According to Julie

September 26, 2008

Who is the craziest of them all?

After watching this and then reading about yet another overly PC language rule in Norway, Ingar asks: "Julie, who is the craziest, Americans or Norwegians?"

If I only knew... That just might be the one most important question in my life. Maybe I was born to forever search for that answer, because sometimes it seems that both Norwegians and Americans are trying to convince me that their side of the Atlantic is more insane.

(However, I do think in this case that electing Palin is hard to beat, crazywise.)

Posted by Julie at 12:19 PM | Comments (0) | TrackBack

July 24, 2008

Dressed for anything

Anyone who knows Norwegian culture, knows that the social norms are very different in the woods and mountains than they are in the cities. Norwegian skiers and hikers greet and even smalltalk with strangers, but this will never happen on an Oslo street (unless the Norwegians are drunk). The rules of fashion vary too. One of my first blog posts ever was about the "hytte look". After spending a weekend in the woods with my new college class, I wrote about the way Norwegians dress when they head up to mountain cottages. There is an unspoken rule that even if the only "hiking" you do is walking for half an hour on an asphalt road, you should still put on your "hiking outfit" (Like this or this or this, or maybe something like this). 

After a semester with Americans in Paris, and recently entertaining an American Eurail tourist for a long weekend, I've had some interesting Europe vs. US fashion conversations. During one of these conversations, I realized that when Norwegians leave Oslo and head up into the woods, they become Americans - friendly, but badly dressed.

Despite the many "dress like a European" tips in American travel books and websites (an example), I can usually spot the Americans on any European city street. Not only are travellers in general easily recognizable with their philosophy of "in order to be ready for anything on this trip, I must always dress as if I were about to climb Mount Everest, even if I'm just walking down a Norwegian street".  But as my American backpacker friend explained, they don't want to overdress, because then it looks like they care too much.

"So I should make an effort to dress down so that Americans won't think I'm making an effort?" I ask. Maybe I'm too much of a European city girl, but to me, that doesn't make sense. 

There are sensible rules for what to wear in more or less extreme conditions. But often the most important reason for wearing hiking clothes or “travelling” clothes is to show the others that you are above such silly things as fashion, that all you care about is practical matters, and that you are now leaving your superficial, fashion-conscious city life behind and returning to nature. And we all know that high-tech windproof jackets are much more natural than, say, cashmere sweaters.

Coco Chanel once said: "I don't understand how a woman can leave the house without fixing herself up a little - if only out of politeness. And then, you never know, maybe that's the day she has a date with destiny. And it's best to be as pretty as possible for destiny." When I think of dressing so that I'm ready for anything, I have something more Chanel-ish in mind. She also said: "Luxury must be comfortable, otherwise it is not luxury." So I never buy anything uncomfortable, and that includes never buying anything I think is ugly.

I've wanted to read a chapter of Almost French to both this backpacker and many of the other people who think I "try too hard". Almost French is a highly recommended book about an Australian girl who visits a man (Frédéric) in Paris, and decides to stay with him there. Continue reading for a short version of this chapter, which explains the Paris approach to dressing.

Perhaps my most revealing lesson in French dress standards occurs one Saturday morning soon after moving to Paris. Rushing to the bakery to get a baguette and croissants, I chuck on an old, shapeless jumper and my warmup pants, which I'd rediscovered at the bottom of a wardrobe when we were packing up our place at Levallois. Catching sight of me, Frédéric looks appalled.

"Warmup pants?" He's never seen me wearing them before.

"What's wrong with that? I'm only going to the bakery."

There is a second's pause. Frédéric's eyes implore me. Finally, he manages to speak.

"But it's not nice for the baker!"

(...)

Paris fashion is not about blindly following trends irrespective of whether or not they suit your body shape. It's no coincidence that movements like punk and grunge never really took off here. How unattractive. The French don't dress to make political statements. (...) The essence of French style can be summed up in two words, which linked together are loaded with meaning: bon goût. Good taste.

(...)

It isn't until I interview the fashion designer Inès de la Fressange that I truly understand Frédéric's abhorrence of warmup pants.

(...)

"Do you find that it's, you know, an effort trying to look good all the time?"

(...)

"To stay the whole day neat and impeccable is much more comfortable than looking like you're in your pajamas. You see, these women with tight leggings and huge sweaters, they imagine that because they are a little round it's better if they wear something big. But they just look worse. It is much more comfortable to wear a jacket that is well cut in a nice fabric than it is to look awful."

She pronounces the last word "offal". And suddenly it's quite clear to me that I have spent a good part of my life looking offal. Fifteen minutes with Inès and I've mentally chucked out all my baggy sweaters for those nights in front of the telly. (...) Never wear shorts in Paris, they're only for tourists, she declares. I cringe, recalling how I'd arrived at the airport for that first summer holiday wearing shorts. What was I thinking? "When it's very 'ot, it's better to wear long pants in linen or cotton. You would feel more 'appy, and we would feel more 'appy too." 

And there it is - the explanation for Frédéric's pathological aversion to warmup pants. The simple statement that instantly elucidates why in hotel rooms he'll remove any paintings from the wall that don't meet his approval. (...) "They're ugly. I didn't feel well." (...) He can't help it, you see. The thing is, the French are highly sensitive to aesthetics. Anything unattractive - even something as insignificant as an underdressed tourist - can make them uncomfortable. It spoils the lovely scenery. They become irritable. Unwell, as Frédéric put it.

(...)

Catch me on a good day and I can look soignée and stylish. But on a bad day, racing through the streets with wild hair and flying laces, I must leave a trail of "unwell" Parisians in my wake.

Excerpt from Almost French by Sarah Turnbull

Posted by Julie at 12:04 PM | Comments (0) | TrackBack

July 3, 2008

Summer in Oslo, part two: Tourist attractions

Three favorite tourist attractions in Oslo:

1. The Norwegian Folk Museum. I work there because it's a great museum. And since I work there, it's a great museum. This is an open-air history museum - the world's oldest actually. It's basically a collection of historical buildings from different regions in Norway, complete with real Norwegian guides in real Norwegian national costumes (bunad is the Norwegian word). Of course I kind of have to put my steady summer job (I've lost count of how long I've been working there) on this list, but I seriously think this is the one museum you should go to, if you only have time (or cash) for one. After a few hours here, you will have experienced Norway on so many levels. There's a church from the 1200s and several grassy-roofed farmhouses from the 1600s, but you can also see a Norwegian student apartment from the 1980s and a Pakistani-Norwegian apartment from the 2000s. And about half of the visitors to this museum are Norwegians - it's not a tourist trap, it's something Oslo-people enjoy doing every summer. Take the 30 bus to Folkemuseet, and while you're in the area, you can check out the Viking Ships and Kon Tiki, if you have time/money/interest.

2. Vigelandsparken/Frognerparken. This park by Majorstuen metro station goes by two names. Technically, the first refers to the sculpture park by Gustav Vigeland, also known as "the park with all the naked statues", and the second is the rest of the area. Again, this is a good chance to do the touristy things that real Oslo people actually do. As far as I know, Vigelandsparken is a unique art experience. Frognerparken includes a swimming pool, and plenty of those sun-craving, beer-drinking Norwegians I mentioned earlier. Oh, and this is free!

3. The Opera House Sure, you could see an opera or a ballet here. But the building itself is a tourist attraction. It's brand new, it's right by the main train station, and you can walk on the roof and have a picnic there - but you can't drink alcohol or roller-skate. Here's a three-minute video of the whole building process.

See also:

• Summer in Oslo (part one)

Posted by Julie at 11:11 PM | Comments (1) | TrackBack

June 29, 2008

Summer in Oslo

This post is obviously for Peter and for Craig.

Here are four things you need to know about Oslo, especially if you're a student visiting this summer.

1. Whether you are arriving by boat or train (including airport express train ) your very first impression of Oslo is not likely to be amazing. It will get better. With the exception of the new Opera House, get out of that central train station/lower half of Karl Johan street area fast. Go east, west, north, south - it will be a step up from this no matter what.

2. Norwegians never get enough sun. If it's a sunny day, parks will be filled with people getting as much of it as they can. Norwegians believe that being indoors on a sunny day is sinful. I'm sure 80% of the summer activities Oslo-dwellers will recommend happen outdoors, about half of them are variations on the drinking-beer-in-a-park activity. See rule number 3.

3. Alcohol in Norway is tricky. Because of taxes and regulations, it will be more expensive than you are used to, and harder to find. This is not really a problem if you get used to it. Actually, this is really annoying. Beer can be bought in grocery stores until 8 PM on weekdays and 6 PM on Saturdays. Wine and spirits must be bought at "Vinmonopolet" (literally, The Wine Monopoly), the one "chain" of stores allowed to sell this. These stores usually close at 6 PM on weekdays and around 3 on Saturdays. And you can't buy anything on Sunday, of course. Bars don't follow these rules, but they will be more expensive than you are used to. Again, get away from Karl Johan, or think like a Norwegian and drink grocery store beer in a park. This is technically not legal, but no one cares as long as you're not being a nuisance.*

4. Norwegians do not eat out much. Although you'll probably find every kind of coffee shop, sandwich place and restaurant in Oslo, the Norwegian way to eat is to have breakfast and dinner at home and bring sandwiches wrapped in paper to work/school. Many Norwegians have turned their coffee to-go into a morning ritual, but paying someone to prepare their food for them is a special treat. So if you're on a budget, you can't afford to not visit grocery stores. (If you do need a quick ready-made meal, there are 7-Eleven and DeliDeLuca everywhere.)

Now you know the basics. I'll be back with more tips - my favorite tourist attractions and places to get coffee/beer/food.

* I'm sure some readers are rolling their eyes at how much space I'm giving this alcohol issue. But if you're a student from a country where you're used to just buying a bottle of wine whenever for whatever price you feel like paying, and you're arriving in Oslo at 2 PM on a Saturday, you'll be glad you read this.

Posted by Julie at 11:33 PM | Comments (0) | TrackBack

March 12, 2008

Norge setter ikke standarden for utdanning

Dette er en av disse artiklene som jeg kunne kommentert så mye at jeg ikke en gang tør å begynne. Men jeg kjenner at flere lange poster om utdanning i Norge contra andre steder i verden er på vei. Ettersom jeg har andre skriveforpliktelser først, får dere lese hva Anders Fjelland Bentsen, i ANSA, skriver i mellomtiden.

Takk til Ingar for link til artikkelen. Og legg forresten merke til at en lengre utgave av artikkelen kommer i Argument snart. Hurra for Argument, hvor jeg nå er medlem av samfunnsredaksjonen.

Posted by Julie at 3:28 PM | Comments (0) | TrackBack

February 12, 2008

Passing strangers

During my first month in Paris, at an American university, (waiting for money from Norway), I have thought about what culture I really feel that I represent here. I am European because I drink wine without getting drunk, feel comfortable in heels and fishnets, and know that there is a price difference when someone calls my French number when I'm in France vs. if I go to Italy. I am Norwegian because I know that neither a croissant nor a baguette is real bread, think all drinks in Paris are cheap and arrive at parties wearing boots and woolen socks and carrying indoor party shoes. I am American because I sound like one and use "we" when I talk about the US.

The ultimate test might be how I handle passing strangers.

Paris is not designed to cope with this situation at all. I have this theory: There are too many Parisians in Paris. The metro basically works, as do the wide boulevards (although not near Galleries Lafayette) and even parts of the Champs Elyssée (although not on weekends). But the charming narrow cobble-stoned streets and the sidewalks on any street were not built for actual people who really need to walk from point A to point B. They were built for chairs and café tables, for smoking waiters, for signs advertizing the "formule" of the day, for slow-walkers who take their time choosing which boulangerie they should buy their morning croissant from, and of course, for small dogs.

Oslo wasn't designed for people either, but this doesn't matter. First off, there aren't that many people in Norway. Secondly, Norwegians don't like interacting with strangers. This fear is hard to explain to Americans. What Americans call "friendly small-talk", Norwegians call "crazy/drunk/American/all of the above stalker tendencies". Norwegians back off when I come anywhere near an invasion of their personal space, which means they get out of my way. French people on the other hand, will not notice that I am standing right behind them. To get past them, I must either yell: "Pardon!" or just walk around them, in the actual street. If I meet someone face-to-face, the general rule seems to be that I must wait while they walk first, no matter what. Americans on the other hand, say "Excuse me," even if they are nowhere near me, just in case. They also smile more.

The last time I went to the US, the first thing that happened when I got there, was that a stranger talked to me and smiled at me and it didn't feel weird. I knew I was home. When I came back to Europe, the first thing that happened was that a stranger ran over my feet with a loaded luggage cart and didn't apologize. And I knew I was home again.

Posted by Julie at 12:52 AM | Comments (0) | TrackBack

September 8, 2007

Legeslang igjen?

Som et apropos til diskusjonen om legeslang fra noen måneder tilbake: Fredskorpsets utvekslingsprogram for helsepersonell skaper tydeligvis ikke brain drain fra utviklingsland. 

Solheim sier likevel at det internasjonale samfunnet må "få på plass regler som hindrer tapping av helsepersonell fra utviklingsland". Jeg er litt spent på hva disse reglene skal være - forhåpentligvis er det ikke snakk om å bare hindre flinke folk i å flytte på seg. Å nekte talentfulle mennesker å reise til land som vil ha dem, land der de kan leve bedre liv, bruke sin utdannelse og tjene penger, virker for meg grunnleggende galt, selv hvis det skulle ha positive konsekvenser for verden som helhet. Samtidig er det tragisk at helsepersonell "flykter" fra der de trengs mest. Det er imidlertid ikke alle tragedier vi kan forby. Å nekte noen å stemme med føttene, behandler bare et symptom på et langt større problem. "Studier viser at mange helsearbeidere fra utviklingsland selv ønsker å bli værende og arbeide i egne land, dersom forholdene og framtidsmulighetene hadde vært bedre," som det står i artikkelen fra Utenriksdepartementet. Og erfaringer fra utlandet kan bedre lands fremtidsmuligheter betraktelig.

Posted by Julie at 11:23 PM | Comments (0) | TrackBack

April 24, 2007

Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 2

Denne gangen er jeg ikke så positiv.

Internasjonale Studier ble opprettet som et tverrfaglig program, men slik det er i dag, er det en flerfaglig kombinasjon av samfunssøkonomi, statsvitenskap, historie og jus. I innføringsemnet INTER1000 veksler forelesere med bakgrunn fra disse fire fagene på å holde forelesninger som er omtrent identiske med forelesninger de holder i sine egne innføringsemner. Det eneste andre rene interemnet er INTER3090, der studentene skriver avsluttende bacheloroppgaver og kan velge tema fritt. Resten av tiden tar interstudenter fag sammen med studenter på disse fire programmene.

Dette medfører administrative problemer som at vi får mangelfull informasjon om for eksempel hva som forventes på eksamen. Dette var spesielt problematisk i forbindelse med JUROFF1410, Folkerett, på juridisk fakultet som arbeider på en helt annen måte enn det samfunnsvitenskapelig og humanistisk fakultet arbeider. Informasjonsproblemer bør imidlertid være ganske enkle å løse.

Det er verre med faglige prioriteringer og hvordan studieløpet legges opp. For eksempel er ECON1410, Internasjonal Økonomi, det eneste obligatoriske samfunssøkonomiske emnet som alle på inter må ta, uavhengig av fordypning. Jeg mistenker at dette emnet er valgt av noen som ikke er samfunnsøkonom og som ikke vet at man helst skal ha tatt mikro- og makro-økonomi før man tar dette emnet. Dette medfører vanskeligheter for inter-studentene og sannsynligvis også frustrasjoner fra samfunnsøkonomistudenter som holdes tilbake av oss som ikke har sett tilbud- og etterspørselskurver før. Jeg er stygt redd for at emnet ble valgt kun fordi det heter “Internasjonale...”.

Studentene møter slike problemer ved å prøve å ordne opp selv. Etter press fra Internasjonale Studenter, ble det for eksempel satt opp ekstraforelesning tidlig i semesteret for opplæring i juridisk metode. Det er også “leksehjelp” i samfunnsøkonomi der studenter med denne fordypningen hjelper de som tar Internasjonal Økonomi.

Det er bra at vi som studenter tar ansvar selv, for det er ingen har ansvaret for oss. Det er ingen stillinger knyttet til dette programmet. Alle som jobber med oss har samtidig andre forpliktelser, og derfor er det ingen som taler vår sak.

Et eksempel på dette: I emnet Internasjonal Politikk 2, tok vi opp på en forelesning som var satt av til diskusjon av emnet og forelesningene at vi synes det var mye repetisjon (fra Internasjonal Politikk 1). Svaret var at dette var fordi vi hadde faget INTER1000, og at det ikke var statsvitenskapelig fakultets feil at vi lærte IP2-pensum i vårt eget fag. Professor i statsvitenskap, Dag Harald Claes, sa: “Dette må dere ta opp i deres eget programråd.” Svaret var selvfølgelig: “Men du er i vårt programråd!” Dette er typisk: de som jobber for oss er egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt.

Kanskje det verste problemet er det “dypeste”: forståelsen av hva vi egentlig driver med. Det virker som om statsvitere tror vi bare driver med internasjonal politikk, historikere tror vi bare driver med internasjonal historie, og samfunnsøkonomer bare med internasjonal økonomi. På forrige Fagkritisk Dag var temaet om vi burde ha en egen mastergrad i Inter. Statsvitenskap mener at vi burde ta statsvitenskap og fordype oss i Internasjonal Politikk. Dette er absolutt ikke nok. Hvis det var det jeg ville gjøre, hadde jeg jo gått på statsvitenskap! Jeg går på Inter fordi jeg vil studere mer enn relasjonene mellom stater: globalisering, migrasjon og krig er eksempler på temaer jeg mener ikke kan studeres uten tverrfaglighet. International Studies (ikke International Relations) kan også omfatte metoder fra sosialantropologi, sosiologi, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, medievitenskap osv. Vi studererer temaer, ikke disipliner.

Det er derfor vi ønsker å lage et nytt emne INTER2000: vi vil undersøke reelle problemer som ikke passer pent og pyntelig innenfor ett fagområde. Verden er ikke inndelt etter fakultet. Man kan ikke forstå politikk uten å forstå økonomi og historie. Dette har blitt en selvfølgelighet for meg. Derfor stiller jeg meg helt uforstående til historikere som snakker om “political science and other dark arts” eller statsvitere som sier at de “ikke liker tall”. Slik sett er jeg egentlig blitt “disiplinert” selv: jeg er blitt tverrfaglig.

Men hva vil det si å være disiplinert? Jeg har etterhvert skjønt at for de disiplinerte selv, handler det ikke om hva man kan, men hvordan man går frem for å lære det. Historikere sier at jøder og palestinere i lang tid har stilt krav som ikke lar seg gjennomføre samtidig. Statsvitere sier at det ikke finnes noen overlappende vinnermengde når jøder og palestinere forhandler. Budskapet er akkurat det samme.

Dette kan jeg tenke og skrive nå. Da jeg begynte her, kom jeg imidlertid rett fra videregående og trodde at siden Internasjonale Studier var en egen grad, måtte det være noe eget ved det. Det er svært frustrerende at denne oppfatningen ikke deles av de som skapte denne graden.

Se også...

• An education for globalists?
• Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 1 

Posted by Julie at 3:29 PM | Comments (1) | TrackBack

March 16, 2007

Jeg har en konkurrent

Aftenposten anmelder kaffebarer. Men bare midlertidig; dette ser ikke ut til å bli en serie. Og de skriver bare punktvis. Selv om jeg ikke har testet Far Coast eller Karabista ennå, er Aftenposten og jeg jevnt over ganske enige: Stockfleth's er bra, Java og Kaffebrenneriet går an (her er de mer positivt innstilt enn jeg er for tiden), og People&Coffee må skjerpe seg!

Posted by Julie at 2:01 PM | Comments (3) | TrackBack

March 2, 2007

17 grunner til å lese på Nobelinstituttet

Oppdatering: Jeg innser nå at dette kan virke som en oppfordring til alle om å lese på Nobel fordi jeg føler meg ensom når jeg er der. Det er det ikke! Selvsagt, dere må gjerne gjøre det, men vit at jeg drar til Nobel nettopp for å være bittelitt mindre sosial enn ellers. Les der hvis dere har samme mål; hvis Nobel blir det nye "Læringssenteret Eilert" må jeg rømme.

17 grunner til å lese på Nobelinstituttet

1. Det er det eneste stedet jeg har møtt virkelig snille bibliotekarer.

2. Det er stikkkontakter og lamper ved hver sitteplass.

3. Det er alltid såpass god plass at du kan velge hvem (om noen) du skal sitte ved siden av.

4. Det ligger i umiddelbar nærhet av Kaffe&Krem, Consenzo, Åpent Bakeri, Ark, Kiwi, trikk og t-bane, og ganske nærme resten av sentrum generelt.

5. Du kan kopiere gratis.

6. De har det meste av litteratur som er relevant for Internasjonale Studier.

7. De ser ikke stygt på deg om du løper ut for å ta en telefon (så lenge du løper ut selvfølgelig)

8. De ser ikke stygt på deg om du begynner å le av noe morsomt du leser.

9. Selv om det altså ikke er så strengt der, er det likevel alltid god arbeidsro.

10. De har et pauserom der man kan spise matpakke og snakke med folk.

11. Bibliotekarene gir deg bokmerker.

12. Det er trådløst nettverk som fungerer bra.

13. Bibliotekarene finner frem alt du vil ha, gjerne mens du selv går og tar en kaffe.

14. Det er kjempelett å forlenge lånetiden, gjerne over telefon. Det virker som om de bare blir glade når du gjør dette. 

15. Du kan få lånekort der som virker i biblioteker over hele landet, og de har fancy Nobel-logo.

16. De har kaldt water-cooler-vann. 

17. Det er fint der. 

(Av disse 17, oppfyller lesesalen på SV punkt 10, punkt 16 og delvis punkt 12. Universitetsbiblioteket er litt bedre, men der er det dårlig plass og ikke minst sinte bibliotekarer.)

Og 1 grunn til å ikke lese på Nobelinstituttet: DE STENGER KL. 15.45! Hva er dette for slags latskap? 

Posted by Julie at 5:58 PM | Comments (1) | TrackBack

January 7, 2007

Kaffebarguiden: Java

I 2002 hadde TIME følgende å si om Java: "Baristas at this pocket-size purveyor of caffeine jolts serve a trendy clientele including Crown Prince Haakon."

Java er fortsatt trendy. Jeg går forbi flere ganger i uken, og selv om jeg ikke har sett kronprinsen, har jeg sett mange kjente fjes - og mange små hunder med strikkegensere som titter på meg fra Louis Vuitton hundevesker. Java er fortsatt lite. Det er god plass til kø foran disken, men nesten ingen sitteplasser. Som på Stockfleth's kan man føle seg priviligert om man kan sitte.

Java er en del av det Aftenposten (i en artikkel det ikke lenger er mulig å linke til) kaller "Stripa på Haugen". Den konkurrerer derfor om oppmerksomheten med isen til Pascal, sconsene til Baker Hansen, åpningstidene til DeliDeLuca og klippekortene til Kaffebrenneriet. Java har ingen skilt utenfor som det står Java på. Jeg refererte lenge til den som "caféen uten navn". På dette tidspunktet visste jeg om Java som "det litt for trendy kaffestedet jeg ikke helt vet hvor er", og jeg var nesten litt skuffet da jeg oppdaget at Java hadde ligget der det ligger hele tiden. I ettertid vet jeg ikke om det å forvente at folk vet hva caféen din heter selv om du ikke forteller dem det er forferdelig arrogant, eller bare fantastisk kult og selvsikkert.

TIME skrev også at Java var Oslos beste kaffe. Første gangen jeg var på Java, var det eksamenstid. Vi stirret ut av de store vinduene og orket ikke egentlig å si så mye. Cortadoen smakte ikke så dyr som den var. Det hele var litt skuffende, ikke fordi det var dårlig, men fordi det ikke var fantastisk. Her hadde jeg hørt at Java var bedre enn Stockfleth's, og så var det bare bra, ikke mer. I ettertid kan jeg skylde på stress. Anna bestemte seg for å rette på dette, og tok meg med på Java en gang til - i juleferien. Denne gangen var det flere sitteplasser å velge mellom, vi var fornøyd med livet og ferien, og cappuccinoen var virkelig god.

Moralen er: Java er best når det er rolig der, og det er sjelden. Jeg liker fargen på veggene. Jeg liker at de skriver små skilt der det står: "Kjære Java-junkies. Vi vil ikke at dere skal skade dere. Vær forsiktig når det blir pusset opp her." Jeg liker at selv når det er kø og trangt, er det ikke spesielt stressende atmosfære der. Men jeg er ikke så glad i Louis Vuitton og høye priser. Jeg lovet baristaen som lagde både den gode cappuccinoen og den ok cortadoen at jeg skulle blogge om Java med en gang, og så får jeg heller oppdatere etterhvert som jeg blir mer kjent med stedet.

Hva bør man bestille? En cappuccino tydeligvis. 

Posted by Julie at 2:01 PM | Comments (2) | TrackBack

December 17, 2006

Bra matbutikker i Oslo

Hvis man, som jeg, har lett byen rundt etter maismel, gresskarpaifyll eller ingredienser til samosa, kan denne lille guiden være nyttig. Hvis det er noen som har flere tips, er det flott - kommenter enten hos meg eller hos Jorunn.

Posted by Julie at 6:25 PM | Comments (0) | TrackBack

December 13, 2006

Stengt for studenter

Lesesalen er stengt for eksamen. Det er merkelig stille og øde på samfunnsvitenskapelig fakultet. Nesten ingen i kaffebaren, kantinen eller gangene. Utenfor toalettene står en gjeng pensjonister og sørger for at ingen av studentene som har eksamen prater seg i mellom.

På biblioteket har det roet seg nå som det nærmer seg jul, men i forrige uke var det kaotiske tilstander. Jeg var der halv ni og tok den siste plassen i hele bygningen. Alle lesesalene var opptatt. På denne siden kan man se de dystre fakta: i hele eksamensperioden er det nesten ingen steder man kan lese på Blindern. Enkelte dager er til og med "alle lesesaler UiO" stengt for eksamen.

Eksamensvaktene skuler på meg når jeg fyller vannflasken min og tar frem bokskapnøkkelen. Det er nesten så jeg får lyst til å rope ut noen tilfeldige samfunnsvitenskapelige fakta for at de skal anklage meg for å jukse. Jeg prøver jo bare å forberede meg til min egen eksamen. Jeg prøver bare å finne et sted hvor jeg kan lese. Jeg vil jo bare studere. Men det er visst for mye å forlange. På Blindern skal man bare ta eksamen.

Det er litt symbolsk det der, ja...

Posted by Julie at 10:03 AM | Comments (0) | TrackBack

September 14, 2006

Kaffebarguiden: U1

U1s navn er ikke spesielt kreativt; det kommer av at stedet ligger i underetasjen av Samfunnsvitenskapelig Institutt, aka. SV, aka. Eilert Sundts hus på Blindern. Så vidt jeg vet drives U1 av studenter som jobber mer eller mindre frivillig for at andre studenter skal få billig øl og kaffe. Og det er nettopp prisnivået og beliggenheten som er stedets største fordeler. Kaffen er jevnt over ikke like god som på de fleste andre steder jeg anmelder, men hvis man kunne målt kaffekvalitet helt nøyaktig og korrigert for prisforskeller, ville U1 helt klart scoret høyest.

Til tross for at jeg mer eller mindre bor på Blindern, blir jeg ikke lei av U1. Det er kanskje fordi man aldri helt vet hva man får der. For det første kan man aldri vite hva kaffen smaker. Vi snakker fortsatt om "den dagen U1 hadde så god kaffe", men det har vært tilfeller der jeg har stirret vantro på min egen kaffekopp og tenkt: "Er dette sølet virkelig kaffe?!?" (ikke at jeg ikke drakk det).

Prisen på kaffe var lenge en overraskelse hver gang. Det står nemlig på prislisten at kaffe koster 5 kr, men det finnes to størrelser. Den lille koster 5, og den store burde etter min logikk koste enten 6 eller 7 kr, slik at det "lønner seg" å kjøpe en stor. Lenge vekslet studentene bak disken mellom 5 og 10 kr for stor kaffe. Vi utviklet raskt et system for å sørge for at vi alltid fikk store kopper til 5 kr: Var det gutter bak disken, kjøpte Ingvild og jeg kaffe. Var det jenter bak disken, sendte vi Per Ivar. Det fungerte utmerket, og ofte fikk vi til og med gratis kaffe (men da la vi bare penger på disken, for god karma). Så en dag fikk Per Ivar kjøpt kaffe til 5 kr - av en gutt. Systemet vårt hadde ramlet sammen; vi var forståelig nok i sjokk og visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi opplevde noen kaotiske uker og ble nødt til å dra til RF-kjelleren for å drikke kaffen til mat/nat-studentene. Nå har kaffeprisen på U1 imidlertid stabilisert seg på 5 kr uansett størrselse, og vi er lykkelige så lenge det varer.

På dagtid er U1 åpen mandag, onsdag og fredag frem til 16 (ca.). Er du virkelig fattig student, kan det lønne seg å henge her ved stengetid og kanskje få gratis kaffe. På fredager åpner de igjen kl 17, og da er U1 mer utested enn kaffested.

Hva bør man bestille? En stor kaffe, takk. Hvis du bare vil ha litt kaffe og du har en tendens til å søle, kan du bestille en liten kaffe i en stor kopp. U1s espressobaserte drikker er gode nok og billige (ca. 10-15 kr, altså halvparten av prisen i de fleste skikkelig kaffebarer), men du bør ha god tid. Virkelig god tid. Det tar nemlig tid å få oppmerksomheten til studenten bak disken, få dem til å oppfatte en så komplisert bestilling, vente på at de skal leke med espressomaskinen og betale. Muffins (det eneste spiselige jeg har sett på U1) er en dårlig investering, og medbrakt er veldig tillatt. På kvelden koster øl 29 kr eller noe der omkring, og det er helt klart øl du bør drikke. Ikke fordi det er så godt, men fordi det passer mye bedre med øl enn vin på U1, som tross alt er en billig studentbar. Sist jeg bestilte vin her, var reaksjonen: "Vin? Har vi vin? Joa, denne kartongen som vi åpnet i fjor... eh, hva er det vi tar for vin igjen?" Be om å få øl i glass; plast eller papp er ikke så gøy.

Posted by Julie at 10:32 AM | Comments (3) | TrackBack

September 10, 2006

Kaffebarguiden: Kaffebrenneriet

Kaffebrenneriet har hatt stor suksess og får mye av æren for at kaffebarkulturen har endret seg (evt. oppstått i det hele tatt) i Norge. De var nesten først ute med kaffebar i Norge (faktaopplysninger vil bli oppdatert når jeg finner min kjære kaffebok "Bønner i by'n"). I dag er det Kaffebrennerier overalt, og dette er kaffebarkjeden fremfor noen, den alle har hørt om. De har utarbeidet en klar profil med grønne servietter, og forskjellige farger på etikettene til de forskjellige kaffetypene de selger i løsvekt. Legg merke til at den lille papirposen med kaffe legges i en gjennomsiktig plastpose slik at du kan gå rundt og reklamere for Kaffebrenneriet når du vandrer rundt i byen.

Dette er ikke en klage over at Kaffebrenneriet er en kjede. Tvertimot: jeg synes det er bra at Norge har sin egen Starbucks. Som en stor aktør på kaffebarmarkedet, kan de organisere begivenheter som Kaffens Dag, med gratis kaffe, og siden de har mange filialer, kan jeg gå fra Kaffebrenneri til Kaffebrenneri og få gratis kaffe på hvert sted! Kaffebrenneriet har klippekort, og man får en gratis liten dagens kaffe (evt. 17 18 kr avslag på en annen kaffedrikk) når man har kjøpt kaffe seks ganger. Dette er ikke dårlig, og det fungerer ekstra godt når jeg kan stemple dette kortet overalt.

Virkelig overalt, ja. Kaffebrennerier klemmer seg inn i de minste små kroker, og lokalene har ofte en merkelig form på grunn av denne insisteringen på å helle en kaffebar overalt hvor det kanskje strengt tatt ikke er plass til det, for eksempel inne i en kjøkkenutstyrsbutikk (Grensen), inne i en Ark-bokhandel (Aker Brygge) eller som en lang, trang gang rundt første etasje av XXL (Storgaten). Jeg var ofte innom Kaffebrenneriet i Grensen da jeg gikk på videregående i nærheten, og det som alltid slo meg var hvor mye bedre stemning jeg kom i med en gang jeg kom inn i lokalet, pga. den behagelige musikken, lukten av kaffe og ikke minst vissheten om at jeg snart skulle få god kaffe. Det er stort sett kø på Kaffebrenneriet, men det gjør ingenting, for omgivelsene er så antistressende. Likevel er ikke Kaffebrenneriet et sted man ender opp med å sitte i timevis, med mindre det er for å holde på sin barkrakk med utsikt over gaten kun fordi man føler seg så heldig som har fått den plassen. Kaffebrennerier virker nemlig stort sett for trange, og stolene er ikke alltid så behagelige. Det funker hvis man er alene og har litt dødtid å slå ihjel, men det er vanskelig for en hel gruppe å samle seg om en lang kaffesamtale når man sitter på lang, lang rekke langs vinduene, eller evt. er spredd rundt hele lokalet fordi man ikke fant sitteplasser ved siden av hverandre. Selv urbane cafénordmenn setter seg helst ikke ved siden av hverandre, derfor er gjerne annenhver plass ledig. (Dette er også et problem på bussen og på forelesningssaler.)

Mitt tidligere favorittKaffebrenneri er nærmere omtalt her. Dessverre eksisterer ikke lenger antikvariatet ved siden av, og dermed er ikke denne lenger en favoritt. Nå er det bare en alt for liten café.

Kaffen er god. Stort sett. Espressobaserte er imidlertid mye svakere på kaffesmaken enn for eksempel på Stockfleth's. Noen ganger (og dette blir jeg mer og mer irritert over etterhvert som jeg blir stadig mer kresen), fortjener altså Kaffebrenneriet navnet Melkevarmeriet. Å servere caffe latte i suppeboller er det ikke alle som har sansen for (se punkt 15 her), men dette angår ikke meg, da jeg som nevnt bare bestiller caffe latte på Stockfleth's. Jeg har opplevd grøtcappuccino på Kaffebrenneriet (Storgaten). Grøtcappuccino er når melken blir kokt slik at det smaker som grøt og når de i tillegg tar "cappuccinodryss" på toppen slik at det smaker som risengrynsgrøt med kanel. Æsj. Uprofesjonelt. Blæ. Men stort sett er kaffen god.

Hva bør man bestille? En dagens kaffe i valgfri størrelse til å ta med. Dette er ikke bare for å unngå Melkevarmeriproblemet. Les informasjonen om de to forskjellige dagens kaffe og velg den som høres best ut. Er du i tvil, ta den kraftigste. Bestiller du dette ofte nok, vil du oppdage (om du ikke visste det fra før) at det er store forskjeller mellom ulike kaffetyper. Du vil kanskje utvikle sansen for noen typer, og snart er du på vei til å bli en skikkelig kresen kaffekjenner. Gratulerer! Kjøper du en halv kilo kaffe, får du med en liten dagens på kjøpet. Hvis du skal "sitte her", anbefaler jeg ikke dagens. Den virker liksom mindre i vanlig kopp, og den er lett å søle. Prøv en varm sjokolade hvis du har god tid. De er nemlig kjempestore: bra hvis du skal sitte lenge og se ut av vinduet på folk som stresser forbi, men kvalmende hvis du drikker den fort. Spør evt. om du kan få den mindre. For barn er i hvert fall Kaffebrenneriet i Grensen greie på dette punktet. Varm sjokolade serveres i de beryktede suppebollene. Ellers er det stort sett cappuccino jeg har bestilt, og i de aller fleste tilfellene har det vært godt. Bare hold et lite øye med melken når den steames. Cookies på Kaffebrenneriet er chewy - et stort pluss i forhold til Stockfleth's som har harde cookies. Kaffebrenneriet har eget bakeri, og bakevarene er alltid bra, men det varierer hvor godt utvalg det er.

Ikke glem å stemple kaffekortet! 

Oppdatering: Jeg ble invitert til Kaffebrenneriet i Løvenskjolds gate 2 i dag, for å få bevist at dette er et Kaffebrenneri med plass. Ja, det er plass der, selv om det fortsatt er plassert for mange små bord og stoler overalt, og vi fant plasser som vi følte at vi kunne beholde en drøy time uten dårlig samvittighet. Ikke minst er den halve timen jeg brukte på å gå dit fra leiligheten min en fin tur. Man kan si hva man vil om Frogner, men det er vakkert der.

Posted by Julie at 6:01 PM | Comments (4) | TrackBack

September 5, 2006

Kaffebarguiden: Stockfleth's

Det er kanskje urettferdig for alle andre kaffebarer at jeg begynner kaffebarguiden her. Stockfleth's har byens beste kaffe. Det er vanskelig å slå akkurat det.

Den første boken min om kaffe heter "Bønner i byen" og er skrevet blant annet av Tim Wendelboe, som har jobbet her. Det er dette som er årsak til at jeg i starten så på Stockfleth's som fasiten når det gjaldt kaffe, men det er den virkelig gode kaffen som gjør at jeg fortsatt gjør det. Stockfleth's har i følge Aftenposten byens best caffe latte, og det er det eneste stedet jeg selv bestiller dette - jeg tror faktisk det var det første jeg bestilte her noensinne, nettopp for å teste Aftenpostens påstand. Det siste året på videregående sluttet jeg med kjemi og hadde plutselig 5 fritimer hver uke. Stockfleth's ble da en stamcafé for alvor: hver tirsdag, mens resten av klassen pugget vekten av ulike molekyler, satt jeg på Stockfleth's og gjorde lekser i fag jeg likte eller bare leste gode bøker.

Stockfleth's har stadig flere avdelinger. Den opprinnelige Stockfleth's caféen ligger i Lille Grensen, og det var også der mitt tirsdagsrituale stort sett fant sted, hvis det var plass til meg. Lokalet er nemlig lite - alle sitter i nærheten av både alle andre gjester og kaffemaskinene uansett hvor man plasserer seg, men dette er kanskje noe av det som gjør dette til den koseligste Stockfleth's avdelingen. Som lesecafé er nok Stockfleth's i Tinghuset bedre, med større bord i riktig høyde for notatskriving og mange store vinduer som gir godt lys. Også her bør man føle seg litt heldig hver gang man får plass. Stockfleth's i Prinsens gate har en stilig, litt minimalistisk første etasje som skjuler en mørkere kjeller med mer tilfeldige gamle møbler - perfekt hvis man har venner med bestemte og svært forskjellige meninger om hvordan en café skal innredes. Generelt er stemningen på Stockfleth's preget av at det er en kaffeutsalgskjede som har blitt cafékjede: kaffen kom først, og stemning og image er bygget opp rundt det, med nøytrale farger og enkel, men ikke påtrengende minimalistisk interiør. I Lille Grensen er det en caffe latte tegnet på veggen, med beskjeden: "Caffe Latte er espresso med melk." Sånn i tilfelle noen lurte på det. Ellers er lokalene dekorert med diverse diplomer og premier til både kaffen og baristaene.

Stockfleth's har ikke klippekort, og prisene er stort sett høye. Dette gjør de fordi de kan - fordi selv om det koster, synes selv en fattig student at det er verdt det. 

Hva bør man bestille? Hva som helst. Alt er godt, og selv caffe latte smaker faktisk kaffe her! 

Oppdatert 24. august 2007: Stockfleth's har kaffekort nå! Man må kjøpe ganske mye kaffe før man får noe gratis, men siden dette var et av yndlingsstedene før det ble kortsystem, kan jeg ikke klage. Det var nok dette som skulle til for at Stockfleth's virkelig skulle danke ut Kaffebrenneriet i konkurransen om mine utekaffepenger.

Oppdatert 26. oktober 2007: Etter et besøk på Stockfleth's forrige uke forstod jeg virkelig frustrasjonene beskrevet i "Ristretto Rant". Ristretto kan være veldig godt, men jeg vil vite at det er det jeg får når jeg bestiller dobbel espresso. Og den bør serveres veldig raskt og ikke bare være bitter. Skummelt at jeg faktisk klager over dette uten det minste snev av ironisk distanse, og skuffende at det var Stockfleth's som fikk meg til å skrive det.

Posted by Julie at 9:30 AM | Comments (0) | TrackBack

Julie drikker kaffe: en guide til Oslos kaffebarer

Jeg har satt i gang et prosjekt: anmeldelse av Oslos kaffebarer. Jeg anser meg selv som ekspert på dette området (jeg har per dags dato 14 kaffekort i lommeboken), og det har bare vært et spørsmål om tid før jeg startet den definitive guide til kaffebarene. Det finnes utelivsguide for Oslo, men kaffesiden av utelivet har hittil blitt glemt. Ikke nå lenger. Kaffebarguiden er her!

• Java
  
• Kaffebrenneriet
  
• La Sosta
  
• Stockfleth's
• U1
• Åpent Bakeri

 

Oppdatering 26. september 2006: jeg har nå 15 kaffekort etter å ha vært på Baker Hansen i Drammen.

Oppdatering 6. januar 2007: selv om det ikke akkurat er en kaffebar, har jeg takket være Narvesen 16 kaffekort. 

Posted by Julie at 9:18 AM | Comments (0) | TrackBack

July 31, 2006

Om videregående skole som oppbevaringsplass

Det er flere av mine venner som har begynt å lese pappas blogg via min egen, og det er bra! Så det kan vel bli litt masete med "se hva pappa skriver" hvis jeg linker til ham for ofte. Men akkurat dette linker jeg til, fordi det i stor grad er basert på mine opplevelser og fordi pappa har snakket så mye om det på forhånd at jeg nesten føler jeg kunne skrevet det selv.

Det handler om at allmennlinjen på videregående skole blir brukt som oppbevaringsplass for alle som ikke vet hva de vil, men som har bestemt seg for (eller har foreldre som har bestemt) at de må gå på videregående, helst i riktig bydel. Jeg kunne skrevet en laaaaaaaang post om dette, men jeg tror jeg utsetter det, slik at dere heller kan lese pappas kronikk.

"Jeg har allerede fått kommentarer som sier at "flinke barn" ikke har godt av å være sammen med hverandre, for de er svake sosialt. Det er med andre ord slik at er du flink, så er du ikke sosialt anlagt. Akkurat som det tydeligvis er slik at det ikke er mulig å være rik og lykkelig."

Denne myten har jeg kommentert mer generelt her, men la meg bare si: det skuffer meg at mennesker jeg regnet som intelligente, fortsatt tror at det er en motsetning mellom skoleflink og sosial. Det skuffer meg i hvert fall at mennesker jeg trodde kjente meg, fortsatt har slike fordomsfulle tanker om meg.

Posted by Julie at 6:22 PM | Comments (1) | TrackBack

July 27, 2006

Skeidar vs. IKEA del 3

Work in progress... nå som jeg har vært på lunsj med informasjonsansvarlig på Skeidar, kommer det mer. Dette kommer muligens til å være i "Skeidar vs. IKEA del 4"

De opprinnelige Skeidar vs. IKEA listene var (selvsagt) skrevet for å underholde, men de innebærer en seriøs advarsel til Skeidar:[1] Dere har en konkurrent som har forstått fleksibilitet, effektivitet, bruk av internett, utstillinger, markedsføring og hvordan kundene tenker.

Skeidar og IKEA konkurrerer om kunder som er villige til å sette møbler sammen selv mot at de er relativt billige. Italian House reklamerer med at de er ”umbraco-fri sone”, men til gjengjeld ville jeg betalt fem ganger så mye som på Skeidar hvis jeg kjøpte spisestoler der. Både IKEA og Skeidar har kunder som er unge og som ikke har penger å kaste bort.

Unge kunder bruker internett, og de har ikke nødvendigvis egen bil. Å kunne planlegge kjøpet på forhånd, vite at varehuset har et produkt kunden vil kjøpe og hvor mye det koster, før man setter seg på bussen eller i en bil man har fått låne, er svært viktig. Internett gjør at kunden kan sammenligne de tilsvarende kjedene og finne ut hvor den beste varen til den beste prisen finnes, og dette er mye mer effektivt enn å reise fra varehus til varehus. Alt i varehusene bør derfor være på nettet, inkludert mål, farger og priser.

Kunder med lite penger har ikke råd til å bare ta sjansen på at ting skal fungere. Selv et planlagt kjøp kan vise seg å være feil når det settes inn i stuen, og når du har brukt halve studielånet for den måneden på et møbel, er det ikke aktuelt å trekke på skuldrene og si: ”Ja, ja, det var ikke så fint likevel. Jeg får sette det på loftet og kjøpe et annet i morgen.” Man prøver klesplagg på kroppen, og møbler må prøves i boligen. Så lenge et produkt er ubrukt og du har kvitteringen, kan du få pengene tilbake fra IKEA - i ubegrenset tid. Hvis pakken er åpnet, varen satt sammen og så skrudd fra hverandre igjen, er det min erfaring at IKEA regner den som ubrukt.

”IKEA har lurt meg igjen,” sier folk med et smil i kassekøen på IKEA. På grunn av de innbydende utstillingene, de lave prisene og den ubegrensete pengene-tilbake garantien, er det fort gjort å plukke med seg dobbelt så mye som du hadde tenkt. Selvbetjening hjelper også her, for det er mye enklere å impulsivt hente noe på selvbetjeningslageret enn å impulsivt lete etter en ansatt, forklare hva man vil ha og bestille det.

IKEA vinner på kombinasjonen mellom planleggingsmuligheten, oppfordring til impulskjøp og angremuligheten. Internettsider gjør at jeg drar til varehuset i det hele tatt; utstillingene og prisene gjør at jeg kjøper mer enn jeg hadde tenkt; pengene-tilbake sørger for at jeg er fornøyd til slutt. Og hver gang jeg angrer på noe og drar tilbake for å få pengene tilbake, betyr det at jeg drar tilbake til IKEA.

Jeg bryr meg i utgangspunket ikke om alderen til de som utfører kundeservice, så lenge de er serviceinnstilte. Den hjelpen jeg har fått på IKEA har vært nyttig, og jeg har ingen negative erfaringer. Da jeg stilte et spørsmål som ansatt A ikke kunne svare på, kontaktet hun ansatt B med mobiltelefon eller walkie-talkie og ga meg svaret, i stedet for å sende meg på rundtur i varehuset for å finne ansatt B selv. Jeg har likevel ikke mye erfaring med kundeservice på IKEA, siden det er lagt opp til at kunden skal greie såpass mye selv. På Skeidar er kunden i større grad prisgitt den ansatte, og der har jeg opplevd treg og sur service fra ansatte i alle aldre.

Jeg jobber på LaDanse, den eneste butikken i Oslo som selger danseutstyr. Er en vare utsolgt hos oss, bestiller vi til kunden og ringer kunden når varen er kommet inn i butikken. Kunden har ingen kjøpeplikt[2] og betaler selvsagt ikke forskudd. At en vare er utsolgt, betyr at den ikke kommer til å være et problem å selge igjen. LaDanse er den eneste danseutstyrsbutikken i Oslo. Skeidar er ikke den eneste møbelkjeden i landet.

Posted by Julie at 1:51 PM | Comments (0) | TrackBack

July 23, 2006

Skeidar vs. IKEA del 2

Etter at jeg skrev dette, fikk jeg en mail fra informasjonsansvarlig i Skeidar: 

Kjære Julie.
Det var da ikke måte på hvor uheldig du har vært under ditt besøk på Skeidar. Det beklager vi.
Her er det stort forbedringspotensial, forstår jeg. Hvilket Skeidar-varehus var du på besøk i? Hvilken dag var det og har du kopi av ordrebekreftelse etc? Grunnen til at jeg spør er selvfølgelig at dette er noe vi gjerne vil gripe fatt i, siden vi altså har et stort forbedringspotensial.

Men på ett punkt må jeg få lov til å arrestere deg litt: Vi skammer oss ikke over å ha ansatte i møbelvarehusene våre som er over tenårene! Faktisk er vi stolte over at så mange av våre ansatte trives i Skeidar og velger å stå lenge i jobben. Som din far sikkert vil kunne fortelle deg, er det svært gagnlig for hele nasjonaløkonomien at også folk over 40 er ute i arbeid. Selv om de altså ikke ser like trendy ut som skoleungdommene på IKEA. Våre møbelselgere er ansatt fordi de kan mye om møbler og kundebehandling.

Helt til slutt: Jeg vil gjerne invitere deg på en rundtur i et Skeidar-varehus. Med lunsj, selvfølgelig!

Mitt svar:

Jeg har ingenting i mot "ansatte som er over tenårene". Den kommentaren sikter egentlig til følelsen av at det er flere kulturforskjeller mellom Skeidar og IKEA enn jeg først hadde trodd, og at dette var noe av det første jeg la merke til da jeg gikk inn på Skeidarvarehuset i Asker etter å ha vært i IKEAvarehuset på Slependen.  Alderen på de ansatte trenger ikke ha noe å si for kvaliteten på kundeservicen, og de ansatte var forsåvidt hyggelige. Jeg ble først og fremst irritert over måten handlingen var organisert på. Det var med andre ord ikke de konkrete ansatte eller den konkrete dagen som var problemet.

Uavhengig av alderen på de ansatte, må man tenke på alderen på kundene. Når det gjelder unge kunder, tror jeg internet, effektivitet og mulighet for å angre på impulskjøp er svært viktig. Jeg forklarer gjerne hva jeg mener, og hva som lå bak den litt overfladiske "instruksen" i bloggen, på omvisningen. 

Jeg skal altså på omvisning/lunsj på Skeidar i morgen.

Fortsettelse følger...

Posted by Julie at 2:35 PM | Comments (0) | TrackBack

July 12, 2006

Skeidar vs. IKEA

Hvordan handle på IKEA:

1. Gå på IKEA.no og finn ut hva du vil ha.
   
2. Lag en liste, gjerne med bilder til.
3. Print.
4. Kjør til varehus.
5. Ta en tralle.
6. Vandre... Se på de artige utstillingene. Le av at vinopptrekkeren heter Groggy og sengetøyet har navn som Mysa Måne, Gosa Krama og Tupplur.
   
7. Finn tingene du har på listen.
8. Sjekk på lappen på hver ting og finn ut hvor du skal hente dem på selvbetjeningslageret eller evt. hvem du skal snakke med hvis de er på det andre lageret.
   
9. Få lapp som du skal levere på lageret og veibeskrivelse.
10. Stå i kassekø og lur på hvordan du greide å kjøpe så mye som ikke opprinnelig var på listen din. Hver ting koster bare 19 kr, men hvor mye blir det til sammen?
11. Bli forundret over hvor lite det egentlig blir til sammen.
12. Kjør til lageret.
13. Gi lapp til lagermenneskene.
14. Vent.
15. Få lagervare.
16. Dra hjem.
    
17. Sett sammen møbler.
18. Angre på noen impulskjøp.
19. Få pengene tilbake. No questions asked.

Hvordan handle på Skeidar:

1. Gå på Skeidar.no og let etter varer.
2. Bli forvirret.
3. Les at varen finnes i flere farger.
   
4. Let etter flere farger.
5. Gi opp.
6. Kjør til varehus og håp at du finner noe.
7. Legg merke til at gjennomsnittsalderen på de ansatte har steget med 15 år ift. IKEA.
8. Vandre. Grøss over enkelte møbler og over tanken på at noen fikk penger for å designe dem og at andre betaler penger for å kjøpe dem.
9. Finn noe som ligner på det du fant på Internet.
10. Registrer at dette ikke koster 19 kr.
11. Let etter Skeidaransatte.
12. Finn en disk med ansatte.
13. Bli sendt til en annen disk med ansatte.
14. Vent.
15. Få kontakt med bestemoraktig dame.
16. Spørr om det finnes noen alternativer til det du ønsker.
17. Følg etter når damen vandrer (tilsynelatende like målløst som du selv nettopp gjorde.)
18. Tilbake til det du opprinnelig fant.
    
19. Få andre farger beskrevet muntlig.
20. Villrede.
21. Velg farge etter magefølelse.
22. Tilbake til disk.
23. Varen er utsolgt.
24. Hold av vare som skal bestilles.
25. Vent mens damen skriver bestillingslapp for hånd.
26. Gjenta pkt. 26.
27. Gjenta pkt. 26.
28. Du må betale forskudd.
29. Spørr hva som skjer hvis varen tar laaaaaang tid å bestille.
30. Få damen til å skrive at kjøpet kan annulleres.
31. Gå til annen disk for å betale.
32. Vær nummer to i køen.
33. Vent.
34. Vent.
35. Vent.
36. Vent.
37. Vent.
38. Betal forskuddet.
39. Kjør hjem og vent.
40. Bli ringt og få beskjed om at "Du må hente varen så fort som mulig!"
41. Kjør til varehus.
42. Lever lappen til en disk.
43. Påpek regnefeil på lappen.
44. Tøm kontoen.
    
45. Kjør til lager.
46. Vent.
47. Vent.
48. Vent.
49. Vent.
50. Vent.
51. Vent.
52. Vent.
53. Vent.
54. Vent.
55. Vent.
56. Vent.
57. Vent.
58. Vent.
59. Vent.
60. Vent.
61. Vent.
62. Vent.
63. Vent.
64. Vent.
65. Vent.
66. Vent.
67. Vent.
68. Vent.
69. Få noen av varene.
70. Påpek at varer mangler.
71. Vent.
72. Vent.
73. Vent.
74. Vent.
75. Vent.
76. Vent.
77. Vent.
78. Vent.
79. Vent.
80. Vent.
81. Vent.
82. Vent.
83. Vent.
84. Vent.
85. Vent.
86. Vent.
87. Vent.
88. Vent.
89. Vent.
90. Få varer.
91. Kjør hjem.
92. Angre på fargevalg.
93. Synd for deg!
    

Forrige gang jeg handlet på Skeidar spurte jeg etter "en kommode som ikke var i furu" og fikk til svar: "Det har vi ikke. Det er furu det skal være nå, vettu." 

Konklusjon: Jeg er IKEA-fan. Skjønner ikke at andre møbelkjeder kan tjene penger i Norge overhodet.

Posted by Julie at 3:06 PM | Comments (3) | TrackBack

June 25, 2006

Bysykler

 

Ved første øyekast virker bysykler genialt. Hurra, en sykkel man ikke trenger å ta med på bussen, en sykkel som ikke blir stjålet, en sykkel som andre har ansvaret for å pumpe opp dekkene på og reparere hvis den blir ødelagt. Hurra, så lenge det ikke er snø, trenger jeg ikke sitte på overfylte busser mer, og hvis det plutselig skulle begynne å snø, kan jeg bare sette fra meg sykkelen og ta bussen hjem likevel. 

Problemet er at man ikke kan regne med bysykler fordi:

1. Annenhver gang jeg prøver å bysykle hjemmefra, er det ingen sykler i nærmeste stativ. De andre gangene er jeg heldig og det er akkurat 1 sykkel igjen.
2. Jeg tør ikke sykle til jobben på Folkemuseet, for hva gjør jeg hvis stativet er fullt når jeg kommer frem? Jeg kan ikke planlegge at jeg skal ha tid til å sykle tilbake til sentrum, sette fra meg sykkelen og ta bussen ut til Bygdøy.
3. Syklene står stort sett på eller i nærheten av knutepunkter hvor det allerede er gode bussforbindelser. Det jeg hadde trengt, er stativer litt utenfor sentrum, hvor det ikke allerede går busser hvert 3. sekund. (host, Malmøya, host)
4. Tilbudet kan bare brukes spontant, når jeg ser at det er en ledig sykkel på et stativ jeg likevel går forbi. Og hv