Jeg tror vi på mange måter står overfor et paradigmeskifte innenfor forretningsvirksomhet, der man går fra teft til data, fra gjetninger til eksperimenter. For eksempel, hver gang du søker på Google eller Bing, er det en ganske stor sjanse for at du vil få et forskjellig resultat fra den gjennomsnittlige søker, rett og slett for at Google varierer resultatet litt for å se i hvilken grad du klikker på den første eller andre linken. Amazon eksperimenterer med priser og tilbud, systematisk og kontinuerlig. Dell og Best Buy (amerikansk versjon av Elkjøp/Lefdal) og alle mobiltelefonprodusentene slipper prøveballonger og følger med, elektronisk og automatisk, på hva folk sier om deres tilbud på blogger og andre sosiale fora.

Samtidig finnes det massevis av guruer innenfor markedsføring og kundekontakt som tror at bare du har sort turtleneck, glattbarbert skalle og Tag Heuer briller så er verden din, i hvert fall hvis du vet hvordan klikke inn kule effekter i Keynote. Og så merker de ikke at kundens markedsføringsbudsjett har forsvunnet over til Adwords og at diskusjonen føres over et Excel-ark heller enn en Powerpoint-presentasjon.

Spørsmålet for meg er: Hvordan skal vi skaffe de folkene vi trenger til å gjøre all denne analysen? Jeg er nå i USA, i Boston, med en datter i en god amerikansk high school. Det har blitt pinlig klart for meg at norsk videregående skole ligger et år etter USA innenfor realfag generelt og “science” (fysikk, kjemi og biologi) spesielt. Hvis vi trenger studenter og forskere til store analyseoppgaver på BI, så er det ikke nordmenn som melder seg (med noen unntak). Spesielt trenger vi folk som kan være kreative rundt det å finne nye veier inn i data på.

Og her har man altså muligheten – skal du sikre deg en attraktiv fremtid, bli god til å analysere – på en kreativ måte. Fremtiden ligger tilhører dem som kan finne mønstre i data og nye måter å kategorisere og forstå kunder, problemer, diagnoser og teknologi.

Jeg heter Espen Andersen, er 50 år gammel og bor i Oslo. Jeg jobber med mye rart - detaljene finner du på www.espen.com - men hovedsaklig er jeg foreleser på BI og endel andre steder, forsker på teknologiutvikling og strategisk bruk av teknologi (blant annet gjennom Senter for teknologistrategi), driver litt som konsulent innen strategi og teknologi, holder foredrag i mange sammenhenger, og skriver endel artikler,både faglig og for aviser og nettsteder. Jeg reiser endel - faktisk skriver jeg dette på flyet til USA, der jeg skal være et år på MIT og del av en forskergruppe (CISR) som studerer strategisk bruk av IT og IT-ledelse.

Hva slags maskinvare bruker du?

Jeg er interessert i ny teknologi, men er nokså konservativ i hva jeg bruker selv - du ser ikke meg stå i kø når noe nytt og lekkert slippes. En årsak til det er at jeg gjennom årene (begynte å programmere datamaskiner i 1979, jobbet med IT fra ca. 1983) har akkumulert masse data, dokumenter, verktøy og vaner som jeg har vanskelig for å slippe. Dermed blir mine verktøy en blanding av gammelt og nytt, resultatet av mye og av og til nokså mislykket eksperimentering.

Hovedmaskinen min har alltid vært en kraftig laptop - for tiden er det enLenovo X220 Tablet, med 4Gb RAM (skal økes, memory er billig i USA) og Windows 7, 64-bits. Det må være rundt omkring min 30. bærbare maskin - jeg begynte med slepbare på tidlig 80-tall og hadde faktisk en av verdens raskeste PC-er - en Compaq 386 Portable med 2Mb internhukommelse og 40Mb disk - i 1987. Liker Lenovo fordi de er svært solide, har skikkelig Tablet-funksjon, gode tastaturer og den lille røde vorten som IBM kom med i 1991 midt i tastaturet. Av PCer opp gjennom årene har jeg hatt Compaq, IBM i ulike varianter frem til 1995, deretter Apple et par år, Dell, Toshiba, og så tilbake til IBM, som etterhvert ble Lenovo. Har luktet litt på tanken om den nye Macbook Air (resten av familien har gått over til Mac) men siden BI ikke vil betale den for meg, sparer jeg penger og holder meg til Lenovo. En ny laptop holder som regel for meg i ca. to år - da er den gjerne fysisk utslitt, siden jeg alltid drar rundt på den og innstallerer og bruker mye rart.

Jeg er fanatiker når det gjelder tastaturer - de skal være gode, tilkoblet med kabel og ikke brukes for lenge av gangen, så man må ha flere å bytte på med. Til Lenovo'en har jeg noen eksterne tastaturer som jeg bytter på med - et fra Logitech på kontoret (stille taster er viktig i telekonferanser), på hjemmekontoret et spesialbygget fra Unipro med norsk tegnsett, navigasjonsvorte i midten og herlig bråkete "buckling spring" teknologi. Har et hard core Das Keyboard nerd-tastatur med bare svarte taster også, men problemet med det er at amerikanske tastaturer mangler en tast (som regel < og > -tasten) og at det dermed blir vanskelig å bruke norsk tastatur hvis man skal skrive HTML. Men det fungerer fint når det er tekst som gjelder.

Annet tilkoblet utstyr er en ganske ny Logitech mus (den første jeg har hatt som er stabil og responsiv som trådløs) jeg har også et Logitech proff webkamera (bedre enn det innebygde kameraet) til videokonferanser, samt diverse headsets. Samt en Iris bærbar scannersom er skikkelig treg og skal byttes ut snarest. Eksterne 23-toms LCD-skjermer, tror de er fra Samsung. Eksperimenterte en tid med en Matrox-boks og to store skjermer ved siden av hverandre, det ble litt for mye oppsett-kluss til at jeg orket fortsette med det.

Jeg har noen andre maskiner også - en liten og nokså sliten Acer Aspire netbook som er grei til å ta notater på, samt, på hjemmekontoret, en fem år gammel Fujitsu Celsius arbeidsstasjon som fremdeles kjører XP, og som bare nekter å dø. Fantastisk kvalitet, men nå brukes den mest til regnskap og fakturering og blir vel borte etterhvert som skriverne har blitt trådløse og backup'en flyttet på nett. Hjemme har jeg også trådløst nettverk, diverse printere etc., men det er jo nærmest infrastruktur.

Mobiltelefonen min er en Nokia E71, nokså konservativt, men jeg surfer ikke stort på tur, og er avhengig av skikkelig batteritid, god lyd og at mobilen tåler at jeg mister den i bakken. Den skal byttes ut, det blir vel noe Android-orientert eller en iPhone etterhvert. Bare lydkvaliteten er bra - jeg bruker masse telekonferanser og trenger høytalerfunksjonen.

Har ikke noe særlig spennende i retning TV og stereo - det er det resten av familien som står for, og de ser faktisk mer video på sine Macbooks enn på TV. Leser derimot bøker på min Kindle DX (og Kindle for PC), som er det tredje lesebrettet jeg har.

Annet - jo, vi har Viken Fibernett hjemme, må virkelig berømme Lyse Energi for glimrende kapasitet og stor stabilitet, vi er avhengige av skikkelig bredt bredbånd hjemme hos oss.

Det skulle være det hele. Jo, forresten: Jeg går nesten alltid med enLeatherman Wave i beltet (eller i vesken). Det er skikkelig McGyver og 80-tall og teit, men det er nå engang slik at man har hus (og jobb for den saks skyld) og det er skruer som skal strammes og plastforpakninger som skal klippes opp og lamper som skal monteres og flasker og bokser som skal åpnes og grener som skal sages over og det ene med det andre. Jeg ble vant til å gå med lommekniv da jeg var i militæret og deretter jobbet på sykehus en gang på tidlig 80-tall - fant ut at jeg kunne reparere en fantastisk mengde utstyr med enkle midler og dermed slapp å rekvirere folk. Bruker den i et kjør, og skal faktisk skaffe meg en ny - fordi den gamle er utslitt. Anbefales - selv om man føler seg litt teit med den.

Mitt mest seriøse stykke hardware er selvfølgelig min kjære 6.9. Føles godt å eie noe som var best i verden en gang, selv om resten av familien synes den tar altfor mye plass og budsjett. Er man teknologiinteressert, stopper det ikke ved skjermen - og det å eie teknologi man kan ta og føle på lærer en noe om teknologifilosofi....

Og hva slags programvare?

Bruker masse rart, og har en tendens til å samle på meg software som brukes til en ting. Ikke alltid best of breed heller, det er rart hva man venner seg til.

Verktøy som jeg bruker daglig er Firefox browser og Thunderbirdepostleser - har egen epostserver men sender all mail gjennom Gmail for å dra nytte av deres utmerkede spamfilter. Har brukt Firefox og Thunderbird praktisk talt fra de kom. Har Google Chrome innstallert, bruker den av og til. Viktige tillegg på Firefox er Adblock Plus (blokkerer mye reklame) og Foxmarks (som synkroniserer mine bokmerker mellom maskiner). Evernote (som jeg bruker for å skrive dette) er min notatblokk og informasjonsbase, et fantastisk verktøy som ikke kan anbefales høyt nok. Word, Excel og Powerpoint brukes til, vel, det de vanligvis brukes til - prøvde OpenOffice i en periode, men her er faktisk Microsoft best.Endnote er en referansedatabase som alle akademikere liker - jeg har brukt den i mange år (var Beta-tester, med T-skjorte og det hele) og har detaljerte notater og referanser på tusenvis av artikler og bøker.Tweetdeck for tvitring, skjønt medmindre de lar meg oppdatere Google Plus (og det gjør de neppe siden Facebook eier dem) blir det vel en annen klient etterhvert..

Bruker også Microsoft Live Writer for blogging. Kompozer (tidligere Vu) for web-redigering. Adobe Acrobat for lesing og kommentering av PDF'er. Skype for tele- og videokonferanser, har Skypeout og SkypeIn (amerikansk telefonnummer som man kan ringe for å nå meg på PC'en).FileZilla for FTP. Spotify standard-abonnement for musikk. VLC media player for, vel, media. SPSS for statistisk analyse, skjønt jeg gjør ikke så mye av det lenger. Mamut Datax for regnskap og selvangivelse, skjønt det siste året har jeg satt det bort til et firma. Emacs av og til hvis jeg trenger å redigere Unix-baserte filer eller store datasett.

Som for alle andre, er mer og mer av de verktøyene jeg bruker på nettet:Google Mail (synkronisert med Thunderbird), Calendar, Reader, Docs, Maps, etc. Google Desktop for å finne igjen ting, siden man nå søker mer enn man kategoriserer. Google søk eller Bing for å finne ting der ute, Wolfram Alpha for å finne tall, Dropbox for synkronisering og dermed også backup. It's Learning er noe jeg bruker på jobben, en kontinuerlig kilde til irritasjon hvis det ikke var for at jeg visste at alle de andre, tilsvarende systemene der ute er minst like dårlige. Som så mye annen software, er de fokusert på brukervennlighet (lett å komme igang, lett å bruke for folk som bare bruker de av og til) i stedet for brukelighet (dybde i hva man kan gjøre, effektivitet i hvordan man gjør det. De mangler de et grensesnitt for oss som ikke liker å klikke oss gjennom hundrevis av idiotsikrede skjermer og trykknapper.

Jeg klår også på en hel del teknologi, installerer av og til litt Linux på en gammel PC, og drømmer om å få tatt meg tid til å programmere litt i alle de spennende nye produktene som har kommet siden jeg rotet rundt med REXX, Pascal, C++ og Smalltalk for endel år siden. Men programmering er noe man skal gjøre fordi man skal ha noe utført - og jeg har ikke noe personlig systemutviklingsprosjekt på gang - det måtte i så fall bli en personlig informasjonsbase (slik som Agenda, se nedenfor.)

Hva er drømmeoppsettet ditt?

Engang på 80-tallet fantaserte jeg sammen en superdesktop - et skrivebord (antakelig skråttstilt) med touch-skjerm i bordplaten, tilnærmet slik en iPad eller et Surface Table er i dag. Hensikten var at alt skulle være digitalt - at kaffekoppen skulle være det eneste ikke-elektroniske på hele kontoret. Jeg tror vi kommer dit en gang, i mellomtiden skulle jeg ikke ha noe imot å ha et oppsett tilnærmet lik det Al Gore har på sitt hjemmekontor. Og siden jeg skal til MIT, kan jeg jo alltids forsøke å få Patti Maes til å låne meg noen av sine kontrapsjoner.

Jeg savner verktøy som skikkelig integrerer den informasjonen jeg trenger for alt jeg holder på med. Jeg har fremdeles ikke funnet noen god contact manager - sist jeg hadde noe som tilnærmet fungerte, var medLotus Agenda engang på det glade 90-tallet. Lotus Agenda var et tekstbasert fri-form databasesystem, som kunne programmeres og hadde et forhold til tid (med andre ord, en kalender som man kunne organisere alt opp mot.) Jeg brukte det til å holde orden på alle de intervjuene og artiklene jeg brukte for mitt doktorgradsarbeid,. Agenda var langt foran sin tid, men ble aldri populær fordi de fleste rett og slett ikke skjønte hva produktet var - det var så fleksibelt at det kunne gjøre alt, og dermed nesten ingenting. Mye av ideene ble med over i Lotus Notes, men der ble utviklingsgrensesnittet så komplisert, og programvaren så treg at egenbrukseffekten forsvant. Andre "Concorde moments" med verktøy jeg savner som har blitt borte uten at det som kom etterpå nødvendigvis var bedre er Palm PDA'er med håndskriftverktøyet Graffiti og tilkoblingsbart, sammenleggbart tastatur. Fabelaktige notatmaskiner med batteritid målt i dager. Min kone og jeg hadde hver vår og synkroniserte kalendere, fungerte utmerket.

Jeg går og tygger på om jeg skal gå over til Mac - ønsker et oppsett der telefon, liten bærbar (med Macbook kan man jo også skaffe seg den hyperkule BookBook-mappen) og kraftig arbeidsstasjon med store skjermer fungerer sømløst. Dessuten finnes det et spennede stykke software som heter Scrivener, hard-core skriveverktøy, som jeg har hørt mye bra om, men som bare finnes på Mac. (hmmm... oppdaget nettopp at Scrivener for Windows er i public beta, versjon 0.2.9. Watch this space.) Men kostnaden holder meg litt tilbake - det skal litt til å virkelig ta skrittet fullt ut, for det er så mye annet som må byttes ut også. Dessuten liker jeg å bruke Tablet-funksjonen når jeg holder foredrag - tegner og forteller - og det blir klønete med Mac medmindre man kjøper en Wacom tablet. Supertastaturet mitt kan jeg i alle fall ta med over.

Ellers har jeg planer (om et års tid, etter at jeg er tilbake fra USA) om å kjøpe en Fujitsu 1500-scanner, og virkelig gå til angrep på alle papirhauger ved å gjøre Evernote til et arkiv vel så mye som en notatblokk. Den finnes i en Mac- eller Windowsversjon, og da må jeg jo bestemme meg. En migrasjon fra Endnote til, kanskje, noe mer fellesorientert slik som Zotero kommer vel også til å skje på et eller annet tidspunkt.

To av mine døtre er habile fotografer. Jeg skulle gjerne vært det, men familien gir meg dårlig karakter på alle bilder som ikke er landskap. Men det er klart, et skikkelig speilreflekskamera og litt Photo Shop hadde jo vært morsomt.

Og det skulle være det hele. Mens vi venter på det semantiske nettet...

Der er en form for alvidenhet
hvis dybe visrom man bør bestride.
Det er enormt hvad de mennesker véd,
som ikke véd, hva det er at vide.

       -- Piet Hein

Et interessant alternativ, som vi gjerne ser bedrifter benytte seg av, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført - og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring - noe Ragnvald kaller "project coaching" - av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med - og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Her er noen eksempler (valgt blant de vi kunne anonymisere):

• en bank gjennomførte evaluering av bruk av videokonferanse for rådgivning av enkeltkunder
• et teknologifirma utarbeidet (og gjennomførte senere) en plan for å automatisere store deler av sin teknologidrift
• et energifirma utredet hvordan de skulle skape og organisere et europeisk kompetansesenter for en ny og strategisk viktig del av sin virksomhet
• flere medieselskaper har lagt planer for overgang av ny teknologi, deriblant lesebrett
• en stor bank utarbeidet et nytt personlig spareprodukt (som lanseres til høsten)
• en global maritim aktør laget en plan for bedre utnyttelse av sin interne logistikkplattform
• et telekommunikasjonsselskap laget og gjennomførte en plan for en større intern omorganisering
• et helseselskap laget en løsning for elektronisk kommunikasjon og informasjonsdeling

Disse ideene ble presentert, kritisert, utforsket og forbedret gjennom hele kurset – og resultater var at ideene både ble bedre og bedre forankret i organisasjonen. For studentene personlig er fordelen at dette strukturerte opplegget gjør at man faktisk er så og si ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen. Med andre ord – et kurs som hjelper deg gjennom både det faglige og det karrieremessige.

Mitt bidrag denne gangen er forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling. Jeg er også formelt fagansvarlig, og kommer til å gjøre noe veiledning sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring og prosess. Dertil vil vi bruke forelesere fra BI (Bo Hjort Christensen og Petter Gottschalk) og fra firma vi har kontakt med. Tor J. Larsen vil hjelpe til med veiledning av oppgaver.

Det blir en utenlandstur også - vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke nye teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent - vi har sett mange gode prosjekter og ideer virkelig ta av etter denne modulen.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Og jeg spør meg selv: Hvorfor er det offentlige helsevesen villig til å la henne gå med smerter og arbeidsuførhet – og NAV villig til å betale sykelønn i evigheter  – når man kan fikse hele greia for omtrent det sykelønn ville kostet for to uker?

For noen år siden ble en kollega av meg rammet av skiveprolaps. Han lå hjemme i sengen med store smerter. Ventetid på operasjon på Ullevål var over et år. Men i Sverige fantes en kirurg som brukte mikrokirurgi for å reparere prolapser – og for denne teknikken er det viktig at pasienten kommer til operasjon så fort som mulig etter prolapset, slik at væsken fra skiven ikke stivner. Prisen var kr. 60.000,- Min kollega fløy liggende til Sverige, ble operert, og var smertefri og på jobb igjen etter to uker. En henvendelse til trygdekontoret om å få refundert de seksti tusen ble møtt med beskjed om at denslags dekket de ikke – han skulle i stedet ha ligget et år i kø. Heldigvis var arbeidsgiver lykkelig over å kunne dekke halvparten (som naturligvis måtte lønnsinnberettes.)

Og jeg spør meg selv omtrent det samme som for håndleddshistorien over.

Når man har studert økonomi (eller bare har levd lenge nok) vet man at det kun finnes to måter å håndtere etterspørsel etter et knapt gode: Pris og kø. Man kan betale med penger eller betale med tid – og som kjent er tid penger (i dette tilfelle sykepenger). Derfor er ventetidsgarantier bare vås medmindre de kommer med et tilknyttet budsjett.

I Norge har vi et offentlig helsevesen som skal sikre at alle skal få det de trenger. I praksis ser man ikke utenfor det offentlige tilbudet – selv om det private er mye billigere og lindrer smerte på mye kortere tid.

Da skjønner ikke jeg hvorfor det offentlige ikke bare kan betale private for å gjøre jobben – man sparer jo masse smerte og skattekroner.

Men jeg er jo ikke helsepolitiker, så det er mye jeg ikke skjønner.

I fjor skrev Elin Ørjasæter om hvordan vulkanutbruddet på Island kanskje endelig kunne få folk til å begynne å bruke telekonferanse heller enn flyreiser. Nå, et år etter, har vi igjen hatt et lite vulkanutbrudd, men vi reiser ikke mindre for det. Jeg har aldri skjønt vår merkelige trang til å flytte 50-100 kilo kjøtt og blod for at noen få kilo hjernemasse skal få anledning til å påvirke hverandre. Hvorfor i all verden bruker vi ikke tele- og videokonferanser når kameraer er innebygget i laptop og mobil og Skype er tilnærmet gratis?

Jeg snakker med folk i mange firma, og forundrer meg stadig over det i noen organisasjoner er helt naturlig å bruke video- eller telekonferanser, mens man i andre organisasjoner (forbausende mange) blir møtt med flakkende øyekast og nervøse bortforklaringer når man lurer på om vi ikke kan ta dette møtet over telefonen i stedet.

Video- og telekonferanser er gammel teknologi. Jeg installerte mitt første videokonferansesystem i 1996, etter at jeg hadde flyttet hjem fra USA, men fortsatt jobbet for et amerikansk konsulentselskap. I løpet av de neste fire årene hadde jeg nesten daglige videokonferanser fra hjemmekontoret i kjelleren, og ble flink til å posisjonere kameraet slik at mine fine mørke bokhyller med imponerende titler dannet en passende intellektuell bakgrunn. Hvis kameraet ble vridd noen få grader sidelengs, kom skittentøyhauger og lekende småbarn til syne. Jeg hadde ukentlige møter med folk på flere kontinenter og vi eksperimenterte til og med kaffeslabberaser med familie og det hele. Ikke på noe tidspunkt hadde jeg problemer med å forholde meg sosialt og personlig til disse menneskene – ikke de til meg heller, skjønt noen av dem trodde jeg var svært liten av vekst siden kameraet stod nokså høyt.

Siden den gang har det blitt mindre videokonferanse – ikke fordi teknologien var vanskelig, men fordi telekonferanser var enklere og billigere. Via telefon eller Skype, og med presentasjoner delt over nettet, har jeg hatt hundrevis av møter og forelesninger med mennesker i USA, Europa og Asia. Jeg satt i telekonferanse med amerikanere – noen av dem i New York – da flyene smalt inn i World Trade Center. Men i Norge er det færre telekonferanser, med mindre jeg har anledning til å tvinge det frem selv (med studenter, for eksempel) eller når jeg har snakket med teknologibedrifter.

Man trenger ikke vite hvordan folk ser ut for å jobbe med dem, men mangelen på bilder kan gi seg pussige utslag: På flere prosjekter jobbet jeg med Frank, en hyggelig og arbeidsom markedsanalyseekspert. Han hadde en litt sped og feminin stemme, og mitt indre bilde av ham sto i stil med det. Så satt jeg en dag på kontoret i Boston, jobbet intenst, merket at lyset i rommet ble mørkere, så opp – og der sto den største bodybuilderen jeg noensinne har sett. Han holdt frem hånden og pep: ”Hi, I’m Frank, great to finally meet you.”

None mennesker lever rett og slett i telekonferanser: En konsulent jeg intervjuet, ga meg nummeret til en telekonferansetjeneste da jeg skulle snakke med ham. Det viste seg at han hadde høytalende telefon konstant oppringt til denne telekonferansen – og da vi hadde snakket sammen en time, måtte jeg legge på, for da kom neste avtale inn på hans virtuelle kontor. Patrick Dixon, teknologiguru, har et kontor i London og et i New York, og konstant videokonferanse mellom dem, slik at han kan se fra London hvem som går forbi kontoret i New York og snakke med dem direkte.

Men dette er unntak – hva er egentlig årsaken at vi ikke alle sammen gjør dette?

Teknologien i seg selv er ny for mange, greit nok, men det holder likevel ikke lenger. Det tar ikke så lang tid å lære seg å bruke mute-knappen, at det lønner seg å kjøpe et headset, at det kan være lurt å ha et lydløst tastatur i stedet for et som sender maskingeværsalver inn i mikrofonen. Teknologien nå er billig og stabil: En laptop med Skype og trådløst nettverk bringer verden inn til ethvert konferanserom. De fleste mobiltelefoner, til og med, klarer fint å fungere som en konferansetelefon, om enn med noe sviktende lydkvalitet.

Ledere utfordres

Mange, inkludert en del ledere, vil ikke bruke denne teknologien nærmest uansett. Jeg kjenner til ledere som insisterer på ukentlige møter på faste tider, med alle fysisk tilstede. Det er liksom ikke et ordentlig møte uten at man ser folk over bordet – og for en del ledere er det til og med provoserende at man har med seg laptop’en – de forlanger at man kommer ”topless”.

Og her ligger noe av problemet – den sosiale dynamikken er annerledes når man kommuniserer gjennom teknologi, og en del tradisjonelle ledere har problemer med det aspektet. Man sitter ikke ved toppen av bordet, en posisjon med naturlig autoritet. Man ser ikke folks reaksjoner i ansikt og øyne når man sier noe. Man kan ikke tvinge folk til å følge med – du aner ikke om de du snakker med hører på deg eller sjekker Twitter. Hvis du slår en vits, hører du ikke latteren fordi folk har på mute-knappen for ikke å lage støy. Timing er problematisk, og av og til er det uklart hvem som har ordet.

Skal du etablere autoritet i en telekonferanse, må du i større grad gjøre det gjennom å være verbal, interessant, og rask i replikken (men ikke for rask – du må få ordet først). Du har rett og slett et mindre register å spille på. Videokonferanse er enda vanskeligere – der må du huske på å se inn i kameraet (ikke på bildet av deg selv på skjermen) ellers ser det ut som du ikke ser folk inn i øynene, og du fremstår som lite troverdig. Du må overdrive ansiktsuttrykk for å at det skal synes – det er derfor noen programledere ser troverdige ut på TV, andre ikke – fordi kameraet stjeler kommunikativ energi. Og du må huske på ting som lyssetting og kamerahøyde.

Telekonferanser kan være slitsomme fordi folk mangler disiplin og ikke naturlig forstår i hvilken grad de forstyrrer andre ved å komme sent eller ikke ha satt opp ting på forhånd (se dette klippet for en festlig versjon av dette.) Man trenger disiplin for å få til effektive virtuelle møter. Tidssoner er problematiske – det er ikke lett å sette opp en konferanse med folk i Singapore og Silicon Valley samtidig. Men tenk hva du sparer i reisetid, møterom, og møtetid – i motsetning til fysiske møter, slutter faktisk telekonferanser før tiden, når man er ferdig med jobben.

Deltakerne sliter også

Hva så med de ansatte – hvorfor bruker ikke de telekonferanser? I stedet for to timer i telefonen er man tydeligvis villig til å bruke 8 timer på fly og flytog for å oppnå det samme. Ikke bare det, men man må komme seg i dusjen også…

Jeg tror status og signaleffekt er viktig her også, faktisk. For mange er reising en slags belønning. En ting er at man får bonuspoeng (vel, ikke i Norge lenger) og gratis kaffe. En annen ting er at for de fleste av oss (de som ikke reiser i et kjør) er reising, selv i en tid med stadig mindre luksus, en anledning til å slappe litt av, et avbrudd i monotonien, en sjanse til å kunne være litt sjef – om ikke noe annet, så er man ikke tilgjengelig for andres hasteoppdrag fordi man likevel er på kontoret. Litt frihet, rett og slett. Samtidig kan man okke seg over at det er så mye reising og at man bruker livet sitt på flyplasser. Det er som kjent ingen som så stresset at de ikke har tid til å stoppe og fortelle deg hvor mye de har å gjøre.

Jeg vet ikke om det fremdeles skjer, men i et større konsulentfirma i Norge hadde man den ordningen at om man ikke reiste i jobben, så kunne man legge inn bestillinger på tollfrie varer – og siden det var en del konsulenter som reiste så mye at de ikke trengte den tollfrie kvoten, så kjøpte de ganske enkelt for de som ikke reiste. På denne måten fikk hele organisasjonen del i de fordelene reising tross alt gir. På slutten av nittitallet, da mange organisasjoner innførte delte videokonferanserom, snakket man til og med om å dele ut bonuspoeng slik at folk ikke skulle tape på at de ikke fløy lenger.

Et annet aspekt er tilhørighet – på samme måte som en sjef må bruke andre virkemidler for å være sjef i et telefonmøte, må en deltaker bruke andre virkemidler for å signalisere tilstedeværelse og lojalitet. Til et vanlig møte kan man godt stille opp, men ikke si noe – det blir likevel lagt merke til at du er der. Så ikke i et telefonmøte – med mindre man har mekanismer som eksplisitt viser hvem som er tilstede, for eksempel ved at man spør hver enkelt deltaker etter tur om de har noe å tilføye, eller at man bruker et parallelt system, som for eksempel en delt skrivetavle, til å kommunisere meta-informasjon, som for eksempel at noen vil si noe eller at noen stemmer for eller imot. Man trenger en ”Liker”-knapp som Facebook har, for å kunne signalisere deltakelse.

Et tredje aspekt er den vanskelige kombinasjonen at noen er fysisk til stede, andre ikke – hvordan håndterer man balansen mellom de som er i rommet og de som er i høytaleren. Begge kan dominere, hver på sin måte. En langdryg telefondeltaker er vanskelig å bringe til taushet med ansiktsuttrykk. Fysiske deltakere kan ha raskere replikker og mer dynamikk i samtalen. Igjen er det disiplin som må til – møteledelse som eksplisitt innfører balanse.

Fremover går det, langsomt

Ikke desto mindre – skal video- og telekonferanser virkelig gjøre et innhugg i reisebudsjettet, må de bli institusjonalisert. De må bli den vanlige måten å kommunisere på, ikke unntaket. Det kommer til å skje, men det kommer til å ta tid – og vi må lære oss noen småting.

For det første – telekonferanser med og uten støtteapplikasjoner er to helt forskjellige opplevelser. Selv noe så enkelt som en delt Powerpoint-presentasjon strukturerer diskusjonen og signaliserer til alle hva man holder på med. Et meldingssystem eller et delt dokument (Google Docs, for eksempel) gjør at man kan ha en hovedkanal for selve innholdet og en sidekanal for mindre viktige beskjeder (”Hei, dette er Espen, tilbake etter mobiltrøbbel.”) For litt formelle møter er det viktig å ha en person som er ordstyrer og agendaansvarlig, og at dette ikke er den personen som skal snakke mest. Skal noen holde et foredrag, for eksempel, så må man alltid ha en konferansier som samler opp spørsmål og fikser og ordner i bakgrunnen. Og har man ikke gjort det allerede, så gakk ut og kjøp skikkelige headsets folk kan bruke, slik at bakgrunnsstøy minimeres og folk han høre hva som blir sagt. De koster mindre enn en tur til Bergen uansett.

Mange tror at smarttelefoner med doble kameraer og konferansefunksjonalitet kommer til å gjøre telekonferanser mer vanlige. Jeg tror ikke det er teknologien det står på, men kulturen – og kanskje at utstrakt bruk av telekonferanse kommer til å vokse seg frem som et resultat av Facebook-generasjonens kompetanse med asynkrone medier, heller enn epost-generasjonens trang til å gjøre noe med reisebudsjettet.

Med tiden vil samhandling blir noe konstant, og reduksjonen i reising kommer gjennom reduksjon av antall samtidige møter. Det er bare en del ledere og medarbeidere som må gå av med pensjon først…

Så, herved en epistel fra arkivet, fra 1988 da jeg var leder for brukerstøtte på BIs IT-avdeling og fikk endel telefoner. Her gjengitt i opprinnelig form, språklige krumspring inkludert:

Fingertrøbbel: Fra en eksperts memoarer

---

Fingertrøbbel er navnet eksperter (en EDB-ekspert er pr. definisjon en person som vet hvor av/på- knappen sitter) setter på problemer uvante brukere kommer ut for. Etter en kjapp test av utstyret finner eksperten ut at det er i orden - og diagnosen "fingertrøbbel" svever over vannene. Er det ikke fingertrøbbel, er det teknisk feil. Det mest alminnelige tekniske feil jeg har sett så langt, er at man har glemt å sette i støpselet.

Reparasjoner av denne type er del av alle tekniske ressurspersoners hverdag. De begynner forbausende likt: En forsiktig henvendelse over telefonen; en bruker har problemer med printeren sin - og lurer på om eksperten har anledning til å ta en tur (og for all del, bare vent til etter lunsj, det haster ikke, vi kan sitte her og tvinne tommeltotter og bruke firmaets penger, så bare ta den tiden du trenger etc.). En forsiktig hentydning til at man kanskje burde sjekke om støpselet var i, om boksen var slått på og hadde forbindelse med PC'en blir, lettere indignert, tilbakevist med at selvfølgelig er dette sjekket, vi er ikke helt utenfor osv.

Scenen 10 minutter etter: Man ankommer den uhelbredelig syke printers oppholdssted, og mottas omtrent som distriktslegen må ha blitt mottatt i gamle dager på avsidesliggende bondegårder. Fra alle kanter strømmer kontorpersonalet til for å bivåne en spesialist i arbeid (leseren må unnskylde om jeg lar meg rive noe med her). Med spesialistens trenede øye betrakter man boksen, og konstaterer at her er det printerkabel - og boksen er faktisk slått på også. Allikevel er den død som en harddisk etter en FORMAT C:

Med et raskt håndgrep fatter spesialisten tak i strømkabelen på baksiden av printeren og begynner å hale inn. Et villnis av ledninger åpenbarer seg (huset ble bygget før elektronikken gjorde sitt glade inntog i arbeidslivet). Inne i kabelklysen skimtes ett støpsel som avgjort er løsnet. Spesialisten fatter dette og holder det opp omtrent som krigskirurgen som nettopp har funnet og løsnet kulen i den tapre soldatens innvoller på amerikanske 50-talls filmer.

Publikums reaksjoner på dette tidspunkt avhenger noe av plass i stillingshierarkiet. Det er hovedsaklig to reaksjoner som er typiske: "Hvem er det som har tatt ut støpselet"-reaksjonen og "At jeg ikke oppdaget det" reaksjonen. Hvis det er mange tilstede, tenderer reaksjonen mer i retning av sterkt stigende interesse for alt annet enn teknikkens vidundere - hektisk diskusjon akkompagnert av ditto temperaturstigning ovenfor 6. nakkevirvel.

Spesialistens reaksjon avhenger hovedsaklig av tonen på telefonhenvendelsen som innledet det hele, den distansen han eller hun har tilbakelagt for å innfinne seg, samt hva han eller hun kunne ha gjort i stedet. Behovet for sarkastiske bemerkninger melder seg hos mange. (Antall ganger scenen har utspilt seg tidligere, med de samme rolleinnehavere, vil også ha betydning. Imidlertid er denne variabel forbundet med usikkerhet, da de fleste brukere utrolig raskt oppfatter det behagelige ved å konsultere en annen ekspert neste gang).

Personlig har jeg etter noen års praksis funnet at det mest effektfulle er å legge fra seg støpselet og forsvinne inn i solnedgangen - den ensomme tekniker har nok en gang vist hvem som er sjefen. Han har vunnet igjen - men han vet med seg selv at dette kan ikke vare evig. Det vil komme en dag da brukerne har sjekket støpselet - og da kan ingen effektfulle fisketurer opprettholde hans rennomé som teknologisk overmenneske.

Da er det på tide å lære seg å skifte papir.

Akk ja, plus ça change... Bortsett fra at ingen lenger vet hva “Format C:” står for, er denne forbausende gyldig 23 år senere...

Her er den beste fremstillingen av alternativ diskusjonsteknikk jeg har sett så langt, i innlegget “Så riktig at det ikke engang er feil”:

I går var jeg på apoteket, og der, rett bak informasjonsskranken, sto en hel reol med overpriset vann under betegnelsen “Homøopati”. Akk ja, verden vil bedras...

Microsoft + Skype: En instantanalyse

Microsoft kjøper Skype – hva kommer til å skje? (Før vi begynner: Til alle dere Mac-elskere der ute – spar dere. Responstiden kommer ikke til å gå opp sammen med antall virus. Men jeg tipper brukerkontrakten blir betraktelig lenger. Slapp av.)

Oppkjøpet må sees i sammenheng med Windows Phone 7 (WP7), et etter sigende godt men foreløpig lite utbredt mobiloperativsystem som ligger an til å bli Nokias, og dermed en stor del av markedets, foretrukne plattform. Nokias hittil dominerende markedsandeler innen mobiltelefonmarkedet er truet – og alliansen med Microsoft er viktig for Nokia, men antakelig bare første byggesten i en overgang til mobile plattformer for Microsoft.

Per i dag er det hovedsakelig mobiloperatørene – de som eier mobilnettene – som tjener penger på mobiltrafikk. Skype har nok vært en konkurrent i markedet for telefonsamtaler, men det gjelder først og fremst fasttelefon, der tjenesten, som er gratis mellom PCer og praktisk talt gratis til fasttelefoner i USA og mange andre land har vært ”revenue killer number one”, for å sitere en leder innen et stort norsk telekomselskap. Med Skype som en integrert del av WP7 kan Microsoft tilby interessante muligheter også på mobile plattformer – for det første fordi man kan legge stemme- og videotelefoni som en integrert del av Office- og Outlook-pakken, for det andre fordi man reduserer sin avhengighet av mobilleverandørene. Med Skype kan Microsoft stå for hele den internasjonale switchingen (og dermed redusere prisen, siden de ikke trenger å forholde seg til interconnect- og roamingavtaler), og de kan tilby samme samtaletjeneste over Wi-Fi som gjennom mobilnettet, og de kan skape et ensartet bilde brukeropplevelse enten du sitter foran PCen eller bruker mobilen.

Mobiloperatørene må gremme seg, for de er slått av Skype på sitt eget marked: De siste to dagene har jeg blitt intervjuet tre ganger av NRK, gjennom Skype – ikke fordi det er billig, men fordi lydkvaliteten er bedre enn det mobiltelefonen kan tilby. At denne tjenesten nå skal integreres med den mest brukte plattformen på Internett må være en tankevekker. Den bør også være et tankekors for Apple, som nok har trofaste brukere som snakker mye sammen (og kan bruke FaceTime på iPad, iPhone og Mac) men som er i mindretall, uansett hvor mye det står om iPad i avisene.

Med andre ord: På et strategisk nivå er dette et meget interessant grep for Microsoft. Så gjenstår det operative: Kommer de til å få det til? Microsofts track record for oppkjøp er blandet – man sørger for en teknisk integrasjon (der har det tatt tid med FAST, men det kommer) og man lanserer etter hvert tunge markedskampanjer (slik de har gjort med Microsoft Dynamics, som opprinnelig het LawsonGreat Plains Software og Navision og er en ERP-pakke, administrativ software for selskaper.) Men i prosessen glemmer man ofte det opprinnelige markedet, de første kundene som skapte det som Microsoft kjøpte. I tillegg er Microsoft i mange sammenhenger en koloss på leirføtter – som en del frustrerte ansatte har sagt, i online fora og andre steder – ”it is still all about Windows:.”

Skype er et lynraskt selskap, som henvender seg direkte til sluttbrukere med en meget enkelt tjeneste – samtaler (audio og etter hvert video) med andre Skype-brukere, og etter hvert med vanlige telefoner. Brukerne er folk som vil snakke internasjonalt uten å betale for det – som meg for eksempel, som nettopp var ferdig med en samtale med min doktorgradsstudent i California da jeg satte meg til å forfatte denne epistel. Jeg betaler ikke stort for Skype – noen hundrelapper i året for å kunne ringe rundt omring i verden fra skrivebordet – og tjenesten konkurrerer ikke så mye på samtalepriser (jeg har nå telefonen betalt av jobben likevel) som med lydkvalitet. Skype via PC har bedre lyd enn mobilsamtaler med headset, ganske enkelt.

De vanligste kundene er imidlertid folk som ikke vil betale: utenlandsstudenter, au pairs, fremmedarbeidere, internasjonale kjærestepar, startup-bedrifter med tynt budsjett og programmerere i Venezuela, Ukraina eller India. De store teleselskapene liker ikke Skype, men de er vanskelige å få has på fordi de ikke har egen hardware – i stedet bruker de alle brukernes PCer til å sende lydpakkene sine rundt omkring i verden. Det er ikke så trafikktungt – som de fleste telefonselskaper har sagt i mange år – ”voice is noise”, tar så lite plass på datanettene at det neste ikke registreres.

Helt siden Microsoft forsøkte å kjøpe personlig økonomi-selskapet Intuit i 1995 har Bill Gates forstått viktigheten av å være det synlige ansikt, det første kunden får se. Med Skype har Microsoft en mulighet til å gjøre dette i mobilmarkedet. Det gjenstår å se om selskapet klarer å holde fart og fokus – å gjøre Skype til en del av Windows uten å gjøre Skype så langsomt, både teknisk og markedsmessig, at selskapet mister den lettbentheten som har tatt det dit det er i dag.

Jeg har fått purrebrev på EU-kontroll på min gamle 6,9, monsterbilen fra 1977. Den er for sikkerhets skyld satt opp med at den skal ha EU-kontroll mellom november og april.

Problemet er selvfølgelig at bilen kun kjøres om sommeren, kun har sommerdekk, er 34 år gammel og såkalt verneverdig, og at jeg ikke vil utsette dens tandre karosseri for saltavleiringer og stålmark. Så derfor et meget enkelt spørsmål:

Hvorfor er det ikke slik at alle biler som er eldre enn 30 år (og dermed regnes som museumsgjenstander) får EU-kontrollfrist i sommerhalvåret?

Nuvel, den går som et uvær uansett, med takluken åpen og 8 sylindre brummende (særlig fin lyd gjennom tunnellene på Ring 3). Trekker til høyre hver  gang den ser en bensinstasjon, men man skal jo lide litt for moroa.

Familien liker å ta en uke på Bornholm en gang i året, på forsommeren (før tyske turister komplett invaderer øya). I fjor tok vi ikke med sykler, men ringte i stedet Boss Cykler litt syd for Nexø og bestilte fra Kildemoes katalog – hvite fruesykler uten motor til to av familiens jenter og altså en adstadig herresykkel med elektromotor til pater familias. Da Boss fikk leveringsproblemer den første dagen av ferien ordnet de øyeblikkelig med leiesykler, og etter en bedagelig tur over øya var det tid for å overta vidundrene.

I Danmark har man et annet forhold til sykler enn i Norge – der er de et fremkomstmiddel, ikke et mosjonsinstrument. Ergo kommer de med pedalbrems, 7-trinns gir som man kan vri på når som helst (i motsetning til racergir der man må tråkke giret inn), flate hvilehåndtak, skikkelig bagasjebrett, skvettskjermer, dobbelt støtte av gammeldags "kladunk" type, lys foran og bak, og lås montert på sykkelen. I tillegg finnes det fantastiske mengder ekstrautstyr (praktiske kurver, trip computers, etc.) til en meget billig penge, samt, altså, elektrisk motor. Det siste kan nok komme godt med, for min elsykkel veier 22 kg og er nokså tung å trå på om man har gått tom for batteri.

Elsykkelen har et batteri under bagasjebrettet og en motor på navet på forhjulet. En sensor i pedalnavet måler hvor hardt du tråkker, og gir assistanse. Hvis du sykler fortere enn 25 km/t (i praksis 26,5 km/t) kutter elektromotoren ut – dette er visstnok et EU-krav. Når man slutter å trå, kutter motoren ut etter et sekund eller så. Batteriet fungerer greit – på Bornholm holdt det i tre dager - men jeg har hatt litt ladevansker de første gangene etter vinteren. Det holder frem og tilbake til BI, men ikke lenger, og har en tendens til å kutte ut litt tidlig.

Effekten er brukbar – jeg veier over hundre kilo, men opplever motoren som en betydelig hjelp, den flater ut oppoverbakker og på flatmark føles det som å sykle i svak nedoverbakke. Det er særlig i to situasjoner – lange, slake oppoverbakker og når man skal igang igjen etter å ha stoppet – at man setter pris på motor. Bysyklister liker som kjent ikke å stoppe på rødt lys, siden det er slitsomt å komme igang igjen,men et lett tråkk gir umiddelbar effekt og man er i fart nesten uten å bruke krefter. Derimot fungerer det ikke å tråkke opp svært bratte bakker, som for eksempel langs Akerselven ved Mølla. Det blir for tungt, og man må gi seg, særlig ettersom de 7 girene ikke går like langt ned som en tradisjonell 18 girs sykkel.

Jeg har utstyrt vidunderet med en plastkasse bak, der stresskuffert og en pent sammenbrettet dressjakke i plastpose får plass, og bruker nå sykkelen til egentransport – ikke hver dag, men innimellom. Datter nummer to, derimot, bruker sin til byturer, trass i Oslos mildt sagt elendige tilrettelegging for tohjulinger. Datter nummer tre har brukt sykkelen mest lokalt, men i dag syklet vi inn til skolen hennes i byen.

Som Olav Torvund har påpekt utallige ganger er det rett og slett uforståelig hvordan man skal ta seg frem per pedal i Oslo, uten å måtte bryte trafikkregler og ta nokså stor personlig risiko. Annerledes er det i Danmark – for 30 år siden hadde fruen og undertegnede vår første sykkelferie der, og da måtte vi kjøre over to – 2 - fortauskanter i løpet av fjorten dager. Riktignok er Danmark flatere og har et mildere klima, men forskjellen er likevel himmelvid – i Danmark går alle sykkelfelt tvers i gjennom kryss, mens i Norge slutter de for sikkerhets skyld 50 meter før, uten at noen kan forklare hvorfor.

Og perspirasjonen? Jeg har lært meg å finne lange, slake bakker i stedet for de korte bratte (med andre ord, Uelands gate i stedet for sykkelstien ved Akerselven) og ankommer nå jobben ulastelig antrukket og med relativt tørt ytre, i hvert fall når det ikke regner. Sykkelhjelm er noe herk, men nødvendig, og huller og hopp i Osloasfalten et stadig irritasjonsmoment (Det er Oslo Sporveier som er ansvarlig for asfalten rundt trikkeskinnene, for eksempel, noe som er et utmerket eksempel på perverse incentiver). Men det er deilig å sitte høyt til hest og trille hjemover/nedover, og hvis man dessuten en gang i blant kan tråkke stilfullt og uanstrengt forbi en Birkebeiner med gul jakke og sorte, korte pølseskinn, setter det jo en spiss på tilværelsen. Så får man heller holde ut at det regner litt en gang i mellom og at enkelte bilister ikke setter pris på å bli fortalt at parkering i sykkelveien ikke er ønsket...

PS: Hvis noen har noen linker eller ideer til å hacke vidunderet (f.eks kunne jeg tenke meg et batteri til, og dessuten at sperren lå litt høyere enn 25 km/t) er jeg lutter øre...

Produktivitetsvekst skaper velstand, med andre ord. Produktivitetsvekst får vi ved to mekanismer: Teknologi og handel. Teknologi gir oss bedre måter å gjøre ting på, og utvikles ved at vi lærer av dem før oss og egen erfaring. Handel gjør at vi kan konsentrere oss om å gjøre en ting bra, og bytte til oss alt vi trenger fra andre spesialister.

For å sitere Matt Ridley i The rational optimist: Et selvberget liv er et fattig og kort liv.

I disse dager ber Tine om økte tollsatser på utenlandsk ost fordi kundene foretrekker den, og kjøper mindre melk. I stedet for å ta opp konkurransen (som går på kvalitet, ikke kostnad) vil man altså tvinge flere nordmenn til Strömstad. Norsk landbruk vedlikeholder en rekke myter (glimrende artikkel) for å sikre at alt er som før – og nekter å tilpasse seg ny teknologi (selv om dyrene deres klarer det.)

Vi trenger færre og mer produktive bønder, som lager spesialiserte høykvalitetsvarer de selger ute, uten subsidier. Bare slik kan bøndene overleve som bønder – for på et eller annet tidspunkt blir Tines anakronistiske krumspring rett og slett for rare for politikerne og velgerne. Da åpnes slusene, og en bondestand som ikke er vant til konkurranse får seg en ubehagelig overraskelse.

(Og nei, jeg tror ikke IT-avdelingen er på vei til Teknisk Museum. Teknologien er det, uten tvil, men ikke den delen av jobben som har med utviklingen av bruk av teknologien å gjøre.)

Det må ha vært stille i redaksjonene både i Computerworld Norge og Teknisk Ukeblad denne våren, for begge to har hatt portrettintervjuer med undertegnede (ved henholdsvis Nard Schreurs og Odd Richard Valmot). Jeg var mest fornøyd med bildet til Computerworld og teksten til TU, og hvis jeg ikke fremstår som mer briljant enn dette, vel, så er jeg vel ikke det, da....