March 12, 2008

Norge setter ikke standarden for utdanning

Dette er en av disse artiklene som jeg kunne kommentert så mye at jeg ikke en gang tør å begynne. Men jeg kjenner at flere lange poster om utdanning i Norge contra andre steder i verden er på vei. Ettersom jeg har andre skriveforpliktelser først, får dere lese hva Anders Fjelland Bentsen, i ANSA, skriver i mellomtiden.

Takk til Ingar for link til artikkelen. Og legg forresten merke til at en lengre utgave av artikkelen kommer i Argument snart. Hurra for Argument, hvor jeg nå er medlem av samfunnsredaksjonen.

Posted by Julie at 3:28 PM | Comments (0) | TrackBack

January 24, 2008

So, how is school?

Here's the answer to the number one question everyone is asking me these days: 

I go to French class in the mornings, Monday through Thursday. The class is small, and we were all tested to make sure we're on the same level. The course includes vocabulary and grammar, but so far, we've basically just talked a lot - which is good. On Mondays and Thursdays I take classes in economics and politics, including a class on the upcoming American presidential elections.

On Wednesday nights (until 9:30 PM!) I have journalism class. Somehow I ended up in a course that requires students to already have taken a journalism class, and well, I haven't. But halfway through the first day, I was having too much fun to really notice. I bought a journalism textbook last semester on impulse, and I'm glad I did. Otherwise, words like "spin" would have confused me. The teacher is a reporter, and he expects us to bring the International Herald Tribune to every class. In fact, that newspaper is required reading, so I need to look into getting a subscription. For next week, I already have three assignments: a press release about myself, a 250 word article on "AUP: Mac or PC?" and an idea for a feature about some press-related topic. The teacher asked if there were any Scandinavians in class, because he wanted someone to write about the press in a Scandinavian country, so I have a pretty clear idea of the topic for my feature already. And I just found out that writing for the AUP newspaper The Planet will give me extra credit in the class, and I was thinking of doing that anyway. I suppose the danger here is that I spend all my time writing, and no time reading for other classes.

AUP is a small university - 1000 undergrads and 17 students per full-time faculty member. I haven't been in classes this size since elementary school. Compared to U of O, there is less required reading, but more strongly recommended reading, including articles handed out in class, websites we're expected to check, and a general understanding that we all follow the news like "news junkies" (plus check the polls for the US primaries regularly). Unlike in the Norwegian system, the final exam is just one of several tests, and class participation counts. I plan to check out the library tomorrow or maybe tonight after class, since I don't like studying at home. If I don't like studying in the library either, there's always LaSource, the closest café, where they have free wireless and waiters who recognize me already. 

 

Image via Heidi. 

Posted by Julie at 12:10 PM | Comments (1) | TrackBack

October 19, 2007

Wikipedia

I have sat through my last mandatory "how-to-write-a-political-science-paper" class! And to celebrate: "The Wikipedia Gap". I couldn't have said it better myself.

That won't stop me from adding a few of my own comments:

In every one of these usually tedious classes, the question of using Wikipedia in term papers has come up. In general, we are usually warned to be careful with any net-based source and more or less forbidden to use Wikipedia. The reason for this is supposedly that Wikipedia is not written by experts, so it's likely to be wrong. My answer is that Wikipedia is written by experts - that's the whole point. People write about their own home towns, hobbies and obsessions - all their little areas of expertise. And mistakes are corrected. The reason not to referr to Wikipedia in university papers is that it's an encyclopedia. It's very basic. Most of the information you can find there can also be found in other more detailed documents (books, studies, specialized web sites) and if you are serious about researching something, you look further than the encyclopedia. In my opinion, (and the vast majority of people who write and edit books seem to agree with me), there is no need to write a source reference when you state basic facts like capital cities and dates. Even if you didn't know it before you read it somewhere, anything that Google will tell you 500 million times in half a second is common knowledge. Yet we're still told to write "(Author Year:page number)" after practically every sentence in every term paper. The point of referring to where you got information, is so that the reader can learn more by checking out your original source or check up on your original source if they think you're wrong. No reader is going to think: "Wow, Alexis de Tocqueville was born in 1805?!? That's fascinating - I must go to http://en.wikipedia.org/wiki/Tocqueville to learn more!"

I got this article from my dad, and I'd like to repeat one of the comments to his post, which continues the discussion in a slightly different direction:

"Problemet i skulen er altså ikkje å få aksept for bruken av IKT, og fleire skular nyttar i stor grad kjelder frå kollektive kunnskapssamfunn, og tar det inn over seg som eit viktig ledd i danninga av elevane. Problemet er at ein ikkje får uttelling for slikt arbeid når kunnskapen skal målast. Kan skjøne ein vil kome til å konkludere med at IKT-satsinga i skulen er fånyttes, sidan ein på eksamenar og prøvar ikkje vil sjå merkbare resultat?"

Basically, schools (including most departments at the University of Oslo) use IT for everything except evaluating what students have learned. The result is that students of International Studies are literally asked to solve the problem of the Middle East by sitting alone with a piece of paper and a pencil for four hours.

Posted by Julie at 4:19 PM | Comments (0) | TrackBack

October 11, 2007

First sentence

I "Searched inside" The Myth of the Rational Voter by Bryan Caplan at Amazon.com. This is the first sentence:

What voters don't know would fill a university library.

Well, I certainly hope so. If you can't fill a university library with stuff people don't know yet, what's the point?

Posted by Julie at 10:09 PM | Comments (0) | TrackBack

October 1, 2007

Living Locally, Working Globally

Link to my bachelor thesis on offshoring and labor migration from India.

See also:

Posted by Julie at 4:36 PM | Comments (0) | TrackBack

August 14, 2007

Update on the bachelor thesis situation Part 2

Read Part 1 first.

It's the first day of school for new university students, and the first day of what will probably (hopefully?) be my last semester at the University of Oslo. I almost didn't come back this fall. When I was at my most stressed about the bachelor thesis I applied to journalism school, and got in. It sounded so very tempting to just start over. After all, it seems like everyone does. Being 20 and writing a thesis made me feel very small, very young and inexperienced and suddenly grown up. I felt like I had no idea what I was really doing. I suppose it didn't help that after nearly two years at the university, I still hadn't figured out what made my grades good and what made them bad. My grades were usually pretty good, but I was never able to predict what they were going to be, even after each exam. University wasn't like high school, where I excelled if I did my best and slipped a little if I was lazy. I knew how to go to high school. I still don't know how to go to college.

I know how to get up in the morning (usually), walk to campus, get my books and read for hours. I know how to take notes, and I know how to remember things. But I'm not all that good with exams. And I didn't feel like the bachelor thesis was going so well either. I read a lot, but whenever anyone would ask me what I was writing about, I had to admit I didn't really know. How was I supposed to choose one single question to answer in twenty pages, when every single dilemma seemed to have an answer only two pages long?

Less than a month before deadline, I returned to my original idea. I read everything I could find about offshoring (thank whatever one should thank for Google Scholar) and worked my notes and references into some form of semi-logical order. My thesis - title, hypothesis, conclusion - changed drastically every single day. I moved my enormous stacks of books into my parents' house and sat at their kitchen table nearly every waking minute, looking like in the picture above (which is completely candid, not posed). About a week and a half before deadline, I sent my advisor a long e-mail, detailing all my questions about the thesis and my difficulties with finding one central idea with which to tie all my new knowledge together - a yes or no question I could answer or a well-known thinker I could prove wrong. My advisor told me: "This looks ok to me." I kept writing until just before deadline, then I added a conclusion, printed three copies and handed it in, shivering. I finished my other exams in a sort of daze, ate a lot of chocolate and bought shoes and tried not to think scary thoughts like: "You just did a really bad job. How could you postpone starting on the most important project in your bachelor's degree until the last minute? You've had two years to think about this, not to mention twenty years. You better get used to the idea of doing this one over."

Then I got an A.

I checked and rechecked the grade about 15 times. Then I started wondering why. Was my writing so good that I had fooled them into thinking I was actually writing about something? Had they taken one look at the front page and thought: "Oh, my God. Economics and technology? I'm a political scientist, I don't get that stuff. And it's in English. Scary... I'll just stamp it with an A and hope no one notices that I didn't actually read it." I kept waiting for an apologetic e-mail saying: "Due to technical difficulties, you seem to have gotten an A. This is of course a mistake. We have changed your grade to a D. Have a nice day!"

After all, I broke every rule in the book. I only worked on the thesis for a couple weeks. I used "creative" language and unnecessary quotes. I didn't have one central idea, but just a wealth of information. I forgot to explain words that I should have explained, and I introduced new ideas in the conclusion. Everything my advisor told me not to do, I did. And after I had floated around, feeling slightly drunk with relief for about a week, I thought: "So that's it, huh? THAT was brilliant and insightful? But I didn't do anything!"

Now that it all over, I can at least say that I learned a lot. Much of it didn't make it into the finished thesis, but there are plenty of subjects about which I can say: "I almost wrote a thesis about this, so I do know something about it." I also learned how much information really is available to anyone with an Internet connection and a library card, and how quickly this information can be processed if you don't have to memorize the details for an exam. But if the university thinks this is the best I can do, if this is all they expect, then I'm a little disapointed in them. 

Read the thesis here.

Posted by Julie at 2:51 PM | Comments (1) | TrackBack

Back to school again

University is starting again. Last year at this time, I was happy just to be walking in the same direction as my fellow students, whether it was towards school or in line to buy highlighters and notebooks. Everything is more complicated now, but my morning coffee has not quite kicked in, and I don't think I quite have the filter in place, the one that tells me what you readers might actually be interested in, and what is just my rambling. While I collect my thoughts - and my books - read what someone else has to say. Not only because it's a beautifully written little post, but because I almost could have written it myself.

Posted by Julie at 8:46 AM | Comments (1) | TrackBack

May 8, 2007

Ingen logikk 2

I serien "fakulteter oppfører seg motsatt av forventet": Universitetsbiblioteket kan få tilsendt bøker fra hele landet som jeg bestiller over nettet, og så får jeg mail om at boken min er kommet og jeg blir glad. Men informatikkbiblioteket, ja, informatikk legger ikke en gang ut kart over hvor i hyllene bøkene er.

Jeg hører også fra Heidi at medievitenskapstudentene ikke får ordentlig informasjon. Så medievitenskap er dårlig på å gi informasjon, informatikk er dårlig (relativt) på internett, økonomisk er dårlig på effektivitet, men hf er bra på laptoptilrettelegging. Godt å se at man ikke tilpasser seg folks stereotype forventninger.

Posted by Julie at 9:38 PM | Comments (3) | TrackBack

April 29, 2007

Update on the bachelor thesis situation Part 1

In January, I wrote that I needed to know what my bachelor thesis should be about and what kind of computer I should buy.  Later I added an update on the computer situation when I had bought a Toshiba. So what about the bachelor thesis situation?

Well, let’s just say that I’m not as happy with my bachelor thesis as I am with my computer. I still don’t feel that I found that “one perfect idea” that would make me happy to read and write about the same topic nine hours a day. I’m beginning to think that I have a fear of commitment – not emotionally, but academically. I find it very difficult to ask one single question and turn the answer to that question into weeks of work and tens of thousands of words. I love writing, and I love finding stuff out, but I don’t like using more words than necessary, and I hate over-explaining and pointing out the obvious. And I have a nasty habit of thinking that once I know something really well, than it falls into the category of “the obvious.”

The whole bachelor thesis thing was very hyped up. I was told that this was the most fun thing I would do in college, that Inter-students always wrote brilliant, insightful, original texts, and that fellow students and advisors would give me so much help. People said that it should count as 20 credits, because that was the amount of work we brilliant and insightful scholars put into it.

Truthfully, I wouldn’t say that this is the case. I still think that this was much more fun. Writing something brilliant, insightful and original cannot be guaranteed. Sometimes you want to research something and it turns out that there really isn’t all that much to say about it that hasn’t already been said. And sometimes you want to learn something, and you can’t because finding the important facts would involve years of collecting data and even then you might just find out that there is nothing interesting to say about it. And no, not to be rude, but I don’t think that fellow students or the advisor have helped much, and I know I haven’t helped anyone. And I’m already doing 40 credits this semester; I don’t have time for 50, but I do think that the thesis is costing me 30 credits of anxiety.

And many of my fellow students are saying the same thing: “I’m struggling with this! No, it’s not all it’s cracked up to be!”

When people ask the dreaded question: “What is your bachelor thesis about?” I answer: “Ummm… Can we not talk about this?” But I do have a topic, I am writing, and I think it is time for brutal honesty: I am going to tell you all what I’m doing these days – in part 2. But first I am going to be social with my good friend and reminder that there are brilliant and insightful people who don’t care about international politics.

Posted by Julie at 6:11 PM | Comments (1) | TrackBack

April 26, 2007

Ingen logikk

På samfunnsøkonomisk institutt, instituttet som skal lære meg om kostnadseffektivitet, leverer man inn oppgaver på denne måten:

  1. Skriv og print ut oppgaven.
  2. Vent på heisen.
  3. Prøv å ta heisen til 12. etasje.
  4. Oppdag at denne heisen ikke vil gå så høyt,
  5. Bytt heis.
  6. Ta heisen til 12. etasje.
  7. Vent på at alle som jobber på samfunnsøkonomisk institutt skal komme tilbake fra lunsjpausen sin. (Dette er den første arbeidsplassen jeg har vært på på lenge der alle tar lunsj samtidig.)
  8. Få et kopikort fra resepsjonsdamen.
  9. Dra ned til 2. etasje igjen.
  10. Prøv å kopiere oppgaven i like mange eksemplarer som det er andre studenter i klassen.
  11. Slit.
  12. Konkluder med at ingen av kopimaskinene virker.
  13. Få dette bekreftet av andre som har prøvd det samme.
  14. Opp igjen.
  15. Forklar situasjonen.
  16. Få lov til å legge oppgaven i hyllen til læreren.
  17. Denne finnes ikke.
  18. Foreslår oppgaveinnlevering over nettet.
  19. Svaret: "Nei, sånt gjør vi da ikke her!"

Derfor er det merkelig at Humanistisk Fakultet, fakultetet som lærer om fjærpenner og runer, har egne lesesalplasser (med stikk-kontakter!!!) holdt av til studenter med laptoper (så vi kan bråke uten å forstyrre andre).

Det er nesten så jeg er litt lettet over at internett-tilkoblingen er svak på disse plassene. Ellers hadde det ikke vært noen logikk på Blindern i det hele tatt. 

Posted by Julie at 12:47 PM | Comments (2) | TrackBack

April 24, 2007

Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 2

Denne gangen er jeg ikke så positiv.

Internasjonale Studier ble opprettet som et tverrfaglig program, men slik det er i dag, er det en flerfaglig kombinasjon av samfunssøkonomi, statsvitenskap, historie og jus. I innføringsemnet INTER1000 veksler forelesere med bakgrunn fra disse fire fagene på å holde forelesninger som er omtrent identiske med forelesninger de holder i sine egne innføringsemner. Det eneste andre rene interemnet er INTER3090, der studentene skriver avsluttende bacheloroppgaver og kan velge tema fritt. Resten av tiden tar interstudenter fag sammen med studenter på disse fire programmene.

Dette medfører administrative problemer som at vi får mangelfull informasjon om for eksempel hva som forventes på eksamen. Dette var spesielt problematisk i forbindelse med JUROFF1410, Folkerett, på juridisk fakultet som arbeider på en helt annen måte enn det samfunnsvitenskapelig og humanistisk fakultet arbeider. Informasjonsproblemer bør imidlertid være ganske enkle å løse.

Det er verre med faglige prioriteringer og hvordan studieløpet legges opp. For eksempel er ECON1410, Internasjonal Økonomi, det eneste obligatoriske samfunssøkonomiske emnet som alle på inter må ta, uavhengig av fordypning. Jeg mistenker at dette emnet er valgt av noen som ikke er samfunnsøkonom og som ikke vet at man helst skal ha tatt mikro- og makro-økonomi før man tar dette emnet. Dette medfører vanskeligheter for inter-studentene og sannsynligvis også frustrasjoner fra samfunnsøkonomistudenter som holdes tilbake av oss som ikke har sett tilbud- og etterspørselskurver før. Jeg er stygt redd for at emnet ble valgt kun fordi det heter “Internasjonale...”.

Studentene møter slike problemer ved å prøve å ordne opp selv. Etter press fra Internasjonale Studenter, ble det for eksempel satt opp ekstraforelesning tidlig i semesteret for opplæring i juridisk metode. Det er også “leksehjelp” i samfunnsøkonomi der studenter med denne fordypningen hjelper de som tar Internasjonal Økonomi.

Det er bra at vi som studenter tar ansvar selv, for det er ingen har ansvaret for oss. Det er ingen stillinger knyttet til dette programmet. Alle som jobber med oss har samtidig andre forpliktelser, og derfor er det ingen som taler vår sak.

Et eksempel på dette: I emnet Internasjonal Politikk 2, tok vi opp på en forelesning som var satt av til diskusjon av emnet og forelesningene at vi synes det var mye repetisjon (fra Internasjonal Politikk 1). Svaret var at dette var fordi vi hadde faget INTER1000, og at det ikke var statsvitenskapelig fakultets feil at vi lærte IP2-pensum i vårt eget fag. Professor i statsvitenskap, Dag Harald Claes, sa: “Dette må dere ta opp i deres eget programråd.” Svaret var selvfølgelig: “Men du er i vårt programråd!” Dette er typisk: de som jobber for oss er egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt.

Kanskje det verste problemet er det “dypeste”: forståelsen av hva vi egentlig driver med. Det virker som om statsvitere tror vi bare driver med internasjonal politikk, historikere tror vi bare driver med internasjonal historie, og samfunnsøkonomer bare med internasjonal økonomi. På forrige Fagkritisk Dag var temaet om vi burde ha en egen mastergrad i Inter. Statsvitenskap mener at vi burde ta statsvitenskap og fordype oss i Internasjonal Politikk. Dette er absolutt ikke nok. Hvis det var det jeg ville gjøre, hadde jeg jo gått på statsvitenskap! Jeg går på Inter fordi jeg vil studere mer enn relasjonene mellom stater: globalisering, migrasjon og krig er eksempler på temaer jeg mener ikke kan studeres uten tverrfaglighet. International Studies (ikke International Relations) kan også omfatte metoder fra sosialantropologi, sosiologi, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, medievitenskap osv. Vi studererer temaer, ikke disipliner.

Det er derfor vi ønsker å lage et nytt emne INTER2000: vi vil undersøke reelle problemer som ikke passer pent og pyntelig innenfor ett fagområde. Verden er ikke inndelt etter fakultet. Man kan ikke forstå politikk uten å forstå økonomi og historie. Dette har blitt en selvfølgelighet for meg. Derfor stiller jeg meg helt uforstående til historikere som snakker om “political science and other dark arts” eller statsvitere som sier at de “ikke liker tall”. Slik sett er jeg egentlig blitt “disiplinert” selv: jeg er blitt tverrfaglig.

Men hva vil det si å være disiplinert? Jeg har etterhvert skjønt at for de disiplinerte selv, handler det ikke om hva man kan, men hvordan man går frem for å lære det. Historikere sier at jøder og palestinere i lang tid har stilt krav som ikke lar seg gjennomføre samtidig. Statsvitere sier at det ikke finnes noen overlappende vinnermengde når jøder og palestinere forhandler. Budskapet er akkurat det samme.

Dette kan jeg tenke og skrive nå. Da jeg begynte her, kom jeg imidlertid rett fra videregående og trodde at siden Internasjonale Studier var en egen grad, måtte det være noe eget ved det. Det er svært frustrerende at denne oppfatningen ikke deles av de som skapte denne graden.

Se også...

Posted by Julie at 3:29 PM | Comments (1) | TrackBack

April 16, 2007

Hva skal avskaffes?

En gruppe forskere ved New South Wales University i Australia har funnet ut at powerpoint burde avskaffes fordi "(f)orskningen viser at det er bedre å få informasjonen inn enten muntlig eller skriftlig". Da jeg var liten, lærte jeg at forskningen viste at det var best å få informasjon inn muntlig og skriftlig samtidig. All min egen erfaring fra skole og universitet bekrefter dette.

All min erfaring fra skole og universitet viser også at dårlige forelesere er dårlige både med og uten powerpoint, og at gode forelesere er sjeldne. Det er menneskene, ikke teknologien, som er problemet. Som alltid. Så hva skal vi avskaffe da?

Posted by Julie at 11:06 PM | Comments (0) | TrackBack

March 29, 2007

Principles vs. practice

Interesting article about small private schools for the very poor in Hyderabad, India, and James Tooley, who has researched them. Quotes:

"The reason you haven’t heard of James Tooley is that his work is something of an embarrassment to the official aid and development industry. He has demonstrated something that many development professionals would rather not know—and would prefer that you not know, either. (...) The consensus on economic development—specifically, on the role of the state in promoting growth—cycles to and fro. At the moment, orthodox thinking embraces a leading role for the market in most areas of economic life. But in most developing countries, as in many rich ones (including the United States), schooling is widely regarded as quite another matter. Children’s education is higher than commerce. These realms must not be allowed to mix. Many development and education officials wish to enshrine free education as a universal human right. Education, in other words, is too important to be left to the market. (...) Tooley has been publishing his research in education journals but has also written for libertarian and conservative think tanks. Unfortunately, these associations have pushed him further outside the development mainstream."

A friend of mine who did a year or so of Developmental Studies before starting law school, complained that his classmates picked on him for reading The Economist and suggesting that "maybe it is possible to say something positive about the US". He told me that Developmental Studies drew two conclusions: 1. The world is in deep trouble. 2. American capitalism is behind this trouble. Now, (I hope) that was an exaggeration. But the main conclusion of my International Economics class was "free trade is the answer"; a conclusion that didn't go down that well if some of my more left-leaning classmates. We all know that one should try to keep one's own political ideals separate from serious research, but it's easier said than done. If everyone at Developmental Studies votes for the same party, and everyone at Economics votes for another party, we'll have a problem after these people graduate.

I was hoping that these thoughts were just speculations, and that people grow up and learn that the world is not black and white. Hopefully, they do. But apparently, even grown-ups argue about political principles when they should be concerned with what really works in the real world.

Posted by Julie at 2:04 PM | Comments (0) | TrackBack

Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 1

Jeg går på Internasjonale Studier, men hva betyr det?

Internasjonale Studier (heretter omtalt som Inter, som er betegnelsen studentene selv bruker) er tverrfaglig. Det var i hvert fall det de sa da jeg begynte. Det er fem tverrfaglige programmer på samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo, og de ble alle opprettet etter Kvalitetsreformen. De fire andre er Utviklingsstudier, Europastudier, Offentlig administrasjon og ledelse og Kultur og kommunikasjon. I praksis ble disse studiene dannet ved å kombinere eksisterende studier, ikke ved å skape noe helt nytt. Inter er en kombinasjon av statsvitenskap, historie, jus og samfunnsøkonomi. I et innføringsemne, INTER1000, veksler forelesere med bakgrunn fra disse fire fagene på å holde forelesninger som er omtrent identiske med forelesninger de holder i sine egne innføringsemner. Det eneste andre rene interemnet er INTER3090, der studentene skriver avsluttende bacheloroppgaver. Resten av tiden tar interstudenter fag sammen med studenter på disse fire programmene.

Jeg kunne med andre ord gått på Inter uten å gå på Inter. Jeg kunne søkt statsvitenskap, tatt noen historie-, samfunnsøkonomi- og jusemner og skrevet en oppgave om internasjonal politikk til slutt. Off the top of my head kan jeg likevel komme på i hvert fall tre grunner til at jeg ikke angrer på mitt valg.

For det første har jeg et godt og sammensveiset miljø rundt meg. Dette miljøet gjør ikke bare Blindernopplevelsen morsommere, men det er også gull verdt både i kollokviegrupper i dag og som et nettverk senere. 

For det andre er Inter vanskelig å komme inn på. Å gå på Internasjonale Studier betyr at jeg kom inn på det studiet i Norge som hadde høyest inntakskrav blant de jeg var interessert i (dvs. alle som ikke krevde kjemi). Mine meninger om elitistisk vs. egalitær utdanning kan jeg gå nærmere inn på en annen gang, men det har i hvert fall vært min erfaring at det er bra når en gruppe flinke folk samles og presser hverandre til å bli enda bedre. Dessuten er det ikke direkte negativt hvis fremtidige arbeidsgivere får det for seg at jeg var en del av en slags elite på Blindern. Om dette stemmer eller ikke, er en annen sak.

For det tredje er det ikke sikkert jeg ville kommet på å velge denne gode fagkombinasjonen helt av meg selv. Og, ja, jeg mener den er god. På Fagkritisk debatt med tverrfaglighet som tema, sa Bent Sofus Tranøy at en slik bachelorgrad passer perfekt som en begynnelse på den utdannelsen han burde hatt, basert på det han har jobbet med. Å bruke bachelorgraden til å få en bred forståelse av verden, uten å være for knyttet til bestemte disipliner, er helt i tråd med liberal arts tradisjonen som kjennetegner mange amerikanske colleges. Og jeg er 20 år; jeg har god tid til å spesialisere meg - hvis jeg i det hele tatt finner ut at jeg har lyst til det. Man kan nemlig ikke forstå politikk uten å forstå økonomi og historie. Dette har blitt en selvfølgelighet for meg.

Så alt i alt angrer jeg ikke. Det betyr ikke at jeg er fornøyd. Men dette var den positive siden av historien. "Om Internasjonale Studier, del 2" er nok mer klagende. 

Les også:

Posted by Julie at 11:59 AM | Comments (0) | TrackBack

March 14, 2007

Blogging fra Egypt

Tora, som jeg studerer sammen med og som for tiden tar et semester i Egypt, har skrevet en tankevekkende liten kommentar om politisk blogging og ytringsfrihet. (Fra Internasjonalen, en fellesblogg for flere av medstudentene mine.)

Posted by Julie at 2:31 PM | Comments (0) | TrackBack

March 11, 2007

En måte å bli samfunnsøkonom på

En historie om hvordan Iskwew gikk fra å skulle ta statsvitenskap og jobbe i UD til å bli økonom - mest på trass.

Posted by Julie at 12:36 PM | Comments (0) | TrackBack

March 2, 2007

17 grunner til å lese på Nobelinstituttet

Oppdatering: Jeg innser nå at dette kan virke som en oppfordring til alle om å lese på Nobel fordi jeg føler meg ensom når jeg er der. Det er det ikke! Selvsagt, dere må gjerne gjøre det, men vit at jeg drar til Nobel nettopp for å være bittelitt mindre sosial enn ellers. Les der hvis dere har samme mål; hvis Nobel blir det nye "Læringssenteret Eilert" må jeg rømme.

17 grunner til å lese på Nobelinstituttet

1. Det er det eneste stedet jeg har møtt virkelig snille bibliotekarer.

2. Det er stikkkontakter og lamper ved hver sitteplass.

3. Det er alltid såpass god plass at du kan velge hvem (om noen) du skal sitte ved siden av.

4. Det ligger i umiddelbar nærhet av Kaffe&Krem, Consenzo, Åpent Bakeri, Ark, Kiwi, trikk og t-bane, og ganske nærme resten av sentrum generelt.

5. Du kan kopiere gratis.

6. De har det meste av litteratur som er relevant for Internasjonale Studier.

7. De ser ikke stygt på deg om du løper ut for å ta en telefon (så lenge du løper ut selvfølgelig)

8. De ser ikke stygt på deg om du begynner å le av noe morsomt du leser.

9. Selv om det altså ikke er så strengt der, er det likevel alltid god arbeidsro.

10. De har et pauserom der man kan spise matpakke og snakke med folk.

11. Bibliotekarene gir deg bokmerker.

12. Det er trådløst nettverk som fungerer bra.

13. Bibliotekarene finner frem alt du vil ha, gjerne mens du selv går og tar en kaffe.

14. Det er kjempelett å forlenge lånetiden, gjerne over telefon. Det virker som om de bare blir glade når du gjør dette. 

15. Du kan få lånekort der som virker i biblioteker over hele landet, og de har fancy Nobel-logo.

16. De har kaldt water-cooler-vann. 

17. Det er fint der. 

(Av disse 17, oppfyller lesesalen på SV punkt 10, punkt 16 og delvis punkt 12. Universitetsbiblioteket er litt bedre, men der er det dårlig plass og ikke minst sinte bibliotekarer.)

Og 1 grunn til å ikke lese på Nobelinstituttet: DE STENGER KL. 15.45! Hva er dette for slags latskap? 

Posted by Julie at 5:58 PM | Comments (1) | TrackBack

January 31, 2007

Multi-tasking and concentration

They say that women are better at multi-tasking, while men are better at concentrating on one task at a time. I don't know if this is true. I do know that I can yell at my dad from less than 10 feet away, and he won't hear me, because he's concentrating. And I know that my mother can interrupt what I'm saying to her by leaving the room, making a phone call or commenting on what the dog is doing, because she's multi-tasking.

I was thinking about this in a macro-economics class this morning. While I was thinking about this, I was also reading the lecture notes that had been printed out from the web, listening to the lecturer and glancing at the blackboard every once in a while, reading an article about the future of European economics in a globalized world, watching my friend draw a cartoon and having a written discussion with my friend about whether or not he should post this cartoon on the web, and whether or not China/India's economic growth really matters all that much. Multi-tasking? Definitely. Concentrating? I think so.

I have this theory that if my brain isn't busy enough, it will start searching for something to do. If I'm reading something, I'll wonder what my bachelor thesis should be about, or what I should be doing for the student government this week. In class, I start writing blog entries in my head. In a conversation, I "concentrate" on what the other person is saying, but that's only because part of my brain is busy planning the response. But if I turn on some music when I read, sit next to a window with an interesting view or read in a café where there is some background noise, it's actually easier to concentrate.

I can't read two texts at the same time (although switching between an article, a written conversation and a description of an economic model seems to work), and it's best if I'm not listening to lyrics while I read, but noise doesn't break my conversation. If I do manage to get my dad's attention when he's concentrating, I know it will take him a while to get back to work. The friend mentioned above is furious at people who bring their laptops to the library, because keyboards are apparently noisy. I seriously hadn't noticed.

This brings me to another question: am I breaking other people's concentration? I believe that the best approach to macro would be for me to go to lectures, bring a newspaper and sit next to the friend who draws cartoons. But if this annoys other people, people who have a different way of concentrating than I do, then I don't want to be selfish. I can read the lecture notes some other time... maybe in development economics class...

Posted by Julie at 7:24 PM | Comments (1) | TrackBack

January 22, 2007

I need the answers to 2 really big questions

This blog has almost 200 comments right now. When Heidi announced that she would give a prize to the reader who wrote her blog's 300th comment, she was flooded with words of wisdom like "yup" and "didu". So my rules are: the 200th comment gets some sort of reward (though what this actually is will depend on who wins, as I don't meet everyone offline), but I can delete any comment I want to, and I would like the answers to these questions:

1. What kind of computer should I buy?

I've never had to worry about this before. I grew up surrounded by computers. They were named after characters in the Lord of the Rings. I'm not kidding. You'd think I would have learned enough geekiness in that kind of environment to be able to make this kind of decision on my own by now, but no. Geeky I may be, but not in that way. I've never had to choose a computer because there was always one (or two) around that I could use. I've asked some individual people about this and everyone just tells me to buy whatever they have themselves. This brings me to the conclusion that it doesn't really matter. So I go and find an ok-looking laptop with plenty of disk space and a low price. And then everyone starts saying: "NO! Get what I have!" And then the whole Apple/Windows discussion starts, but no one has ever been able to explain to me why it really matters, especially since I'm not going to play around with music or pictures or anything; I just want to store stuff and write stuff and use the internet. But I have people saying: "I want you to have a Mac because they're prettier." (What is it about guys? They won't notice a new haircut and they couldn't care less what you're wearing, but they care whether your laptop is pretty or not.) I know that the Apple/Windows debate is huge, but what are they really fighting about, and is it worth the extra cash?  

2. What should my bachelor thesis be about?

I'm writing a bachelor thesis this semester. It's 10 credits (30 credits is a full semester; I'm taking 40 now), and should be 15 pages. So it isn't huge, but it's still the conversation topic with my classmates. It can be about pretty much anything within international economics, political science, history, globalization, international relations, international law etc. I have a few ideas, but none that really stand out as the one perfect idea. So is there anything you'd like me to figure out? I'm serious; I ued to have a list of questions I wanted a psychologist to answer (no, not about my own head, I mean research I would have sponsored if I had money). So maybe someone who doesn't talk about globalization and foreign policy every day can still come up with a good suggestion for what I should write about.

PS. Rambukk wrote the 100th comment. If you're still reading, you can suggest your own prize if you want.

PPS. The people who write Tversover, Applied Abstractions and Lena's Knits and Pieces (my parents) are disqualified, since they can see how many comments are on this blog.  

Posted by Julie at 7:47 PM | Comments (8) | TrackBack

January 14, 2007

Saddam Hussein

"Så... Saddam er hengt.."

Dette er blitt en vanlig måte å fylle en pause i en samtale på. Vi kommer stort sett ikke så mye lenger; det er vel mer sånn at den setningen er blitt en kode for: "Nei, nå må vi snakke om noe seriøst og dagsaktuelt, nok tull." Men siden sensuren har falt på Midtøstenfaget mitt, kan jeg nå bidra til denne samtalen ved å legge ut teksten jeg skrev som tretimers hjemmeeksamen en tidlig morgen i desember. 

Det er nesten litt rart at han er død, og at jeg, bare noen uker før, fikk i oppgave å skrive om hvorfor han hadde greid å beholde makten så lenge...  

Innledning

Seksdagerskrigen i 1967 svekket støtten til den daværende irakiske presidenten Abdul Rahman Aref - folk tvilte på hærens styrke, og dermed legitimiteten til militærregimene som Iraks historie hadde vært preget av. Tiden var moden for et nytt styre: Baath-partiet som etterhvert ble ledet av Saddam Hussein.

Forholdene som gjorde at Saddam Hussein kom til makten, var ikke enestående. Tvert i mot brukte han mange av de samme virkemidlene som tidligere ledere hadde brukt, og i valg av strategi for å beholde makten, fulgte han opp mange av tendensene som hadde gjort seg gjeldende i irakisk politikk under tidligere regimer.

 

Allianser, populisme og kontroll av motstandere

Tradisjonelt hadde Iraks politikk vært bygget på alliansenettverk der tilhørighet til familie, landsby og kulturell eller religiøs gruppe var vel så viktig som politisk ideologi. Dette endret seg ikke fordi militærkupp etter militærkupp innsatte nye ledere på toppen av dette systemet. Saddam Hussein lyktes i å bygge videre på disse alliansene. Ideen til Baath-partiet var å bygge patron-klientforhold med allierte som de kunne stole på, og bruke disse, ikke til å fremme abstrakte ideer om hvordan Irak burde styres, men til å fremme selve makthaverne, dvs. Hasan al-Bakr og Saddam Hussein. Baath-partiet var en forlengelse av deres personlige makt, bygget gjennom alliansenettverk de kontrollerte personlig. De Saddam Hussein ga viktige posisjoner til, hadde ofte bakgrunn fra samme provins som ham selv. De var gjerne i fjern slekt med hverandre. Saddam Hussein brukte altså det eksisterende klansnettverket sitt.

Saddam Hussein visste ikke bare hvordan han skulle bruke sine allierte, men også sine motstandere. Konfliktene mellom kurderne, sjiaene og sunniene er et gjennomgående tema i Iraks historie, der sunniene dominerte de andre to gruppene selv om de ikke var i flertall. Saddam Hussein brukte klassiske splitt-og-hersk teknikker. Han sørget for at selv om han støttet hele sjiasamfunnet økonomisk, var det noen familier og individer som fikk litt ekstra. Samtidig innsatte han enkelte kurdere og sjiamuslimer i politiske posisjoner. Slik virket styresettet mer representativt, samtidig som han dro disse utvalgte inn i patron-klient-nettverket. Dermed fikk han flere allierte og svekket solidariteten mellom potensielle motstandere. Selv om han undertrykket sjiaene og kurderne vel så mye som tidligere makthavere hadde gjort, forsøkte han å gi inntrykk av at alle irakere var et samlet folk. Under krigen med Iran fra 1980, ble det lagt vekt på at sjiamuslimene i Iran ikke var av samme kultur som sjiamuslimene i Irak – i Iran var de jo persere! Saddam Hussein hadde altså en bevisst strategi for å unngå at interne grupper allierte seg med ytre grupper, og han greide dermed å holde striden mellom fraksjonene i Irak nede.

Saddam Husseins politiske motstandere greide ikke å samle seg mot ham senere heller. Da de for eksempel dannet Iraq National Congress, en slags felles front mot Baath-partiet, i 1992, var det tydelig at de ikke greide å snakke med én stemme. Selv innenfor bevegelsen for kurdisk selvstyre, har den interne kampen mellom to politiske partier splittet opposisjonen mot Saddam Hussein. I tilfeller der motstandere i Saddam Husseins indre sirkel har konspirert mot ham, har han greid å bruke sitt kontaktnettverk til å avsløre sammensvergelsene. Spesielt har favorisering av enkelte stammesjeiker utenfor den innerste kretsen av allierte vært viktig i denne forbindelse.

Saddam Hussein har også brukt mer voldsomme virkemidler for å holde opposisjonen i sjakk – også innad i sin egen familie. Husseinfamilien har vært internt splittet og Saddam har måttet sørge for at ingen av fraksjonene i familien kunne true hans maktposisjon. I 1995 gikk det til og med rykter om at han hadde fått sine egne barnebarn drept for å holde motstandere i sin egen familie nede. Det var tydelig for alle motstanderne at hvis Saddam Hussein kunne behandle sin egen familie på denne måten, var ingen trygge.

Selv om Baath-partiet først og fremst ble brukt som redskap for å fremme enkeltindivider, var det viktig å gi inntrykk av at det var partipolitikk og politiske visjoner som ga partiet legitimitet. Ikke minst måtte man sørge for at partiet holdt sammen. I teorien var Baath-partiet sosialistisk, og sosialistisk retorikk var et viktig hjelpemiddel. Partiet satte opp kollektivbruk og innførte reformer for omfordeling av jord, men sørget i praksis for at disse endringene var til fordel for staten, makthaverne og deres allierte. Oljen var en viktig inntektskilde som ga Saddam Hussein større økonomisk frihet og dermed mulighet til å etablere velferdsordninger i Irak, blant annet gratis skolegang og sykehus, subsidier til bønder og store forbedringer i infrastruktur. Dette var mulig fordi oljeprisene hadde skutt i været pga. oljekrisen i 1973, og fordi Saddam Hussein i 1977 tok kontroll over alle aspekter ved oljepolitikken til Irak. Poenget var ikke å følge en ideologi bygget på en sterk stat og kollektivisme, men å gi staten all økonomisk makt. 

Det Irakiske Kommunispartiet (ICP) er et svært godt eksempel på Saddam Husseins strategier. Under den Kalde Krigen vekslet Saddam Hussein mellom å forfølge kommunistpartiet og å søke samarbeid med dem. Forholdet til kommunistene endret seg i takt med behovet for støtte fra Sovjetunionen. Gjennom dette vekslende forholdet til kommunistpartiet, greide Saddam Hussein å utnytte den Kalde Krigen til egen fordel, holde opposisjonen i sjakk og teste lojaliteten til de andre partimedlemmene.

Baath-partiet kom til makten gjennom to kupp. Det første avsatte den daværende presidenten og var et samarbeid med noen ikke-Baathistiske allierte. Et senere kupp ga Baathistene makten over sine allierte fra det første kuppet. Saddam Husseins overtakelse av makten over partiet – og dermed over hele Irak – var imidlertid ikke like voldelig. Det var ingen store forskjeller i politikken til han og Hasan al-Bakr, og egentlig ingen åpenbare tegn til kniving om makten. Saddam Hussein overtok gradvis flere og flere viktige posisjoner, til han i praksis spilte rollen som president. Da han var kommet så langt, brukte han virkemidler som pressekampanje mot kommunistpartiet for å teste lojaliteten til venstresiden i Baath-partiet. Han ville vite om de var lojale mot ham, eller mot sosialistiske idealer. De som ikke bestod slike prøver,  ble anklaget for å være innblandet i en sammensvergelse og straffet etter at han var blitt offisielt utropt til president. Innen han kom til makten, hadde han altså sørget for, på forhånd, at han var omringet av lojale allierte. Tidligere ledere hadde vært avhengig av støtte de ikke nødvendigvis hadde. Når man har overtatt makten gjennom kupp, må man sørge for at man ikke selv blir offer for en ny voldelig maktovertagelse. Ved å trå forsiktig og gradvis, kunne Saddam Hussein være relativt sikker på sin maktposisjon.

 

Oppsummering og avslutning

Saddam Hussein bygget sine strategier – patron-klientallianser, kontroll av motstandere og en populistisk bruk av politisk retorikk –på de politiske tradisjonene i Irak, kombinert med store oljeinntekter. Det var dette som ga ham makten, og som gjorde det mulig for ham å beholde den i 24 år.

 

Litteraturliste

Så vidt jeg har forstått, skulle vi ikke referere i denne oppgaven, pga. tidspress (og et ønske om at vi nå henter det meste av kunnskapen fra eget hode, etter å ha hatt faget i et semester). Opplysningene i denne oppgaven, finner man i:

Tripp, Charles. 2005: A History of Iraq

Tripp, Charles. 1997: ”Iraq” i The Cold War and the Middle East

Waage, Hilde Henriksen: ”Irak – innenrikspolitikken som utenrikspolitikkens primat”, forelesning på Universitetet i Oslo, høsten 2006


Posted by Julie at 8:25 PM | Comments (0) | TrackBack

December 13, 2006

Stengt for studenter

Lesesalen er stengt for eksamen. Det er merkelig stille og øde på samfunnsvitenskapelig fakultet. Nesten ingen i kaffebaren, kantinen eller gangene. Utenfor toalettene står en gjeng pensjonister og sørger for at ingen av studentene som har eksamen prater seg i mellom.

På biblioteket har det roet seg nå som det nærmer seg jul, men i forrige uke var det kaotiske tilstander. Jeg var der halv ni og tok den siste plassen i hele bygningen. Alle lesesalene var opptatt. På denne siden kan man se de dystre fakta: i hele eksamensperioden er det nesten ingen steder man kan lese på Blindern. Enkelte dager er til og med "alle lesesaler UiO" stengt for eksamen.

Eksamensvaktene skuler på meg når jeg fyller vannflasken min og tar frem bokskapnøkkelen. Det er nesten så jeg får lyst til å rope ut noen tilfeldige samfunnsvitenskapelige fakta for at de skal anklage meg for å jukse. Jeg prøver jo bare å forberede meg til min egen eksamen. Jeg prøver bare å finne et sted hvor jeg kan lese. Jeg vil jo bare studere. Men det er visst for mye å forlange. På Blindern skal man bare ta eksamen.

Det er litt symbolsk det der, ja...

Posted by Julie at 10:03 AM | Comments (0) | TrackBack

October 1, 2006

What kind of math?

In the debate about convincing high school students to learn math, I haven't read much about what kind of math these students should be learning. Richard Posner makes an excellent point:

What would be socially and even economically useful would be to instruct high school students in the rudiments of statistical theory. That would help them learn to think straight about a range of public policy issues, as well as to avoid certain recurrent mistakes in everyday life. People are terrible at handling probabilities.

At the department of social studies at university, I'm glad I know some statistics and calculus, but to be honest, I don't really use my geometry. In Norway, statistics are taught at the end of the final year of high school (although probability is taught earlier) and calculus doesn't really get serious until the end of the second year. Of course this only applies if you choose the most advanced type of math - otherwise there's no calculus and statistics at all. This means that students who don't really believe they need to learn math have to wait a long time before they learn something they can use every time they open a newspaper. But by then they've quit math.

PS. To my fellow students who are taking Statistics this semester: I'm sorry. I know we love to hate this subject. But you do see my point, right? Right?

Posted by Espen at 9:33 PM | Comments (0) | TrackBack

September 14, 2006

Kaffebarguiden: U1

U1s navn er ikke spesielt kreativt; det kommer av at stedet ligger i underetasjen av Samfunnsvitenskapelig Institutt, aka. SV, aka. Eilert Sundts hus på Blindern. Så vidt jeg vet drives U1 av studenter som jobber mer eller mindre frivillig for at andre studenter skal få billig øl og kaffe. Og det er nettopp prisnivået og beliggenheten som er stedets største fordeler. Kaffen er jevnt over ikke like god som på de fleste andre steder jeg anmelder, men hvis man kunne målt kaffekvalitet helt nøyaktig og korrigert for prisforskeller, ville U1 helt klart scoret høyest.

Til tross for at jeg mer eller mindre bor på Blindern, blir jeg ikke lei av U1. Det er kanskje fordi man aldri helt vet hva man får der. For det første kan man aldri vite hva kaffen smaker. Vi snakker fortsatt om "den dagen U1 hadde så god kaffe", men det har vært tilfeller der jeg har stirret vantro på min egen kaffekopp og tenkt: "Er dette sølet virkelig kaffe?!?" (ikke at jeg ikke drakk det).

Prisen på kaffe var lenge en overraskelse hver gang. Det står nemlig på prislisten at kaffe koster 5 kr, men det finnes to størrelser. Den lille koster 5, og den store burde etter min logikk koste enten 6 eller 7 kr, slik at det "lønner seg" å kjøpe en stor. Lenge vekslet studentene bak disken mellom 5 og 10 kr for stor kaffe. Vi utviklet raskt et system for å sørge for at vi alltid fikk store kopper til 5 kr: Var det gutter bak disken, kjøpte Ingvild og jeg kaffe. Var det jenter bak disken, sendte vi Per Ivar. Det fungerte utmerket, og ofte fikk vi til og med gratis kaffe (men da la vi bare penger på disken, for god karma). Så en dag fikk Per Ivar kjøpt kaffe til 5 kr - av en gutt. Systemet vårt hadde ramlet sammen; vi var forståelig nok i sjokk og visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi opplevde noen kaotiske uker og ble nødt til å dra til RF-kjelleren for å drikke kaffen til mat/nat-studentene. Nå har kaffeprisen på U1 imidlertid stabilisert seg på 5 kr uansett størrselse, og vi er lykkelige så lenge det varer.

På dagtid er U1 åpen mandag, onsdag og fredag frem til 16 (ca.). Er du virkelig fattig student, kan det lønne seg å henge her ved stengetid og kanskje få gratis kaffe. På fredager åpner de igjen kl 17, og da er U1 mer utested enn kaffested.

Hva bør man bestille? En stor kaffe, takk. Hvis du bare vil ha litt kaffe og du har en tendens til å søle, kan du bestille en liten kaffe i en stor kopp. U1s espressobaserte drikker er gode nok og billige (ca. 10-15 kr, altså halvparten av prisen i de fleste skikkelig kaffebarer), men du bør ha god tid. Virkelig god tid. Det tar nemlig tid å få oppmerksomheten til studenten bak disken, få dem til å oppfatte en så komplisert bestilling, vente på at de skal leke med espressomaskinen og betale. Muffins (det eneste spiselige jeg har sett på U1) er en dårlig investering, og medbrakt er veldig tillatt. På kvelden koster øl 29 kr eller noe der omkring, og det er helt klart øl du bør drikke. Ikke fordi det er så godt, men fordi det passer mye bedre med øl enn vin på U1, som tross alt er en billig studentbar. Sist jeg bestilte vin her, var reaksjonen: "Vin? Har vi vin? Joa, denne kartongen som vi åpnet i fjor... eh, hva er det vi tar for vin igjen?" Be om å få øl i glass; plast eller papp er ikke så gøy.

Posted by Julie at 10:32 AM | Comments (3) | TrackBack

August 21, 2006

Back to school!

I'm back from Rome, and I'm back at school. It felt great to walk to school this morning for a back-to-school breakfast with friends and be surrounded by other students all walking in the same direction. I never thought I would be happy to just do what everyone else was doing, but this morning, I was. I know there will come a time when I want to sleep until twelve, when I can't get through a two hour lecture without a large dose of crappy coffee, when I read the same sentence three times and still can't concentrate long enough to understand the point (let alone remember it) and when I ache for the freedom to do nothing without a guilty conscience. But that time is not now. Right now, I want to buy notebooks and highlighters that I don't really need, I want to stand in line at the bookstore, I want to read for hours, and seeing pictures of my university like the ones above make me smile. I wonder how long this insanity will last, but the extra energy is nice.

Posted by Julie at 9:08 PM | Comments (0) | TrackBack

August 1, 2006

Ingen grunn til å vente

Dette er en redigert versjon av en stil fra videregående skole. Den ble skrevet som en kommentar til denne artikkelen fra Aftenposten. Spørsmålet er hvorfor studenter kan så lite, og hva man kan gjøre på videregående for å sørge for at studentene er forberedt. Min reaksjon er: hvorfor vente helt til videregående?

Studenter har sviktende kunnskaper fra videregående. Hvorfor?

Hver tredje student opplever at de har for dårlige kunnskaper fra videregående skole. Dette skremmer forskere, og Arild Thorbjørnsen, avdelingsleder ved Læringssenteret, sier det er et uutnyttet potensiale i videregående skole. For å forberede elever på studenttilværelsen, foreslår både han og Kvalitetsutvalget å legge elementer fra høyere utdanning inn i den videregående skole. Dette kom frem i en artikkel i Aftenposten 20.03.04. 

Først vil jeg si at dette høres ut som et godt forslag. Artikkelen spesifiserer ikke hva Thorbjørnsen mener med ”elementer fra høyere utdanning”, men i utgangspunktet er det positivt å lære elever litt om studenttilværelsen i stedet for å la dem oppleve overgangen fra videregående som et sjokk. Problemet er at ingen har lagt merke til at det må være en tilsvarende myk overgang mellom barneskole og ungdomsskole og mellom ungdomsskole og videregående. Utdannelsen er en mangeårig prosess, ikke mange kortere prosesser, og dette blir tydeligvis glemt. Det er denne innstillingen som skaper problemer for studentene.

Det sies at det du ikke har lært et barn etter fylte tolv år kan du glemme å lære dem. Nå gjelder dette heldigvis ikke fagstoff, ellers ville mennesker stort sett ikke visst så mye om det. Dessuten lærer vi oss mye selv etter fylte tolv år. Men setningen sier et par ting om å lære likevel:

For det første er barn svært mottakelige for lærdom. Ikke nok med det, barn ønsker å lære. Seksåringer møter nå opp som førsteklassinger, fulle av forventning og nysgjerrighet. De venter på å få lære å lese og regne – og de skal vente lenge. Lesing begynner man ikke med før i andre klasse. Første klasse handler om å leke og å være snill mot andre. Lillesøsteren min hadde UNICEF på ”pensumlisten” som seksåring og ikke så mye mer. Selvfølgelig skal vi lære om UNICEF, og selvfølgelig er det viktig å leke, men det finnes et potensiale allerede i seksåringene som ingen gidder å utnytte. Resultatet er kjedsomhet, og kanskje også en forventning til at skolen ikke er lærerik eller vanskelig, bare kjedelig. Denne forventningen følger de fleste elever gjennom barneskolen. Kan det være derfor en del elever blir så sure når de endelig skal jobbe med skolen? Kanskje, for nå har de glemt at de engang hadde lyst til det.  

Overgangen til ungdomsskolen opplevde jeg som stor. Plutselig var det vi drev med blitt viktig. Alle jeg kjente stresset med karakterer – unntatt de som ga opp med en gang selvfølgelig. Lærerne våre minnet oss stadig på at vi hadde så utrolig mye å gjøre, så mye å lære. En gang fortalte klasseforstanderen min at hun hadde regnet ut hvor mange sider i læreboka som i gjennomsnitt måtte gjennomgåes i hver time i et fag for at vi skulle rekke gjennom alle. At hun i det hele tatt trengte å gjøre det, vitner om en total omveltning fra barneskolen.

Slutten av syvende klasse hadde prøvd å forberede oss for begynnelsen av åttende, det innrømmer jeg. Vi fikk karakterer på noen av prøvene, selv om de selvfølgelig ikke telte, og vi brukte en måned eller to på å gjennomføre et prosjekt for å lære hvordan vi skulle gjøre det. Likevel var vi ikke forberedt på arbeidsmengden eller på hvor lite tid vi plutselig hadde til rådighet. I stedet for en måned hvor vi fikk flere timer hver dag på å arbeide med et prosjekt, ble ungdomsskolens prosjektarbeid skjøvet inn i uker hvor vi allerede hadde det travelt med å gjennomgå et bestemt antall sider per tre kvarter.

Utviklingen fortsatte i samme retning, og derfor kan ikke jeg se at Thorbjørnsen har rett når han sier at det er et uutnyttet potensiale i den videregående skolen. Videregående er overbelastet som det er. Vi lærer masse på videregående - så masse at det er stressende. Jeg er stresset , og jeg har over fem i gjennomsnitt. Jeg kan knapt forestille meg hvor uoversiktlig skolehverdagen må være for de som sliter med å opprettholde en 2’er. Hvorfor hadde det ikke gått an å lære litt på barneskolen? Når læringen forsinkes med nærmere syv år samles det opp et enormt pensum som skal læres på alt for kort tid. I nesten alle fag må lærerne nedprioritere enkelte kapitler – vi kommer rett og slett ikke gjennom læreboken.  

Dette oppmuntrer til puggelærdom. Med mange prøver hver uke, og lange pensumlister i hvert av mange fag, tvinges selv de ”flinke” elevene til å pugge fakta i stedet for å søke en dypere forståelse av fagstoffet