I hine hårde dager
da ved øldrikk og svir
hallingdølens knivblad
satt løst i hans slir, -
da kvinnene til gilde
bar likskjorten med,
hvori de kunne legge
sin husbonde ned;
stod der et bryllup
i Hemsedal etsteds,
hvor lek og dans var tystnet
og karene slo krets.
Ti midt på gulvets tilje
i den mannslagne ring
stod to med dragne kniver
og et belte spent omkring
Og som utskårne støtten
i hvilende ro
står ennu fire karer
i kretsen om de to.
De løfter tyrilysen
mot det sorte bjelketak,
hvor røkens virvler samles
til et rugende lag
Forgjeves tvenne kvinner
med hyl trenger frem
å bryte det faste gjerde
som er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbake
av de muskelsterke menn -
og spillemannen rolig
går til kjellertrappen hen.
Nu skal han ned og tappe;
ti den seirende mann
kan saktens vel behøve
å kysse bollens rand.
I beltespenning nappes
de kun med blodets tap;
så må vel åren fylles
fra tønnetutens gap.
Men da han stod i kjell'ren,
han så et blålig skinn
én sitte der på tønnen
og stemme felen sin.
Og karen holdt den omvendt,
tett opp til brystet klemt,
og gav seg til å stryke
så snart han hadde stemt.
Det var et spill som dugde;
det klang som vred manns ord,
som hugg av stålsatt bile
og som neveslag i bord.
Det jublet og det hulket
i den skumle kjellerhall
da slåttens toner endte
med et rungende mannefall.
Taus spillemannen lyttet
til de mektige løp;
det var som spillets virvler
nedad ryggen ham krøp.
Så spurte han den annen:
"Hvor lærte du den slått?"
Han svarte: "Det er det samme,
men minn deg den blott!"
Nu mannen med seg lutet
og etter tappen tok -
da så han hestehoven,
som takt mot tønnen slo.
Han glemte rent å tappe,
han sprang i stuen opp -
der løftet de fra gulvet
den falne mannekropp.
Fanitullen kalles
ennu den ville slått,
og dølene den spiller,
og spiller den godt.
Men lyder de grumme toner
under øldrikk og svir,
da løsner atter kniven
i hallingdølens slir.
|
In the hardened days of yore
when with beer and brawn
the knives of Hallingdale
from their sheats were often drawn
when women to the feast
funeral shirts would bring
with which they would swathe
their dead husbands in
there once took place a wedding
somewhere in Hemsedale4
where song and dance did cease
and the men did ring the vale.
In the center of the floor
framed by shoulder-broad men
two stood with knives unsheated
and a leather belt round them
And like columns carved
unmoving, serene
another four stood
as guardians of the scene
They lift burning torches
toward the blackened beams
where curls of smoke collected
to a dark and brooding stream
In vain two women try
howling, to stem
the living wall of bodies
raised before them
Angrily they’re thrown back
and left to despair
while the fiddler quietly sidles
toward the cellar stair.
Down he goes to tap beer
as the winner of the fight
may have need to kiss
the bowl's rim tonight.
Within the belt they'll duel,
blood running like sap
the vein will need refilling
from the beer casket tap.
Standing in the cellar
he saw a bluish glow
someone sitting on the casket
tuning fiddle, holding bow.
This man held it backwards
tightly to his chest
and as soon as it was tuned
put his fiddle to the test.
There came a song of wonder;
It rang like angry words,
Like steel bite into wood
Like fists rammed into boards.
It jubilantly roamed
Around the darkened cellar hall
And came to a halt
At the sound of a fall
Quietly the fiddler listened
to the mighty flow
It was like the music’s eddies
went down his spine and brow.
He quickly asked the other
“Where did you learn that song?”
The answer: “Don't you mind that,
But remember it – for long!”
But as the man bent down
Reaching for the tap
He saw a horned hoof
against the casket rap
He forgot to tap the beer
And ran up to the hall
Just as the men were lifting
The body from the fall
Fanitullen it is called
This wild and haunting spell
And in Hallingdale they play it
And they play it well
And when its tune is singing
to beer and feast and brawn
again knives of Hallingdale
from their sheats are quickly drawn
|