Er det også slik at spill kan være en driver for at flere jenter vil utdanne seg til teknologer og jobbe med teknologiutvikling? Hvordan kan vi på alle plan bruke spill til effektivt å sikre at hver enkelt har nødvendig kunnskap for å utføre sine oppgaver i kunnskapsøkonomien, eller å bruke offentlige tjenester via selvbetjente løsninger uavhengig av alder og demografisk bakgrunn.

Morten Dæhlen, leder Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo (Creating Computer Games), Inger Johanne Bakken, seniorforsker Sintef (dataspill blant voksne), Otto Kierulf (dataspiller), Carl Fredrik Dons, høgskolelektor HiST. Møteleder Kirsti Kierulf, styremedlem Polyteknisk Forening og direktør Accenture.

Mer info og påmelding

For vårt vedkommende har problemet i hovedsak dreid seg om engelsk - vi har døtre som snakker og skriver engelsk flytende og skal ha engelsk undervist som morsmål, ikke som fremmedspråk. I hvert enkelt tilfelle har vi forsøkt å få til engelskundervisning på deres nivå, med nokså ulike resulater.

Eldstemann fikk tillatelse til ikke å følge engelskundervisningen på barneskolen, i stedet skrev hun en 80-siders roman på engelsk og leste mange bøker. Greit nok, forsåvidt - hun hadde gått fire år på amerikansk skole og var sikker i språk. I ungdomsskolen var vi heldige og fikk en motivert og dyktig engelsklærer som laget et eget opplegg til henne basert på bøker fra Oxford University Press. Det fungerte meget bra, bortsett fra at reglene den gangen ikke tillot at hun avla noen høyere eksamen (vgs-nivå) mens hun fremdeles gikk på ungdomsskolen. Men hennes opplevelse ble god, primært takket være denne dyktige og imøtekommende læreren.

Da nestemann skulle begynne på den samme ungdomsskolen fikk vi dessverre en annen lærer, som ikke var på langt nær så motivert eller dyktig at han kunne gjøre noe for henne. Det ble en ganske slitsom situasjon - jeg ble så sint etterhvert at jeg spurte læreren i et møte om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Joda, det kunne han. Fint, svarte jeg, da tar vi resten av dette møtet på engelsk. Nei, det var han - engelsklæreren - ikke komfortabel med. Datter nummer to endte opp med en kombinasjon av en viss bruk av eksterne lærebøker og en tvungen runde gjennom vanlig engelskundervisning.

Datter nummer tre fikk egen undervisning sammen med to andre med flytende engelsk most sluten av barneskolen. Det var et opplegg preget av at de ble tatt ut av timen og tilbrakte mye tid på biblioteket på egen hånd, men det fungerte bra. Læreren var interessert og vi brukte tildels egen litteratur. Hun er nå på ungdomsskolen og vi skal ha møte om engelskundervisningen snart - hun har fulgt vanlig undervisning på "svart" nivå men er frustrert og sier hun ikke har lært mer enn fem nye ord på et snaut år.

Problemet med å sette barn som snakker skikkelig engelsk inn i en vanlig klasse er at deres språkferdigheter faktisk går ned. Årsakene kan være mange - en, som nevnt, er at enkelte lærerne er så dårlige i engelsk selv at de ikke kan lære det bort. Yngstemann hadde i første klasse på barneskolen et naut av en lærer (en av disse problemlærerne som sendes mellom skoler som en varm potet og forårsaker mange foreldremøter) som insisterte på at det engelske ordet "cloudy" skal uttales "klådy". Vår datter kom gråtende hjem fordi læreren hadde snakket feil (og da raste hennes verden sammen.) Vi fortalte henne at hennes uttale var riktig, men læreren påsto da at hun snakket britisk engelsk og dermed hadde korrekt uttale. Eldstemann hadde mer flaks med lærere, som tok hennes korreksjoner med humør og selvtillit.

Engelsk er et språk med relativt få grammatiske regler, hvor det å snakke korrekt i stor grad er et spørsmål om språkfølelse. Denne språkfølelsen er vanskelig å opparbeide i et tradisjonelt klasserom - f.eks. drives det for mye med oversettelser. En av våre døtre fikk beskjed om å oversette ordet "mean" til norsk. Det kan oversettes med "ond", "virkemiddel", "gjennomsnitt" og "mene" sånn med en gang - og hun valgte feil alternativ og fikk feil på oppgaven...

Elendig uttale og dårlig språkforråd er også et problem - mange engelsklærere snakker faktisk ikke godt engelsk. De har ofte et lite ordforråd og gjerne også en litt oppstyltet lærerskoleengelsk. Dette er en slags "Oxford-engelsk", men med sterk norsk aksent, og uten den flyt, klarhet og idiomatiske lekenhet denne sosiolekten krever hvis den skal høres naturlig ut. Engelsk er et språk som nærmest krever at man leker med det, et språk som gjenskaper seg selv (hvis du ønsker å lage nye ord, vær så god) og har svært presise formuleringer og mange nyanseringer. Det er vanskelig å få frem denne språkgleden og variasjonen, og jeg lurer på hvor mange engelsklærere som har den og klarer å formidle den i et så vanskelig læremiljø som et vanlig klasserom er.

Samtidig leser elever i dag massevis av engelsk på nettet, kommuniserer på et slags pidgin, ser filmer uten dubbing og hører på Harry Potter på lydbok. Det bør ikke være vanskelig å få til differensiert undervisning gitt så mye materiale å ta av.

Vanskeligheten kommer når elevene kan mer enn læreren - hvis læreren da griper til posisjonsautoritet kan det bli problemer, fordi andre elever gjennomskuer det. Men det er en situasjon lærere må venne seg til - ikke bare i språkfag, men i mange andre fag også. Diskusjonen om flinke barn og deres rettigheter (moralske, om ikke annet) er en indikasjon på at foreldre og etterhvert myndigheter vil forlange det beste for hvert enkelt barn. Lærerrollen må da omdefineres, nok en gang, og inkluderer muligheten for at noen av elevene vet mer enn en selv.

For meg selv, som foreleser, er ikke dette noe nytt: Når man underviser strategi og ledelse for forretningsledere må man alltid gå ut fra at det finnes folk blant publikum som kan mer om et enkelt case eller en bransje enn en selv. Da må man bruke logikk og argumentasjon, samt sørge for å få vedkommende inn som en ressurs heller enn en hindring for formidlingen. Det krever diplomati, selvtillit, gode kunnskaper og at man er klar over at uansett kommer man til å gå på trynet en gang i mellom.

Med andre ord, at man er en skikkelig lærer.

24 år er svært kort, og forferdelig lenge.

Ifølge Shirky er TV bokstavlig talt opium for folket, og vi ser altså nok på det til at hvis vi i stedet hadde interagert over nettet, kunne vi laget 10.000 Wikipedia'er.... Med andre ord, skal du blogge, slutt å se på TV. Og gjør deg klar for en generasjon som forventer å kunne gjøre noe med sin underholdning, i stedet for bare passivt å konsumere den.

Her er en annen video om hva Internett kommer til å gjøre med samfunnet - hvor han sammenligner Internett med boktrykkerkunsten, så telegrafen, så opptaksmuligheter, så kringkasting - og hvor hovedeffekten ligger i å redusere behovet for hierarki som koordineringsmekanisme. Han gir mange gode eksempler på selv-organiserende grupper og kollektiv handling fasilitert av ulike former for nett-teknologi. Ettertenksomt.

(Via Making Light og Slashdot.)

Noen som vet hvor man kan få gjort denslags?

Så var det opplastingen.... den skal gå automatisk via FTP. Vi prøver....

To minutter senere: Det ser ut til at det fungerer, blir en noe merkelig URL på bildet, men dette er mye lettere enn manuell FTP og manuell lenkehacking. Windows Live Writer er produktivitetsøkende...

Bildet er forøvrig fra Hawaii North Shore, nærmere bestemt Turtle Bay.

Tipping er ekstraskatt for folk som ikke skjønner sannsynlighetsregning.

Enkelt og greit.

Stedet er Nobels fredssenter og påmelding skjer til post@teknologirådet.no innen 3. mai. Jeg skal i alle fall være der!

Realfag i praksis, med andre ord. Elevene som har vært der, går opp en karakter i gjennomsnitt i matematikk. Tenk det.

Deretter er det prisutdeling til BKK og Kirkvoll skole i Bergen, som får belønning for å ha laget et samarbeid rundt real- og teknologifag.

Deretter kom rektor Inge Alver fra Knarvik videregående skole, der man har et program som heter TAF - tekniske og almenne fag - og som kombinerer arbeid med studier, slik at elever etter en fireårig videregående skole kommer ut med både fagbrev og studiekompetanse. Hensikten er å rekruttere ressurssterk ungdom inn i yrkesskole, og det virker. Skolen ligger 40 minutter med buss fra Bergen, men er såpass populær at nesten halvparten av elevene kommer fra derfra. Mange av elevene begynner å studere i utlandet, særlig har de forsynt universitetet i Newcastle - og får ros for at de ikke trenger å forklares hvorfor de trenger å lære seg differensialligninger. Programmet er "eksportert" til 15 andres skoler, men er fremdeles et prøveprosjekt og ikke en del av det norske utdanningssystemet. Det burde det være.

I dag er det NHO Hordaland's årskonferanse som står for tur, med et foredrag kalt "Frykten for de beste", blant annet basert på denne og denne kronikken.

Forhåpentligvis blir det fint vær over fjellet...

Han har også skrevet et innlegg om datastøttet journalistikk som jeg har hatt liggende i min RSS-leser en stund. Det finnes en rekke eksempler på avisers bruk av søkemotorer for bokstavlig talt å grave frem stoff (et eksempel er jo Chicago Tribunes funn av mer enn 2600 CIA-agenter gjennom bruk av søkemotorer.) Det er ikke noen nytt, det som virkerlig forundrer meg er i hvor liten grad dette gjøres av aviser. Anders nevner her at generelle søkemotorer som Google o.l. kanskje ikke er særlig velegnet, og at avisene må bygge opp sine egne indekser. Det er kostbart og vanskelig, og bør i så fall gjøres automatisk. Jeg undrer meg litt over at aviser og nyhetsorganisasjoner ikke har vært mer aktive med å støtte sider som wikileaks og smoking gun - og hvorfor i all verden statlig informasjon i Norge holdes bak dårlig funderte betalingsvegger.

For meg ser det ut til at det gjøres mye graving, men ikke av journalister, og at pressekonferanser er mer konferanser enn presse. Hva med en gravende artikkel om hvem som går på pressekonferanser - er det et omvendt forhold mellom produktivitet og antall pressekonferanser, for eksempel?

Mitt spørsmål er: Hvem er denne direktøren fra Standard Norge - og kan vedkommende vennligst komme med en kommentar til denne artikkelen? Det finnes riktignok en kommentar her, men den er nokså lite utfyllende og forklarer f.eks. ikke hvorfor prosessen er så vinklet mot aksept. Heller ikke kommentaren om at en stor andel likelydende brev skal tillegges samme vekt som mer begrunnede svar hører hjemme i en standarddiskusjon - da kan man like gjerne kutte hele komitediskusjonen og ha en nasjonal avstemning.

Dette ser rett og slett ikke bra ut, uansett hva man måtte mene om filformatet i seg selv. For eksempel er det å insistere på en konsensus - at alle skal være enige - i praksis en fremgangsmåte som fører til at den som eier og foreslår standarden har en slags vetorett (eller i alle fall retten til å presse beslutningen fra komite til ledelse.)

Dette krever en mer utfyllende forklaring. Og hvorfor i all verden opptrer vedkommende direktør anonymt?

(Via Slashdot.)

Duverden så mye enklere verden blir bare man blir kvitt hindringene fra forrige versjons teknologi.

Det er bare å gratulere Tore, Kjetil, Cili og resten av bryggerigjengen med innsats og resultat! Velfortjent!

(Takk til en årvåken Øyvind Strømme for tipset.)