According to Julie

July 24, 2008

Dressed for anything

Anyone who knows Norwegian culture, knows that the social norms are very different in the woods and mountains than they are in the cities. Norwegian skiers and hikers greet and even smalltalk with strangers, but this will never happen on an Oslo street (unless the Norwegians are drunk). The rules of fashion vary too. One of my first blog posts ever was about the "hytte look". After spending a weekend in the woods with my new college class, I wrote about the way Norwegians dress when they head up to mountain cottages. There is an unspoken rule that even if the only "hiking" you do is walking for half an hour on an asphalt road, you should still put on your "hiking outfit" (Like this or this or this, or maybe something like this). 

After a semester with Americans in Paris, and recently entertaining an American Eurail tourist for a long weekend, I've had some interesting Europe vs. US fashion conversations. During one of these conversations, I realized that when Norwegians leave Oslo and head up into the woods, they become Americans - friendly, but badly dressed.

Despite the many "dress like a European" tips in American travel books and websites (an example), I can usually spot the Americans on any European city street. Not only are travellers in general easily recognizable with their philosophy of "in order to be ready for anything on this trip, I must always dress as if I were about to climb Mount Everest, even if I'm just walking down a Norwegian street".  But as my American backpacker friend explained, they don't want to overdress, because then it looks like they care too much.

"So I should make an effort to dress down so that Americans won't think I'm making an effort?" I ask. Maybe I'm too much of a European city girl, but to me, that doesn't make sense. 

There are sensible rules for what to wear in more or less extreme conditions. But often the most important reason for wearing hiking clothes or “travelling” clothes is to show the others that you are above such silly things as fashion, that all you care about is practical matters, and that you are now leaving your superficial, fashion-conscious city life behind and returning to nature. And we all know that high-tech windproof jackets are much more natural than, say, cashmere sweaters.

Coco Chanel once said: "I don't understand how a woman can leave the house without fixing herself up a little - if only out of politeness. And then, you never know, maybe that's the day she has a date with destiny. And it's best to be as pretty as possible for destiny." When I think of dressing so that I'm ready for anything, I have something more Chanel-ish in mind. She also said: "Luxury must be comfortable, otherwise it is not luxury." So I never buy anything uncomfortable, and that includes never buying anything I think is ugly.

I've wanted to read a chapter of Almost French to both this backpacker and many of the other people who think I "try too hard". Almost French is a highly recommended book about an Australian girl who visits a man (Frédéric) in Paris, and decides to stay with him there. Continue reading for a short version of this chapter, which explains the Paris approach to dressing.

Perhaps my most revealing lesson in French dress standards occurs one Saturday morning soon after moving to Paris. Rushing to the bakery to get a baguette and croissants, I chuck on an old, shapeless jumper and my warmup pants, which I'd rediscovered at the bottom of a wardrobe when we were packing up our place at Levallois. Catching sight of me, Frédéric looks appalled.

"Warmup pants?" He's never seen me wearing them before.

"What's wrong with that? I'm only going to the bakery."

There is a second's pause. Frédéric's eyes implore me. Finally, he manages to speak.

"But it's not nice for the baker!"

(...)

Paris fashion is not about blindly following trends irrespective of whether or not they suit your body shape. It's no coincidence that movements like punk and grunge never really took off here. How unattractive. The French don't dress to make political statements. (...) The essence of French style can be summed up in two words, which linked together are loaded with meaning: bon goût. Good taste.

(...)

It isn't until I interview the fashion designer Inès de la Fressange that I truly understand Frédéric's abhorrence of warmup pants.

(...)

"Do you find that it's, you know, an effort trying to look good all the time?"

(...)

"To stay the whole day neat and impeccable is much more comfortable than looking like you're in your pajamas. You see, these women with tight leggings and huge sweaters, they imagine that because they are a little round it's better if they wear something big. But they just look worse. It is much more comfortable to wear a jacket that is well cut in a nice fabric than it is to look awful."

She pronounces the last word "offal". And suddenly it's quite clear to me that I have spent a good part of my life looking offal. Fifteen minutes with Inès and I've mentally chucked out all my baggy sweaters for those nights in front of the telly. (...) Never wear shorts in Paris, they're only for tourists, she declares. I cringe, recalling how I'd arrived at the airport for that first summer holiday wearing shorts. What was I thinking? "When it's very 'ot, it's better to wear long pants in linen or cotton. You would feel more 'appy, and we would feel more 'appy too." 

And there it is - the explanation for Frédéric's pathological aversion to warmup pants. The simple statement that instantly elucidates why in hotel rooms he'll remove any paintings from the wall that don't meet his approval. (...) "They're ugly. I didn't feel well." (...) He can't help it, you see. The thing is, the French are highly sensitive to aesthetics. Anything unattractive - even something as insignificant as an underdressed tourist - can make them uncomfortable. It spoils the lovely scenery. They become irritable. Unwell, as Frédéric put it.

(...)

Catch me on a good day and I can look soignée and stylish. But on a bad day, racing through the streets with wild hair and flying laces, I must leave a trail of "unwell" Parisians in my wake.

Excerpt from Almost French by Sarah Turnbull

Posted by Julie at 12:04 PM | Comments (0) | TrackBack

April 29, 2008

Pashminas

Another important message: Apparently, pashminas are back. Only they are to be worn wrapped once around your neck, and then dangling in front of you. In other words, exactly the way I have been wearing them for years. Alert the press, people, scarves should now be worn as scarves.

The last time there was a new scarf trend, it was the "Mette Marit look", named after my country's crown princess. Amazingly, she tied scarves around her neck, like in the picture on the right. Unbelievable. Despite the fact that people have been keeping their necks warm in this very way since the beginning of time, it was renamed after her. Children of anti-monarchy parents were no longer allowed to wear their scarves in this way. Seriously, they were told to go back and refashion their Palestina scarves before leaving the house.

So, just for the record, I would like to have stated, publicly, exactly which political statements I am making when I wrap my pashminas around my neck. I do not support the blond in the picture (I think she could be anyone basically.) And I have not just bought a gray scarf because I read in a press release that scarves should be "greige, foie gras or slate". I wear my pashminas as a protest against sore throat. And to show my support of color coordination.

Update, April 27th 2008: I am setting fashion trends again, along with every other normal person. Nice to know that I am super-fashionable without even trying.

Posted by Julie at 07:50 PM | Comments (0) | TrackBack

August 09, 2007

Yet another reason not to like the current American president.

(What a good post... shoes and politics at once! If only it were good shoes combined with good politics... )

Posted by Julie at 01:00 AM | Comments (0) | TrackBack

July 23, 2007

A message...

... to my sisters, mother and mother's friends who provide me with all sorts of "friendly advice" every single summer, such as "There is such a thing as self-tanner." and "With that skin, you could just go goth.":

I don't build tans, I build head-aches when I'm in the sun. And apparently, I don't need to spend precious hours lying in the sun doing nothing, wearing an uncomfortable, unflattering sorry excuse for an "outfit". I need to get myself some fishnets - using some of the money I earn working indoors - and see if I can turn my white legs to my advantage.

Sorry, everyone. The next post will be less fashion and more politics/academics/geekiness/stuff. Promise.

Update September 16th 2007: Not only did I get fishnets for myself for my birthday (not as fishnetty as the ones in the picture) but someone agrees with me.

Posted by Julie at 11:11 PM | Comments (0) | TrackBack

July 18, 2007

How to travel Part 2: What to wear

I work at a museum and spend much of my time talking to tourists. And although I love my job, everything becomes routine after a while. So the part of my brain that isn't answering their questions or politely asking them to stop smoking while leaning against an 800-year-old wooden building, is usually judging their fashion sense. Now I know I can appear to be high-maintenance, and I don't insist that everyone at the museum wear heels and skirts just because I feel like it. After all, there are cobble-stones, steep mountain paths and often rain to deal with. But Crocs? With socks? Is that really necessary, or even practical? If the point of Crocs is that they are sandals that can get wet, then doesn't wearing them with socks ruin their (dare I even say it) one possible good side? 

It seems that bad taste is mandatory for tourists, just like it is for Norwegians going to their cottages in the mountains. Too many adults seem to stick to the childish idea that clothes are divided into comfortable, practical play-clothes and stiff, itchy “dressing up” clothes. It apparently hasn't entered their minds that a t-shirt can be soft and have a flattering color and that shoes can be good for your feet without being Crocs. On one randomly chosen day, I saw 14 fanny packs, 20 people with socks in their sandals, 6 weird hats, 8 pairs of Crocs (at least two of them with socks), 5 pairs of tourist vests, 23 pairs of tourist shorts, 19 pairs of tourist pants, and 8 pairs of tourist pants with removable legs so that they can be turned into tourist shorts. To be fair, I counted 11 pairs of ok shoes, and 7 pairs of gold-colored shoes, which you would not expect in the average tourist's suitcase.

This strange tourist style makes me wonder about two things: Firstly, what are these people carrying around? They have twenty pockets on each item of their clothing, plus fanny packs and backpacks. But they don't have food or water (they always ask me where they can buy that), their sunglasses and cameras are carried on strings around their necks, and their sweaters are around their waists. So if the average tourist is carrying a map, a wallet and a cell phone, what is in all the other pockets? I haven't yet worked up the nerve to ask them.

The second mystery is this: why do the same people over-dress for flying and then under-dress once they've landed? OK, so I can't prove it's the same people, but when I see so many stilettos in economy class check-in lines and so many Birkenstocks with stockings at tourist attractions, surely there must be some overlap? One semi-logical explanation I can think of is that people with bad shoe taste want to bring their Crocs and their wedge boots (both in one closet; shudder) and the wedges are the heaviest.

Another possibility is that these people have seen some ca. 1950's airline ad (or for that matter, the 2000's in-flight commercials for IcelandAir) and have gotten the impression that long-distance flying is glamorous. Well, forget that. Your feet will swell, your eyes will itch, your food will taste bad, you'll freeze and then overheat and your mascara will fall off. The flight attendants may be wearing pencil skirts, heels and eye-liner, but they are not like other people. (Incidentally, now that I know how to fasten my seatbelt and adjust my own oxygen thing before helping a child, how about the flight attendants tell me how to apply make-up so that it stays in place for 12 hours of high-altitude dehydrated hell?) Flight attendants wear uniforms, and uniforms have certain distinguishing features: they are uncomfortable, they are traditional, and they are not what everyone else is wearing. So wear flats and pants. Not a mini-skirt that doesn't allow to sit down (you'll have to do that for take-off and landing, you see). Not something that needs to be ironed when you change flights. And if you must wear shoes with soles that could contain anything from knitting needles¹ to samurai swords, at least make sure they're slip-ons so you can make it through security check in less than 20 minutes.

In fact, long-distance flying is one of the very few occasions when even my inner Prada-wearing devil can “OK” track pants and flip-flops in public. I recommend pyjama bottoms if you have the guts. Wear socks in your sandals for all I care. In fact, that can be good: you slip off your sandals in the air, but you're still warm; then when you and your swollen feet land, there's room for your toes.

There's an added benefit to dressing slouchy in the air: it shows you're high-class, at least according to Paul Fussell's very funny book about the American class system. People dress up for special occasions. Dressing way down shows that flying is something you do a lot, that you're completely comfortable with it (Fussell writes that walking around the aircraft barefoot promotes you to upper class) and that frankly, you have better places to wear your stilettos. Might I suggest The Norwegian Folk Museum?

Part 1 

Posted by Julie at 12:07 AM | Comments (1) | TrackBack

September 10, 2006

For innbitte quiltere

Ville bare påpeke at mamma har en ny webside (i tillegg til en blogg hun har hatt en stund).

Det jeg synes er artig med denne websiden er at den ikke legger skjul på hva den er: en side for quiltenerder. For alle har (eller bør ha) noe de er litt nerder om. (For meg gir dette utslag i voldsom spenning når jeg opplever dette.) Og denne siden er ganske selvironisk. Jeg husker jeg satt utenfor en håndarbeidsmesse sammen med pappa. Vi satt trygt inne i bilen slik at vi kunne kommentere alle håndarbeidsdamene som gikk forbi. De fulgte en av to klesstiler:

1. formingslærerstilen kjennetegnet av flagrende udefinerbare (Er det en kjole? Er det en genser? Er det et sjal? Hvem vet?) klesplagg, helst i så mange forskjellige farger og tekstiler som mulig. 
2. lav-selvtillit-stilen kjennetegnet av klær i ulike nyanser av grått, som er bittelitt for store. Siden man er håndarbeidsdame, må man også ha på seg noe man har laget selv, og dette er ofte nærmere formingslærerstilen, noe som gir ekstra lav selvtillit den dagen. (Merkelig, for en viss selvtillit må man ha hvis man skal gå med noe man har laget selv.)

Det er med andre ord lett å gjøre narr av nerder. Og da er det viktig at nerder innenfor alle felt har en god porsjon selvironi. Dette synes jeg siden "Bare må ha det" er et godt eksempel på.

Posted by Julie at 05:27 PM | Comments (0) | TrackBack

August 07, 2006

I'm a Fashionista!

Fashionista 37% Flamboyance, 60% Originality, 62% Deliberateness, 47% Sexiness

[Tasteful Original Deliberate Prissy] One is certain: you have great taste and plenty of ideas. You have clearly defined beliefs about what's good and what's bad in fashion but they are far from banal. Stylish and imaginative, you prefer to inspire admiration than to shock and you mostly succeed. Even if sometimes you'd like to have more courage to put on something absolutely outrageous you do great job in creating a unique look that others look up to. There is a possibility that you work in the fashion industry. If you don't, perhaps you should. The opposite style from yours is Bar Cruiser [Flamboyant Conventional Random Sexy]. All the categories: Librarian Sporty Hottie Office Master Uptown Girl/ Boy Brainy Student Movie Star Fashionista Glamorous Soul Fashion Enemy Bar Cruiser Kid Next Door Sex Bomb Hippie Kid Fashion Rebel Fashion Artist Catwalk God(ess)

Posted by Julie at 11:36 AM | Comments (0) | TrackBack

May 26, 2006

Kjøpelyst

Mens vi venter på at jeg skal få flyttet og komme meg såpass i orden at jeg kan ha noe interessant å blogge om, legger jeg ut noe jeg skrev for lenge siden. Da min (mannlige) norsklærer leste denne, ble han helt fascinert og svært takknemlig for innføringen i hvordan jenter tenker når de shopper. Nå kan det være jeg er sær og at andre jenter tenker mer normalt; det skal jeg ikke utelukke.

Min manglende evne til å kjøpe noe som helst var en gang så stor at en av mine kunstneriske venninner brukte det som tema i en tegneserie. Stripen viste en bekymret Julie som holdt en heftig debatt med seg selv om kjøp av én hårstrikk.

Etter nøye opplæring, har jeg blitt en proff klesshopper. Jeg ankommer butikken, og i løpet av få sekunder har jeg sett om det er mulig å finne noe verdifullt der. På denne tiden har jeg også funnet ut om musikken tåler å bli hørt på i mer enn tre sekunder, og hva slags andre kunder som handler i denne butikken. Er jeg fornøyd med alt dette, begynner jeg en grundig gjennomgang av hyller og stativer. Stort sett er jeg ute etter ett bestemt klesplagg, og eventuelt andre funn skal være svært så spesielle hvis jeg skal vurdere dem seriøst. La oss si jeg finner en genser. Visse modeller vil aldri bli vurdert, for eksempel de med ribbestrikk som dekker nederste del av magen, men ikke resten av genseren. Hva er poenget med det? Finner jeg en genser som ser fin ut, leter jeg etter den lille lappen i siden som forteller hva den er laget av. Akrylgensere forkastes. Ullgensere er jeg i tvil om og holder dem inntil halsen eller innsiden av armen for å sjekke om de klør. Rene bomullsgensere er en behagelig sjeldenhet, men de kan krympe. Og så videre. Etter en mental gjennomgåelse av klesskapet hjemme, velger jeg én eller to farger som kan fungere, finner riktig størrelse og går videre. Hele prosessen gjentar seg ved neste interessante klesplagg. En kort stund senere er jeg i prøverommet. Plaggene som ikke passer blir sortert fra de som gjør det. Mental gjennomgåelse av klesskap gjentas, og prisene sammenlignes med plaggenes anvendelighet og antatte kvalitet. Ti minutter etter at jeg gikk inn i butikken, forlater jeg den uten et eneste plagg.

Det er billig å handle på denne måten. Merkelig nok spiller det ingen rolle at jeg ikke skaffer meg nye klær. Klesshopping handler om så mye mer enn bare å fylle skapet. Vi kan se på kjøpesenteret som et galleri. Det er fullt mulig å kjøpe kunstverkene, men man kan godt bare oppleve dem. Å ha en interesse for klær, sko og tilbehør betyr at man er egoistisk, jålete og sannsynligvis mindre intelligent, men det lever jeg med.

Gaveinnkjøp er annerledes. Tross alt må jeg gi en gave til de jeg hadde tenkt å gi en gave til, jeg kan ikke bare droppe det. Dessuten er det lettere å bruke penger på andre enn meg selv. Ja, nå har jeg sagt det også, for det virker ganske rart. I denne egoistiske, kyniske verdenen hvor undertøysreklamene til H&M er et sikrere juletegn enn den gode, gamle julestemningen[1], er det fremdeles sant at jeg liker å gi gaver. Det er nesten morsommere enn å få. Ja, bare nesten, la oss ikke bli for prektige. Når jeg får gaver, blir jeg minnet på hvor bortskjemt jeg egentlig er, og hvor mye jeg egentlig har, så mye at jeg ikke har plass til mer, så jeg må ønske meg et lite ekstrahus hvor jeg kan sette alle mine pyntegjenstander, klær og bøker.

Kanskje det er derfor jeg sjelden kjøper noe. Fordi jeg innerst inne forstår at jeg har altfor mye. Og når jeg får beskjed om å fortelle noen hva jeg ønsker meg og slutte å være så vanskelig, svarer jeg: ”Jeg trenger egentlig ingenting. Unnskyld.”

Så ser jeg noen med en fin bukse og synes jeg godt kan kjøpe en sånn en, eller jeg ser en film som foregår på 1700-tallet og ønsker desperat at noen av klærne mine ga en følelse av den stilen. Så jeg vender tilbake til kjøpesenteret for å få en dose av den sløvende bakgrunnsmusikken og følelsen av ulike tekstiler mot huden. Men innerst inne håper jeg at jeg ikke finner noe jeg liker.

Gutter forstår ikke jentenes shoppebehov, og jeg kan ikke klandre dem for det. For jeg forstår det ikke selv.

Posted by Julie at 10:15 AM | Comments (1) | TrackBack

September 19, 2005

Lansering av nytt begrep: pastellstilen

Dette skulle opprinnelig være del 2 av forrige innlegg som da het "Om ungdomsmoter, hyttemoter og litt om ord". Dette er altså delen som handler om ungdomsmoter.

Pastell

Det er ikke ofte jeg diskuterer mote med faren min. For et år siden oppsummerte han ungdomsstil etter noe jeg tror er åttitallets standard (?): Det finnes sosser og det finnes freakere. På denne skalaen er jeg nærmere freak og lillesøsteren min nærmere soss. Så enkelt kan det sies, og da var det egentlig ikke nødvendig å diskutere mer med ham om saken.

Nå har imidlertid begge begrepene blitt ganske utvannet, og verken sosser eller freakere vil oppfattes som sosser og freakere lenger fordi de alltid vil kunne komme med sin egen definisjon som ikke passer på dem selv. Folk liker ikke å bli satt i bås, og en effektiv måte å unngå dette på, er å klusse med begreper til du alltid kan si: "Ikke kall meg det, for det betyr ikke det du tror det betyr." Jeg lanserer derfor et nytt begrep: pastell.

Man trenger ikke gå utelukkende med pastellfarger for å være pastell, men hvis hver farge har en identitet, vil pastellmenneskene som gruppe ha identiteten til pastellfargene. Hvorfor:

• De skiller seg ikke fra hverandre, selv om de ikke er identiske. Jeg kan se at babyblått og lysegult er to forskjellige farger, men det er egentlig ganske likegyldig for meg hva som er hva. Jeg kan se at to pastelljenter ikke er likt kledd, men jeg greier likevel ikke å definere forskjellene mellom klesstilene deres, og jeg tror ikke de selv kunne gjort det heller. Jeg var på en fest for et par uker siden. Det var bare en liten sammenkomst egentlig, men den ble plutselig invadert av en gjeng pastell. De var overalt, og jeg kunne nesten ikke se forskjell på dem. De håndhilset på meg og presenterte seg klart og tydelig, men jeg følte at de ble som et eneste virvar av rene farger og fønet, bleket hår. Jeg var på nippet til å si til flere: "Jeg tror jeg har møtt deg før. Nei, beklager, du hadde bare samme øyensminke som en jeg kjenner." Enten de innrømmer det eller ikke, pastellungdom vil ikke være individualister.
• De er provoserende uprovoserende. I fargenes verden er sort, rødt og knallgult irritert over pastellfargenes mangel på ekstremhet. Lysegult, rosa, babyblått og "seafoam green" er så lite skjærende at det er slitsomt. Pastellungdommen mangler det forsøket på opprør som alle andre lignende ungdomsgrupper har. Foreldrene liker klesstilen deres; de er pene på håret og sminken er perfekt; jentene har ikke dype utringninger eller sotete øyne; guttene har rene sko og stryker skjortene sine. De gjør ingen forsøk på å motstå kommersialisme eller bli vegetarianere eller være deprimerte, misforståtte kunstnere eller høre på alternativ musikk. På en måte kan de kalles befriende kyniske og ærlige, og jeg kunne kanskje sympatisert hvis det var et opprør mot opprør (for hva er egentlig ungdomsopprør?). Men jeg vet at det er fordi de ikke gidder.
• De er vanskelige å definere. Pastellfarger er lyse, men beige og kremhvitt er ikke pastellfarger. Vi vet alle hva pastellfarger er, men hvorfor? På samme måte blir det med pastellmenneskene: jeg kan definere en enkeltperson eller en enkeltgjeng som pastell, og overraskende mange vil forstå hva jeg mener uten at jeg har forklart på forhånd hva jeg legger i ordet, men jeg tør ikke begi meg ut på en definisjon akkurat her og nå. I motsetning til med pastellfargene, er det også slik at det vil variere hva vi oppfatter som pastellungdom etter hva som er moteriktig klesstil, musikk, drikkevarer osv. Pastellungdom følger mote på en begrenset måte. Regelen om å ikke provosere gjelder, og de velger gjerne lyse farger fremfor mørke - ikke bare på klær, men på kaffe (kaffe latte fremfor svart kaffe), alkohol (Smirnoff Ice fremfor øl), hår (blondt fremfor sort) med mer.

For å komme tilbake til begynnelsen: pastell er mer soss enn freak, men det er to vesentlige forskjeller. Det viktigste er rent teoretisk: pastell er et nytt begrep, min definisjon gjelder, og min pastellsøster har (foreløpig) ingenting i mot å bli kalt pastell. Vi trenger nye begreper etterhvert som de gamle mister sin opprinnelige betydning. Den andre forskjellen er økonomisk: sosser er rike og bruker mye penger på seg selv (soss kommer vel av sosietet eller noe sånt?). Sossestilen er dyr å opprettholde fordi en av de vesentligste elementene er merker, så dyre og prangende som mulig. Pastellmennesker kan godt kjøpe dyre ting, men de trenger ikke. Et pastellplagg kan like godt være kjøpt på Hennes som på Tatler. En tenåring kan godt bruke forskekkende mye penger på seg selv uten å være pastell, og det at flere og flere unge er klar over at liksom-Chanel-briller kan kjøpes for en tier i utlandet, vanner ut designermerkenes status. Det er lenge siden man virkelig kunne anslå folks konto utfra klærne, uten å sjekke prislappene.

Hvis du nå forstår hva pastell betyr, bruk begrepet! Hvis ikke, skriv gjerne kommentar med spørsmål. Jeg tror ikke jeg kan definere dette presist, men hvis du viser eksempler, kan jeg bedømme om de er pastell eller ikke, så kanskje du etterhvert vil se et mønster selv.

Posted by Julie at 11:33 PM | Comments (4) | TrackBack

September 05, 2005

Om hyttemoter og litt om ord

I løpet av de siste fire månedene, har jeg vært på tre hytteturer. Totalt ukarakteristisk for meg. Jeg har dessuten misforstått hele hyttekonseptet, for i hvert av tilfellene dro jeg på hyttetur av motsatt grunn som den grunnen de fleste oppsøker hyttelivet for: jeg ville treffe mennesker og være sosial. Tidligere dro jeg på hytte som en ekte nordmann: for å være alene og drømme meg bort til en enklere tid da det ikke var behov for elektrisitet, sjampo eller andre mennesker. Min far undrer seg sikkert over hvor hyttefantasten ble av, og hvorfor hun er blitt erstattet av en blek jente som vet masse om kaffe, men lite om langrenn, og som er avhengig av både balsam og privatliv. Jeg mener fortsatt at en hytte med dusj ikke er en hytte og fjell med trær på ikke er ekte fjell, men alt dette er blitt redusert til teori, og i praksis kan jeg ikke lenger forstå at man skal måtte sitte i en fullstappet bil i fem timer for å samle tankene og dyrke ensomheten. Ensomhetsdyrking er langt enklere i en passelig stor café der alle menneskene er blitt enige om å la hverandre være i fred, enn i et lite hus der alle menneskene skal KOSE seg SAMMEN. Dessuten lukter det bedre i caféen.

Det jeg egentlig skulle snakke om, er mote, stil, image og litt om ord. Det er nemlig et særtrekk ved hytter, at man later som om man ikke er forfengelig når man drar til dem, men denne benektelsen av forfengelighet skjuler det faktum at det er en helt egen stil som gjelder på hyttetur. En hver fravikelse av denne stilen vil stemple deg, ikke som stilløs eller umoteriktig, men jålete og stresset. Man må altså følge en bestemt stil for å overbevise andre om at man ikke er opptatt av å ha en bestemt stil.

Kjennetegn ved "jeg-bryr-meg-da-ikke-om-stil-stilen"
Nickers
Gummistøvler
Gigantisk ryggsekk
Idrettstøy, evt. tur-i-skog-og-mark tøy

Fellestrekket ved disse er at de er stygge, og bare brukes i helt bestemte situasjoner. Man må altså kjøpe dem kun for dette bruk. Jeg vil påstå at jo mindre man bryr seg om stil og image, jo mindre penger vil man søke å bruke på stil og image. Et hvert plagg eller tilbehør med begrenset bruksområde, vil bli nedprioritert til fordel for flerbruksløsninger for å minimere antall innkjøp.

Noen vil kanskje påstå at disse tingene som jeg lister over, er flerbruksting, siden de like godt kan brukes i byen som i skogen. Til det vil jeg si at ikke bare fungerer disse tingene dårlig i byen, de fungerer nesten ikke i skogen heller. Eksempler:
1. Nickers. Kan du se noe poeng i å gå med en kortere bukse fordi det er kaldt, altså å kle på seg mindre i kaldt vær?
2. Gummistøvler. Hvorfor velge glatte, kalde sko i regnvær når man kan impregnere vanlige joggesko?
3. Gigantisk ryggsekk. Akkurat dette er praktisk når store, tunge bører skal bæres i skog og mark og ENSOMHET, men har du prøvd gigantisk ryggsekk på t-banen eller i en klesbutikk? Ikke bare er det lett å velte ting og mennesker, man tar enorm plass og nærmest tigger lommetyver om å forsyne seg.
4. Idrettstøy. Hovedfunksjonen til slike, må være at de ikke hindrer kroppens naturlige bevegelse. Så lenge klær tilfredsstiller dette kravet, bør de være greie treningsklær. Men nei da, de skal i tillegg være kjøpt i en sportsbutikk. En stor og uformelig bomullsbukse fra H&M er ikke like egnet som en stor og uformelig bomullsbukse fra Nike. Og det er viktig å skille mellom den store og uformelige bomullsbuksen man bruker til yoga, den man bruker foran tven, den man bruker på treningssenter, den man bruker på hyttetur og den man bruker på gåtur som en del av hyttetur. Forstå det den som kan.

Det kan være jeg har gått glipp av viktig lærdom og innsikt, og enhver som forstår seg på hyttestilen, må gjerne forklare den for meg. I mellomtiden vil jeg sende ros til de av menneskene jeg var på Studenterhytte med som ikke hadde eksempelvis gigantisk sekk siden de nettopp hadde flyttet hjemmefra og ikke hadde prioritert å ha slike ting med begrenset bruksområde med seg inn på en ny og liten hybel. Med bysko, byjakker og bybager er det dere som er de virkelig ujålete hyttemenneskene. La meg også få med at sekken jeg hadde på ryggen, var lånt av mamma. Jeg eier ikke slikt.

Posted by Julie at 09:59 PM | Comments (6) | TrackBack