• Paul Chaffey: Ti år siden dot.com-boblen (personlig jobbet jeg med et konsulentselskap som var 3 uker unna IPO på NASDAQ da det smalt. Akk ja. Heldigvis rakk jeg aldri å få noen papirformue, er ikke sikker på om jeg hadde klart å begrense mitt forbruk inntil pengene hadde vært sikret...)
• Tempel i Tyrkia bygget for 11000 år siden. Gjøre det vanskelig å være bibelfundamentalist...
• Hal Varian til aviser: Eksperimenter, eksperimenter, eksperimenter.
• En retorisk analyse av kjønnsforskerne fra Hjernevask, som har lært meg dagens to ord: Probatio og refutatio. Probatio er tingen!
• ...og i går kom Peter Morville's Search Patterns fra Amazon - kjøpt på bakgrunn av dette intervjuet. (Amazon.com sender forøvrig bøker til meg fra Aukland, New Zealand, et faktum jeg rett og slett ikke fikser.)

Nuvel, på tide med litt produktivitet.

Hittil har jeg funnet at disse tjenestene stoppes:

• Youtube
• Twitter
• Facebook
• Bloglines (bloggleseverktøy)
• alle blogger fra Blogger.com og Blogspot.com
• Billeddelen av Wikipedia
• Deler av Google (Google Docs fungerer ikke skikkelig, for eksempel)

De store nyhetstjenestene er oppe, antakelig fordi det ville vekke internasjonal oppmerksomhet om de forsvant. For meg som foreleser blir det i alle fall vanskelig å snakke om de nye tjenestene som endrer verden og vårt forhold til informasjon og kommunikasjon uten å kunne vise dem frem (eller å måtte hacke rundt i evigheter for å komme til.)

En ting er undervisning. En mye viktigere ting er forskning - og her går nå debatten etter at Google for to måneder siden annonserte at de ikke lenger vil sensurere søkeresultatene sine i Kina for å tekkes myndighetene. Dette er et problem, både for konkurransen mellom søkemotorer og for kinesiske akademikere, som bruker Google (særlig Google Scholar) for å finne artikler fra forskere utenfor Kina.

Det slår meg når jeg leser kinesiske (engelskspråklige) aviser at ikke noe sted i verden er kampen mellom det globale og det lokale så tydelig som her. For tiden pågår en partikongress, det nærmeste Kina kommer et demokratisk system - og debatten i avisene begynner å ligne en ordentlig debatt, med folk som skriver inn og sier at Kina må legge forholdene bedre til rett for at utenlandsstudentene skal velge å komme hjem igjen - 94% av de kinesiske super-studentene som drar til USA for å ta doktorgrader blir i USA etterpå, viser en nylig studie. Uten at jeg skal si at fritt Internett er årsaken til at de blir, så er det i alle fall en faktor.

Kinesiske myndigheters sensur av Internett hjelper nok til å holde ting roligere innad i landet - ikke minst den jingoistiske delen av politikerne som fortsatt er mest opptatt av Taiwan, Tibet og industrialisering. I dag er 40% av Kinas nasjonalprodukt innenfor servicesektoren - mens det i vestlige land er 70%. Skal Kina komme seg videre (landet krysser i disse dager $4000 i BNP per capita) må det legges til rette for at kunnskapsarbeidere både vil være i landet og kan jobbe der. Da er sperring av plattformer for rik men ukontrollert interaksjon en svært kortsiktig vei til stabilitet.

(Krysspostet til Aftenposten)

Tilbake står en avkledd, ideologisk forankret kjønns-"forsker" som nå griper til hesketeknikker ("Eia er i 40-årskrise") siden forskningsgrunnlaget ikke finnes.

Vel, vel.

Jeg skrev faktisk en kronikk i Aftenposten for 3 år siden om akkurat det samme - at gener spiller en rolle, hvor lite vi enn liker å tenke på det, samt at siden vi forsøker å nøytralisere virkningen av miljø, vil genene bety relativt mer. Det kom ikke inn mange kommentarer - jeg har fortsatt mye å lære når det gjelder kommunikasjon - men Knut Olav Åmås mente den var viktig. Jeg forventet faktisk en masse baluba, men det kom ingenting. I noen sammenhenger har jeg brukt de samme argumentene på foredrag - og da hender det at noen blir så provosert at de reiser seg og går, noe som vanligvis ikke skjer når jeg uttaler meg.

Men Harald Eia ringte meg i alle fall i fjor sommer da han jobbet med programmet, og vi hadde en lang samtale om det jeg hadde skrevet og boken til Steven Pinker. I motsetning til kjønnsforskerne ville jeg imidlertid ikke uttale meg om saker som jeg ikke hadde dyp kunnskap om - og det var kanskje like greit, når jeg ser hvor godt Eia fremstiller disse problemstillingene. Jeg synes han kunne spart seg harselasen over et trafikkskilt med en gravende mann. Derimot var kommentaren fra Trinity College ("Blindern er mye finere!") midt i blinken, som et lite sleivspark til forskere med Nordmarkssyndrom.

Jeg gleder meg i alle fall til resten av programmene - og skulle ønske at denne typen programmer var regelen heller enn unntaket på NRK.

Herved - hvis du skulle være M.Sc. student på BI - er du invitert til å delta i konkurransen. Det er noen små forutsetninger: Du må være med på et lag av 3-4 studenter, hvorav minst to må være M.Sc. studenter i strategi (eller siviløkonomstudenter med strategi spesialisering, som det het i gamle dager.) Konkurransen finner sted på BI 14. april fra 8:00 til 20:00, og jeg kan love en intensiv dag med case-analyse, presentasjoner og - til vinnerne - premier. Her har du sjansen til å være strategikonsulent for en dag, med et virkelig forretningsproblem - og med feedback fra både forelesere og vaskeekte konsulenter....

Kort søknad/påmelding sendes innen 1. april til til kai.r.mathisen@bi.no. Antall plasser er begrenset, så førstemann til mølla... (Merk påmeldingen "Tversover" - vi sender dette i mange kanaler, og vil gjerne vite hvordan folk fikk vite om det.)

Uansett, du finner video av foredraget her (bra videoside forøvrig) og presentasjonen i Slideshare - den er egentlig bare er en noe revidert opplisting av disse punktene.

Grei startlitteratur for å forstå hvilket bidrag IT gir - og hva som må til for å ta ut verdiskapningen.

Hovedinnlegg:

Rigmor Aasrud - minister for det meste av administrasjon og teknologi og fornying og så videre innen statsapparatet - snakket om "en ny digital dagsorden". Regjeringens viktigste arbeidsoppgave er full sysselsetting, Norge har sluppet unna det verste finanskrisen, men spørsmålet er hva man skal gjøre etter oljen. Og det er der IKT-politikken kommer inn - siden IT er en viktig innsatsfaktor for sysselsetting, næringsutvikling og en sterk og god offentlig sektor.

IKT-politikken er idag vevd inn i de fleste sektorpolitiske områdene. De to viktige aspektene ved IKT blir å styrke IKT-næringen og IKT-kompentansen, samt å utnytte IKT innen offentlig sektor. Mye indremedisinsk innen IKT-politikk i det siste: Difi, bredbånd, eID, deretter IKT i administrasjonen, IKT i tjenester. Forenkling og effektivisering viktig, for vi kommer til å mangle hender innen offentlig sektor i fremtiden.

For IKT-næringen blir det viktig med infrastruktur, IP-vern, og næringspolitikk generelt. Bærekraftig utvikling viktig, både ved bruk av IT og innen IT.

For forvaltningen blir det viktig å skape et digitalt førstevalg - at man skal kunne løse det meste fra sofaen. Dette fordi man må frigjøre arbeidskraft for å møte eldrebølgen. Skal vi opprettholde samme standard i helsetjenesten som vi gjør nå må vi ha 120.000 nye årsverk innen helsesektoren. Altinn har betydd 45 millioner færre skjema siden 2004. Nå må man også digitalisere arbeidsprosessene som ligger bak i større grad. Skatteetaten har spart 800 årsverk på digital, forhåndsutfylt selvangivelse. Kanalvalg for offentlig kommunikasjon har stor betydning for kostnadsvekst i offentlig sektor.

Deling av offentlige data har stort verdiskapningspotensiale, men mange ting må oppklares, primørt rundt distribusjon. Vanskelig å finne balansen mellom opphavsrett, innovasjon og personvern. Norge bør kunne få til noe her, vi er allerede verdensledende på teknologibruk.

Bredbånd: Vi er på verdenstoppen - 3 av 4 har, nesten alle kan få, men det er behov for større kapasitet. Dette fortsetter, markedsaktører bygger der det er mulig, så kommer offentlige støtteordninger. Markedsaktørene dekker nå 95%, man hadde trodd det skulle være mye mindre.

Regjeringen inviterer til en bred dugnad rundt dette - den nye digitale dagsorden.

Utfordrere:

Leif Aanensen fra Datatilsynet: Spørsmål: Hva med den personifiserte offentligheten. Hvis vi ser på offentlige postlister - som et resultat av et ønske om mer offentlighet. Men mange mennesker opplever dette som vanskelig, siden mye offentlig kommunikasjon blir tilgjengelig og søkbar. Idag tidsbegrenser man, men problemet er datainnhøsting, spesielt fra land utenfor Norge. Svar: Vanskelig å sette seg ut over offentlighetsloven, og ser dilemmaet, men viktig å ta inn personvern på et tidlig tidspunkt. Også et problem at det offentlige er mange ulike enheter, og krysskobling blir mulig hvis man ikke har personvern. Må balanseres opp mot den gjennomsiktighet man vil ha. Spørsmål: Skattelister? Svar: Rimelig at inntekt legges ut, men man bør begrense massetilgang ved f.eks. at man må taste inn bokstaver som blir vist.

Spørsmål: Signalspaningsloven (FRA-loven) i Sverige - store deler av norsk internett-trafikk går gjennom Sverige. Svenskene har bedre kontroll på oss enn de har på sine egne innebyggere. Svar: Tror noe kommer i Sverige ifb valget.

Spørsmål: Personvern som designkriterium - følg det opp!

(pause)

Hege Skryseth fra Microsoft: Spørsmål: Berømmer initiativene - men hva blir de neste praktiske stegene. Svar: Trenger de gode hodene og de praktiske løsningene fra IT-bransjen - og kanskje det kan gjøre noe med bransjen. Den er for eksempel meget fragmentert i hva den forsøker å fortelle meg... FAD skal være pådriver, men vi har også 430 kommuner, ønsker å ta en rolle som motivasjonsfaktor til samordning også der. Spørsmål: Hvordan opplever du at resten av regjeringen står bak det i dette initiativet? Svar: Det kommer nok, med behov for å komme tilbake til handlingsregelen og med arbeidskraftbehovet i offentlig sektor. Samt at vi skal ha fora med næringen - men kanskje mer målrettet enn før. Spørsmål: Har dere midlene til å gjennomføre politikken? Svar: Krevende å finne løsninger, men mange etater har vist at det går an å få til noe innenfor budsjettene sine - Lånekassen, for eksempel, tok ned 1.5m telefonhenvendelser med 2/3. Spm: Når kommer eID? Svar: Når vi har en løsning som er sikker nok til at vi kan bruke den. Spm: Hvordan spille inn gode ideer? Svar: Eposten er tilgjengelig, og dessuten har vi jo samarbeidforarbeid.no.

Audun x Zaitsev, leder i Shortcut, en liten bedrift innen applikasjonsutivkling. Spørsmål: Utfordring - vi ønsker fri og ulisensiert tilgang til offentlige data - et API. Vi trenger rådataene, i maskinlesbar form. Vi skal kunne skrive programmer som henter de dataene og som vi kan bygge på. Ingen restriksjoner på bruk! Svar: Vi mener fri tilgang til data i hovedsak, så langt det er mulig. Spm: Er det lov å tjene penger på noe som er gratis? Svar: Ja, det skjer idag. Men problemer rundt åndsverk og personvern. Men grunndata fra det offentlige er det lettere å finne løsninger på. Spm: Hva med idekonkurranser? Bruk i undervisning? Svar: God ide. Også for skoleverket. Spørsmål: Offentlig utviklet kildekode bør være tilgjengelig - som f.eks. reiseregningen.no - bruk ikke bare verktøyene, men legg også koden åpen. Svar: Ser den, men den invitasjonen går begge veier.

Mitt inntrykk: Rigmor Aasrud er en komparativ tungvekter som FAD-minister. Hun snakker rett ut, har politisk gangsyn, og kan nok teknologi til å skjønne hva som er viktig og hva man skal styre unna. Dette ser bra ut, synes jeg. Svarer godt for seg, uten å henge seg opp for mye i detaljer.

Herved en invitasjon til årets første PFIT-møte - denne gang med den statsråden som mer enn noen annen har ansvar for IT i Norge.

16. febuar 2010 kl. 17.00 – 19.00 Hva vil IT-ministeren
Sted: Hotel Bristol.
Regjeringens nye IT-minister - fornyingsminister Rigmor Aasrud - har rundet 100 dager på kontoret. Hva vil hun? Hva er visjonene? Og hvilke utfordringer står Norge overfor? I samarbeid med Teknologirådet inviterer vi til et interaktivt møte med programmet:
1630 Forfriskninger
1700 Rigmor Aasrud: "En ny digital dagsorden for Norge" (se denne artikkelen i Computerworld)
1730 Hvilke saker bør IT-ministeren ha på blokka? Ønsker og utfordringer fra Leif Aanensen (Datatilsynet), Hege Skryseth (Microsoft Norge) og August Z. Flatby (Shortcut)
1830 Åpen spørretime med IT-ministeren
1900 Slutt
Møteleder: Tore Tennøe, Teknologirådet og PF Informasjonsteknologi.
Påmelding her innen mandag 15. februar kl.12.00.

Vel møtt! (og det er gratis adgang, men et medlemsskap i Polyteknisk Forening må jo betraktes som en utmerket investering!)

Mer om dette siden - dette mest for å melde om opplasting. La meg se, vi visste om FAST men ikke Trolltech...

• Steinar J. Olsen (twitter: @steinarjolsen), adm.dir. Stormberg og meget aktiv blogger
• Elin Ørjasæter (@orjas), kommentator i e24.no og relativt nyfrelst fan og storforbruker av sosiale medier
• Anita Krohn Traaseth (@krohntraaseth), programvaredirektør for Hewlett-Packard og noe mer avventende i forhold til sosiale medier i jobbsammenheng

Det ble en livlig og springende diskusjon, her er en spilleliste fra Youtube. (De to første videoene er min innledning, selve diskusjonen begynner med video 3):

Jeg syntes det morsomste var da vi diskuterte om Twitter og andre sosiale medier tok oppmerksomheten vekk fra andre ting - og Elin gikk glipp av diskusjonen fordi hun fulgte alle meldingene med tag'en #tidstyv som jeg sendte over prosjektoren. Ingenting er som demonstrasjoner i sanntid.... Også de andre paneldeltakerne gjorde seg bemerket, Steinar med stor erfaring og entusiasme (ikke bare for sosiale medier, men for det budskap han ønsker å sende), Anita med fornuftige observasjoner som en litt mer avventende bruker.

Min oppsummering blir at sosiale medier er her for å bli - og bedrifter må bestemme seg for hva slags holdning de skal ha til det. Reaksjonsmønsteret bestemmes litt av hvor synlig man er, men hvis bedriften er nogenlunde kjent og forholder seg til enkeltpersoner, må man i alle fall ha en defensiv beredskap - det vil si at man må være klar med hva man skal gjøre om det plutselig blåser opp til Twitterstorm eller bloggkuling. Så kan man i tillegg ha en offensiv holdning, og gå aktivt ut for å bruke sosiale medier som kanal. Da må man imdlertid både ha et budskap publikum er interessert i og en kommunikasjonsform tilpasset den nye mediene. Det man i hvert fall ikke bør gjøre, er å legge over sine pressemeldinger til blogger og produktannonseringer til Twitter. Det fungerer bare hvis man heter Apple, og kanskje ikke for dem engang.

Det andre store spørmålet som opptar personalsjefer om dagen, ser ut til å være om man skal tillate ansatte å surfe - nærmere bestemt på Facebook - i arbeidstiden. Panelet var nokså enige om at slike forbud har lite for seg. En ting er at sosiale medier er en relevant arena for mange bedrifter. En annen ting er at man må stole på sine medarbeidere. Personlig surfer jeg masse privat i arbeidstiden - og masse jobbrelatert på fritiden, så det går minst opp i opp. Noe jeg tror gjelder de fleste arbeidsplasser.

Eller for å si det på en annen måte: Hvis dine ansatte har så lite å gjøre at de kan bruke timevis på Facebook i arbeidstiden, så er det ikke et teknologiproblem du har...

En fotnote: Den boken jeg refererer til, som hvordan kommunikasjonteknologi og kommunikasjonsform historisk har utviklet seg over tid, er James R. Benigers eminente The Control Revolution: Technological and Economic Origins of the Information Society fra 1986.

(Krysspostet til min blogg i Aftenposten)

(Og takk til Tor Torgersen, hvis epost av en eller annen grunn havnet i spam-filteret.)

(Krysspostet til min blogg i Aftenposten.)

Først og fremst er iPad'en (med programmet iBooks) en utfordring for Amazon. Riktignok er en Kindle leseplate bedre å lese på og har bedre batteritid, men iPad'en har farger, video, lyd og kan surfe direkte på Internett. Den blir inngangsporten til massevis av digital informasjon og underholdning, selv om jeg synes det er litt tidlig å avslutte PC-perioden helt, slik Nick Carr gjør. Den vil i liten grad konkurrere med PCen fordi den er et typisk mannlig stykke teknologi, som bare kan gjøre en ting av gangen (og kvinner liker ikke navnet heller.) Derimot kan den bli en glimrende bærbar TV/surfbrett for alle de situasjonene der du trenger litt tidtrøyte, og en fjernkontroll på steroider for sofakroken.

iPad'en kommer heller ikke til å være redningen for avisene, som ser ut til å tro at tannpasta er noe som kan trykkes tilbake på tuben. For det første fungerer betalingsinnhold bare for relativt dype spesialpublikasjoner som The Economist, Vanity Fair, Sports Illustrated og, her hjemme, Morgenbladet (samt, til en viss grad, for publikasjoner som fungerer som informasjonskilder for folk som er villige til å betale ekstra for å vite noe før andre, som Wall Street Journal eller Bloomberg). For mer generelle publikasjoner som det stadig mer schizofrene Dagbladet vil ikke iPad'en være en Jesus-tablet, som sikrer et liv etter døden. For det andre - skulle man mot all formodning klare å få til en brukbar markedsandel i et digitalt marked vil likevel inntekten være lavere enn den er for papiravisen, siden priser over tid nærmer seg marginalkostnad, som det så fint heter.

Dette er ikke en ting du har bruk for. Men vi hadde ikke bruk for iPod heller. Ei heller mobiltelefon (det var det jo bare direktører og selgere som brukte), PC (hvem vil ha en datamaskin hjemme?), eller egentransport i form av biler. Men med alle sine feil (lukket system, ikke kamera, manglende tilkoblingsmuligheter) er iPad'en den første brukbare sammensettingen av mange små teknologienheter i en smidig og tiltalende pakke - og så får vi se om pakken faller i smak. I løpet av et år eller to vil mer åpne og modulære kopier, med tilgang også for pirater, dukke opp. Dermed er det klart for salg over hele verden, også til de som ikke trenger Apple-logoen for å signalisere hvor hippe de er.

Stay tuned.

(Krysspostet til Aftenposten.)

Her er presentasjonen online:

Jeg bruker Windows Live Sync, (tidligere kalt Foldershare), som er et lite program som synkroniserer innholdet i foldere mellom forskjellige PC-er - det mest vanlige bruksområdet var nok opprinnelig for folk som hadde en bærbar PC og en stasjonær, og gjerne ville ha de samme filene begge steder.

Hjemme hos oss har vi ca. 7 bærbare totalt (fem forskjellige brukere) samt en stor (nå 5 år gammel) stasjonær PC. Den stasjonære PCen står stort sett alltid koblet opp mot Internett. Jeg har kjøpt en 1Tb ekstern harddisk til den. På jobben har jeg en gammel og sliten stasjonær PC, også tilnærmet konstant oppkoblet, med samme type harddisk. (Disse diskene er billige - 999 kroner for ca. et år siden).

Windows Live Sync innstalleres på alle bærbare PCer, og på de to stasjonære. Deretter er det bare et spørsmål om å lage navn på de ulike PC-ene, og å synkronisere dem. Selv har jeg to bærbare, og bruker også den stasjonære maskinen hjemme. Hvis jeg gjør en endring på noen av dem (redigerer en presentasjon, f.eks.) kopieres denne endringen øyeblikkelig til de andre maskinene. Min kone og tre barn er inne på det samme systemet. Siden jeg har backup-PCer på to fysisk ulike steder er jeg sikret også om huset skulle brenne ned eller lignende.

Denne løsningen har vist seg nesten livsviktig. I tillegg til å synkronisere diskene lar Live Sync deg også hente filer til andre PCer over Internett. Dette reddet meg da jeg holdt et foredrag på Open Nordic for halvannet år siden, og min bærbare maskin tok kvelden (brent hovedkort) rett før jeg skulle på talerstolen. Da fikk jeg låne en annen bærbar PC (Linux-basert, til og med), gikk til sync.live.com, hentet ned presentasjonen (som hadde alle de siste endringene) fra en av backup-PCene, og dermed var det bare å holde foredraget. Suverent....

En annen nyttig side er når jeg kjøper en ny PC - da innstallerer jeg bare Live Sync, gir den beskjed om å synkronisere, og dermed kommer alle filene ruslende ned til den nye PCen uten at jeg trenger å løfte en finger. Avhengig av Internett-forbindelsen kan det ta litt tid, siden det er nogle tusen filer, men det er jo bare å la maskinen stå der og surre.

Forøvrig kjører jeg nogenlunde samme oppsett med Thunderbird for mail-filer (flere kopier, synkronisering ved å sende kopier av mailer til meg selv.) Til notater og annet bruker jeg Evernote, som har en lignende synkroniseringsløsning. Jeg liker å ha filene lagret lokalt (raskere tilgang) samtidig som de er sikret og tilgjengelige hvor som helst fra.

Live Sync er ikke et backup-system i den forstand at det ligger noen kopier av filene på nettet eller hos Microsoft - de ligger bare på en eller flere av de PC-ene som brukes. Sentralt har Live Sync en representasjon av filstrukturen - navn, foldere og endringer deri. Hvis du skulle komme til å slette en fil, forsvinner den fra de andre maskinene også - men du finner den igjen i Trash-folderen, også om du skulle komme til å slette den lokalt.

Live Sync fungerer på Windows og Mac, vet ikke om det finnes en Linux-versjon (betviles, siden det er et Microsoft-produkt.) Det finnes sikkert andre, lignende løsninger, men jeg er fornøyd med Live Sync. Den eneste begrensningen er at man ikke kan synkronisere foldere med mer enn 20.000 dokumenter, så jeg har måttet splitte min "My documents"-folder i to. En annen begrensning er at det kan være litt vanskelig å holde kontrollen på hvilke dokumenter som ligger hvor hvis man kjører mange maskiner (og brukere) med XP, Vista og Win7 samtidig - fikser seg hvis man bare holder tungen rett i munnen og vet hvor filene ligger på den enkelte maskin.

Dett var dett. Funker for meg. Caveat emptor. Back to work....

(Inspirert av Twitter-exchange med HvaHunSa.)

Der det går galt, er i hvordan dette presenteres - ikke i hovedsaken (sammenligningene er detaljerte og gode nok) men i ordvalget. I akademiske diskusjoner er det nemlig viktigere hvordan ting blir sagt enn hva som blir sagt. Det er helt typisk at kritikerne henger seg opp i en formulering som "organisert anarki" og "uten lojalitet" - noe som er riktig, men ikke nødvendigvis en mangel - da slipper man nemlig å forholde seg til den mer solide kritikken om rekrutteringsmessig innavl, mangel på vurdering på tvers av fagmiljøer og manglende differensiering i belønningssystemer. (Personlig synes jeg den største svakheten ved rapporten er dens underforståtte likhetstegn mellom mer (formell) styring og bedre styring - universiteter må nødvendigvis være noe mindre fokusert enn andre, mer spissede kunnskapsbedrifter.)

Hans Petter Graver og andre som har kommentert med at McKinsey totalt har misforstått og mener at universiteter og andre kunnskapsbedrifter er totalt forskjellig fra "syltetøyfabrikker" glemmer noen små detaljer, som at McKinsey selv er en kunnskapsbedrift, at to av rapportens produsenter har doktorgrad og dermed presumptivt en viss forskningsforståelse, samt at UiO til syvende og sist er en organisasjon som alle andre. De virker mest fornærmet over den formastelige tanke at et eksternt konsulentfirma, av alle ting, skal få uttale seg om noe så ukrenkelig som et universitet. At det kan være noe i rapporten, trass i dens klare konklusjoner og mangel på problematisering, får så heller være.

Jeg har latt meg fortelle at en ekstern evalueringskomite av UiO for noen år siden mente de ikke kunne være et skikkelig universitet siden de ikke hadde en "business school", noe som kom litt overraskende på universitetsledelsen. Det viser i alle fall at det finnes mange oppfatninger av hva et universitet er. Kanskje diskusjonen burde gå mer i retning av hva slags universitet man skal være (og hvilken rolle UiO skal spille i Norge og internasjonalt) enn hvem som har rett til å uttale seg? Foreløpig må jeg si at invitasjonen til høring ser svært lite konkret ut - hva er det egentlig man diskuterer? Skal UiO være både et bredde- og eliteuniversitet? Og finnes det konkrete eksempler på noen universiteter som har fått dette til?

(I samme retning (og samme grad av fornøyelighet), se Tore Stubberuds fornøyelige kritikk av dannelsesutvalget og se deretter om du kan dechiffrere svaret.)