According to Julie

November 12, 2008

Jonas møter fans

Opprinnelig skrevet for Argument etter Jonas Gahr Støres foredrag til studenter på Chateau Neuf i september.

Etter halvannen time i kø, sitter jeg i en fullstappet Storsal på Chateau Neuf. Rett utenfor står noen hundre som ikke fikk plass. De følger med på storskjerm. Samtidig ser over 3000 direktesendingen fra Storsalen på internett, og i løpet av kvelden vil ytterligere 19 000 se denne videoen.

Til sammen er vi over 20 000 som får med oss Jonas Gahr Støres foredrag om FN onsdag den 3. september. Hvorfor det?

Jeg vet i hvert fall hvorfor jeg er til stede. Jeg er utsendt av Argument.  Jeg skal notere, og så skal jeg skrive en kommentar av det som blir sagt.

Notatene inkluderer ”Jonas!”, skrevet med et hjerte rundt. 

Dette er skrevet av hun ved siden av meg, som lånte mine skrivesaker for å få utløp for sine følelser.  Jeg skal nemlig være objektiv kommentator – men det er ikke enkelt.

- Alle på Internasjonale Studier har en greie for Jonas, har jeg blitt fortalt av flere på mitt studium. På andre områder krangler vi ”inter”-studentene, men alle er enige om dette: Når vi blir store, skal vi bli Jonas.

Jeg er (studie)programforpliktet til å ha et crush på denne mannen. 

Fjorårets Jonasopptreden på Chateau Neuf fungerte som en peptalk før høstsemesteret. Jonas oppsummerte hva jeg studerte, og oppmøtet bekreftet at tusenvis av andre studenter også synes mitt fagområde er interessant. Det er ikke rart ”inter”-studenter liker den slags. Men hvordan greier Jonas å få forskjellen mellom Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen til å fremstå som underholdning?

Regjeringens nettsider kaller dette en ”FN-redegjørelse” i forbindelse med boken Norske Interesser – Utenrikspolitikk for en globalisert verden. Jonas uttrykker en forsiktig støtte til FN, og han begrunner denne. Han er flink til å snakke, men jeg får ingen ny informasjon. At lille, snille Norge er tjent med at de internasjonale spillereglene følges, og at sterke internasjonale organisasjoner derfor er i vår interesse, er ikke akkurat overraskende.

De som er interessert i FN, lærer ikke noe nytt. Og de som ikke er interessert i FN – hva gjør de her egentlig?

Det er jo hele poenget: Vi er ikke her for foredraget. Vi er her for Jonas. Damen som sniker seg ned til første rad i pausen for å spørre om autografen.”Inter”-gutten som uttaler på vei ut av salen at han er mer forelsket enn noen gang. Jenta på første rad som har oppgitt ”Jonas Gahr Støre, the allmighty” som sin religion på Facebook. De som fysisk slåss om plasser, og de – ok da, vi – som har pakket matpakke og lesestoff og stilt oss i kø. Det er en opptreden for fans. Og man kunne kanskje ønske at Jonas brukte sin superstjernestatus til å si noe litt sterkere enn at FN gjør en helt OK jobb.

Det er likevel noe vakkert over denne situasjonen. Her på Chateau Neuf er helten flink, forsiktig, og kunnskapsrik. I retorikk har jeg lært at politikere som snakker for ”flinkt” - med for mange fremmedord og for få grammatikkfeil – fremstår som lite troverdige hos det norske ”folk flest”. I journalistikk har jeg lært at en spisset, konfliktsentrert sak når et større publikum enn en balansert forklaring.  Jonas bryter reglene. Dermed fortjener han sin heltestatus.

Posted by Julie at 3:54 PM | Comments (3) | TrackBack

November 7, 2008

Ukens D2-sitat: Resepsjonistaen

Fra en sak om resesjonsmoten:

Fashionistaen forsvant med "Sex og Singelliv", og resepsjonistaen har tatt over. Hun lager melkekaffen sin selv og finner designerskatter på loftet til mormor eller på Fretex.

D2 har ikke lagt ut saken på nettet. Jeg leste artikkelen på resepsjonistjobben min, og jeg fikk lyst til å øve meg på latte art.

Posted by Julie at 3:33 PM | Comments (1) | TrackBack

October 8, 2008

Amerikansk politikk - presise fordommer

I en pause mens jeg leste til en eksamen i “American Presidential Elections”, åpnet jeg Aftenpostens nettsider om det amerikanske valget. Forsidesakene var deprimerende: rykter om Obamas kokainmisbruk og kåring av Obamas kone til mest sexy kvinne i amerikansk politikk. Heldigvis skriver Aftenposten også gode artikler om valget, men de skriver lite om hva kandidatene mener politisk. Det er imidlertid ikke Aftenpostens feil hvis norske lesere får inntrykk av at amerikansk presidentvalg handler om rykter, meningsmålinger, støtte fra de riktige menneskene, dramatisk medieomtale, skandaler og kun vage politiske uttalelser. Det er i stor grad det amerikansk politikk dreier seg om i praksis.

Artikkelen ble trykket i Argument 3-2008. Den er basert på en midterm eksamen i faget "American Presidential Elections" der spørsmålet var: "Who will win the Democratic primary elections in Ohio and in Texas?" Jeg forutså valgresultatene - så forutsigbart kan amerikansk politikk være.

Amerikansk valgforskning er like mye statistikk, medievitenskap og sosiologi som det er statsvitenskap. Valgforskere og statsvitere spår valgresultater basert på gjennomsnittsalder og gjennomsnittsinntekt i enkelte delstater. Dette kalles “electoral sociology”. Norsk media skriver ofte humoristiske omtaler om hvem som er den typiske SV-velger eller den typiske Høyrevelger, men i USA er slik kunnskap svært viktig i studiet av valget. En del demografiske “lover” har riktig nok vist seg å være myter. (For eksempel er det ikke sant at latin-amerikanere alltid stemmer på Hillary Clinton.) Likevel betaler politikere rådgivere for å undersøke hvilke befolkningsgrupper som støtter dem, og hvor disse bor. Endringen av valgkretser og varierende valgregler fra delstat til delstat og fra parti til parti, betyr at å kommentere politikk i USA i stor grad er å snakke om tall.

En stemme er en stemme

I følge Steven Ekovich, førsteamanuensis i statsvitenskap og historie på The American University of Paris, kan man rangere amerikaneres kriterier for å velge presidentkandidat slik: Først kommer den individuelle kandidatens personlighet, deretter partitilhørighet, og på tredjeplass kommer politiske synspunkter. For Ekovich, som beskriver seg selv som “poll junkie”, har ikke dagen begynt før de nyeste meningsmålingene, valgresultatene og politiske kommentarene er sjekket. Men en stemme er en stemme, enten den er avgitt av en politisk ekspert eller en som stemmer etter magefølelse og tradisjon. Og de aller fleste som stemmer i USA tilhører den siste kategorien.

Betydningen av personlighet er ikke overraskende, gitt presidentens politiske og symbolske makt. Det forklarer hvor viktig det er for amerikanere hva Obamas prest mener, og hvor vanlig det er at kandidatenes familie også blir offentlige personer. Amerikanske presidenter er ikke bare valgte representanter; de er symboler for hele den amerikanske befolkningen.

Stemmer som foreldrene

Er ikke partitilhørighet et uttrykk for politiske synspunkter? Ikke nødvendigvis. De ideologiske skillelinjene er ikke så klare i amerikansk politikk som de er i europeisk. Begge de store partiene er på høyresiden, og forskjellene mellom representantene innen hvert parti kan være like store som forskjellene mellom partiene. Både Republican og Democratic Party er koalisjoner av lokale partier og delstatspartier med varierende syn. Presidentkandidater må ikke provosere de forskjellige delene av sitt eget parti, og dette forklarer hvor utydelige kandidatene ofte er om hva de egentlig mener. Identifikasjon med det ene eller det andre partiet er derfor ofte et resultat av tradisjon og demografi.

Over en tredjedel av amerikanere er independents, dvs. ikke partimedlemmer. Likevel er nesten alle knyttet til enten Democrats eller Republicans, lenge før de er gamle nok til å stemme. De aller fleste stemmer slik foreldrene gjør. Amerikanske valgforskere snakker om “røde stater” og “blå stater”, der det ene eller det andre partiet alltid vinner. Med bare to effektive partier, blir det å bytte partitilhørighet langt mer dramatisk enn det er i et land med flere partier – det blir i større grad å gå over til “den andre siden”.

Demografiske lover

Tilknytningen til enkeltkandidater er selvsagt ikke like stabilt som partitilhørighet. Man kan bli født inn i en Democrat-familie, men man er ikke født med kunnskap om hvem Barack Obama er. Likevel er det mye electoral sociology også innenfor partiet.

I årets primærvalg er det kun små politiske forskjeller mellom Hillary Clinton og Barack Obama. Men det er ikke politisk syn som avgjør. Det er stil, personlighet og image. Her er det forskjeller mellom kandidatene, og dette avgjør hvem som stemmer på dem.

Generelt stemmer kvinner, de over 65, de med lav inntekt og de uten college-utdannelse på Hillary Clinton fremfor Barack Obama. Denne gruppen har blitt omtalt som “Clinton's coalition”. Obama har også en koalisjon: svarte, de med høyere utdannelse, rike, men liberale (i motsetning til konservative), og independents. Med ett unntak – Nevada – har Obama vunnet alle primærvalg som har foregått ved caucus.

Mellom 5. februar (Super Tuesday) og 4. mars (primærvalg i Ohio og Texas), vant Obama alle primærvalg. Media brukte ordet “momentum”. Momentum er effekten man oppnår når det ser ut til man er i ferd med å vinne. Jo mer Obama vant, jo mer sannsynlig var det at han ville vinne enda mer. I et politisk system der det kun er èn vinner – i motsetning til vårt eget proporsjonale representasjonssystem – lønner det seg nemlig å heie på den som vinner. Enkelte kommentatorer skrev imidlertid at å snakke om momentum fortsatt var å overdrive - frem til primærvalget i Wisconsin. Etter dette ble det skrevet artikler med overskrifter som “It's Over” - mange mente at Clinton var ferdig hvis hun ikke vant Ohio og Texas.

Forutsigbart i Ohio og Texas

Wisconsin brøt demografireglene. Kvinner, amerikanere uten utdannelse og medlemmer av Democrat-partiet stemte på Obama. Blant de gruppene der Obama vanligvis har støtte, lå han enda lenger foran Clinton enn tidligere.

Resultatene i Ohio og Texas var ingen overraskelse. Clinton vant Ohio med mer enn 10 prosentpoeng. I Texas, som avholder primærvalg gjennom både primary og caucus, er resultatet komplisert. Clinton fikk 50,9% av stemmene, mot Obamas 47,4%. Likevel vant han 99 delegates, mens hun bare vant 94.

Demografisk sett er Ohio en Clinton-delstat. Sammenlignet med USA som helhet er Ohio eldre og fattigere, med en høyere andel kvinner og en lavere andel innbyggere med høyere utdanning. Obamas koalisjon er ikke sterkt representert i Ohio. Det er imidlertid en del studenter i Ohio, og unge velgere pleier å støtte Obama. Til gjengjeld stemmer yngre amerikanere langt sjeldnere enn de eldre. Reglene for delstatsvalget i Ohio førte dessuten til at mange Ohio-borgere allerede hadde avgitt stemme før Obama vant Wisconsin, slik at en eventuell momentum-effekt ble svekket. Ohio stemte gjennom primary, ikke caucus, noe som også er til Clintons fordel.

Texas var mer usikkert, og resultatet ble også usikkert. Sammenlignet med USA som helhet, er det i Texas en lavere andel hvite, en lavere andel svarte, og langt flere latin-amerikanere. En demografisk “lov” som har vist seg å være en myte, er at latin-amerikanere stemmer på Clinton. Texas hadde imidlertid en god periode under Bill Clinton, og Clinton har sterke bånd til Texas, spesielt blant latin-amerikanere. På den andre siden, selv om det er en lavere andel svarte i Texas enn i USA generelt, er det dobbelt så høy prosent svarte i denne delstaten som i Wisconsin. Demografisk sett er Texas ganske tilsvarende California (der Clinton vant med åtte prosentpoeng), men med en større svart befolkning.

Stemmereglene i Texas er kompliserte, men de virket til Obamas fordel. Delegater ble fordelt både gjennom primary og caucus. Ekstra delegater ble gitt til områder i delstaten som tidligere har hatt høy valgdeltagelse. Det er i disse områdene Obamas tradisjonelle tilhengere bor. Clintons latinamerikanske tilhengere bor stort sett i områder uten slike ekstra delegater. Dermed kunne Clinton få flest stemmer, selv om Obama «vant.»

Texas er en Republican delstat. I Texas stemmer velstående og høyt utdannede hvite – som ville støttet Obama – sannsynligvis ikke i Democrat-valget i det hele tatt. Og det vil være nesten umulig for Democrats å vinne Texas i selve presidentvalget. Ohio er imidlertid en av de få delstatene der valget mellom Republicans og Democrats er vanskelig å forutsi.

Nye regler?

Obama har klart å mobilisere nye velgere. Han er populær blant unge, men han har også fått eldre amerikanere som aldri har stemt før, til å registrere seg som velgere for første gang. Dermed har han endret den demografiske sammensetningen av USAs velgere. Det er ikke sikkert de gamle reglene gjelder fremdeles. Når amerikanere skal velge president, er det imidlertid mange av disse nye velgerne som ikke vil stemme på noen hvis de ikke får mulighet til å stemme på Obama.

“For å tegne et nytt politisk kart, må du tro at de demografiske skillelinjene er endret,” sier Ekovich, “Det gjør Obama.” Dette er en av de viktigste forskjellene mellom ham og Clinton. Med andre ord: selv når man beskriver kandidatenes politiske overbevisninger, handler det om demografi.

Posted by Julie at 1:11 PM | Comments (0) | TrackBack

October 7, 2008

Kaffebarguiden: Kaffe Gram

Julie drikker kaffe spiser gulrotkake.

Det er latterlig at jeg ikke har tatt turen  (fem minutter til fots) opp til Sagene for å teste Kaffe Gram før nå. Det er snart et år siden jeg leste om stedet, og et semester i Paris er egentlig ingen unnskyldning for manglende kaffebarblogging. Unnskyld. I anledning Kaffens Dag i september, var jeg på Sagene for å få gratis kaffe (i mengder) fra Kaffebrenneriet. Og først da!

Jeg vil egentlig ikke si noe definitivt om kaffen før jeg har testet den mer enn en gang. Min enkle cortado var god.

Så spiste jeg gulrotkaken.

Gulrotkaken på Kaffe Gram bør ikke spises offentlig, i hvert fall ikke hvis man er sjenert. Man mister konsentrasjonsevnen fullstendig, enhver samtale stopper opp og det eneste man kan tenke på er hvor fantastisk det føles. Mmmmmmmmmm! Det er det eneste man kan si, og det sier man - høyt - enten man vil eller ikke.

Ellers er det forfriskende med en café som ikke velger en av to caféstiler - minimalistisk eller påtrengende jeg-er-bare-tilfeldigvis-så-koselig. Kaffe Gram har flamingotema. Og et bad som må oppleves.

Jeg kommer tilbake. Om et år eller noe.

Posted by Julie at 6:22 PM | Comments (0) | TrackBack

September 6, 2008

Kosmetisk kirurgi

Min første reaksjon til temaet kosmetisk kirurgi - rent kosmetiske endringer av friske mennesker - er: "nei". Ikke "NEI! Aldri! Uakseptabelt og forkastelig!", men "nei". Dagens Næringslivs D2 skrev om plastisk kirurgi i dag. Det er en ganske balansert artikkel, om hvordan nordmenn kjøper kosmetisk kirurgi stadig oftere, at teknologien er blitt langt mer avansert, og at det er delte meninger om skjønnhetsidealer er uforanderlige eller resultat av endringer i moten.

Jeg leser, og jeg begynner å lure på hvorfor jeg ikke liker kosmetisk kirurgi. Når jeg påberoper meg å kunne være politisk motstander av alt jeg bare ikke liker, innebærer det at jeg må begrunne hvorfor jeg ikke liker noe. I hvert fall overfor meg selv.

Jeg kan ikke forsvare hudpleietimer og designundertøy og så fordømme kosmetiske inngrep fordi det er overdådig, jålete luksus. Selv om det er det. Og det er ikke akkurat slik at pengene som i dag brukes på silikonpupper, ellers ville blitt sendt til fattige barn på den andre siden av verden. De ville heller blitt brukt på mer hudpleietimer og designundertøy (altså noe jeg er politisk for, men det er nok ikke et godt argument i seg selv...)

Jeg kan heller ikke si som jeg gjør med for eksempel narkotika eller dumhet på fly: "Det er i teorien ens eget valg, men dessverre berører det alltid andre. Dermed forbyr jeg det med belegg i Kardemommeloven." Enn så lenge tror jeg nemlig staten slipper å betale for vedlikehold av silikonpupper. Man kan kanskje problematisere det at legers ekspertise brukes til å utvikle mer "naturlige" rynkefrie ansikter fremfor å kurere kreft, men jeg synes det argumentet er litt søkt. Ikke mye, men litt.

Jeg ville ikke selv vært fornøyd hvis en del av kroppen min ikke egentlig var kroppen min, men jeg kan ikke akkurat påtvinge den tankegangen på noen.

Akkurat i det jeg lurer på om jeg må revurdere mitt "nei", blir jeg reddet av Wenche Steen, daglig leder i Hud og Hårklinikken.

Hun sier: "Jeg har aldri tatt en plastisk operasjon, bortsett fra det alle gjør da. (...) Jeg synes nesten aldri jeg kommer over noen som har naturlig pene pupper."

Så forklarer den australske kirurgen Daniel Fleming "Det som ser naturlig ut for dem [hans kunder], er det forstørrede utseendet. Man ser ikke naturlige bryster i bladene lenger."

Jeg beklager, men dette liker jeg ikke. "Æsj, nei." Jeg kan ikke fordømme enkeltpersoner som velger kosmetiske inngrep, men et samfunn der man ikke er pen før man har betalt for det, er bare fælt.

Posted by Julie at 4:18 PM | Comments (2) | TrackBack

July 23, 2008

Pia Haraldsen feil - Del 2

"Your manuscript is both good and original. But the part that is good is not original, and the part that is original is not good." Samuel Johnson sa visst aldri dette, men jeg sier det nå. Det beskriver nemlig boken Pias Bekjennelser så godt. Jeg lovet en anmeldelse, og her er den...

La meg presisere et par ting. For det første, denne boken forandret mitt liv. Jeg ble nemlig solbrent, og senere ble jeg faktisk brun. Det skjer ikke. For det andre, mitt førsteinntrykk av Pia Haraldsen var positivt. Jeg satt og irriterte meg over hvor grå alle gjestene i Ingrid Alexandras barnedåp så ut, da hun dukket opp og smilte selvsikkert til fotografene. Skal du gå på en rød løper, skal du gjøre det skikkelig. Du skal ikke se ned i bakken med lutede skuldre som om du intenst ønsker deg vekk. Ja, slike kjendiser som er kjent for å være kjendiser er litt irriterende, men jeg lar meg likevel imponere av at hun har fått det til, og at hun gjør alt hun gjør med stil - selv om rosa minikjole og Hello Kitty smykke ikke er min stil.

Å slakte en bok med rosa glitterforside for at den inneholder "overfladiske" ting som skjønnhetstips, blir for latterlig. I motsetning til Vendelas "Beauty Bible", inneholder denne boken råd mange har godt av å få med seg. For Pia har helt rett i at alle bør kle seg etter sin egen figur og stil, ikke etter ukens trender. Og ikke minst at jenter som hele tiden snakker om at de har stygge lår, etter hvert vil være kjent for sine stygge lår, om ikke annet fordi det er det eneste de snakker om. Det er denne selvsikkerheten som gjør deler av "Pias Bekjennelser" gode. Dette er jo ting jeg selv har blogget om, og som jeg nesten hver dag prøver å tankeoverføre til tyske og amerikanske turistdamer. Med andre ord: det er ikke spesielt originalt.

Og med en gang det blir originalt, blir det også fryktelig dårlig. Ikke bare kjedelig, men også provoserende og raserifremkallende - og den kombinasjonen er sjelden. For i bokens siste halvdel, får vi svaret på "Hva slags fraser kan du lire av deg om både kunstverk og utenrikspolitikk og få det til å høres troverdig ut?" Eller: hvordan lure Jonas Gahr Støre til å tro at man bryr seg.

For det er klart man ikke bryr seg. Pia skriver rett ut at det eneste interessante med utenrikspolitikk er Jonas og Barack, men at man likevel bør unngå å snakke om sminke og kjendiser hele tiden - selv om det selvsagt er det man helst vil. Man er jo jente! Da forstår man ikke før man har lest det med rosa skrift: at man skal følge med på scenen når man er på teater, og at det kan lønne seg å "lese en kronikk i ny og ne". Dette er nøyaktig like nedverdigende som tanken på at kvinner skal utdanne seg kun for å møte velutdannede menn.

I de fleste mote- og skjønnhetsblader består første halvdel av retusjerte bilder av modeller med kropper som 13-årige gutter og siste halvdel av artikler om hvor viktig det er å vise "ekte kvinner" i motereportasjer. I Pias bok handler første halvdel om å være seg selv, andre halvdel om at vi alle er helt like, men at vi heldgvis kan lure menn til å tro noe annet. Og det minner meg om et annet artig sitat, nemlig Dorothy Parkers "You can lead a whore to culture, but you can't make her think."

Misforstå meg ikke. Det er ikke horete å innse at folk kan være overfladiske, å ta konsekvensen av denne innsikten og så prøve å nå så langt man bare kan. Men er man så smart som jeg tror Pia Haraldsen egentlig er, skal man holde seg for god til å oppfordre til dumhet. Spesielt hvis man ønsker å bli husket som noe annet enn "sminkedokka fra Snarøya" - som hun faktisk påpeker at hun er blitt (feilaktig!) anklaget for å være. Jeg har derfor to ting å si til denne bokens lesere:

Hvis sko er like viktig som utenrikspolitikk, hvorfor skal man late som om man er mer opptatt av utenrikspolitikk enn sko? Dersom du pugger "Pias Bekjennelser" for å ha noe interessant å si til en date, fortjener du ikke at den daten har noe til felles med Jonas Gahr Støre (og dette sier jeg som en Interjente som har drukket kaffe med fremtidens Jonaser).

Smarte jenter som gjør dumme ting er dumme. Er du så selvstendig og sterk som du påstår, klarer du å bry deg om flere ting på en gang. Men klarer du ikke det, kommer jeg til å dømme deg ut fra hva du prioriterer. Det er ikke sånn at noen jenter tenker på neglene sine, og noen jenter tenker på hva som skjer i verden, og begge typer interesser er like viktige og verdifulle. Hvem som blir USAs neste president er viktigere enn hvilket merke vesken din har, og hvis du ikke skjønner det, trenger ikke jeg å ta deg alvorlig.

Posted by Julie at 10:52 AM | Comments (0) | TrackBack

July 10, 2008

I serien "andre bloggere skriver kloke ting som kan regnes som politisk ukorrekte"...

... la meg presentere:

Elever har litt for mange rettigheter: "For å si det litt enkelt: før var det elevens ansvar å sørge for å få med seg undervisningen. Nå er det skolens ansvar å passe på (og "dokumentere", selvsagt) at den har gitt eleven den nødvendige undervisningen som eleven har "krav" på."

Enkelte lider av post-kolonialt stress syndrom: "Det er noe ekstremt nedlatende over de som snakker som om kun hvite vesteuropeere alene er skyld i eller kan gjøre noe for land i Afrika."

Det er vanskelig å respektere andres tro og samtidig redde liv: "If a patient tells me that the voices that he hears direct him to do things, then I consider that he may have a mental health problem; however if they tell me that God (whichever one takes your fancy) has told them something then I can't challenge that."

Posted by Julie at 12:14 PM | Comments (0) | TrackBack

July 8, 2008

Pia Haraldsens feil

Min Facebook status: Julie er solbrent (og skylder på Pia Haraldsen.)

Hvorfor? Jeg leste hele boken til Pia Haraldsen mens jeg lå på en flytebrygge utenfor Malmøya. Det tok ikke veldig lang tid å komme gjennom den boken, men lang nok tid til at jeg burde hatt mer/sterkere solkrem. Bikinien min matchet forsiden. I ettertid matchet huden min rammen på forsiden.

Ja, men hvorfor gjorde du DET da? Pia Haraldsens bok var årsak til en liten slåsskamp diskusjon ved en middag hos familien min for noen måneder siden. Min far og jeg hadde begge lest om den i Morgenbladet, og vi var skeptiske. Min mor og en av mine søstre forsvarte boken. Ingen av oss hadde lest den på dette tidspunktet, men da den viste seg å være i mine foreldres hus da jeg besøkte dem på en fridag, måtte jeg bare finne ut hvem av oss som hadde rett.

Og hvem hadde rett? Vel...

Posted by Julie at 12:53 AM | Comments (4) | TrackBack

June 29, 2008

Paris off the top of my head

De første Paristips jeg kommer på når folk spør - ingen grunn til å ikke dele dette med alle norske lesere.

Paris-tips har jeg alt for mange av. Her er noen, sånn off the top of my head.

Skal dere opp i Eiffeltårnet, gå i trappene så langt opp som mulig. Det er en egen kø for det, som er kortere enn heiskøen, og det koster mindre. For å komme opp i det øverste nivået, kjøper du en tilleggsbillett når du har gått opp trappene så langt det er mulig. Eiffeltårnet er egentlig best hvis man opplever det enten fra Champ de Mars, eller Trocadero. Jeg synes utsikten fra Sacré Cæur eller Pompidou er minst like fin.

Museer er ofte gratis på kvelden på spesifike utedager, for alle under 26 år (student eller ikke student)

• Onsdag kveld: Pompidou (verdens største samling av moderne kunst, og bygningen er i seg selv interessant. Fantastisk utsikt, og den ligger i mitt favorittområde.)

• Torsdag kveld: Musée d'Orsay (det kunstmuseet du skal se, hvis du bare skal se ett. Alle de store impresjonistene.)

• Fredag kveld: Louvre. Egentlig ganske slitsomt. Jeg synes bildene henger for tett sammen, og det er alt for stort. Men, hvis du har mulighet til å se Mona Lisa gratis, er jo det fint.

Min yndlingsbydel er den fjerde (20 arrondissements til sammen). Der finner du Notre Dame, verdens beste is på Berthillon på øya back Notre Dame, Le Marais som er den jødiske bydelen, med små brostensgater og fantastisk fallafel og jødiske bakerier. Mange barer i dette området også, i tillegg til Soluna Caféotheque (52, rue de l'Hôtel de Ville, Pont Marie metro stopp) (Mer kaffeinfo her) Det er også her du finner både bruktbok-bodene langs begge sider av Seinen, og på venstre bredd, Shakespeare and Company, den engelskspråklige bokhandelen der filmen"Before Sunset" begynner, og der man kan overnatte hvis man er fattig forfatter.

Fortsetter du vekk fra elven på venstre bredd, er du i Latinerkvarteret i 6e arrondissement. Dette er det tradisjonelle studentområdet, så her er det rimelige spisesteder og mange utesteder. Du kan spise bra tre-retters måltider til under 20 euro her, og etterpå anbefaler jeg sangria på Le Dix, 10, rue Odeon (Odeon metrostopp)

For bittelitt mer penger, kan du få en litt bedre versjon av samme tradisjonelle snegle-baguette-kjøtt-grønnsaker-crème brûlée kombinasjon på Au Pied du Sacré Coeur, 85, rue Lamarck i Montmartre. Det finnes MANGE bra restauranter i Paris, men der har du i hvert fall ett konkret tips. Foran Sacré Coeur er det alltid liv og folk som drikker øl og spiller musikk om kvelden.

Går man av metroen på Opera, finner man all kjedebutikker og de to store varemagasinene Galleries Lafayette og Printemps. Marais har en del fine butikker, og vintage shopping i Rue de la Pompe i 16e arrondissement er bra. Les Halles og rue Rivoli skal visst også være bra for standard kles- og skoshopping, men for å være ærlig, handlet jeg langt mindre i Paris enn man skulle tro, gitt at dette er motehovedstaden.

Posted by Julie at 11:45 PM | Comments (0) | TrackBack

March 12, 2008

Norge setter ikke standarden for utdanning

Dette er en av disse artiklene som jeg kunne kommentert så mye at jeg ikke en gang tør å begynne. Men jeg kjenner at flere lange poster om utdanning i Norge contra andre steder i verden er på vei. Ettersom jeg har andre skriveforpliktelser først, får dere lese hva Anders Fjelland Bentsen, i ANSA, skriver i mellomtiden.

Takk til Ingar for link til artikkelen. Og legg forresten merke til at en lengre utgave av artikkelen kommer i Argument snart. Hurra for Argument, hvor jeg nå er medlem av samfunnsredaksjonen.

Posted by Julie at 3:28 PM | Comments (0) | TrackBack

February 21, 2008

Gode nyheter...

... hvis du bor i Oslo og savner meg: Jeg er i Oslo den første uken i mars. Det vil si at jeg reiser tilbake til Paris tidlig, tidlig om morgenen fredag den 7. mars.

Posted by Julie at 6:08 PM | Comments (0) | TrackBack

November 26, 2007

Svart uke - en oppdatering

I følge Elisabeth er det nå julemelk i butikken. Det vil si melkekartonger med julemotiv på. Siden jeg er politisk motstander av julefeiring før første desember (som nevnt kan man oppnevne seg selv til politisk motstander av alt man bare ikke liker når man studerer samfunnsvitenskap), kan jeg ikke kjøpe melk denne uken. Kaffemaskinen min får altså en svart uke - ingen cappuccino, cortado eller macciato før advent.

Svart uke er et begrep jeg har fra Tim Wendelboe, og nei, det er ikke så emo som det høres ut. Når dette er siste uke før eksamen, og det nettopp er blitt avgjort at jeg ikke skal flytte til Paris likevel, men at jeg faktisk ikke helt vet hva jeg skal gjøre etter jul, er det likevel en viss fare for at det ikke bare er kaffen min som virker svart. Jeg trøster meg selv med at jeg nå i hvert fall kan delta på dette.

Posted by Julie at 5:55 PM | Comments (5) | TrackBack

October 16, 2007

Hvorfor er jeg så populær plutselig?

HVA?!? Og igjen HVA?!?

Man kan lære mye av å ha Statcounter, som blant annet viser hvordan folk finner siden din. Sprøtt. Lurer på hvor lenge dette varer. 

Posted by Julie at 9:16 PM | Comments (0) | TrackBack

October 12, 2007

Blogging har en funksjon likevel

Hjorthen forklarer hvorfor blogging er nyttig (les først her,  i hvert fall hvis du ikke er vant til å lese Hjorthen)

Posted by Julie at 12:36 AM | Comments (0) | TrackBack

September 14, 2007

Dobbeltnerding

Internasjonal politikk og podcasting i samme link! Utviklingsminister Erik Solheim og tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan har lagt ut podcast. Dette blir første del av en serie der Solheim tar ukentlige telefonsamtaler om aktuelle temaer. Og det er mulig å abonnere.

Posted by Julie at 4:51 PM | Comments (0) | TrackBack

September 8, 2007

Legeslang igjen?

Som et apropos til diskusjonen om legeslang fra noen måneder tilbake: Fredskorpsets utvekslingsprogram for helsepersonell skaper tydeligvis ikke brain drain fra utviklingsland. 

Solheim sier likevel at det internasjonale samfunnet må "få på plass regler som hindrer tapping av helsepersonell fra utviklingsland". Jeg er litt spent på hva disse reglene skal være - forhåpentligvis er det ikke snakk om å bare hindre flinke folk i å flytte på seg. Å nekte talentfulle mennesker å reise til land som vil ha dem, land der de kan leve bedre liv, bruke sin utdannelse og tjene penger, virker for meg grunnleggende galt, selv hvis det skulle ha positive konsekvenser for verden som helhet. Samtidig er det tragisk at helsepersonell "flykter" fra der de trengs mest. Det er imidlertid ikke alle tragedier vi kan forby. Å nekte noen å stemme med føttene, behandler bare et symptom på et langt større problem. "Studier viser at mange helsearbeidere fra utviklingsland selv ønsker å bli værende og arbeide i egne land, dersom forholdene og framtidsmulighetene hadde vært bedre," som det står i artikkelen fra Utenriksdepartementet. Og erfaringer fra utlandet kan bedre lands fremtidsmuligheter betraktelig.

Posted by Julie at 11:23 PM | Comments (0) | TrackBack

August 15, 2007

Lukket vindu

Bloggen Gjennom Vinduet blir ikke oppdatert lenger. Dette er trist i seg selv, men det verste er at gamle innlegg er blitt fjernet. Til og med innlegg jeg har linket til. Jeg glemmer helt at det jeg leser ikke er mitt, at han som har skrevet dette tross alt har rett til å slette sine egne ord så mye han bare vil. Men det minner meg på at jeg bør lagre det jeg finner på nettet som jeg av en eller annen grunn kan komme til å ville lese igjen senere. For det varer ikke nødvendigvis evig ellers.

Posted by Julie at 12:01 AM | Comments (4) | TrackBack

July 24, 2007

Bloggtips

Jeg har linket til History matters! før, fra en "This Week", men bloggen til Ingar er fortsatt bra. Jeg har etterhvert lært meg at hvis jeg maser på potensielle bloggere, skriver de ingenting. Derfor ventet jeg lenge på at min tidligere lærer skulle begynne å blogge helt av seg selv - og jeg er svært fornøyd med resultatet.

Han beskriver seg selv som "Gammel kyniker men unntaksvis entusiastisk", og legger ut liste over bøker han leser og har lest (akkurat som meg! Imitation is the sincerest form of flattery). Og han kan virke ganske bitter når han skriver om motstand mot premiering av flinke elever:

"Norge er dilletanteriets høyborg. Middelmådighetens alter. Her ligger jantelovens hellige gral. Norge er landet hvor det er flaut å være god (bortsett fra på skøyter, da). Norge er landet der vi dyrker løpskonkurranser med idealtid! (Gå i bokhylla di og finn fram Roy Jacobsens praktfulle roman Seierherrene og les på nytt den uforglemmelige beretningen om terrengløpet på sommerleiren!)"

Men det er behagelig at noen andre skriver det for meg. Dessuten greier han å skrive morsomt, men alvorlig om diverse samfunnsfaglige spørsmål. Om våre forventninger om at myndighetene alltid skal ordne opp:

"Tankeeksperiment: Hvis jeg ville ha barn, men ikke fant en kvinne jeg kunne tenke meg å få barn med - ville jeg da vært ufrivillig barnløs? (...) Måtte samfunnet da ha ilt til min unnsetning og kurert min diagnostiserte tilstand? (Her stopper det opp litt for meg - jeg blir liksom sittende og drømme meg bort. Kunne helse- og omsorgsministeren mobilisert sitt enorme hjelpeapparat og løst problemet for meg? Er det mulig å antyde preferanser i retning av Julia Roberts, for eksempel??)"

Kort sagt: anbefales!

Posted by Julie at 5:44 AM | Comments (0) | TrackBack

May 27, 2007

Bilder

Jeg sluttet å tegne da jeg lærte å skrive. Skriving var en så mye mer effektiv måte for meg å uttrykke meg på. Men nå må jeg altså bruke bilder igjen...

Hva er du flink til?

 

Hva er du mest redd for?

 

Hvilket yrke ønsker du deg?

 

Hva ville du sunget på idol-audition?

 

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

 

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Svar 1 (hjemme hos mamma og pappa): 

 

Svar 2 (hjemme hos meg selv): 

 

Hva gjør deg glad?

Hva drømmer du om?

 

Hvorfor er du ikke kjendis, egentlig?

 

Hvem tagger du?

Posted by Julie at 11:10 PM | Comments (0) | TrackBack

May 19, 2007

Uforståelig om legeslang3

Et svar til Sverre Danbolts kommentar til min kommentar på hans kronikk.

Målet med kommentaren min var ikke å overbevise noen om at du tok feil, men å påpeke at du hadde formulert deg uklart. Derfor er det så bra at du fant kommentaren, slik at du kan utdype hva du mener om dette. 

At det går an å stjele mennesker er irrelevant da det ikke er det det er snakk om i denne sammenhengen.

Jeg leste eksempelet om vestgoterne som et eksempel på hva som skjedde da det var fri, ufiltrert migrasjon, og i det tilfellet var det ikke spesielt heldig for Roma, som altså tillot ufiltrert immigrasjon.

At migrasjon ikke er fri hvis det er en positiv sammenheng mellom utdannelse og sannsynlighet for å emigrere er merkelig. For det er mer sannsynlig at de med høy utdannelse snakker fremmede språk, har kjennskap til fremmede kulturer, har økonomiske ressurser nok til å foreta reisen og ikke minst får jobb når de kommer frem. Disse faktorene har ingenting med immigrasjonspolitikk å gjøre, og bør altså gjøre seg gjeldende selv om alle stater tillater fullstendig fri flyt av mennesker over grensene.

Om flytting av høyt utdannede mennesker fra et land er uheldig eller helt greit i det lange løp kommer an på veldig mange faktorer, men jeg er fullstendig klar over at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Som du selv sier, det er ikke riktig å nekte disse menneskene å flytte. Vi kan eventuelt stenge grensene og gjøre det umulig for dem å finne et nytt land å flytte til, men det har vi ingen interesse av hvis vi trenger deres arbeidskraft. Selv om en stat har betalt for en innbyggers utdannelse (noe som slettes ikke er gitt), har de ingen rett på denne personens talent (noe jeg tror vi er helt enige om). Men det er ikke så enkelt som at kyniske legestudenter tar utdannelsen der det er billigst og jobber der det er høyest lønn å få.

Hvis det ikke spiller noen rolle om migrasjon er lystflytting eller fattigdomsforårsaket, reagerer jeg på at du forklarer disse begrepene i kronikken - spesielt siden det spiller en rolle om migrasjon er strukturell selv om du ikke forklarer dette begrepet. Ordene jeg reagerte på var panegyrisk, interpellasjon og strukturell. Jeg hadde hørt alle før, men stusset over at de var brukt i samme lange setning. De to første fant jeg raskt definisjoner på, men strukturell er verre. Ordbokmessig betyr det vel noe sånt som "noe som har med struktur, eller oppbyggingen av samfunnet å gjøre" - en definisjon som ikke gjør ting mye klarere. Hvis du bare mente bakenforliggende, ville du vel skrevet bakenforliggende? Hvis du mener at for eksempel forskjeller i inntektsnivå er strukturelle årsaker, hva skal vi i så fall gjøre med det?

Det er ikke alltid man trenger presise definisjoner på ting. I en kronikk som handler om at alle snakker om x og at man heller bør snakke om y, må man imidlertid starte debatten med å forklare hva y er. Og det er det jeg trekker ut av kronikken din: at alle er opptatt av rekruttering, og at man heller bør debattere de strukturelle årsakene til kunnskapsmigrasjon fra fattige til rike land.

Du skriver at det blir for omfattende å definere strukturelle årsaker i en kronikk som handler om noe annet, men kronikken din handler om strukturelle årsaker - gjør den ikke?

Kommentarfeltet handler i hvert fall om strukturelle årsaker og har ingen øvre grense på antall ord. Værsågod.

Posted by Julie at 8:53 PM | Comments (2) | TrackBack

May 18, 2007

Uforståelig om legeslang2

Etter at jeg skrev en kommentar til Sverre Danbolts kronikk, skrev han en kommentar til min kommentar. Den skal jeg svare på i kveld når jeg er ferdig med å jobbe for dagen. I mellomtiden legger jeg kommentaren hans her, for de som ikke leser kommentarfeltet.

Posted by Julie at 3:07 PM | Comments (2) | TrackBack

May 14, 2007

Uforståelig om legeslang

Jeg har sagt at jeg skal fortelle hva jeg skriver bacheloroppgave om, men jeg har vært så opptatt med å faktisk skrive den at jeg ikke har gjort det. Jeg kan avsløre såpass at jeg skriver om internasjonal migrasjon av folk med høyere utdannelse, med India som case. (Så brain drain, brain gain og offshoring er stikkord.)

Det er alltid hyggelig å finne ut at noe man holder på med faglig er aktuelt i nyhetene. Og jeg ville sikkert hatt glede av Sverre Andreas Danbolts kronikk om migrasjon av helsepersonell til Norge - hvis jeg hadde forstått et kvidder av den.

Jeg vurderte å skrive en tekst som forklarte på hvilke punkter jeg mener Danbolt tar feil (hvis jeg har forstått ham riktig). Men vent litt, det holder jeg allerede på med, og den skal leveres 21. mai og gi meg 10 studiepoeng. Så derfor kommer jeg bare med noen kommentarer:

1. Jeg ble lettet da Danbolt nesten en fjerdedel ut i teksten innrømmet at metaforen epleslang ikke var helt dekkende, siden migranter i motsetning til epler har fri vilje og ikke lar seg stjele.
2. Setningen Ingen av de ti representantene som tok ordet i debatten, benyttet muligheten til å komme inn på de bakenforliggende strukturelle årsakene til helsepersonellkrisen, og interpellasjonen endte opp som en panegyrisk forherligelse av en vidunderlig norsk bistandspolitisk enighet om det forkastelige ved organisert rekruttering trenger vel egentlig ingen kommentar. At jeg hadde problemer med å forstå tre av begrepene, gjør meg litt i tvil. Jeg vil ikke argumentere for at man skal forenkle språket i media, men er det tre ord i en periode som er uforståelige for en som studerer nettopp det teksten handler om, er det nok en del som går over hodet på den egentlige målgruppen. Dessuten (selv om jeg nettopp brøt min egen regel): punktum er en fin ting.
3. Et av begrepene jeg stusset over i forrige punkt var "strukturelle". Jeg vet sånn ca. hva som menes med det, men jeg greier ikke helt å komme med en definisjon. Jeg la merke til at Danbolt benyttet anledningen til å komme inn på strukturelle årsaker til migrasjon, men han forklarte ikke hva han la i begrepet.
4. Det er ingen god idé å påpeke at rike land stenger "uønskede" innvandrere ute, for så å bruke tiden da vestgoterne strømmet inn over det europeiske kontinentet og plyndret Roma på 400-tallet som eksempel på de gode gamle dager da migrasjonen var fri.
5. Det virker som om hovedbudskapene her er:
1. Hvis det er lettere å flytte til utlandet hvis du har høy utdannelse enn hvis du ikke har det, finnes ikke fri migrasjon.
2. Hvis vi forbyr rekruttering av utlendinger med høy utdannelse, finnes fri migrasjon igjen. Altså mer forbud = mer frihet.
   
3. Migrasjon kan virke utjevnende, men ikke hvis mennesker forsøker å flytte fordi de er fanget i en strukturell fattigdomsfelle skapt av globale økonomiske, juridiske og sosiale strukturer. Der var det begrepet igjen. Det er altså årsaken, ikke konsekvensen av migrasjonen som avgjør om den er utjevnende eller ikke.
   
6. Jeg tror argumentet kan oppsummeres slik: Migrasjon er utjevnende (altså bra) hvis mennesker reiser fra områder med få ressurser delt på mange mennesker, til steder med mange ressurser delt på få mennesker. Men nåde den som tar ressurser med seg, i form av hjernekraft. Jeg trodde talentet var eid av enkeltmennesket, men jeg tok visst feil. Det tilhører staten man bor i, og Vesten vil stjele det. Tror jeg. Men det er ikke godt å si om det var det Danbolt mente.
   

Posted by Julie at 10:52 PM | Comments (5) | TrackBack

May 6, 2007

Det eneste du trenger å vite om Facebook

Jeg er så lei av å snakke om dette at jeg ikke helt hvorfor jeg skriver om det. Det er imidlertid slik at det ofte hjelper meg å skrive ned ting som jeg ikke ønsker å tenke på. Derfor noterer jeg her det jeg tenker om dette som jeg er lei av å høre om. Her er det jeg tenker om... ja, jeg blir nødt til å faktisk skrive det: Facebook.

Det er ikke nytt. Facebook i seg selv er gammelt; det er bare vi nordmenn som har vært litt trege. Dessuten har det eksistert lignende nettverkssider, som f.eks. LinkedIn enda lengre. Og russesidene var som Facebook, men bare for russ, så vidt jeg husker.

Det forandrer ikke mennesker. Nettverksbygging, overfladiske vennskap, ekskludering, baksnakking og sladring har alltid eksistert og vil alltid eksistere, men nå er det litt mer synlig.

Facebook er ikke et nettverk. "Facebook og andre sosiale nettverk" skriver Kathrine Aspaas, og " "social networking fatigue" - en slags utmattelse av det å forholde seg til mange sosiale nettverk på en gang." Men Facebook er et verktøy for å forholde seg til eksisterende nettverk.

Vi er fortsatt venner med de samme menneskene. At man er friends betyr ikke nødvendigvis at man omgåes på ordentlig. Hvis du ikke har snakket med noen de siste åtte årene, hvorfor skal du egentlig gjøre det nå? Det kan være artig - for deg selv, kortvarig - å undre seg over hvordan man egentlig møtte folk man føler at man alltid har kjent (We met randomly when we were four) eller en gang kjente (We hooked up? We dated? Skip this step.) Men så spennende er det ikke.

Det sier ingenting om "ungdommen nå til dags" som du ikke kunne funnet ut ved å snakke med en av dem. Vi får ikke nye interesser fordi vi blir medlem av nye grupper for eksempel.

Common sense gjelder fortsatt. Hvis du ikke vil at "third parties", potensielle arbeidsgivere, foreldrene dine, stalkers etc. skal finne ut hvem du er i et "complicated" forhold med eller hvilket kjønn du er "interested" i eller hva dine "political views" er, så ikke legg det ut på nettet da, din idiot!

Facebook er ikke mer skummelt for ditt gode rykte enn resten av Internett. Det er mange andre steder folk kan legge ut stygge bilder av deg. Og Google (en nettside som har forandret ting) gjør det lett å finne dette, enten du er på Facebook eller ikke. Sorry.

Det kan være nyttig. Jeg kan sende beskjeder til folk som sjekker Facebook oftere enn mailen sin, og slik sparer man tekstmeldinger på. Det beste er invitasjoner til events som fester, samlinger av folk med samme interesser eller ekstraforelesninger for de i gruppen til studiet mitt. Dette er den delen av Facebook som faktisk kan endre noe av real life oppførselen vår, men det er det ikke mange som har kommentert fordi alle er så opptatt av nettverksbygging og personvern.

Å, så lei. Hvorfor snakker jeg om dette? Det finnes andre sider ved Internett (andre sider på Internett?) som kanskje burde hatt kronikkplass i Aftenposten, men dette er bare kjedelig.

Facebook endrer svært lite; det er synliggjøring og oversikt over det som allerede finnes. Punktum.

Posted by Julie at 10:39 PM | Comments (3) | TrackBack

Hva er meningen med livet?

Hva er meningen med livet?

Hvis man spør Google, er det Soppeliten som har svaret. Slik har det vært lenge, og det er flere som har påpekt dette. Nå sist var det Mihoe, men det har tidligere blitt skrevet om Soppelitens spørsmål-og-svar side i relativt seriøse artikler om søkemotorer som jeg dessverre (arg!) ikke finner nå.

Jeg kjente Soppeliten da jeg var yngre, fra jeg var tolv til omtrent midt i videregående. Soppeliten var et av de mest interessante menneskene jeg visste om, og jeg lurte ofte på hva hun skulle gjøre med livet sitt. Det er mulig jeg maste på Soppeliten litt for mye, men det var bare fordi jeg ikke liker å se flinke mennesker sløse med evnene sine. Og det er vanskelig når barndomsvenninner forandrer seg.

Selv om jeg ikke er 100% sikker på hva Soppeliten gjør nå, vet jeg hva hun ble som "stor": altvitende guru.

Posted by Julie at 5:19 PM | Comments (0) | TrackBack

April 26, 2007

Ingen logikk

På samfunnsøkonomisk institutt, instituttet som skal lære meg om kostnadseffektivitet, leverer man inn oppgaver på denne måten:

1. Skriv og print ut oppgaven.
2. Vent på heisen.
3. Prøv å ta heisen til 12. etasje.
   
4. Oppdag at denne heisen ikke vil gå så høyt,
5. Bytt heis.
6. Ta heisen til 12. etasje.
7. Vent på at alle som jobber på samfunnsøkonomisk institutt skal komme tilbake fra lunsjpausen sin. (Dette er den første arbeidsplassen jeg har vært på på lenge der alle tar lunsj samtidig.)
   
8. Få et kopikort fra resepsjonsdamen.
9. Dra ned til 2. etasje igjen.
10. Prøv å kopiere oppgaven i like mange eksemplarer som det er andre studenter i klassen.
11. Slit.
12. Konkluder med at ingen av kopimaskinene virker.
13. Få dette bekreftet av andre som har prøvd det samme.
14. Opp igjen.
15. Forklar situasjonen.
16. Få lov til å legge oppgaven i hyllen til læreren.
17. Denne finnes ikke.
18. Foreslår oppgaveinnlevering over nettet.
19. Svaret: "Nei, sånt gjør vi da ikke her!"

Derfor er det merkelig at Humanistisk Fakultet, fakultetet som lærer om fjærpenner og runer, har egne lesesalplasser (med stikk-kontakter!!!) holdt av til studenter med laptoper (så vi kan bråke uten å forstyrre andre).

Det er nesten så jeg er litt lettet over at internett-tilkoblingen er svak på disse plassene. Ellers hadde det ikke vært noen logikk på Blindern i det hele tatt. 

Posted by Julie at 12:47 PM | Comments (2) | TrackBack

April 16, 2007

Hva skal avskaffes?

En gruppe forskere ved New South Wales University i Australia har funnet ut at powerpoint burde avskaffes fordi "(f)orskningen viser at det er bedre å få informasjonen inn enten muntlig eller skriftlig". Da jeg var liten, lærte jeg at forskningen viste at det var best å få informasjon inn muntlig og skriftlig samtidig. All min egen erfaring fra skole og universitet bekrefter dette.

All min erfaring fra skole og universitet viser også at dårlige forelesere er dårlige både med og uten powerpoint, og at gode forelesere er sjeldne. Det er menneskene, ikke teknologien, som er problemet. Som alltid. Så hva skal vi avskaffe da?

Posted by Julie at 11:06 PM | Comments (0) | TrackBack

April 7, 2007

Om barn og aldersgrenser

Fordelen med å studere på samfunnsvitenskapelig fakultet er at jeg ikke bare er "sur for at jeg for ung"; jeg er "politisk motstander av aldersgrenser".

Aldersgrenser på filmer er merkelige ting. Jeg fikk ikke lov til å se Titanic da jeg var 11, men da jeg var gammel nok til å se den alene (15) innså jeg at den egentlig var laget for 11-åringer. I Storbritannia hadde Titanic lavere aldersgrense enn Notting Hill - jeg vet ikke hva det var med denne filmen som gjorde at den var mer skadelig for barn enn å se folk drukne, skyte seg selv og fryse i hjel. I Storbritannia kan man ikke kjøpe eller leie The Queen før man er 15, ikke pga. filmen i seg selv, men fordi det er en skummel trailer på den samme Dvden.

Jeg er ikke veldig glad i skrekkfilmer. De er enten for skumle eller dårlige og ingen av disse to opplevelsene gir meg noe særlig. Likevel har jeg fått med meg en del 15- og 18-årsgrenser etterhvert, og jeg har lest mange