Trykket i Business Standard, mai 2002
En lørdag morgen i fjor sommer logget jeg meg på hjemmefra og fant følgende melding (alle navn endret):
Subject: hei.
Date: Sat, 23 Jun 2001 08:58:41 +0200
From: "Peder Aas" <peder.aas@[ISP skjult]>
To: <espen.andersen@bi.no>
Jeg er 9 år og trenger penger.Jeg hadde satt så stor
pris på om jeg kunne få 1500 kr.Og 1 spørsmål.
1:hvordan kan jeg søke etter sommer jobb på internett
for 9 åringer?
HILSEN BERIT.
mail meg på [email skjult]
Jaha, tenkte jeg, hva gjør jeg nå? Og hvordan i all verden har denne fremmelige niåring (hvis det da er en niåring) fått tak i min e-postadresse?
Man er jo familiefar og samfunnsbevisst, så jeg gikk til www.telefonkatalogen.no og søkte etter ”Peder Aas”, fant bare en person med det navnet, ringte, og spurte om det fantes en ”Berit” i huset. Peder hadde et barnebarn med det navn på besøk, som akkurat nå satt og lekte med PCen mens bestefar laget frokost. Jeg leste opp barnebarnets prestasjoner, og foreslo at han kanskje skulle ta en titt i ut-kurven….
En times tid senere fikk jeg en bekymret telefon fra Berits mor, som var nokså mistenksom inntil jeg fikk forklart situasjonen. Hun fortalte da at hun hadde funnet en hel del post i datterens innkurv, blant annet fra en 13-årig gutt. Var mulig å finne ut om denne gutten virkelig var 13 år gammel, eller om det var en voksen som skjulte seg bak? Jeg svarte, som sant er, at det ikke finnes noen pålitelig metode for å finne ut dette – med mindre man har mistanke om at noe virkelig galt har foregått og melder det til politiet. Eller om man altså er heldig og finner vedkommende i telefonkatalogen.
Episoden gir jo anledning til en smule hoderysten og filosofering om barns initiativ og fremmelighet – og adskillig grubling over hva man skal gjøre som foreldre vis-à-vis Internett. Hvor bekymret skal man være – og skal man egentlig gjøre?
Jeg må innrømme at selv har jeg ikke vært særlig bekymret – hjemme hos oss er det bare datamaskinene på hjemmekontoret som har Internett-tilgang, så man har jo en viss oversikt, og dessuten regnet jeg med at alle de skrekkhistoriene man hører er nettopp det – skrekkhistorier uten for mye kontakt med virkeligheten. Dem er det ingen mangel på. Det verserer for eksempel historier om narkotikalangere som skaffer barnekunder ved å dele ut klistremerker med LSD. Disse historiene er rent oppspinn, men har skremt mange foreldre. Chris Morris, en engelsk komiker, narret engelske parlamentsmedlemmer og andre kjendiser til opptre i ”annonser” for å advare mot Internetts farer, og fikk dem til å si ting som ”ved å ta i bruk en del av Internet like stort som Irland, kan pedofile slippe ut gass gjennom tastaturet på PC’en din og dermed gjøre deg mer påvirkelig”. Det er med andre ord gode muligheter for å skyte godt over mål her, mente jeg.
Men, så snakket jeg med Jeanette Åsli, som leder Redd Barnas arbeid med å beskytte barn mot Internett-angrep. Hun hadde (se reportasje tidligere i Business Standard) adskillige hårreisende historier å fortelle, og jeg begynte å tenke over hva man bør gjøre som foreldre. Etter sigende er bare to bransjer som refererer til kundene sine som ”brukere” – software og narkotika. Hva gjelder å beskytte barn mot Internetts skyggesider, slår det meg at man antakelig må bruke de samme virkemidler som mot narkotika – kunnskap og holdninger.
Kontrollmulighetene er i alle fall begrenset. Man kan til en viss grad følge med på hva barna surfer etter og er opptatt av (sjekk printer’n, ta en titt på logg-filene til nettleseren, og se hva som ligger i cache-mapper og under ”Documents” i Start-menyen). Dette forutsetter naturligvis at PCen ikke er ukjent territorium for opphavet, at den er tilgjengelig og ikke gjemt unna på kvistrommet utenfor foreldrenes åsyn. For de heldesperate finnes det tekniske løsninger i form av overvåkningsprogram som sjekker hvor det surfes og hindrer aksess til sider man ikke liker. Disse er imidlertid relativt enkle å omgå, krever masse oppfølging og hindrer ofte tilgang til sider ungene ville hatt nytte av. Man har en viss sanksjonsmulighet ved at man fysisk kan stenge adgang til PC og Internett hvis avkommet ikke gjør som man sier. Dette er noe de fleste foreldre kvier seg for, både pga. lydnivået på avkommet og fordi man er redd for at de søte små skal sakke bakut i sin IT-opplæring (hvorfor det er så viktig å lære barn å bruke datamaskiner har jeg ennå ikke helt klart for meg.) Det enkleste er kanskje å beholde passordet til e-posten for seg selv, og forlange at barna kommer og spør om lov før de logger seg på. På den annen side kan poden enkelt skaffe seg en nett-basert e-postadresse på hotmail.com, eller gå over til mindre kontrollerbar teknologi som SMS, og da er man like langt.
Internett er på mange måter som et nytt og spennende land – og er man i et fremmed land, er det viktig å lære seg hvilke regler som gjelder der. Redd Barna har publisert et sett med nettvettregler (www.reddbarna.no/ungdom/nettvett) som med fordel kan studeres. Det betyr at ungene må læres opp til ikke å oppgi eget navn eller kontaktinformasjon i ulike fora, at man ikke lar seg påvirke til å gjøre ting man ikke ville ha gjort andre steder enn Internett, at man sier fra til foreldrene hvis det er ting man er i tvil om (f.eks. hvis noen ønsker kontakt), at man ikke lar seg påvirke altfor mye av hva kameratene gjør. Med andre ord, noen ting gjør man ikke, noen ting gjør man kanskje, og noen ting er greit. Akkurat som med rusmidler.
Akkurat som med narkotika, er det grunn til bekymring men ikke panikk. 19% av alle tenåringsbrukere av Internett blir utsatt for uønskede seksuelle tilnærmelser, i følge en undersøkelse publisert i Journal of the American Medical Association. Det er jenter som bruker chat rooms som er mest i faresonen. Nå skal man imidlertid ta slike undersøkelser med en klype salt – i USA er definisjonen av hva som er ”unwanted sexual advances” nokså flytende og omfatter f.eks. det å fortelle en grovis.
De fleste 13-åringer som skriver e-post er nok akkurat det – 13-åringer som vil ha kontakt. Med en porsjon sunn fornuft – og en mor eller far som ikke kapitulerer fordi teknologien blir for vanskelig – går det nok bra. Selv om ”Berits” mor nok kunne tenke seg litt mindre initiativ fra avkommets side.
Og jeg fremdeles lurer på hvordan i allverden jentungen fikk
tak
i mailadressen min – hun er vel litt ung for å lese Business
Standard?