Tanker ved en motorvei

På tide å kvitte seg med vår fascinasjon med romatisert luksusnøysomhet - og bygge noen motorveier til økonomisk fremgang.

Espen Andersen, juli 2003

Trykket i CIO/Business Standard, august 2003

Walden, skrevet i 1854 av Henry David Thoreau, er en klassiker og fast innslag på alle amerikanske pensumlister.  Den er en lett filosoferende dagbok fra Thoreaus årelange opphold i en liten hytte i skogen ved en innsjø noen mil nord for Boston.  Thoreau hyller det enkle livet og nærheten til naturen, og argumenterer for at alle egentlig burde klare seg med lite og være nøysomme og selvhjulpne.  Amerikanerne elsker boken og mange betrakter den som et uttrykk for det grunnleggende amerikanske ideal – og siterer den neste like ukritisk og flittig som Bibelen 

Virkeligheten var og er jo litt annerledes: Selv om Thoreau lovpriser enkelhet og nøkternhet, fikk han maten brakt inn og servert til sin enkle hytte fra den nærmeste bondegården, som også ordnet klesvasken. Amerikanere, det amerikanske samfunn og dets forretningsliv fremstår jo ikke akkurat som nøkterne, i hvert fall ikke sett fra Norge.  Samtidig kan man ikke unngå å legge merke til at amerikanerne har hatt en viss økonomisk og politisk fremgang de siste hundre årene – og kanskje noe av dette skyldes at man har evne til å si en ting og gjøre noe annet?

Jeg kom til å tenke på Thoreau fordi jeg nettopp har vært på biltur i Spania – fra Marbella til Madrid og tilbake, med diverse avstikkere, en strekning som tilsvarer Oslo-Namsos tur-retur.  Turen foregikk på glitrende motorveier med gjennomsnittshastighet rundt 120 km/t.  I Spania, som mange oljerike nordmenn fremdeles oppfatter som litt fattig og tilbakestående, finnes mange tusen kilometer motorvei av en standard som vi nesten ikke har i Norge, bortsett fra noen korte strekninger ved Gardermoen og i Vestfold 

Og her er det Thoreau kommer inn.  Moderne teknologi hadde gjort sitt inntog allerede i 1854: Man var i ferd med å trekke telegraflinjer, slik at de fleste statene i USA kunne sende telegrammer til hverandre.  Thoreau kommenterte dette i Walden med at ”vi har hastverk med å bygge en telegraflinje fra Maine til Texas, men Maine og Texas har, muligens, ikke noe viktig å kommunisere”.

Det Thoreau ikke forsto, var at hvis muligheten for å kommunisere oppstår, så vil også kommunikasjonen komme. Tilbudet skaper sin egen etterspørsel.  Dette vet de som bygger veier i Norge.  De vet at hvis de bygger gode veier, vil flere folk ønske å bruke dem – både folk som skal på hytta fredag ettermiddag, og folk som driver i transportbransjen.

Det vi ikke ser ut til å forstå, er at økt transport er positivt – og gode transportmuligheter en sentral forutsetning for økonomisk vekst. Investeringer i veier og annen form for infrastruktur er en av statens hovedoppgaver, og sterkeste virkemidler for langsiktig økonomisk politikk.  Land som investerer i god infrastruktur, gjør det bra, rett og slett.

Tenk om vi hadde hatt et motorveinett tilsvarende Spanias – da hadde det vært firefelts motorvei fra Oslo til svenskegrensen (både mot Stockholm og Gøteborg), til Stavanger, Bergen og Trondheim (eller i alle fall, siden vi har noe tøffere værforhold, til Kristiansand, Geilo, Alvdal og Lillehammer.)  En gjennomsnittshastighet på 110 km/t tar deg fra Oslo til Svinesund på en time og til Kristiansand på litt under tre. Varetransport, forretnings- og fritidsreiser ville bli billigere, bensinforbruk og antall dødsulykker gå ned, og arbeidsplasser ville skapes fordi Oslo og en hel masse steder ville finne flere produkter og tjenester å utveksle, uten at vi på forhånd kan si noe om hvilke.  Akkurat som Thoreau ikke kunne si noe om formålet og innholdet i kommunikasjonen – men man kan jo la vurderingen av dens viktighet være opp til dem som står for den.

Vi bruker ikke penger på motorvei i Norge. (Ikke på elektroniske motorveier heller, for den saks skyld.)  I stedet tror vi på Thoreaus romantiserte luksusnøysomhet, og bruker våre ressurser på å opprettholde en illusjon om at det beste er at alt er akkurat som før, og at det er dumt å investere i moderne styggedom som motorveier og slikt som bare fører med seg brysomme impulser og forretningsmuligheter utenfra.

Problemet er at vi ikke har penger til, som Thoreau, å få maten brakt inn og tøyet vasket av andre særlig mye lenger.  Da må vi omsette våre romantiske idealer i praksis, og det har som kjent en tendens til ikke å gå særlig bra.

Av og til lurer jeg på om planen bak det hele er at vi skal skrive en bok om hvordan det burde være, og selge den.  Det fungerte for Thoreau i hvert fall.  Mon tro hvor mye mer enn Harry Potter vi må selge for å få dekket inn pensjonsforpliktelsene?


Denne side på http://www.espen.com/papers/motorvei.html.
Kontaktinformasjon på http://www.espen.com/contact.html.