, den var sikkert vanskelig. Vi tar den en gang til: Gode kommunikatører kommuniserer.

De bruker ikke tiden på å stoppe kommunikasjonen eller på flisespikking. De stiller godt forberedt og sier det de ønsker å si. Av og til bommer de litt, men det tåler de godt. Ingen statsråd har måtte gå på grunn av en feilsitering. Det har heller ingen bedriftsleder gjort. Ja, i noen tilfeller har det vært nødvendig med en ryddejobb etterpå, men det er en mulighet - ikke en trussel."
- Anders Brenna

Oppdatert 30.01.2009: Anders Brenna fortsetter diskusjonen om sitatsjekk på bloggen til Norway’s online news association (NONA).

Posted by Julie at 11:26 AM | Comments (2) | TrackBack

December 14, 2008

Det er nøye

Ja, det er det.

At det var fire leserbrev fra folk som er enige med meg om akkurat det i fredagens A-Magasin, det gjorde dagen bedre.

Hvis man lever av å skrive, finnes det ingen unnskyldning for dårlig språk. Det betyr ikke at hele verden trenger å skrive feilfritt - selv om jeg skal legge en slik verden til ønskelisten min. Det betyr heller ikke at gode journalister aldri skriver feil. Men hvis man lever av språk og ikke prøver å bruke språk riktig, er det et tegn på at det ikke er språk man skal leve av.

Som det står på Facebook-profilen min under "Groups": I judge you when you use poor grammar. Du som er voksen, skriver mye, men fortsatt ikke kan skrive ditt eget morsmål riktig, du er sikkert et godt menneske på mange måter, men jeg respekterer ikke dine og/å feil. Og løsningen på det problemet er at du skal akseptere at du gjør feil og så prøve å gjøre det riktig - ikke at jeg skal godta at dine feil blir erklært riktige.

Språk er i stadig utvikling. Det er det Snakk som Julie handler om, for eksempel. Hurra for nye ord! Lån fra andre språk! Men hvorfor skal vi gjøre språket fattigere og vanskeligere å forstå?

"Fordi det blir lettere for barn med skrivevansker å skrive da" er et elendig argument. Å gjøre "Alle gjør feil, så da er det ikke feil" til et prinsipp er å ta norsk likhetsideologi alt for langt. Barn som skriver mye feil, skriver mye FEIL. Det er ikke noe å skamme seg over, men det er heller ikke noe å være stolt av.

I den grad jeg bestemmer, heter det aldri informasjoner (det er den eneste gangen i mitt liv jeg skal skrive det liksom-ordet), enda betyr noe annet enn ennå og jeg skiller til og med mellom han og ham. Og uansett hva sprakradet måtte si om det, vil mennesker som kan skrive slik jeg mener norsk skal skrives, gjøre et bedre inntrykk på meg.

Så får jeg bare håpe at jeg blir så viktig at flere bryr seg om å gjøre riktig inntrykk på meg. Og at noen sender meg en mail og retter språkfeilene mine også.

Posted by Julie at 5:48 PM | Comments (5) | TrackBack

December 9, 2008

Kildekritikk av kildekritikk

Ettersom det finnes lite solid og uomtvistelig bevis i tilfelle Kambodsja, er mulighetene for manipulasjon åpenbare. Amerikanerne, taperne i krigen, har sine motiver for å diskreditere sine beseirere. De har også grunner til å forsøke å skjule sin egen terror fra lufta bak Pol-Pot-regimets gjerninger.

(...) Fortsatt vises disse hodeskallehaugene i vestlige medier. (...) Hvem kan vite om disse hodeskallene ikke stammer fra vietnamesernes egne felttog eller torturkjellere, eller fra amerikanernes bombetokter? Det kan også være et viktig moment at revolusjonen i Kambodsja var en ekstremt radikal agrarrevolusjon. (...) Det kan være gode grunner for makthaverne i [Sør- og Øst-Asia] og andre med interesser i området, til å bruke Pol Pot-regimet som en advarsel: Se hva dere kan vente dere.

Egil Fossum og Sidsel Meyer i Er nå det så sikkert? - Journalistikk og kildekritikk

For å forklare journalistikkstudenter hvor viktig det er å være kildekritisk, viser forfatterne til eksempler på uenighet om antall døde og dødsårsaker i Kambodsja under Pol Pot fra 1975 til 1979. Eksempelet får stor plass i bokens tredje kapittel. Meyer kommenterer også i forordet til bokens tredje utgave at eksempelet fortsatt er med selv om det er historisk, fordi "vi mener det også i dag er relevant."

Relevant, ja, men la meg nå være litt kritisk til pensumkildene også.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er noen ekspert på Pol Pot fordi jeg har lest en halv bok om hans politikk eller fordi jeg har tilbragt en halv dag i et av fengslene hans. Men jeg tror ikke jeg innbilte meg verken hodeskallene, blodsporene, torturinstrumentene eller de endeløse rekkene med mugshots av arresterte - og i praksis dødsdømte - barn. Jeg tror heller ikke de var plassert i Tuol Sleng-muséet for å skremme meg fra revolusjonstanker.

For all del, man skal ikke bli så forferdet over hvor grusomt noe er at man glemmer å være kritisk til hvordan detaljene fremstilles. Og det er lov å betvile Pol Pots grusomhet - ytringsfrihet gjelder, og spesielt i vitenskap som historie. Men forfatterne går så langt som å skrive at det ikke finnes overbevisende dokumentasjon om hvordan kambodsjanere døde på denne tiden - om det bare var sykdom og sult eller om folk faktisk ble henrettet. De går fra usikkerhet omkring antall døde til å antyde at hele historien om tvangsarbeid, tortur og henrettelser er overdrevet på grensen til propaganda. Det er for drøyt, spesielt i en pensumbok som egentlig handler om noe helt annet.

Kildene her - pensumforfatterne - burde vite at den gjennomsnittlige norske student på første året ikke har mye kunnskap om Kambodsjas historie. Vi er dessuten for unge til å ha fulgt med på debatter på 70-tallet. De fleste av oss har neppe lest de gamle nyhetsoppslagene som forfatterne kritiserer før vi møter dem i pensumboken. Så kildene vet at vi er ganske lett-påvirkelige, og de har nok en interesse i å påvirke oss med sitt syn på Pol Pot og Kambodsja.

Fossum, tidligere redaktør i Klassekampen og tidligere medlem i AKP (m-l), virker ganske gjennomtenkt om sin fortid i dette Brennpunk-intervjuet. Så jeg vil ikke tillegge for mye politisk agenda i pensumskrivingen hans. Men Pol Pots politiske program kan man ikke si noe positivt om. Å kriminalisere utdannelse og utenlandsk innflytelse - spesielt når man selv er utdannet i Paris - er galskap, ikke et fornuftig prosjekt som dessverre gikk litt galt. Vet Fossum og Meyer det?

 

 

Fotografier fra Tuol Sleng, juli 2008: Sarah Krusholm Johannsdottir (1, 6, 7), Julie Ragnhild Andersen (2, 3, 4, 5) og Tonje Celin Fonn (8, 9)

Flere bilder fra Tuol Sleng

Posted by Julie at 9:33 PM | Comments (0) | TrackBack

December 6, 2008

Oslofavoritter

SPISE UTE. Mehfel er favoritten, restauranten jeg tar med utenlandsbesøk til, og det første stedet i verden der jeg har likt suppe. Dinner kan gjøre utrolige ting med noe så enkelt som spinat. Ylajali startet mitt kjærlighetsforhold til espresso crème brûlée. Jeg tror det bør bli mer restaurantblogging her...

KLIPPE SEG. Alltid hos Mette på Bygdøy.

SE PÅ BØKER. Engelsk roman-avdelingen i andre etasje på Ark på Majorstuen og Norlis Antikvariat.

BADE. Fra badehuset til foreldrene mine på Malmøya.

BEUNDRE UTSIKTEN. Ekeberg-restauranten.

HANDLE BRUKT. Paris. Ikke Oslo.

MENGE MED KIDSA. Jeg er en av kidsa.

ROCKE BYEN. Jeg rocker folks leiligheter.

Og jeg opera-er Underwater.

DRIKKE KAFFE. Tim Wendelboe. Men det er mye annet som også er bra.

Via Frøken Makeløs

Les også:

• Summer in Oslo
• Summer in Oslo, part two: Tourist attractions
• Julie drikker kaffe: En guide til Oslos kaffebarer

Posted by Julie at 5:54 PM | Comments (0) | TrackBack

December 5, 2008

Anything paper can do...

... the Internet can do better.

Det ser ikke ut til at jeg har praksisplass på digi.no. Eneste fordel med det er at jeg nå kan linke til utgavesjef Anders Brennas innlegg om nettaviser vs. papiraviser uten at det ser ut som jeg bare smisker.

Papiravisenes eneste fordel er at de er gamle og etablerte. Utover merkevaren som dette gir, så har de ingenting som ikke nettavisene også kan gjøre. Papiravisene har rett og slett ingen ting å lære bort.

Andre journaliststudenter lurer på hvorfor jeg vil jobbe på nett. For et spørsmål. Fordi jeg vil ha jobb i fremtiden selvfølgelig.

Posted by Julie at 12:57 PM | Comments (1) | TrackBack

November 12, 2008

Jonas møter fans

Opprinnelig skrevet for Argument etter Jonas Gahr Støres foredrag til studenter på Chateau Neuf i september.

Etter halvannen time i kø, sitter jeg i en fullstappet Storsal på Chateau Neuf. Rett utenfor står noen hundre som ikke fikk plass. De følger med på storskjerm. Samtidig ser over 3000 direktesendingen fra Storsalen på internett, og i løpet av kvelden vil ytterligere 19 000 se denne videoen.

Til sammen er vi over 20 000 som får med oss Jonas Gahr Støres foredrag om FN onsdag den 3. september. Hvorfor det?

Jeg vet i hvert fall hvorfor jeg er til stede. Jeg er utsendt av Argument.  Jeg skal notere, og så skal jeg skrive en kommentar av det som blir sagt.

Notatene inkluderer ”Jonas!”, skrevet med et hjerte rundt. 

Dette er skrevet av hun ved siden av meg, som lånte mine skrivesaker for å få utløp for sine følelser.  Jeg skal nemlig være objektiv kommentator – men det er ikke enkelt.

- Alle på Internasjonale Studier har en greie for Jonas, har jeg blitt fortalt av flere på mitt studium. På andre områder krangler vi ”inter”-studentene, men alle er enige om dette: Når vi blir store, skal vi bli Jonas.

Jeg er (studie)programforpliktet til å ha et crush på denne mannen. 

Fjorårets Jonasopptreden på Chateau Neuf fungerte som en peptalk før høstsemesteret. Jonas oppsummerte hva jeg studerte, og oppmøtet bekreftet at tusenvis av andre studenter også synes mitt fagområde er interessant. Det er ikke rart ”inter”-studenter liker den slags. Men hvordan greier Jonas å få forskjellen mellom Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen til å fremstå som underholdning?

Regjeringens nettsider kaller dette en ”FN-redegjørelse” i forbindelse med boken Norske Interesser – Utenrikspolitikk for en globalisert verden. Jonas uttrykker en forsiktig støtte til FN, og han begrunner denne. Han er flink til å snakke, men jeg får ingen ny informasjon. At lille, snille Norge er tjent med at de internasjonale spillereglene følges, og at sterke internasjonale organisasjoner derfor er i vår interesse, er ikke akkurat overraskende.

De som er interessert i FN, lærer ikke noe nytt. Og de som ikke er interessert i FN – hva gjør de her egentlig?

Det er jo hele poenget: Vi er ikke her for foredraget. Vi er her for Jonas. Damen som sniker seg ned til første rad i pausen for å spørre om autografen.”Inter”-gutten som uttaler på vei ut av salen at han er mer forelsket enn noen gang. Jenta på første rad som har oppgitt ”Jonas Gahr Støre, the allmighty” som sin religion på Facebook. De som fysisk slåss om plasser, og de – ok da, vi – som har pakket matpakke og lesestoff og stilt oss i kø. Det er en opptreden for fans. Og man kunne kanskje ønske at Jonas brukte sin superstjernestatus til å si noe litt sterkere enn at FN gjør en helt OK jobb.

Det er likevel noe vakkert over denne situasjonen. Her på Chateau Neuf er helten flink, forsiktig, og kunnskapsrik. I retorikk har jeg lært at politikere som snakker for ”flinkt” - med for mange fremmedord og for få grammatikkfeil – fremstår som lite troverdige hos det norske ”folk flest”. I journalistikk har jeg lært at en spisset, konfliktsentrert sak når et større publikum enn en balansert forklaring.  Jonas bryter reglene. Dermed fortjener han sin heltestatus.

Posted by Julie at 3:54 PM | Comments (3) | TrackBack

November 7, 2008

Ukens D2-sitat: Resepsjonistaen

Fra en sak om resesjonsmoten:

Fashionistaen forsvant med "Sex og Singelliv", og resepsjonistaen har tatt over. Hun lager melkekaffen sin selv og finner designerskatter på loftet til mormor eller på Fretex.

D2 har ikke lagt ut saken på nettet. Jeg leste artikkelen på resepsjonistjobben min, og jeg fikk lyst til å øve meg på latte art.

Posted by Julie at 3:33 PM | Comments (1) | TrackBack

October 8, 2008

Amerikansk politikk - presise fordommer

I en pause mens jeg leste til en eksamen i “American Presidential Elections”, åpnet jeg Aftenpostens nettsider om det amerikanske valget. Forsidesakene var deprimerende: rykter om Obamas kokainmisbruk og kåring av Obamas kone til mest sexy kvinne i amerikansk politikk. Heldigvis skriver Aftenposten også gode artikler om valget, men de skriver lite om hva kandidatene mener politisk. Det er imidlertid ikke Aftenpostens feil hvis norske lesere får inntrykk av at amerikansk presidentvalg handler om rykter, meningsmålinger, støtte fra de riktige menneskene, dramatisk medieomtale, skandaler og kun vage politiske uttalelser. Det er i stor grad det amerikansk politikk dreier seg om i praksis.

Artikkelen ble trykket i Argument 3-2008. Den er basert på en midterm eksamen i faget "American Presidential Elections" der spørsmålet var: "Who will win the Democratic primary elections in Ohio and in Texas?" Jeg forutså valgresultatene - så forutsigbart kan amerikansk politikk være.

Amerikansk valgforskning er like mye statistikk, medievitenskap og sosiologi som det er statsvitenskap. Valgforskere og statsvitere spår valgresultater basert på gjennomsnittsalder og gjennomsnittsinntekt i enkelte delstater. Dette kalles “electoral sociology”. Norsk media skriver ofte humoristiske omtaler om hvem som er den typiske SV-velger eller den typiske Høyrevelger, men i USA er slik kunnskap svært viktig i studiet av valget. En del demografiske “lover” har riktig nok vist seg å være myter. (For eksempel er det ikke sant at latin-amerikanere alltid stemmer på Hillary Clinton.) Likevel betaler politikere rådgivere for å undersøke hvilke befolkningsgrupper som støtter dem, og hvor disse bor. Endringen av valgkretser og varierende valgregler fra delstat til delstat og fra parti til parti, betyr at å kommentere politikk i USA i stor grad er å snakke om tall.

En stemme er en stemme

I følge Steven Ekovich, førsteamanuensis i statsvitenskap og historie på The American University of Paris, kan man rangere amerikaneres kriterier for å velge presidentkandidat slik: Først kommer den individuelle kandidatens personlighet, deretter partitilhørighet, og på tredjeplass kommer politiske synspunkter. For Ekovich, som beskriver seg selv som “poll junkie”, har ikke dagen begynt før de nyeste meningsmålingene, valgresultatene og politiske kommentarene er sjekket. Men en stemme er en stemme, enten den er avgitt av en politisk ekspert eller en som stemmer etter magefølelse og tradisjon. Og de aller fleste som stemmer i USA tilhører den siste kategorien.

Betydningen av personlighet er ikke overraskende, gitt presidentens politiske og symbolske makt. Det forklarer hvor viktig det er for amerikanere hva Obamas prest mener, og hvor vanlig det er at kandidatenes familie også blir offentlige personer. Amerikanske presidenter er ikke bare valgte representanter; de er symboler for hele den amerikanske befolkningen.

Stemmer som foreldrene

Er ikke partitilhørighet et uttrykk for politiske synspunkter? Ikke nødvendigvis. De ideologiske skillelinjene er ikke så klare i amerikansk politikk som de er i europeisk. Begge de store partiene er på høyresiden, og forskjellene mellom representantene innen hvert parti kan være like store som forskjellene mellom partiene. Både Republican og Democratic Party er koalisjoner av lokale partier og delstatspartier med varierende syn. Presidentkandidater må ikke provosere de forskjellige delene av sitt eget parti, og dette forklarer hvor utydelige kandidatene ofte er om hva de egentlig mener. Identifikasjon med det ene eller det andre partiet er derfor ofte et resultat av tradisjon og demografi.

Over en tredjedel av amerikanere er independents, dvs. ikke partimedlemmer. Likevel er nesten alle knyttet til enten Democrats eller Republicans, lenge før de er gamle nok til å stemme. De aller fleste stemmer slik foreldrene gjør. Amerikanske valgforskere snakker om “røde stater” og “blå stater”, der det ene eller det andre partiet alltid vinner. Med bare to effektive partier, blir det å bytte partitilhørighet langt mer dramatisk enn det er i et land med flere partier – det blir i større grad å gå over til “den andre siden”.

Demografiske lover

Tilknytningen til enkeltkandidater er selvsagt ikke like stabilt som partitilhørighet. Man kan bli født inn i en Democrat-familie, men man er ikke født med kunnskap om hvem Barack Obama er. Likevel er det mye electoral sociology også innenfor partiet.

I årets primærvalg er det kun små politiske forskjeller mellom Hillary Clinton og Barack Obama. Men det er ikke politisk syn som avgjør. Det er stil, personlighet og image. Her er det forskjeller mellom kandidatene, og dette avgjør hvem som stemmer på dem.

Generelt stemmer kvinner, de over 65, de med lav inntekt og de uten college-utdannelse på Hillary Clinton fremfor Barack Obama. Denne gruppen har blitt omtalt som “Clinton's coalition”. Obama har også en koalisjon: svarte, de med høyere utdannelse, rike, men liberale (i motsetning til konservative), og independents. Med ett unntak – Nevada – har Obama vunnet alle primærvalg som har foregått ved caucus.

Mellom 5. februar (Super Tuesday) og 4. mars (primærvalg i Ohio og Texas), vant Obama alle primærvalg. Media brukte ordet “momentum”. Momentum er effekten man oppnår når det ser ut til man er i ferd med å vinne. Jo mer Obama vant, jo mer sannsynlig var det at han ville vinne enda mer. I et politisk system der det kun er èn vinner – i motsetning til vårt eget proporsjonale representasjonssystem – lønner det seg nemlig å heie på den som vinner. Enkelte kommentatorer skrev imidlertid at å snakke om momentum fortsatt var å overdrive - frem til primærvalget i Wisconsin. Etter dette ble det skrevet artikler med overskrifter som “It's Over” - mange mente at Clinton var ferdig hvis hun ikke vant Ohio og Texas.

Forutsigbart i Ohio og Texas

Wisconsin brøt demografireglene. Kvinner, amerikanere uten utdannelse og medlemmer av Democrat-partiet stemte på Obama. Blant de gruppene der Obama vanligvis har støtte, lå han enda lenger foran Clinton enn tidligere.

Resultatene i Ohio og Texas var ingen overraskelse. Clinton vant Ohio med mer enn 10 prosentpoeng. I Texas, som avholder primærvalg gjennom både primary og caucus, er resultatet komplisert. Clinton fikk 50,9% av stemmene, mot Obamas 47,4%. Likevel vant han 99 delegates, mens hun bare vant 94.

Demografisk sett er Ohio en Clinton-delstat. Sammenlignet med USA som helhet er Ohio eldre og fattigere, med en høyere andel kvinner og en lavere andel innbyggere med høyere utdanning. Obamas koalisjon er ikke sterkt representert i Ohio. Det er imidlertid en del studenter i Ohio, og unge velgere pleier å støtte Obama. Til gjengjeld stemmer yngre amerikanere langt sjeldnere enn de eldre. Reglene for delstatsvalget i Ohio førte dessuten til at mange Ohio-borgere allerede hadde avgitt stemme før Obama vant Wisconsin, slik at en eventuell momentum-effekt ble svekket. Ohio stemte gjennom primary, ikke caucus, noe som også er til Clintons fordel.

Texas var mer usikkert, og resultatet ble også usikkert. Sammenlignet med USA som helhet, er det i Texas en lavere andel hvite, en lavere andel svarte, og langt flere latin-amerikanere. En demografisk “lov” som har vist seg å være en myte, er at latin-amerikanere stemmer på Clinton. Texas hadde imidlertid en god periode under Bill Clinton, og Clinton har sterke bånd til Texas, spesielt blant latin-amerikanere. På den andre siden, selv om det er en lavere andel svarte i Texas enn i USA generelt, er det dobbelt så høy prosent svarte i denne delstaten som i Wisconsin. Demografisk sett er Texas ganske tilsvarende California (der Clinton vant med åtte prosentpoeng), men med en større svart befolkning.

Stemmereglene i Texas er kompliserte, men de virket til Obamas fordel. Delegater ble fordelt både gjennom primary og caucus. Ekstra delegater ble gitt til områder i delstaten som tidligere har hatt høy valgdeltagelse. Det er i disse områdene Obamas tradisjonelle tilhengere bor. Clintons latinamerikanske tilhengere bor stort sett i områder uten slike ekstra delegater. Dermed kunne Clinton få flest stemmer, selv om Obama «vant.»

Texas er en Republican delstat. I Texas stemmer velstående og høyt utdannede hvite – som ville støttet Obama – sannsynligvis ikke i Democrat-valget i det hele tatt. Og det vil være nesten umulig for Democrats å vinne Texas i selve presidentvalget. Ohio er imidlertid en av de få delstatene der valget mellom Republicans og Democrats er vanskelig å forutsi.

Nye regler?

Obama har klart å mobilisere nye velgere. Han er populær blant unge, men han har også fått eldre amerikanere som aldri har stemt før, til å registrere seg som velgere for første gang. Dermed har han endret den demografiske sammensetningen av USAs velgere. Det er ikke sikkert de gamle reglene gjelder fremdeles. Når amerikanere skal velge president, er det imidlertid mange av disse nye velgerne som ikke vil stemme på noen hvis de ikke får mulighet til å stemme på Obama.

“For å tegne et nytt politisk kart, må du tro at de demografiske skillelinjene er endret,” sier Ekovich, “Det gjør Obama.” Dette er en av de viktigste forskjellene mellom ham og Clinton. Med andre ord: selv når man beskriver kandidatenes politiske overbevisninger, handler det om demografi.

Posted by Julie at 1:11 PM | Comments (0) | TrackBack

October 7, 2008

Kaffebarguiden: Kaffe Gram

Julie drikker kaffe spiser gulrotkake.

Det er latterlig at jeg ikke har tatt turen  (fem minutter til fots) opp til Sagene for å teste Kaffe Gram før nå. Det er snart et år siden jeg leste om stedet, og et semester i Paris er egentlig ingen unnskyldning for manglende kaffebarblogging. Unnskyld. I anledning Kaffens Dag i september, var jeg på Sagene for å få gratis kaffe (i mengder) fra Kaffebrenneriet. Og først da!

Jeg vil egentlig ikke si noe definitivt om kaffen før jeg har testet den mer enn en gang. Min enkle cortado var god.

Så spiste jeg gulrotkaken.

Gulrotkaken på Kaffe Gram bør ikke spises offentlig, i hvert fall ikke hvis man er sjenert. Man mister konsentrasjonsevnen fullstendig, enhver samtale stopper opp og det eneste man kan tenke på er hvor fantastisk det føles. Mmmmmmmmmm! Det er det eneste man kan si, og det sier man - høyt - enten man vil eller ikke.

Ellers er det forfriskende med en café som ikke velger en av to caféstiler - minimalistisk eller påtrengende jeg-er-bare-tilfeldigvis-så-koselig. Kaffe Gram har flamingotema. Og et bad som må oppleves.

Jeg kommer tilbake. Om et år eller noe.

Posted by Julie at 6:22 PM | Comments (0) | TrackBack

September 6, 2008

Kosmetisk kirurgi

Min første reaksjon til temaet kosmetisk kirurgi - rent kosmetiske endringer av friske mennesker - er: "nei". Ikke "NEI! Aldri! Uakseptabelt og forkastelig!", men "nei". Dagens Næringslivs D2 skrev om plastisk kirurgi i dag. Det er en ganske balansert artikkel, om hvordan nordmenn kjøper kosmetisk kirurgi stadig oftere, at teknologien er blitt langt mer avansert, og at det er delte meninger om skjønnhetsidealer er uforanderlige eller resultat av endringer i moten.

Jeg leser, og jeg begynner å lure på hvorfor jeg ikke liker kosmetisk kirurgi. Når jeg påberoper meg å kunne være politisk motstander av alt jeg bare ikke liker, innebærer det at jeg må begrunne hvorfor jeg ikke liker noe. I hvert fall overfor meg selv.

Jeg kan ikke forsvare hudpleietimer og designundertøy og så fordømme kosmetiske inngrep fordi det er overdådig, jålete luksus. Selv om det er det. Og det er ikke akkurat slik at pengene som i dag brukes på silikonpupper, ellers ville blitt sendt til fattige barn på den andre siden av verden. De ville heller blitt brukt på mer hudpleietimer og designundertøy (altså noe jeg er politisk for, men det er nok ikke et godt argument i seg selv...)

Jeg kan heller ikke si som jeg gjør med for eksempel narkotika eller dumhet på fly: "Det er i teorien ens eget valg, men dessverre berører det alltid andre. Dermed forbyr jeg det med belegg i Kardemommeloven." Enn så lenge tror jeg nemlig staten slipper å betale for vedlikehold av silikonpupper. Man kan kanskje problematisere det at legers ekspertise brukes til å utvikle mer "naturlige" rynkefrie ansikter fremfor å kurere kreft, men jeg synes det argumentet er litt søkt. Ikke mye, men litt.

Jeg ville ikke selv vært fornøyd hvis en del av kroppen min ikke egentlig var kroppen min, men jeg kan ikke akkurat påtvinge den tankegangen på noen.

Akkurat i det jeg lurer på om jeg må revurdere mitt "nei", blir jeg reddet av Wenche Steen, daglig leder i Hud og Hårklinikken.

Hun sier: "Jeg har aldri tatt en plastisk operasjon, bortsett fra det alle gjør da. (...) Jeg synes nesten aldri jeg kommer over noen som har naturlig pene pupper."

Så forklarer den australske kirurgen Daniel Fleming "Det som ser naturlig ut for dem [hans kunder], er det forstørrede utseendet. Man ser ikke naturlige bryster i bladene lenger."

Jeg beklager, men dette liker jeg ikke. "Æsj, nei." Jeg kan ikke fordømme enkeltpersoner som velger kosmetiske inngrep, men et samfunn der man ikke er pen før man har betalt for det, er bare fælt.

Posted by Julie at 4:18 PM | Comments (2) | TrackBack

July 23, 2008

Pia Haraldsen feil - Del 2

"Your manuscript is both good and original. But the part that is good is not original, and the part that is original is not good." Samuel Johnson sa visst aldri dette, men jeg sier det nå. Det beskriver nemlig boken Pias Bekjennelser så godt. Jeg lovet en anmeldelse, og her er den...

La meg presisere et par ting. For det første, denne boken forandret mitt liv. Jeg ble nemlig solbrent, og senere ble jeg faktisk brun. Det skjer ikke. For det andre, mitt førsteinntrykk av Pia Haraldsen var positivt. Jeg satt og irriterte meg over hvor grå alle gjestene i Ingrid Alexandras barnedåp så ut, da hun dukket opp og smilte selvsikkert til fotografene. Skal du gå på en rød løper, skal du gjøre det skikkelig. Du skal ikke se ned i bakken med lutede skuldre som om du intenst ønsker deg vekk. Ja, slike kjendiser som er kjent for å være kjendiser er litt irriterende, men jeg lar meg likevel imponere av at hun har fått det til, og at hun gjør alt hun gjør med stil - selv om rosa minikjole og Hello Kitty smykke ikke er min stil.

Å slakte en bok med rosa glitterforside for at den inneholder "overfladiske" ting som skjønnhetstips, blir for latterlig. I motsetning til Vendelas "Beauty Bible", inneholder denne boken råd mange har godt av å få med seg. For Pia har helt rett i at alle bør kle seg etter sin egen figur og stil, ikke etter ukens trender. Og ikke minst at jenter som hele tiden snakker om at de har stygge lår, etter hvert vil være kjent for sine stygge lår, om ikke annet fordi det er det eneste de snakker om. Det er denne selvsikkerheten som gjør deler av "Pias Bekjennelser" gode. Dette er jo ting jeg selv har blogget om, og som jeg nesten hver dag prøver å tankeoverføre til tyske og amerikanske turistdamer. Med andre ord: det er ikke spesielt originalt.

Og med en gang det blir originalt, blir det også fryktelig dårlig. Ikke bare kjedelig, men også provoserende og raserifremkallende - og den kombinasjonen er sjelden. For i bokens siste halvdel, får vi svaret på "Hva slags fraser kan du lire av deg om både kunstverk og utenrikspolitikk og få det til å høres troverdig ut?" Eller: hvordan lure Jonas Gahr Støre til å tro at man bryr seg.

For det er klart man ikke bryr seg. Pia skriver rett ut at det eneste interessante med utenrikspolitikk er Jonas og Barack, men at man likevel bør unngå å snakke om sminke og kjendiser hele tiden - selv om det selvsagt er det man helst vil. Man er jo jente! Da forstår man ikke før man har lest det med rosa skrift: at man skal følge med på scenen når man er på teater, og at det kan lønne seg å "lese en kronikk i ny og ne". Dette er nøyaktig like nedverdigende som tanken på at kvinner skal utdanne seg kun for å møte velutdannede menn.

I de fleste mote- og skjønnhetsblader består første halvdel av retusjerte bilder av modeller med kropper som 13-årige gutter og siste halvdel av artikler om hvor viktig det er å vise "ekte kvinner" i motereportasjer. I Pias bok handler første halvdel om å være seg selv, andre halvdel om at vi alle er helt like, men at vi heldgvis kan lure menn til å tro noe annet. Og det minner meg om et annet artig sitat, nemlig Dorothy Parkers "You can lead a whore to culture, but you can't make her think."

Misforstå meg ikke. Det er ikke horete å innse at folk kan være overfladiske, å ta konsekvensen av denne innsikten og så prøve å nå så langt man bare kan. Men er man så smart som jeg tror Pia Haraldsen egentlig er, skal man holde seg for god til å oppfordre til dumhet. Spesielt hvis man ønsker å bli husket som noe annet enn "sminkedokka fra Snarøya" - som hun faktisk påpeker at hun er blitt (feilaktig!) anklaget for å være. Jeg har derfor to ting å si til denne bokens lesere:

Hvis sko er like viktig som utenrikspolitikk, hvorfor skal man late som om man er mer opptatt av utenrikspolitikk enn sko? Dersom du pugger "Pias Bekjennelser" for å ha noe interessant å si til en date, fortjener du ikke at den daten har noe til felles med Jonas Gahr Støre (og dette sier jeg som en Interjente som har drukket kaffe med fremtidens Jonaser).

Smarte jenter som gjør dumme ting er dumme. Er du så selvstendig og sterk som du påstår, klarer du å bry deg om flere ting på en gang. Men klarer du ikke det, kommer jeg til å dømme deg ut fra hva du prioriterer. Det er ikke sånn at noen jenter tenker på neglene sine, og noen jenter tenker på hva som skjer i verden, og begge typer interesser er like viktige og verdifulle. Hvem som blir USAs neste president er viktigere enn hvilket merke vesken din har, og hvis du ikke skjønner det, trenger ikke jeg å ta deg alvorlig.

Posted by Julie at 10:52 AM | Comments (0) | TrackBack

July 10, 2008

I serien "andre bloggere skriver kloke ting som kan regnes som politisk ukorrekte"...

... la meg presentere:

Elever har litt for mange rettigheter: "For å si det litt enkelt: før var det elevens ansvar å sørge for å få med seg undervisningen. Nå er det skolens ansvar å passe på (og "dokumentere", selvsagt) at den har gitt eleven den nødvendige undervisningen som eleven har "krav" på."

Enkelte lider av post-kolonialt stress syndrom: "Det er noe ekstremt nedlatende over de som snakker som om kun hvite vesteuropeere alene er skyld i eller kan gjøre noe for land i Afrika."

Det er vanskelig å respektere andres tro og samtidig redde liv: "If a patient tells me that the voices that he hears direct him to do things, then I consider that he may have a mental health problem; however if they tell me that God (whichever one takes your fancy) has told them something then I can't challenge that."

Posted by Julie at 12:14 PM | Comments (0) | TrackBack

July 8, 2008

Pia Haraldsens feil

Min Facebook status: Julie er solbrent (og skylder på Pia Haraldsen.)

Hvorfor? Jeg leste hele boken til Pia Haraldsen mens jeg lå på en flytebrygge utenfor Malmøya. Det tok ikke veldig lang tid å komme gjennom den boken, men lang nok tid til at jeg burde hatt mer/sterkere solkrem. Bikinien min matchet forsiden. I ettertid matchet huden min rammen på forsiden.

Ja, men hvorfor gjorde du DET da? Pia Haraldsens bok var årsak til en liten slåsskamp diskusjon ved en middag hos familien min for noen måneder siden. Min far og jeg hadde begge lest om den i Morgenbladet, og vi var skeptiske. Min mor og en av mine søstre forsvarte boken. Ingen av oss hadde lest den på dette tidspunktet, men da den viste seg å være i mine foreldres hus da jeg besøkte dem på en fridag, måtte jeg bare finne ut hvem av oss som hadde rett.

Og hvem hadde rett? Vel...

Posted by Julie at 12:53 AM | Comments (4) | TrackBack

June 29, 2008

Paris off the top of my head

De første Paristips jeg kommer på når folk spør - ingen grunn til å ikke dele dette med alle norske lesere.

Paris-tips har jeg alt for mange av. Her er noen, sånn off the top of my head.

Skal dere opp i Eiffeltårnet, gå i trappene så langt opp som mulig. Det er en egen kø for det, som er kortere enn heiskøen, og det koster mindre. For å komme opp i det øverste nivået, kjøper du en tilleggsbillett når du har gått opp trappene så langt det er mulig. Eiffeltårnet er egentlig best hvis man opplever det enten fra Champ de Mars, eller Trocadero. Jeg synes utsikten fra Sacré Cæur eller Pompidou er minst like fin.

Museer er ofte gratis på kvelden på spesifike utedager, for alle under 26 år (student eller ikke student)

• Onsdag kveld: Pompidou (verdens største samling av moderne kunst, og bygningen er i seg selv interessant. Fantastisk utsikt, og den ligger i mitt favorittområde.)

• Torsdag kveld: Musée d'Orsay (det kunstmuseet du skal se, hvis du bare skal se ett. Alle de store impresjonistene.)

• Fredag kveld: Louvre. Egentlig ganske slitsomt. Jeg synes bildene henger for tett sammen, og det er alt for stort. Men, hvis du har mulighet til å se Mona Lisa gratis, er jo det fint.

Min yndlingsbydel er den fjerde (20 arrondissements til sammen). Der finner du Notre Dame, verdens beste is på Berthillon på øya back Notre Dame, Le Marais som er den jødiske bydelen, med små brostensgater og fantastisk fallafel og jødiske bakerier. Mange barer i dette området også, i tillegg til Soluna Caféotheque (52, rue de l'Hôtel de Ville, Pont Marie metro stopp) (Mer kaffeinfo her) Det er også her du finner både bruktbok-bodene langs begge sider av Seinen, og på venstre bredd, Shakespeare and Company, den engelskspråklige bokhandelen der filmen"Before Sunset" begynner, og der man kan overnatte hvis man er fattig forfatter.

Fortsetter du vekk fra elven på venstre bredd, er du i Latinerkvarteret i 6e arrondissement. Dette er det tradisjonelle studentområdet, så her er det rimelige spisesteder og mange utesteder. Du kan spise bra tre-retters måltider til under 20 euro her, og etterpå anbefaler jeg sangria på Le Dix, 10, rue Odeon (Odeon metrostopp)

For bittelitt mer penger, kan du få en litt bedre versjon av samme tradisjonelle snegle-baguette-kjøtt-grønnsaker-crème brûlée kombinasjon på Au Pied du Sacré Coeur, 85, rue Lamarck i Montmartre. Det finnes MANGE bra restauranter i Paris, men der har du i hvert fall ett konkret tips. Foran Sacré Coeur er det alltid liv og folk som drikker øl og spiller musikk om kvelden.

Går man av metroen på Opera, finner man all kjedebutikker og de to store varemagasinene Galleries Lafayette og Printemps. Marais har en del fine butikker, og vintage shopping i Rue de la Pompe i 16e arrondissement er bra. Les Halles og rue Rivoli skal visst også være bra for standard kles- og skoshopping, men for å være ærlig, handlet jeg langt mindre i Paris enn man skulle tro, gitt at dette er motehovedstaden.

Posted by Julie at 11:45 PM | Comments (0) | TrackBack

March 12, 2008

Norge setter ikke standarden for utdanning

Dette er en av disse artiklene som jeg kunne kommentert så mye at jeg ikke en gang tør å begynne. Men jeg kjenner at flere lange poster om utdanning i Norge contra andre steder i verden er på vei. Ettersom jeg har andre skriveforpliktelser først, får dere lese hva Anders Fjelland Bentsen, i ANSA, skriver i mellomtiden.

Takk til Ingar for link til artikkelen. Og legg forresten merke til at en lengre utgave av artikkelen kommer i Argument snart. Hurra for Argument, hvor jeg nå er medlem av samfunnsredaksjonen.

Posted by Julie at 3:28 PM | Comments (0) | TrackBack

February 21, 2008

Gode nyheter...

... hvis du bor i Oslo og savner meg: Jeg er i Oslo den første uken i mars. Det vil si at jeg reiser tilbake til Paris tidlig, tidlig om morgenen fredag den 7. mars.

Posted by Julie at 6:08 PM | Comments (0) | TrackBack

November 26, 2007

Svart uke - en oppdatering

I følge Elisabeth er det nå julemelk i butikken. Det vil si melkekartonger med julemotiv på. Siden jeg er politisk motstander av julefeiring før første desember (som nevnt kan man oppnevne seg selv til politisk motstander av alt man bare ikke liker når man studerer samfunnsvitenskap), kan jeg ikke kjøpe melk denne uken. Kaffemaskinen min får altså en svart uke - ingen cappuccino, cortado eller macciato før advent.

Svart uke er et begrep jeg har fra Tim Wendelboe, og nei, det er ikke så emo som det høres ut. Når dette er siste uke før eksamen, og det nettopp er blitt avgjort at jeg ikke skal flytte til Paris likevel, men at jeg faktisk ikke helt vet hva jeg skal gjøre etter jul, er det likevel en viss fare for at det ikke bare er kaffen min som virker svart. Jeg trøster meg selv med at jeg nå i hvert fall kan delta på dette.

Posted by Julie at 5:55 PM | Comments (5) | TrackBack

October 16, 2007

Hvorfor er jeg så populær plutselig?

HVA?!? Og igjen HVA?!?

Man kan lære mye av å ha Statcounter, som blant annet viser hvordan folk finner siden din. Sprøtt. Lurer på hvor lenge dette varer. 

Posted by Julie at 9:16 PM | Comments (0) | TrackBack

October 12, 2007

Blogging har en funksjon likevel

Hjorthen forklarer hvorfor blogging er nyttig (les først her,  i hvert fall hvis du ikke er vant til å lese Hjorthen)

Posted by Julie at 12:36 AM | Comments (0) | TrackBack

September 14, 2007

Dobbeltnerding

Internasjonal politikk og podcasting i samme link! Utviklingsminister Erik Solheim og tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan har lagt ut podcast. Dette blir første del av en serie der Solheim tar ukentlige telefonsamtaler om aktuelle temaer. Og det er mulig å abonnere.

Posted by Julie at 4:51 PM | Comments (0) | TrackBack

September 8, 2007

Legeslang igjen?

Som et apropos til diskusjonen om legeslang fra noen måneder tilbake: Fredskorpsets utvekslingsprogram for helsepersonell skaper tydeligvis ikke brain drain fra utviklingsland. 

Solheim sier likevel at det internasjonale samfunnet må "få på plass regler som hindrer tapping av helsepersonell fra utviklingsland". Jeg er litt spent på hva disse reglene skal være - forhåpentligvis er det ikke snakk om å bare hindre flinke folk i å flytte på seg. Å nekte talentfulle mennesker å reise til land som vil ha dem, land der de kan leve bedre liv, bruke sin utdannelse og tjene penger, virker for meg grunnleggende galt, selv hvis det skulle ha positive konsekvenser for verden som helhet. Samtidig er det tragisk at helsepersonell "flykter" fra der de trengs mest. Det er imidlertid ikke alle tragedier vi kan forby. Å nekte noen å stemme med føttene, behandler bare et symptom på et langt større problem. "Studier viser at mange helsearbeidere fra utviklingsland selv ønsker å bli værende og arbeide i egne land, dersom forholdene og framtidsmulighetene hadde vært bedre," som det står i artikkelen fra Utenriksdepartementet. Og erfaringer fra utlandet kan bedre lands fremtidsmuligheter betraktelig.

Posted by Julie at 11:23 PM | Comments (0) | TrackBack

August 15, 2007

Lukket vindu

Bloggen Gjennom Vinduet blir ikke oppdatert lenger. Dette er trist i seg selv, men det verste er at gamle innlegg er blitt fjernet. Til og med innlegg jeg har linket til. Jeg glemmer helt at det jeg leser ikke er mitt, at han som har skrevet dette tross alt har rett til å slette sine egne ord så mye han bare vil. Men det minner meg på at jeg bør lagre det jeg finner på nettet som jeg av en eller annen grunn kan komme til å ville lese igjen senere. For det varer ikke nødvendigvis evig ellers.

Posted by Julie at 12:01 AM | Comments (4) | TrackBack

July 24, 2007

Bloggtips

Jeg har linket til History matters! før, fra en "This Week", men bloggen til Ingar er fortsatt bra. Jeg har etterhvert lært meg at hvis jeg maser på potensielle bloggere, skriver de ingenting. Derfor ventet jeg lenge på at min tidligere lærer skulle begynne å blogge helt av seg selv - og jeg er svært fornøyd med resultatet.

Han beskriver seg selv som "Gammel kyniker men unntaksvis entusiastisk", og legger ut liste over bøker han leser og har lest (akkurat som meg! Imitation is the sincerest form of flattery). Og han kan virke ganske bitter når han skriver om motstand mot premiering av flinke elever:

"Norge er dilletanteriets høyborg. Middelmådighetens alter. Her ligger jantelovens hellige gral. Norge er landet hvor det er flaut å være god (bortsett fra på skøyter, da). Norge er landet der vi dyrker løpskonkurranser med idealtid! (Gå i bokhylla di og finn fram Roy Jacobsens praktfulle roman Seierherrene og les på nytt den uforglemmelige beretningen om terrengløpet på sommerleiren!)"

Men det er behagelig at noen andre skriver det for meg. Dessuten greier han å skrive morsomt, men alvorlig om diverse samfunnsfaglige spørsmål. Om våre forventninger om at myndighetene alltid skal ordne opp:

"Tankeeksperiment: Hvis jeg ville ha barn, men ikke fant en kvinne jeg kunne tenke meg å få barn med - ville jeg da vært ufrivillig barnløs? (...) Måtte samfunnet da ha ilt til min unnsetning og kurert min diagnostiserte tilstand? (Her stopper det opp litt for meg - jeg blir liksom sittende og drømme meg bort. Kunne helse- og omsorgsministeren mobilisert sitt enorme hjelpeapparat og løst problemet for meg? Er det mulig å antyde preferanser i retning av Julia Roberts, for eksempel??)"

Kort sagt: anbefales!

Posted by Julie at 5:44 AM | Comments (0) | TrackBack

May 27, 2007

Bilder

Jeg sluttet å tegne da jeg lærte å skrive. Skriving var en så mye mer effektiv måte for meg å uttrykke meg på. Men nå må jeg altså bruke bilder igjen...

Hva er du flink til?

 

Hva er du mest redd for?

 

Hvilket yrke ønsker du deg?

 

Hva ville du sunget på idol-audition?

 

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

 

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Svar 1 (hjemme hos mamma og pappa): 

 

Svar 2 (hjemme hos meg selv): 

 

Hva gjør deg glad?

Hva drømmer du om?

 

Hvorfor er du ikke kjendis, egentlig?

 

Hvem tagger du?

Posted by Julie at 11:10 PM | Comments (0) | TrackBack

May 19, 2007

Uforståelig om legeslang3

Et svar til Sverre Danbolts kommentar til min kommentar på hans kronikk.

Målet med kommentaren min var ikke å overbevise noen om at du tok feil, men å påpeke at du hadde formulert deg uklart. Derfor er det så bra at du fant kommentaren, slik at du kan utdype hva du mener om dette. 

At det går an å stjele mennesker er irrelevant da det ikke er det det er snakk om i denne sammenhengen.

Jeg leste eksempelet om vestgoterne som et eksempel på hva som skjedde da det var fri, ufiltrert migrasjon, og i det tilfellet var det ikke spesielt heldig for Roma, som altså tillot ufiltrert immigrasjon.

At migrasjon ikke er fri hvis det er en positiv sammenheng mellom utdannelse og sannsynlighet for å emigrere er merkelig. For det er mer sannsynlig at de med høy utdannelse snakker fremmede språk, har kjennskap til fremmede kulturer, har økonomiske ressurser nok til å foreta reisen og ikke minst får jobb når de kommer frem. Disse faktorene har ingenting med immigrasjonspolitikk å gjøre, og bør altså gjøre seg gjeldende selv om alle stater tillater fullstendig fri flyt av mennesker over grensene.

Om flytting av høyt utdannede mennesker fra et land er uheldig eller helt greit i det lange løp kommer an på veldig mange faktorer, men jeg er fullstendig klar over at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Som du selv sier, det er ikke riktig å nekte disse menneskene å flytte. Vi kan eventuelt stenge grensene og gjøre det umulig for dem å finne et nytt land å flytte til, men det har vi ingen interesse av hvis vi trenger deres arbeidskraft. Selv om en stat har betalt for en innbyggers utdannelse (noe som slettes ikke er gitt), har de ingen rett på denne personens talent (noe jeg tror vi er helt enige om). Men det er ikke så enkelt som at kyniske legestudenter tar utdannelsen der det er billigst og jobber der det er høyest lønn å få.

Hvis det ikke spiller noen rolle om migrasjon er lystflytting eller fattigdomsforårsaket, reagerer jeg på at du forklarer disse begrepene i kronikken - spesielt siden det spiller en rolle om migrasjon er strukturell selv om du ikke forklarer dette begrepet. Ordene jeg reagerte på var panegyrisk, interpellasjon og strukturell. Jeg hadde hørt alle før, men stusset over at de var brukt i samme lange setning. De to første fant jeg raskt definisjoner på, men strukturell er verre. Ordbokmessig betyr det vel noe sånt som "noe som har med struktur, eller oppbyggingen av samfunnet å gjøre" - en definisjon som ikke gjør ting mye klarere. Hvis du bare mente bakenforliggende, ville du vel skrevet bakenforliggende? Hvis du mener at for eksempel forskjeller i inntektsnivå er strukturelle årsaker, hva skal vi i så fall gjøre med det?

Det er ikke alltid man trenger presise definisjoner på ting. I en kronikk som handler om at alle snakker om x og at man heller bør snakke om y, må man imidlertid starte debatten med å forklare hva y er. Og det er det jeg trekker ut av kronikken din: at alle er opptatt av rekruttering, og at man heller bør debattere de strukturelle årsakene til kunnskapsmigrasjon fra fattige til rike land.

Du skriver at det blir for omfattende å definere strukturelle årsaker i en kronikk som handler om noe annet, men kronikken din handler om strukturelle årsaker - gjør den ikke?

Kommentarfeltet handler i hvert fall om strukturelle årsaker og har ingen øvre grense på antall ord. Værsågod.

Posted by Julie at 8:53 PM | Comments (2) | TrackBack

May 18, 2007

Uforståelig om legeslang2

Etter at jeg skrev en kommentar til Sverre Danbolts kronikk, skrev han en kommentar til min kommentar. Den skal jeg svare på i kveld når jeg er ferdig med å jobbe for dagen. I mellomtiden legger jeg kommentaren hans her, for de som ikke leser kommentarfeltet.

Posted by Julie at 3:07 PM | Comments (2) | TrackBack

May 14, 2007

Uforståelig om legeslang

Jeg har sagt at jeg skal fortelle hva jeg skriver bacheloroppgave om, men jeg har vært så opptatt med å faktisk skrive den at jeg ikke har gjort det. Jeg kan avsløre såpass at jeg skriver om internasjonal migrasjon av folk med høyere utdannelse, med India som case. (Så brain drain, brain gain og offshoring er stikkord.)

Det er alltid hyggelig å finne ut at noe man holder på med faglig er aktuelt i nyhetene. Og jeg ville sikkert hatt glede av Sverre Andreas Danbolts kronikk om migrasjon av helsepersonell til Norge - hvis jeg hadde forstått et kvidder av den.

Jeg vurderte å skrive en tekst som forklarte på hvilke punkter jeg mener Danbolt tar feil (hvis jeg har forstått ham riktig). Men vent litt, det holder jeg allerede på med, og den skal leveres 21. mai og gi meg 10 studiepoeng. Så derfor kommer jeg bare med noen kommentarer:

1. Jeg ble lettet da Danbolt nesten en fjerdedel ut i teksten innrømmet at metaforen epleslang ikke var helt dekkende, siden migranter i motsetning til epler har fri vilje og ikke lar seg stjele.
2. Setningen Ingen av de ti representantene som tok ordet i debatten, benyttet muligheten til å komme inn på de bakenforliggende strukturelle årsakene til helsepersonellkrisen, og interpellasjonen endte opp som en panegyrisk forherligelse av en vidunderlig norsk bistandspolitisk enighet om det forkastelige ved organisert rekruttering trenger vel egentlig ingen kommentar. At jeg hadde problemer med å forstå tre av begrepene, gjør meg litt i tvil. Jeg vil ikke argumentere for at man skal forenkle språket i media, men er det tre ord i en periode som er uforståelige for en som studerer nettopp det teksten handler om, er det nok en del som går over hodet på den egentlige målgruppen. Dessuten (selv om jeg nettopp brøt min egen regel): punktum er en fin ting.
3. Et av begrepene jeg stusset over i forrige punkt var "strukturelle". Jeg vet sånn ca. hva som menes med det, men jeg greier ikke helt å komme med en definisjon. Jeg la merke til at Danbolt benyttet anledningen til å komme inn på strukturelle årsaker til migrasjon, men han forklarte ikke hva han la i begrepet.
4. Det er ingen god idé å påpeke at rike land stenger "uønskede" innvandrere ute, for så å bruke tiden da vestgoterne strømmet inn over det europeiske kontinentet og plyndret Roma på 400-tallet som eksempel på de gode gamle dager da migrasjonen var fri.
5. Det virker som om hovedbudskapene her er:
1. Hvis det er lettere å flytte til utlandet hvis du har høy utdannelse enn hvis du ikke har det, finnes ikke fri migrasjon.
2. Hvis vi forbyr rekruttering av utlendinger med høy utdannelse, finnes fri migrasjon igjen. Altså mer forbud = mer frihet.
   
3. Migrasjon kan virke utjevnende, men ikke hvis mennesker forsøker å flytte fordi de er fanget i en strukturell fattigdomsfelle skapt av globale økonomiske, juridiske og sosiale strukturer. Der var det begrepet igjen. Det er altså årsaken, ikke konsekvensen av migrasjonen som avgjør om den er utjevnende eller ikke.
   
6. Jeg tror argumentet kan oppsummeres slik: Migrasjon er utjevnende (altså bra) hvis mennesker reiser fra områder med få ressurser delt på mange mennesker, til steder med mange ressurser delt på få mennesker. Men nåde den som tar ressurser med seg, i form av hjernekraft. Jeg trodde talentet var eid av enkeltmennesket, men jeg tok visst feil. Det tilhører staten man bor i, og Vesten vil stjele det. Tror jeg. Men det er ikke godt å si om det var det Danbolt mente.
   

Posted by Julie at 10:52 PM | Comments (5) | TrackBack

May 6, 2007

Det eneste du trenger å vite om Facebook

Jeg er så lei av å snakke om dette at jeg ikke helt hvorfor jeg skriver om det. Det er imidlertid slik at det ofte hjelper meg å skrive ned ting som jeg ikke ønsker å tenke på. Derfor noterer jeg her det jeg tenker om dette som jeg er lei av å høre om. Her er det jeg tenker om... ja, jeg blir nødt til å faktisk skrive det: Facebook.

Det er ikke nytt. Facebook i seg selv er gammelt; det er bare vi nordmenn som har vært litt trege. Dessuten har det eksistert lignende nettverkssider, som f.eks. LinkedIn enda lengre. Og russesidene var som Facebook, men bare for russ, så vidt jeg husker.

Det forandrer ikke mennesker. Nettverksbygging, overfladiske vennskap, ekskludering, baksnakking og sladring har alltid eksistert og vil alltid eksistere, men nå er det litt mer synlig.

Facebook er ikke et nettverk. "Facebook og andre sosiale nettverk" skriver Kathrine Aspaas, og " "social networking fatigue" - en slags utmattelse av det å forholde seg til mange sosiale nettverk på en gang." Men Facebook er et verktøy for å forholde seg til eksisterende nettverk.

Vi er fortsatt venner med de samme menneskene. At man er friends betyr ikke nødvendigvis at man omgåes på ordentlig. Hvis du ikke har snakket med noen de siste åtte årene, hvorfor skal du egentlig gjøre det nå? Det kan være artig - for deg selv, kortvarig - å undre seg over hvordan man egentlig møtte folk man føler at man alltid har kjent (We met randomly when we were four) eller en gang kjente (We hooked up? We dated? Skip this step.) Men så spennende er det ikke.

Det sier ingenting om "ungdommen nå til dags" som du ikke kunne funnet ut ved å snakke med en av dem. Vi får ikke nye interesser fordi vi blir medlem av nye grupper for eksempel.

Common sense gjelder fortsatt. Hvis du ikke vil at "third parties", potensielle arbeidsgivere, foreldrene dine, stalkers etc. skal finne ut hvem du er i et "complicated" forhold med eller hvilket kjønn du er "interested" i eller hva dine "political views" er, så ikke legg det ut på nettet da, din idiot!

Facebook er ikke mer skummelt for ditt gode rykte enn resten av Internett. Det er mange andre steder folk kan legge ut stygge bilder av deg. Og Google (en nettside som har forandret ting) gjør det lett å finne dette, enten du er på Facebook eller ikke. Sorry.

Det kan være nyttig. Jeg kan sende beskjeder til folk som sjekker Facebook oftere enn mailen sin, og slik sparer man tekstmeldinger på. Det beste er invitasjoner til events som fester, samlinger av folk med samme interesser eller ekstraforelesninger for de i gruppen til studiet mitt. Dette er den delen av Facebook som faktisk kan endre noe av real life oppførselen vår, men det er det ikke mange som har kommentert fordi alle er så opptatt av nettverksbygging og personvern.

Å, så lei. Hvorfor snakker jeg om dette? Det finnes andre sider ved Internett (andre sider på Internett?) som kanskje burde hatt kronikkplass i Aftenposten, men dette er bare kjedelig.

Facebook endrer svært lite; det er synliggjøring og oversikt over det som allerede finnes. Punktum.

Posted by Julie at 10:39 PM | Comments (3) | TrackBack

Hva er meningen med livet?

Hva er meningen med livet?

Hvis man spør Google, er det Soppeliten som har svaret. Slik har det vært lenge, og det er flere som har påpekt dette. Nå sist var det Mihoe, men det har tidligere blitt skrevet om Soppelitens spørsmål-og-svar side i relativt seriøse artikler om søkemotorer som jeg dessverre (arg!) ikke finner nå.

Jeg kjente Soppeliten da jeg var yngre, fra jeg var tolv til omtrent midt i videregående. Soppeliten var et av de mest interessante menneskene jeg visste om, og jeg lurte ofte på hva hun skulle gjøre med livet sitt. Det er mulig jeg maste på Soppeliten litt for mye, men det var bare fordi jeg ikke liker å se flinke mennesker sløse med evnene sine. Og det er vanskelig når barndomsvenninner forandrer seg.

Selv om jeg ikke er 100% sikker på hva Soppeliten gjør nå, vet jeg hva hun ble som "stor": altvitende guru.

Posted by Julie at 5:19 PM | Comments (0) | TrackBack

April 26, 2007

Ingen logikk

På samfunnsøkonomisk institutt, instituttet som skal lære meg om kostnadseffektivitet, leverer man inn oppgaver på denne måten:

1. Skriv og print ut oppgaven.
2. Vent på heisen.
3. Prøv å ta heisen til 12. etasje.
   
4. Oppdag at denne heisen ikke vil gå så høyt,
5. Bytt heis.
6. Ta heisen til 12. etasje.
7. Vent på at alle som jobber på samfunnsøkonomisk institutt skal komme tilbake fra lunsjpausen sin. (Dette er den første arbeidsplassen jeg har vært på på lenge der alle tar lunsj samtidig.)
   
8. Få et kopikort fra resepsjonsdamen.
9. Dra ned til 2. etasje igjen.
10. Prøv å kopiere oppgaven i like mange eksemplarer som det er andre studenter i klassen.
11. Slit.
12. Konkluder med at ingen av kopimaskinene virker.
13. Få dette bekreftet av andre som har prøvd det samme.
14. Opp igjen.
15. Forklar situasjonen.
16. Få lov til å legge oppgaven i hyllen til læreren.
17. Denne finnes ikke.
18. Foreslår oppgaveinnlevering over nettet.
19. Svaret: "Nei, sånt gjør vi da ikke her!"

Derfor er det merkelig at Humanistisk Fakultet, fakultetet som lærer om fjærpenner og runer, har egne lesesalplasser (med stikk-kontakter!!!) holdt av til studenter med laptoper (så vi kan bråke uten å forstyrre andre).

Det er nesten så jeg er litt lettet over at internett-tilkoblingen er svak på disse plassene. Ellers hadde det ikke vært noen logikk på Blindern i det hele tatt. 

Posted by Julie at 12:47 PM | Comments (2) | TrackBack

April 16, 2007

Hva skal avskaffes?

En gruppe forskere ved New South Wales University i Australia har funnet ut at powerpoint burde avskaffes fordi "(f)orskningen viser at det er bedre å få informasjonen inn enten muntlig eller skriftlig". Da jeg var liten, lærte jeg at forskningen viste at det var best å få informasjon inn muntlig og skriftlig samtidig. All min egen erfaring fra skole og universitet bekrefter dette.

All min erfaring fra skole og universitet viser også at dårlige forelesere er dårlige både med og uten powerpoint, og at gode forelesere er sjeldne. Det er menneskene, ikke teknologien, som er problemet. Som alltid. Så hva skal vi avskaffe da?

Posted by Julie at 11:06 PM | Comments (0) | TrackBack

April 7, 2007

Om barn og aldersgrenser

Fordelen med å studere på samfunnsvitenskapelig fakultet er at jeg ikke bare er "sur for at jeg for ung"; jeg er "politisk motstander av aldersgrenser".

Aldersgrenser på filmer er merkelige ting. Jeg fikk ikke lov til å se Titanic da jeg var 11, men da jeg var gammel nok til å se den alene (15) innså jeg at den egentlig var laget for 11-åringer. I Storbritannia hadde Titanic lavere aldersgrense enn Notting Hill - jeg vet ikke hva det var med denne filmen som gjorde at den var mer skadelig for barn enn å se folk drukne, skyte seg selv og fryse i hjel. I Storbritannia kan man ikke kjøpe eller leie The Queen før man er 15, ikke pga. filmen i seg selv, men fordi det er en skummel trailer på den samme Dvden.

Jeg er ikke veldig glad i skrekkfilmer. De er enten for skumle eller dårlige og ingen av disse to opplevelsene gir meg noe særlig. Likevel har jeg fått med meg en del 15- og 18-årsgrenser etterhvert, og jeg har lest mange bøker som opprinnelig var forbudt. Men det er ikke mye som har kunnet måle seg med eventyret om Smørbukk. Ikke bare er dette eventyret voldelig som bare det; volden er ualminnelig grotesk. Hovedpersonen lurer sine motstandere til å spise deres egen datter etter å ha hugget hodet av henne "som en kylling". Etterpå knuser han di