« Snakk som Julie - del 5 | Main | Stopp giftdeponiet! »
January 30, 2006
Som i en film...
Ganske ofte tenker jeg meg at livet er en film, og at en dag snart kommer alt til å ende lykkelig. Derfor var jeg ikke spesielt trist for at jeg ble våt som en rosin da jeg ruslet hjem fra Oslo City i øsende regnvær. Det kom jo til å ordne seg. Måtte bare vente litt. - Heidi Karethe Lisle (fra bloggen Mellom Linjene)
Hva er det vi mener når vi sier at livet er som en film? Hva er det som skiller film fra virkelighet? Jeg presiserer her at jeg refererer til de filmene vi gjerne mener når vi sier at "dette er som på film": altså ikke realistiske dramaer, men for eksempel romantiske komedier i den morsomme, men ikke spesielt dype kategorien. Jeg hadde ikke hatt noe i mot om mitt liv lignet mer på sånne filmer innimellom, og jeg har kommet frem til at vi godt kan gjøre noe med det helt selv.
Den viktigste forskjellen på film og virkelighet er at film har publikum. Et gjennomsnittlig filmpublikum ønsker å se pene bilder som de forstår meningen med. For at publikum skal skjønne handlingene, sørger manusforfatterne for at hovedpersonene hele tiden snakker om det de tenker, på grensen til det slitsomme. For at det ikke skal bli for slitsomt, uttrykker personene seg tydelig, interessant, variert og morsomt, ofte med sitatverdige formuleringer som er sjelden vare i virkeligheten. For at publikum skal få noe pent å se på, gjør hovedpersonene ofte ting som ikke har noen praktisk verdi, men bare er estetiske. I stedet for å ta sine dype, men underholdende samtaler via sms eller msn, tar de på seg pene antrekk og møtes i vakre landskaper eller på spennende spisesteder. De går unødvendige omveier i storbyene de bor i, slik at publikum skal få med seg alle severdighetene i bakgrunnen. De har artige hobbyer som ikke har noe med handlingen å gjøre, men som bare er interessante å se på.
Det er ikke noe stort problem å få virkeligheten til å kjennes som en film. Ta på deg et antrekk du vet at du kler og ta med en venn på en unødvendig lang tur i nærområdet. Snakk om hva som helst, men bruk gode formuleringer. Falsk, sier du? Det synes ikke jeg. Det er ikke overfladisk å sette pris på estetiske ting i hverdagen og forsøke å oppleve mer av dette. Det er dessuten sunt å snakke om ting. Dette betyr ikke at man skal bruke alle bekjenter til terapi eller skriftemål. Husk bare at hvis publikum som eventuelt skulle sett på filmen om ditt liv, ikke forstår hva du tenker og mener, kan du egentlig ikke forvente at menneskene du omgåes i virkeligheten skal forstå deg heller.
Det er ikke alltid det er så lett. Disse artige, vakre aktivitetene ser for eksempel ut til å foregå helt spontant - filmpersoner får idéer og gjennomfører dem uten koordineringsproblemer som busstider. I motsetning til de aller fleste virkelige mennesker, har de nok av både tid og penger (mange har nok av én av disse godene, men de utelukker ofte hverandre i vår verden). En annen viktig forskjell på filmmennesker og virkelighetens mennesker er at filmmenneskenes handlinger alltid har konsekvenser. De kan gruble over viktige valg i en hel evighet (omtrent en halv time), men så tar de et valg, står for det valget og endrer sine liv for alltid. I virkeligheten (og i tv-serier) tar vi stadig vanskelige avgjørelser som viser seg å være ubetydelige for fremtiden, og det er skuffende.
For å sørge for at filmene har handling, utstyrer manusforfatterne sine hovedpersoner med innstillingen at problemer skal løses. Det er sjelden hovedpersonen i en film tenker: hvis jeg ikke nevner problemet eller møter den andre hovedpersonen, går alt så mye bedre. Det er mulig de bruker noen dager (eller et minutt) på å gå rundt i litt mindre fine antrekk mens det regner og vi hører musikk med smådeprimerende tekst, men så tar de seg sammen og gjør noe med det. Det kan vi med fordel gjøre i virkeligheten også.
Posted by Julie at January 30, 2006 11:28 PM
Trackback Pings
TrackBack URL for this entry:
http://www.espen.com/cgi-local/mt/mt-tb.cgi/689
Comments
Smigret. Ja det er jeg virkelig. Og du har så rett:)
Posted by: heidi karethe at January 31, 2006 5:22 PM