According to Julie

Jeg er på kontoret til Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, dagen etter at Mediebedriftenes Landsforening la frem opplags- og lesertallene for 2008. Klassekampens opplag vokste med 6,3 prosent.

Braanen er sikker: satsing på klassekampen.no ville vært en trussel mot Klassekampens opplag. Likevel har han gått med på å bruke litt av lunsjpausen sin på å diskutere nettaviser. Han spiser fiskekaker og banan på et kontor fullt av papir i både bok- og avisform, mens han forklarer at han ikke vil bruke årsverk på å publisere avisstoff på nettet. For hvem skulle betalt for avisen hvis han ga den bort gratis?

Plutselig blir jeg litt usikker. Mens jeg ventet på Braanen, bladde jeg i dagens eksemplar av Klassekampen. Og den hadde jeg tenkt til å ta med meg videre, helt gratis. Er det greit?

Nyheter er gratis

- Ja, ville Anders Brenna sagt. 

Han er Teknisk Ukeblads nye nettsjef. Mens kontoret hans fortsatt er helt tomt, har han rukket å opprette en bedriftsblogg hvor det står med fet skrift: “Nyheter er gratis. De bør være gratis, og de vil alltid være gratis.”

For Brenna handler det ikke om idealisme:

Hvis du ikke gir leserne gratis nyheter, vil konkurrenten gjøre det. Og da er det for sent.

I en kommentar i Dagbladet 7. februar skrev John Olav Egeland at det virkelig er i ferd med å bli for sent: Mens vi krangler om forskjellen mellom papir og skjerm, har avisbransjen snublet inn i en forretningsmodell nesten uten inntekter. For hvis nyheter er gratis, hvem skal betale?

Tallene til Mediebedriftenes Landsforening viser en samlet tilbakegang for norske aviser på 2,8 prosent i 2008, med en spesielt kraftig nedgang for VG og Dagbladet. Åtte av ti mediehus planlegger store kostnadskutt i 2009. I USA er situasjonen minst like kritisk: Amerikanske kommentatorer lurer på om selveste New York Times vil være konkurs innen mai.

Tenke nytt – eller gammelt

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, ønsker en egen krisepakke til mediene. Da E24.no skrev om Kokkvolds utspill, svarte en anonym leser i kommentarfeltet:

“Pressestøtten er jo egentlig en form for permanent krisepakke, så når avisene ikke klarer seg med den bør de vel begynne å tenke nytt.”

Alternativet er at noen tenker gammelt: at nød lærer nakne aviser å ta betalt for journalistikk, også på nettet.

- Dagens nettaviser er ikke verdt å betale for, men jeg tror de blir det. Men vi konkurrerer med papiraviser som har alle fordeler unntatt fremtiden, sier Brenna, mens han publiserer et blogginnlegg mellom setningene.

Kontoret til Teknisk Ukeblads nye nettsjef inneholder foreløpig én kopp kaffe, en bitteliten bærbar datamaskin, en mobiltelefon med stor nok skjerm til at den fungerer til nyhetslesing – og en svært entusiastisk nettsjef Brenna. Teknisk Ukeblad har både papirblad, gratis nettsider og blogg, og opplaget økte i 2008.

Brenna forklarer hvordan papirutgaven og nettet kan virke sammen: En økonomisk sak i papirutgaven blir fulgt opp av en oppfordring til bloggere om å fortsette selvstendig gravejournalistikk. Så oppdateres saken på nettet, og debatten fortsetter på bloggen.

Slutt med papirstøtte

- Papiravisene må dø, men journalistikken må reddes, sier Brenna, før han legger til at det kanskje var et litt arrogant utsagn.

Han foreslår å gi papiravisene en fem års frist, der pressestøtten trappes ned med 20 prosent hvert år – og flyttes til nettmedier. Dermed kan nettet få penger i fasen frem til nye forretningsmodeller blir bærekraftige.

- Alle er enige om at nettaviser ikke er økonomisk bærekraftige i dag, sier Brenna.

I dag finansieres nettaviser utelukkende av annonser, mens papir også har abonnementsinntekter og – hvis de trenger det – pressestøtte. I sin kommentar i Dagbladet, kaller Egeland nettavisenes forretningsmodell med gratis nyheter en “snyltermodell”. Han siterer amerikanske studier som viser at det må ti nettbrukere til for å erstatte én papiravisabonnent.

Samtidig er det billigere å lage nettavis. Ifølge Arne Krumsvik, som underviser i medieøkonomi på BI, tilsvarer stort sett abonnementsinntektene kostnadene ved trykking og distribusjon.

Pressestøtte til nettaviser har knapt blitt diskutert i Norge, men Sverige har allerede brukt 365 000 svenske kroner på støtte til nettmedier, i følge Journalisten. I 2006 konkluderte den svenske utredningen «Mångfald och räckvidd» at aviser burde kunne få støtte enten de ble distribuert elektronisk eller på papir.

På sitt kontor mener Klassekampens redaktør Braanen at avisen hans trenger både pressestøtte og papir:

- Nettet er annonsefinansiert, og målet er flest mulig klikkere. Klassekampen er et opposisjonelt prosjekt som ikke henvender seg til alle. Forutsetningen er at vi kan ta oss betalt. Slik nettet er nå, passer det ikke med vår forretningsmodell, sier Braanen.

- Du sier “slik nettet er nå” - kunne nettet vært annerledes, slik at det hadde gått?

- Hvis det var vanlig at aviser på nettet var abonnementsfinansiert, ville vi kunne opprettholde inntektene, sier Braanen.

Kampen for betalende lesere

Svenske nettaviser som vil ha støtte på samme måte som papiravisene, må selge abonnement. Det er ikke lett å selge noe som lesere er vant til å få gratis.

I USA trekkes Wall Street Journal frem som et eksempel: Nettavisen deres kan bare leses med abonnement, og avisen tjener penger.

Helge Øgrim, redaktør i Journalisten, advarer imidlertid norske aviser mot å herme etter Wall Street Journal:

“De som prøver, vil se nett-trafikken falle med 80-90 prosent straks,” spår han på sin blogg.

Wall Street Journal er en nisjeavis, i likhet med Teknisk Ukeblad, Klassekampen, og andre opplagsvinnere som Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Øgrim beskriver nisjene som unntaket, ikke regelen i avisbransjen:

“De norske avisene kan ikke herme WSJ [Wall Street Journal] med mindre alle gjør det samtidig, helst globalt.” skriver Øgrim.

Dermed er vi tilbake til Brennas utgangspunkt: Så lenge noen tilbyr gratis nyheter, må alle gjøre det.

Støtten som den svenske stat foreløpig har delt ut, gikk til 12 spesifikke nettprosjekter. Den er mer et engangs kulturtiltak enn en systematisk og varig støtte.

Braanen ønsker ikke en slik støtte til en eventuell nettversjon av Klassekampen. Han vil ikke at avisen skal være et passivt, statsstøttet prosjekt på nettet:

- Det vakre med aviser som Klassekampen ligger i den kompliserte markedssituasjonen vi er i. Selv med pressestøtte, er vi svært konkurranseutsatt. Dynamikken handler om kampen for å få folk til å betale.

Avis på lesebrett

- Hvis jeg styrte Schibsted, ville jeg gitt en gratis Kindle til alle abonnenter som binder seg til Aftenposten i tre år. Så ville jeg sagt: “Gi oss tre år på å finne en ny forretningsmodell.”

På utestedet Blå i Oslo er det pause i debatten om bokens fremtid. Carl Størmer er her for å snakke om den elektroniske bokleseren Kindle. Han har fått svart maling på hendene fra en nymalt søyle på Blås scene, men han har ikke tid til å vaske det bort. Det er for mange som vil se på Kindle-en. Etter at han diskret har tørket hendene på en svart gardin, trekker Størmer frem e-bokleseren han alltid har med seg.

Med en Kindle, som veier omtrent det samme som en gjennomsnittlig innbundet roman, kan man ikke bare lese tekst, men også kjøpe bøker og aviser. Størmer blogger på norsk og engelsk, driver konsulentselskap der han bruker jazz til å lære forretningsfolk å improvisere, og foretrekker å lese aviser på Kindle.

Siden norske aviser ikke bruker Kindles system, har Størmer sluttet å lese norske aviser.

Hver morgen laster han heller ned dagens utgave av New York Times. Han betaler 12 dollar i måneden, altså ca. 85 norske kroner. Til sammenligning koster Aftenposten 283 kr for et komplett månedsabonnement – vel å merke hvis man bor i Oslo. Størmer pendler mellom USA og Norge, og ønsker samme tilgang til nyheter overalt.

Ikke gratis likevel?

Vent litt - Størmer betaler for avis på skjerm. Trenger ikke nettavis å være gratis likevel?

Kanskje ikke. Folk betaler for sms, selv om e-post er gratis, fordi de behandler mobiltelefoner som noe annet enn datamaskiner. Kindle har vist at i hvert fall noen lesere er villige til å betale for elektroniske versjoner av aviser, hvis de får nyhetene på noe som er kjempebærbart, behagelig å lese på, og ikke minst annonsefritt.

“Kindle er en skikkelig killer for avisens forretningsmodell fordi den ikke har reklame (herlig).” skriver Størmer på sin blogg.

Han er ikke den eneste som anbefaler aviser å satse på Kindle. Journalist Nicholas Carlson regnet ut at New York Times kunne tjene på å kutte ut papirleddet og heller sende abonnenter hver sin gratis Kindle.

Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng er også på e-bokdebatt. Han har med seg en iRex, en e-bokleser som, i motsetning til Kindle, er tilgjengelig i Norge. Bjørkeng tror e-bokteknologien kan gjøre mer for avisbransjen enn forlagsbransjen, i hvert fall på kort sikt:

- Slik teknologi er en av de få mulighetene avisen har på kort sikt til å tjene penger på innhold. Helhetsopplevelsen er så bra at folk betaler for den – selv om nettaviser er gratis, sier Bjørkeng.

Papir setter agendaen

Nettsjef Brenna er klar over at ikke alle har den samme troen som ham på at skjerm er bedre enn papir:

- Forsidene på papirstativene setter agendaen, sier han.

- Fjerner du det fysiske produktet vil det på en måte redusere avisenes betydning, enten alternativet er e-bokskjerm eller pc-skjerm, mener Klassekampens redaktør Braanen. Han synes Kindle høres supert ut, men samtidig er han en av mange som rett og slett liker papir.

På scenen til Blå sammenligner Størmer papir og nett med hest og bil: man kan like lukten av hest, men man kjører likevel bil når man skal fra a til b. Poenget er at man uansett flytter på seg, det vil si at det uansett finnes journalistikk. Eller som Størmer sier:

- Det vil alltid være en som leser. Det vil alltid være en som skriver. Det i midten forandrer seg.

Jeg tar med meg avisen i det jeg forlater Klassekampens kontorer. Bjørgulv Braanen taper ikke på det. Som journaliststudent har jeg tross alt gratis nyheter på a-tekst.

Tekst og foto: Julie Ragnhild Andersen.

Skrevet som skoleoppgave i journalistikk, Høgskolen i Oslo, februar 2009