Hittil er ikke mye publisert, men man sier i alle fall at forskjellen mellom gode og dårligere lærere er dramatisk - tre ganger større enn forskjellen mellom gode og dårlige skoler. De 10% beste lærerne flytter studentene i gjennomsnitt 17 prosentpoeng opp på testene i engelsk, 25 prosentpoeng i matematikk. De gode lærerne er fordelt utover alle skoler (ikke bare i velstående strøk), og valg av lærer er mye viktigere enn valg av skole. Gode lærere hjelper alle elever de underviser til å bli bedre. Ansiennitet, utdanning og videre opplæring hadde liten effekt på lærernes prestasjoner.

LA Times kommer til å offentliggjøre, ved navns nevnelse, resultatene for alle de aktuelle lærerne. Det skjer 26. august, og inntil da kan individuelle lærere legge inn kommentarer om sine scores. Lærernes fagforeninger er ikke særlig fornøyd, uten at noen er overrasket, og forsøker nå å boikotte LA Times. Før noen begynner å rope om personvern - vær klar over at som offentlig ansatt i USA forventes det stor åpenhet om dine prestasjoner, siden det er skattebetalerne som betaler. (Og i Norge, hvor vi legger ut hvor mye folk tjener og hvor de bor offentlig, bør vi vel ikke snakke så høyt om personvern?)

Den artikkelserien som LA Times kommer med, har stor betydning for mange debatter - om personvern, om prestasjonslønn, om måling av undervisningskvalitet, om skolepolitikk, om hvordan avisers rolle endrer seg fra gjengivelse av nyheter til dyptgående analyse av interessante datasett. Min meget kompetente navnebror Espen Andersen i Brennpunkt-redaksjonen har gjort mye for å synliggjøre viktigheten av lettforståelig dataanalyse - jeg skulle ønske han kunne fått kastet seg over alt vi har av nasjonale prøver, karakterer fra hver enkelt skole, og sammenhengen mellom hvordan lærerskolestudenter gjør det på skolen og hvordan de fungerer i klasserommet. En annen ting er at verktøy av denne typen kan være viktige for lærerne selv - jeg tipper at de fleste av de lærerne som gjør det dårlig ikke er klar over hvor dårlig de gjør det - og da kan jo emulering av gode lærere være en kjempemulighet til å bli bedre.

I et land der vi setter lærerkvalitet meget langt ut i rekken av ting vi prioriterer er denne reportasjeserien et uhyre viktig innspill. Som jeg har sagt før: Problemet i norsk skole er først og fremst ikke at vi har varierende og for lav lærerkvalitet (skjønt det er et problem). Problemet er at vi ikke gjør noe med det - vi belønner ikke de gode lærerne og lar de aller dårligste fortsette. For å ta et ytterpunkt - den ellers meget nøkterne økonomen Alex Tabarrok mener, basert på en fornuftig simulering, at det man burde gjøre er å prøveansette massevis av lærere og deretter sparke 80% - ja, 80% - av dem etter to år.

På et mer generelt grunnlag: Økt tilgang på data og bedre analyseverktøy vil synliggjøre store forskjeller i prestasjoner over tid, og tvinge frem bedre lønns- og karierredifferensiering - og ikke bare i skolen. Men håpet er der - kanskje dette er starten på noe som kan ende opp med at vi endelig kan få gjort noe med kvaliteten i norsk skole. I alle fall vil denne undersøkelsen flytte milstolpene over hva man kan diskutere - og de som fortsetter å hevde at alle lærere i norsk skole er gode og like har nå et krav på seg om å komme opp med data, ikke meninger, som sier det motsatte.

(Dette innlegget er også publisert på min blogg i Aftenposten.)

Jeg kunne tenke meg å finne noen M.Sc.-studenter, fortrinnsvis fra BI, som kunne tenke seg å skrive en oppgave rundt dette - i hovedsak, å systematisk dokumentere markedet for bøker i Norge, de ulike bransjeavtalene, tekniske nyvinninger, og aktørenes meninger. Jeg ser for meg en innlevering til neste sommer. Studenter fra alle M.Sc./spesialiseringsretninger er velkomne, men mest naturlig er vel de fra Strategi eller Innovasjon & Entreprenørskap, siden det primært er der jeg underviser. Siden det vil bli mye kontakt med folk i norsk forlagsbransje, vil jeg sette som krav at minst en av studentene i gruppen snakker flytende norsk. Jeg har også en sterk preferanse for studenter med solide karakterer innen statistikk, men det kravet er kanskje i mindre grad relevant for denne oppgaven. Send meg en epost på self@espen.com om du er interessert, så kan vi snakke om saken.

Til gjengjeld kan jeg tilby et spennende område for oppgaven, samt gode kontakter innen bransjen. Dette er noe alle i bransjen er interessert i systematisert kunnskap om - om det ikke er enighet om hva man skal gjøre, er det i alle fall liten uenighet om at noe må gjøres.

Vi snakkes!

En interessant vinkling, som vi gjerne ser bedrifter gjør, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført - og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring - noe Ragnvald caller "project coaching" - av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med - og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Hvis du følger hans opplegg gjennom kurset, er du faktisk ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen - og hvis ting fungerer som på tidligere kurs, også godt i gang med selve prosjektet i bedriften.

Selv står jeg for forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling, er formelt fagansvarlig, og veileder prosjekter sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring, og ellers kommer vi til å bruke forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med.

Det blir en utenlandstur også - vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk (27-29 oktober) i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke nye teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent - vi har sett mange gode prosjekter og ideer komme ut av det.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Og nå har min gode venn Bill Schiano, professor i informasjonsteknologi ved Bentley med bakgrunn fra dagligvarehandel, fått servert Grandiosa til lunsj, etter å ha blitt fortalt at dette er Norges mest populære matrett og ytret ønske om en prøve. Vi tilberedte den med pinlig nøyaktighet, 13 minutter på rist ved 225 grader. Kommentar etter første bit: "Dette er ikke engang godt til å være denne typen frossenpizza. Det smaker nesten ingenting, men minner om skolematen da jeg var gutt...."

Så der har vi det. Hva i all verden er det med Grandiosa som gjør at folk fortsetter å kjøpe den - og hva i all verden er "pizzakjøtt"? (I følge Wikipedia er det mindre enn 50% kjøtt ("bl.a 40% storfekjøtt, vann, soyaprotein, krydder og konserveringsmiddel."), og det kjøttet som er der er kun referert til som "storfekjøtt", uten å si noe om hvor på storfeet det kommer fra.) Og dette fikk altså Dagligvareprisen i 2008?

Som Bill sa - det burde gå an å tjene en formue på å selge ferdige mikrobølgbare amerikanske TV-middager (med oppskrift fra 70-tallet) her til lands. Hans forestilling om Norge som et land med ren luft, sunn mat og "clean living" er i alle fall ødelagt...

BIG BANG BIG BOOM - the new wall-painted animation by BLU from blu on Vimeo.

(Via Boingboing)

Når noen blir 89 år gammel, er et dødsfall trist, men ikke overraskende. Men Gerson var på kontoret i forrige uke, var kjapp, slagferdig og faglig nysgjerrig til det siste, og trosset på mange måter alle forestillinger om det å bli gammel. På spørsmål om hvordan det kunne ha seg at han til de grader holdt koken, var standardsvaret et tørt "man må velge sine foreldre med omhu..."

Han er kanskje den mest bredspektret intellektuelle BI-personen jeg har møtt - og også den av BIs grunnleggere jeg har hatt et personlig forhold til, fra jeg var ung IT-medarbeider på BI, da jeg kom tilbake fra USA, og som faglig person siden. Her var en mann man kunne diskutere obskur litteratur, debattsidene i avisen og nyere faglig utvikling med, og det var en fornøyelse å lytte ikke bare til innhold, men til hans presise og spissfindige formuleringer. Jeg siterte ham for eksempel for halvannet år siden, med hans observasjon om at hvis mer enn halvparten av befolkningen får sitt utkomme av det offentlige, blir det i praksis umulig å redusere offentlige overføringer eller effektivisere.

Gerson kom fra en fremtredende jødisk familie i Trondheim (en antydning til fintrønderdialekt kunne anes i diskusjoner) der noen av familiens medlemmer klarte å unnslippe arrestasjoner og deportasjon til dødsleirene ved å reise til Sverige - så også Gerson. Tilbake til Norge begynte han å jobbe på BI mot slutten av 40-årene, giftet seg etterhvert med Finn Øiens datter, og hadde mange ulike stillinger - etterhvert rektor, som han var fra 1975 til 1981. Han la grunnlaget for at BI fikk tildele siviløkonomtittelen, hovedsaklig ved å finne og ansette heltidspersonnell med skikkelig faglig bakgrunn - folk som utgjorde grunnstammen i BIs student- og forskningsmessige ekspansjon på slutten av 80-tallet.

Gerson var svært populær - hans underfundighet, trivelige vesen og evne til å huske og være opptatt av alle i organisasjonen gjorde ham til en leder man kunne respektere uten at han trengte å vise synlige tegn på autoritet.

Jeg kommer, i likhet med alle som lærte ham å kjenne, til å savne ham.

Jeg forstår ikke hvorfor noen kjøper aksjer i et konsulentselskap.

Et konsulentselskap selger i prinsippet kunnskap, og den mest verdifulle kunnskapen sitter i hjernen til (noen få) ansatte. (Den kunnskapen som ligger i rutiner og dokumenter, er mindre verdifull – ikke fordi den er mindre nyttig, men fordi den er lett å kopiere og derfor synker i verdi.) Disse få ansatte vil selge sin kunnskap så dyrt som mulig – og da blir det ikke mye penger igjen til noen eksterne eiere. Derfor ser vi at de fleste konsulentselskaper er organisert som partnerbedrifter, der eiere og toppledere (og topp problemløsere) er de samme personene.

Hvordan skal vi så tolke nyheten om at EDB Business Partner og Ergo, Norges to største IT-tjenesteselskaper, vil slå seg sammen? En konklusjon er i alle fall at disse selskapene ikke selger kunnskap, men tjenester – relativt standardisert, til få og store kunder. Hva i all verden blir igjen til eierne i en slik situasjon?

Både EDB og Ergo har en spesiell historie. EDB har en bakgrunn som intern IT-avdeling og standard tjenesteutfører for Telenor, norske banker og Norsk Hydro, samt en del innkjøpte, litt «hottere» konsulentselskaper som Avenir og Spring. Ergo er i all hovedsak Postens IT-avdeling, skilt ut som eget selskap for noen år siden. Begge har vært betydelig mer lønnsomme tidligere enn de er nå, en utvikling som skyldes finanskrise, mer kravstore kunder (en ny IT-direktør i Posten, for eksempel, fikk nedforhandlet kontrakten med Ergo betydelig i fjor), men fremfor alt at de tjenestene man leverer blir mindre og mindre unike, i hvert fall hva teknologien gjelder.

Både EDB og Ergo leverer i all hovedsak systemer og tjenester der fokus er på driftssikkerhet og kostnad – kundene betaler dem for at ting skal virke, holdes teknisk oppdatert, og at budsjetter skal følges. Samtidig er det et element av Manpower i bildet: Store, tradisjonelle norske bedrifter har et stivt arbeidsmarked – ansetter du noen, har du dem for resten av deres arbeidsliv – og det å ha folk inne som konsulenter gjør at man nok betaler mye mer pr. time, men kan la dem gå dersom det er nødvendig å kutte kostnader. Slik er det i teorien – men i praksis finnes det mange «konsulenter», både i EDB/Ergo og i mindre firma, som har hatt den sammen, ene kunden i 10-20 år.

Så hvis man investerer i EDB og/eller Ergo, hva er det man kjøper? Man får en andel i teknisk kompetanse og velorganiserte leveringsrutiner, ja vel, men først og fremst får man en andel i lange og lønnsomme kontrakter. Disse lange kontraktene har EDB og Ergo i mindre grad fordi de er eksperter på teknologi enn fordi de vet mer om hvordan kundene fungerer enn mange av kundene vet om seg selv. Massevis av kunnskapen om hvordan Posten, DnB NOR og Hydro fungerer sitter i EDB og Ergo – i form av hukommelse (hvorfor gjør vi det på denne måten igjen?) og i form av programlinjer og konfigureringsvalg i SAP og andre gamle ERP-systemer.

Problemet for ledelsen i EDB og Ergo er at veksten i store, trauste systemer er liten, at teknologien stadig blir billigere og raskere (nye systemer er i større grad web-basert, med åpen kildekode og/eller mer konsumentorienterte maskiner,) og at kundene blir proffere forhandlere. Hver gang det er et lederskifte hos kunden, skal den nye lederen markere seg, og kontraktsforhandlinger med IT-tjenesteleverandøren er jo et ypperlig sted å begynne. Samtidig endrer teknologien seg - de store utviklingsprosjektene lages i større grad som kjappe prototyper som skaleres opp, og litt lenger fremme ligger løsninger som at alle ansatte bruker Google Docs og velger sin egen PC fremfor å bruke standardmaskiner med programvare som må styres sentralt.

Konkurransen om utviklings- og driftsprosjekter blir også mer global – hvorfor ikke sette ut økonomisystemet til en velutdannet og billig inder fremfor en nordmann med 20 års ansiennitet, motvilje mot dokumentasjon og dragning mot hytta hver fredag lunsj? Bakom lurer også tjenesteoutsourcing – firma som tar over for eksempel kundeservice, og har egne systemer for det.

Skal EDB og Ergo tjene penger, må de enten selge mer avanserte løsninger til kundene sine, eller få ned kostnadene, fremst gjennom stordriftsfordeler. Det første klarer de ikke – nyvinninger innen IT- og tjenesteutvikling for store bedrifter kommer ikke fra store driftsselskaper, men fra mindre konsulentfirma som så blir kjøpt opp av de store. (Hvorpå gründerne forsvinner ut for å gjenta suksessen, men det er en annen historie.) Kostnadskutt klarer de, men da må de bli så store at de tåler å miste en stor kunde eller to, og samtidig være en leverandør ingen kommer utenom. Derfor ser vi en bransjekonsolidering – som vi også ser i resten av verden i markedet for IT-outsourcing og IT-tjenester.

Er det smart å slå sammen EDB og Ergo? Jeg tror det er den eneste veien for ledelsen i de to selskapene hvis de fortsatt skal demonstrere handlekraft og verdi for aksjeeierne. For kundene spiller det mindre rolle – de har flere alternativer enn før uansett, siden EDB og Ergo bare i begrenset grad har vært direkte konkurrenter. De store eierne, Telenor og Posten, vil faktisk få et enklere forhold, siden en lavere eierandel i et sammenslått selskap vil gjøre at man kan være en tøffere kunde.

Hadde jeg jobbet som en vanlig utvikler eller driftsperson i EDB eller Ergo, på den annen side, hadde jeg nok blitt litt bekymret, betalt fagforeningskontingenten prompte, og sørget for å holde meg teknisk oppdatert. Men jeg hadde ikke fått panikk – kostnadskutt ved sammenslåinger tar alltid lang tid og ender som regel opp med mye mindre endringer enn forespeilet, og slik blir det nok denne gangen også.

Og nei, jeg hadde ikke kjøpt aksjer i verken EDB eller Ergo. Skulle jeg gjort det, måtte det være fordi det sammenslåtte selskapet skulle vært en oppkjøpskandidat for et større, utenlandsk selskap (CSC eller EDS, for eksempel). Dit er det langt frem, både politisk, kostnads- og organisasjonsmessig. Skal det skje, må ledelsen i det nye selskapet vise til tøffe kostnadskutt og supereffektive leveringsrutiner, noe vi ikke har sett ennå.

Og fra ham har jeg rappet følgende lille språknøtt:

• Er det mulig (på norsk) å lage en meningsfull setning som inneholder det samme ordet fem ganger etter hverandre?

Det er naturligvis det - jeg skal presentere en løsning etterhvert - men kommentarfeltet er herved åpnet for de som måtte ha lyst til å prøve. (Og ja, det er lov å leke seg med tegnsetting og lignende.)

Mens vi er igang: Det hadde vært utrolig morsomt om NRK hadde prøvd seg på å lage QI - en TV-serie som rett og slett er vanedannende i den grad at jeg herved advarer alle mot å gå på Youtube og søke etter QI-episoder, særlig de ekstra lange som rett og slett får deg til å kaste bort timevis av ellers produktiv tid mens du lærer masse unyttige opplysninger som ingen har bruk for, for eksempel på den briljante episoden med Emma Thompson der de morsomste delene ble klippet vekk.

Så ikke gjør det. Du er herved advart.

(Legger denne på Aftenposten også.)

Når jeg kjøper en norsk bok, har jeg som regel ingen anelse om hvem det er som har utgitt den. Unntakene er folk som Erling Kagge og Vidarforlagets Gunnar Totland og Elisabeth Skjervum Hole (og muligens Tronsmo bokhandel) som klarer å etablere en merkevare ut fra hva de gjør for forfattere og lesere. For meg virker norske forlag - med nevnte unntak - som nybegynnere innen markedsføring, uten kunnskaper om hvem som egentlig kjøper produktene deres og hvorfor de gjør det. En bisarr innkjøpsordning som sikrer solide inntekter til hovedaktørene i bransjen nærmest uavhengig av hva de bestemmer seg for å gi ut forsterker skillet mellom produsent og konsument.

Bransjen som helhet griper enhver anledning til å utsette vanskelige avgjørelser - det siste er at man forventer at politikerne skal avklare moms-spørsmålet før man tør å stikke en forsiktig stortå ned i det ukjente dypet kalt elektroniske bøker - og løper desperat etter gjenværende markedsrester som Narvesen-kiosker og Smart Club. De begynner å minne om platebransjen, som kjøpte dansebandforlag og bensinstasjonskanaler, ikke fordi det var der de hadde lyst til å selge, men fordi det er bare var den tradisjonelle forretningsmodellen fremdeles fungerte.

Så her er min spådom: Om syv år vil Aschehoug og Gyldendals viktigste aktivum ikke være deres bokkatalog og forfatterkontrakter, men deres eiendommer rundt Sehesteds plass. Utenlandske aktører vil ha overtatt markedet for elektroniske bøker, og bransjen vil spille sin tid på å opplyse om sin egen bavaringverdighet, i kraft av sin kulturelle og ytringsfrihetsfremmende betydning. I mellomtiden vil folk lese det de vil og publisere sine ytringer på Facebook og blogger uavhengig av hva norske forleggere måtte mene.

Vanskelig å svelge? Vel, for fem år siden ble jeg æreskjelt av IFPIs daværende direktør, eks-AKP(ml)-kjempen Sæmund Fiskvik, fordi han ikke ville ha noe av at en eller annen oppkomling fra noe så lite relevant som BI fortalte ham hvordan han skulle gjøre jobben sin. Nå vakler EMI, artistene tjenger penger på konserter i stedet for platesalg, og plateselskapsansatte med fantasilønninger er en saga blott.

For å sitere Cory Doctorow: Teknologien gir og teknologien tar. Ferdig med det.

Denne delikatessen lanseres på tirsdag - og produksjonsprosessen beskriver Kjetil Jikiun slik:

Sake refereres ofte til som "risvin", men er teknisk sett mer som et "risøl uten karbondioksid".  Det er den mest kompliserte drikk man kan lage.  Produksjonstid etter de tradisjonelle metodene som vi har valgt å bruke er ca 2 måneder, med flere biologiske og kjemiske prosesser som foregår parallelt  Nøkkelord under produksjonsprosessen, er kontroll.  Kontroll på temperatur, fuktighet og pH må være i fokus absolutt hele tiden.  Pga risens konsistens og prosessenes kompleksitet kan ikke disse prosessene utføres av automatiske systemer eller prosessorstyring som i øl og vinproduksjon.  Vi snakker altså om 100% håndverk.  Ettersom sake består av sarte og elegante smaker, er alle ledd i produksjonen kritiske mht å unngå å få usmak på den ferdige saken.  Her er til og med detaljer som hvilken type treverk som har vært brukt i rommene saken fremstilles i, av stor viktighet.

Dette er første gang sake brygges kommersielt i Europa - og hvis du vil lese mer kan du spore opp helgens DN, som i magasinet D2 har noen sider (ikke på nett ennå i alle fall) med gode bilder og flere detaljer om produksjonsprosessen.

Gratulerer!

Fordi [disruptive innovasjoner] har skjedd før, er utviklingen fremover lett å spå:

• En eller flere nykommere i markedet – gjerne fra andre bransjer – vil komme inn og ta store markedsandeler. I musikkmarkedet spilles denne rolle av Apple, som totalt dominerer markedet for MP3-spillere med sin iPod.
• Noen eksisterende firma vil klare overgangen enten fordi de har mye penger og kan bruke tid på overgangen, eller fordi de har andre inntektskilder relatert til det nye markedet. Et eksempel her er Sony, som har tapt store deler av et marked – bærbar underholdning – de selv skapte med Walkman og Discman. Dette skjedde fordi de lot sin musikkdivisjon forhindre teknologidivisjonen i å utvikle og selge MP3-spillere uten innebygd kopibeskyttelse.
• Noen store plateselskaper vil tviholde på den gamle modellen og gå ned med flagget til topps – eller i hvert fall bli fusjonert inn i andre selskaper. En mulig kandidat her er EMI, som tviholder på kopisperrer for alle sine produkter.

Se det ja. En indikasjon på at teorien om disruptiv innovasjon har prediksjonsevne. Og for en sliten akademiker er det jo festlig å kunne peke tilbake fem år og si "hva var det jeg sa....".

Og gåten?

Vel, her er den: Sett at du er deltaker i et program på TV, et riktig slitsomt "game show" der du skal velge en av tre dører. Bak den ene døren er en lekker bil (for eksempel en 6.9), bak hver av de to andre en geit. Du velger en av dørene (i bildet, dør nummer 1). Programlederen (som vet bak hvilken dør bilen er) åpner en av de andre dørene (nummer 3) og viser at bak den står en geit. Han gir deg så muligheten til å endre ditt valg fra den døren du har valgt (nummer 1) til den andre (nummer 2), uåpnede døren.

Skal du bytte dør, eller ikke?

Svaret på gåten er egentlig enkelt, men skapte furore i USA da gåten ble lagt ut i Parade Magazine i 1990. Folk med doktorgrader i dette og hint diskuterte i månedsvis. Men sunn fornuft (eller, om du vil, operativ kunnskap om Bayesisk statistikk) vil gi deg svaret...

(Til kommentatorer: Selvfølgelig finnes løsningen på dette problemet på Internett. Vennligst ikke link til den - mye morsommere å starte en skikkelig diskusjon...)

Med varme, vulkanaske og værforbedringer våkner interessen for en avkjølt (ikke iskald, men kjellertemperert) og forsiktig dekantert forfriskning på terrassen. En Pale Ale er lys, frisk og litt syrlig, perfekt som et alternativ til den kjedelige standardpilsen for den som ikke liker mørkere ølsorter.

Bare synd det er noen dager igjen til helgen...

26. april kl 1700-1900 (merk tiden!) inviterer PFIT ved undertegnede og Petter Merok (teknologidirektør Microsoft Norge) til åpen diskusjon om hva informasjonsteknologien - og IT-bransjen - kan gjøre for Norge i årene fremover. Detaljert program er ikke lagt ennå, men sett av tiden (og stedet er Håndverkeren).

Utgangspunktet for møtet er en problemstilling Petter og jeg (og mange andre) har tenkt på lenge: Hva skal egentlig til for at Norge, som nasjon, virkelig skal begynne å utnytte de muligheter informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir?

For 20 år siden skrev Paul David, professor ved Stanford, om hvordan det hadde tatt 40 år fra man på 1800-tallet begynte å elektrifisere fabrikker (og dermed kunne bli kvitt akslinger og lærbelter som drev maskinene) til det gikk opp for fabrikkeierne at det ikke lenger var nødvendig å sette opp maskinene etter hvor lærbeltene hadde vært i taket. Petter og jeg (og mange med oss) har en følelse av at vi i Norge nok har innført mye IT, men at vi fremdeles asfalterer dyretråkk i stedet for å utforme våre prosesser og institusjoner basert på ubegrenset tilgang på prosessering, lagring og kommunikasjon.

Vi bruker IT for å automatisere det vi allerede gjør - i stedet for å bruke IT som enzym for utvikling. Og IT-bransjen hjelper ikke til - der snakker vi i for stor grad løsninger ("Velg mitt produkt!") og i for liten grad muligheter - hva kunder og institusjoner skal gjøre. På et møte i PF 16. februar sa Rigmor Aasrud at hun skulle ønske at næringen snakket med en stemme i stedet for å snakke om delløsninger og (hun sa det ikke men det var det jeg hørte) kjepphester).

Basert på den bakgrunnen - her er de to spørsmålene vi vil ta opp:

• Hvor ligger mulighetene?
• Hva kan IT-bransjen (bredt definert) gjøre for at mulighetene skal utnyttes?

Programmet er ikke helt satt ennå, men Per Morten Hoff kommer til å snakke litt om næringen, jeg skal snakke litt om mulighetene, Petter Merok litt om hvordan næringen bør te seg, Kirsti Kierulf skal være med i panelet.

Mer detaljer kommer, så sett av dato og tidspunkt og vær velkommen til en livlig diskusjon!

(påmelding her)