Trykket i Business Standard, januar 2002
Portaler var noe av en mantra i en tidlig fase av Internett-boomen. En mantra er i denne sammenhengen et begrep som ikke har mening, men som gjentas, ofte som del av en religiøs opplevelse, til det får mening for den personen som sier det. En portal er et firma eller i alle fall en webside som samler sammen linker, programmer, innhold og gjør dette tilgjengelig for brukerne som en samling brukeren lett kan finne frem til. Den mest kjente portalen er Yahoo (www.yahoo.com), som begynte med å organisere web-linker inn i et tema-orientert hierarki, omtrent som Deichmanske organiserer bøker etter tema. (”Yahoo” betyr forresten ”bråkebøtte” eller ”bondetamp”, men er i alle fall lett å huske.) I Norge har vi SOL (www.sol.no) og Startsiden (www.startsiden.no) som de mest kjente portalene. For spesielt interesserte finnes det et utall portaler – jeg liker for eksempel www.brint.com.
Portaler er fine greier hvis du ikke er sikker på hva du ser etter, fordi de gir en rask oversikt over tilgjengelige ressurser og tillater dypdykk i temaer (hvis de har nok materiale). Mange av dem har f.eks. ulike former for rangering av materiale, eller søkefunksjoner som tillater at du traverserer sorteringshierarkier.
Etterhvert som du blir mer flinkere til å bruke Internett gjør du ting anderledes. I stedet for å hoppe nedover i et hierarki, klikker du deg direkte til de nettstedene som du liker best, ofte ved å legge dem som bokmerker (dvs., i prinsippet lager du deg din egen portal). Du blir også flinkere til å søke etter informasjon. Man finner grupperinger av brukere som har de samme interessene som en selv, og kan føre en dialog med dem. Et eksempel her er Slashdot (www.slashdot.org), en portal for nerder (for øvrig en av mine favoritter).
Dialogen med andre brukere kan også være automatisk, ved at portalen analyserer andre brukeres adferd og benytter den i sin rangering. Søkemotoren Google (www.google.com) er den mest populære på Internett, ikke fordi den har flest sider i sin samling, men fordi den er best på å sortere sidene i relevant rekkefølge. Det gjør den ved å sortere sidene slik at de som har flest web-pekere rettet mot seg, blir sortert først. Med andre ord, for alle web-sider den holder orden på, har Google også spurt hele Internett hva de mener om den siden. Denne metoden – som er patentert – sikrer at Google tjener penger (på å selge sin software til andre søkesider) og at når du søker etter et firma eller en person, er det det firma eller den personens web-side som kommer opp først. Amazon.coms anbefaling av bøker følger noe av de sammen prinsippene, men tar også med ditt eget søkemønster i rangeringen.
Portaler er viktige i en tidlig fase av et marked – når de fleste brukerne er uerfarne og trenger veiledning. En portal som etablerer seg tidlig (som Yahoo) eller kan styre brukerne direkte til seg (som Microsoft eller, i en tidlig fase, Netscape) vil få oppmerksomhet i seg selv og kan tjene penger på annonsering og selektiv sortering av innhold. Over tid, når brukerne får mer spesifikke og sofistikerte vaner, blir portalenes markedsgrep svakere, og de må utvide sitt tjenestespekter (med mail, bilder, egne web-sider, salg av produkter, osv.). Det viser seg imidlertid snart at selv om en portal kan være svært populær, er det vanskelig å tjene penger på den. Den etablerer et marked, men så snart markedet er etablert, klarer brukerne seg selv, og går bare tilbake til portalen hvis de må inn på et nytt område.
Portaler er imidlertid ikke bare et Internett- og enkeltbrukerfenomen. Elektroniske markeder gjennomgår den samme utviklingen, hvilket er grunnen til at B2B-portaler hadde enorme aksjekurser før investorene forstod at det ikke var omsetningen på markedet, men hvor mye man kunne ta i gebyrer, som betød noe. Det samme gjelder aksjemarkeder – selv om London Stock Exchange er en viktig børs, er den ikke verdt noe i seg selv, noe som ble tydelig da et relativt lite, svensk firma nesten fikk kjøpt hele London Stock Exchange her for ca. et år siden.
Et annet problem med portaler er at selv om de er viktige når det gjelder å etablere et marked, fordi de samler tjenestene på et sted, kan de hindre innovasjon i det lange løp. Markedet for mobilt Internett i Japan, den såkalte iMode-telefontjenesten som selges av NTT Docomo, har tatt enormt av, med over 30 millioner brukere. Dette skyldes at Docomo ordner alt – søking, meldinger, betaling, avregning – slik at kunder og leverandører (av spill, kinobilletter o.l.) kan møtes. Dette er akkurat som Minitel i Frankrike, et tidlig Internett-lignende system laget av fransk Telecom. Over tid stivnet Minitel fordi alt måtte følge den samme standard og gå gjennom den samme velordnede organisasjon – og en kaotisk, ustrukturert og upålitelig greie kalt Internett tok over. Dette vil skje i Japan også, etter en tid.
I mellomtiden kan du jo forsøke å finne en portal som vil kjøpe portalaksjene dine.