According to Julie

March 15, 2010

LES DENNE BLOGGPOSTEN!!! - Hvordan klikkhoreri fungerer

Nettjournalister er klikkhorer som skriver tabloide titler. Men vi gjør det for at du skal lese vesentlige nyheter.

Ordet klikkhore brukes om nettjournalister og sakene vi skriver. Da jeg fortalte en venn at jeg skulle undersøke hvorfor nettjournalister presenterer nyheter slik de gjør, svarte han: «Er det ikke opplagt? For at så mange som mulig skal klikke!»

Han har nesten rett, men bare nesten. For selv om nettaviser står for klikkhoreri og tabloidisering, betyr ikke det slutten for seriøse nyheter.

Om å selge seg selv

Ja, nettjournalister er opptatt av klikk. For hver sak en nettavis legger ut, lages statistikk over hvor mange som klikker på den. Nettjournalister kan følge med på statistikken, og vi bruker ofte klikktall som tilbakemelding på hvor vellykket en sak er.

Vi er opptatt av klikk delvis fordi vi kan. De stakkars papirjournalistene vet ikke hvor mange som leser deres artikler, bare hvor mange som betaler for dem.

Nettaviser selger seg til leserne sak for sak, løssalgsavisene dag for dag og abonnementsavisene kanskje halvår for halvår. Spørsmålet er om én måte å selge seg på innebærer mer «horete» journalistikk enn en annen.

Tabloidestetikk selger

Sigurd Allern, professor i journalistikk, skrev i 2001 at løssalgsaviser på papir står for en særegen presentasjonsform og journalistikk sammenlignet med abonnementsavisene. Løssalg innebærer nemlig «tabloidestetikk»: Nyhetsartikkelen har et bærende bilde som nesten utelukkende viser personer. Bildet står til en tittel med små ord skrevet i en stor fontstørrelse. Sammen med ingress og bildetekst skal bilde og tittel gi mest mulig informasjon i konsentrert form.

Virkemidlene som han beskriver, fungerer godt på nettavisenes forsider. Nettaviser bruker tabloidestetikk, fordi tabloidestetikk betyr klikk. 

Sigurd Allern skriver også at tabloidisering innebærer forflatning og fordumming. Hvis tabloide virkemidler betyr dum journalistikk, er det ikke rart nettjournalister mistenkes for å ødelegge norsk nyhetsformidling.

Men som sagt: De som tror vi er klikkhorer, har bare nesten rett. Målet til journalister er at så mange som mulig skal lese sakene deres. Når en nettjournalist tenker ut en god kombinasjon av tittel, ingress og bilde – altså en inngang – vil jeg si at målet er å koble rett leser til rett sak.

Langlesing på nett

Lesere leser lengre på nett enn på papir. Ja, du leste riktig: Lange tekster på nettet.

At nettet egner seg for korte – og dermed overfladiske – tekster, er fortsatt en seiglivet myte, men det er en myte. Det viser såkalte eyetrack-undersøkelser, som måler øyets bevegelse over tekst og bilder. Lesere som først har begynt å lese en lang avisartikkeltekst, leser den oftere ferdig hvis den presenteres i nettutgaven enn i papirutgaven.

En annen myte er at lesere har dårligere tid på nettet enn på papir.  Jeg vil imidlertid si at lesere jakter mer spesifikt etter visse typer informasjon på nettet enn de gjør på papir. De bruker kortere tid på å filtrere ut informasjon, men minst like lang tid på den informasjonen de er interessert i. Det gjelder i hvert fall hvis man sammenligner en gratis nettfront med en samling papirark leseren allerede har betalt for å lese.

Sagt helt enkelt: På papir kan du kjøpe en avis for forsiden og så like greit skumlese hele utgivelsen, siden du har betalt for den. På nett kan du velge å filtrere ut for eksempel alt unntatt utenriks, men til gjengjeld kan du da lese mye utenriks, gjerne fra mange forskjellige nettaviser.

Utfordringen for nettjournalister er derfor å få artikkelen foran leserens øyne i det hele tatt. Inngangen – det som fører til klikk – er avgjørende.

Ikke forvirr!

Med målrettede og effektive lesere, vil jeg konkludere med at den viktigste regelen for nettinnganger er at de er tydelige og direkte.

Fenomenet banner-blindness – ignorering av det vi tror er annonser – ble dokumentert på 1990-tallet. Nettjournalister arbeider som om det samme fenomenet eksisterer for forvirrende nyhetssaker: Leserne filtrerer vekk en nyhetssak hvis de ikke øyeblikkelig forstår hvorfor den er interessant for dem selv.

Å skrive en inngang til en nyhetssak handler derfor først og fremst om å fortelle leseren at saken inneholder en interessant nyhet. Mine observasjoner og erfaringer tyder på at saklighet og det å komme raskt til poenget er «første bud» i valg av innganger. Det er lett å trekke en parallell til den tradisjonelle omvendte pyramide, idéen om at det viktigste skal komme først i journalistiske tekster. En annen måte å uttrykke det samme poenget på, er at inngangen skal fortelle leseren hvorfor saken er vesentlig.

Sjokknyhet: Ærlige journalister!

Nettjournalister blir også beskyldt for å lure leserne, ved å skrive uforståelige titler. Tanken er i så fall at leseren skal klikke av ren nysgjerrighet, og at det ikke er så farlig om saken har betydning for leseren. Nettjournalister jeg har snakket med, sier at slike virkemidler er irriterende, og at de derfor bare fungerer hvis de brukes sjeldent.

Jeg vil oppsummere alle rådene jeg har fått fra nettjournalister om innganger slik: Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.

Det kan overraskende nok også oppsummeres i et sitat fra en magasinjournalist, nemlig Barbara Kiviat i TIME: «Det kan høres rart ut, men for å få folks oppmerksomhet på nettet, bør du rett og slett være ærlig.»

Opprinnelig publisert i argument, da med følgende skribentinfo:

Julie R. Andersen (f. 1986) er nettjournalist (!), og du kan klikke på sakene hennes i e24 og Teknisk Ukeblad. Hun beviser sin seriøsitet ved å være samfunnsredaktør i papirbunken du leser nå. For å skrive bacheloroppgave i journalistikk, observerte hun nettredaksjonene til VG Nett, Aftenposten og Dagsavisen.

Her kan du lese teksten på nynorsk.

Posted by Julie at 2:41 PM | Comments (0) | TrackBack

March 4, 2010

I want to live in English

For every language you learn, you live another life. Apparently people who live in Czech say that. I think I want to live in English now.

Most Norwegians understand English, but worldwide practically no one understands Norwegian. This makes Norwegian an inside joke I share with a selection of the people I know.

Growing up, Norwegian was the language I used with the three people who knew me best, the people with whom I barely needed spoken words to communicate with at all. Even though I talked non-stop (still do) in both languages, my parents and my sister could usually understand my face and tone of voice well enough regardless of vocabulary. My mom could tell how happy I was by the way I opened the front door when I came home in the afternoon. So Norwegian was our somewhat unneccessary secret code. American friends thought Norwegian was an angry language, because they only heard it when my parents yelled at me. I preferred English, but my parents insisted I speak Norwegian, because I would need it someday.

These days, communicating in Norwegian is my job. Since moving back to Norway two years ago, I have studied and worked in Norwegian full time. I consider both Norwegian and English first languages, meaning I'm completely bilingual.

Despite all that, after giving Norwegian a serious try, I have realized something:

English is just better. I'm better in English. I like other people better in English.

I'm more open and heartfelt and honest in English. Norwegians are so direct it borders on insensitivity, both in culture and in language. We won't tell you to have a nice day unless we ourselves would really feel happier if you did. We won't say "I love you" to people we just like. We won't thank you if we don't feel genuinely grateful. Any expression of sentiment in Norwegian feels like I'm exposing some secret part of my mind, usually only accessible to Norwegians when we're drunk.

In English I'm more polite, although I might come off as relatively rude due to Norwegian bad habits. It feels easier to be sincere and emotional in English without feeling like I'm crossing the line into inappropriate. I'm more outgoing and animated, especially when I meet Americans. If I'm in a room full of Norwegians and one American, I might look like I'm giving the American much more attention, smiling and gesticulating more.

If I swear, it's in Norwegian. If I ever swear in English, I'm just pretending. The one exception is if I say skitt (the Norwegian word for dirt, the sk is pronounced sh) when I really want to swear in secret and I'm in Norway. (Swearing in French doesn't work at all.) This might be because I used to be American, and as a child I had no reason to swear. 

Privately, I think that all the words I know, in English, Norwegian, Swedish, Danish, French, German, Dutch, Khmer, Thai, Italian, Spanish, are all one big vocabulary. Sometimes I can use all my words, sometimes only a few, depending on who I'm talking to. Most of my close friends here in Norway are people who are also fluent in English. I don’t specifically search for bilingual people to befriend, but it’s obvious why it works for us: We have a shared vocabulary, and we often mix up our two languages in conversations.

But despite the fact that most Norwegians speak English, they don't speak the whole English language. English has more words than Norwegian. So I think in English with an occasional Norwegian expression, not vice versa. And when I speak English, the connection between what I think and what I say is less complicated. So in English I'm more honest, more polite and I swear less.

And you know that scene in Love Actually about American girls who love British men because they speak British? I know American girls like that, but it wouldn't be too much of an exaggeration to say that English in general - British, American, Australian, Canadian, any version of perfectly pronounced, flawless, this-is-clearly-your-first-language English - works for me. Hearing someone speak English really well just makes me relax. Compared to hearing Norwegians speak English as a second language, it's like hearing a singer with perfect pitch and realizing I've been listening to off-key music for years.

When I go through old notebooks and crumpled-up napkins at the bottom of my purse, I find quotes from novels I've read in English. Paragraphs I had to write down, because they made me shiver a little bit, because they were so well-written. Sometimes they become blog posts. I never feel that way about Norwegian.

Just listen to Stephen Fry talk about anything. Even when he's making fun of the very topic of language, I just love it.

Sure, there are plenty of wonderful things you can say in Norwegian as well. You can say koselig, nydelig, jeg er glad i deg. And as a journalist, I love the intricacies and possibilities of the Norwegian language. But I love the English language more. Half the time when I'm writing in Norwegian, I am quietly wishing that I could write the same text in English.

So what do I do with this? Move? Try to find writing work in English? I don't know.

Image: icanread

Posted by Julie at 2:13 PM | Comments (13) | TrackBack

March 2, 2010

Norwegian media - Free, but dependent

I'm spending the first part of this week writing up to ten pages on how the Norwegian government is supposed to afford journalists in the future. Norway subsidizes its media, or should I say part of its media, mainly the media that provides daily news on paper. The media that I think is dying. News sites get no government funding or tax breaks, and the current system of funding provides very little incentive for experimenting with more efficient, modern ways of delivering news.

Writing about this for school means I will probably have to use my own earlier writings as academic references. That makes me feel old and silly, but I have been writing about Norwegian press subsidies for as long as I have been writing journalism at all - which I admit is not that long. My first feature article, back in early 2008, was about the Norwegian system of government-supported journalism. My American journalism professor at The American University of Paris sent me back to Oslo so I could explain to him how Norwegian newspapers could be government-funded and still be an independent fourth estate.

I wrote about how Norwegian journalists considered themselves loyal mouthpieces for politicians up until the 1970s, about the controversy (or should I say controversial lack of controversy in many cases) surrounding the current press subsidy system and about the general Norwegian mentality of trusting the government to provide solutions to everything. After a week of interviewing editors and media experts, I had learned most of the things that would later be on the syllabus of the course for which I'm currently writing an exam.

But I never got around to publishing the article, until now. So here it is, complete with the footnotes I added to further explain Norwegian weirdness to Americans:

Norwegian Media - Free, but dependent (pdf)

Image: Madewell

Posted by Julie at 1:27 PM | Comments (0) | TrackBack

January 28, 2010

Eplesett! Reaksjoner på iTingen

Da jeg først leste at den nyeste iGreia var en "iPad", trodde jeg at en av mine nye kollegaer i E24 hadde funnet på ordet utelukkende til forsidetittelbruk. Det måtte være et ordspill basert på et sitat tatt ut av sammenheng. For de kunne vel ikke seriøst ha kalt produktet iBind? Jo, det gjorde de visst.

Hadde jeg vært på jobb i dag, ville jeg sikkert skrevet om dette på en seriøs måte. I stedet har jeg sittet hjemme og ledd av at absolutt alle jeg følger på Twitter latterliggjør iDingsen (iBomsen?)

Silicon Angle har samlet førsteinntrykkssitater. Gizmodo gir oss 8 grunner til å ikke juble for iSaken. Geek Girls Guide lurer på hvorfor ingen jenter hindret det tåpelige navnet - som viser seg å være funnet på av MadTV. Bare noen timer etter lanseringen har Jezebel samlet internetts beste vitser om iPad.

På norsk kan vi bruke "padde" fremfor "pad". Det gir (litt) bedre assosiasjoner, men det var vel fortsatt ikke det Steve Jobs ønsket.

Ifølge geniale Stuff Journalists Like liker jeg å skrive om Apple. Men selv om dette overhodet ikke er en ny eller original ting å si, så er dagen i dag en fin anledning til å si det: Jeg er så lei.

Jeg er lei av iMennesker som sier "Kan jeg koble mac-en min til internett her?" Det irriterer meg mer enn jeg liker å innrømme når jeg selv sier "iPod" om mp3-spilleren jeg bruker (som jeg faktisk arvet, merkelig nok). For jeg sier kameraet, kaffemaskinen og mobiltelefonen. Ikke Nikonen, Isomacen og Sony Ericssonen.

Jeg er lei av at folk ser på "Apple vs. Microsoft" som en vesentlig debatt. Jeg har fått høre "Dere passer så bra sammen. Dere er jo hundemennesker og Windows-mennesker begge to!" Og jeg har fått høre "Hvorfor har ikke du iPhone? Du er en sånn person som har iPhone!" Hva slags freak er jeg som passer inn i begge kategoriene?

Jeg har ikke iPhone fordi jeg ikke har iCash. For å sitere Eirik Newth, "Epleskatten blir for drøy". (Og jeg kan være teknologijournalist uten å eie Apple-produkter, siden jeg kan være økonomijournalist uten å eie penger.)

Det går an å skrive alvorlig (The "Apple Advantage" is class signalling and always has been) eller morsomt (Apple innfrir: Ny duppeditt like jævla dyr som forventet) om det, men konklusjonen er den samme. Det er snakk om statussymboler og markering av identitet. Og det er helt greit det, men det er latterlig når mennesker som hevder at de ikke bryr seg om mote, må ha det nyeste fra Apple fordi de er så teknologi-interesserte. De virkelig teknologi-interesserte menneskene jeg kjenner, har ikke mac.

Én ting har likevel Apple gitt oss. Jeg synes eplesette er et mye finere alternativ til angre enn kontrollsette.

Posted by Julie at 12:54 AM | Comments (4) | TrackBack

January 26, 2010

Jakten på en død manns liv

Men hvem var du, egentlig? Hadde du noen? Det skal ta Magasinet 550 telefoner, en flere uker lang, tung reise ned i Oslos glemte verden, før vi nærmer oss noen svar.

22. oktober 2009 ble Jan Erik Fosshaug begravet uten en eneste venn eller pårørende til stede. Bernt Jakob Oksnes har skrevet om letingen etter den ensomme mannens livshistorie i Dagbladet Magasinet.

Jeg er glad for at norsk journalistikk kan være så stillferdig, grundig og rørende som dette.

Posted by Julie at 9:03 PM | Comments (3) | TrackBack

January 2, 2010

2009 according to Julie

Warning: This is a completely subjective memoir of the year that was. It's written off the top of my head. My head, so it's going to be self-centered.

First the soundtrack:

• YouTube Playlist             
• Spotify playlist

Not necessarily the best songs of the year, but the ones that will remind me of 2009 for years to come. There are plenty of older songs that fit that description too, but these songs were released 2009 or late 2008.

Then my life:

2009 was the first year I was a full-time journalist. That is, I went to journalism school and survived on various part-time jobs as a journalist and editor. I was no longer a receptionist, tour guide or pointe shoe salesgirl. I was a journalist. That's probably a milestone.

If I had been told a year ago that 2009 would lead me to court rooms, a strip club, a pscychologist's office, the make-up and rehearsal rooms of the Norwegian Opera House and more concerts than I've attended during the rest of my life combined, I would not have believed it. While 2009 was happening, I kept thinking "2008 was so much more interesting," but looking back over the past 12 months, a lot happened. Nothing as big as moving to Paris and back again or drinking coke in the Cambodian jungle, but a lot of smaller dramas.

2009 was a year of extremes. I stayed up all night and slept all day, and then I got a job that started at 6 AM. I worked constantly and then spent a month doing nearly nothing. I forgot to eat some days and wanted to do nothing but cook on other days. I have been very sad and very happy this year. I have been very efficient and very lazy. I have been very stressed and very relaxed. I have felt invisible and I have been recognized by strangers. In a way, 2008 was the year things happened, and 2009 was the year when the consequences caught up with me, good and bad. And I finish this year feeling better about everything. I don't think I have been all around happier at the end of a year for as long as I can remember.

Current events:

In the world as in my own life, 2009 was very much about dealing with the consequences of 2008: The financial crisis continued, the same talk of climate change was repeated in Copenhagen, and Obama became president and eventually won the Nobel Peace Prize.

Besides that I will probably remember the riots in Oslo in January. (Or more precisely, I will remember waking up to five missed calls from my very worried mom. I attended the demo on January 8th, then spent the rest of the night in a basement rock pub oblivious to the broken windows and tear gas above me.)

The Khmer Rouge was on trial, but the story was so buried in other stuff that even I forgot to stay up-to-date on what was going on.

In less violent news, e-books kept popping up in both the news I read and the news I wrote. In February I touched a Kindle for the first time. In May my first article at my journalism internship was about the upcoming release of big-screen e-book-readers. And this Christmas, Amazon sold more e-books than paper books.

Meanwhile print media suffered, particularly the Boston Globe. While I studied the dwindling circulation figures on this side of the Atlantic, it seemed friends in Boston could judge the sad state of print media by the number of crying editors each week. But was it really that sad? I optimistically blogged about the future of journalism (English translation below), earning a somewhat unfair reputation as the only Norwegian journalism student who wants to work online.

Everyone talked about Twitter this year. Many of them specifically to tell me that they were not on Twitter and did not see the point. I found Twitter useful. It helped me get a job, find stories to write, discuss stories I was writing and brag about stories I had written. In other words, I used it as a journalism tool. It's hard to explain to sceptics why and in what way I think Twitter means something, but I think it does. (Meanwhile everything you need to know about Facebook is still available right here, and still true.)

One hash tag I ended up using a lot was #krevsvar. It started as an outcry over one court ruling on online privacy. Then it turned into a general campaign to "demand answers" (or krev svar in Norwegian) from my country's politicians about IT politics, particularly piracy vs. privacy. I followed the story through the late spring and summer, and in the fall I attempted to summarize it all for non-IT-geeks.

IT politics ended up mattering very little for Norway's general election this year. Overall, I think we'll remember this election as kind of a boring one, no? I remember being more pumped about Cory Doctorow being in Oslo on the day of the election. Not that I don't care about political debates, but what were we really debating this time around? I argued that our political labels were outdated, coming relatively clean about my own politics in the process. But I still enjoyed the fact that general elections make political geekiness almost universally acceptable conversation. Until one sports-obsessed person pointed out that for every game, soccer fans reach the same level of excitement I get every fourth year when I wait for election results. (If you can relate to that, you might want to check out a soccer blog called The DA. Apparently, I might write for them sometime. How hilarious is that?)

End of the decade:

My earliest memory of the 2000s is my parents dancing. I don't remember the beginning of the 1990s. I talked to some friends who are only like two years older than me, and they mentioned the 90s as their defining decade: Although they have obviously moved on, the fashion, music and general pop culture of the 90s is the norm they started out with. I was only 13 when the new milennium began, and so I don't really feel like I can say anything about the 00s compared to any other time. As far as following culture, politics and fashion, I have really only known this one decade (and I don't even know the name of the new one). Before that, I was a child. But now I feel nearly old, because I find the following thought scary:

Some blog posts I wrote in 2009:

• My problem is simple - I love food
• Reuniting with Leo
• Newspapers die - long live journalists
• Girls aren't stupid, we're just not as lazy as the boys
• The IT news I couldn't be bothered to report on today
• How to be a parent for teenagers
• Cheating with Chanel
• Playing dress-up
• Bounce-back OR Alternatives to Ben&Jerry's OR How to stop yourself from murdering a man OR 11 ways to feel better

Welcome to 2010 everyone!

Image sources: ArtyDandy, ModelsAreSmart and xkcd

Posted by Julie at 12:25 AM | Comments (2) | TrackBack

November 25, 2009

Contributing to society before 7AM - and bragging about it

How? Why? I'll tell you later.

Posted by Julie at 10:02 AM | Comments (0) | TrackBack

November 22, 2009

Blogging and democracy (fashion edition)

I read a number of fashion/style blogs last week*, but I also read about fashion blogging, because that lets me think about journalism and clothes at the same time.

The New York Times wrote about fashion blogging, commenting on what most of us already know (right?): The journalists and editors who were once gate-keepers of clothing knowledge are now commentators sharing the spotlight with independent bloggers, celebrity twitterers and well, everyone else.

But does this mean anything? Because to quote (and translate) Kristian Landsgård in the next issue of argument (available January 14th for Norwegian readers): "We're exchanging one judge of taste and opinion (the newspaper editor) for another (the pro blogger)".

Landsgård is talking about politics, but it's the same with fashion. Maybe even more so. Because when bloggers are scoring front row seats, backstage passes and free designer clothes, it's hard to see the crucial difference between a blogger and a journalist. Sure, these bloggers may be "ordinary people" in the sense that they have no education in fashion or journalism, but that's hardly a reason to love them, is it?

I obviously cheer for bloggers, but let's not exaggerate this revolution.

The real revolution is not in who is doing the writing, but in the possibilities of online publication itself: speed and details. Sure, I can read a journalist's opinion of a new collection or a front row blogger's opinion, but I love that I can go to Style.com and see photos of every outfit right away and make up my own opinion first.

(In fact, I would like more details, more close-up shots of the bags and shoes, and more info on things like fabric choices, since that can be hard to see on photos. Thanks!)

Oh, by the way:

• Blogging - what's the point?
• Blogging SO 2004, according to WIRED
• Don't shoot the blogger

* And then I realized I had hit some kind of all-time low when I sent an e-mail to my dad specifying that he should wear a purple bow-tie this season.

Posted by Julie at 10:49 PM | Comments (2) | TrackBack

November 19, 2009

The three-quarter curse

“I so badly want it to turn out good, but nothing seems sufficient, every sentence is wrung out of me like blood from a stone, and every time I decide on yet another part that I’ll have to leave out, it hurts.” - Hanne Melgård Watkins on her own writing.

Welcome to feature journalism.

The affliction Hanne is going through has been described to me by an experienced writer as “the three-quarter curse”: You are three quarters into being done with an article, and you find yourself hiding under your desk, wondering why you ever wanted to write anything, ever.

EVERY journalist goes through this apparently, and the only consolation is that: You will finish. And it will be worth it. I mean, logically, if writing were not worth the three-quarter curse, there would be no writers, since this happens to everyone. 

P. S. I couldn't bring myself to post this photo, but it does illustrate the point. I would say that I didn't post it because it wasn't CreativeCommons-licensed, but the truth is I'm just terrified of snakes.

Posted by Julie at 10:58 PM | Comments (0) | TrackBack

November 14, 2009

This week: Not quite magazines

I have discovered - and begun obsessively reading - a new blog this week: Yes and Yes by Sarah Von.

In one post she laments the stupidity of women's magazines: ("I could really do without another quiz to determine if he's into me (note to self: if you have to take a quiz to find out, the answer is no) or instructions on how to look thin while having sex.").

Sure, I've read that particular complaint before, and the obvious solution is to not read Cosmopolitan. But clearly, there is some part of me that wants to flip through glossy magazines that are not about international politics or the future of the media. I crave a break from all my different brands of geekiness. I always reach for Cosmo, Elle etc. if someone places one in front of me for free - and then I am always, always very disappointed. At best bored, at worst angry.

Luckily, the internet exists. This week I have read, noticed and remembered a lot of things that could very well have been in Cosmo. But if each of them were, they would have been the smartest, funniest thing in there.

Via Maggwire, you can browse articles from over 10 000 different magazines (in English), instead of committing to one or two from the newsstand. You may ask whether this site really gives us anything we didn't already have - the articles were already out there on the net before Maggwire, after all. But this site supposedly remembers your reading habits and makes recommendations accordingly. I say supposedly, because I only just found Maggwire on Thursday. There is an immediate benefit though, much like the one you can get from reading an actual magazine: you might learn things you didn't know you didn't know. I doubt that I would ever have Googled the words that got me to this podcast about newborns' accents. I found that because it was on Maggwire's front page of "popular articles".

While current magazine are turning into websites, photos from past magazines show up in books. For example, you could buy Dogs in Vogue, if you want a collection of fashion photos from Vogue magazine, with dogs. Like the ones in this post.

In general, blogs like Yes and Yes are my slightly funnier, weirder, smarter alternative to paper-based make-up/travel/parties/friends/shoes chit-chat. This week Yes and Yes taught me Five productivity tricks. I especially need to apply trick number one to my life:

"The First 10 Minutes" Trick
When I get home from work, the temptation to kick off my boots, eat a bowl of cereal and sit down in front a Hulu is nearly insurmountable. However! I (try) to force myself to spend the first ten minutes of my time at home doing something productive. Maybe that's paying bills, putting a load of laundry in, catching up on emails or changing the litter box. Regardless of what I do, those first ten minutes of my time away from work set the tone for the rest of my evening, and I find it a lot easier to keep doing stuff if I start off in that mind set.

Another alternative to a "Women's Magazine" is The Frisky. Unlike personal blogs that I read regularly, I probably skip about 5/6 of the posts on this online mag/group blog. But when I need a fifteen minute break from whatever geekiness I'm working on that day, there's always something kinda-interesting-without-being-too-serious on their front page. For example, a list of things that should be illegal. Here's a shorter list with the proposed laws I particularly agree with:

It should be illegal ...

1. ... to wear tights as pants.
2. ... to take longer than five minutes to prepare a drink at Starbucks. 
3. ... to touch a pregnant woman's belly without her permission.
4. ... for men to assume that by virtue of being female you a) want a relationship and b) want it with them.
5. ... for men to wear spandex to yoga class and then proudly show off their boners.
6. ... to call a size 8 (American sizes, so roughly 38 in Norway) woman "plus-size."
7. ... to speak only as a "we" once you're a part of a couple.

I disagree with The Frisky on some legal issues. It should be legal ...

1. ... to talk on your cell phone on public transportation. 
2. ... to wear full makeup and heels to go to brunch on Sunday morning.

The Frisky also alerted me to something someone at at least one of my Halloween parties should have worn: the knife ring. Scary jewellery by Renee Andriole.

I firmly believe that paper is a horrible way to deliver current hard news. And potentially anything paper can do, the internet can do better. But I still think people will be reading magazines for entertainment, photos and timeless articles for a long time. I still buy magazines and subscribe to weeklies. I mean, this post starts with a photo from the July 2009 issue of French Vogue, which I'm glad I bought. I liked it enough to photograph some of the photos, so I would have them when I lost the paper magazine.

Thing is, though, if I'm going to spend money on a stack of pages, they better not be filled with articles I've already read. And seriously, I had read every "Women's Magazine" article by the time I started high school. It's like they're on a loop, and they just add new illustrations. Blogs win.

There are more links and tips in the "This Week" section of According To Julie

Posted by Julie at 6:11 PM | Comments (0) | TrackBack

November 11, 2009

Blogging - What's the point?

I was going to call this "Why you should blog - even if you have no readers", but then again, I do have readers. I mean, my aunt prints out some of my Norwegian-language posts so my grandparents can read them.

Seriously, I know that there are people out there who don't know me at all, but who are still reading, for whatever reason. And I blog for them as much as I blog for my friends. But mainly, I blog for myself.

I've been blogging since June 2005. When I started, people asked me: "Do you have time for this?" and I thought "Time? Blogging isn't time-consuming!" Since then, I've used this site as an (incomplete) digital archive of things I've been thinking about anyway. I think pretty much everything I've put here needed to be written. Rather than bookmarking interesting news articles, writing out the lyrics of a song I obsessed over in a journal (yes, I was once a fourteen-year-old girl) or simply talking about the same thing with every person I met, I could store my thoughts online. And as an added bonus, sometimes someone cared about it.

Continue reading for some examples of why I blog, and what blogging did to me.

I guess the more interesting question is: Why are you reading this?

I have blogged in order to...

• request answers to burning questions like "Why do people care about the Olympics?", "What kind of computer should I buy?", "What should my BA thesis be about?" and "Why should I not move out of the country?"
• rant about people nagging me, bad customer service and Parisian weather - rather than throw a real life fit.
• publish the notes I was taking anyway, to justify being late for class because of Joseph Nye
• remind myself what not to do
• advertise my magazine
• explain my inside jokes
• make those of my friends who should be just a little bit more famous look better online
• kill time at the airport
• keep in touch while living away from home in a different home.
• jot down some thoughts which will now turn into a research project. 
• express my gratitude to friends when I had not quite been able to do so in real life.
• count down the days until Christmas
• procrastinate while studying for PoliSci exams

And sometimes people cared...

• People have often answered the questions - rhetorical or not - that I've posted here, in real life, or by e-mail, even if they didn't comment.
• When I wrote about Steve Jobs' commencement speech in 2005, it led to an article about that speech in one of Norway's main papers.
• After I discussed the need to educate "globalists" in June 2006, I was recruited into the student government.
• My rant on Skeidar got me a free lunch and gift certificate, and the chance to tell this furniture chain how they should be doing business. ("Are you a business school student? Since you think about this so much..." "No. I'm a customer.")
• My musings on politics nearly made someone cry.
• My guide to feeling happier and my thoughts on how I would spend the last six months before I died actually made someone cry.
• This blog post about brain drain started a debate with the writer I was criticizing. This led to an article in the magazine argument, which eventually led to a permanent writing position there, which eventually led to my current job as section editor. This spring, I'll be going to South Africa to report on brain drain issues.
• I published this blog post about rape in the newspaper Aftenposten back in March 2007. Three years later, I met someone at a party who talked about that article. Pretty fun to be able to say: "I wrote that!"
• And then of course, there's the one about the future of journalism.

I didn't plan for these reactions to happen. And while I'm far, far from being the kind of blogger who achieves money or fame from blogging, I can definitely say that blogging has changed my life.

In the winter edition of the Norwegian magazine argument, there will be an article by Kristian Landsgård about political blogging - and it's pointlessness. Kristian has been using his blog to test out ideas and thoughts that may or may not end up in his magazine article. And as we were discussing his work, we couldn't escape the irony: a political blogger arguing that political blogging is pointless? So why is he doing it? And this got me thinking about what the point of www.accordingtojulie.com really is.

So that's why I'm still blogging. Why are you still reading?

Posted by Julie at 3:05 PM | Comments (3) | TrackBack

October 29, 2009

argument: hjem

argument er nå lagt ut som pdf her.

I høstens utgave har jeg skrevet om både nerdepolitikk og hjemlengsel. Andre har skrevet om brevduer, palestinske flyktninger og hvorfor depping er nyttig.

Dessuten er det uvanlig mye om feminisme og lignende spørsmål i samfunnsseksjonen. Det skulle man ikke trodd, siden det er den første utgaven der jeg offisielt er samfunnsredaktør, og jeg synes feminisme er litt vanskelig, på grensen til bare slitsomt. Jeg synes likevel det var verdt å trykke tekstene: Blant annet er det en skribent som lurer på hvorfor hun egentlig skal ta "guttejente" som et kompliment, når hun ikke kan kalle gutter "jentegutter". En annen kjefter skikkelig på sine forelesere, som deltok i sommerens feminismedebatt på en tåpelig måte.

Hver utgave av magasinet har en temadel, og denne gangen er temaet "hjem". Derfor er slippfesttemaet (tidligere slipsfest) "syklubb". Mest mulig hjemmelaget, altså. Jeg planlegger hjemmelagede cookies, kjole sydd av farmor og skjerf, sokker og smykker laget av mamma. Syklubbfest må vel også være en fantastisk anledning til å drikke te med gin.

Gin in teacups, and leaves on the lawn...

Posted by Julie at 1:30 PM | Comments (3) | TrackBack

October 15, 2009

Exams make me feel like this...

This is Giselle (played by Christine Thomassen) dying on stage at the Oslo Opera House. The last show was tonight, and I was lucky enough to see it twice: Once from the audience, once from backstage. I'm writing a story on professional ballet for my feature journalism class, and I obviously had a great time researching it. Now that it's almost time to turn it in (along with a paper on New Journalism and New New Journalism), I kind of feel the way Giselle looks in this photo.

It's nothing serious, just a lack of concentration and a weird mix of too much inspiration and not enough inspiration at once. You know how sometimes, no matter how many times you edit a sentence, it just doesn't capture what you're trying to say? I feel like that, but with a whole feature story.

However, tomorrow at 11 AM it will all be over. And then it will be Moose Cap Friday. And I thought I would celebrate by explaining what that means.

Tomorrow.

For now, a few more photos from the ballet story...

The Norwegian National Ballet

Cristiane Sá & Christopher Kettner

Pas de deux by Valentino Zucchetti & Chihiro Nomura

(All photos by Julie R. Andersen)

Posted by Julie at 9:48 PM | Comments (0) | TrackBack

June 22, 2009

Piratjakten eller Hvordan jeg har det i praksis

Et litt utfyllende svar til de som spør "Hvordan har du det i Teknisk Ukeblad, Julie"?

Skal vi tro Twitter er det en merkedag for rettsstaten i dag. Delvis pga. meg.

I praksistiden hos Teknisk Ukeblad har jeg blant annet fulgt en sak om etterforskning av fildeling. I Teknisk Ukeblad har vi kalt den "piratjakten", men noen andre har oppkalt saken etter Max Manus, og Twitter bruker #krevsvar.

Piratjakten er en komplisert sak fordi den omhandler jus, IT, politikk (eller manglende politikk, egentlig) og tilsvarende ingredienser som gir nyheter "tyngde" (og dermed gjør dem "tunge").

Den kan likevel bli en viktig prinsippsak, og den har engasjert mange. Ikke minst nettsjefen her i Teknisk Ukeblad, Anders Brenna.

Kort oppsummert dreier det seg om advokatfirmaet Simonsen som etterforsker nett-pirater. Simonsen driver privat etterforskning, og det betyr at de ikke er regulert av lover slik politiet eller vaktselskaper er hvis de etterforsker noen. De har frem til i dag blitt regulert av en midlertidig konsesjon fra Datatilsynet.

Simonsen har bedt om å få utlevert ip-adresser der de mener det er grunn til mistanke om piratvirksomhet. Post- og teletilsynet åpnet for privat utlevering ved rettslig kjennelse i et enkeltvedtak 19. april 2009.

Nettleverandøren Lyse Tele nektet å utlevere kundeinformasjon. Stavanger Tingrett kom med midlertidig kjennelse om hvorvidt ip-adressene skulle ut. Det skjedde 5. mai, men kjennelsen er fortsatt hemmelig.

I dag har Datatilsynet bestemt at konsesjonen ikke fornyes. Piratjakten stanses, med andre ord. Og begrunnelsen er at saken ikke har fått nok politisk oppmerksomhet.

Simonsen skal klage. Saken fortsetter.

Jeg har skrevet flere artikler om piratjakten og laget
en oversikt over hele saken her. Og en dag, etter at hele saken er avsluttet, kommer jeg til å legge ut en "bak kulissene"-bloggpost om denne prosessen.

Posted by Julie at 3:28 PM | Comments (2) | TrackBack

June 14, 2009

The year the media died

"I was a lonely Mad Ave creative type, with some good ideas and a lot of hype, but I knew the picking was ripe the year the media died."

Digital media from the point of view of a mad man.

"As I watched users generate without ad support to carry the freight, no content like MTV could break consumers' love of free."

Posted by Julie at 9:31 PM | Comments (0) | TrackBack

May 30, 2009

This week

Links for the weekend - Things I've been thinking about while writing for work.

This week I recommend Think again: Child soldiers from Foreign Policy, a very thought-provoking article.

Also thought-provoking is The New Socialism from Wired, where Kevin Kelly writes that social media is the new socialism. I'm not entirely sure what to make of this. While both my inner politics geek and my inner web-media geek are very pleased, I'm not sure the arguments in this article are all that original or even true. At any rate, thoughts on the behavioral economics of blogging, twittering and youtubing are interesting. Specifically, it's hard to think that I'm blogging with a strictly rational-choice what's-in-it-for-me attitude. The idea of blogging to contribute to a community makes more sense. With me, I tend to blog what's in my head anyway; it's really not work that I selflessly do for your benefit. In Norway, there's a twist to this web socialism, as our Labor Party prime minister twitters. When he announced this on radio, he claimed he would follow everyone who followed him, because that's the Labor Party way ("Alle skal med!"). I don't know if he kept his promise though - is he following me?

Speaking of social media, AudioBoo is the new thing, according to various sources, but I'm linking to The Guardian.

Going back to paper media, Dan Sabbagh at Times Online explains why the very snobby Monocle magazine is making money.

So it's not all doom and gloom: Global newspaper sales went UP in 2008.

But I still think paper is for art, not news. Examples to the left and above.

 

 

 

For Norwegian-speakers: B-mennesker er de nye A-mennesker fordi vi holder ut lenger.

This week I looked forward to Stuart Murdoch from Belle & Sebastian starting a girl group, God Help the Girl:

Although the dark-haired singer is clearly wearing my coat in this picture, I'm optimistic about this. I didn't love the first single (video), but I might in the near future. Individual Belle & Sebastian songs usually start out feeling anonymous, but then they grow on me.

This week I read The Enchantment of Lily Dahl by Siri Hustvedt.

I recently renewed my subscription to Morgenbladet, but they keep calling me and sending me multiple postcards urging me to renew my subscription. They need to get their act together. Despite subscribing, I can't link to them, which is beyond annoying.

I added a new personal blog to my Bloglines: Thoughts and All

Also: I HAVE TICKETS TO SEE TORI!

Posted by Julie at 2:54 PM | Comments (2) | TrackBack

May 3, 2009

Geek alert

I realize I'm in danger of becoming a journalism geek.

The past week was spent writing my take-home exam in journalism. Normally I spend exams wanting to blog about anything other than what I'm writing my exam about. After each political science exam, I avoided anything poli-sci-related for at least 48 hours.

And what do I do when my exam is over this semester? I discuss journalism with my classmates over beer in the park, order a newspaper subscription, catch up on my journalism geek blogs and twitter (tweet? twit?) a journalism-related link.

I blog so much more about journalism than I ever did about international relations. There are many possible reasons for this: Journalism school provides more opportunities for non-boring diary-like blogging. I mean "Today I interviewed the minister of foreign affairs" is so much more entertaining than "Today I sat in the library for nine hours reading about foreign affairs". And since I'm actually acting like a journalist, I feel that I'm qualified to have opinions about journalism. Last year, I was just acting like a college student with some political geekiness.

The most important explanation is that journalism feels so right for me.

Not that there is anything wrong with being a happy nerd. But maybe I should take some steps to make sure I'm not boring. I have friends and readers who aren't journalists after all. And I don't think I should be a journalist/blogger who only writes about journalism/blogging.

I don't want to cross the line separating charming geek from anti-social dork.

But that won't stop me from hitting you with a journalism post right after I publish this little apology for being a geek.

Posted by Julie at 1:59 PM | Comments (1) | TrackBack

April 3, 2009

Newspapers die - long live journalists

It's not too late, Julie. My American friend, who shares my name and profession, is a co-op at a large American newspaper with economic difficulties. From her desk at the business section Julie can see the other sections closing down, newspapers in other cities folding and commentators predicting New York Time's bankruptcy by May 2009. Experienced colleagues pat the young journalism major's head: You're entering a dying business. You're young. It's not too late to choose another career.

Meanwhile, back in Norway, we're discussing newspaper death, increased press subsidies and an economic stimulus plan specifically for the media. The financial crisis is making a difficult situation worse, but newspaper economics would be going through a tough period even without that added obstacle. Readers stop subscribing and read online instead. And if we believe figures cited by John Olav Egeland in Dagbladet¹, you need ten online readers to achieve the same ad revenue as one paper subscriber.

And still I've chosen to study journalism at Oslo University College. I happen to think journalism isn't dead. Paper producers and printing press companies face an unstable future, but the world will always need good journalists.

I repeat: good journalists. What it takes to be a good journalist, that's what's changing. And I'm starting to wonder if today's journalism students are learning what it takes to be tomorrow's good journalists.

Good journalists understand their own industry. For the newspaper industry, the Internet is a disruptive innovation. The term is from Harvard professor Clayton Christensen. A disruptive innovation makes an existing technology irrelevant. In the blogosphere, editors, economists and media experts from around the world are discussing how to build a sustainable business model for online media.

Young journalists need to be a part of this discussion. Blogosphere and disruptive should be in our vocabulary. We need to be able to discuss press subsidies, RSS subscriptions and micro-payments. There are plenty of other debates too. Online publications with their constant deadlines and updates make debating journalists' new working conditions necessary. The possibility of editing texts after publication blurs the line between journalist and editor. Web layout is an entirely different science compared to paper layout. These debates are not part of the journalism student's curriculum. So we need to teach ourselves about the media economics of tomorrow.

Good journalists think ahead. Christensen uses journalistic language, a sports-based metaphor, to make this point: Don't run to where the ball is, run to where it will be. In “Rett på sak!”², a text book for first-year journalism students, Veslemøy Kjendsli writes that text on the web should not be long enough to require hitting the “page down” button. In layout class, the lecturer sighs and complains that the internet doesn't have room for good photography. Per H. Baugstø's book “En avis er ment å skulle leses”³ starts by stating that paper newspapers will always exist, because paper is the most comfortable reading and storage format. There seems to be a consensus that online journalism is shallow news with another newspaper as its only source, while paper is for features and opinions.

Today's curriculum writers and lecturers of journalism succeeded under the old system. There's nothing wrong with that. But students who study how to be critical of sources and how to spot weak arguments have no excuse for accepting too much at face value. Many of these authority figures base their views on faulty principles. They assume that screen quality and computer capacity and speed – not to mention people's media habits – will remain unchanged from now on. To use Christensen's words: They don't think the ball is moving any more, so they've stopped running.

Good journalists see challenges as opportunities. My classmates wonder why I want to be an online journalist. Internet publications are so stressful. I disagree. Nothing stresses me more than knowing that the paper edition is printed and that it's too late to make changes. As journalists we should adjust to the internet, not just because the disruptive technology makes it necessary, but because online journalism has more potential than paper journalism.

On the internet the way the text looks will vary by screen size, operating system and browser. The reader can also choose to access the publication via RSS, e-mail or traditional online newspaper, and this will also change the layout. We could say that we're losing control over layout. We could also say that each reader is being given more layout options. Does the reader want just the short summary, or every published story on the subject? Is the text the most important part of the travel feature, or will the reader also download the panorama photograph with links and zoom tools? When we no longer have to worry about the length of columns or the number of pages, that's a good thing.

Good journalists are always writing. If Julie, my fellow students and I give up writing because of changes in techology and economics, well, then the pessimists are right: It's not to late to choose another career. As long as we write well, and we write no matter what, it's not too late to be a journalist.

English translation of Aviser dør - Lenge leve journalister. The Norwegian version was originally published in Journalen, and was the reason for all of this.

1Dagbladet, literally The Daily Magazine, is one of the major daily tabloids in Norway.

2“Straight to the Point!”

3“A Newspaper is Meant to be Read”

Posted by Julie at 8:42 PM | Comments (1) | TrackBack

Nytt nummer av Oslostudenten!

I går fordelte jeg nye utgaver av studentavisen Oslostudenten rundt omkring i Pilestredet.

Les PDF-utgaven her!

I årets tredje nummer kan du blant annet lese om studentdrap i Colombia og Islamforedrag på HiO (sitat: "Hvis ikke-muslimer er redde for at muslimer tar over i Vesten, bør de få flere babyer.")

Jeg er debattredaktør i Oslostudenten. Jeg har også ansvar for Utsikt-sidene, der studenter over hele verden skriver. I denne utgavens Utsikt kan du lese korrespondentbrev fra USA, Indonesia, Haiti og Kirgisistan.

(Det var forresten ekstra hyggelig at flere av høgskolens kantineansatte kom løpende og ville ha avisen før jeg rakk å gi den til dem. Morsomt at den delen av lokalmiljøet som ikke er studenter liker å lese om hva vi tenker på.)

Posted by Julie at 8:05 AM | Comments (0) | TrackBack

March 26, 2009

Se: en student med nett som førstevalg

"Se: en student med nett som førstevalg. Julie foretrekker nett fremfor papir" skriver Journalisten.

Les også:

• Aviser dør, lenge leve journalistene, kommentaren min som Journalistens sak handler om
• Journaliststudenter på nett? skrevet mellom intervjuet og publisering av saken
• Anything paper can do... the internet can do better.
• The conservatism of journalism students revisited av Kristine Lowe
• Undersøkelse av nordiske journaliststudenter

Foto: Elisabeth Maria Neuhaus

Posted by Julie at 2:04 PM | Comments (0) | TrackBack

March 25, 2009

Journaliststudenter på nett?

Jeg har blitt intervjuet av Journalisten etter at jeg skrev dette. Både Martin Huseby Jensen i Journalisten og Jon Reidar Hammerfjeld fra Dagbladet er overrasket over at jeg (og flere av mine medstudenter) vil jobbe på nettet.

Journaliststudenter vil visst ikke det. Det er i hvert fall oppfatningen i redaksjonene. Elin Ørjasæter har også kommentert manglende nett-interesse hos journaliststudenter. Og da jeg intervjuet Anders Brenna om økonomien i nettjournalistikk, sa han: "Folk på Twitter tror ikke på meg: Jeg forteller at jeg snakker med en journaliststudent som vil jobbe på nettet."

Da Hammerfjeld holdt forelesning for oss, sa han at aldri hadde møtt journaliststudenter med nettet som førstevalg. Da rakte heldigvis flere av oss opp hendene og protesterte.

Og etter to lykkelige uker som nett-journalist på skolens egne Journalen, føler jeg at i hvert fall noen på Høgskolen gjør så godt de kan. Og da mener jeg både forelesere som oppfordrer til linking, gjesteforelesere som tvinger alle ut på Twitter og medstudenter som (noen ganger) virkelig imponerer meg.

Så selv om det ville vært gøy å fremstå som den eneste fornuftige stemmen fra HiO, håper jeg egentlig på å se en gladsak i Journalisten i morgen: "Journaliststudenter vil! Dette ordner seg."

Under har jeg klippet litt fra en annen sak der Journalisten kritiserte journalistutdanningen.

Hvert år klek­ker de stat­li­ge jour­na­list­ut­dan­nin­ge­ne i Oslo, Vol­da, Bodø og Stavanger ut rundt 200 nye jour­na­lis­ter. Man­ge av dis­se øns­ker seg til «se­ri­øse og tun­ge» pa­pir­me­di­er, men de fles­te må reg­ne med net­tet som ar­beids­plass.

Opp­lys­nin­ger Jour­na­lis­ten har inn­hen­tet fra de fire jour­na­list­ut­dan­nin­ge­ne, vi­ser at den gjen­nom­snitt­li­ge læ­re­ren har drøyt ti års prak­sis i jour­na­list­yr­ket. Men det er også nes­ten ti år si­den sist ved­kom­men­de var ute i «vir­ke­lig­he­ten». I en tid da jour­na­list­yr­ket opp­le­ver sto­re og ras­ke end­rin­ger, hvor gode for­ut­set­nin­ger har læ­rer­ne til å for­be­re­de da­gens stu­den­ter på mor­gen­da­gens jour­na­lis­tis­ke ut­ford­rin­ger?

(...)

De to nett­re­dak­tø­re­ne Gun­nar Stav­rum og Tor­ry Pe­der­sen i hen­holds­vis TV 2 Nett­avi­sen og VG Nett, har mye pent å si om de nye jour­na­lis­te­ne og det de har lært på ut­dan­nin­gen. Men beg­ge stil­ler spørs­mål ved om ut­dan­nin­gen i til­strek­ke­lig grad re­flek­te­rer nett­jour­na­lis­tik­kens sær­trekk.

– For det mes­te er det de sam­me kjø­re­reg­le­ne som gjel­der, en­ten du job­ber på pa­pir el­ler nett. Men det fin­nes også noen kla­re for­skjel­ler, ut­ta­ler Stav­rum. Og pe­ker på at mens pa­pir­jour­na­lis­ten har en mer au­to­ri­ta­tiv rol­le, som for­val­ter av hele sann­he­ten, så fun­ge­rer nett­jour­na­lis­ten mer som en vei­le­der, som i dia­log med sine le­se­re ut­vik­ler sa­ken vi­de­re.

– Det kan vir­ke som jour­na­list­ut­dan­nin­ga ikke har tatt det­te inn­over seg, sier [Gunnar Starum, redaktør i TV2 Nettavisen].

[Fritz Brei­vik ved Høg­sko­len i Bodø] er uenig, men me­ner at ikke alt kan læ­res på sko­len.

– Vi for­sø­ker å ta innover oss det som skjer, men vi kan ald­ri gå for­an bran­sjen. Det er lett å vise stu­den­te­ne hvor­dan man skal lage en avis- el­ler tv-re­por­ta­sje. Men den nye jour­na­li­stik­ken, der sa­ke­ne ut­vik­les kon­ti­nu­er­lig, er bed­re å lære i prak­sis. Det er en del ting de ikke kan lære hos oss, sier Brei­vik.

Posted by Julie at 5:46 PM | Comments (1) | TrackBack

March 3, 2009

Who will pay for free news? Link collection

After writing an article in Norwegian about the economics of online news, I have a collection of links. Some were directly quoted and included in the post with the article, some were just used for background information, and some have been provided in the comments to the blog version of the article. They're all interesting (in my opinion) contributions to the discussion of how journalism can survive economically if news is free.

Consider this list a constant work in progress...

English:

• The Atlantic (Michael Hirschorn): End times
• Editors' Weblog (Helena Deards): Time to change - is micro-payment the way forward?
• The Economist: Electronics books and newspapers - an iTunes moment?
• The Economist: Electronic book-readers - well read
• Fast Company (Kit Eaton): Should the New York Times ditch paper, distribute Kindle e-readers?
• Machinist/Salon: The Wall Street Journal's web site is already (secretly) free
• The Media Business (Robert G. Picard): The dead and the dying 
• Rough Type (Nicholas Carr): The writing is on the pay wall
• Silicon Alley Insider (Nicholas Carlson): Printing the NYT costs twice as much as sending every subscriber a free Kindle
• The Technium (Kevin Kelly): Better than free
• TIME (Walter Isaacson): How to save your newspaper

Norwegian:

Etter nyhetsreportasjen "Gratis nyheter har en pris" har jeg en samling linker til stoff om nettaviser, presseøkonomi, pressestøtte, avisdød og den generelle debatten om hvem som skal betale for at nyheter er gratis.

• Chaffeys Blogg (Paul Chaffey): Når alt blir gratis, får noen sparken
• Dagbladet (John Olav Egeland): Det store hamskiftet
• e24.no: Kokkvold vil ha krisepakke
• e24.no (Andreas Andersen): Papirkrise
• e24.no (Elin Ørjasæther): Journalister liker ikke internett
• Eiriks Forfatterblogg (Eirik Newth): Er gratis leseplater svaret på aviskrisa?
• Jazzcode (Carl Størmer): Aftenposten skriver om Kindle i dag
• Klassekampen (Bjørgulv Braanen): Avisdød
• NA24 (Are Slettan): Ikke støtt nettaviser
• NONA (Arne Krumsvik): Nye tider
• NRK Beta (Eirik Solheim): Alt blir gratis og noen får sparken
• Norwegian Affairs (Helge Øgrim): Egeland, Isaacson om medieøkonomi
• Teknisk Beta (Anders Brenna): Dagbladets Egeland tar feil, og DB.no vet det

Posted by Julie at 8:19 PM | Comments (0) | TrackBack

Redaktør-Julie

Nyeste utgave av Oslostudenten er trykket! Den kan lastes ned i PDF eller hentes på Høgskolen i Oslo.

Dermed er jeg offisielt debatt- og utenriksredaktør i redaksjonen avbildet over.

Foto: Håkon Jacobsen

Posted by Julie at 12:20 AM | Comments (5) | TrackBack

March 2, 2009

Gratis nyheter har en pris

Sagt og skrevet om nettaviser:

”Papiravisene må død, men journalistikken må reddes.” - Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad.

“Å ta betalt for innhold tvinger disiplin på journalistene: de må produsere ting folk setter pris på.” - Walter Isaacson, president i Aspen Institute, tidligere CEO i CNN og tidligere redaktør i TIME.

“Jeg kan vanskelig se at journalistikkens legitimitet skal være forankret i hvem som sender faktura for distribusjon.” - Arne Krumsvik, ytringsfrihetsforsker og foreleser i medieøkonomi.

“En slik snyltermodell er i lengden ikke bærekraftig, og det er de første tegnene på det vi ser nå.” - Jan Olav Egeland, kommentator i Dagbladet.

Nettaviser får verken pressestøtte eller abonnementsinntekter. Hvis nyheter skal være gratis, må noen likevel betale.

(Nyhetsreportasje opprinnelig skrevet for skolen, PDF med opprinnelig layout her)

- Jeg leser at det ikke går så dårlig med Klassekampen økonomisk.

- Det er fordi vi ikke satser på nett!

Jeg er på kontoret til Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, dagen etter at Mediebedriftenes Landsforening la frem opplags- og lesertallene for 2008. Klassekampens opplag vokste med 6,3 prosent.

Braanen er sikker: satsing på klassekampen.no ville vært en trussel mot Klassekampens opplag. Likevel har han gått med på å bruke litt av lunsjpausen sin på å diskutere nettaviser. Han spiser fiskekaker og banan på et kontor fullt av papir i både bok- og avisform, mens han forklarer at han ikke vil bruke årsverk på å publisere avisstoff på nettet. For hvem skulle betalt for avisen hvis han ga den bort gratis?

Plutselig blir jeg litt usikker. Mens jeg ventet på Braanen, bladde jeg i dagens eksemplar av Klassekampen. Og den hadde jeg tenkt til å ta med meg videre, helt gratis. Er det greit?

Nyheter er gratis

- Ja, ville Anders Brenna sagt. 

Han er Teknisk Ukeblads nye nettsjef. Mens kontoret hans fortsatt er helt tomt, har han rukket å opprette en bedriftsblogg hvor det står med fet skrift: “Nyheter er gratis. De bør være gratis, og de vil alltid være gratis.”

For Brenna handler det ikke om idealisme:

Hvis du ikke gir leserne gratis nyheter, vil konkurrenten gjøre det. Og da er det for sent.

I en kommentar i Dagbladet 7. februar skrev John Olav Egeland at det virkelig er i ferd med å bli for sent: Mens vi krangler om forskjellen mellom papir og skjerm, har avisbransjen snublet inn i en forretningsmodell nesten uten inntekter. For hvis nyheter er gratis, hvem skal betale?

Tallene til Mediebedriftenes Landsforening viser en samlet tilbakegang for norske aviser på 2,8 prosent i 2008, med en spesielt kraftig nedgang for VG og Dagbladet. Åtte av ti mediehus planlegger store kostnadskutt i 2009. I USA er situasjonen minst like kritisk: Amerikanske kommentatorer lurer på om selveste New York Times vil være konkurs innen mai.

Tenke nytt – eller gammelt

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, ønsker en egen krisepakke til mediene. Da E24.no skrev om Kokkvolds utspill, svarte en anonym leser i kommentarfeltet:

“Pressestøtten er jo egentlig en form for permanent krisepakke, så når avisene ikke klarer seg med den bør de vel begynne å tenke nytt.”

Alternativet er at noen tenker gammelt: at nød lærer nakne aviser å ta betalt for journalistikk, også på nettet.

- Dagens nettaviser er ikke verdt å betale for, men jeg tror de blir det. Men vi konkurrerer med papiraviser som har alle fordeler unntatt fremtiden, sier Brenna, mens han publiserer et blogginnlegg mellom setningene.

Kontoret til Teknisk Ukeblads nye nettsjef inneholder foreløpig én kopp kaffe, en bitteliten bærbar datamaskin, en mobiltelefon med stor nok skjerm til at den fungerer til nyhetslesing – og en svært entusiastisk nettsjef Brenna. Teknisk Ukeblad har både papirblad, gratis nettsider og blogg, og opplaget økte i 2008.

Brenna forklarer hvordan papirutgaven og nettet kan virke sammen: En økonomisk sak i papirutgaven blir fulgt opp av en oppfordring til bloggere om å fortsette selvstendig gravejournalistikk. Så oppdateres saken på nettet, og debatten fortsetter på bloggen.

Slutt med papirstøtte

- Papiravisene må dø, men journalistikken må reddes, sier Brenna, før han legger til at det kanskje var et litt arrogant utsagn.

Han foreslår å gi papiravisene en fem års frist, der pressestøtten trappes ned med 20 prosent hvert år – og flyttes til nettmedier. Dermed kan nettet få penger i fasen frem til nye forretningsmodeller blir bærekraftige.

- Alle er enige om at nettaviser ikke er økonomisk bærekraftige i dag, sier Brenna.

I dag finansieres nettaviser utelukkende av annonser, mens papir også har abonnementsinntekter og – hvis de trenger det – pressestøtte. I sin kommentar i Dagbladet, kaller Egeland nettavisenes forretningsmodell med gratis nyheter en “snyltermodell”. Han siterer amerikanske studier som viser at det må ti nettbrukere til for å erstatte én papiravisabonnent.

Samtidig er det billigere å lage nettavis. Ifølge Arne Krumsvik, som underviser i medieøkonomi på BI, tilsvarer stort sett abonnementsinntektene kostnadene ved trykking og distribusjon.

Pressestøtte til nettaviser har knapt blitt diskutert i Norge, men Sverige har allerede brukt 365 000 svenske kroner på støtte til nettmedier, i følge Journalisten. I 2006 konkluderte den svenske utredningen «Mångfald och räckvidd» at aviser burde kunne få støtte enten de ble distribuert elektronisk eller på papir.

På sitt kontor mener Klassekampens redaktør Braanen at avisen hans trenger både pressestøtte og papir:

- Nettet er annonsefinansiert, og målet er flest mulig klikkere. Klassekampen er et opposisjonelt prosjekt som ikke henvender seg til alle. Forutsetningen er at vi kan ta oss betalt. Slik nettet er nå, passer det ikke med vår forretningsmodell, sier Braanen.

- Du sier “slik nettet er nå” - kunne nettet vært annerledes, slik at det hadde gått?

- Hvis det var vanlig at aviser på nettet var abonnementsfinansiert, ville vi kunne opprettholde inntektene, sier Braanen.

Kampen for betalende lesere

Svenske nettaviser som vil ha støtte på samme måte som papiravisene, må selge abonnement. Det er ikke lett å selge noe som lesere er vant til å få gratis.

I USA trekkes Wall Street Journal frem som et eksempel: Nettavisen deres kan bare leses med abonnement, og avisen tjener penger.

Helge Øgrim, redaktør i Journalisten, advarer imidlertid norske aviser mot å herme etter Wall Street Journal:

“De som prøver, vil se nett-trafikken falle med 80-90 prosent straks,” spår han på sin blogg.

Wall Street Journal er en nisjeavis, i likhet med Teknisk Ukeblad, Klassekampen, og andre opplagsvinnere som Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Øgrim beskriver nisjene som unntaket, ikke regelen i avisbransjen:

“De norske avisene kan ikke herme WSJ [Wall Street Journal] med mindre alle gjør det samtidig, helst globalt.” skriver Øgrim.

Dermed er vi tilbake til Brennas utgangspunkt: Så lenge noen tilbyr gratis nyheter, må alle gjøre det.

Støtten som den svenske stat foreløpig har delt ut, gikk til 12 spesifikke nettprosjekter. Den er mer et engangs kulturtiltak enn en systematisk og varig støtte.

Braanen ønsker ikke en slik støtte til en eventuell nettversjon av Klassekampen. Han vil ikke at avisen skal være et passivt, statsstøttet prosjekt på nettet:

- Det vakre med aviser som Klassekampen ligger i den kompliserte markedssituasjonen vi er i. Selv med pressestøtte, er vi svært konkurranseutsatt. Dynamikken handler om kampen for å få folk til å betale.

Avis på lesebrett

- Hvis jeg styrte Schibsted, ville jeg gitt en gratis Kindle til alle abonnenter som binder seg til Aftenposten i tre år. Så ville jeg sagt: “Gi oss tre år på å finne en ny forretningsmodell.”

På utestedet Blå i Oslo er det pause i debatten om bokens fremtid. Carl Størmer er her for å snakke om den elektroniske bokleseren Kindle. Han har fått svart maling på hendene fra en nymalt søyle på Blås scene, men han har ikke tid til å vaske det bort. Det er for mange som vil se på Kindle-en. Etter at han diskret har tørket hendene på en svart gardin, trekker Størmer frem e-bokleseren han alltid har med seg.

Med en Kindle, som veier omtrent det samme som en gjennomsnittlig innbundet roman, kan man ikke bare lese tekst, men også kjøpe bøker og aviser. Størmer blogger på norsk og engelsk, driver konsulentselskap der han bruker jazz til å lære forretningsfolk å improvisere, og foretrekker å lese aviser på Kindle.

Siden norske aviser ikke bruker Kindles system, har Størmer sluttet å lese norske aviser.

Hver morgen laster han heller ned dagens utgave av New York Times. Han betaler 12 dollar i måneden, altså ca. 85 norske kroner. Til sammenligning koster Aftenposten 283 kr for et komplett månedsabonnement – vel å merke hvis man bor i Oslo. Størmer pendler mellom USA og Norge, og ønsker samme tilgang til nyheter overalt.

Ikke gratis likevel?

Vent litt - Størmer betaler for avis på skjerm. Trenger ikke nettavis å være gratis likevel?

Kanskje ikke. Folk betaler for sms, selv om e-post er gratis, fordi de behandler mobiltelefoner som noe annet enn datamaskiner. Kindle har vist at i hvert fall noen lesere er villige til å betale for elektroniske versjoner av aviser, hvis de får nyhetene på noe som er kjempebærbart, behagelig å lese på, og ikke minst annonsefritt.

“Kindle er en skikkelig killer for avisens forretningsmodell fordi den ikke har reklame (herlig).” skriver Størmer på sin blogg.

Han er ikke den eneste som anbefaler aviser å satse på Kindle. Journalist Nicholas Carlson regnet ut at New York Times kunne tjene på å kutte ut papirleddet og heller sende abonnenter hver sin gratis Kindle.

Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng er også på e-bokdebatt. Han har med seg en iRex, en e-bokleser som, i motsetning til Kindle, er tilgjengelig i Norge. Bjørkeng tror e-bokteknologien kan gjøre mer for avisbransjen enn forlagsbransjen, i hvert fall på kort sikt:

- Slik teknologi er en av de få mulighetene avisen har på kort sikt til å tjene penger på innhold. Helhetsopplevelsen er så bra at folk betaler for den – selv om nettaviser er gratis, sier Bjørkeng.

Papir setter agendaen

Nettsjef Brenna er klar over at ikke alle har den samme troen som ham på at skjerm er bedre enn papir:

- Forsidene på papirstativene setter agendaen, sier han.

- Fjerner du det fysiske produktet vil det på en måte redusere avisenes betydning, enten alternativet er e-bokskjerm eller pc-skjerm, mener Klassekampens redaktør Braanen. Han synes Kindle høres supert ut, men samtidig er han en av mange som rett og slett liker papir.

På scenen til Blå sammenligner Størmer papir og nett med hest og bil: man kan like lukten av hest, men man kjører likevel bil når man skal fra a til b. Poenget er at man uansett flytter på seg, det vil si at det uansett finnes journalistikk. Eller som Størmer sier:

- Det vil alltid være en som leser. Det vil alltid være en som skriver. Det i midten forandrer seg.

Jeg tar med meg avisen i det jeg forlater Klassekampens kontorer. Bjørgulv Braanen taper ikke på det. Som journaliststudent har jeg tross alt gratis nyheter på a-tekst.

Tekst og foto: Julie Ragnhild Andersen.

Skrevet som skoleoppgave i journalistikk, Høgskolen i Oslo, februar 2009

Posted by Julie at 11:51 PM | Comments (3) | TrackBack

February 17, 2009

E-bokdebatt på Blå

Etter debatt om e-bøker på Blå i kveld, lurer jeg på om jeg ønsker meg en Kindle.

Jeg legger ut mine egne notater, men med et slags forbehold: Dette er ikke et fullstendig referat. Jeg var egentlig på debatten fordi jeg jobber med en sak om finansiering av nettaviser, og det forklarer hvorfor bloggeren Størmer og Aftenpostens Bjørkeng får mer spalteplass her i bloggen enn forfatteren Oterholm og Gyldendals Buset.

Skulle noen føle seg feilsitert, oppfordrer jeg til protester i kommentarfeltet.

Forøvrig ble visst arrangementet liveblogget.

Les også Paul Chaffey om samme tema, og alt han linker til, spesielt Eirik Newth og The Economist.

Før Kindle, skrev jeg selv om bøker på papir og skjerm.

Deltakerliste:

- Bjarne Buset (informasjonssjef Gyldendal og selger sin bok via Mobipocket)
- Anne Oterholm (forfatter og leder Forfatterforeningen).
- Per Kristian Bjørkeng (journalist Aftenposten).
- Carl Størmer (blogger - www.carlstormer.com og Kindlebruker).

Størmer:

- Mange sier de liker papir, men man kan alltid ha litt papir i lomma.

Han trekker en parallell til hester og biler: man kan like lukten av hest, men det betyr ikke at man ikke kjører bil når man skal fra a til b.

Endring i forretningsmodellene er viktige, fordi denne teknologien potensielt kan endre maktforholdene i forlag. Det kan være andre mennesker som tjener penger. Amazon tilbyr for eksempel direkte publisering.

En forretningsmodell er:

1. verdiskapning

2. å ta betalt for verdien

3. å kunne beskytte seg

Bjørkeng:

Den gjennomsnittlige Kindlebruker kjøper 2,6 ganger flere bøker enn før de kjøpte Kindle. Kindle gjør hva som helst for å gjøre det enkelt å kjøpe bøker. Den er en bokhandel i seg selv. Man kan lese avisen – papirutgaven selvsagt :-) – og finne en anmeldelse, og så kan man med en gang kjøpe bøken på Kindle fra hvor som helst (i USA, i dag kan man ikke laste ned bøker til Kindle hvor som helst i Norge, fordi det ikke finnes noen avtale for boknedlasting over norske mobilnett til Kindle). Det er lavere pris enn i bokhandelen med ca. 60 %. Amazon har klart å knekke koden. Storleserne kjøper. Hvis man leser en bok i året, lønner ikke Kindle seg, men hvis man leser en bok i uken, sparer man mye. Piratkopiering kommer til å bli et stort problem.

Bjørkeng med irex, et alternativ til Kindle som finnes i Norge.

Buset:

Vi i Gyldendal gleder oss, og jeg kommer ikke til å la meg provosere i denne debatten. Internett kan kortslutte verdikjeden til forlagene ved å kutte ut mellomleddene. Forlagenes rolle blir annerledes. Blir det mulig å være forfatter hvis alt skal være gratis? For leserne blir det en himmel. Bær med deg hele verdens bibliotek. Bøkene blir aldri utsolgt. Riktig nok er det mye av verdenslitteraturen som allerede er gratis tilgjengelig på nettet. For en viss type bøker vil ikke papir forsvinne. Trenger vi bokhandelen som et sted? Det blir kanskje som fotballstadion før og etter tv. En stund tømtes fotballstadionene, men så fant man ut at man gikk glipp av noe sosialt ved å bare se fotball hjemme.

Fastpris bremser e-boken i Norge. Jeg har skrevet fem T-er som e-boken trenger:

Teknologi – en kul dings, folk faller for elektronisk blekk

Tilgjengelighet

Titler

Tilbud – en god pris

Trygghet – et “sted” der teksten er

De fem T-ene er forent i Kindle.

Hva gjør dere i dag for å møte den nye teknologien?

Foreløpig bremser vi. Det eneste fornuftige er for forlagene å samarbeide og bli enige om en digital distribusjonskanal. Da har vi en felles standard, og vi kan sørge for at verdiskapningen forblir i bransjen, ikke flytter seg ut. Vi håper en slik løsning kommer innen årets slutt.

Oterholm:

Min 16-år gamle sønn laster ikke piratkopierte bøker, fordi det er ingen han kjenner som leser. Jeg tror e-bokens lesere er interesserte i å samarbeide med forfatterne og forlagene. Derfor trenger vi ikke å ha piggtråd rundt årsverkene – altså kopibeskyttelse.

Bjørkeng:

DRM rammer først og fremst den lovlydige brukeren. Det er derfor musikkbransjen har gått bort fra det. PDF med vannmerke (som kan fjernes, slik Buset gjorde da han begynte å laste ned norske e-bøker.) innebærer at du eier filene (i motsetning til DRM, der du bare kan bruke filene innenfor bestemt teknologi.)

Størmer:

MP3 konkurrerer langs en annen akse enn CD. Vi er låst i gamle forretningsmodeller. Spotify for eksempel, tilbyr streaming. Det blir omtrent som å kjøpe strøm. Det er tre spørsmål:

1. Når skjer ting? Her er det lett å ta feil, fordi bruken av denne teknologien vokser eksponensielt.

2. Hva skjer?

3. Hvordan påvirker det oss?

Det oppsummerte svaret er at noen kommer til å skrive, noen kommer til å bearbeide, noen kommer til å fortelle at teksten finnes (markedsføre) og noen kommer til å distribuere. Men det er ikke nødvendigvis de samme aktørene som i dag.

Forlagene må kanskje kannbalisere. Det vil si å prøve nye forretningsmodeller selv om man taper penger på kort sikt. Å bryte egne mentale modeller er den store utfordringen i innovasjon. Vi er fanger fordi vi er optimalisert etter vår egen modell. Du må ha råd og tid til å innovere og eventuelt feile, og det har du ikke hvis du er optimalisert. Da kan det legges piggtråd mellom kjøper og selger, for å bruke Oterholms bilde.

Buset:

Jeg er en varm tilhenger av DRM. Det stemmer ikke at musikkbransjen “skjønte det” nå. Musikkbransjen hadde uflaks. Forlagsbransjen er heldig fordi det er vanskeligere å kopiere¹ og fordi vi har mer konservative kunder. Det ligger en viktig symbolverdi i at forfattere skal kunne si at de eier noe.

Fastprisavtalen?

Bjørkeng:

Fastprisavtalen er bokbransjens verste fiende. Vi må ha forlag og forfattere, men 70 % av bokprisen i dag går til distribusjon. I bakgrunnen lurer The Pirate Bay. Det stemmer ikke at musikk er det letteste å kopiere. Bøker er det letteste å kopiere. Bøker er så små (i filstørrelse). Alle moderne engelskspråklige bestselgere kan distribueres i én fil. Jo før forlagene forstår dette og prøver å lage et godt system, jo mindre taper de til piratene.

Oterholm:

Teknologi som Kindle og andre e-boklesere kan gjøre det lettere å kjøper bøker i den lange halen. Det som vil koste penger er at noen må fortelle om bøkene i den lange halen (markedsføring).

Størmer:

Av dere som sitter i panelet med meg, tror jeg bare det er Oterholm som overlever denne teknologiutviklingen. “Vi har lagd utstyret til hester, klart vi skal lage bildeler” – den tankegangen fungerte ikke da, og det er ikke sånn det fungerer nå. Forlagene har ingen merkevare! Tenk hva dette kan gjøre for fagbøker, hvis man for eksempel kan kjøpe dem kapittelvis. Gode redaktører vil det fortsatt være bruk for. I dag tjener de luselønninger i Norge, men de kommer ikke til å forsvinne.

Buset:

Jeg skal som sagt ikke bli “trukket opp” i dag. Hvis forlagene forsvinner, så får de gjøre det.

Om fastpris: Vi skal i hvert fall ikke ha en situasjon der e-bøker koster 399,- og konkurrerer med papirutgaver som koster det samme.

Spørsmål fra salen begynner. Resten av kommentarene mine er bare sporadiske punkter som jeg syntes var spesielt interessante:

Første spørsmål er om hvordan boken vil se ut i fremtiden: Vil den inneholde musikk? Video? Linker til ordforklaringer og bakgrunnsinformasjon?

Buset:

Var det en jobbsøknad? Jeg tror du har svart på ditt eget spørsmål. JA!

Størmer:

Kindle er en uforstyrret leseropplevelse. Alle snakker om hot spots, men jeg er like opptatt av å finne cold spots – selv om den allerede har innebygget ordbok og linker til wikipedia.

Størmer med sin Kindle.

Bjørkeng:

Elektronisk blekk kan ikke vise farger. Dessuten vil man, når man leser en roman, leve seg inn i forfatterens verden. Men wikilinker i fagboker bør bli en vinner.

Bare vent til Blindern skal velge mellom å bruke 4000,- på mange kilo pensum eller piratkopiere pensum.

I dag er bøker kontrollert av tykkelse på selve boken som gjenstand. Hva om leseren betaler etter time? Kan bøker bli lengre?

Morten Jørgensen, forfatter (mer kommentar enn spørsmål):

Min neste roman er med linker.

Jeg er villig til å vedde på at amerikansk bokbransje kontrollerer den norske innen 10 år slik forlagene holder på nå.

Det er ikke snakk om at papirboken dør eller lever. Vinyl lever jo fortsatt, og Director's Cut filmer lever som dvder selv om folk laster ned filmer. Men trærne kan glede seg over at papirboken solgt i det omfanget den er i dag, dør.

Bokbransjen lever på kjempedyre lærebøker – få det vekk!

Fildeling for Afrika! Gi Asia og Afrika gratis fildeling nå! Hev spørsmålene opp på et politisk plan. Eller la alle som betaler for bredbånd gi 50 ekstra kroner og fordel blant forfattere og forlage i ettertid.

Buset:

Gutenberg gjorde det så lett å kopiere at man måtte oppfinne opphavsretten for å lage incitament til å skape noe i det hele tatt.

Størmer:

Innovasjoner kommer der etablerte aktører ikke tjener penger. Bloggere er eksempler på skriveføre som kan tjene penger selv.

Kommentarer/spørsmål fra salen:

Forslag til forretningsmodell for forlag: De kan drive med oversettelse, signeringsturnéer og salg av prakteksemplarer.

Størmer:

Det vil alltid være en som leser. Det vil alltid være en som skriver. Det i midten forandrer seg.

Få hele verden som leser – skriv på engelsk!

Reklame i litteraturen er kanskje en løsning? :-)

Bøkene jeg er glad i, vil jeg i hvert fall ikke ha på papir. De vil jeg ha på Kindle, slik at jeg alltid har dem med meg.

1Nå ble jeg plutselig usikker på om det var det han sa, fordi det høres ikke logisk ut. Sannsynligvis mener han papirbøker. Før teksten er digitalisert, er den vanskelig å piratkopiere. Så vidt jeg husker, nevnte også Buset at "papirboken som fysisk gjenstand er kanskje den mest effektive kopisperren vi har". Med en gang teksten er digital, er den imidlertid fantastisk lett å kopiere. Ctrl C + Ctrl V.

Posted by Julie at 11:32 PM | Comments (6) | TrackBack

February 10, 2009

General update

1. I have a new job as editor of the Opinion section of Oslostudenten, a monthly newspaper at my university college. The job includes being in charge of foreign correspondents. More on that later.

2. Starting May 4th, I have an internship at Teknisk Ukeblad. They're a weekly tech/IT/business/economics magazine, plus they have a website that doesn't annoy me. I'll be working both online and in print, and I'm looking forward to it.

3. I started taking French classes again. This means I'm spending a couple hours every Wednesday talking about current events with people twice my age. Basically nothing unusual, except it's in French.

4. I renewed my gym membership today. Go me!

5. I haven't slept a full night at night in 2009.

Posted by Julie at 10:58 PM | Comments (6) | TrackBack

January 29, 2009

Opprop mot ny rasismeparagraf

Jeg er helt enig med Aftenposten i at forslaget om å utvide rasismeparagrafen må trekkes.

Min amerikanske journalistikklærer i Paris kunne ikke forstå at Norge både kunne ha uvanlig fri presse og forbud mot å si ting. Han synes det er morsomt - trist, men først og fremst latterlig - at europeiske land begrenser ytringsfrihet til at man bare kan si hyggelige ting.

For meg handler ikke debatten rundt lovendringsforslaget om diskriminering av troende eller ikke-troende. Det handler om ytringsfrihet. Og ytringsfrihet innebærer at man også har lov til å si ting folk ikke liker.

Signer oppropet her.

Oppdatert 3. februar 2009: Stoltenberg avviser at det skal bli innstramming av rasismeparagrafen. Det skjer i hvert fall ikke før 2011.

Posted by Julie at 12:26 AM | Comments (0) | TrackBack

January 22, 2009

Ingen sitatsjekk

Sitatsjekk er for pingler, skriver Anders Brenna. Her er noen utdrag:

"Når man skriver ordrett ned hva folk har sagt, slås man av hvor mye usammenhengende babling som kommer ut av norske eksperter, politikere og andre forståsegpåere. Hvis vi konsekvent hadde skrevet ned sitatene ordrett slik de ble uttalt, så ville nesten ethvert intervjuobjekt fremstått som en komplett idiot.

Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale. (Vær-Varsom-plakaten)

Ordet “bør” kan i denne sammenheng ses på omtrent som ordet brukes i grunnlovens paragraf 100: “Ytringsfrihed bør finde Sted.” Det betyr at retten til å få endret uttalelser i ettertid begrenses til korrigeringer av faktiske feil. Dette er en forskjell fra tidligere utgaver av Vær Varsom Plakaten. Tidligere kunne politikere gå gjennom sitatene og slette de som de i ettertid skjønte at falt uheldig ut. Det resulterte i tamme artikler, og tannløse politikere.

Problemet med sitatsjekk på absolutt alt er at det spiser opp mye av tiden til journalistene, og at det forsinker saker som med fordel kan publiseres fortløpende i en nettbasert verden. Mange vil sikkert mene at det ikke gjør noe, og at kvaliteten blir bedre av å vente litt, men det er ikke tilfelle. Det er ingen grunn til at en sak blir bedre av at journalister må sitte og vente på kildene.

Gode kommunikatører kommuniserer. Oi, den var sikkert vanskelig. Vi tar den en gang til: Gode kommunikatører kommuniserer.

De bruker ikke tiden på å stoppe kommunikasjonen eller på flisespikking. De stiller godt forberedt og sier det de ønsker å si. Av og til bommer de litt, men det tåler de godt. Ingen statsråd har måtte gå på grunn av en feilsitering. Det har heller ingen bedriftsleder gjort. Ja, i noen tilfeller har det vært nødvendig med en ryddejobb etterpå, men det er en mulighet - ikke en trussel."
- Anders Brenna

Oppdatert 30.01.2009: Anders Brenna fortsetter diskusjonen om sitatsjekk på bloggen til Norway’s online news association (NONA).

Posted by Julie at 11:26 AM | Comments (2) | TrackBack

December 14, 2008

Det er nøye

Ja, det er det.

At det var fire leserbrev fra folk som er enige med meg om akkurat det i fredagens A-Magasin, det gjorde dagen bedre.

Hvis man lever av å skrive, finnes det ingen unnskyldning for dårlig språk. Det betyr ikke at hele verden trenger å skrive feilfritt - selv om jeg skal legge en slik verden til ønskelisten min. Det betyr heller ikke at gode journalister aldri skriver feil. Men hvis man lever av språk og ikke prøver å bruke språk riktig, er det et tegn på at det ikke er språk man skal leve av.

Som det står på Facebook-profilen min under "Groups": I judge you when you use poor grammar. Du som er voksen, skriver mye, men fortsatt ikke kan skrive ditt eget morsmål riktig, du er sikkert et godt menneske på mange måter, men jeg respekterer ikke dine og/å feil. Og løsningen på det problemet er at du skal akseptere at du gjør feil og så prøve å gjøre det riktig - ikke at jeg skal godta at dine feil blir erklært riktige.

Språk er i stadig utvikling. Det er det Snakk som Julie handler om, for eksempel. Hurra for nye ord! Lån fra andre språk! Men hvorfor skal vi gjøre språket fattigere og vanskeligere å forstå?

"Fordi det blir lettere for barn med skrivevansker å skrive da" er et elendig argument. Å gjøre "Alle gjør feil, så da er det ikke feil" til et prinsipp er å ta norsk likhetsideologi alt for langt. Barn som skriver mye feil, skriver mye FEIL. Det er ikke noe å skamme seg over, men det er heller ikke noe å være stolt av.

I den grad jeg bestemmer, heter det aldri informasjoner (det er den eneste gangen i mitt liv jeg skal skrive det liksom-ordet), enda betyr noe annet enn ennå og jeg skiller til og med mellom han og ham. Og uansett hva sprakradet måtte si om det, vil mennesker som kan skrive slik jeg mener norsk skal skrives, gjøre et bedre inntrykk på meg.

Så får jeg bare håpe at jeg blir så viktig at flere bryr seg om å gjøre riktig inntrykk på meg. Og at noen sender meg en mail og retter språkfeilene mine også.

Posted by Julie at 5:48 PM | Comments (5) | TrackBack

December 11, 2008

Real news, please!

Just in case you haven't seen this yet (it's from 2007, and I found it in my old unpublished draft posts):

Posted by Julie at 12:51 PM | Comments (0) | TrackBack

December 9, 2008

Kildekritikk av kildekritikk

Ettersom det finnes lite solid og uomtvistelig bevis i tilfelle Kambodsja, er mulighetene for manipulasjon åpenbare. Amerikanerne, taperne i krigen, har sine motiver for å diskreditere sine beseirere. De har også grunner til å forsøke å skjule sin egen terror fra lufta bak Pol-Pot-regimets gjerninger.

(...) Fortsatt vises disse hodeskallehaugene i vestlige medier. (...) Hvem kan vite om disse hodeskallene ikke stammer fra vietnamesernes egne felttog eller torturkjellere, eller fra amerikanernes bombetokter? Det kan også være et viktig moment at revolusjonen i Kambodsja var en ekstremt radikal agrarrevolusjon. (...) Det kan være gode grunner for makthaverne i [Sør- og Øst-Asia] og andre med interesser i området, til å bruke Pol Pot-regimet som en advarsel: Se hva dere kan vente dere.

Egil Fossum og Sidsel Meyer i Er nå det så sikkert? - Journalistikk og kildekritikk

For å forklare journalistikkstudenter hvor viktig det er å være kildekritisk, viser forfatterne til eksempler på uenighet om antall døde og dødsårsaker i Kambodsja under Pol Pot fra 1975 til 1979. Eksempelet får stor plass i bokens tredje kapittel. Meyer kommenterer også i forordet til bokens tredje utgave at eksempelet fortsatt er med selv om det er historisk, fordi "vi mener det også i dag er relevant."

Relevant, ja, men la meg nå være litt kritisk til pensumkildene også.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er noen ekspert på Pol Pot fordi jeg har lest en halv bok om hans politikk eller fordi jeg har tilbragt en halv dag i et av fengslene hans. Men jeg tror ikke jeg innbilte meg verken hodeskallene, blodsporene, torturinstrumentene eller de endeløse rekkene med mugshots av arresterte - og i praksis dødsdømte - barn. Jeg tror heller ikke de var plassert i Tuol Sleng-muséet for å skremme meg fra revolusjonstanker.

For all del, man skal ikke bli så forferdet over hvor grusomt noe er at man glemmer å være kritisk til hvordan detaljene fremstilles. Og det er lov å betvile Pol Pots grusomhet - ytringsfrihet gjelder, og spesielt i vitenskap som historie. Men forfatterne går så langt som å skrive at det ikke finnes overbevisende dokumentasjon om hvordan kambodsjanere døde på denne tiden - om det bare var sykdom og sult eller om folk faktisk ble henrettet. De går fra usikkerhet omkring antall døde til å antyde at hele historien om tvangsarbeid, tortur og henrettelser er overdrevet på grensen til propaganda. Det er for drøyt, spesielt i en pensumbok som egentlig handler om noe helt annet.

Kildene her - pensumforfatterne - burde vite at den gjennomsnittlige norske student på første året ikke har mye kunnskap om Kambodsjas historie. Vi er dessuten for unge til å ha fulgt med på debatter på 70-tallet. De fleste av oss har neppe lest de gamle nyhetsoppslagene som forfatterne kritiserer før vi møter dem i pensumboken. Så kildene vet at vi er ganske lett-påvirkelige, og de har nok en interesse i å påvirke oss med sitt syn på Pol Pot og Kambodsja.

Fossum, tidligere redaktør i Klassekampen og tidligere medlem i AKP (m-l), virker ganske gjennomtenkt om sin fortid i dette Brennpunk-intervjuet. Så jeg vil ikke tillegge for mye politisk agenda i pensumskrivingen hans. Men Pol Pots politiske program kan man ikke si noe positivt om. Å kriminalisere utdannelse og utenlandsk innflytelse - spesielt når man selv er utdannet i Paris - er galskap, ikke et fornuftig prosjekt som dessverre gikk litt galt. Vet Fossum og Meyer det?

 

 

Fotografier fra Tuol Sleng, juli 2008: Sarah Krusholm Johannsdottir (1, 6, 7), Julie Ragnhild Andersen (2, 3, 4, 5) og Tonje Celin Fonn (8, 9)

Flere bilder fra Tuol Sleng

Posted by Julie at 9:33 PM | Comments (0) | TrackBack

December 5, 2008

Anything paper can do...

... the Internet can do better.

Det ser ikke ut til at jeg har praksisplass på digi.no. Eneste fordel med det er at jeg nå kan linke til utgavesjef Anders Brennas innlegg om nettaviser vs. papiraviser uten at det ser ut som jeg bare smisker.

Papiravisenes eneste fordel er at de er gamle og etablerte. Utover merkevaren som dette gir, så har de ingenting som ikke nettavisene også kan gjøre. Papiravisene har rett og slett ingen ting å lære bort.

Andre journaliststudenter lurer på hvorfor jeg vil jobbe på nett. For et spørsmål. Fordi jeg vil ha jobb i fremtiden selvfølgelig.

Posted by Julie at 12:57 PM | Comments (1) | TrackBack

December 3, 2008

Radio!

Jeg har brukt mesteparten av dagen på å lage radio. Du kan høre resultatet her. Programmet er en del av journaliststudiene. Vi kaller oss Velmenende Kvinnfolk, fordi det var det TV-læreren mente vi var. Programmet dere hører er julespesial. Jeg er blant annet stemmen i Velmenende Kvinnfolk Løser Mysterier. Programleder Maria og julekakespiser Peter er tatt opp live i studio. Det hele varer i 20 minutter.

English: I've spent most of the day making a radio show, which you can listen to here. Most of it is Norwegian, but we do have an American guest in our studio. The name of the show, Velmenende Kvinnfolk, translates to "Women who mean well". That's what our TV-teacher called us; he thought we were too PC. This show is our Christmas special. I'm the voice in the segment called Velmenende Kvinnfolk Løser Mysterier - that's the part that starts with the MacGyver theme, or what Maria calls "a little something about Santa". Maria and our American guest Peter are recorded live, and in total the whole thing lasts 20 minutes.

Hope this works, and that the link takes you to the radio show. Let me know if it doesn't.

Update December 5th: The link now takes you to my wiki, where I've uploaded the file. It should work now.

Posted by Julie at 10:43 PM | Comments (7) | TrackBack

December 2, 2008

Nothing is off the record

When everyone is a blogger, nothing you say is off the record. A New York-based Belgian blogger and bartender served a politician, got some information and blogged about it. And then she got fired.

News like this starts complicated internal debates about media ethics in my head, but there is no time for a lengthy discussion right now. When I'm doing journalism for school or any publication that isn't my own blog, these rules apply. Blogging however, is not the same thing as journalism. We do not yet have a common set of rules for what is off the record in blogging. We do have common sense (at least the writers worth reading do).

I think of my blog as a snapshot of the part of my mind I allow people to read. And I think the internet is just like real life. And in real life, when you're talking to strangers, you can't really expect things to be off the record.

Off the record is the exception to the general rule. That's why people promise to keep peoples' secrets - doctors don't talk about their patients, friends don't talk about their friends, employees don't give away their companies' secrets, and I've been asked not to blog about things. How many times have you started a conversation with "This is not a secret. Tell someone else if you want."

And like I wrote here, this isn't new. Information is spread faster and further now, but the same principles apply: don't do stupid stuff, and if you must, don't tell strangers about it. Especially if you're a politician. Because - even within "real" journalism - the public has a right to know.

P.S. If I ever open a bar for journalists, I'll call it "Off the Record". What happens there, stays there.

Posted by Julie at 10:27 AM | Comments (2) | TrackBack

November 12, 2008

Blogging SO 2004, according to WIRED

How do you make bloggers write about you and link to you? You do like WIRED: tell them that blogging is a waste of time and that they should stop.

Norwegian free magazine Spirit predicted the death of blogging way back in October 2005. Back then, podcasting was the new way to communicate. I argued that this is like saying books are over because of books-on-tape.

People read, even if they also listen to the radio and watch television. I believe this is true both online and off. And I believe that Twitter, Facebook and blogging are three very different ways of communicating, and that you don't have to choose one over the other.

This got me thinking about why and how I blog these days, and whether this will change as I write more for actual publications.

Posted by Julie at 4:17 PM | Comments (0) | TrackBack

September 12, 2008

Journalism online - some thoughts

1.
The American press is struggling to adapt to the internet, according to a study by the Pew Research Institute's Project for Excellence in Journalism

2.
Meanwhile in Norway "circulation figures confirm the future is online", according to journalist/blogger Kristine Lowe and financial daily Dagens Næringsliv. Kristine writes that not publishing articles online means newspapers "cut themselves off from the world" and "print just has a different sell-by date".

3.
When I got into journalism school, Eirik and Jorunn both reacted with: "You don't want to write on paper, do you?" I assured them that I prefer writing with links, and that I assume I'll be working online for most of career. That's just the way the world will be, right?

My school seems to agree. By the end of the first week, we were linking to external sites from our articles and searching for Creative Commons illustration photos on Flikr. Journalen, the journalism students' newspaper, is completely online, and most of my assignments this semester will be published there. And we've been told that chances are, our first jobs will be online writing.

So it came as a surprise when I learned today that only one (1!) of the faculty members has any experience with internet journalism.

4.
Last week, one of our lectures was about how readers percieve newspapers - how many articles the average person actually reads, and how they pick these articles. We saw Powerpoint slides of giant newspaper pages, with numbers indicating what part of the page the average reader will look at first. People focus on other peoples' faces in photographs, headlines, block quotes, fact boxes, really anything except the actual article. The text that goes with the largest picture is usually the first text people read, but by then, they've already scanned the whole page. And of course, photos are very important in determining whether the corresponding article will be read by anyone.

This was interesting, but sounded foreign to me. I don't really read paper newspapers that much. And when I read online, I focus on the text. Most articles I read by RSS, so the layout will look the same (Bloglines style) no matter what the editor thought would get my attention. Headlines are important of course, but usually I just want them to tell me what the article is about in a somewhat catchy way. I'll admire clever headings - but usually after I've read the articles.

The lecturer lamented the poor quality of press photographs online - laptop screens just don't do the original images justice. Ok, I guess they don't. But the real "problem" for newspapers is that they can't control the layout when they can't control the size of the screen. Readers have a choice in their own news layout today.

I don't want to see a "front page" with a picture so big there isn't room for any text on my laptop screen. The actual web browser + big, animated ads at the top of the page + a large newspaper logo + links to the different sections of the newspaper + gigantic "front page" photo = I have to scroll down before I can see any actual news. That's like waiting until the second page of a print newspaper to run the first story.

Writing in itself must adapt to the laptop screen, but the same goes for the theory of how to get readers' attention.

Posted by Julie at 4:05 PM | Comments (1) | TrackBack