Nasjonale suksessfaktorer i en kunnskapsøkonomi

Trykket i Business Standard, mars 2001

To klisjeer som man stadig hører, er at verden blir mindre (eller for å si det på en annen måte, det er lettere å flytte på seg), og at vi lever i en kunnskaps- eller innovasjonsøkonomi.  Dette betyr at konkurranse mellom nasjoner i større og større grad er et spørsmål om å kunne trekke til seg folk med verdifulle kunnskaper.

Det er ikke til å komme fra at enkelte steder i verden er motorer i den innovasjons- og kunnskapsbaserte verden vi nå lever i.  Ingen som har vært i Silicon Valley (neida, vi snakker ikke om silikon, som man opererer inn i bryster, men om silisium, som man lager glass, fiberoptikk og mikroprosessorer av) kan unngå å legge merke til den rivende teknologiske utvikling som finner sted der, heller ikke i hvilken grad denne utvikling er skapt av folk som er tilreisende, både fra USA og utlandet.  Som en leder for et teknologifirma der sa: ”Jeg frykter ikke asiatene som konkurrenter – mine asiater er minst like gode som deres asiater!”

Nå er California et nokså attraktivt område, med sol og strender og en hel del silikon.  Ikke så rart at folk med verdifulle kunnskaper vil reise dit og arbeide.  Men vi finner innovasjonsrike områder på steder som ikke er preget av paradisisk natur også.  Boston, på den amerikanske østkysten, er et slikt område.  Jeg har bodd der i seks år, og kan innestå for at været ikke på noen måte er mer fordelaktig enn i Norge – jeg har i alle fall aldri måkt så mye snø som da jeg bodde der.  Kanskje vi kan lære litt av Boston?

Sammen med en gruppe norske studenter hørte jeg forleden et foredrag av en representant for Boston Chamber of Commerce.  Han fokuserte på fem områder som sammen gjør Boston-området til USAs nest viktigste innovasjonsområde og en betydelig økonomisk suksess:

• høyteknologi: Boston-området har en sterk konsentrasjon av høyteknologibedrifter innenfor informasjonsteknologi, konsulenttjenester og genteknologi (som man regner med kommer til å bli større enn Internett)
• finans: Boston-området er det sterkeste finanssentrum i USA etter New York, særlig innenfor teknologiorienterte aksjefond
• helsevesen: Regionen har 4 av USAs 5 fremste universitetssykehus, førsteklasses primærlegetjeneste og tar brorparten av forskningsmidlene innen medisin og genteknologi
• utdannelsessystem: Området har 60 universiteter og forskningsinstitusjoner, mange av dem i absolutt verdensklasse.  Harvard og MIT har over 40 Nobelpriser
• turisme: Boston er et meget attraktivt turistmål – og selv om bransjen i seg selv ikke bringer inn mye penger, er den en god indikasjon på miljø og kulturliv i området

Hvordan ser det så ut i her til lands?

• høyteknologi: Med enkelte hederlige unntak er norske høyteknologifirma små, fokusert på det norske markedet og uten et utviklingsmiljø delt med andre bedrifter.  Genforskning er forbudt – det er best det, det sikrer at vi ikke kan noenting når dette tar av og blir vanlig!
• finans: Teknologiorentert, profesjonell investeringskapital finnes nesten ikke i Norge, investeringer preges av kjappe klipp på teknologibølger og overinvestering i markedsføring.
• helsevesen: Norsk helsevesen har få stjerner og generell underfinansiering, ofte fordi man prioriterer distriktspolitikk. Men vi har rekord i korridorpasienter.
• utdannelsessystem: Samme som for helsevesen – ingen stjerner og masse småinstitusjoner, liten eller ingen kvalitetskontroll, et næringslivsfiendtlig universitet og et universitetsfiendtlig næringsliv, jumboplass i forskningsfiansiering i OECD.
• turisme: Norge er et meget attraktivt turistmål – folk kommer for naturopplevelser og rester av urørt natur.

Og ennå er det ingen som har tenkt over at det faktisk har noe å si for vår fremtid som kunnskapsnasjon at vi får et operabygg som ikke ser ut som en lasterampe.  Akk ja, denne kunnskapsøkonomien….