Tversover

Februar 24, 2010

Case-konkurranse for BI M.Sc. studenter

Noen av våre M.Sc. studenter i strategi har kontaktet Boston Consulting Group og fått dem til å bli med på å arrangere en konkurranse i case-analyse. Dette er akkurat den typen studentinitiativ jeg liker, så jeg stiller opp som a) dommer, og b) promotør på disse sider.

Herved - hvis du skulle være M.Sc. student på BI - er du invitert til å delta i konkurransen. Det er noen små forutsetninger: Du må være med på et lag av 3-4 studenter, hvorav minst to må være M.Sc. studenter i strategi (eller siviløkonomstudenter med strategi spesialisering, som det het i gamle dager.) Konkurransen finner sted på BI 14. april fra 8:00 til 20:00, og jeg kan love en intensiv dag med case-analyse, presentasjoner og - til vinnerne - premier. Her har du sjansen til å være strategikonsulent for en dag, med et virkelig forretningsproblem - og med feedback fra både forelesere og vaskeekte konsulenter....

Kort søknad/påmelding sendes innen 1. april til til kai.r.mathisen@bi.no. Antall plasser er begrenset, så førstemann til mølla... (Merk påmeldingen "Tversover" - vi sender dette i mange kanaler, og vil gjerne vite hvordan folk fikk vite om det.)

Posted by Espen at 1:10 EM | Comments (0) | TrackBack

Februar 23, 2010

Foredrag om IKT i skolen

20. januar i år holdt jeg et foredrag ved åpningen av Statens Senter for IKT i utdanningen, i Tromsø. Senteret er en sammenslåing av en rekke initiativ rundt bruk av IKT. Min jobb var å være provoserende. Jeg forsøkte så godt jeg kunne, var ikke helt fornøyd med resultatet selv - syntes kanskje jeg var litt vel tøff mot lærernes IT-bruk, men så har jeg fått høre en hel del ting etterpå som tyder på at jeg kanskje ikke var så utenfor likevel.

Uansett, du finner video av foredraget her (bra videoside forøvrig) og presentasjonen i Slideshare - den er egentlig bare er en noe revidert opplisting av disse punktene.

Posted by Espen at 9:34 FM | Comments (1) | TrackBack

Januar 25, 2010

Ringer i vann - og forskjeller i norsk skole

Nettopp tilbake etter å ha holdt et foredrag for Ringer i vann-konferansen 2010, for omtrent 250 skoleledere (tror jeg). Syntes det gikk bra, morsomt å ha med min kone Lena, som faktisk sto nesten like mye bak dette foredraget som jeg har gjort (og som kan mer om reell praksis i norsk skole enn de fleste politikere og en hel del skolepersonell.)

Her er presentasjonen online:

..og en litt mer oppdatert PDF finnes også.

Posted by Espen at 3:18 EM | Comments (5) | TrackBack

Januar 6, 2010

IKT i skolen - paradokser og poenger

Jeg har, på kort varsel (i forigårs, faktisk), blitt bedt om å holde et foredrag ved åpningen av Statens Senter for IKT i utdanningen i Tromsø 20. januar. Siden jeg har jobbet med IKT-bruk i undervisning siden ca. 1982 og har mange meninger om saken, er det ikke noe problem å fylle tiden - men på den annen side har jeg aldri sammenfattet mine synspunkter systematisk.

Så jeg tenkte jeg skulle slå to fluer i et smekk - demonstrere bruk av teknologi for kunnskapsforedling, samt få testet ut noen av mine poenger med et krevende og kunnskapsrikt publikum. Herved inviteres du til å kommentere disse utsagnene, enten her i bloggen eller i dette Google Docs-dokumentet (og ja, jeg kommer til å vise frem et Google Docs-dokument under foredraget, se pkt. 2 herunder):

1. IKT-bruk i skolen bør legges på elevenes nivå, ikke på lærernes. Hvilket vil si at den bør være uredd, kreativ, utforskende, og ikke bundet til hvordan vi har gjort ting før. Bredt konsumert teknologi går gjennom tre faser: Substitusjon (vi bruker teknologien til å automatisere det vi gjorde før), ekspansjon (teknologien spres til mange områder) og til slutt innovasjon (eller strukturering) der teknologien brukes til å gjøre ting vi ikke kunne gjøre før. Bruk av IKT i vanlig skole er i fase to hva gjelder tilgjengelighet og fase en hva gjelder bruk.
2. De lette og avanserte verktøyene finnes der ute allerede. De klumsete og begrensede verktøyene holder vi på å utvikle. På anbud. Eller sagt på en annen måte: ClassFronter, Blackboard og It's Learning var avansert teknologi i 1998. Moderne undervisningsteknologi i dag er egen blogg, Twitter, Skype og Google Docs, fordi de fungerer på alle plattformer og støtter undervisning i stedet for administrasjon. I likhet med Olav Torvund er jeg i ferd med å slutte å bruke de sentralt tilbudte verktøyene her på BI (vi flytter nå fra Blackboard til It's Learning) for de verktøyene gir support som flytter en dårlig lærer opp til en middels lærer. Helt greit til sitt bruk, men jeg blir ikke motivert av å kunne være middels.
3. Samarbeidsløsninger må være åpne. I dag er den mest vanlige samarbeidsformen at folk sender hverandre Word-dokumenter med e-post. Dette er ikke fordi Word over e-post er så bra, men fordi det er minste felles multiplum - den løsningen du kan være sikker på at alle kan håndtere. Hvis du tar mål av deg til å bygge et verktøy alle kan samarbeide over, må du sikre at dette verktøyet kan kommunisere med minste felles multiplum. Eller sagt på en annen måte: Ikke forlang at foreldrene skal sjekke ClassFronter regelmessig - implementer heller en e-postløsning som informerer om viktige endringer automatisk.
4. Åpen kildekode (og andre moteløsninger) er ikke alltid løsninger. I debatten om bruk av IKT-løsninger i skolen henger man seg opp i moteretninger - ideer som er gode i utgangspunktet, men som så tilkjennes løsningsevner langt utover sitt opprinnelige område. Åpen kildekode er en slik løsning, der halvparten av de som forfekter den innenfor skolen ikke vet hva de mener - betyr det gratis programmer, tilgang til kildekode, eller åpne dataformater? Åpen kildekode fungerer best der sluttbrukerne er svært avanserte og trenger teknologien for å bygge videre på den heller enn å bruke den direkte. Det er ikke norsk skole, dessverre. Det betyr ikke at åpen kildekode ikke har en plass innen IKT-bruk i skolen, men at man må bruke fornuft.
   (Jeg er klar over at jeg inviterer til masse rasende innlegg her, men inkluderer punktet likevel. Men før du setter i gang og forteller at Linux er løsningen på alle problemer, les gjennom denne paragrafen men bytt ut "åpen kildekode" med LAMP, wiki, iPhone, Android, Google docs, LMS, SOA, etc. etc. etc.)
5. Ikke gi teknologien ansvaret for å løse organisatoriske problemer. (Mer om dette siden)
6. Lær elevene ting som er nyttige og som bare kan læres på skolen. Den viktigste dataferdighet man kan gi elevene er å lære dem å skrive touch. Deretter rettskrivning og vokabular. Deretter personlige informasjonshåndteringsstrategier. Teknologiferdigheten i seg selv (hvordan rotere et bilde i PowerPoint) lærer de best fra hverandre.
7. Ikke gi teknologien skylden for dårlig pedagogikk. Hvis elevene surfer i stedet for å høre på deg som lærer, har du ikke et teknologisk problem
8. IKT er ikke ny teknologi, og dagens løsninger er ikke avanserte. Jeg sendte min første internasjonale e-post i september 1985, samme år som BI innførte e-post med kalenderfunksjon for alle ansatte. Det er 25 år siden. PC, Internett og mobiltelefoner er ikke ny teknologi, noe elevene vet (for en ungdomsskoleelev i dag har Internett alltid eksistert.) Teknologi er ikke morsomt når det ikke lenger er nytt, og bør derfor ikke fremstilles som verken nytt eller morsomt (det verste jeg vet er lærere som sier "vi skal ikke gjøre dette kjedelig, med bøker og sånn") og derved implisere at det å jobbe med PC er en belønning i seg selv. IKT i skolen handler om innhold, tilgang, og bruksmuligheter. Teknologien er der, den.
9. Staten skal ikke være motoren i IKT-bruken. Et senter av denne typen bør heller være en katalysator, en lyttepost for innovativ bruk som oppstår ute i klasserom og lærerværelser. Det ligger i sakens natur at man da heller ikke skal legge begrensninger på bruksområder (hva med elektroniske lærebøker, matematikkundervisning over videokonferanse med lærere fra utlandet, undervisning med tusenvis av elever i klasserommet?) eller på hva slags teknologi som skal tas i bruk.
10. Læring, skole og skoleledelse kommer til å endres som følge av teknologibruk - sannsynligvis mer enn vi tror, uten av vi vet hvordan. Man overvurderer alltid teknologiens utvikling, og undervurderer dens effekt. Vi vet ennå ikke hvordan skolen vil se ut når vi virkelig begynner å ta i bruk de muligheter teknologien gir. Og det er helt greit. Den viktigste oppgaven sentrale myndigheter har når det gjelder teknologibruk i skolen, er å sørge for at innovasjon frigjøres fra institusjonelle og kulturelle rammebetingelser.

Posted by Espen at 12:41 EM | Comments (19) | TrackBack

Januar 2, 2010

Lesemengde og sosial intelligens

Hvorfor har nordmenn slike fordommer mot intellektuelle prestasjoner?

En av kommentarene til Frode Saugestads kronikk i Aftenposten (som jeg tidligere har kommentert) sier i et nøtteskall noe om "folk flests" fordommer mot lærdom og ambisjoner. Signaturen kathrinem (det er ca. kommentar nummer 46 i denne diskusjonen) skriver:

Frode Saugstad, jeg gir deg en utfordring: Du som mener Harvardstudenter leser ett års "norsk pensum" på en måned, kan du da ta medisinstudiet mitt på et halvt år? Dette gleder jeg meg til å se! Jeg har kilo på kilo med bøker ventende på deg. Også lurer jeg på: harvardstudenter som leser ett år på en måned, har de sosial intelligens? Hvordan fungerer de egentlig sånn utenom Harvard?

Her er det to påstander som fremkommer:

1. Vedkommende tviler på om det egentlig er mulig å lese et års norsk pensum på en måned.
2. Folk som er i stand til denslags (om de finnes), kan i hvert fall ikke ha sosial intelligens.

Dette kan imøtegåes ganske kort:

1. Det er ikke bare fullt mulig, men ganske enkelt, å lese et norsk pensum på en måned, i hvert fall nok til å stå til eksamen. Medisinerstudiet er ikke et gjennomsnittlig norsk universitetsstudium hva arbeidsmengde angår, men det finnes helt sikkert folk som klarer det på en måned også.
2. Studenter ved eliteuniversiteter er etter min oppfatning mer sosialt intelligente enn gjennomsnittstudenten. Men siden jeg ikke har sett studier av dette, kan jeg jo gi et eksempel: Barack Obama - førstemann i sitt kull ved Harvard Law School. Han bør vel kunne sies å fungere brukbart også utenfor Harvard.

Jeg skal utdype begge svar med egen erfaring, siden jeg nå engang har studert der borte.

Dette at man rett og slett ikke tror det er mulig å ta til seg så mye kunnskap på så kort tid er kanskje det minste problemet. La meg ta en analogi: Jeg er en gjennomsnittlig norsk langrennsskiløper - habil på tur, har teknikken, men har aldri gått aktivt. For noen år siden, mens jeg så Holmenkollens 50-kilometer ute i Marka, gjorde jeg meg den refleksjonen at eliteskiløperne ikke bare holdt et høyere tempo enn jeg kunne klare å komme opp i, men at de holdt det tempoet i 50 km. De var altså mange ganger bedre enn meg - noe som kunne være vanskelig å tro, men det er jo lett å måle fysiske prestasjoner.

Det er mye større relative forskjeller på mentale prestasjoner enn fysiske - men de er mindre synlige. For å ta arbeidsmengde først: I det første semesteret på DBA-studiet på Harvard Business School, høsten 1990, hadde jeg fem kurs, alle obligatoriske. Kursene gikk over 13-15 uker. Tre av kursene var "lesekurs" for å lese seg opp på et fagområde, de andre var kvantitative (statistikk og mikroøkonomi). I et av lesekursene (strategi) hadde vi to bøker å lese og sammenligne stort sett hver uke, totalt 22 bøker. I det andre (MIS) hadde vi stort sett en bok hver uke. I det tredje (organisasjonspsykologi, som ble forelest for bachelor, master og doktorgradsstudenter samtidig) hadde vi 80 akademiske artikler + 40 ekstra for doktorgradsstudentene. Disse lesemengdene er på ingen måte uvanlige for den typen eliteuniversiteter Harvard tilhører.

Jeg kom meg gjennom alt sammen unntatt mikroøkonomien, tildels med gode karakterer. Det samme gjorde 10 av mine 11 medstudenter. Det skyldtes hurtiglesningsteknikk, gode notater (jeg hadde lært meg touch og tok alt på PC, går stadig tilbake til disse notatene), svært lange arbeidsdager og godt samarbeid studentene i mellom (vi laget kollokviegrupper for å diskutere og hjelpe hverandre med notater og oppgaver.) Jeg hadde også fordelen av å kunne statistikk fra før, så jeg kunne slappe litt av i det faget.

Hva gjelder sosial intelligens - mine studiekolleger (fra USA, Guatemala, Japan, Canada og altså Norge) var noen av de mest interessante mennesker jeg noensinne har møtt. En hadde startet et kontorutstyrsfirma, en annen hadde vært konsulent over hele verden, en tredje hadde jobbet med sultproblemer for FNs matvareprogram i Latin-Amerika, en fjerde med utvikling av språkgjenkjenningssystemer for IBM, bare for å nevne noen. Stimulerende diskusjoner om samfunnsspørsmål, litteratur og sport (jeg lærte mye om amerikanske idrettsgrener) i alle lunsjpauser. Noen var, på amerikaneres vis, svært opptatt av ulike former for veldedig arbeid. Noen trente hardt ved siden av studiene. En av dem holdt bryllup for sin eldste datter sommeren etter. To av mine kolleger giftet seg etterhvert - de bor nå i Singapore. Vi hadde en litt innesluttet og eksentrisk kar, og en meget taus kvinne - men de var absolutt med og ga sitt bidrag til samarbeidet. Gruppen var humørfylt, støttet hverandre, og jeg regner dem stadig som gode venner og fortrolige - nettopp fordi vi gikk gjennom et så hardt studium sammen.

Jeg vet ikke hva en "gjennomsnittlig" lesemengde er på et norsk universitetsstudium, men ut fra et kurs på BI eller hva min eldste datter studerte på Blindern vil jeg si det er omtrent fire kurs pr. semester, 1-3 bøker, gjerne sammenfattende, til hvert kurs, samt toppen 15-20 artikler i tillegg. Med andre ord, for en som er vant til Harvards lesepress, er det ikke er noe om helst problem å klare et gjennomsnittlig norsk pensum på en måned. Og la meg si det med en gang - jeg jobbet svært hardt med mitt studium, men noen av mine medstudenter virket som det tok det hele nokså enkelt. To av dem hadde faktisk begynt på et doktorgradsstudium for å trappe litt ned på arbeidspresset...

Det er klart min erfaring ikke utgjør noe forskningsmessig datagrunnlag, men jeg har altså observasjoner der de fleste bare har fordommer. Jeg har ikke noe problem med å akseptere at mennesker kan gå på ski eller løpe maraton på nivåer høyt over meg - uten at det gjør dem til monstre uten sosial intelligens. Min erfaring tilsier at det samme gjelder for mentale prestasjoner.

Så hvorfor har vi den fordommen at folk som kan lære mye fort må være sosialt uintelligente?

Jeg tror det ligger en underforstått Kalvinisme i den norske folkesjel - "hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg", for å sitere Bjørnson. Det skal liksom være balanse i regnskapet. Rike folk er sikkert ikke lykkelige. Skolelys har nok en mørk side og kan i hvert fall ikke være gode i idrett. Så ser man ikke Jo Nesbø, som var fotballspiller i landslagsklasse, musiker, siviløkonom (han bygget opp DnBs valutatrading) og krimforfatter.

Det går nok til helsike for ham også, skal du se. Ellers hadde det jo ikke vært rettferdighet i verden.

Oppdatering 6. januar 2010: Jeg krysspostet denne til min blogg i Aftenposten - og der begynner det å bli endel bra kommentarer!

Posted by Espen at 2:54 EM | Comments (8) | TrackBack

Desember 28, 2009

Om amerikanske vs. norske universiteter

Det er mye å si både om Frode Saugestads kronikk i Aftenposten om hvor mye dårligere norske universiteter er enn amerikanske, og om innleggene i kommentarfeltene etterpå. Han har definitivt et poeng, men å sammenligne norske universiteter (som begynner å bli en nokså broget masse) med amerikanske eliteuniversiteter blir litt som å sammenligne norsk basketball med NBA - det blir å sidesette det beste fra en stor nasjon (og dessuten et verdenssenter for læring) med det gjennomsnittlige i Norge. Det er en himmelvid forskjell mellom eliteuniversitetene i USA og de mer gjennomsnittlige - og sammenliknet med dem kommer ikke Norge så dårlig ut.

Dermed er det ikke sagt at vi ikke kan bli bedre, og fremfor alt at vi systematisk kan begynne å bruke de amerikanske eliteinstitusjonene både som sammenligningsgrunnlag og som en mer integrert del av et norsk utdanningssystem enn vi gjør i dag.

Først, litt opprydding om ordbruk og annet:

• "Amerikanske Harvard er det ubestridt beste universitetet i verden."
  Beklager, men dette er upresist (og jeg må ta høyde for at ingressen ikke skrives av kronikkforfatteren her.) Harvard har en ubestridt plass blant verdens beste universiteter, men enkeltvise og presise rangeringer for hele universiteter blir meningsløse. Mange andre universiteter både i USA (MIT, Princeton, Columbia, Stanford, Carnegie-Mellon, Yale, bare for å nevne noen) og andre steder er på høyde med Harvard innenfor enkelte fagområder og samlet sett. Hva gjelder studieopplevelse, blir Harvard rett som det er rangert etter colleges som Williams, Amherst og Yale. Universitetsrangeringer er omtrent som hotellrangeringer på internett - de gir en generell pekepinn om kvalitet og opplevelse, men ikke mer. Your mileage may vary, som det heter.
• Harvard er dyrt, men mindre enn man skulle tro. Støtteordninger ("needs-blind admission") gjør at gjennomsnittsbetalingen er svært mye lavere enn de 300 000 pr år som nevnes (et beløp som også inkluderer kost og losji, i hvert fall det første året). En rekke teaching colleges er også dyrere enn Harvard. Igjen - det kommer an på hva man sammenligner med. Tapt arbeidsfortjeneste og studielån i Norge kommer opp i nesten det samme - og da har man ikke en en stor forventet inntektsvekst etter avlagt eksamen som motvekt.
• At Harvard-studentene leser et norsk årspensum på en måned kan nok stemme for enkelte kurs, men dette tallet må ikke brukes som generelt grunnlag. Men forskjellen er betydelig: Når jeg sammenligner kurs på Master- og doktorgradsnivå som jeg kjenner til, er tallet heller at Harvard-studentene leser 2 - 4 ganger så mye i gjennomsnitt. Men det er betydelig variasjon, uten at jeg kan si at jeg har funnet kurs i Norge med høyere ambisjonsnivå enn på Harvard.

Kommentarene etterpå bærer preg av begrepsforvirring og lite kunnskap om amerikansk vs. norsk høyere utdanning:

• Mange kommenterer at det norske opprykkssystemet ikke er meritokratisk, er preget av kameraderi og gruppetenkning, at disputaser er teaterforestillinger, og så videre. Denne diskusjonen foregår i USA også, minst like mye som i Norge. Og den foregår både på eliteuniversiteter og de mer alminnelige. Å foreta noen analyse basert på hissige innlegg fra begge sider blir ganske vanskelig.
• Noen kommentatorer hevder at "alle blir professorer" i USA. Dette stemmer ikke - det er bare at begreper og systemer er forskjellige fra i Norge. Riktignok kaller studentene en for "professor" i undervisnings- og veiledningssituasjoner, men tittelen er her den samme som "lærer", omtrent som på fransk. Det formelle opprykkssystemet (tenure track) i USA er tredelt, og krever doktorgrad før man begynner: Assistant professor (tilsvarer omtrent norsk amanuensis, en rekrutteringsstilling), associate professor (tilsvarer omtrent førsteamanuensis) og professor (tilsvarer omtrent norsk professor). I tillegg kommer spørsmålet om "tenure" - fast stilling. Noen universiteter praksiserer at man må ha "full professorship" for å bli tenured, andre kan gi tenure også til associate professors. Det finnes i tillegg mange andre stillinger som kan innehas as folk uten doktorgrad, som lecturer, scholars, fellows etc. Disse folkene tiltales også som "professor" av studentene når de underviser et kurs.
• Universiteter i USA deles gjerne inn i "research universities" (hovedvekt på forskning og publisering) og "teaching universities" (hovedvekt på undervisning, gjerne undergraduate) - og det finnes elite- og gjennomsnittsinstitusjoner i begge kategorier.

Min største bekymring rundt denne debatten er at et fokus på forskjeller mellom amerikansk elite og norsk gjennomsnitt setter norske høyere læreinstitusjoner inn i en konkurranse de ikke kan - og ikke heller skal - vinne.

Problemet er ikke at det er gjennomsnittsforskjell mellom amerikanske eliteuniversiteter og det norske utdanningssystemet, men at et manglende nivå i norsk videregående skole og på lavere universitetsstudier skal føre til at gode norske studenter ikke kan komme inn blant eliten i USA, uansett hvor gode de individuelt måtte være. Harvard har 1800 plasser for undergraduates, men mottar mer enn 2000 søkere med perfekt SAT hvert år. Det å komme inn er ikke bare et spørsmål om poengsummer (slik det er i Norge), men også om utenomfaglig aktivitet, gode anbefalinger fra lærere og arbeidsgivere, og at man kan vise til et faglig nivå på høyde med sine konkurrenter. Dette krever en helt annen innstilling til utdanning, og et mye tettere samarbeid mellom lærer og elev, enn tilfelle er i dag.

Jeg har opplevd lærere fra videregående skole som ikke kan skrive engelske anbefalinger for sine studenter. Jeg har også møtt i hvert fall en kjent universitetsprofessor som ikke vil skrive dem, fordi risikerer man jo at de beste bachelor-studentene forsvinner til utlandet i stedet for å begynne et Master-program i Norge.

Norsk overtilpasning til det europeiske Bologna-systemet (3 år bachelor + 2 år master som det eneste riktige og saliggjørende), samt mangel på elite-"tracks" fra begynnelsen av (med Bachelor som en slags fortsettelse av en "alle skal med" videregående skole) gjør at skal man komme inn på et amerikansk eliteuniversitet, må man enten gå gjennom et amerikansk skolesystem, ta IB, eller komme inn på et middels amerikansk bachelorstudium og gå videre mot eliteuniversitetene derfra. Med vanlig videregående eller en alminnelig norsk bachelor (uansett karakternivå) har man ganske enkelt svært liten sjanse for i det hele tatt å bli vurdert. Og da blir norske studenter ved amerikanske eliteinstitusjoner enslige unntak - inne mer pga. forbindelser eller tilfeldigheter enn fordi de er gode.

Utdanning er i dag en global bransje, og det er ikke lenger de som ikke kom inn i Norge som reiser ut - nå ser det i stedet ut til at det er de beste som drar. Norsk utdannings- og forskningspolitikk må ta dette inn over seg. Man må se på utenlandske eliteuniversiteter som et sted systematisk å plassere de beste studentene, for deretter å rekruttere dem tilbake, heller enn som et litt brysomt system som skaper ekstraarbeid fordi det ikke passer inn i de standardiserte sjablongene.

Posted by Espen at 7:40 FM | Comments (11) | TrackBack

August 17, 2009

Universitetsbiblioteket i Bergen med knallvideo

Dette er noe av det beste jeg har sett fra noen høyskole i Norge:

(Via Twitter fra Miromurr)

Posted by Espen at 11:45 FM

Juli 28, 2009

Hvordan få kontroll i klasserommet?

Jeg har blitt bedt av Bjerke videregående skole (som har et visst samarbeid med BI, visstnok) om å holde et foredrag for lærerne med tema "Hvordan få kontroll i klasserommet". Jeg har tenkt å legge det opp ved å ta deler av min bok om case-undervisning, særlig de kapitlene som omhandler ren undervisningsteknikk og egen fremtreden, men også supplere med andre erfaringer. Dette innlegget er nærmest litt høyttenking rundt temaet.

Det der med kontroll i klasserommet er ganske interessant. Selv har jeg som regel ikke noe problem, men jeg er 193 cm høy, snakker flytende engelsk (og underviser på det språket, som regel), går med dress og foreleser for relativt utvalgte studenter som ønsker både å lære noe og å få en god karakter - ting de ikke kan få uten at de lar meg bestemme. Situasjonen er jo litt anderledes for en lærer med umotiverte eller kunnskapsløse elever som ikke ser på det som tilbys dem som relevant eller oppnåelig.

Det er et element av egen personlighet i det å ha kontroll i klasserommet, men jeg tror ikke det har så mye med fysikk, kjønn og fremtreden å gjøre. En av mine døtre hadde en liten, vennlig, og svært feminin lærerinne på barneskolen som bare trengte å komme inn døren i klasserommet for at klassen øyeblikkelig skulle falle til ro. (Med kontroll mener jeg ikke kadaverdisiplin - selv liker jeg livlige diskusjoner - men at læreren kan styre ting i riktig retning og være høyeste domstol). Men hvordan tenke gjennom dette systematisk?

Her er noen mulige innfallsvinkler:

• En mulighet kunne jo være å ta utgangspunkt i Max Webers autoritetstypologi: Karismatisk, tradisjonell, og legal-rasjonell. Den første er grei å trekke på hvis man kan, og der finnes det mange tricks, men læreren skal jo ikke være bare sirkushest eller TV-predikant. Den andre er i ferd med å forsvinne, men det er fremdeles mye igjen (særlig hos innvandrerungdom, som kan være en grunn til at de gjør det bedre på skolen). Den tredje er den vi liker å forholde oss til, som et liberalt demokrati, der læreren er den som har autoritet fordi det er mest hensiktsmessig og i henhold til regler vi kan være enig om fremmer målet med klasseromsaktiviteten. Alle disse autoritetstypene er i sving og kan brukes av en lærer, men jeg tror man kan gjøre store feil ved å bruke feil type autoritet i feil situasjoner.
• En annen mulighet er å tenke i retning av Kurt Lewins ledelsesklimatypologi: Autoritært, demokratisk og laissez-faire, en innfallvinkel som gjør at man kan snakke om stadier i autoritet. Jeg mener det er svært viktig å etablere autoritet tidlig i en relasjon til en klasse, for deretter å slippe opp innenfor de rammene man har etablert. Jeg har sett litt for mange lærere starte sine klasser med å forsøke å bli likt, lar elevene ta av i ulike retninger, for deretter å måtte foreta upopulære og autoritetsødeleggende innstramninger.
• En annen mulighet er å ta utgangspunkt i hundepsykologi og flokkdynamikk: elever ønsker autoritet og vil finne den, enten hos læreren eller et annet sted, omtrent som en hund ønsker at eieren tar styringen. En hund har det bedre når den blir styrt, når den kjenner sin plass i flokken og slipper å forsøke å være leder, en jobb den ikke har forutsetning for. En eier som duller med hunden og lar den bestemme, utløser lederinstinkter uten lederegenskaper - og du skaper en hund som er utrygg og dermed ustabil (for ikke å snakke om at den legger seg til en masse uvaner). Det er litegrann som med uniform i det militære - det er slitsomt og man ser ut som alle andre, men på den annen side slipper man å tenke på hva man skal ha på seg om morgenen.
• Det er vel ikke til å unngå at man må snakke litt om reaksjoner - hva man kan gjøre for å belønne eller straffe avvik fra det man ønsker elevene skal gjøre. Hvilke sanksjonsmuligheter råder man over - i klasserommet og i et kurs - og hvordan skal man bruke dem.
• Og til slutt har jeg strukturen fra min egen bok: Forventninger, flyt og feedback. Og kan diskutere hvordan disse kan brukes for å skaffe seg kontroll over en klasseromssituasjon.

Hele diskusjonen forutsetter jo at man faktisk ønsker kontroll i klasserommet, så jeg bør vel bruke litt tid på å definere hva jeg mener med kontroll og hvorfor det kan være en fordel.

Kommentarer/ideer/anekdoter/annet?

Oppdatering 13.8: Det gikk fint - hyggelig og responsivt publikum, mye mindre ideologisert enn jeg hadde fryktet. Og en rektor med vonde sko er absolutt å foretrekke. Presentasjonen (som PDF) finner du her.

Posted by Espen at 8:51 FM | Comments (6)

Mai 25, 2009

En dannelseskronikk og - debatt

Tora Aasland, forskningsminister, har en interessant kronikk som, hvis du leser den fort, ser ut til å være nok en vag "mer av alt" diskusjon av alt som er bra i akademia. Ved nærmere gjennomlesning (og det er vel noe av poenget med dannelse) tar den opp viktige spørsmål og peker i interessante retninger.

Hennes argument er at begrepet dannelse endres som et resultat av samfunnsutvikling, og nevner flere momenter som må taes med i debatten: At nyhetstilfang og debatt ikke lenger kommer gjennom filtrerte kanaler og dermed blir noe individuelt, som man må læres opp til å gjøre...

Der det før fantes noen relativt få informasjons- og debattkanaler der relevante samfunnsspørsmål regelmessig sto på dagsorden, utgjør nå samfunnsdebatten et stadig smalere segment i medie- og internetthverdagen, som ofte domineres av underholdning og markedsføring. Å holde seg informert på viktige samfunnsspørsmål blir dermed i økende grad et aktivt valg den enkelte må ta. En utfordring i det nasjonale dannelsesprosjektet må derfor være å motivere innbyggerne til å ta dette valget.

... samt at en økende utdanningsgrad endrer grunnlaget for hva som er dannelse: I dag utdannes det flere med doktorgrad (1244) enn universitetsgrader i 1960 (1193). Det er klart at dannelse som begrep (og oppmuntring til dannelse som offentlig støttet aktivitet) vil måtte foregå på ganske andre måter gitt 50 års utdanningsrevolusjon.

Aasland fokuserer på helhetlighet innen utdanning, med varierte undervisningsformer som oppmuntrer til intellektuell nysgjerrighet og kritisk tenkning. Jeg synes dette er spennende tanker, men ser samtidig at skal du gjøre karriere innen akademia, der det den motsatte strategien - laserfokus på et meget lite område og publisering i små tidsskrifter med liten almen lesekrets - som er det som belønnes. Undervisning, for eksempel, er for manges vedkommende sett på som en distraksjon man bør gjøre minst mulig av, og bruken av studentaktive undervisningsformer som casediskusjoner, teknologimedierte felles kunnskapsrom og helhetlig evaluering noe som er forbeholdt ildsjeler som tør å stille seg laglig til for hogg. Når byråkratiet (prisverdig nok) skal forsøke å fremme undervisningskvalitet og variasjon, ender man opp med flere regler, standarder og evalueringer, hvis hensikt ikke er å gjøre livet lettere for pionerene, men å tvinge de som ikke vil opp fra et helt uakseptabelt nivå til et slags prosessuelt minimum, noe som igjen gir en regresjon mot gjennomsnittet. (Det samme gjelder kvalitet i evaluering: Hvis du stryker en student, får du i utgangspunktet dobbelt så mye jobb (begrunnelse, klaging, mas om tilleggsevalueringer og gjenopptakelse) som hvis du gir vedkommende en E.)

Når det gjelder dannelse i betydningen helhetlighet, er dessverre avstanden stor mellom festtaler og virkelighet. Det er svært oppmuntrende at forskningsministeren starter denne debatten, men jeg håper den ikke ender opp i enda en rekke skjema jeg må fylle ut for å vise at jeg fremhever helhetlighet og kritisk tenkning i min undervisning. Hva med i større grad belønne og synliggjøre det som er bra, og kanskje også det som er dårlig, også innenfor tverrfaglighet og kunnskapsformidling?

Så gjenstår det bare å forsøke å finne ut hvor denne debatten skal føres - i blogger, Twitter, Facebook eller Aftenposten....

Posted by Espen at 6:33 EM

Mai 14, 2009

Twitter med Bård Vegar

Utdanningsminister (jeg fikser ikke "kunnskapsminister", det gir for mange ubehagelige assosiasjoner) Bård Vegar Solhjell er på Twitter, og dermed fritt vilt for direkte spørsmål og diskusjon (og det er faktisk utmerket).

I kjølvannet av det jeg skrev i Aftenposten mandag hadde vi følgende lille (svakt forkortede) meningsutveksling (stort sett tagget med #ap3071001):

espenandersen: @bardvegar Skulle gjerne hatt din reaksjon på lovforslaget om tilpasset undervisning - eller om saken i det hele tatt. #ap3071001

bardvegar: @espenandersen ikkje sett lovforslaget enno. Interessant artikkel av deg. Du veit kanskje at eg har møtt Bjørn B og engasjert meg i saka?

espenandersen: @bardvegar Jeg vet du er engasjert i den spesielle saken - vanskeligheten ligger i prinsippspørsmålet.

espenandersen: @bardvegar Skal skolen være 10 år med fast innhold eller 10 år der alle skal komme så langt de kan? #ap3071001

bardvegar: @espenandersen skulen skal gje alle noko å strekke seg etter. Vi må bli betre på sterke elevar, men treng meir enn 140t for å utdjupe!

espenandersen: @bardvegar #ap3071001 Greit nok - da ser jeg frem til en utdyping i Aftenposten, eller din blogg, eller hvor som helst.

Og der står saken. Jeg må gi utdanningsministeren honnør for åpenhet og respons. Det er faktisk glimrende at Bård Vegar Solhjell fremholder at skolen skal gi alle noe å strekke seg etter. Det gjør den ikke nå, men prinsippet er i alle fall på plass. Nå gjenstår bare reglene og gjennomføringen. De ser jeg frem til!

Posted by Espen at 1:54 FM

Mai 12, 2009

På sitt nivå

....var den opprinnelige tittelen min siste kronikk i Aftenposten, som redaksjonen omdøpte til "Noen elever vet mer".

Her følger kronikken med lenker og noen mindre endringer (man finner alltid feil etter at man har sendt noe inn, og gjerne etter at det har stått også), for mer lokal kommentering og diskusjon:

På sitt nivå

Espen Andersen, mai 2009

Nylig rapporterte TV2 om Bjørn Brodtkorb, 12 år, som går i 6. klasse men leser matematikk til 1. videregående. Skolen verken kan eller vil tilby ham meningsfull undervisning, og tvinger ham i stedet til å følge 6. klasse nivå.

Flinke barn som holdes igjen er velkjent for alle som er opptatt av norsk skole, men nå skjer ting som kan hjelpe Bjørn. Fra en ideologisk debatt med rop om broilertenking versus tvungen middelmådighet, begynner barna selv å få en stemme: Barneombudet uttaler at alle barn har rett til undervisning på sitt nivå, noe som man skulle tro var en selvfølge men som ikke er nedfestet i lovverket. Alt i orden?

Dessverre. Loven og departementet betrakter ”tilpasset opplæring” som ”innenfor alderstrinnet”. Med andre ord, Bjørn har rett til å få undervisning i 6. klassepensum. Han kan få gå gjennom 6. klasseboken i løpet av en uke, men så er det stopp. Mange skoler og lærere vil – av velvilje eller som prøveordninger – tilby noe utover dette. Men ”tilpasset undervisning” er ikke tilpasset de gode elevene i det hele tatt, uansett hva Barneombudet sier.

I disse dager legges det frem et utmerket lovforslag som blant annet sier at alle barn skal få undervisning på sitt faktiske nivå:

Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag til lovendringer som sikrer at elever på høyt faglig nivå i grunnskolen kan ta fag på høyere nivå, herunder videregående nivå, uten å miste retten til videre grunnskoleutdanning eller på annen måte få svekket stilling i utdanningssystemet.

Legg merke til den siste setningen. Hittil har det vært slik at ditt barn må ta privatisteksamen for å kunne ”bli kvitt” faget, og – før det kan gjøres – si fra seg retten til opplæring. Dette sikrer effektivt at tilpasset opplæring er tilgjengelig kun for de med penger (privatskole) eller egne kunnskaper (hjemmeundervisning). Har du ikke penger og akademikerforeldre, sitter du i klisteret.

Dette er egentlig et spørsmål om skolen være 10 år av ditt liv der du skal lære så mye som mulig, men 10 år der du skal lære 10 års pensum, ikke mer og ofte mindre. Du må gjerne drive med avansert matematikk, men det skal skje i fritiden, og du må kjede deg gjennom tusenvis av repetisjonsoppgaver du gjorde deg ferdig med for tre år siden. Ikke rart flinke elever synes det er liten vits i å strekke seg. Bedre å sette hjernen i park og kanskje finne på noe ugagn.

Men – med denne lovendringen er vel alt bare fryd og gammen?

Dessverre, og da er vi fremme ved den virkelige skandalen: Hvordan kan det ha seg at Bjørns skole ikke klarer å spa opp en lærer som kan undervise grunnkurs videregående i matematikk?

Problemet med norske læreres elendige matematikk-kunnskaper er velkjent. Men problemet er faktisk verre enn som så: Faglig svake lærere kan faktisk føre til at den flinke eleven går ned i kunnskapsnivå – og ikke bare fordi han eller hun kjeder seg.

For meg ble dette klart da vi forsøkte å få til engelskundervisning ”på sitt nivå” for våre døtre. De snakker flytende engelsk, et resultat av oppvekst i USA og språkinteresse.

Første datter var kjempeheldig: Hennes engelsklærer, en dame i 50-årene, var kunnskapsrik og syntes det var morsomt med en elev som snakket bedre enn henne selv. For neste datter gikk det ikke så bra: Hun fikk en (mannlig) lærer i 40-årene som verken var motivert eller dyktig nok. Det ble en ganske slitsom situasjon - jeg ble til slutt så sint at jeg spurte læreren i et møte om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Jo da, det kunne han. Fint, svarte jeg, da tar vi resten av møtet på engelsk. Nei, det var han – engelsk faglærer på ungdomsskolen – ”ikke komfortabel med”. Datter nummer tre har en mellomting – hun må følge den vanlige undervisningen, og har ikke har lært mer enn fem nye ord på et år. Men til neste år har skolen et opplegg der hun kan ta grunnkurs videregående i 10. klasse.

Men hvordan kan elevene gå ned i kunnskap? Engelsk er et språk med relativt få grammatiske regler – å snakke korrekt er i stor grad er et spørsmål om språkfølelse, rettskrivning et spørsmål om å ha lest nok. Denne språkfølelsen er vanskelig å opparbeide i et norsk klasserom: En av våre døtre fikk beskjed om å oversette ordet "mean" til norsk. Det kan oversettes med "ondskapsfull", ”gjerrig”, ”gretten” "virkemiddel", "gjennomsnitt", ”bety” og "mene" (og, som slang, ”bra”). Hun valgte feil alternativ og fikk feil på oppgaven...

Elendig uttale og dårlig ordforråd er også et problem. Mange engelsklærere snakker ”lærerskoleengelsk”, en slag Oxford-engelsk med sterk norsk aksent og uten den flyt, diksjon og idiomatiske lekenhet denne sosiolekten krever hvis den skal høres naturlig ut.

Engelsk er et språk som nærmest forlanger at man leker med det, som gjenskaper seg selv (hvis du ønsker å lage nye ord, vær så god) og har svært presise formuleringer og nyanseringer. Uten at jeg er ekspert, regner jeg med at det samme gjelder matematikk og andre fag – man lærer seg i alle fall en rekke snarveier og bruker henvisninger til tidligere løsninger når man blir god.

Med dagens globaliserte og velutdannede befolkning blir det ikke færre elever som ligger foran pensum, enten de har gått på privatskole i utlandet eller bare har bodd der. Selv den vanlige skoleeleven leser massevis av engelsk på nettet, kommuniserer på et slags pidgin i nettsamfunn, ser filmer uten dubbing og hører på engelske lydbøker.

Stadig oftere vil eleven kunne mer enn læreren – og det må læreren venne seg til. Forsøk på å bruke posisjonsautoritet når man mister kunnskapsautoritet kan ende ille – elevene gjennomskuer det. Foreldre og etter hvert myndigheter vil forlange det beste for hvert enkelt barn. Lærerrollen må da omdefineres, nok en gang, og inkludere muligheten for at noen elever vet mer enn en selv.

Personlig er jeg vant til dette. Jeg underviser strategi og teknologi for voksne ledere, og må alltid gå ut fra at det finnes minst en person i salen som kan mer om en enkelt bedrift eller bransje enn meg. Da må jeg få vedkommende inn som en ressurs heller enn en konkurrent. Det krever diplomati, selvtillit, gode kunnskaper – og at man venner seg til å gå på trynet en gang i mellom.

Med andre ord, at man er en skikkelig lærer.

Det er å håpe at dette lovforslaget går igjennom, slik at Bjørn og andre barn med evner og interesser i forkant av sin alder skal slippe å pines gjennom timer og dager med tåpeligheter ingen voksen person ville funnet seg i.

Det er faktisk en menneskerett, uavhengig av foreldres lommebok, å få lov til å utnytte sine evner og bli så god som man både vil og kan.

Posted by Espen at 12:53 EM | Comments (1)

Mai 4, 2009

Eleven for flink for læreren

Artikkelen om Bjørn, 12 år gammel, som går i 6. klasse men leser matematikk til 1. videregående og som skolen nekter å undervise på sitt nivå, er ikke noe nytt - jeg har selv både opplevd dette og skrevet om det. Men det skjer ting: Barneombudet uttaler at alle barn har rett til undervisning på sitt nivå, Og i disse dager legges det frem aldeles utmerket lovforslag som blant annet går ut på, nettopp, at alle barn skal få undervisning på sitt nivå:

Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag til lovendringer som sikrer at elever på høyt faglig nivå i grunnskolen kan ta fag på høyere nivå, herunder videregående nivå, uten å miste retten til videre grunnskoleutdanning eller på annen måte få svekket stilling i utdanningssystemet.

Tiden er overmoden for å få dette gjennomført. Jeg har vanskelig for å se at noen skulle ha problemer med dette - men det skal bli spennende å se. Vanligvis forklares dette hullet i lovverket med at endel skolepolitikere og byråkrater lider av overdreven likhetsideologi, men jeg tror det stadiet er i ferd med å passere. Neste innvending er gjerne byråkratisk i natur: Vanskeligheten med å koordinere undervisningen - hvordan tilpasse timeplaner og lærerressurser, som gjerne er vanskelig på tvers av organisasjoner. Men også det lar seg ordne med litt velvilje, som regel med betydelig innsats av elevens foreldre.

Men den virkelige skandalen er det få som ser her: Hvordan kan det ha seg at denne skolen ikke klarer å spa opp en lærer som kan undervise 1. videregående pensum i matematikk? Såvidt jeg vet er dette også pensum på lærerskolene, og man setter da ikke folk som ikke kan fag til å undervise for vanlige elever heller?

Eller gjør man?

Posted by Espen at 10:50 FM | Comments (16)

April 29, 2009

Universitetets ende

Har fått flere tips om Mark Taylor's artikkel End the University as We Know It fra New York Times. Selv er jeg nokså frustrert over spesialiseringen innenfor business schools, uten at situasjonen er så ille som det blir beskrevet her. Skulle gjerne blitt kvitt institutt- og avdelingsgrenser - kan ikke helt se hva godt de gjør, utover å forhindre at man trenger å forholde seg til hvert eneste spørsmål som kommer.

På den annen side holder jeg akkurat på og rekrutterer Ph.D-studenter. Jeg tenderer til å fortelle kandidatene at deres fremtidsutsikter, i alle fall finansielt, ikke er spesielt lystelige. Det skiller turistene fra de som ønsker en skikkelig reise, i alle fall.

Endringsforslagene er jeg stort sett enige i - skjønt i praksis gjøres mye av dette allerede, bortsett fra punkt 4 (mindre bokskriving) og 6 (kutt ut livslange stillinger). Dessverre er det slik at alle interne mekanismer driver karrierer mot spesialisering og skriving for små miljøer (noe en venn av meg kaller gjensidig mental masturbasjon), men flere og flere er i alle fall klar over problemet, rett og slett fordi miljøer utenfor universiteter og høyskoler (forskningssentre, private firma) i så mange tilfelle ligger foran den forskningen som gjøres på universitetene.

Posted by Espen at 8:49 EM

April 23, 2009

Nettverksbygging for dinosaurer (presentasjon)

Her er presentasjonen fra foredraget Ragnvald og jeg holdt idag. Dessverre fikk vi ikke tatt opp lyden (det ser ikke ut til at Skype kan gjøre dette når man bruker video,) men det betyr jo bare at det er rom for forbedring her.

Posted by Espen at 9:51 EM

April 17, 2009

Institusjonelle blindtarmer

Reportasjen i Morgenbladet om avskaffelsen av Lagtinget minner om følgende lille historie fra BI, som såvidt jeg vet ikke har stått på trykk før, men som fortjener gjenfortelling:

BI har flyttet mange ganger etterhvert som institusjonen har vokst. Den ble stiftet på Vinderen i 1943, førte en noe omflakkende tilværelse med leide lokaler, blant annet i Pilestredet, inntil (tror jeg) 1978 tidlig 70-tall 1967, da det ble innflytting i egnede lokaler på Frysja i Maridalen. Der ble man ikke lenge, allerede i I 1981 1979 var det tid for flytting til Nadderud i Bærum. I 1989 flyttet vi til Sandvika (det husker jeg godt, jeg var nestleder i IT-avdelingen og hadde ansvaret for flyttingen av teknologien). I 2005 flyttet vi til vår nåværende lokasjon i Nydalen.

Selv var jeg student på Nadderud fra 1982 til 86. På Nadderud var starten på første forelesning alltid klokken 0835, et noe kronglete tidspunkt, siden forelesning pluss pause alltid var en time, og timeplanen dermed ble nokså komplisert, med alt forsinket fem minutter frem til lunsj. Etter lunsj det hele timer og halvtimer igjen.

Da vi flyttet til Sandvika i 1989 ble det naturligvis nødvendig å revidere timeplanen. En veteran i BI-systemet, T. W., fikk jobben med å gjøre dette. Hun stusset over de rare tidspunktene - hvorfor begynte egentlig forelesningene 0835? Hun mente de burde begynne 0830, men for å være på den sikre siden, innledet hun et detektivarbeid for å finne ut hvorfor man begynte 0835 før hun endret det - det kunne jo tenkes at det lå en fornuftig begrunnelse bak.

Og det gjorde det. Det hadde seg slik at mange studenter kom med bussen - en bestemt buss som ankom BI klokken 0830 presis. Derfor var mange studenter litt sene inn til første forelesning, og da utviste skolen fleksibilitet og endret starten på første forelesning til 0835. Utmerket - og dermed var det klart for å endre starten i Sandvika til 0830, siden problemet med bussen ikke fantes der.

Det var bare en liten hake ved saken. Det var ikke til Nadderud bussen ankom klokken 0830. Det var til Frysja (buss nummer 18 fra Vippetangen, forøvrig.) Med andre ord, fra 1981 til 1989, inkludert hele min studenttid, begynte forelesningene fem minutter over halv fordi bussen kom halv der vi var før.

Derfor er jeg ikke oppgitt over at Lagtinget har eksistert i 100 år uten å ha en reell funksjon. De fleste organisasjoner fortsetter å gjøre ting lenge etter at årsaken til at de blir gjort er forsvunnet. Og BI er tross alt mer dynamisk enn Stortinget - vi holdt bare på i 8 år for lenge.

Og det er jo alltid en trøst.

(Tittelen? Vel, blindtarmen er en slik sak som henger igjen i kroppen uten at man egentlig vet hvorfor den er der - en rest etter tidligere tiders funksjonalitet, skjønt jeg har hørt at den muligens er en lagringsplass for visse typer bakterier som kroppen bare trenger i sjeldne tilfelle. Omtrent som tepperestene som lagres i Lagtingets presselosje. Man vet jo aldri når man kan få bruk for ting.....)

Posted by Espen at 3:10 FM | Comments (3)

April 6, 2009

X må inn i skolen!

Ingar, eldstedatterens tidligere historielærer, har en ikke ueffen blogg hvor han i dag bruker endringer i engelsk skoles historiepensum til å ta et oppgjør med allverdens pedokraters (fantastisk ord!) behov for å gi skolen ansvaret for absolutt alt:

Om det er rusproblemer, incest, rasisme, trafikkulykker, spilleavhengighet, båtføreopplæring, overvekt, mobbing, spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, vold mot kvinner, HIV/Aids, konfliktløsning, mangel på søvn, mangel på mosjon, mangel på frokost, mangel på frukt, mangel på en hobby, mangel på farsrollemodeller, mangel på venner, tobakksforebygging, ensomhet, nettvett, islam, meditasjon, yoga, skismøring, sykkelferdigheter, integrering, tannstell, diskriminering, homofili, entreprenørskap, medisinering, resirkulering, kroppsfiksering, dyrehold - ja hva det enn skulle være, så er alltid universalsvaret: "Dette må inn i skolen!".

Og dermed blir det ikke plass til den grunnkunnskapen som burde danne fundamentet for, ja, nettopp, håndtering av disse problemene. Som til forveksling ligner det å ha et liv.

Anbefales!

Posted by Espen at 6:31 EM | Comments (5)

Februar 12, 2009

Akademisk publisering i krise

For en gangs skyld er jeg enig med Petter Gottschalk: Det akademiske publiseringssystemet er i krise. Selv jobber jeg med teknologi, og ser jo at jeg får mye bedre uttelling, rent faglig, av å holde presentasjoner på konferanser eller skrive ting på bloggen min enn ved å prøve å spille ting inn mot akademiske journaler. På teknologikonferanser som FASTForward2009 får man ikke spørsmål om hvilke artikler man har skrevet, men om man har en blogg der den man snakker med kan finne mer materiale. En 2-4 års tid for å publisere et nytt rammeverk er rett og slett så tregt at det bare ikke går hvis man skal ha noen som helst relevans til hva som faktisk foregår der ute.

Nå er det forskjell på fagfelt - og de beste tidsskriftene har en beinhard og grundig prosess for å sikre kvalitet på artiklene. Der kan man jo tenke seg at det holder med en digitalisering og delvis automatisering av selve publiseringsprosessen, for eksempel ved at man helt slutter med å publisere ting på papir og i stedet legger det åpent ut. Utrolig nok kan selve sette- og trykkeprosessen ta over et år etter at artikkelen er akseptert. For andre akademiske tidsskrifter og mer dagsaktuelt stoff tror jeg man må gå mot en situasjon der forskere legger ting ut, og man får en post-publiseringsvurdering ved hjelp av de samme mekanismene som idag brukes til blogging - sosial bookmarking, vurdering, og kommentarer.

Ting må i alle fall endres - hvis ikke ender store deler av akademia opp med en situasjon der små klikker av forskere sitter og bedriver en form for gjensidig (og langsom) mental masturbasjon. Og det blir det lite resultater av.

Posted by Espen at 8:10 EM | Comments (2)

Engelsk som undervisningsspråk

I følge en undersøkelse gir engelsk som undervisningsspråk mer kjedelig undervisning. Mye småprat, vitser og illustrerende historier forsvinner fordi lærerne ikke er flinke nok i språket og derfor må konsentrere seg om innholdet.

Jeg tror nok dette stemmer, men jeg mener likevel at engelsk bør være det foretrukne undervisningsspråket - i alle fall i høyere utdanning – av samme årsak som latin var undervisningsspråket under renessansen. Forskning og kunnskap fremkommer gjennom en internasjonal prosess – og skal man kunne tilegne seg kunnskaper der, må man gjøre det på det språket som er lingua franca. Dette er noe nordmenn kan – akkurat nå sitter jeg på en teknologikonferanse i Las Vegas, og norske og nordiske foredragsholdere her snakker nesten like bra engelsk som amerikanerne og ligger ikke noe etter hva gjelder vitsefortelling eller rask og levende diskusjon.

Rent praktisk har man som foreleser stor nytte av å bruke engelsk som undervisningsspråk i høyere utdanning. Siden jeg underviser på engelsk, får jeg utenlandske studenter inn i mine kurs – studenter med en annen erfaringsbakgrunn som beriker diskusjonen for de andre studentene og meg. Dessuten kan jeg, fordi jeg snakker engelsk flytende, undervise i Kina og Frankrike og India og USA – både for akademiske institusjoner og private firma. Der lærer jeg ting som jeg kan ta med meg inn i undervisningen i Norge, skaffer meg bedriftseksempler og tvinges til å levere undervisning med en høyere kvalitet enn hva som forventes i Norge (der vi ikke er særlig kravstore.) Hadde jeg ikke snakket engelsk flytende, hadde den opplevelsen vært stengt for meg.

(I parentes bemerket – jeg tror ikke problemet ligger hos studentene. De jeg har vært i kontakt med snakker stort sett glimrende engelsk, kan uttrykke seg i forsamlinger, og har ikke noe problem med å fortelle historier. Tvert i mot.)

Hva skal man så gjøre? Løsningen ligger i alle fall ikke i å gå tilbake til norsk som undervisningsspråk. Jeg har mye større tro på å både drive opplæring i og belønne god undervisning – på engelsk. Skal man være en høyere undervisningsinstitusjon, bør faktisk det meste av den interne kommunikasjonen foregå på engelsk. Det er mye lettere enn å sende ut meldinger på norsk, og så måtte ta jobben med å skrive en oversettelse (som alltid er for kort og ofte glemmes) slik at gjesteprofessorer og andre som ikke snakker verdensspråket norsk skal kunne delta i diskusjonen.

Hvordan blir man god i engelsk? Øvelse er svært viktig -  man må snakke nok engelsk til at man slutter å oversette det man sier og i stedet snakker direkte. Da jeg flyttet til USA snakket jeg flytende engelsk – men det tok meg to år før jeg fullt ut kunne være med i en skikkelig kjapp diskusjon med mine kolleger fordi jeg brukte for lang tid både til å finne de riktige ordene og til å komme inn i samtalen. Mine barn lærte seg engelsk på 4-6 måneder og snakker nå flytende og elegant. Hvorfor i all verden skal ikke vi voksne klare å gjøre det samme?

Like viktig som øvelse er innstilling, og her er det nok problemet ligger. Hvor mange forelesere tar opp sine egne forelesninger og hører på dem etterpå? Hvor mange forelesere får en kollega til å sitte inn på sine forelesninger for å komme med tips om hvordan de kan gjøres bedre? Hvor mange finner ut hvem av sine kolleger er flink til og forelese og går på deres forelesninger for å lære teknikk? Ikke mange, og årsaken ligger i at det finnes en ikke-uttalt forestilling om at hvis du er flink til å forelese, så er du ikke flink til å forske. I virkeligheten er det ikke helt slik – man får mye igjen, om ikke offisielt, for å være flink til å forelese, men det er ikke en dimensjon med prioritet. (BI er muligens noe mer fokusert på undervisning enn universitetene, men vi kan bli mye flinkere.)

Så svaret på dårlig undervisning på engelsk er mer engelsk, og mer fokus på undervisning. Kan man kanskje håpe på at noen som leverer elendige forelesninger får fyken, og at noen som leverer glimrende undervisning får belønning for det? Jeg er sikker på at undervisningskvalitet blir et svært viktig konkurranseelement innenfor høyere utdanning fremover, og den kommer til å foregå på engelsk.

So get good at it. Start practicing now. Find out who your good colleagues are, attend their classes, and learn from them. Tape yourself and improve your pronunciation. Try telling a few jokes. The students will appreciate it. Trust me.

(Og forøvrig henviser jeg til denne boken.)

Posted by Espen at 7:06 FM | Comments (3)

November 12, 2008

Skolen igjen

Atle Måseide har skrevet en glimrende kronikk i Aftenposten om videregående skoles lave kvalitet. En viktig årsak til dette er underkvalifiserte lærere (uten universitetsutdannelse.) Løsningen ligger i realistiske vurderinger, bedre betaling for lærere, og krav til elevene. Dette kommer ikke til å skje, for det meste fordi vi sier vi vil ha en bedre skole men nekter å gjøre noe gjennomgripende for å oppnå det, og fordi det er en gjennomgående oppfatning (ikke blant fagfolk, men i folkemeningen) at jo mer kunnskaper du har, jo mindre er du i stand til å dele dem med andre.

Akk ja. Vi har hørt det før. Men det blir ikke mindre sant av den grunn. Og det kommer ikke til å skje noe nå heller. Ikke minst fordi det er dårlig butikk for en videregående skole å ansette en dyr lektor fremfor en rimeligere ikke-kvalifisert lærer, og skoler får som kjent ikke mer penger hvis de gjør det bra på nasjonale prøver. Men de får bedre elever, under forutsetning av fritt skolevalg. Fritt skolevalg forutsetter måling av skolekvalitet, slår enda en spiker i fylkeskommunenes nokså tomme kiste, og reduserer muligheten for politisk styring av skolens innhold. Dermed begynner det å bli så mange som har en direkte økonomisk interesse i at ting ikke endrer seg, og dermed skjer det ingenting (for det er de som jobber full tid med en ting som får hindret endringer.)

Akk ja. Det er ikke lett å endre. Særlig når de fleste gir blaffen...

Posted by Espen at 4:24 EM | Comments (5)

Oktober 31, 2008

SMS-studenter og liksomkunnskaper

Av og til er jeg svært glad for at jeg ikke underviser på et amerikansk middle-of-the-road-universitet med 500 studenter i klassen. Arne Krokan peker til et interessant innlegg av Michael Wesch om studenter og forelesninger, som viser at mange studenter er uengasjert i fag og forelesning og bruker mye tid på Facebook og tekstmeldinger i stedet for å følge med i timen.

Det finnes to svar på spørsmålet om hva man skal gjøre med dette (det finnes et tredje også, nemlig at man skal gå bort fra storklasseundervisning i det hele tatt, men jeg tror ikke dette er løsningen for alle fag og for alle nivåer, i hvert fall ikke uten at det brukes massivt mer penger enn det gjøres i dag. Det er ikke alt man klarer å formidle via multi-deltaker simuleringer heller, som noen av kommentatorene påpeker.)

Det ene er å gjøre undervisningen mer engasjerende i seg selv. Det andre er å gjøre det vanskeligere å stå til eksamen, slik at studentene tvinges til å følge med og ikke har tid til å gjøre noe annet.

Selv bruker jeg begge disse taktikkene, men jeg er heldig i den forstand at jeg kun underviser på Master- og MBA-kurs og dermed står overfor en utvalgt gruppe studenter. Dessuten har jeg små nok klasser til at studentene ikke kan gjemme seg bort.

Mer engasjerende undervisning krever arbeid, som må belønnes. Men belønning for gode forelesninger for man i liten grad i akademia i dag. Større krav til studentene krever både mer arbeid i form av evalueringer og sterk karakter i forhold til et finansieringssystem som premierer uteksamineringer.

For den tradisjonelle metoden med store klasser og prøver i etterkant begynner jeg å lure på om vi ikke må ty til teknologi: Å gjøre noe med interaksjonen med studentene. Man kan tenke seg individuelle innleveringer hvor man bruker programvare til å trekke ut studenter som så utsettes for en automatisert "etterprøving" av sine kunnskaper?

Jeg liker det ikke. Det er det ingen som gjør. Men hvis sitasjonen i Norge ligner på situasjonen i Michael Wesch' berømte video - og jeg tror ikke det er så ille her - kan vi ikke i lengden fortsette med en situasjon der liksom-studenter får liksom-eksamener, for så å begynne i jobber som krever noe annet enn liksom-kunnskaper.

Posted by Espen at 11:30 FM

Større forskjeller i skolen

Jeg ble intervjuet av Aftenposten om skole - intervjuet er sammensatt av en telefonsamtale og tidligere kronikker.

Muligens bør jeg nok presisere at jeg ikke ønsker større forskjeller i skolen i seg selv - men at større forskjeller kommer til å være et resultat av differensiert undervisning.

Og deri ligger jo problemet: Vi er jo for differensiering her til lands.

Bare det ikke blir gjort forskjell på folk.

Posted by Espen at 11:08 FM

Oktober 28, 2008

Derfor har vi en realkrise

Her er et sitat jeg har lett etter lenge, og som jeg endelig fant via Christensen, Horn & Johnson's Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns, som burde være obligatorisk lesning for hver eneste kunnskapsminister og skoleleder fra og med omtrent nå:

I must study politics and war that my sons may have liberty to study mathematics and philosophy. My sons ought to study mathematics and philosophy, geography, natural history, naval architecture, navigation, commerce, and agriculture, in order to give their children a right to study painting, poetry, music, architecture, statuary, tapestry, and porcelain.

John Adams, amerikansk diplomat og politiker, 1735 - 1826)

Med andre ord, Norge er i den tredje fasen her. Dessverre forteller ikke Adams hvordan man kommer videre fra poet- og porselensøkonomien.

(PS: Mer om denne boken siden. Den er viktig.)

Posted by Espen at 3:16 EM | Comments (3)

Oktober 25, 2008

Wikipedia for skolen

Her er en versjon av Wikipedia tilpasset skoleelever, som kan lastes ned til en memory stick eller en DVD for bruk på skole-PCer uten tilgang til Internett. Artiklene (5500 stykker) er kvalitetssjekket og sammensatt i henhold til Storbritannias nasjonale kunnskapsstandard for skolen.

Kanskje dette er hva Wikipedia Norge og muligens også Store Norske kan brukes til? Tenk om vi i stedet for å bruke mange millioner på skolebøker kunne bruke noen millioner på digitale læremidler.....

(Via BoingBoing)

Posted by Espen at 3:06 EM | Comments (1)

Oktober 24, 2008

Juks og juksere, igjen

Her er en ny artikkel på forskning.no om bruk av automatisk plagiatkontroll ved Universitetet i Bergen og andre steder. Undertegnede er sitert på at argumentasjonen for at det ikke skulle bli noen reaksjon mot jus-studentene i Bergen er tynne, og det mener jeg fremdeles.

Nå skal det understrekes at jeg ikke kjenner grunnlaget - hvis det er så at 228 studenter fikk sine besvarelser flagget av programvaren som mulig juks, trenger ikke det bety noe som helst - man må i alle tilfelle etterkontrollere manuelt. Jeg kan ha studenter som kommer opp i 60% "juks" - og så viser det seg at en kombinasjon av korte oppgaver, korrekt men rikholdig kildebruk og gjengivelse av oppgavetekst i besvarelsen har drevet opp prosenten (som er et sannsynlighetstall, ikke noe mer.) Men om man etter manuell kontroll finner at 228 har jukset, er det nokså merkelig at det ikke skal ha følger - det blir omtrent som å si at man ikke kan utskrive fartsbøter fordi man ikke har advart om at det kan bli kontroll.

Det er forøvrig en ganske streng selvjustis innad blant studenter om hva som er juks eller ikke. Avskrift og kjøpte oppgaver er for det meste sett på som utillatelig juks, likeså å kjøpe seg inn på en oppgave. Men å snakke sammen om en oppgave og så skrive den hver for seg er mer i en gråsone - da kan man ende opp med samme argumentasjon og konklusjon, uten at teksten er lik.

Jeg tror aldri vi kommer et plagiatproblem til livs med automatisert kontroll, men den virker i alle fall preventivt, tar de opplagte synderne, og gjør det enkelt å plukke ut de tilfellene der man må kontrollere grundigere. Ingen grunn til ikke å bruke det, med andre ord.

Relatert:

• Hjelpeløs eksamensavvikling
• Plagiat og teknologi

Posted by Espen at 3:31 EM | Comments (1)

Oktober 8, 2008

Biblioteker og kunnskapsstrategier

Har nettopp holdt et foredrag om "En norsk kunnskapsstrategi - og bibliotekenes rolle deri" for Bibliotekslederkonferansen 2008 på Holmenkollen (Her er en PDF-versjon av presentasjonen). Nå sitter jeg og hører på Henrik Syse, som er en meget god foredragsholder, som snakker om kunnskap som kapital - det er ikke om å gjøre å kunne mye, men å kunne de rette tingene.

Interessant fra Syse: Vi har to tidslinjer: "Fremskrittet" og kunnskapen/verdiene. Hans tese er at når "fremskrittet" kommer, så bør det finnes en reserve av "langsom" kunnskap i samfunnet. Hvis ikke dette finnes, bør man ikke forsøke å sette ned hastigheten i fremskrittet, men heller øke evnen til å tenke klokt og tilegne seg kunnskap. Det er en fare for at vi beveger oss over i et P1-samfunn (i motsetning til et P2-samfunn) der alt skal skje kjapt og kortfattet, og det er ikke slik vi bygger kunnskap.

Et problem her i Norge er tankegangen om at ting er "godt nok - det er ikke så farlig om det blir riktig, vi skjønner jo hva som står der."

Posted by Espen at 12:53 EM | Comments (1)

Oktober 6, 2008

Det levende leksikon

...er tittelen på en kort kronikk Ulf Larsen og jeg har i Aftenposten idag. (Mitt tittelforslag var "Store Wikpedia eller Lille Norske", men den ble endret. Artikkelen, med alle lenker, gjengis herunder. Noen tilleggskommentarer:

• Ulf Larsen, min medforfatter, er ivrig skribent på Wikipedia (mer enn 20 000 redigeringer). Han er overstyrmann på Bastø Fosen, en av fergene mellom Moss og Horten. Det er skiftarbeid, og når han har fri skriver han på Wikipedia fordi han har lærelyst og initiativ. Han er meget reflektert rundt denne typen kunnskapsproduksjon og et kjempeeksempel på hva de "glade amatører" kan få til. Lurer på om han slipper til på SNL, gitt....
• Denne artikkelen har gitt endel oppmerksomhet - jeg har blitt oppringt fra Kulturnytt og Dagsnytt 18 og kommer vel antakelig til å være begge steder. Må passe meg så jeg ikke blir Mr. Wikipedia i Norge - det er jeg ikke.
• Målet her er kanskje å starte et Wikipedia Academy etter modell av det tyske, som kan holde konferanser og drive opplæring av folk som har lyst til å skrive men ikke helt er inne i hvordan en wiki fungerer.

Oppdatering litt senere: Morsomt å diskutere dette med Petter Henriksen i SNL, som er en hyggelig kar og synes det er topp at noen gidder diskutere leksikon. Han har en interessant publiseringsmodell - som jeg synes egner seg bedre til lærebøker enn til leksikon. Og forresten, digi.no har skrevet litt om dette idag også.

Og med det - her er den lenkede versjonen av artikkelen:

Store Wikipedia eller Lille Norske Leksikon?

Espen Andersen og Ulf Larsen

I disse dager pumpes statlige midler inn i å legge Store Norske Leksikon (SNL) – et papirleksikon som ikke lenger kan tjene penger – på nett. Men SNL er ikke gratis, inntekter skal komme gjennom reklame. Med andre ord: Statlige læremidler skal gi et privat foretak en ny annonsekanal inn mot norske skolebarn. Hvorfor, når det finnes et alternativ som er gratis, vokser i kvalitet og kvantitet, og er den mest brukte kunnskapskilde for tusenvis av skolebarn (og deres foreldre)?

Wikipedia har i dag 180 000 artikler på bokmål/riksmål og 40 000 på nynorsk. Det er internasjonalt, synlig på søkemotorer, uten reklame, og har den riktige organisasjonen: Et velfungerende sosialt nettverk av folk som frivillig skriver kvalitetsartikler, retter stave- og faktafeil, oppdaterer lenker og diskuterer Wikipedias utvikling og kvalitet.

Når ny teknologi sniker seg innpå etablerte firma, blir Gandhis ord sanne: ”Først ignorerer de deg, så ler de av deg, så slåss de med deg. Og så vinner du.” SNLs utspill plasserer dem i nest siste ledd i Gandhi-kjeden.

Informasjonssøkere går ikke til en enkelt kilde, men til en søkemotor (som Google). Disse prioriterer resultater ut fra digitalt innsamlet erfaring – det folk leser, havner høyt opp. Wikipedia har topp Google-score: Skriver du en artikkel, tar det ikke lang tid før den ligger høyt oppe på Google. Google-score kan ikke kjøpes, men må opptjenes ved at andre nettsteder henviser til en.

Wikipedias styrke er nettstedets frivillige: 88 000 registrerte brukere på bokmål/riksmål, 6 000 på nynorsk, med en ”hard kjerne” av om lag 400 svært aktive personer med ulike spesialistroller. De aller fleste redigeringene - 4 000 av dem per døgn – foretas av helt alminnelige mennesker. Ingen av disse har fått et øre i lønn – og de vil ikke ha det heller. I stedet gleder de seg over at artikler de har skrevet blir referert i media, brukt av skoleelever, og diskutert og berømmet på diskusjonssidene.

Wikipedia – og stiftelsen Wikimedia, som driver leksikonet – er mye mer enn den norske biten. Hele leksikonet har 684 millioner besøkende i året, 75 000 kjerneskribenter, over 10 millioner artikler på mer enn 250 språk.

Artikkelen om Fridtjof Nansen finnes på 44 ulike språk – glimrende for flerspråklige skoleelever. Kommer SNL til å ha dette? Wikipedia-artiklene er lengre og mer innholdsrike enn i et tradisjonelt leksikon, de er lenket (til andre Wikipedia-artikler og til eksterne kilder), de har ofte litteraturlister for videre fordypning og de kan trekke på et verdensomspennende kildegrunnlag.

Wikipedias kvalitet er varierende – noen artikler er glimrende, andre inneholder feil eller sære oppfatninger. Men i en oppbyggingsperiode (som Wikipedia er i) vil alltid kvantitet komme først, deretter kvalitet.

Kvalitet er et mangslungent begrep. SNLs artikkel om Leonard Cohen er 251 ord lang, og har ingen lenker. Wikipedias artikkel (om Leonard Norman Cohen) på bokmål/riksmål har 614 ord i brødteksten, liste over samtlige konserter i Norge, liste over hans utgitte plater, sitatliste og annet, totalt 1416 ord. Den er dessuten oppdatert 10 juli i år, man kan se hvem som har redigert den, og hva hver enkelt har lagt til.

SNL er bra for Wikipedia. SNL vil legitimere nettleksikon og alle SNLs artikler vil bli å finne i Wikipedia-versjon. Men vi vil også ha biografier over Tolkien-skikkelser, detaljerte beskrivelser av små og store filmer, og mye annet som ikke er verdig et ”ordentlig” leksikon.

Konkurranse er flott – men det offentlige bør skjele til skattebetalernes interesser. Om SNL får tilgang til Nasjonalbibliotekets ressurser og 1 million i året fra ABM-utvikling så bør Wikipedia få tilsvarende Det er Wikipedia som faktisk blir brukt og lest. Penger til Wikimedia vil gå til kursing av nye frivillige bidragsytere, ikke til aksjonærer. En satsing på Wikipedia er en satsing på fremtiden - ikke en bevaring av fortiden.

Posted by Espen at 12:26 EM | Comments (6)

September 27, 2008

Matematikk igjen

Utdanning.no Utdanningsnytt har lest "Matematikk med din glede" og liker den, stort sett. Noe annet ville ha forundret meg....

Posted by Espen at 7:19 EM | Comments (3)

September 25, 2008

Det er fra folk langt borte man skal høre det....

Gurcharan Das, Indias fremste forretningsskribent, skriver om hvordan India burde innføre den svenske skolemodellen med at foreldrene kan velge mellom offentlige eller private skoler.

Kanskje en tanke for Norge også?

Posted by Espen at 11:17 FM | Comments (1)

September 23, 2008

Mine studenter kommer langveis fra...

Her er en artikkel om tre av mine studenter innen IT management - og det er jo hyggelig at de kommer hit for å lære. Så gjenstår det bare å se om entusiasmen holder - og om vi her på berget evner å ta vare på dem.

And, to the students: You certainly show promise when it comes to sucking up to the teacher.....

Posted by Espen at 3:57 EM | Comments (1)

September 13, 2008

Hvileskjærene fortsetter

Tora Aasland, minister for jeg-er-ikke-helt-sikker-men-tror-det-er-forskning-og-høyere-utdanning får på pukkelen for manglende bevilgninger til realfag på universitetene.

Det pussige er at det er nokså lett (eller i alle fall mindre vanskelig) å få rekruttert doktorgradskandidater til realfag - i hvert fall hvis du henter dem fra utlandet. Men det finnes ikke stillinger til dem når de er ferdige (eller rettere sagt, det finnes stillinger men ikke penger til å besette dem). Dermed forsvinner de tilbake til hjemlandet (hvis de er utlendinger) eller ut i industrien (hvis de er norske.)

Jeg har en mistanke om at målbarhet har litt av skylden her. Man kan nemlig måle antall stipendiater uteksaminert, mens det er vanskeligere å måle faste ansatte.

Resultater blir i alle fall, tror jeg, at vi venter noen år til (ca. 10) til krisen er akutt fordi faglige fra universitetenes ekspansjonstid på 70- og 80-tall pensjoneres. Så får vi en masse hastetiltak som fører til ansettelser av endel mennesker av varierende kvalitet - fordi universitetene må ha noen til å undervise. Deretter kommer nye 20-30 år med manglende stillinger og indifferens fra myndighetene....

Det er nemlig slik at når man introduserer et sjokk i et system, fortsetter bølgebevegelsene. Mottiltaket her heter langsiktig og strategisk rekruttering, men det er som med offentlige vedlikeholdsbudsjetter: Man sparer litt hvert år for deretter å måtte rive og bygge nytt når effekten av manglende vedlikehold blir synlig.

Posted by Espen at 10:10 FM

September 7, 2008

Erfaringer med "publishing on demand"

Heromdagen publiserte jeg en bok på lulu.com, for gratis nedlasting eller nokså rimelig kjøp. Det var morsomt å gjøre det, og siden jeg ikke har noen illusjoner om å tjene masse penger på denne boken er det jo en grei distribusjonsform.

Men ny teknologi blir ikke interessant når den erstatter gammel teknologi, men når man tar i bruk den nye teknologien til å gjøre ting den gamle teknologien ikke kunne. Lulu er i en viss grad en forbedring, ikke bare en automatisering, av gammel teknologi, siden det er "publish on demand" og ikke selvfinansiert publisering (som f.eks. kolofon.no driver med.) Dette betyr at hver enkelt bok trykkes idet den blir bestilt. Det det også betyr, er at boken blir levende, i den forstand at den kan oppdateres løpende.

Her er eksempelet: Carsten Pihl lastet ned boken og leste den (og kommenterte den her). Han sendte meg også en epost der han påpekte at jeg hadde lagt altfor mange illustrerende kommentarer og anekdoter ned i fotnoter (som jeg liker å lese, men andre finner forstyrrende.) Dette trekker ned lesehastigheten, så han anbefalte meg å legge dem inn i teksten og reservere fotnoter for referanser og sidekommentarer.

Som sagt, så gjort. Jeg fiklet litt på grunndokumentet (en helt vanlig Word-fil), funnet enda noen flere ting å rette på, lastet den opp, og nå er den reviderte utgaven utgitt. Og Carsten lagt til bloggerullen.

PS: Forøvrig ser økonomien dette slik ut: Lulu tar en viss pris for å lage hver bok (den synker med antall bestilte) og en liten provisjon. Av de $20 boken koster, er produksjonsprisen ca. $6.50, Lulus provisjon $2.50, og jeg får altså ca. $11,00. Hvis jeg selger noen, da.... Dette er faktisk, relativt sett, en langt bedre deal enn noe forlag jeg har vært borte i. I tillegg kan man melde seg på endel distribusjonspakker, slik at boken kan selges gjennom Amazon.com, vanlige bokhandler og så videre. Vet ikke om dette fungerer vs. norske bokhandler og nettbokhandler, så jeg tror ikke jeg gidder - i tillegg kreves da et ISBN-nummer, som lulu ordner gratis, men det allikevel litt for mye fikling for noe som er et eksperiment.

Men jeg lurer på om jeg ikke skal botanisere litt i artikkelfloraen og lage en essaysamling eller to. Om ikke annet, så for å ha et eksemplar eller to å dele ut etter foredrag og lignende.

Posted by Espen at 10:14 FM | Comments (3)

September 1, 2008

Forventninger, flyt og feedback

Våren 2007 skrev jeg et diskusjonsnotat til mine kolleger på BI om diskusjonsbasert (ofte kalt case-basert, selv om man ikke nødvendigvis trenger å bruke cases) undervisning. Notatet ble tatt vel imot og skapte diskusjon - og nå har jeg altså gitt det ut (etter en hel del tillegg og omskrivninger) som bok via Lulu. Jeg kommer etterhvert også til å legge det ut til nedlastning her på bloggen og andre steder, slik at man kan kommentere de enkelte kapitler. Men altså: Nå tilgjengelig for nedlasting eller, om man så ønsker, kjøp av papirbok (86 sider, paperback), via Lulu.

Dette ligger forøvrig ute med en CC (by-nc-sa)-lisens, første gang jeg bruker det selv, faktisk. I det hele tatt er jeg imponert over Lulu - det er mye lettere å publisere selv enn å forholde seg til et forlag. Jeg kontaktet faktisk et forlag, som likte boken men ikke ville gi den ut fordi markedet var for lite (forelesere får som regel bøker gratis eller ekstra billig, og det er dessverre ikke så mange som driver diskusjonsbasert forelesning på høyskolenivå i Norge). Men på Lulu tok det meg bare et par timers tid å få publisert, med opplasting av Word-fil og litt fikling med utseendet på omslaget. Enkelt og greit, og jeg slipper å forholde meg til noe som helst, inklusive administrasjon og økonomisk risiko. Perfekt - for som Eirik Newth sier, problemet for forfattere er ikke piratkopiering, men obskuritet.

(Mer om dette siden - her vil det etterhvert komme linker til bokkapitler og tidligere bloggpostinger.)

Oppdatering 7. september: Ny versjon publisert - kommentar her.

Oppdatering 28. september: Leif H., norsklærer med blogg, har lest boken og behandler den pent.

Oppdatering 2. november: Jeg har et lite lager her i Norge - hvis du vil kjøpe en, send en epost til self@espen.com. Pris kr. 150 inkl. porto, jeg legger ved en bankgiro.

Posted by Espen at 6:00 EM | Comments (4)

Juli 10, 2008

Interessant spørsmål, uklare kommentarer

Tyler Cowen siterer Arnold Kling:

I don't think we have a recipe that says, "Take a child of two non-college educated parents, add primary education ingredient X, bake, and out comes a college-capable high school graduate." The mystery ingredient X has yet to be discovered.

Han viser til at noen asiatiske og immgrant-kulturer i USA ser ut til å ha funnet X, og at det har noe med verdsetting av utdannelse som en vei til et bedre liv å gjøre. (Selv om endel av kommentarene påpeker, med rette, at aseater og immigranter til USA ikke er et tilfeldig utvalg, men består av folk som har kommet til USA for å bli til noe.)

Interessant diskusjon, i alle fall. Noen av kommentarene er morsomme:

I think the "family shame" element is a big part of the key. The Chinese/Jewish argument that you shame your family and insult their sacrifices with your A-minus versus an A is a powerful argument, especially when mixed in with incessant comments about how the neighbor's/cousin's/etc kid made his parents so happy by bringing home the trophy in the latest academic contest.

Og replikken er:

This is a profound statement. My parents always framed their concern about middling-to-poor school performance as limiting my potential and shooting myself in the foot. It never got any traction with me and I graduated high school by the skin of my teeth. I wonder if I would have been a better student if they had acted as if their love was conditional on my grades. Sure I might be a neurotic mess, but I might also be a rich neurotic mess.

Noe som naturligvis forutsetter at utdannelse a) gjør deg rikere og (muligens den andre siden av medaljen) b) at du trenger utdannelse (i betydningen reell utdannelse, ikke bare å ha gått gjennom et visst antall år på skolen) for å overleve.

Uansett - jeg sitter her og lurer litt på hvordan denne diskusjonen hadde fungert i Norge?

Over til den kynisk/ironiske/egentliglittinnsiktsfull avslutningen:

Blah blah blah. The fact that there are so many comments is proof that ingredient X (and lack of ingredient Y) has yet to be discovered. Which isn't a bad thing; I mean, have you ever tried to get a kid with a college degree to clean your apartment twice a month for sixty bucks? Yikes. And _some_body's gotta do my dry cleaning for me, no?

Posted by Espen at 11:06 FM | Comments (2)

Juni 26, 2008

Invitasjon til kurs i strategisk forretningsutvikling og innovasjon

Sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes arrangerer jeg et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart til høsten. (Du finner en brosjyre her (PDF, 3.4Mb).) Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss endel arbeid innimellom) i perioden september 2008 - april 2009. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknisk orientert utvikling, uten at det skal hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de ikke er teknisk orientert.

En interessant vinkling, som vi gjerne ser bedrifter gjør, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført - og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring - noe Ragnvald caller "project coaching" - av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med (og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs.) Selv kommer jeg til å stå for forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling - samt at jeg er formelt fagansvarlig. Gitt mine forskningsinteresser om dagen, blir det nok endel søketeknologi, Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring, og ellers kommer vi til å bruke forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med.

Det blir en utenlandstur også - i samarbeid med Accenture blir det besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler etc.), ta kontakt med BIs Lederutdanning (46 41 00 05, lederutdanning@bi.no).

Vel møtt!

Posted by Espen at 10:25 EM

En ny strategi for lærerstanden

Mitt siste innlegg i e24 argumenterer for at lærernes fagforeninger må tenke nytt - begynne å oppføre seg som representanter for kunnskaps- heller enn industiarbeidere. Skulle egentlig kommet neste uke, men Øystein Sjølie i e24 satte den inn etter at lignende signaler kom fra Akademikerne overfor Utdanningsforbundet på radio i dag.

Jeg tror tiden er overmoden for en revidering av hva det betyr å være lærer - og som debatten på dette innlegget viser, er det flinke lærere der ute som ønsker en annen tilnærming.

Jeg gjengir teksten til e24-innlegget nedenfor, men gå for all del over dit og les det - jeg håper det blir endel kommentarer, for dette synes jeg det er viktig å få en debatt om.

En ny strategi for lærerstanden
Espen Andersen, juni 2008

Det er ikke lett å være lærer om dagen. Streiken i midten av juni resulterte i at arbeidsgiversiden skal tenke over saken. PC-satsinger sliter med variable kunnskaper og dårlig implementering. Elevene og studenter surfer i vei og forlanger stadig mer tilpasset og oppdatert undervisning hvis de skal gidde å følge med. Og Matematikkforbundets test av lærerskolestudenters matematikk-kunnskaper er en årviss og populær grøsser.

Læreren var engang høyt respektert – en av få i bygda med utdannelse, gjerne en mer progressiv innstilling enn prest, fut og lensmann, som representerte en port mot en videre verden for ungdom med evner og motivasjon. I takt med befolkningens stigende utdanningsnivå er ikke lenger lærerskole noe å slå i bordet med. Økt byråkratisering, gradvis overføring av oppdrageransvar fra foreldre til skole, og manglende differensiering har gjort at lærere har falt i status. Når vi beundrer en lærer nå, er det for vedkommendes idealisme og evne til å omgås barn og ungdom, sjelden for sine kunnskaper.

Lærerne er offentlig ansatte kunnskapsarbeidere som leverer en tjeneste det er vanskelig å spesifisere og enda vanskeligere å måle. I motsetning til leger, jurister og teknologer i samme situasjon, har lærerne valgt en industriell strategi for sin interaksjon med arbeidgiver: Kollektive oppgjør, lite differensiering, krav om prosessorienterte retningslinjer slik at man måles på at man har fulgt reglene heller enn oppnådd resultater. Problemet er at man da blir å betrakte som industriarbeidere – som en relativt anonym og utbyttbar innsatsfaktor, som i hvert fall i teorien jobber innenfor en fast arbeidstid og representeres av en ikke-faglig fagforening.

De fleste lærere har imidlertid en helt annen hverdag enn industriarbeidere. De er i praksis ansvarlige for sin egen kunnskapsoppdatering, de tar med seg jobben hjem, både fysisk og mentalt, de forventes å løse problemer på bredt grunnlag og representere skolen utad i mye større grad enn hva noen forventer av en fagarbeider. Men de er ikke kompensert for verken jobben eller ansvaret, og oppfattes ikke i samme grad som kunnskapsarbeidere av verken kunder (foreldre) eller sin ledelse. Fokus er i stedet på omsorg og service – læreren skal løse foreldrenes tidsklemme og sørge for fornøyde barn i en hverdag der foreldrene har mindre og mindre uorganisert tid avkommet.

Lærerne, både i seg selv og deres fagforening, må tenke nytt. Det er på tide å slutte å betrakte seg selv som premisstakere og begynne å ta initiativet – siden intet betyr mer for barns læring enn lærerens kvalitet, er det på tide at lærere begynner å dyrke kvalitet og initiativ fremfor middelmådighet og konformitet.

Skal lærerne øke respekten for sin profesjon og bedre sine kår må de begynne å oppføre seg som de som er godt betalt og/eller høyt respekterte i samfunnet – leger, advokater, teknologer, folk med forretningsutdannelse. Her er noen konkrete tiltak:

Gjør det vanskelig å bli lærer. I dag kan man komme inn på lærerskolen hvis man kan lese og har puls. Lærerne bør insistere på høye opptakskrav og tøff utdannelse, slik at antallet utdannede lærere går ned – men deres kompetanse går opp. Samtidig må man få regelfestet at bare lærere med skikkelig utdanning skal kunne undervise i skolen – først i videregående, deretter nedover til barneskolen.

Få sentralisert skoleeierskapet. I dag er videregående skoler et fylkeskommunalt ansvar og barne- og ungdomsskolen kommunalt. Denne oppsplittingen gjør at faglige hensyn må diskuteres og prioriteres vis-a-vis mange ulike beslutningstakere, med varierende kunnskap om skole og med utdanningsnivå og -kvalitet som et av mange hensyn å ta (og kanskje ikke det som gjør seg best i en lokalvalgkamp.) Fylkeskommunene er i dag en parkeringsplass for folk som ikke får jobb andre steder og roter videregående skole til med distriktspolitiske hensyn og revirtenking. Kommuner underinvesterer systematisk i vedlikehold og oppdateringer. Statlig ansvar for alle skoler flytter diskusjonen og kriteriene dit kunnskapen og pengesekken sitter, hindrer kommuner i å tappe skolebudsjetter til fordel for andre ting, og ansvarliggjør regjeringen på en helt annen måte enn nå.

Lag en faglig basert, alternativ karrierestige. En lærer som ønsker å gjøre noe mer enn å være lærer – å gjøre karriere – har i dag få muligheter uten å bli administrator. Lærerne bør kreve ”superlærer”-stillinger, der de flinkeste lærerne får ansvaret for å gjøre de andre bedre. Dette er en parallell til faglig ledende stillinger i andre profesjoner, og gir de flinke lærerne en mulighet til å utvikle seg selv og andre uten å måtte slutte å gjøre det de kan best. Samtidig bør man jobbe for flere faglig baserte spesialiststillinger ute i hver enkelt skole – det gir mulighet for lønnsdifferensiering.

Oppmuntre til private alternativ. Private alternativ til offentlig skole – enten det nå er privatskoler eller lærere som er ansatt i konsulentselskaper og leier seg ut til skoler som trenger hjelp – gir lærerne flere karrieremuligheter, gir en mulighet for de som ønsker mer lønn i bytte for mindre sikkerhet, og er en utmerket brekkstang for å få opp lønninger og betingelser for de ”vanlige” lærerne. Om ønskelig kan jo fagforeningen gjøre en hestehandel som krever fagorganisering for å tillate dette.

Få inn folk med annen høyere utdannelse. Egentlig bør ikke lærerskolen være et studium i seg selv – den bør være en påbygning, fokusert på pedagogikk, til en allerede eksisterende høyere utdannelse. Ved å oppmuntre til rekruttering av folk med annen utdannelse som lærere får man inn folk med profesjonsforståelse og initiativ – og man kan, igjen,  drive opp lønnsnivået for de ”vanlige” lærerne.

Slåss for arbeidsvilkår i stedet for lønnstillegg. Det er ikke lett å skaffe seg kollektive lønnstillegg – og når det gis, gis det av medynk og ikke av respekt. Lærerne bør i stedet slåss for bedre datautstyr, skikkelige hjemmekontor, fine klasserom, skikkelige budsjetter til skoleturer, og – hvorfor ikke – firmabil og bonusordning. Dette muliggjør rekruttering og bedre leveranser, og man unngår sammenligning med grupper man ikke bør sammenligne seg med. Lønnsøkningene kommer de, som et resultat av tilbud og etterspørsel.

Samarbeid elektronisk om å gjøre skolen bedre. Lærernes største problem er at deres kommunikasjonsform er for forsiktig og for langsom i forhold til samfunnsutviklingen. De bør bruke Internett-verktøy – hva med et dedikert Facebook for alle norske lærere – for å utvikle undervisningsplaner, profesjonsstrategier og undervisningsmateriell som ligger i forkant av det politikere og obskure undervisningsideologier klarer å koke sammen. Neste skolereform bør komme fra lærerne selv i stedet for å bli tredd ned over hodet på dem!

Et kompetansesamfunn krever nye organisasjonsformer preget av initiativ, kvalitetsfokus og aggressiv satsing på faglig utvikling. Er lærernes nåværende organisasjoner klare for den oppgaven?

Posted by Espen at 12:48 EM

Mai 30, 2008

Lærere og PCer, nok engang

Jeg ble intervjuet av NRK Nordland om en undersøkelse som viser at flertallet av lærere i Nordland er misfornøyd med den PC-satsingen som gjøres der oppe. Det resulterte i denne epost-utvekslingen:

Hei Espen!

Kommentar til ditt intervju NRK Nordland 30.05.2008

Jeg [...] er gift med ei som arbeider som lærer på ungdomsskole trinnet. Hun var ferdig utdannet på universitetet i 199x. Hennes hovedfag er i norsk og engelsk. Hun har arbeidet på alle nivåene i skolesytemene i Norge. De siste 14 årene har arbeidsgiver tilbudt henne 2 kurs på varighet 2 dager på alle disse årene. Det finnes ingen ordning for hennes type lærer som f.eks leger som har krav på permiskjon hvert 4 år for å vidreutvikle fagene sine eller til fordypning. Alt av kursing/oppdatering/viderutdanning må gjøres på eget lommebok

Hovedregelen i arbeidslivet er at innfører arbeidgiver nye systemer så plikter arbeidskiver å sørge for adekvat opplæring. Etter mitt skjønn er det hovedproblemet her. Du henger ut lærerene som en gjeng med udugelige mennesker som gjerne kan slutte i jobben hvis de ikke klarer dette Du henger deg på som en "riks synser" som har funnet ut at lærerne er en yrkesgruppe som kan "mobbes" i riksmedier. Som høyt utdannet person bør du kansje bruke kunnskapene dine på å finne ut hva du snakker om. Hvor stort budsjett tror du den videregående skole har på etterutdanning av lærere innen de nye datasystemene. For hennes del fikk hun 2 timers innføring ved oppstart av det som du legger ut om i nyhetene.

Hun selv føler det svært ubehagelig at personer som du og politikere henger ut hele lærerstaben som en flokk udugelige arbeidstakere med diverse trusler om kontrollordninger osv.

Det blir for ensidig rettet problemstilling fra din side der ingen andre en lærerne selv stiller spørsmål ved hvilke forutsetninger og ressurser som ligger til grunn for å klare de kravene som samfunnet stiller til lærerne i dag. I stede for ensidig "mobbing" av dem som en gruppe bør du kansje ha en mer løsningsfokusert syn på saken.

Forslagene dine om utvidet og bedre bruk av dataverktøyene er svært bra, men de koster penger. Mange skoler i dag har ikke penger til skolebøker og underviser i soppbefengte bygninger som ingen andre arbeidstakere hadde godtatt. Nei, du får stikke fingeren i jorda og komme deg ut av BI sine lokaler for å se litt på den virkelige verden.

Med hilsen

X

Mitt svar (med lenker):

X,

takk for innspill - det er ikke så ofte man hører noe tilbake på det amn skriver eller sier (bortsett fra språkbommerter og misforståelser.) Hyggelig med noe litt mer nyansert. Jeg gikk på nrk.no og hørte intervjuet, de klippet som vanlig til det sterkeste man sier og ignorerer mer nyanserte uttalelser, skjønt de hadde med noe jeg sa om teknologiens muligheter.

(Hva rikssynser gjelder, så har jeg skrevet en masse om dette, har drevet med teknologibruk i undervisning siden 1983 (BI innførte PC for studentene i 1987 og opplevde de samme problemene som skolen opplever nå) og har drevet opplæring i undervisning for mine kolleger. Så ja, dette har jeg meninger om. Kunnskaper også, vil jeg hevde.)

Jeg tviler ikke på at din kone - og de fleste lærere - gjør en utmerket jobb og er interessert i å videreutvikle fag og pedagogikk. Problemet er imidlertid sammensatt - og dessverre er ikke alle lærere som din kone. Det er heller ikke tvil om at etterutdanningstilbudet er for dårlig og at dette teknologiinitiativet har kommet kjapt, i hvert fall i forhold til hvordan ting vanligvis kommer i skolen.

Men. Som jeg har skrevet en hel del om er det mange lærere idag som ikke kan eller ikke vil lære seg nye ting. Jeg har opplevd lærere - på alle nivåer - som ikke kan sine fag (engelsklærere som ikke kan føre en samtale på engelsk, for eksempel). Og lærere er ikke først med ny teknologi: For eksempel sendte vi rundt en liste på foreldremøte for at folk skulle skrive på sin epostadresse for noen år siden: Alle hadde epostadresse, unntatt for en elev, der begge foreldrene var lærere.

Problemet med lærerstanden, mener jeg, er at man har bestemt seg for at alle lærere er like gode (noe enhver elev vet er feil og kan se på et øyeblikk), at man har kollektive lønnsoppgjør og for dårlig differensiering av lønn basert på kunnskap. Koblet med dårlig lønnsnivå generelt har dette ført til at gjennomsnittkvalifikasjonene synker (Norsk Matematikkråds tester av lærerskoleelever er jo en årlig slager) og at respekten for lærere som yrkesgruppe går ned. Økt utdanningsnivå i befolkningen gjør også sitt til at respekten for lærere synker.

Slik er det ikke lenger, men lærere, som gruppe, har ikke utmerket seg ved sitt initiativ og vilje til å ta tak i ny teknologi. Dette skyldes nok i stor grad dårlig PR: Man reklamerer ikke akkurat for flinke lærere som gjør innovative ting - sist jeg leste noe handlet det i stedet om teknologier for å begrense elevenes tilgang til Internett. Men det skyldes også enhetslinjen - hvis noe blir kritisert, blir hele lærerstanden fornærmet - og det faktum at mange foreldre og elever opplever at de ligger langt foran lærerne hva gjelder kunnskaper om databruk.

Lærere er kunnskapsarbeidere, og ønsker å oppfattes som sådan. Da må de ha autoritet gjennom kompetanse (posisjonsautoritet har de ikke noe særlig igjen av), og da må de ta ansvaret for sin egen opplæring. Databruk, utover banal innføring, er ikke noe man lærer på kurs, men gjennom, nettopp, bruk. Man må organisere grupper som utvikler undervisningen sammen, finne gode eksempler og dele dem, og ikke minst belønne de som gjør en god innsats og er flinke til å utvikle læremidler og -metoder. Der tror jeg svakheten ligger i lærernes dataopplæring, ikke i at det mangler tradisjonell opplæring (noe det altså også gjør.)

Dessuten må lærerne tørre å virkelig ta den faglige ledelsen i klasserommet - som en av elevene sa på TV i går (etter hukommelsen): "Hvis det er noe viktig, følger jeg med. De som sitter på Facebook kan bare ha det så godt." Videregående skole er faktisk ikke en enhetsskole, men i hvert fall på almenlinjen en forberedelse til senere høyskolestudier. De elevene som soser seg bort, får ikke eksamen, enkelt og greit. Men fordi alle skal med, opplever mange elever at læringen er svært lite effektiv, og man har altså tid til å surfe. Noe man ikke burde ha.

Jeg har hatt studenter med laptop så lenge jeg har undervist, og bruker den selv når jeg hører på foredrag, for å ta notater etc. Det er et svært nyttig verktøy, både fordi jeg kan ta notater og fordi PCen blir et personlig arkiv og en port inn til en større kunnskapsverden jeg både kan konsumere fra og bidra til. Hvis noen studenter surfer i stedet for å høre på meg, så, vel, det er deres problem. Jeg gjentar ikke meg selv fordi noen ikke har fulgt med, og jeg holder såpass tempo at de fleste må være oppmerksomme for å henge med. Noen studenter bruker papirnotater fordi de blir distrahert av PCen - igjen, en personlig sak.

Hva gjelder soppbefengte bygninger - jeg var med på å få stengt en ungdomsskole som hadde sopp i alle vegger, hvor enkelte i lærerstaben hadde blødd neseblod hver dag de kom hjem fra jobben i flere år, men ble friske når de dro på ferie. De hadde kviet seg for å ta dette opp med ledelsen, og det måtte til slutt et nytt verneombud - og en ny vedlikeholdssjef i kommunen - til for at man stengte skolen, rev den, og bygget en ny. Og jeg stilte meg selv spørsmålet - hva i all verden er det som gjør at lærere kan ha et så dårlig fysisk arbeidsmiljø og ikke ta affære før det har gått svært langt? Skjer det en selvseleksjon av lærere i retning av folk som er autoritetstro, beskjedne, stillferdige og lite kamplystne (bortsett fra kampen for at alle skal være like?)

Jeg vet ikke, men av og til lurer jeg litt på hva som foregår. Etter mitt skjønn burde lærernes organisasjoner ta initiativet til høyere faglige krav til lærere (det måtte en tøff statsråd til før man fikk krav om minimumskarakterer på lærerskolene, hvorfor kom ikke det kravet fra fagforeningen?), til større differensiering basert på kreativitet og innsats, og til at man luket ut lærere som er håpløst dårlige - inklusive de som ikke evner å lære seg ny teknologi. Hvis man samtidig innstiller sytekoret og kommer med konstruktive forslag - gjerne om mer teknologi og mer moderne arbeidsformer - tror jeg respekten for lærerne som gruppe ville gjenopprettes ganske raskt.

Og det var det jeg rakk en fredag ettermiddag, god helg og lykke til med teknologien fremover. Den er komplisert og ambivalent, akkurat som det å være lærer. Og det er fint, for hadde det ikke vært vanskelig, ville det vært en kjedelig jobb.

Med vennlig hilsen etc.

Svar tilbake:

Hei!

Takk for svaret! Jeg er faktisk helt enig med deg i det du skriver. Dette blir noe annet en det som NRK presenterte i sitt intervju. Stigmatisering av lærerne som en hel yrkesgruppe er jeg uansett i mot da det ikke tjener noennoe godt på lang sikt. Det virker som NRK driver en kampanje mot lærerne imange sammenhenger. Det fins mange lærere som gjør en utrolig bra innsattsfor å integrere alle mulige slags typer elever i samfunnet. Disse fortjenernoe mer en den ensidige fokuseringen som NRK ofte står for.

Du får ha en riktig god helg!

Med vennlig hilsen

X

Posted by Espen at 7:00 EM | Comments (7)

Mai 25, 2008

Engelsk uttale

Jeg irriterer meg alltid over mange nordmenns dårlige engelsk-uttale - selv folk med lang utdannelse og mange og tildels lange utenlandsopphold høres ut som Thor Heyerdahl, Jens Stoltenberg eller litt for mange engelsklærere.

Hvordan er det med din egen engelske uttale? Mange mener engelsk er lett, men her er en øvelsesoppgave jeg har hatt liggende på harddisken siden slutten av 80-tallet, et dikt opprinnelig laget av personell ved NATOs hovedkvarter i Paris. (Rettelse - se nedenfor.) Les det høyt for deg selv (helst i enerom) og se hvordan du ligger an. Lykke til!

ENGLISH IS TOUGH STUFF

Dearest creature in creation,
Study English pronunciation.
I will teach you in my verse
Sounds like corpse, corps, horse, and worse.
I will keep you, Suzy, busy,
Make your head with heat grow dizzy.
Tear in eye, your dress will tear.
So shall I!  Oh hear my prayer.

Just compare heart, beard, and heard,
Dies and diet, lord and word,
Sword and sward, retain and Britain.
(Mind the latter, how it's written.)
Now I surely will not plague you
With such words as plaque and ague.
But be careful how you speak:
Say break and steak, but bleak and streak;
Cloven, oven, how and low,
Script, receipt, show, poem, and toe.

Hear me say, devoid of trickery,
Daughter, laughter, and Terpsichore,
Typhoid, measles, topsails, aisles,
Exiles, similes, and reviles;
Scholar, vicar, and cigar,
Solar, mica, war and far;
One, anemone, Balmoral,
Kitchen, lichen, laundry, laurel;
Gertrude, German, wind and mind,
Scene, Melpomene, mankind.

Billet does not rhyme with ballet,
Bouquet, wallet, mallet, chalet.
Blood and flood are not like food,
Nor is mould like should and would.
Viscous, viscount, load and broad,
Toward, to forward, to reward.
And your pronunciation's OK
When you correctly say croquet,
Rounded, wounded, grieve and sieve,
Friend and fiend, alive and live.
Ivy, privy, famous; clamour
And enamour rhyme with hammer.
River, rival, tomb, bomb, comb,
Doll and roll and some and home.
Stranger does not rhyme with anger,
Neither does devour with clangour.
Souls but foul, haunt but aunt,
Font, front, wont, want, grand, and grant,
Shoes, goes, does.  Now first say finger,
And then singer, ginger, linger,
Real, zeal, mauve, gauze, gouge and gauge,
Marriage, foliage, mirage, and age.

Query does not rhyme with very,
Nor does fury sound like bury.
Dost, lost, post and doth, cloth, loth.
Job, nob, bosom, transom, oath.
Though the differences seem little,
We say actual but victual.
Refer does not rhyme with deafer.
Foeffer does, and zephyr, heifer.
Mint, pint, senate and sedate;
Dull, bull, and George ate late.
Scenic, Arabic, Pacific,
Science, conscience, scientific.

Liberty, library, heave and heaven,
Rachel, ache, moustache, eleven.
We say hallowed, but allowed,
People, leopard, towed, but vowed.
Mark the differences, moreover,
Between mover, cover, clover;
Leeches, breeches, wise, precise,
Chalice, but police and lice;
Camel, constable, unstable,
Principle, disciple, label.

Petal, panel, and canal,
Wait, surprise, plait, promise, pal.
Worm and storm, chaise, chaos, chair,
Senator, spectator, mayor.
Tour, but our and succour, four.
Gas, alas, and Arkansas.
Sea, idea, Korea, area,
Psalm, Maria, but malaria.
Youth, south, southern, cleanse and clean.
Doctrine, turpentine, marine.

Compare alien with Italian,
Dandelion and battalion.
Sally with ally, yea, ye,
Eye, I, ay, aye, whey, and key.
Say aver, but ever, fever,
Neither, leisure, skein, deceiver.
Heron, granary, canary.
Crevice and device and aerie.

Face, but preface, not efface.
Phlegm, phlegmatic, ass, glass, bass.
Large, but target, gin, give, verging,
Ought, out, joust and scour, scourging.
Ear, but earn and wear and tear
Do not rhyme with here but ere.
Seven is right, but so is even,
Hyphen, roughen, nephew Stephen,
Monkey, donkey, Turk and jerk,
Ask, grasp, wasp, and cork and work.

Pronunciation -- think of Psyche!
Is a paling stout and spikey?
Won't it make you lose your wits,
Writing groats and saying grits?
It's a dark abyss or tunnel:
Strewn with stones, stowed, solace, gunwale,
Islington and Isle of Wight,
Housewife, verdict and indict.

Finally, which rhymes with enough --
Though, through, plough, or dough, or cough?
Hiccough has the sound of cup.
My advice is to give up!!!

            -- Forfatter ukjent Gerald Nolst Trenite

Rettelse: Håkon Styri kan fortelle (se kommentar) at dette diktet heter The Chaos (originalteksten her), er skrevet av Gerald Nolst Trenite, og utgitt i 1929. Og altså ikke har noe med NATO å gjøre, selv om denne opplysningen finnes så og si overalt på nettet.

Posted by Espen at 11:36 FM | Comments (6)

Mai 21, 2008

Matematikk med din glede

Eirik Newth og Sidsel Redse Jørgensen (red.): Matematikk med din glede, Gyldendal 2008.

Gjemt bort langt inne på Gyldendals websider finner vi denne lille boken, som jeg ønsker å promotere her fordi den omhandler matematikk, inneholder to små kapitler jeg har skrevet, samt en rekke andre små epistler som ammunisjon for de som ønsker å forklare den oppvoksende slekt hvorfor matematikk ikke er så dumt. Målgruppen er lærere, foreldre, blivende og allerede etablerte matematikere, samt enhver annen realfag- eller skoleinteressert person.

Tanken er, som vaskeseddelen sier, å inspirere til en litt mindre negativ oppfatning av matematikk, både som skolefag, fagområde og praktisk verktøy.

(Og for ordens skyld: Jada. jeg har en økonomisk interesse i denne boken. Hvis hele opplaget selger ut, kan det tenkes at mitt honorar blir tresifret....)

Posted by Espen at 9:30 EM

Mai 13, 2008

Spill i PFIT

Noen kjappe notater fra møtet om dataspill i PFIT:

Inger Johanne Bakken, SINTEF: Spillavhengighet

Undersøkelse om spilleavhengighet - 3000 respondenter, Klar forskjell mellom folk som bruker mer enn 4 timer til dataspill pr. dag: Andre reagerer, helsen er dårligere (uklart om dette er årsak eller virkning), og en tredjedel synes at spillingen går ut over skole eller jobb. Det er de yngste, primært gutter, som spiller mest.

Jo mer dataspill, jo dårligere søvnkvalitet og mer depresjon/nedstemthet. Summarisk: De fleste spiller dataspill, mindre enn en time hver dag. En liten gruppe, primært unge enslige menn med dårlig helse, spiller mye mer.

67% av nordmenn har bredbånd og 85% har brukt Internett siste tre måneder. 1% kan regnes som avhengige (5+ svar ja på spm om avhengighet), 5,2% i risikosonen (3-4 ja på spm om avhengighet.) Igjen sammenheng mellom høy internettbruk og ulike problemer med søvn, depresjoner og lignende. De som ikke har problemer med Internettavhengighet tender til å bruke nettet til mange forskjellige ting, dreiet mer mot underholdning.

Men: Tallene viser at det er ikke sammenheng mellom Internettavhengighet og mye spill (men kan være et problem med at spillere kanskje ikke definerer det å spille online med å være på Internett. Heller ingen sammenheng mellom Internett og pengespill.

Nesten 25% av unge gutter og 15% av unge jenter har indikasjoner på Internettavhengighet.

Morten Dæhlen, IFI: Creating computer games

Begynte å jobbe med rask visualisering av store datamengder. Fikk en student som var interessert i seilflyving, laget et spill om det, bruker det til å "seile" der de ikke har vært. Nå involvert i spillet World Beside, UiO utdanner nå spillutviklere og designere.

Fagområdet er en blanding av Social Networking (Facebook), Virtual Worlds (SecondLife, Habbo Hotel (11 millioner brukere, mest barn som handler virtuelle ting (klær, f.eks.)), MMO games (World of Warcraft, 7 millioner brukere, Age of Conan lanseres snart).

Spillteknologi har tre store anvendelsesområder: Underholdning (den store driveren, 240 milliarder NOK i året, 40 av dette MMO), spill i læring og trening, og spill i business development, production and services (scenario planning etc.)

Elementer i et kurs i spillutvikling: Etikk, brukerbehov, gameplay, communities, UI, artwork (mange de facto standarder), simulation (physics), online-communication, the game world (graphics). Mye av problemet ligger i koordinering av de ulike fagområdene, særlig artwork.

Har også laget to spill om fysikk, "Energy challenge" (arbeidstittel, handler om energiomsetning og miljøkonsekvenser ved bruk av ulike energikilder), "Fysikkfryd" (tanken er å lage et nivåspill a la WoW, dekke mesteparten av fysikkpensum).  Målene er engasjerende læringsopplevelser, læreren skal spare tid, skolen skal få mer igjen for pengene.

Gameplay (spillmekanikk) handler om historien, dramaturgien, oppgavene i spillet. Det må være en form for økonomi knyttet til spilleren, det må være et element av konkurranse og spenning, og det må være regler.

(pause)

Noen kommentarer fra ulike deltakere:

• I Second Life er mesteparten på servere, i WoW er mesteparten på klienten. Nå kommer spill som bruker distribuering, der noe er på klienten, noe lastes ned fra nærliggende maskiner, noe fra servere.
• Mye av 3D verdenen er 3D for 3Ds skyld - akkurat som videokonferanser.
• Er vi avhengige av avhengige for å få igang teknologien?
• Er lærerne kompetente og engasjerte nok? Jobber mye med å få til deling av kunnskaper og konstruksjoner mellom lærere. Otto Kierulf: Mange av lærerne er imot spill og data.
• En myte at eldre ikke bruker Internett.
• Spillteknologi kommer til å bli brukt mer og mer, til mange ulike ting, inklusive nye grensesnitt mot web 3.0 og 4.0 og så videre....

Posted by Espen at 11:21 EM | Comments (1)

Mai 2, 2008

På sitt nivå

Historien om Grunde, som er for smart for skolen, blir forhåpentligvis starten på en ny debatt om norsk skoles holdninger til flinke barn og til kunnskap generelt. Jeg har skrevet masse om dette selv (her, her og her, for eksempel), om enn ikke med fokus på barn med svært høy intelligens. Martin Ystenes har engasjert seg i dette med artikkelen Barn i nød, og det ble laget et TV-program om hans søken etter en skole for sine to sønner, som snakker flere språk flytende og leker seg gjennom matematikken. Det er ikke lett å være annerledes i Norge, og å være flink på skolen er fremdeles et tabu i mange miljøer (de fleste, faktisk).

For vårt vedkommende har problemet i hovedsak dreid seg om engelsk - vi har døtre som snakker og skriver engelsk flytende og skal ha engelsk undervist som morsmål, ikke som fremmedspråk. I hvert enkelt tilfelle har vi forsøkt å få til engelskundervisning på deres nivå, med nokså ulike resulater.

Eldstemann fikk tillatelse til ikke å følge engelskundervisningen på barneskolen, i stedet skrev hun en 80-siders roman på engelsk og leste mange bøker. Greit nok, forsåvidt - hun hadde gått fire år på amerikansk skole og var sikker i språk. I ungdomsskolen var vi heldige og fikk en motivert og dyktig engelsklærer som laget et eget opplegg til henne basert på bøker fra Oxford University Press. Det fungerte meget bra, bortsett fra at reglene den gangen ikke tillot at hun avla noen høyere eksamen (vgs-nivå) mens hun fremdeles gikk på ungdomsskolen. Men hennes opplevelse ble god, primært takket være denne dyktige og imøtekommende læreren.

Da nestemann skulle begynne på den samme ungdomsskolen fikk vi dessverre en annen lærer, som ikke var på langt nær så motivert eller dyktig at han kunne gjøre noe for henne. Det ble en ganske slitsom situasjon - jeg ble så sint etterhvert at jeg spurte læreren i et møte om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Joda, det kunne han. Fint, svarte jeg, da tar vi resten av dette møtet på engelsk. Nei, det var han - engelsklæreren - ikke komfortabel med. Datter nummer to endte opp med en kombinasjon av en viss bruk av eksterne lærebøker og en tvungen runde gjennom vanlig engelskundervisning.

Datter nummer tre fikk egen undervisning sammen med to andre med flytende engelsk most slutten av barneskolen. Det var et opplegg preget av at de ble tatt ut av timen og tilbrakte mye tid på biblioteket på egen hånd, men det fungerte bra. Læreren var interessert og vi brukte tildels egen litteratur. Hun er nå på ungdomsskolen og vi skal ha møte om engelskundervisningen snart - hun har fulgt vanlig undervisning på "svart" nivå men er frustrert og sier hun ikke har lært mer enn fem nye ord på et snaut år.

Problemet med å sette barn som snakker skikkelig engelsk inn i en vanlig klasse er at deres språkferdighet faktisk går ned. Årsakene kan være mange. En er, som nevnt, er at enkelte lærerne er så dårlige i engelsk selv at de ikke kan lære det bort. Yngstemann hadde i første klasse på barneskolen et naut av en lærer (en av disse problemlærerne som sendes mellom skoler som en varm potet og forårsaker mange foreldremøter) som insisterte på at det engelske ordet "cloudy" skal uttales "klådy". Vår datter kom gråtende hjem fordi læreren hadde snakket feil (og da raste hennes verden sammen.) Vi fortalte henne at hennes uttale var riktig, men læreren påsto da at hun snakket britisk engelsk og dermed hadde korrekt uttale. Eldstemann hadde mer flaks med lærere, som tok hennes korreksjoner med humør og selvtillit.

Hovedproblemet er imidlertid at engelsk er et språk med relativt få grammatiske regler, hvor det å snakke korrekt i stor grad er et spørsmål om språkfølelse (og staving rett og slett et spørsmål om å ha lest nok). Denne språkfølelsen er vanskelig å opparbeide i et tradisjonelt klasserom - f.eks. drives det for mye med oversettelser. En av våre døtre fikk beskjed om å oversette ordet "mean" til norsk. Det kan oversettes med "ond", "virkemiddel", "gjennomsnitt" og "mene" sånn med en gang - og hun valgte feil alternativ og fikk feil på oppgaven...

Elendig uttale og dårlig språkforråd er også et problem - mange engelsklærere snakker faktisk ikke godt engelsk. De har ofte et lite ordforråd og gjerne også en litt oppstyltet lærerskoleengelsk. Dette er en slags "Oxford-engelsk", men med sterk norsk aksent, og uten den flyt, klarhet og idiomatiske lekenhet denne sosiolekten krever hvis den skal høres naturlig ut. Engelsk er et språk som nærmest krever at man leker med det, et språk som gjenskaper seg selv (hvis du ønsker å lage nye ord, vær så god) og har svært presise formuleringer og mange nyanseringer. Det er vanskelig å få frem denne språkgleden og variasjonen, og jeg lurer på hvor mange engelsklærere som har den og klarer å formidle den i et så vanskelig læremiljø som et vanlig klasserom er.

Samtidig leser elever i dag massevis av engelsk på nettet, kommuniserer på et slags pidgin, ser filmer uten dubbing og hører på Harry Potter på lydbok. Det bør ikke være vanskelig å få til differensiert undervisning gitt så mye materiale å ta av.

Vanskeligheten kommer når elevene kan mer enn læreren - hvis læreren da griper til posisjonsautoritet kan det bli problemer, fordi andre elever gjennomskuer det. Men det er en situasjon lærere må venne seg til - ikke bare i språkfag, men i mange andre fag også. Diskusjonen om flinke barn og deres rettigheter (moralske, om ikke annet) er en indikasjon på at foreldre og etterhvert myndigheter vil forlange det beste for hvert enkelt barn. Lærerrollen må da omdefineres, nok en gang, og inkluderer muligheten for at noen av elevene vet mer enn en selv.

For meg selv, som foreleser, er ikke dette noe nytt: Når man underviser strategi og ledelse for forretningsledere må man alltid gå ut fra at det finnes folk blant publikum som kan mer om et enkelt case eller en bransje enn en selv. Da må man bruke logikk og argumentasjon, samt sørge for å få vedkommende inn som en ressurs heller enn en hindring for formidlingen. Det krever diplomati, selvtillit, gode kunnskaper og at man er klar over at uansett kommer man til å gå på trynet en gang i mellom.

Med andre ord, at man er en skikkelig lærer.

Posted by Espen at 10:14 FM | Comments (5)

April 24, 2008

Det rører seg innen skolevesenet også

Sitter på NHO Hordalands årskonferanse og hører på en presentasjon av Norwegian Talc, som i en årrekke har tatt inn skoleklasser for å lære dem om hva de holder på med - og lære dem litt matematikk. Blant annet er det mange elever som ikke helt har forståelse for hva en kubikkmeter er - så da blir de satt til å flytte en pall (kubikkmeter) med 25-kgs sekker fra et rom til et annet. Da vet de hva 25 kg er, og hva en kubikkmeter er. I tillegg lærer elevene noe om å regne ut hvor mye materiale det er i en silo, hvor mye det koster å lage det, hvor mye man kan selge det for, og hva effekten er hvis kronen styrker seg enda mer...

Realfag i praksis, med andre ord. Elevene som har vært der, går opp en karakter i gjennomsnitt i matematikk. Tenk det.

Deretter er det prisutdeling til BKK og Kirkvoll skole i Bergen, som får belønning for å ha laget et samarbeid rundt real- og teknologifag.

Deretter kom rektor Inge Alver fra Knarvik videregående skole, der man har et program som heter TAF - tekniske og almenne fag - og som kombinerer arbeid med studier, slik at elever etter en fireårig videregående skole kommer ut med både fagbrev og studiekompetanse. Hensikten er å rekruttere ressurssterk ungdom inn i yrkesskole, og det virker. Skolen ligger 40 minutter med buss fra Bergen, men er såpass populær at nesten halvparten av elevene kommer fra derfra. Mange av elevene begynner å studere i utlandet, særlig har de forsynt universitetet i Newcastle - og får ros for at de ikke trenger å forklares hvorfor de trenger å lære seg differensialligninger. Programmet er "eksportert" til 15 andres skoler, men er fremdeles et prøveprosjekt og ikke en del av det norske utdanningssystemet. Det burde det være.

Posted by Espen at 7:57 EM | Comments (1)

April 20, 2008

From worst to first

Det var meget oppmuntrende å se denne artikkelen om Ullern videregående skole, som lå sist på listen over Oslos videregående skoler for syv år siden og var truet av nedleggelse. Man ansatte en rektor, Paal Riis (bildet), som faktisk oppfører seg som en leder (tenk det, han går i dress*) i stedet for en primus inter pares på lærerværelset. Nå har målrettet arbeid gitt resultater, skolen er trygg og rektor har skrevet bok om hvordan ting skal gjøres. Bra!

Jeg har i årevis hevdet (her, her, her og  her, for eksempel) at måling av skoler og offentliggjøring av søkeresultater og alle andre kvalitetskriterier ikke skaper taperskoler. Vi har alltid hatt gode og dårlige skoler, målinger forteller oss bare hvem de er. Ullern videregående er et eksempel på at det nytter*, og at resultatorientert styring av skoler er et svært viktig element på veien til å få skikk på norsk utdanning.

Så får det heller være at boken bruker moteordet coaching i tittelen - den skal i alle fall bestilles snarest.

*Jeg tar forbehold om karakterresultat her - søkermassen har i alle fall gått fra 9 til 180. Om noe av dette er et resultat av Oslos surrealistiske soneinndeling får så være.

PS: "From worst to first" kommer fra Gordon Bethune, som snudde Continental Airlines på slutten av 90-tallet.

Posted by Espen at 6:33 FM

Mars 3, 2008

Den omvendte forskjellen i utdanning

Svært interessant diskusjon (særlig i disse Mannsutvalgstider) av Gary Becker og Richard Posner (på The Becker-Posner blog, kanskje verdens beste (akademiske) blogg): Hva er årsaken til at kvinner gjør det bedre enn menn innen utdannelse?

Becker åpner med å gjøre rede for hvordan kvinner nå utgjør 57% av alle studenter i USA og 60% av de som gjør ferdig sin utdannelse. En årsak til dette er mer likestilling innen arbeidslivet og at man begynner å få barn senere. Dette er imidlertid ikke interessant i seg selv. Mer interessant er spørsmålet om hvorfor kvinner i gjennomsnitt får bedre karakterer og generelt gjør det bedre innen utdanning enn menn. En mulig årsak er at kvinnelige elever og studenter er mindre kranglevorne enn mannlige, og at de er flittigere. Siden menn i snitt får dårligere karakterer, dropper de lettere ut av grunnskole eller videre utdannelse.

Posner responderer med fokusere på hva forskjellen i akademiske prestasjoner skyldes:

The fact that women tend on average to get better grades in college helps to explain their lower dropout rate, but this is nothing new; even in the era when women dropped out of college to marry and have children, they had higher grades than men. That women are better students than men is pretty much a constant--and a puzzle.

Universiteter diskriminerer ikke (lenger) kvinner ved opptak, og menn har like mye (om ikke mer) å tjene på å få en god utdannelse som kvinner. Så spørsmålet er ikke bare hvorfor kvinner får bedre karakterer enn menn, men også hvorfor menn ikke reagerer som forventet på de fordeler en god utdanning kan gi. Posner spekulerer, som Becker, i at en av årsakene til at men får bedre karakterer enn kvinner er at de er lettere å ha med å gjøre som studenter (og som foreleser kan jeg bare si meg enig i den observasjonen.)

Men hvorfor vil ikke menn ha de fordeler en utdannelse gir? Her spekulerer han (og sier selv at dette er svært spekulativt) i ulike intellektuelle forutsetninger (siden menn har et videre standardavvik enn kvinner hva gjelder intelligens (flere genier og flere idioter) kan det være at hardt arbeid i gjennomsnitt har mindre effekt for dem. Det nytter ikke å jobbe hardt, med andre ord. En annen årsak kan være manglende rolleforbilder, gitt at mange menn vokser opp med alenemødre.

Begge disse forklaringene er tynne, etter min mening. Men spørsmålet gjenstår, og er av største betydning: Vi ser ut til å ha løst problemet med likestilling og utdanning for kvinner (i hvert fall konseptuelt). Hvordan får vi flere menn inn i utdanningssamfunnet?

Posted by Espen at 8:33 FM

Februar 22, 2008

Et virkelig dårlig skolesystem

Marginal Revolution peker til en deprimerende artikkel om Detroits skoleboklager, en ruin av en bygning med hauger av råtnende skolebøker som av en eller annen grunn ble forlatt engang på 80-tallet. Detroit, en by med store økonomiske og sosiale problemer, har et av USAs verste skolevesen, hvor korrupsjon, politisert stillingskrig og analfabetisme herjer. Helt forferdelig.

Det er forøvrig ikke penger som mangler, tydeligvis: Detroit bruker mer enn $13000 per skoleelev, noe som burde holde i lange baner i USA. 

Posted by Espen at 4:59 EM | Comments (1)

Februar 21, 2008

Patrick Winston om hvordan forelese

Patrick Winston (fantastisk hjemmeside), leder for Artificial Intelligence Lab ved MIT og på inen måte en karismatisk person, gir en glimrende forelesning om hvordan man skal forelese for potensielle forelesere. Klar, strukturert, systematisk, avslappet - dette er noe alle kan klare. Anbefales!

(Via Boingboing og diverse omveier).

PS: Her er jukselappen.

Posted by Espen at 1:11 EM

Februar 20, 2008

Torvund om podcast og IT-støtte

Olav Torvund diskuterer Undervisning som podcast og filosoferer samtidig litt over hvor vanskelig det er for nogenlunde IT-kompetente og interesserte akademikere å gjøre det de burde gjøre, men som institusjonen ikke legger til rette for at de kan gjøre. Amen. Jeg har riktignok mitt nettsted i USA, men ellers er det bare å istemme.

Posted by Espen at 3:14 EM

Januar 28, 2008

ISB nummer 20 på FT rangering

Indian School of Business, der jeg (ahem) foreleste i fjor, har blitt nummer 20 på Financial Times' rangering av MBA-programmer. Det er første gang skolen er med i rangeringen. ISB ble startet i 2001.

Noen som fremdeles ser på India som et u-land?

Posted by Espen at 12:37 EM | Comments (2)

Januar 20, 2008

Bygde-Norge liker ikke utdanning

Grov overforenkling, men har et poeng: Bygde-elever blir skoletapere fordi samfunnet ikke er innstilt på utdanning. Interessant - og morsomme kommentarer, særlig denne (fra "Kalle", som snart leverer inn sin doktorgradsavhandling):

Jeg oppfatter holdningene til utdanning på bygda som tildels svært negative (ja - det finnes unntak), en holdning som kanskje også reflekterer en frykt for det ukjente og bygdas fremtid. Jeg tror mange mener at bare ved å holde utdanningsnivået nede kan man sikre bosetningen i distriktene mv. - det finnes jo ikke arbeidsplasser til folk med høy utdanning i distriktene. Dermed blir utdanning en trussel mot bosetningen, og samtidig en måte å fortelle at "jeg har ikke tenkt å bli boende her". Unntaket er selvfølgelig dersom en utdanner seg til dyrlege, agronom, lege eller liknende...

 

Posted by Espen at 4:22 EM

Januar 18, 2008

Lavteknologiforklaringer om høyteknologiløsninger

Peter Cochrane anbefaler CommonCraft, et nettsted med videoer som forklarer på enklest mulig måte en masse begreper av typen sosiale nettverk, blogger, RSS og delte bokmerker.

Virkelig tingen å peke til når noen spør hva Web 2.0 handler om. Så enkelt kan det altså gjøres.

Posted by Espen at 3:21 EM

Den utålmodige Google-generasjonen

I går hjalp jeg min yngste datter med leksene, som både for henne og skolen ser ut til å bety at man svarer på spørsmål ved å søke på Google ("hva er vårsirkulasjon") og skrive ned svaret, helst med litt kontekst. Hun var sliten av all søkingen, men hadde ingen lærebok å kikke i og få forklaring fra, for det var forbeholdt de av elevene som var på grønn (enklere) plan (i motsetning til rød eller svart.) Også en måte å holde budsjettet på. Og jeg tenkte - hva skjer med de elevene som ikke får hjelp av sine foreldre?

Uansett - ungdommen tilpasser seg. Her er en morsom diskusjon på Slashdot, om en artikkel fra British Library som viser at Google-generasjonen ikke er så fryktelig flinke med datamaskiner - derimot er de svært utålmodig og har null toleranse for forsinket eller manglende informasjon. Lisbet Salander i Stieg Larssons bøker er vel en prototype, med enormt informasjonsbehov og ingen begrensninger i hvordan informasjonen fremskaffes. Virkelig en utfordring for skoler og bibliotek i fremtiden.

Som det fremgår av diskusjonen og artikkelen er denne utålmodigheten på langt nær forbeholdt den yngre generasjon.

Utålmodig, informasjonshungrig og bryr seg ikke om verktøyene? What's not to like....

Posted by Espen at 1:55 EM | Comments (2)

Januar 15, 2008

Lærerne endelig på banen

Det et gledelig at lærerne endelig kommer på banen i den årvisse skoledebatten. (Hver gang PISA-resultatene kommer, får vi en ny runde. Denne gang med statsministeren involvert, så det begynner å komme seg. Men i år orket jeg rett og slett ikke å være med.)

I alle fall har ungdomsskolelærer Tone-Lise Benitt Kongsøre tatt mot til seg og skrevet om at lærerne bør slutte å være så lydige overfor alskens reformer og ideer som blir tredd ned over hodet deres fra pedagoger og politikere. Problemet i skolen, i følge Kongsøre og en annen kronikk av Lise Henriksen og Marianne Vik, er ikke dumme lærere eller dårlige rutiner, men at det er for mange elever i klassen, at infastrukturen er for dårlig, og at det er for lite støttepersonale til å gjøre de hundrevis av tilleggsoppgaver som vi har lesset skolene ned med fordi foreldre ikke gidder.

For noen år siden var jeg involvert, som foreldrerepresentant, i å stenge og rive en skole fordi den var full av muggsopp. Da kom det frem at flere lærere hadde kjent seg dårlige i årevis, hadde blødd neseblod når de kom hjem, ligget på sofaen, men blitt bedre i ferien. De hadde lurt på om det var innemiljøet, men syntes de ikke kunne si ifra av uklare årsaker. Intet hadde skjedd før man fikk et nytt verneombud som tok jobben sin alvorlig.

Jeg husker at jeg satt der og tenkte - hvorfor i all verden har ikke personalet sagt fra? Når man har følt seg dårlig i årevis? Og jeg tenkte at lærere ser ut til å være en svært underdanig mennesketype, som helst vil bli fortalt hva de skal gjøre og mene, enten det nå er av fagforening,  utdanningsdirektorat, rektor, kolleger eller en etterhvert diskreditert gruppe eksperiment- og ideologipedagoger.

Nuvel. Kongsøre har en forklaring:

Hvorfor finner vi oss i alt dette når de fleste av oss vet at det ikke tjener til elevenes beste? Jo, fordi læreren opprinnelig er den flinke og lydige eleven som alltid har sittet på første pult, rukket opp hånden og aldri sagt noen midt imot. Skolen trenger flere engasjerte rebeller i lærerstaben! Noen må tørre si ifra - høyt og tydelig om at vår hovedoppgave i skolen primært er å formidle kunnskap.

Da jeg leste dette, begynte jeg å le - for jeg husket den snille lille piken fra gymnaset, som satt på første benk, alltid hadde gjort leksene og fikk gode karakterer. Hun er idag ungdomsskolelærer. Sikkert også en flink en.

Nå vil jeg hevde at det er ikke bare at lærerne er snille, som er problemet. For en rekke lærere, kanskje særlig de siste ti årene, skorter det også på kunnskapene. Engang hadde jeg et møte med en lærer om engelskundervisningen for en av mine døtre, som jeg mente ikke var bra nok. Engelsklæreren (som hadde utdannelse til nettopp det) mente han ikke kunne undervise min datter på hennes nivå (hun snakker flytende engelsk) fordi "vi får ikke etterutdanning i dette". Jeg spurte da vedkommende om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Joda, det kunne han. Fint, sa jeg, da tar vi resten av dette møtet på engelsk. Nei, det var han, engelsklæreren, ikke komfortabel med.

Nuvel. Flott i alle fall at det endelig rører på seg der nede blant de som skal og ønsker å være kunnskapsformidlere. Ikke gi dere! Dere lever i et land der det å bruke flerstavelsesord unnskyldes på Frokost-TV og mange ser på det som en karakterbrist å ha bokhyller hjemme, men bare vi blir kvitt oljen blir det nok fart på utdanningslysten....

(Forøvrig: Her er en ironisk dialog Rune Sørensen og jeg fremførte på NHOs årskonferanse i fjor. Forstemmende i hvilken grad vi kunne fremført akkurat den samme dialogen i år....)

Posted by Espen at 11:24 FM | Comments (5)

Januar 4, 2008

Wikipedia som forleggermodell

Tim O'Reilly ser nærmere på forfatterstrukturen i Wikipedia og finner at den ligner forbausende på et forlag, med utenforstående forfattere (som skaper det meste av det nye innholdet) og en kjerne med folk som for det meste redigerer.

Noe å tenke på for forlagsbransjen. 

Posted by Espen at 10:18 FM | Comments (4)

Desember 26, 2007

McKinsey om gode skoler

Erik Syring, som er Adm. Dir for Advanta.net (et firma som driver med global matematikkutdannelse) og glødende opptatt av skolekvalitet, sendte meg en McKinsey-rapport (PDF, 9Mb) om hva som skiller gode skolesystemer fra dårlige. Rapporten (som er holdt i et forfriskende om enn litt slitsomt formspråk) har en ikke akkurat overraskende, men vel underbygget konklusjon: Gode skolesystemer

• sørger for at de rekrutterer skikkelig bra folk til å bli lærere (noe som inkluderer rekruttering av fagfolk i stedet for "pedagoger", samt at det er finansielt og sosialt attraktivt å bli lærer - et skolesystem kan ikke bli bedre enn sine lærere
  
• sørger for at lærerne trenes i å lære bort (noe som inkluderer fokus på gjensidig veiledning og skikkelig lederrekruttering inn i skolen)
• sørger for at alle elever får skikkelig undervisning - man kan ikke få et topp skolesystem uten å forbedre alle. Dette inkluderer også å rette seg etter den gamle klisjeen om at man ikke kan styre det man ikke kan måle

Rapporten fremholder at dette gjelder uavhengig av kultur og geografi, skjønt jeg har en mistanke om at den jevne oppfatning av betydningen av kunnskap og utdanning i befolkningen nok er en underliggende faktor (og et fellestrekk ved Finland og Singapore, for eksempel.)

Det er rett og slett ikke så vanskelig å rette opp et skolesystem - poenget er man ser på menneskene heller enn systemet. 

Uansett, rapporten anbefales!

Posted by Espen at 9:08 FM | Comments (1)

Desember 14, 2007

Knol som lærebokkilde

Google lanserer Knol, en konkurrent til Wikipedia (eller kanskje heller til Squidoo) som lar individuelle forfattere få både æren og muligens annonseinntekter for sine bidrag. Jeg er litt tvisynt her - foretrekker egentlig Wikipedia-modellen for generelle oppslagsverk, tror dessuten at dette er litt skummelt for Google, siden alt som klusser med prioriteringsalgoritmen deres gjør dem mindre troverdige som "do no evil" inngangsport til Internett.

På den annen side: Her har man jo en alternativ finansieringsmodell for læremidler som NDLA kan legge seg på: Skriv læremidler og få direkte betalt etter hvor mange som bruker dem. Riktignok ikke noe som forleggerforeningen kommer til å like, siden de ikke kommer til å kontrollere distribusjonen, men de er så totalt ute til lunsj likevel at man ikke trenger å ta dem alvorlig.

Tenk det: Direkte kontakt mellom læremiddelprodusent og bruker, dialog og videreutvikling. Alt til en mye billigere penge enn man idag betaler for kilovis med intetsigende lærebøker finansiert over stramme kommunebudsjetter, slik at de stadig færre forlagene kan bygge monumenter over sin utrangerte produksjonsmetode.

(Via Nick Carr, Om Malik, Paul Kedrosky, Google selv og omtrent hver eneste tech-blogg derute.)

Posted by Espen at 10:50 FM | Comments (6)

Oktober 25, 2007

Teknologi for inkompetente pedagoger

Via Eirik kommer denne reportasjen fra Agderposten, om IT-læreren Rudolf Sneek (!) som har laget et program som lar lærere overvåke skjermene til elevene.

Et slikt system har selvfølgelig en verdi hvis læreren kan overta kontrollen over skjermen og vise eleven hva han eller hun skal gjøre, men det er det ikke snakk om her. Neida, her har man et system som fungerer som tvangsmiddel for middelmådige lærere som ikke klarer å få elevene til å følge med.

Vi hadde en diskusjon om dette på BI for noen år siden, da vi skulle ha nytt bygg. Endel av mine kolleger liker ikke at studentene har PC-ene på i klasserommet, skjønt de fleste bruker dem jo til notater. Men noen ønsket seg altså en bryter for å slå av den trådløse Internett-tilgangen - med argumentet at de ikke ville at studentene skulle sitte og leke eller sende e-post. Jeg har mine mistanker om at enkelte ikke liker tanken på at studentene kan etterprøve hva foreleseren sier via Google eller Wikipedia.

Uansett, som jeg sa da og sier nå: Hvis studentene surfer i stedet for å høre på deg, er det ikke et teknisk problem du har.

En annen side, som noen av kommentatorene nevner, er personvernet: Er det tilfeldig at dette utvikles på Sørlandet, hvor man fortsatt kan finne sladrespeil og, som jeg vet av personlig erfaring, ikke kan gå tur i enkelte villastrøk (Vågsbygd) uten å se ansikter dukke opp i mange vinduer?

Legg også merke til og/å feilen i den siste setningen ("Jeg ønsker elevenes oppmerksomhet, og at de ikke skal sitte å chatte") som får stå for Agderpostens regning....

Akk ja. Lurer på om og/å er en del av Kunnskapsløftet. Da/når er det i alle fall ikke.

Posted by Espen at 8:41 EM | Comments (4)

Oktober 18, 2007

Wikipedia i skolen

Seth Godin parkerer diskusjonen om Wikipedia i skolen: Å forstå og syntetisere informasjonen er viktig. Å finne den er ikke viktig, siden det nå kan automatiseres. Minner egentlig om et leserinnlegg fra en elev i Aftenposten som hadde brukt 15.000 kroner på PC og utstyr og så ikke fikk lov til å bruke det i klasserommet...

Posted by Espen at 10:00 FM | Comments (5)

August 8, 2007

Skolen som ingenmannsland

Kaj Skagen har et aldeles utmerket essay i Morgenbladet med tittelen Alene i ingenmannsland. Dessverre er det bak en betalingsvegg, noe som gjør at det blir mye mindre debattert enn det burde. Skjerp dere, Morgenblad! Eller lukk opp denne artikkelen slik at mine lesere (jeg har i hvertfall to, så jeg kan bruke flertall) får sjansen.....

Kaj Skagen kritiserer den akademiserte, selvstudieorienterte skolen, som krever at foreldre i praksis får ungene opp og frem ved hjemmeundervisning:

I tre år har jeg brukt deler av min fritid til å hope opp veldige lass av politisk og vitenskapelig korrekt kunnskap i matematikk og fysikk, biologi og religionslære, engelsk og norsk, historie og geografi. [...]

Til min forbløffelse har jeg oppdaget at det på to døgn hjemme er mulig å formidle til en tenåring den samme stoffmengde som skolen bruker tre måneder på å gjennomgå, og med et bedre resultat.

Enda mer forbløffet er jeg blitt over å oppdage at min hjemmeundervisning på ingen måte har vært et unntak. Alle foreldre som er i stand til det, hjelper barna hjemme på denne måten. Det er litt av et paradoks at det offentlige norske skolevesenet, som betrakter hjemmeskole nærmest som et halvkriminelt overgrep, nå langt på vei baserer seg på hjemmeundervisning.

Skagen mener foreldrene gjør dette fordi ungene ikke skal falle ut faglig, og legger skylden på akademiseringen på fritt skolevalg (som jeg er sterk tilhenger av.) Bortsett fra denne årsakssammenhengen, er vi faktisk meget enige: Norsk skole er ikke i nærheten av å levere (eller å kunne levere) det den skal. Skagen sier videre:

Men hvis foreldrene ikke har forutsetninger for å gi den nødvendige faglige førstehjelp? Da er barna fortapt på skolen. De mange foreldre som selv var skoletapere eller middelhavsfarere, eller som tidlig fulgte et praktisk løp, dømmes til å se sine barn tape i en livskamp som strider mot alle prinsipper i et humanistisk dannelsesideal. Denne livskampen innebærer at det klasseskillet som hele det offentlige skoleverket ble skapt for å oppheve, nå vil bli gjeninnført i løpet av én eneste generasjon.

Her er jeg igjen enig, men fra den andre siden: Det å være flink på skolen kan være en vei ut av en sosialt uheldig plassering. Den akademiserte undervisningen passer ikke de som kan gjøre seg nytte av den heller, dels fordi det er for mye støy fra elever som ikke fikser den, dels fordi lærerne ikke har den tid - og dessverre ofte ikke heller de kunnskaper - som skal til for å gjennomføre den.

Så kommer vi til de delene av Skagens essay hvor jeg er helt enig:

Det er et av de største tankekorsene i nyere norsk politikk at staten i frihetens og effektivitetens navn har oppgitt styringen av alt fra oljesektoren til renovasjonsvesenet, samtidig som både røde og blå politikere tviholder på planøkonomiske styringsformer når det gjelder skolevesenet. Målt med pedagogiske og humanistiske mål er den offentlige skolen langt mer ineffektiv enn jernverket i Mo i Rana var før det ble nedlagt, og har en produksjon som er mindre imponerende enn den sovjetiske bilproduksjonen på 1980-tallet. Det behøver man ikke undre seg over, når man tenker på at skolevesenet styres på samme måte som kålproduksjonen i Sovjetsamveldet under Leonid Bresjnev.

Den politiske, byråkratiske styringen av skolevesenet svekker pedagogikkens sterkeste ressurser, nemlig lærernes frihet, foreldrepotensialet og elevenes engasjement.

Ingen venter eller ønsker at staten skal trekke seg helt vekk fra skolevesenet i et liberalt sosialdemokrati som det norske. Men staten må gis en rolle som er konstruktiv for pedagogikken. Staten må sette vide rammer for skolenes virksomhet, fordele tilstrekkelige fellesskapsmidler til driften og sørge for nødvendig tilsyn. Men først og fremst bør staten være en garantist for elevenes, lærernes og foreldrenes rettigheter, som for eksempel retten til skoleplass i nærmiljøet. Staten skal også hindre at skolevesenet blir en markedsplass hvor geskjeftige investorer kan slå mynt på den oppvoksende slekts personlige og faglige utvikling, eller at det utvikler seg systematiske nivåforskjeller innenfor lærerkollegiene fra skole til skole. Resten, det vil si pedagogikken, bør staten overlate til lærerne, på samme måte som den overlater rotfyllingen til tannlegene, romanskrivingen til forfatterne og vareproduksjonen til næringslivet.

Han fortsetter (dette er så bra at jeg får heller ta sjansen på bråk med Morgenbladet - men denne artikkelen verdt et abonnement i seg selv):

Slik frihet kunne muligens føre til at de virkelige pedagogiske behov lettere kunne bli møtt ut fra lokale forhold og muligheter. Man ville kanskje slippe lærere som underviste etter prinsipper de selv ikke tror på. Antageligvis ville mammutskolene bli brutt opp i mindre og mer overskuelige enheter, slik at det ville bli større nærhet mellom lærer og elev, og mellom skole og foreldre. Retten til en skoleplass i nærmiljøet ville dempe det karakterhysteriet som nå forgifter hele 10. klassetrinn. Man kunne håpe på at individualistiske lærere til alles fordel ville få større pedagogisk albuerom, mens inkompetente lærere lettere kunne bli skilt ut av systemet. Det ville helt sikkert oppstå et betydelig større pedagogisk mangfold. Skolens forstemmende preg av gammelkommunistisk kollektivbruk ville endelig vike for den individualisme man uten hell har forsøkt å tvinge igjennom med reform etter reform i over femti år.

Det offentlige skolebyråkratiet er blitt et rent parasittvesen som snarest må avvikles. Hver eneste offentlig skole bør omdefineres til offentlig friskole med organisatorisk og pedagogisk frihet. La de enkelte skoler reformere seg selv i sin egen takt, ut i fra de krefter som er for hånden hos lærere, elever og foreldre ved hver enkelt skole! Tiden for denne reform har vært inne siden 1980-tallet. Vi er minst et kvart århundre forsinket. Fordelen med denne tregheten er at det ikke lenger er noe argument mot frigjøringen av skolevesenet at så mye kan gå galt. Det meste har jo gått galt allerede. Burde ikke humanistisk orienterte politikere og rådgivere selv ta initiativet til og forestå oppløsningen av dette statsbruket, før rent kommersielle interesser blir bedt om å overta og slakte konkursboet?

Tiltredes! Med renter! Riktignok kommer jeg til denne debatten fra den andre siden, mer motivert av flinke barns vanskeligheter, men løsningen - et mer selvstendig, variert, fleksibelt og løsningsorientert skolevesen - vil hjelpe alle grupper, bortsett fra de politikere og ideologer som mener at alle er like bare man får gjentatt det ofte nok. Hvis vi i tillegg kunne sluppet fri lærerlønninger (som av en eller annen årsak skal være like i Oslo og Vadsø) og blitt kvitt noen av de elendige lærerne som opptar plass i skolen idag, ville vi kanskje fått litt skikkelig rekruttering til læreryrket også?

Posted by Espen at 12:18 EM | Comments (2)

April 27, 2007

Morten Flate Paulsen om "cooperative learning"

Bra intervju med Morten Flate Paulsen om kombinasjonen av samarbeid og individuelle læreplaner i Education News.

(Via Stephen Downes.) 

Posted by Espen at 10:57 FM

April 25, 2007

Hjelpeløs eksamenavvikling

I serien "ting jeg ikke helt fikk skrevet ferdig" kommer her et tenkt innlegg om det tydeligvis nært forestående sammenbrudd i videregående skole som en følge av at elevene skal få bruke alle hjelpemidler. Av og til blir man så sliten....

Lærere uten hjelpemidler

Espen Andersen, april 2007

Alle hjelpemidler skal tillates til eksamen i videregående skole, og lærere protesterer med uttalelser om at "vi trodde det var kunnskap som skulle testes med Kunnskapsløftet." Til overmål skal eksamensformen virke sosialt stratifiserende fordi barn med ressurssterke foreldre kan få hjelp til å strukturere informasjonen. Som om ikke det gjelder enhver form for eksaminering.

Jeg tok min første eksamen med bruk av PC høsten 1990, altså for 16,5 år siden. De siste ti årene har alle eksamener jeg har arrangert vært med alle hjelpemidler (inklusive PC). Ikke bare er denne måten å eksaminere på lettere, rent operasjonelt, men den er mer meningsfull rent pedagogisk. Man bør huske at kunnskapsarbeid ikke lenger dreier seg om å huske et avgrenset stykke pensum. Kunnskap, i form av faktaopplysninger, er nå fritt tilgjengelig elektronisk. Evaluering bør da teste elevenes evne til å forstå problemstillinger og bruke kunnskap på dem. Man kan selvfølgelig ikke bruke de samme spørsmål som man har gjort før, men må lage nye oppgaver som tvinger eleven ikke bare til å finne relevant kunnskap, men også til å tolke den og fremstille sine konklusjoner i en språkdrakt og med en argumentasjonsteknikk som virkelig får vist hva de er gode for.

Bekymringen for en del lærere er naturligvis at de ikke lenger kan gjenbruke eksamensbesvarelser fra tidligere år eller spørre etter enkle ting fra pensum. Da kan nemlig elevene finne svarene på Internett eller lese seg til fakta i subversiell litteratur som Wikipedia. Denne innstillingen minner meg om leger som klager over kunnskapsrike pasienter, som dukker opp med tykke utskriftbunker fra Internett, kan mer om sin sykdom enn legen, og ikke viser den fornødne ydmykhet overfor autoriteter.

Den unge mann eller kvinne som sier at de blåser i pensum og skal sette seg til for å lese på Wikipedia i stedet, har ganske enkelt forstått hva kunnskapssamfunnet handler om. Så gjenstår det å se om de kan formidle og tolke den kunnskapen på en måte som læreren kan forstå og sette pris på. Jeg er ikke optimistisk, på lærernes vegne.

Hva gjelder problemet med at elever finner svarene på Internett eller laster ned ferdig skrevne stiler, så er løsningen enkel: Internett. Hvis man finner velformulerte setninger man lurer på om elevene har skrevet selv, last dem inn i Google eller et annet spørreprogram (sesam.no for norske tekster) og man får øyeblikkelig rede på hvor de er kopiert fra. Deretter stryker man eleven - ikke nedsatt karakter, men øyeblikkelig stryk - for plagiat. Hvis dette er kjent på forhånd, vil de fleste elever forstå at det er enklere (og sikrere) å skrive teksten selv enn å risikere sin eksamen med klipp-og-lim. (Det finnes også utmerkede automatiserte løsninger som SafeAssignment og Turnitin, men de krever elektronisk innlevering.)

Ny teknologi fordrer nye arbeidsformer. Kunnskap tilgjengelig i nye former krever nye eksamineringsmetoder. Så enkelt er det.

Til lærerne der ute: Slutt med sytingen og bli gode på elektronisk basert kunnskap, søketeknologi, og effektiv bruk av data. Til elevene: Det hjelper ikke å drasse inn masse hjelpemidler hvis du ikke har kunnskaper nok til ikke å trenge dem. En av mine studenter dukket opp på en eksamen med en 80-liters ryggsekk full av bøker og notater. Han gjorde det ikke bedre enn de andre av den grunn, kanskje snarere tvert i mot, siden han trodde svaret lå i bokstabelen heller enn i eget hode.

Edvard Munch sa engang at han ikke fryktet sin tids nye teknologi - fotografiet - så lenge det ikke kunne brukes i himmelen eller helvete. De lærere som frykter Internett, har ganske enkelt ikke forstått hva kunnskap i et kunnskapssamfunn er. Jeg håper ikke de får lov til å sette dagsorden ut fra den oppfatningen.

Posted by Espen at 11:31 FM | Comments (11)

Mars 18, 2007

Torsdagsfestende studenter

Studenter fester på torsdager og dukker ikke opp på forelesning på fredager. Og foreleseren har 30 studenter av 170 på forelesning....

Kjære kolleger: Dette kan dere gjøre noe med hvis dere faktisk bryr dere om forelesninger og tar litt ledelsen, i stedet for å akseptere situasjonen. Her er oppskriften:

• pliktig oppmøte i alle forelesninger
• 40% av karakteren basert på deltakelse i diskusjonen
• forutsett at alle artikler er lest på forhånd, og diskuter derfra
• stryk alle studenter som ikke fyller disse kravene

Kan ikke ha denslags, sier du? Jeg har gjort det med 160 studenter, måtte riktignok dele dem i to grupper, men vanskelig er det ikke. Krever bare litt forberedelse, samt at en foreleser tar hele kurset og dermed får oversikten. Men OK, hva skal man gjøre hvis man er bundet til en forelesende form? Her er løsningen:

• hold så interessante forelesninger at studentene møter opp fordi de vil
• og hvis ikke dette er nok (og det er det ikke), fortell studentene på første forelesning at pensum er a) litteraturlisten, b) utdelte og diskuterte artikler og annet materiale, og c) alt du kommer til å finne på å si i forelesning. Sørg, med andre ord, for at det ikke er mulig å bestå kurset uten å ha vært i nesten alle forelesninger.
• Når studentene dukker opp på siste forelesning for å høre om hva som kommer til å være på eksamen, så svarer du ikke på det - for i den grad du har svart på det, har du gjort det i nest siste forelesning.
• Og for all del: Ikke bruk forelesningene til å gjennomgå litteraturen. Den skal de ha lest på forhånd. Bruk forelesningene til eksempler, utdyping, og å trekke linjer mellom de ulike delene av pensum.
• Ikke bruk forelesningen til å lufte dine egen forskningsprosjekter eller standard presentasjoner. Det har man seminarer til.
  

Gjør dette i et par år, og ryktet går foran deg. Ta ansvar for hele kurset, behandle studenter som produkt, ikke kunder (de har betalt for en utdannelse, ikke for en grad), og nekt å forholde deg til studenter som ikke jobber.

Høyere utdanning er ikke enhetsskolen, hvor man skal forsøke å få alle igjennom. Hvis målet er å få alle igjennom, snakker vi ikke lenger om høyere utdanning. Enkelt og greit.

Dette er ikke så vanskelig..... 

Oppdatering 19.3: Livlig diskusjon over hos Iskwew.

Posted by Espen at 1:12 EM | Comments (9)

Mars 9, 2007

Lærebok-dinosaurene

Gudene skal vite at det ikke er ofte jeg er enig med Øystein Djupedal, men jeg er faktisk helt på hans side når det gjelder støtte til utvikling av digitale læremidler. Dagens system, hvor kommunene presses for store summer som går til å kjøpe tunge lærebøker som snart blir utdatert, er rett og slett ikke veien inn i fremtiden. NFFOs formann Kjell Lars Berge og Aschehoug-direktør William Nygaard spår død og fordervelse for bokbransjen, slik de gjør hver gang det er en forandring. Sist de var ute og spådde om fremtiden, mente de at deregulering av bokmarkedet ville bety kulturens død. Nå selges det flere bøker og utgis flere titler enn noensinne, uten at de funnet det nødvendig å endre standpunkt.

Når Djupedal sier at forlagene ikke har gått i front i utviklingen av digitale læremidler, har han helt rett. Forlagene er, akkurat som plateselskapene, helt opphengt i at de skal ha betalt for hvert enkelt eksemplar av en bok, og forstår ikke at de leverer en tjeneste. Kjell Lars Berge og William Nygaard glemmer at lærebokforfattere og forlag eksisterer fordi de fyller et behov - i dette tilfelle behovet for kvalitetskontrollert lærdom tilpasset alders- og læringsnivå. Hvis man kan fylle dette behovet bedre på en ny måte, har ikke forlag og tradisjonelle lærebokforfattere lenger noe å gjøre. Men de finner nok på noe. Tradisjonelle lærebokforfattere kan skrive pedagogisk og er flinke til å systematisere. Det er meget verdifullt i en elektronisk sammenheng. Forlag kan organisere grupper av forfattere rundt prosjekter, drive markedsføring, og ha språkrøktere og andre spesialister tilgjengelig.

Grunnen til at fylkeskommunene her går foran, er at det er de som betaler for gildet - og at de kanskje er lei av å betale hundrevis av millioner kroner for noe som til syvende og sist er tilgjengelig over nettet allikevel.

William Nygaard burde konsentrere seg om å få Aschehoug over fra det cellulosebaserte til den elektroniske informasjonssamfunnet, slik Schibsted er i ferd med å gjøre det for aviser. Kjell Lars Berge burde innse at hvis man tar produksjonskostnaden ut av verdikjeden for en lærebok, blir forfatteren en mye mer viktig person - særlig når lærebøker blir en dynamisk tjeneste. Tenk deg lærebokforfatteren som sitter og hele tiden oppdaterer sin lærebok rett på nett, følger med på hvordan elevene bruker den, skriver dypere artikler og finner stoff til de elevene som vil lære mer om noe, interagerer med lærere som kommer med nye ideer til hvordan stoffet kan brukes.

Og her sitter jeg og forsvarer Djupedal og fylkeskommunen.... Det sier noe om hvor langt bak mål forlagsbransjen og forfatterforeningene er.

Posted by Espen at 8:44 FM | Comments (16) | TrackBack

Mars 4, 2007

Hva med å gjøre universitetsansettelser mer fleksible?

Et stort problem i akademia (og, for den saks skyld, mange andre steder) er at når man først har fått en posisjon (gjennom svært hardt arbeid) kreves det ikke stort for å bli sittende. I USA kalles dette "tenure", og fungerer på den måten at akademikere jobber steinhardt tidlig i karrieren for en relativt lav lønn - belønningen er jobbtrygghet etter noen år, når de passerer en komitebedømmelse og deretter blir ansatt for livstid (eller til universitetet går konkurs, noe som faktisk kan skje derover.) Ordningen er ment å sikre professorers uavhengighet - de skal ikke kunne sparkes, fordi at de da kan både forske på kontroversielle tema og trekke sine konklusjoner uten redsel for å miste jobben.

Steven Levitt, en av forfatterne av Freakonomics, mener det er på tide at man slutter med tenure i amerikanske universiteter. Problemet er at etter at folk har fått tenure, så slutter mange (i alle fall på middelmådige universiteter) å produsere, og begynner i stedet å interessere seg for utenomakademiske aktiviteter, enten det nå er konsulentarbeid eller fritid. Man kan få en situasjon omtrent som de reelle arbeidskontraktene øst for Jernteppet for noen år siden: Vi later som vi betaler deg, og du later som du jobber her. Levitt påpeker at tenure-prinsippet ikke fungerer i praksis - den beskyttelse ordningen gir er det rett og slett ikke behov for. (For min egen del vil jeg tilføye at ordningen nok fungerte bedre den gangen kunnskapen utviklet seg litt langsommere enn den gjør nå.)

Levitt foreslår en ordning hvor universiteter avvikler tenure-ordningen, gir folk som har slappet av litt for lenge sjansen til å ta seg inn igjen over en toårsperiode, og deretter begynner å behandle professorer akkurat som andre ansatte i USA (med et relativt svakt stillingsvern.) Som en overgangsordning foreslår han at universitetsansatte bør kunne velge mellom høyere lønn og sterkt stillingsvern - med andre ord, hvis du aksepterer at du kan sparkes, settes du signifikant opp i lønn. Dette vil gjøre det lettere for universiteter å rekruttere faglige innenfor emner som har et attraktivt arbeidsmarked utenfor akademia.

Middelmådighetene eller de som vil slappe av, kan jo bare beholde den eksisterende ordningen....

(En sideeffekt er at manglende stillingsvern kan føre til et incentiv til bare å ansette dårlige folk, for ikke å risikere å bli konkurrert ut. Ergo vil man trenge et målesystem som gjør rekruttering til et målekriterium.)

Dette hadde jo vært en morsom tanke i en norsk sammenheng! 

Posted by Espen at 1:27 EM | Comments (2)

Februar 28, 2007

Professorjakt i DN

En liten "Etter børs"-kronikk i Dagens Næringsliv, med tittelen "Fem tips til professorjakten". Opprinnelig skrevet i en noe annen og lengre form for European Business Forum, men dette er jo noe norske næringslivsledere trenger å høre også...

Professorjakt: En guide for næringslivet

Espen Andersen, Handelshøyskolen BI
Februar 2007

For noen år siden ledet jeg en diskusjon med CLOs (Chief Learning Officers) fra store europeiske selskap. De klaget alle over at de ikke fikk det de ville ha fra sine eksterne leverandører: Selv kjente skoler ville helst selge standardkurs, mens de ville ha noe skreddersydd, helst med kjente professorer studentene hadde hørt om. Men selv store, kjente bedrifter med svulmende pengesekker klarer ikke alltid å få tak i de prestisjetunge professorene. Hvorfor?

Svaret er mer komplisert enn du aner. Derfor denne guide for professorjakt, skrevet for næringslivsledere som ønsker å lokalisere og fange et meget vanskelig bytte, nemlig den forretningsrelevante og interessante fagmann eller –kvinne. Professorjakt krever kunnskap om byttet, dets biotop og motivasjonsmekanismer. Jakten krever tålmodighet og årvåkenhet, samt basale kulturkunnskaper for å ikke stikke seg ut i terrenget.

Punkt 1: Jag professorer på din hjemmebane. Ikke rot rundt i den akademiske jungel på egenhånd. Inviter i stedet professoren til deg for et foredrag eller diskusjon. En halvtime holder, gjerne i et ledermøte, med lunsj. Betal professoren (godt) for dette. Hvis kjemien ikke skulle stemme, så har du lyttet til en (forhåpentligvis) interessant presentasjon og professoren har tjent litt penger og er velvillig innstilt. Bra fagfolk lokaliseres gjennom andre fagfolk – og med riktig stell og pass vil professorer komme når du roper på dem og ellers la deg i fred.

Punkt 2: Unngå opplagte blemmer. Dynamiske næringslivsledere kan skremme bort viltet, slik uerfarne jegere kan ta på etterbarberingsvann og finne marken tom. Professorer er akademikere, og du jager dem fordi de er det. Derfor må du ikke bruke ordet ”akademisk” i betydningen ”irrelevant”, ”hypotetisk” eller ”upraktisk”. Omtal ikke professorer som ”lærere” – innen akademia står ikke undervisning høyt i kurs, selv om det er det man lever av. Og du må aldri – aldri – be professoren forholde seg til den bestselgeren du leste på flyet forleden. Professorer er meget sjalu, og behandler alt fra Gardermoen Handelshøyskole med dårlig skjult forakt. Det blir som å diskutere Dan Brown på historiekongress – det beste du kan håpe på, er høflighet.

Punkt 3: Unngå mellommenn. Skolens kundekonsulenter er hyggelige og velkledde, men kan ikke jakte professorer på dine vegne. Skal du ha noe spesielt, må du snakke med de viktige personene – og det bør helst være professorene, for hvis programansvar ligger i salgsapparatet har du et problem. Kundekonsulenten er nyttig som støttefunksjon sammen med ditt eget personale, men sørg for at alle innholdsrelaterte problemer eskaleres til deg – og til professoren. (Og mens vi er i gang, ikke bli mellommann selv, hvis en lederkollega trenger et program og ber deg hjelpe til.)

Punkt 4: Spør ikke hva professoren kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for professoren. Professorer liker penger (selv om de later som noe annet), men de må komme i spiselig form. Kurs og lederutvikling fremmer ikke en professors karriere – i beste fall gir det ikke-konvertibel velvilje fra skolens ledelse. Det som teller er å publisere uleselige artikler i obskure tidskrift lest av få og husket av enda færre. Artiklene krever knallhardt arbeid og kvalifiseres gjennom en prosess som får skjærsilden til å se ut som en tur i badstuen. For å skrive (eller rettere, leve mens det skrives), trenger professoren forskningspenger. For å kunne publisere, trenger professoren tilgang til data, som finnes i bedrifter. Hvis du gir dem forskningspenger og data, vil professorer gladelig lage kurs for deg, og kanskje også forelese dem. Det er mulig å fange professorer ved penger alene – særlig eldre hanner – men byttekvaliteten er variabel.

Punkt 5: Handling teller, ikke ord. Følger du disse punktene, vil du fange professorer, men for å temme dem må du gjøre det de sier. Professorer som får sine teorier lyttet til og etterfulgt vil gjøre hva som helst for deg: Sitte i ditt styre, snakke til dine medarbeidere, skrive karrierefremmende artikler sammen med deg, og kanskje til og med lytte til dine teoretiske synspunkter. Faren er naturligvis at du kan bli suget inn i akademia selv – og det ville jo være tragisk.

Altså: For å fange en professor, begynn med lunsjer og betalte presentasjoner, følg opp med forskningsmidler og data, og vinn deres hjerte ved å gjøre som de sier. Det er lett. Du kan begynne i dag.

Du finner meg på Google.

Posted by Espen at 9:00 FM

Februar 18, 2007

Steve Jobs vil også bli kvitt dårlige lærere...

For et års tid siden havnet jeg i radiodebatter fordi jeg syntes skoler i Norge ikke var flinke nok til å bli kvitt dårlige lærere. Nå ser det ut til at Steve Jobs (og, tilsynelatende, Michael Dell også) er enig med meg. Som de sier: Hvordan skal du kunne drive en organisasjon hvis du ikke kan bli kvitt de folkene som ikke fungerer? I hvert fall ikke med teknologi.....

(Via Scoble.) 

Posted by Espen at 10:27 EM

Januar 25, 2007

Akademia ikke lenger i tet

Jon Hoem slår til igjen, med et glimrende innlegg om e-læring. Jeg bet meg særlig merke i hans kommentar om at utdanningssystemet har mistet sitt informasjonsforsprang, men at "Den kommunikative tradisjonen som undervisningen bærer ennå med seg tradisjoner fra en tid da skoler og universiteter var en eksklusiv formidlingskanal."

Dette har forsåvidt stemt - med unntak for enkelte eliteskoler av typen MIT - for mitt fagområde i mange år. Den akademiske publiseringstradisjon (for ikke å snakke om tregheten i vanlige skoler) holder rett og slett ikke tritt, og "practice leads research".

For noen år siden var jeg på et foreldremøte. Noen sendte rundt en liste hvor foreldrene kunne skrive på sine e-postadresser. Alle hadde e-post, unntatt foreldrene til et barn. De var begge lærere.

Da blir det jo ikke helt enkelt å undervise verken om eller med teknologi......

Posted by Espen at 10:19 EM

November 14, 2006

Jon om LMS

Jon Hoem har et glimrende innlegg om LMS og andre verktøy for digital læring og kunnskapsproduksjon. Jeg er svært enig (1, 2, 3) i hans beskrivelse av problemene med tradisjonelle LMS - deres fokus på brukervennlighet heller enn brukelighet gjør at utviklingen av bruk av digitale verktøy i undervisning og kunnskapsproduksjon stagnerer på et mellomnivå, hvor man automatiserer de rene produksjonsprosessene (som kopiering og utdeling av materiale) fremfor å lage nye modeller for læring og samarbeid. Det er alltid slik med teknologi, men innenfor skoleverket, som har så lite fremdrift i seg selv, er denne bremsen på utviklingen ekstra uheldig.

Posted by Espen at 1:35 FM | Comments (1)

Oktober 20, 2006

Nytt marked for BI?

Professor Charles Nesson ved Harvard Law School (Berkman-senteret, selvsagt) er i ferd med å sette opp en forelesning i Second Life, registrert gjennom Harvard Extension School. (Og bare så det er sagt, Second Life-interiøret minner mye om Harvard.) Reklamefilmen er her:

Her åpner det seg nye markeder for oss som sitter oppe i den norske provinsen - men har bra bredbåndmuligheter. Dessuten slipper man å tenke på at man kanskje bør presse buksen og ta av noen kilo før man gjør seg foran kateteret....

Posted by Espen at 3:54 EM

Oktober 6, 2006

Skolepengedebattvarsel

Jeg skal være med i en debatt arrangert av studentparlamentet ved UiO, onsdag 11. oktober kl. 1900 i kjelleren på Samfunnsvitenskaplig fakultet på Blindern.

Temaet er skolepenger ved høyere utdanning i Norge, og av en epost jeg har fått fremgår det at panelet foreløpig består av

- Arild Underdal, tidligere rektor ved UiO og professor i statsvitenskap
- Odd Einar Dørum, stortingsrepresentant for Venstre
- Lina Johanne Strand, leder Studentparlamentet UiO
- Christine Moe Hovind, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet og leder av seksjonen for ansatte ved høgskoler og universitet
- Gunnar Gundersen, stortingsrepresentant for Høyre

Og altså undertegnede, som jeg mistenker er invitert fordi på BI har man skolepenger....

Posted by Espen at 5:48 EM

August 26, 2006

Lærebok via nettet

Jeg har, hoderystende, vært vitne til alle de nye lærebøkene (hvor nye de egentlig er, er en annen sak) som har vært anmeldt i avisene i det siste. At det kommer nye lærebøker, er jo greit, men her er det altså snakk om milliardsatsinger på et medium - papir - som koster masse penger og ikke kan oppdateres. Og satsingen er drevet av en reform som også skal øke elevenes kunnskaper om bruk av informasjonsteknologi.

Så - skal man engasjere seg, kreve at det produseres digitale versjoner av lærebøker, at disse legges ut med Creative Commons copyright, og at det sentrale redigeringsarbeidet finansieres direkte av myndighetene? Hmmmm....vet ikke om jeg orker. Det er av og til så slitsomt å påpeke det opplagte, bare for å bli fortalt at "det vil nok ta litt tid" og "du kan ikke forvente at alle er like teknisk orienterte som du er" og så videre. Det faktum at vi har hatt PCer siden tidlig 80-tall og epost (i hvert fall på BI siden 1985) ser ikke ut til å ha betydning.

Så jeg vet ikke om jeg gidder, og er helt sikker på at jeg ikke har tid. Men til å begynne med kan jeg jo henvise til Kai Olsens aldeles utmerkede kronikk om en digital lærebokprosess, samt vurdere innkjøp av av Eystein Eriksens roman "Melding hjem", som ser ut til å være realitetsbasert.

I motsetning til mye av skoledebatten.

Posted by Espen at 8:46 FM | Comments (2)

August 18, 2006

Læreren kommer først

Kan jo ikke annet enn å si meg enig med Svein Tore Bergestuen når han sier at det er læreren som betyr mest for læringsopplevelsen, og at hvis du ikke kan formidle, bør du ikke bli - eller være - lærer.

I amerikanske barneskoler får elevene ny lærer (og klassene stokkes om) hvert år - og lærerne har fast klasserom og holder bare på med et klassetrinn. Jeg syntes alltid det var en ulempe, helt til jeg forsto de gode sidene, nemlig at får du en dårlig lærer, har du vedkommende i bare et år. Og at skolens ledelse kan styre elever av ulike typer til lærere som passer best for dem. Dessuten gir det målbarhet, siden samme jobben gjøres hvert år.

Kanskje noe å tenke på? 

Posted by Espen at 1:24 EM | Comments (7)

August 14, 2006

Utdanning, ikke oppbevaring II

Aftenposten har den irriterende uvanen at de ikke legger ut alle elementer i en debatt - og, for den saks skyld at de ikke legger lenker i artikler, men unntaksvis rundt dem. Nok om det - det ble litt debatt av min kronikk "Utdanning, ikke oppbevaring", så her kommer mitt innlegg, med henvisninger til scans av de innleggene jeg svarer på (se også Tor Andres innlegg):

Enhetsskolen overmoden

Å lese reaksjonene på min kronikk "Utdanning, ikke oppbevaring" gir en beklemmende følelse av at skolepolitikere lever i den fiktive norsk-amerikanske småbyen Lake Wobegon - der alle barn er over gjennomsnittet.

Studentrepresentantene Bjelland og Nygaard ser ikke ut til å ha forstått hva jeg sier, og viser til en dansk undersøkelse fra 1995 (hvorfor ikke den sterkt kritiske norske fra 2003?) som viser at skolesystemet reproduserer sosiale klasser. De hopper elegant over at det er enhetsskolen som gjør dette!

I Oslo tar man inn basert mer på geografi enn karakterer, noe som favoriserer faglig svak vestkant fremfor faglig sterk østkant. Hvis ikke det fremmer reproduksjon av sosiale klasser, så vet ikke jeg.

Kunnskapsminister Djupedal er mindre dogmatisk: Han erkjenner problemet, er uenig i løsningen, og viser til rapporter som berømmer Norge for ikke å ha nivådeling, som gir større forskjeller. Men: Begge rapportene snakker om nivådeling i tidlig alder (inntil 12 år), ikke på videregående.

Differensiering løser ikke alle problemer, men kan hjelpe både flinke og svake: Flinke elever kan undervises i større klasser, med mer studiepreg og selvstendig arbeid, fordi mindre tid går med til disiplinering og motivering. Dette frigjør ressurser til de mindre flinke - man kan ha mindre klasser i svakere skoler. Man kunne også - formastelige tanke! - differensiere lærernes betaling: Bedre betalt jo svakere elever.

Når systemet ikke tillater differensiering, skjer den på utsiden, noe som i Norge vil si IB, Bjørknes, privatskoler av varierende kvalitet, og innkjøp av leilighet nær gode skoler. Med kontakter og penger utkonkurreres elever uten andre ressurser enn sine egne evner.

Videregående skole har middelmådige resultater, reproduserer sosiale klasser og er basert på at alle er like og skal behandles likt, uansett. Når resultater uteblir, og forutsetninger ikke holder, skal teorier revurderes.

Enhetsskolen, på videregående nivå, er overmoden for revurdering.

Posted by Espen at 8:33 FM | Comments (2)

Juli 31, 2006

Utdanning, ikke oppbevaring

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gangen om vårt vanskelige forhold til differensiert utdanning. Gjengitt med lenker og litt annen språkføring herunder.

Denne var vanskelig å skrive - ikke fordi selve konklusjonene er så vanskelige å trekke, men fordi den rører ved grunnholdninger i det norske folk. Dette er en kronikk alle er enig i helt til deres eget barn ikke kommer inn på den lokale skolen. Jeg har allerede fått kommentarer som sier at "flinke barn" ikke har godt av å være sammen med hverandre, for de er svake sosialt. Det er med andre ord slik at er du flink, så er du ikke sosialt anlagt. Akkurat som det tydeligvis er slik at det ikke er mulig å være rik og lykkelig.

Akk ja.

Utdanning, ikke oppbevaring

Espen Andersen, førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI

Skal vi få en kunnskapsskole, må vi akseptere at det er forskjell på folk, og slutte å bruke videregående skole som oppbevaringsplass.

Diskusjonen om utdanning i Norge preges av konflikten mellom skolens roller som kunnskapskilde og sosial integrator. Pendelen svinger nå tilbake mot det faglige, drevet av middelmådige resultater i internasjonale skoleundersøkelser og en økende bekymring om hvordan landet skal hevde seg i den globale kunnskapskonkurransen.

Fra prat til praksis
Det er nokså bred politisk enighet om denne utviklingen, men å gå fra prat til praksis byr på problemer. Utdanningsministeren har riktignok blitt kunnskapsminister (blir dermed de andre statsrådene ansvarlige for uvitenheten?) Lærerskolen har fått inntakskrav, slik at en gjennomsnitts lærerskolestudent nå skjønner gjennomsnitt. Undervisningen har blitt mer studiepreget, så elevene kan finne svarene på Google i stedet for å spørre læreren. Og man begynner å satse på matematikk mens siste realfagslektor fremdeles er i live.

Men det begynner å bli færre ting det er lett å enes om, som bedre lærere og flere datamaskiner. For å komme videre må vi konfrontere nordmenns grunnleggende mistenksomhet overfor teoretisk kunnskap, samt vår likhetsreligion. Utdanning er en rettighet alle har, og den skal være tilpasset hver enkelts forutsetninger, uavhengig av geografisk og sosial tilhørighet. Dette er utmerket, men fortolkes dithen at alle skal ha den samme utdanningen – helst i det samme klasserommet, hvor ansvaret for konflikten mellom tilpasning og ressurser blir en oppgave for den enkelte lærer.

Vi er jo åpne for differensiering. Bare det ikke blir gjort forskjell på folk.

Videregående oppbevaring
Ingen steder er konflikten tydeligere enn ved opptak til videregående skole. Her skal elevene etter 10 års enhetlig utdanning sorteres etter sine (svært forskjellige) resultater. Flinke elever velger almenlinjen som en forberedelse til høyere utdanning. De som vet at de vil bli noe mer praktisk og spesifikt, velger yrkesrettet utdanning.

Problemet oppstår med en tredje gruppe, de med mindre gode karakterer og uklare yrkespreferanser. Hvor skal man gjøre av dem? I gamle dager gikk guttene til sjøs og jentene begynte i butikk, men i kunnskapssamfunnet krever alle jobber utdannelse. Utdannelse har blitt en plikt og en nødvendighet, ikke bare en rett.

Derfor tar man de dårligste elevene og putter dem inn der hvor man får minst protester: På almenlinjen, der det skal forberedes til høyere studier.

Resultatet er at den flinke elev som har gledet seg til å begynne på videregående og endelig lære noe, oppdager at klasserommet fremdeles er halvfullt av folk som er der fordi de må. Han, og særlig hun, får tre år til med å passe på ikke å være for flink, dra lasset i gruppearbeid, og jobbe som ubetalt hjelpelærer og buffer mellom bråkmakere. ”Videregående” betyr for mange at man ikke går så mye videre.

Differensiering og unnvikenhet
Løsningen ligger selvfølgelig i differensiering – i at elever grupperes etter faglig nivå, slik at alle får utnyttet sitt potensiale så godt som mulig. Dette kunne man gjøre mellom skoler, mellom klasser, og mellom grupper i hver klasse. Men det gjøres i liten grad og helst ikke åpenlyst. Idealet er stadig at læreren skal kunne legge opp undervisningen etter hver elev i klasserommet, men at alle egentlig er like gode.

Ulikheter i evner er et sårt punkt og gjenstand for mye unnvikenhet. Dette så man i Oslo i fjor, da opptaksvilkårene for almenlinjen ble lagt om. Tidligere var det fritt skolevalg, og enkelte skoler ble eliteskoler med høye inntakskrav. Fordi mange elever ikke kom inn på sin gode lokale skole, ble det med knappest mulig flertall besluttet å dele Oslo i seks skoleregioner, og forbeholde halvparten av plassene på hver skole for lokale elever.

Lokalheltrabatt
Resultatet ble som man kunne vente: Innen hver region ble det øyeblikkelig en A-skole og en C-skole. For de mest populære sentrumsskolene, i attraktive boligområder med relativt få elever, kom lokale søkere inn med svært stor rabatt. (Ved Oslo Handelsgymnasium holdt det med 3,15 i gjennomsnitt, mens elever utenfra måtte ha 4,89.) Ved gode skoler på østsiden, derimot, ble det vanskeligere for lokale elever å komme inn enn for de utenfra.

Resultatet er altså at smarte elever fra østlige bydeler nektes adgang til gode skoler for at sinker fra Oslo Vest skal slippe å reise østover med T-banen. Ved de tidligere gode skolene kjemper idag lærerne med vanskeligere studiemiljø og store elevgrupper som mangler nødvendige evner og motivasjon. Ingen politiker har sett de gode elevene fra Oslo Øst i øynene og forklart hvorfor de skal segregeres vekk fra den skolen de ønsker å gå på. (På den annen side, i Oslo kan man i alle fall velge mellom skoler, noe man ikke kan mange steder i landet.)

Kunnskapsmeritokrati
Et sentralt trekk ved et kunnskapssamfunn er at det er meritokratisk – at du bedømmes ut fra hva du gjør, ikke hvor du kommer fra. Dette aksepterer vi på idrettsbanen: Flinke fotballspillere blir ikke tvangsplassert i lavere divisjoner og eliteskiløpere går ikke på idealtid. Det er bare i kunnskapskonkurransen vi har institusjonalisert middelmådighet.

Utjevning har mange gode sider, men den har også en pris. En pris er at middelmådighet forplanter seg oppover – universiteter og høyskoler sliter med dårlig forberedte studenter, særlig innen de ”harde” fagene.

Den høyeste prisen må imidlertid de flinke elevene betale – de som blir trukket ned mot gjennomsnittet for andres skyld. Men det er håp for dem også. Utdanning er i ferd med å bli en global konkurranse om de gode studentene. Norge er nettoimportør av utdanning – vi har flere norske studenter i utlandet enn utenlandske studenter her. Som Kristin Clemet har påpekt, ser det ut til at det er en endring i mønsteret for utenlandsstudier. Tidligere var det slik at det var de svake som dro utenlands – de som ikke kom inn på studier i Norge. Nå kan det se ut som om det er de flinke som drar ut, på jakt etter den utfordrende utdanningen de ikke finner i Norge.

Det er håp
Når befolkningens utdanningsgrad og utenlandserfaring øker, øker også aksepten for differensiering. Men det tar tid, og fryktsomme politikere (mange med meget tynn utdanning selv) har vondt for å ta konsekvensen av sine pene ord om kunnskapssamfunnet.

Man kan ikke bruke utdanning som oppbevaring uten at det går ut over kvaliteten. Og hvis man i tillegg fører en skolepolitikk som sementerer sosiale forskjeller, er man virkelig ute å kjøre. Det er å håpe at politikere og befolkning vil ta dette inn over seg før det går ut over vår plass i det globale kunnskapssamfunnet.

Til den flinke eleven, på grunnskole eller videregående, som nå sliter med å ligge langt foran klassen og med lærere uten tid: Hold ut! Etterhvert som du kommer oppover i utdanningssystemet, blir du mindre ensom. Den beste strategien er å ikke la seg påvirke til å være som alle andre, men i stedet å kaste seg over de vanskeligste fagene med glupende appetitt, stille mange og vanskelige spørsmål til læreren, og lese videre for å lære mer enn pensum.

Lykke til!

Posted by Espen at 6:51 FM | Comments (5)

Juni 15, 2006

Paul Graham om hvordan skape et gründervennlig klima

Paul Graham, en fantastisk essayist og mannen bak teknologien som holder spam unna eposten din, har skrevet to glitrende essays som illustrerer hvordan man tar et komplekst emne og presenterer det rett frem og leselig, uten å fjerne kompleksiteten:

• How to be Silicon Valley, om hvorvidt man kan skape (eller i alle fall legge forholdene til rette for) et Silicon Valley andre steder enn sør for San Francisco.
• Why startups condense in America, om hvorfor innovative bedrifter ser ut til å oppstå oftere og trives bedre i USA enn andre steder.

I all beskjedenhet har jeg skrevet om dette selv for noen år siden, men Paul gjør det så mye klarere, bedre og med slik gjennomslagskraft, og klarer dessuten å holde et balansert syn ved å ikke stikke under en stol de vanskelighetene man tross alt har i Silicon Valley og USA.

Glimrende. Pensum for alle som har noe som helst med næringspolitikk å gjøre. For ikke å snakke om mine studenter.

(Via Dragos.)

Posted by Espen at 2:44 EM | Comments (2)

Mai 14, 2006

Handel med utdanning

Kristin Clemet etterlyser en debatt om handel med utdanning i siste utgave av Morgenbladet. Stadig flere studenter fra Norge studerer i utlandet, og vi får stadig flere utenlandske studenter. Hun peker på to mulige problemer med en økende kommersiell utveksling av studenter: Hvordan sikre at vi i Norge ikke får dårlige studenter, og hvordan sikre at rike land ikke dumper dårlig utdannelse på fattige land som har enorm etterspørsel og dårlige muligheter til selv å levere.

Jeg vet ikke, jeg. Norge er så dyrt å bo i (og nordmenn så lite imøtekommende) at lav kvalitet på utenlandske studenter etter mitt skjønn ikke er noe stort problem. I hvert fall har jeg ikke opplevd annet enn at mine utenlandske studenter er like gode som norske - svært ofte er de også flinkere, og definitivt mer arbeidssomme. Det ser ikke ut for meg som om problemet er å få tak i dem, men å få dem til å bli her etter at de er ferdige - ikke fordi de ikke vil, men fordi vi ikke gir dem jobb. Jeg har sett litt for mange av mine utenlandske studenter slite med å få jobb i norske firma, og det er ikke fordi de ikke er flinke nok.

Når det gjelder å dumpe dårlig utdannng i u-land, så er dette et problem. Etterspørselen er stor, og det er lett å åpne B-utgaver av egne utdanningsinstitusjoner i utlandet, eller å lage dårlige skoler i Norge og få inn utenlandske studenter, slik det skjedde med kinesiske studenter for noen år siden (skolen het Norsk Instrument Akademi, og gikk etterhvert konkurs).

Jeg er litt usikker på hva slags debatt Clemet etterlyser, men etter mitt skjønn er den største effekten av utdanningsmarkedet at konkurranse mellom utdanningsinstitusjoner innenlands blir mindre viktig enn konkurranse om å beholde så mange som mulig av de beste studentene i landet (eller i alle fall å få dem tilbake etter et utenlandsopphold) og samtidig tiltrekke seg så mange gode studenter fra utlandet som mulig. Vi måler ikke det nå - utenlandsstudenter kommer gjerne inn på ulike ordninger eller som utveksling - men synlighet i søkerdata og ulike former for sammenligninger av skoler vil gjøre dette synlig (og vi vil få lange diskusjoner om dette er bra eller ikke. Det er bra.)

Hva gjelder fattige lands utdanningsbehov, så starter de med å sende sine studenter utenlands, og mange blir der. Samtidig inviterer de utenlandske læreinstitusjoner til å etablere seg lokalt, ofte i samarbeid med egen institusjoner. (BI har en skole i Littauen, for eksempel, og et langvarig samarbeid med Fudan-universitetet i Kina.) Ettersom tiden går, blir de lokale skolene bedre og mer selvstendige (egen forskning, rekruttering av utenlandsutdannete egne borgere). Dette skjer i Kina (som er i ferd med å frigjøre seg, i alle fall innen business) og India (som har hatt glimrende utdanningsinstitusjoner lenge, og nå begynner å få tilbake sin diaspora av vellykkete teknologer til den raskt voksende tjenesteindustrien.)

Ettersom tiden går og dette markedet blir globalt og frigjort, vil studenter flyte til skoler etter kvalitet og spesialkunnskaper. Kvalitetskontrollen gjøres ved synlighet og etterhvert ved en mer formalisert form for "collaborative filtering", sannsynligvis elektronisk.

Selv har jeg tenkt praktisere litt i det globale markedet - jeg har fått et forelesningsoppdrag ved Indian School of Business i Hyderabad til våren. Jeg er ganske oppglødd over det - skolen er kjempebra og det skal bli en utfordring med hardt arbeidende studenter og en knakende god medforeleser. Men jeg lurer på om ikke mange nordmenn vil se på det å forelese i India som en form for u-hjelp?

Posted by Espen at 1:13 EM | Comments (3)

April 26, 2006

...og her også!

Gudleiv Forr etterlyser en kulturrevolusjon på lærerskolene. Dette blir jo bare bedre og bedre.

Posted by Espen at 9:35 FM | Comments (1)

Sabbatsår for lærere

Tiltredes. Forutsatt strengere krav til faglighet og alt det der...

Posted by Espen at 9:31 FM | Comments (1)

April 24, 2006

Lærerutdanningen, igjen...

Nyheten om at norsk lærerutdanning har kvalitetsproblemer er ingen overraskelse - men se kommentarene i Dagbladet, som gir enda klarere karakteristikker (med dårlig rettskrivning). 40% drop-out rate første året, 25 timer forelesning i uken (er ikke dette et studium?), svake inngangskarakterer, lite jobbing - og, ikke minst, en oppfatning av utdanningen som irrelevant for fremtidige arbeidsoppgaver. Rom for forbedring, med andre ord.

Rapporten foreligger til sommeren, men prosjektbeskrivelsen ligger her og  her.

(Via Depesjer, selvfølgelig. Fabelaktig webtjeneste, med RSS.)

Posted by Espen at 9:51 FM

April 18, 2006

Sluttpakker til dårlige lærere

Telefonen har ikke stått siden dette intervjuet i VG, som egentlig ikke er noe annet enn det jeg skrev i Aftenposten for flere år siden. Journalisten hadde vært på fagseminar om realfag og konsentrerte seg altså om dette poenget. (Pussig nok klarte VG Nett å snu overskriften til "Sluttpakker vil gi dårlige lærere", som jo ikke er det jeg sier.) Det har blitt intervju på P4 og NRKs Norgesglasset og andre telefoner.

Pussig hvordan media henger seg opp i fargerike formuleringer av policies som a) burde være selvsagte, og b) bare er en liten del av løsningen. Men, som jeg sa til en intervjuer: Hvis et slikt radikalt forslag kan føre til at grensene for hva som anses moderat flyttes litt, at skoleledere begynner å følge opp både gode og dårlige lærere litt mer, og at endel dårlige lærere begynner å tenke over hva de holder på med, så er kanskje noe oppnådd.

Posted by Espen at 10:15 FM

April 17, 2006

Lærermangelen i USA

Min eks-kollega Jim Ware gir en oversikt over lærermangelen i USA, hvilket viser at det ikke bare er Norge som har problemer.

Her forleden overhørte jeg en samtale mellom min kone og to lærerstudenter. Min kone spurte hvor de skulle bli lærere etter ferdig utdannelse, og de svarte begge: "I småskolen eller på mellomtrinnet, for på ungdomsskolen er matematikken for vanskelig."

Og jeg tenkte: En person som ikke klarer ungdomsskolematematikken, har ikke noe å gjøre i et klasserom. Ikke på småskolen engang. 

Posted by Espen at 9:09 EM

April 4, 2006

Fagseminar om realfag

Interessant fagseminar i går: Endel forutsigbare plattheter om at a) realfag er viktig, b) det mangler særlig ingeniører, og c) vi må gjøre noe med det (bare det ikke krever endringer som går ut over noe som tidligere er vedtatt.) Jeg merket meg dette:

• Studenter ved Chalmers Tekniska Högskola har et genialt prosjekt kalt Headstart, hvor studenter hjelper gymnasiaster med matematikkleksene, og disse (etter en stund) hjelper elever i ungdomsskolen. Klart inspirerende.
• NTNU har begynt med 5-årig Master-studium for lærere, utdanner hva som tilvarer gammeldagse lektorer, men de er foreløpig bare ca. 30 pr. år, og lønnsutsiktene er ikke gode.
  
• Statoil og NHO hadde representanter som understreket behovet for realister, særlig ingeniører, og snakket mye om sin vilje til å fasilitere dette.

Selv snakket jeg mer personlig om hva jeg synes må gjøres (presentasjon i PDF-format her), her er konklusjonene:

Sett krav til elevene, og gi dem muligheter

• Begynn med teoretisk og abstrakt matematikk allerede i småskolen.
• Obligatorisk eksamen i matematikk for alle i 10. klasse. Hvert år.
• Forby kalkulator før videregående.
• Gjennomfør nasjonalt fritt skolevalg for almenlinjen videregående.

Begynn å behandle lærerne som kunnskapsmedarbeidere:

• Innfør konkrete faglige resultatkrav, men la læringsprosessen være opp til læreren.
• Start spesialisering av lærere allerede fra småskolen.
• Skaff alle lærere bærbar PC (ny hvert 4. år), mobiltelefon, og bredbånd hjemme. Forvent at de kan bruke dem - og kutt ut det fjollete tilstedeværelsekravet som Kommuneforbundet forsøker å innføre.
• Innfør bonusordninger og raskere lønnsopprykk for lærere som har (og som tilegner seg) realfagskunnskaper (Dette kan gjøres ved å "ta en Statoil", dvs. gi hjemmePC mot at den brukes til egenutvikling.)
  
• Gjør noe – hva som helst – med realfagsundervisningen på lærerutdanningen
• Bli kvitt de aller dårligste lærerne, de undergraver læreres autoritet og ødelegger elevenes motivasjon

Det som slo meg, var hvor lite næringslivet er tilstede. Et av mine hovedpoenger var at Norge ikke er en kunnskapsnasjon: Selv om Finn Bergesen sa at 85% av nasjonalformuen ligger i vår arbeidskraft, og at det er viktig at man investerer i den, står ikke innsatsen på noen måte i forhold til de store ordene som brukes ("realfagskrise"). Statoils representant, direktør Morten Loktu, var eneste firmarepresentant, resten var stort sett skolefolk. For eksempel nevnte Bergesen (uten å implisere at det var et høyt beløp) at en bedrift i Kristiansand betalte de ansatte 5000 kroner i finnerlønn for hver ingeniør de rekrutterte. Dette hadde kommet på Dagsrevyen, noe som jeg finner nokså underlig all den stund premien er adskillig mindre enn det en stillingsannonse i Aftenposten koster.

Mitt enkle forslag til å få litt fart på matematikketterspørselen var rett og slett å betale pengepremier - kr. 10000 til hver elev som får karakteren 5 i 3MX, 25000 til hver som får 6. Dette ville koste ca. 30 millioner på dagens nivå, opptil 50 millioner hvis man får en effekt ut av det. Hvis 5 store norske bedrifter går sammen om dette, vil det koste dem 10m hver - og hvis du mener dette er unorskt og dyrt, vit da at DnB NOR, for eksempel, brukte 70m til idrettssponsing i 1994.

Forslaget ble i alle fall hørt, og statsråden ga i alle fall uttrykk for at han verken kunne eller (tror jeg) ville stille seg i veien for noe slikt. Så får vi se, da.... 

Oppdatering 6. april: Julie, som hadde "mast seg med", gjør sin far stolt med et reflektert innlegg og gode notater, der hun også forklarer hvorfor den vakre tanken om at de flinke trekker de svake opp om ikke annet er moralsk uholdbar.

Posted by Espen at 12:24 EM

Mars 30, 2006

Ikke bare et norsk problem

God artikkel i The Economist: Back to school, som sier at svaret på vanskelighetene ligger i Finland: Skaff bedre lærere og slipp dem fri. Basert på denne rapporten. Bjørn Vassnes har et godt innlegg i Dagbladet, om at det ikke er grunnlag for å si at norske elever er så mye bedre i andre dimensjoner.

(Og mens vi er igang, slipp elevene fri også. Så de kan velge hvilken skole de vil.) 

Posted by Espen at 2:54 EM | Comments (2)

Mars 27, 2006

Matematiske rekrutteringstiltak

På bakgrunn av mine skriverier om matematikk er jeg blitt invitert av Kunnskapsdepartementet til å holde et innlegg på et seminar om styrking av realfagene den 3. april. Seminaret åpnes av artianer og kunnskapsminister Øystein Djupedal, og mitt tema (som kommer rett etterpå) er Offensive tiltak for mer realfag blant ungdom, med undertittel "Et nytt og positivt perspektiv på hvordan gjøre noe med mangelen på motivasjon hos barn og unge."

Jeg har jo forsåvidt et utgangspunkt her og her, og har fordelen av å komme først, og av å kunne snakke personlig. Og jeg ønsker å gjøre noe litt mer enn bare å argumentere for enda flere studiepoeng, opptakskrav til studier, og utkastelse av lærere med for dårlig faglig grunnlag (eller enda høyere lønn til de som er bra).

Så jeg går og tenker om dagen - et aspekt er å forsøke å snu den grunnfestede norsk tanken om at mangel på kunnskap, særlig innenfor matematikk og teknologi, er demokratisk. Mangel på matematikk-kunnskap er som fedme: Du blir ikke et dårligere menneske av å ha det, men det er ikke noe å skryte av heller.

I alle fall - gode forslag, tips, ideer og ting som kan fremføres innenfor de 15 minutter jeg er tildelt mottas med takk! 

Posted by Espen at 12:23 EM | Comments (1)

Februar 25, 2006

11 grunner til å velge matematikk

Jeg har en kronikk i Aftenposten 25 februar kalt "11 grunner til å velge matematikk" (og ikke, som Aftenposten kaller det, "matte". Jeg skriver konsekvent matematikk.)

Oppdatering 26. februar:  Jeg skrev denne artikkelen slik at den kunne klippes ut og gis til håpefulle av deres foreldre, samt brukes av matematikk- og andre lærere. Den ligger akkurat nå som nummer to på listen over "mest tipset" i Aftenposten, så det ser ut til at dette fungerer etter hensikten. Yeah!

NB!: I tilfelle jeg ikke har gjort dette tydelig nok klart hittil: Jeg gir med dette lærere og alle andre som måtte ha lyst, lov til å kopiere, bruke og distribuere denne artikkelen så lenge mitt navn ikke blir tatt vekk. Vederlagsfritt - dvs. at man ikke trenger å ta hensyn til Kopinor-avtalen. (Har fått forespørsler fra lærere om dette.)

Oppdatering 27. februar: Jon Holtan, som er matematiker i forsikringsselskapet If, sendte meg følgende forslag til et 12. punkt, som jeg er helt enig i:

Du skal velge matematikk fordi det er kreativt. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at faget står i et motsetningsforhold til kreativitet. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes bare man bruker kunnskapen riktig, ikke minst som verktøy til å løse problemstillinger i næringslivet. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.

Oppdatering 1. mars: Teksten (inklusive det 12. punktet) er publisert på NHOs ungdomstjeneste 7etg.no.

Oppdatering 21. mars: Nå publisert, i engelsk språkdrakt og noe omarbeidet, i ACM Ubiquity. Se også her. Samt en referanse fra Cory.

Oppdatering 28. mars: Den engelske utgaven ble nevnt i New York Times.

Oppdatering 1. august: Den engelske utgaven oversatt til serbokroatisk i tidsskriftet Matka (et tidsskrift for barn og unge om matematikk) med tittelen "Zašto izabrati matematiku u srednoj školi?"

Herunder følger originalteksten, med linker.

Hvorfor du skal velge matematikk

Espen Andersen

Aftenpostens forside 22. februar forteller at lærerskolestudentene har oppdaget matematikkens fortreffelighet – jobbmuligheter og lønnstillegg motiverer. Men det har vist seg vanskeligere å nå frem til ungdomsskoleelever, som trass i ekstrapoeng for full fordypning heller vil ta lettere og mer ”kreative” fag i videregående.

Jeg tror vi må lære av lærerskolestudentene, og bli tydeligere i markedsføringen. Nasjonale interesser, fremtidig ingeniørmangel og interessante arbeidsoppgaver er ikke nok som motivasjonsfaktor for realfag i alminnelighet og matematikk i særdeleshet.

Derfor, med adresse til landets ungdomsskoleelever: Her er 11 grunner til å velge matematikk i videregående:

Du skal velge matematikk for å bli smartere. Matematikk er for læring hva kondisjons- og styrketrening er for idrett: Grunnlaget som setter deg i stand til å bli bra i den spesialiteten du ender opp med. Du blir ikke idrettsstjerne uten å ha god kondis. Du blir ikke stjerne innen din jobb eller flink i dine fag uten å kunne tenke smart og kritisk – og matematikk lærer deg det.

Du skal velge matematikk for å tjene mer penger. Idol-vinnere og andre kjendiser tjener penger, men det er få som blir kjendiser, og de fleste tjener bare penger i noen få år. Deretter er det tilbake til skolebenken eller Rimi. Dersom du kutter ut Idol-køen og TV-fotball og i stedet gjør leksene dine – særlig matematikken – kan du gå videre med en utdannelse som gir deg en godt betalt jobb. Mye mer enn popsangere eller idrettsfolk tjener – kanskje ikke med en gang, men helt sikkert når du beregner dette i gjennomsnitt og over hele livet.

Du skal velge matematikk for å tape mindre penger. Når 55.000 idioter velger å putte pengene sine i pyramideselskapet ”The Five Percent Community” er det fordi de ikke kan regne. Hvis du skjønner litt statistikk og renteregning, kan du gjennomskue økonomiske løgner og luftige drømmer. Med litt naturfag i bagasjen blir du sikkert friskere også, siden du unngår alternative medisiner, krystaller, magneter og annen svindel fordi du vet det ikke virker.

Du skal velge matematikk for å få det lettere senere i studiene. Ja, det kan være endel jobb å lære seg matematikk mens du går i videregående. Men når du kommer videre til universitet eller høyskole, slipper du ofte å pese deg gjennom hundrevis av overforklarende tekstsider. I stedet kan du lese en formel eller se på en graf, og straks forstå hvordan ting henger sammen. Matematikk er mer kortfattet og effektivt enn andre språk. Kan du matematikk, kan du jobbe smart i stedet for hardt.

Du skal velge matematikk fordi du skal leve i en global verden. I en global verden konkurrerer du om de interessante jobbene med folk fra hele verden – og de smarteste studentene i Øst-Europa, India og Kina kaster seg over matematikk og andre “harde” fag for å skaffe seg en billett ut av fattigdom og sosial undertrykkelse. Hvorfor ikke gjøre som dem – skaffe seg kunnskaper som er etterspurt over hele verden, ikke bare i Norge?

Du skal velge matematikk fordi du skal leve i en verden i stadig endring. Ny teknologi og nye måter å gjøre ting på endrer hverdag og arbeidsliv i stadig større tempo. Hvis du har lært din matematikk, kan du lære deg hvordan og hvorfor ting fungerer, og slippe å skrape deg gjennom arbeidsdagen med huskelapper og hjelpetekster, livredd for å trykke på feil knapp og komme ut for noe nytt.

Du skal velge matematikk fordi det lukker ingen dører. Hvis du ikke velger full matematikk i videregående, lukker du døren til interessante studier og yrker. Du synes kanskje ikke disse yrkene og studiene er interessante nå, men tenk om du skifter mening? Dessuten er matematikk lettest å lære seg mens man er ung, mens samfunnsfag, historie, kunst og filosofi bare har godt av litt modning – og litt matematikk.

Du skal velge matematikk fordi det er interessant i seg selv. Altfor mange mennesker – også lærere – sier matematikk er vanskelig og kjedelig. Men hva vet de om det? Du spør ikke bestemoren din om du skal kjøpe deg Xbox 360 nå eller vente til Sony kommer med ny Playstation. Du ber ikke foreldrene dine om hjelp til å sende en SMS. Hvorfor spørre en lærer – som kanskje hadde 2 i matematikk og likevel kom inn på lærerskolen – om matematikk er vanskelig? Hvis du gjør jobben og holder ut, vil du finne ut at matematikk er morsomt, spennende og intellektuelt elegant.

Du skal velge matematikk fordi du kommer på parti med fremtiden. Matematikk blir viktigere og viktigere innen alle yrker. Fremtidens journalister og politikere vil prate mindre og analysere mer. Fremtidens politifolk og militære bruker stadig mer komplisert teknologi. Fremtidens sykepleiere og lærere må forholde seg til tall og teknologi hver dag. Fremtidens bilmekanikere og snekkere bruker chip-optimalisering og belastningsanalyser like mye som skiftenøkkel og hammer. Det blir mer matematikk i arbeidslivet, så du trenger mer matematikk på skolen.

Du skal velge matematikk fordi du får reell studiekompetanse. Hvis du slapper av i videregående, får du et papir som sier at du har ”almen studiekompetanse”. Det er jo kjekt med et papir, men kompetanse til å studere har du ikke. Det vil du merke når du går videre til universitet eller høyskole, og må ha intensivkurs i matematikk for å skjønne hva foreleseren snakker om.

Du skal velge matematikk fordi det er kult. Det er lov å være smart, det er lov ikke å gjøre som alle andre gjør. Velg matematikk, så slipper du for resten av livet å komme med forsvarstaler om at matematikk er ”kaldt” og ”hardt”. Og du slipper å vitse bort at du ikke klarer enkle utregninger eller ikke skjønner hva du holder på med. Dessuten får du jobb i de kule selskapene, de som trenger folk med hjerner.

Du trenger ikke å bli matematiker (eller ingeniør) fordi du velger matematikk i videregående. Men det hjelper bra å velge matematikk hvis du vil bli smart, tenke kritisk, forstå hvordan og hvorfor ting henger sammen, og argumentere effektivt og overbevisende.

Matematikk er en skarp kniv for å skjære gjennom problemstillinger. Vil du ha en skarp kniv i din mentale verktøykasse – velg matematikk.

Espen Andersen er 1. amanuensis ved Handelshøyskolen BI. Han har ingen økonomisk eller materiell interesse av å fremme matematikkens sak, bortsett fra at han engang skal bli pensjonist i Norge og helst ser at neste generasjon både kan betale pensjonen og regne den ut riktig.

Posted by Espen at 7:25 FM | Comments (9)

Februar 12, 2006

En liten detalj bare...

Saccarina påpeker at det er feil at 80% av elevene ikke følger med i timen. Det riktige tallet er 20%. Men det blir jo ikke overskrifter av 20%, ei heller av feilretting....

Posted by Espen at 5:39 EM

Januar 17, 2006

SMS fr d sm ikke kan

I følge dagens Aftenposten Aften mener psykologen Reidar Thyholdt at lærere bør sendes på "chatte-kurs" for å forstå hva elevene holder på med. Elisabet Dahle, hovedtillitsvalgt for grunnskole i Utdanningsforbundet i Oslo, er enig. "Det er behov for kompetanseheving, og skolene bør sette av tid til kurs, oppfordrer hun.

SMS-kurs. Virkelig noe å sette på CV'en. Det neste blir vel førerkort for blyantspisser.

Posted by Espen at 6:45 EM | Comments (1)

Januar 4, 2006

Clayton Christensen til Oslo

Verdens mest kjente forsker innen teknologistrategi, Clayton Christensen, kommer til Oslo som hovedtaler ved Oslo Business Summit den 24. januar. Dette er noe jeg har gledet meg til lenge, og jeg var uhyre kjapt frempå og meldte meg til konferansierjobben så snart jeg hørte at Clay kom til Norge. Ikke bare står Clay bak teorien om "disruptive innovations", som The Economist kalte "den ene gode management-ideen som kom ut av 90-tallet", men han er også en fabelaktig foredragsholder (som du kan høre her) med en lavmælt og utrolig engasjerende stil, slik at man kan lære både av innhold og fremføring. (Clay har vært i Norge før, en gang på min invitasjon, her er det jeg skrev dengang.)

I disse Tandberg-tider bør enhver administrerende direktør ikke bare ha hørt om, men også vite hva han eller hun skal gjøre for å motstå en "disruptive innovation." Siden han oppdaget hvordan "disruptive innovations" virker, har Clay brukt sin tid på å forstå hvordan firmaer skal forsvare seg mot dem, men også hvordan man skal posisjonere innovasjoner slik at de blir "disruptive" - det vil si slik at de kan ta et marked uten at de eksisterende aktørene klarer å forhindre det.

De andre foredragsholderne på Oslo Business Summit er heller ikke til å kimse av: Jon Lervik fra FAST, som får sjansen til å snakke om det virkelig interessante med sitt firma. Det er ikke hvem som eier aksjene eller hvilken eks- eller nåværende investor som krangler med hvem, men tvert imot hva FAST gjør, hvilken teknologi de har, og hvordan de har tenkt å gjøre den "disruptive". George Stalk, som virkelig er en person med evnne til å overleve det meste, vil på bakgrunn av sin bok Hardball snakke om hva som skal til for å kunne konkurrere "på ordentlig", et perspektiv det i følge Trygve Hegnar er behov for i norsk næringsliv.

Vi sees, muligens.... 

Posted by Espen at 12:24 EM

Desember 31, 2005

Abelson & Sussman på nett

Et helt kurs, på video, med Hal Abelson og Gerald Jay Sussman, er tilgjengelig her. Dette kurset har vært introduksjonskurs til "skikkelig" programmering på MIT i en årrekke, og boken deres har vært og er en bibel for comp.sci. studenter. Hele kurset er tilgjengelig for nedlasting.

Lurer på om det finnes noe lignende for SIMULA, i det hele tatt for noen norske kurs. Amerikanske universiteter filmer kurs rutinemessig - for en ressurs for senere generasjoners studenter. 

(Via Jon Udell.)

Posted by Espen at 5:54 FM

Desember 11, 2005

Observasjonslæring

En fordel med nettbasert samarbeid - f.eks. at man bruker Webex, NetConnect eller et annet skjermdelingsverktøy til å jobbe sammen over telefon - er at man lærer noe om hvordan man skal bruke datamaskinen ved å observere andre.  Her om dagen deltok jeg i en tretimers samtale, ca. 6 personer som sammen redigerte og kommenterte en 37 siders rapport. Verktøyet var Microsoft Word, og måten vi brukte det på var at en person skrev, vi andre kunne se hans skjerm og kommentere.

Jeg la merke til at han navigerte i dokumentet ved å ha en automatisk generert innholdsfortegnelse, og ved, når vi skulle gå over til en annen del av oppgaven, tykket [Home], gikk ned til innholdsfortegnelsen, fant det punktet han skulle redigere, satte markøren over det, og trykket [Ctrl-click]. Dermed hoppet han direkte til det riktige avsnittet i rapporten.

Det er selvfølgelig ingen nyhet at man kan gjøre dette - det står jo i manualen og i hjelpeteksten. Men å se noen gjøre dette i praksis minnet meg om hvor effektiv denne formen for navigasjon er, og hvor nyttig den er når man skriver lange dokumenter.

Det er mange ting man lærer ved å observere andre. Jeg har i årevis åpnet mange av mine foredrag med å demonstrere at hvis du trykker [punktum] i PowerPoint (i fremvisermodus) blir skjermen svart - noe som er nyttig når man vil ha tilhørernes oppmerksomhet. En person på mitt siste foredrag viste meg at man kunne "bla" nedover i de fleste applikasjoner (web-browsere, for eksempel) ved å trykke på [Space]. Og min nabo er en trollmann med Excel og genererer kompliserte regneark på et blunk med tastatursnarveier jeg ikke ante eksisterte, selv om jeg har brukt Excel helt fra den første versjonen.

Jeg tror det ligger en stor verdi i kunnskapsdeling av denne typen - ikke bare viser man resultatet, men faktisk hvordan man kom frem til det, i sann tid. I en verden hvor vi i stadig større grad jobber for seg selv via en datamaskin, ligger det en verdi i å ha kunnskapsdelingsarenaer som gir rom for observasjon av samspillet mellom person og maskin. Man lærer nye måter å gjøre ting på, og blir minnet om muligheter man ikke selv har brukt på en stund.

I gamle dager kunne man se hvordan mer erfarne kolleger jobbet, ned til hvordan de organiserte kontorene sine eller hvordan de tok notater. I en distribuert verden trenger vi muligheten til observasjon og imitasjon, ikke bare deling av resultatet. Og tastetrykk og musbevegelser kan kommunisere mer lærdom enn man skulle tro.

Posted by Espen at 12:37 EM | Comments (3)

November 20, 2005

Hva er egentlig case-basert undervisning?

Jill hadde en henvisning til min tegning av et case-klasserom, hvor det går frem at hun ikke er helt sikker på hva case-undervisning er. Siden Jill er en meget våken person, så tipper jeg at det gjelder mange. Så derfor - en kort forklaring:

Case-undervisning tar utgangspunkt i et case, dvs. en beskrivelse av en spesifikk situasjon. Metoden kommer fra jus-undervisning, men er utbredt innen MBA-programmer. Studentene forbereder seg til en diskusjon, får karakterer basert på sin deltakelse, etter ganske strukturerte regler. Metoden er svært arbeidskrevende både for studenter og foreleser, men gir stort utbytte i form av evne til å analysere kompliserte situasjoner og bestemme seg for hva man skal gjøre - med andre ord, en slags simulering av problemstillinger ledere stilles overfor i mange sammenhenger. Et viktig element er disiplin: Det blir ikke bra diskusjoner hvis ikke studentene (og foreleser) er grundig forberedt, og at de deltar. Derfor fungerer den best med studenter som har arbeidserfaring, gjerne i lederposisjoner.

Jeg bruker case-basert undervisning i mine MBA-kurs, og delvis i vanlige kurs også. Reaksjonene fra studentene er meget positive, etter at det verste sjokket har gitt seg. Det er tre ting som er vanskelig for nybegynnere innen case-diskusjoner: Mengden forberedelse (det holder ikke å lese gjennom, man skal foreberede seg så godt at det føles som om man har arbeidet i den bedriften man diskuterer), kravet til deltakelse (alle forventes å si noe, og studenter blir kalt til å delta selv om de ikke rekker opp hånden) og forvirringen over at det ikke finnes noe riktig svar (i mange tilfelle vet i alle fall ikke jeg hvordan det gikk med case-firmaet, og det er heller ikke hensikten.) Case-undervisning bringer frem kompleksitet og setter studentene i stand til å finne alternative løsninger, men gir ikke svar på hva man skulle ha gjort. Det gjør som regel ikke forretningslivet heller.

David Garvin har skrevet en artikkel om case-undervisningens historie, hvor han blant annet beskriver hvordan en case-diskusjon gjennomføres. Noen utdrag:

Modern cases [...] average 10 to 20 pages of text, with 5 to 10 additional pages of numerical exhibits. The best cases describe real, not fictitious, organizations and real business issues.[...] Most cases require students to assume the role of the protagonist and to make one or more critical decisions. The information is often deliberately incomplete, allowing for many possible options.

Students are normally assigned one case per class. Preparation is guided by assignment questions, which have become increasingly detailed over time. [...] Because of the workload—most cases take at least two hours to read and prepare, and two to three classes are scheduled per day—students often form their own three- to four-person study groups to share ideas and divvy up responsibilities. [Espen: På BI setter vi opp disse gruppene administrativt.]

Instructors prepare much as students do. They too read and analyze the case and prepare answers to assignment questions. But they attend equally to orchestrating class discussion most effectively.[...] Detailed teaching notes [Espen: Disse finnes ikke for alle cases, og er ofte tynnere enn det sies her.] present both the required analysis and likely discussion dynamics; most teaching notes even contain "blackboard plans" showing the best way to organize students' comments on the five blackboards in the typical business-school classroom.

Classes begin either with a "cold call," [Espen: Studenten blir bedt om å åpne diskusjonen direkte] or a "warm call," in which a student is given notice a few minutes before class that he will be asked to speak. The opening question—usually one from the assignment—typically requires taking a position or making a recommendation. Since as much as 50 percent of their grade is based on class participation, most students come well prepared. The opening student normally talks for five to 10 minutes with occasional interruptions by the instructor. Once he is done, instructors typically throw the same issue or question back to the class for further discussion.

Throughout the class, a primary goal is to encourage student-to-student dialogue. For this reason, business-school professors tend to pose broad, open-ended questions [...], and to link students' comments by highlighting points of agreement or disagreement. They also are more likely to seek commentary from experts: students whose backgrounds make them knowledgeable about a country, a company, or an issue.[...]

In most classes, debate revolves around a few central questions that prompt conflicting positions, perspectives, or points of view. [...] The best questions involve issues where much is at stake, and where the class is likely to divide along well-defined lines. At times, they bring a difficult choice to life: "This new business requires completely different marketing and manufacturing skills, even though the exact same customers will purchase the product. Do you want to set up an independent unit, or put the business within an already established division?" Questions like these force students to take a stand on divisive issues and try to convince their peers of the merits of their point of view.

That, of course, is how managers spend their time. They regularly size up ambiguous situations—emerging technologies, nascent markets, complex investments—and make hard choices, often under pressure, since delay frequently means loss of a competitive edge. They work collaboratively, since critical decisions usually involve diverse groups and departments. And they discuss their differences in meetings and other public forums.

Cases and case discussions thus serve three distinct roles. First, they help students develop diagnostic skills in a world where markets and technologies are constantly changing. "The purpose of business education," a business-school professor noted more than 70 years ago, "is not to teach truths...but to teach men [and women] to think in the presence of new situations." [...]

Second, case discussions help students develop persuasive skills. Management is a social art; it requires working with and through others. The ability to tell a compelling story, to marshal evidence, and to craft persuasive arguments is essential to success. It is for this reason that the business school puts such a heavy premium on class participation. Beyond grading, students also receive regular feedback from professors about the quantity, quality, and constructiveness of their comments.

Third, and perhaps most important, a steady diet of cases leads to distinctive ways of thinking—and acting. "The case system, " business school alumnus Powell Niland, now of Washington University, has observed, "puts the student in the habit of making decisions." Day after day, classes revolve around protagonists who face critical choices. Delay is seldom an option. Both faculty and students cite the "bias for action" that results—what Fouraker professor of business administration Thomas Piper calls "courage to act under uncertainty." That courage is essential for corporate leadership.

En viktig grunn for meg til å bruke case-undervisning er at metoden sikrer at undervisningen ikke blir kjedelig og at studentene lærer noe. Selv om jeg ofte bruker de samme cases år etter år (et av Harvards mest brukte case er fra 1930-tallet) så er aldri forelesningene like - fordi studentene ikke er det. De har forskjellig bakgrunn og forskjellige meninger, for ikke å snakke om forskjellige måter å tenke på. De gjør meg stadig oppmerksom på nye vinklinger for de problemstillingene casene representerer.

Og det er da det blir morsomt - og utfordrende - å forelese.

Posted by Espen at 6:14 EM | Comments (5)

November 13, 2005

Harvard case-klasserom

I forrige uke var jeg invitert til et foredrag på Harvard Business School. Foredraget var interessant, men jeg ble sittende og se på klasserommet: HBS bruker case-undervisning helt gjennomført for alle fag, og har i løpet av mange års utvikling (og ved å bruke mye penger) funnet meget funksjonelle løsninger. Det som kjennetegner disse rommene, er at alt henger sammen - dette er ikke en liste med spesifikasjoner, men et svært velfungerende hele.

Her er noe av det jeg noterte - ikke i noen spesifikk rekkefølge. Jeg tegnet også en skisse (se ovenfor).

• 2 stikkontakter pr studentplass, under bordplaten, med hull i bordet til ledninger
• trådløst nettverk (i hvertfall fant jeg ingen tilkobling med ledning)
  
• løse kontorstoler, med hjul og uten armlener, av fabrikat Herman Miller (som tilsier meget god kvalitet)
• sideveggene i klasserommet er nåletavler, slik at studentene kan henge opp ting (det er blandt annet tradisjon å henge opp alle avslag man får på jobbsøknader, såkalte "ding letters".
  
• brede "aisles" (midtganger) - ca 1.5 meter, med to trappetrinn mellom hver
  
• inngang i hjørnet, på skrå, garderobe i andre enden (akkurat denne garderoben så ikke ut til å fungere, var mer et lager for en ekstra overhead og endel annet rusk)
• mørke, tradisjonelle kritt-tavler, to farger av kritt (gult og hvitt)
• kremfargede vegger, diskre fargesjatteringer, mellombrunt treverk
• teppe på gulvet, fargeavstemt til stoler og vegger
  
• frontplaten på hver studieplass ca. 4 cm tykk, avrundet med slisse til navneskilt, går ned til ca. 1 fot fra gulvet. Et rør på tvers er fothviler, ca. 10 cm over gulvet. Bordplaten er 16'' dyp inntil oppstikk.
• Tre sett tavler ved siden av hverandre, tre dataprosjektorer. Tavlene (3 i dybden) kan heves og senkes elektronisk, slik at foreleser har 9 tavler til disposisjon. I tillegg kommer to små ekstratavler som står på sideveggene.
  
• Alt elektronisk er bygget inn i veggen, i et rack ca. 1.2m høyt, i et skap som begynner ca. 60cm over gulvet, med tredør.
  
• Tre videokameraer fastmontert i rommet - et over inngangen, et over garderoben i motsatt hjørne, og ett rett imot foreleser.
  
• Ikke kateter, men et bord med ben, plassert midt i rommet. En nesten horisontal liten LCD slaveskjerm (koblet til dataprosjektor) på dette bordet, med lite bord foran med dokumentkamera (foldet sammen).
• Sidebord foran 2. rad høyre, har PC. Tastatur kan skyves inn under bordplate.
• Heve-senkemekanismene for skjerm og tavler sitter under hver tavle/skjerm, bygget inn i veggen.
• Gulvet har samme høyde ut i "aisles" (gangene, se gul markering på skissen), gjør at foreleser kan gå langt ut i hjørnene uten at det virker unaturlig.
• Sideseksjonene har 4 plasser på 1. rad, 5 på 2., 7 på 3., og 4 på 4.
• Midtseksjonen har hhv. 4, 7, 10 og 12 plasser.
  
• Totalt 73 studenter. Dette var et "executive" rom, de vanlige rommene har 90 plasser.
  
• Rommet er nesten kvadratisk, men har avrundinger slik at veggene til en viss grad følger seteradene.
• Det er et nedsenket område bak den bakerste seteraden, med trapp ned på høyre side og en inngang. Regner med at det er garderobeplass til studentene der.
  

I størrelse tilsvarer et slikt rom omtrent tre vanlige klasserom slik vi har dem på BI. Takhøyden er 5-6 meter.

Effekten av slike rom er meget følbar og støtter foreleser godt - det er mulig å bevege seg, naturlig, mer enn halvveis opp mellom benkeradene. Plassering av ting er meget gjennomtenkt, det er plass til alt, og ting er der man intuitivt can forvente å finne dem. Fargene er nokså duse og fargekombinasjonen diskré, som som gjør at ledige seter ikke synes så godt - med andre ord, hvis det mangler noen, ser rommet likevel fylt ut. Oversikten for studentene er meget god, det er ingen vesentlig forskjell på hvor man sitter i rommet (bortsett fra at avstandene kan bli litt lange bakerst.)

Jeg likte særlig at man hadde opplegg for diskret filming - husker at jeg opplevde det som et uromoment at vi hadde kamerafolk i rommet da jeg selv var student. (HBS filmer ofte gjesteforelesere, f.eks. folk som er omtalt i et case, og så kan foreleser bruke dette i senere forelesninger). Et annet moment er at studentene har utmerkede arbeidsplasser, og at foreleser har bevegelsesfrihet og nok plass. På den annen side kan nok, for en uerfaren foreleser, slike rom virke litt overveldende.

Posted by Espen at 9:18 EM

November 12, 2005

Peter Drucker død

Peter Drucker er død, 95 år gammel. Han var kjent som "konsulentenes konsulent", en forfatter og foreleser som, trass i at han aldri brukte modeller, rammeverk eller lett gjenkjennelige teorier var en av de mest leste og innflytelsesrike tenkere innenfor ledelse og organisasjon. Han har skrevet enormt mye (utga sin første bok i 1939, første bok om ledelse i 1942, ble for alvor kjent med boken The Practice of Mangement i 1954, og hans selvbiografi, Adventures of a bystander, er enestående). Av en eller annen grunn liker jeg best hans artikkel "The Theory of the Business" fra Harvard Business Review i 1994 - hvor hovedbudskapet at "Businesses don't fail because of sloppiness, lethargy or mammoth bureaucracies, but because they fail to understand that their assumptions about their environment--their theory of the business--no longer applies."

Jeg møtte ham bare en gang, i 1995, på et seminar for ansatte i CSC Index i Boston. Da fortalte han følgende historie (gjengitt etter hukommelsen):

At the Mt. Washington hotel in Bretton Woods [forøvrig hvor Bretton Woods-avtalen ble inngått] there is a rule that no guest can go to his or her room without being escorted by a staff person. This is for historical reasons. When the hotel was first built, it had six rooms in a row. Then six more rooms where built on top of them., and six more in the back. Then the bottom rooms where merged, two and two, because they wanted to have ensuite bathrooms. Then the hotel got further expanded, in bits and pieces.

The rooms are numbered chronologically, and the system is so confusing and the hotel so large that it takes a staff person to navigate.

Most companies are organized in the same fashion.

Drucker drøftet det han skrev - ingen lettvinte analyser, ingen kjappe løsninger, ingen fikse foiler. Men mye visdom.

Posted by Espen at 5:53 EM

November 9, 2005

Akademiske skrivetips

John Cochrane, professor ved U of Chicago, har skrevet en kortfattet guide til hvordan man skriver et akademisk paper innen economics - men jeg synes hans råd har gyldighet langt utover et enkelt fagfelt. (Via Marginal Revolution)

Posted by Espen at 1:55 EM

November 8, 2005

Et universitets ansvar: Teknologi som visjon

I går var jeg på MIT, på Stata Center, MITs nyeste bygning (Den var nokså skuffende innvendig, men desto mer spennende på utsiden.) Jeg hørte på Susan Hockfields foredrag om The University and Its Responsibilities som var årets "Arthur Miller Lecture on Science and Ethics".

Jeg gikk på dette foredraget fordi jeg hadde lyst til å se Stata Center, og fordi MITs OpenCourseWare initiativ er kanskje det mest interessante som har skjedd innen universitetslivet i det siste - MIT legger ut alle sine kurs gratis på nett.

(Sånn i parentes bemerket, så bør det jo være en spore for jenter som er interessert i teknologi at MITs president er kvinne, og at hun ble introdusert av lederen for MITs seksjon for organisasjon og teknologi, også en kvinne. Samt at det ikke ble gjort noe nummer av det.)

Hockfields foredrag kommer temmelig sikkert på nettet, så jeg skal ikke gi noe fyldig referat. Mye av det hun sa, er selvfølgeligheter som må sies, men som når ting begynner å bli vanskelig kanskje krever mer bein i nesa enn "selvfølgeligheter" skulle tilsi. Et universitets ansvar er å skape ny kunnskap og å lære den bort. For å kunne gjøre dette, må universitetet ha integritet, uavhengighet, og et engasjement med omverdenen. Det moderne forskningsuniversitetet (med fokus på søken etter kunnskap for dens egen skyld) kom på 1800-tallet, først i Tyskland, så i USA. Skillet mellom dem er at de amerikanske amerikanske universiteter blander forelesning og forskning i større grad enn i Europa. Dette gjør man fordi man mener disse to aktivitietene befrukter hverandre og på MIT deltar 85% av studentene i forskningsarbeid i løpet av sitt studium.

Integritet krever tillit - man må kunne stole på kollegers arbeid. MIT har hatt sine skandaler her, men har meget sterke prosesser for å håndtere dem. Uavhengighet krever selv-regulering, basert på institusjonelle normer og ytringsfrihet. Forskere må kunne fremsette upopulære synspunkter, forske på kontroversielle emner og trekke frie konklusjoner. (MIT har en god tradisjon innenfor "life sciences" her, med sterk forskning på intelligens, hjernens utvikling, og genetikk - områder som ikke er moteriktige innen endel politiske kretser.) Engasjement med omverdenen krever kultur for engasjement og vilje til handling. MIT demonstrerer det med Open Courseware, gratis kursmateriale på nett, som har vært en kjempesuksess: OCW får 20.000 unike besøk hver dag, hundrevis av takkebrev, og Hockfield sa at OCW og den villigheten til engasjement dette initiativet representerte var en viktig årsak til at hun takket ja til stillingen som rektor. OCW er visjonært og unikt.

Hva gjelder utdannelse, så er MIT er avansert nok til å si, uten blygsel, at verden trenger deres studenter. De har "need-blind admission, need-based aid, full need provision for all students." Med andre ord, hvis du kommer inn på MIT, så er det ikke finansieringen det skal stå på. En høyere andel av deres studenter får finansieringshjelp enn institusjoner de sammenligner seg med, og mer enn halvparten av lederne for School of Engineering er født utenfor USA (og dette er de meget stolte av).

Hva gjelder innovasjon, så er det en enorm maskin for økonomisk vekst: Robert Solow har konkludert at mer enn 50% av USAs økonomiske vekst etter krigen kommer fra teknologiesk innovasjon. MIT tok ut 133 patenter i fjor, og inngikk 120 avtaler om produksjonslisenser, 20 av dem til nye firma.  Helse og energi er svært spennende satsningsområder.

Hockfield er meget opptatt av MITs rolle som eksempel for andre. MITs omdømme vokser med avstand fra campus, og for å holde dette omdømme må man være åpen, utenlandske studenter må få komme til USA (hun er meget kritisk både til å stenge dem ute og til å differensiere adgang til forskningsprosjekter.) Man må også unngå øremerking av forskningsmidler, noe som øker. Penger skal fordeles etter "peer review".

To av Hockfields utsagn syntes jeg var meget interessante. Hva gjelder fremtidige utfordringer og muligheter, så sa hun (etter mine notater):

In America, we are not providing children with the tools they need to compete. Only 18% of US teenagers are above grade level in science, only 17% of bachelor degrees awared are in science (64% i Singapore). [....] I want MIT to be the dream of every child that wants to make the world a better place.

Jeg syntes det var interessant at hun fremholdt teknologien som noe som kan gjøre verden bedre, fremfor å fokusere på gode jobber. Med andre ord (i hvert fall i norsk sammenheng): Vi må bort fra forestillingen om at å drive med teknologi er en ureflektert aktivitet. (forøvrig er MIT et unntak her også, naturligvis - mer enn 80% av deres bachelors er i science).
Da hun ble spurt om fremtiden - hvor MIT vil være om 40 år - svarte hun at hun anser "life sciences" - biologi, nevrologi, cognitiv vitenskap, for eksempel -  i dag er på samme stadium som de fysiske vitenskapene var på 30- og 40-tallet. MITs president den gangen satset stort på fysikk (frem til da hadde MIT vært stort sett ingeniører), men insisterte på at det skulle være sterke bindeledd mellom det teoretiske og det praktiske - vitenskapsmennene skulle kunne snakke med ingeniørene.  Det samme idealet gjelder idag - man må holde forbindelsen tilbake til det appliserte, for da blir vitenskapen bedre. Helse og energi er primære satsningsområder.

---

Jeg gikk derfra meget imponert - her er det mye for norske forskningspolitikere og universitetsledere å lære. 

Posted by Espen at 6:42 EM | Comments (1)

Oktober 25, 2005

Hva med å podcaste forelesninger?

Via Tyler Cowen i Marginal Revolution kommer to bra innlegg om podcasting av forelesninger: Newsday skriver en artikkel, og The Eclectic Econoclast skriver om sine vurderinger.

Jeg begynner å lure på om ikke dette er tingen, under visse forutsetninger. Tanken på å ta opp mine standardforelesninger, gi dem i hjemmelekse, og deretter bruke tiden til diskusjon er forlokkende.  Dessuten er det god reklame for foredrag - jeg har allerede fått tre henvendelser ut fra mitt foredrag om fremtidsbiblioteket, som jo ligger ute til fri avhøring.

På den annen side - jeg skjønner det John Palmer sier om språk - når man holder et foredrag, kan man fortelle historier litt løselig, og bruke tall rett ut av luften bare man sier at dette er etter hukommelsen. Når det ligger ute, får følelsesutbrudd eller kvikke formuleringer litt for lang levetid, og skal jeg holde kontrollen når jeg snakker, blir det lett kjedelig. Nuvel. Resultatet vil tiden vise.

Posted by Espen at 6:26 FM | Comments (2)

Oktober 17, 2005

Teknologien får skylden igjen....

Studenter surfer trådløst i stedet for å følge med i timen, i følge Mandag Morgen og Chronicle of Higher Education og Wall Street Journal.

Jeg vet ikke helt, jeg. Hvis du er foreleser og studentene finner surfing mer interessant eller relevant enn å høre på deg, er det vel kanskje ikke teknologien det er noe galt med?

Posted by Espen at 7:50 EM | Comments (2)

Oktober 14, 2005

Fremtidsbiblioteket

Jeg sitter akkurat nå i et auditorium på BI og venter på å starte mitt innlegg. Akkurat nå forteller  Niels Torp om hensikten bak alle finurlighetene i vårt nye bygg - det er inspirert av italienske byer, blant annet.

Jeg kommer til å snakke om fremtidens bibliotek - i hovedsak kommer mitt budskap til å være at bibliotek må gå fra å være kunnskapssamlinger via kunnskapsspredere til å ta ansvaret for å tilgjengeliggjøre all felles tilgjengelig informasjon.

Jeg har lagt en kopi av presentasjonen her, (PDF, 2.5 Mb)og jeg kommer til å ta opp lyd og legge min egen podcast enten her eller på BIs server - følg med!

OPPDATERING: Du finner podcasten her. (MP3, 14Mb)

Posted by Espen at 12:11 EM | Comments (8)

Oktober 13, 2005

Ubehagelig resultat

Øyvind Bøhrens og Øystein Strøms studie av sammenhengen mellom styresammensetning og lønnsomhet er en skikkelig brannfakkel - i hvert fall for de som har problemer med å forholde seg til forskning.

Jeg skal avholde meg fra å kommentere konklusjonene til jeg har lest rapporten (for ikke å snakke om ha lest kronikken et par ganger til). Det morsomme er imidlertid reaksjoner av typen "dette er ideologiproduksjon" og "med statistikk kan man få fram hva som helst".

Øivind Bøhren er en av BIs i særklasse mest solide professorer og ikke på noen måte ideologisk. Og det er faktisk slik at man kan ikke få hva som helst ut av statistikk, i hvert fall ikke hvis den er skikkelig gjort og åpent rapportert.

På den annen side er det liten grunn til å hoppe på et kausalitetsargument bare fordi det er samvariasjon. Som Albert Engstrøm engang sa: "Sko er usunt - hver gang jeg våkner med sko på bena, har jeg vondt i hodet."

Man kan jo spørre seg, da, hva denne sammenhengen skyldes. Personlig ville min første hypotese være at bedrifter som kvoterer inn ansatte og kvinner i styrene - det er så få kvinner ellers - kanskje er i en mer stabil (og dermed mindre lønnsom og vekstorientert) fase av sin utvikling. Men jeg vet ikke.

Uansett, dette kan muligens tilbakevise i alle fall argumentet om at flere kvinner/ansatte/etc. i styrene øker lønnsomheten. Uten at dette er et argument jeg tror noen egentlig har trodd på.

Oppdatering: Paper her (78 sider, PDF) 

Posted by Espen at 11:58 EM

Oktober 12, 2005

Kunnskapsutvandring

Tommy Rudihaugen, redaktør i Teknisk Ukeblad, har skrevet en glimrende leder om kunnskapsutvandring, etter å ha snakket med paneldeltakerne på PFITs møte om kunnskapsinnvandring.

Som synes er kanskje det største problemet at kunnskapen forsvinner ut - ikke at den ikke kommer inn. Man lærer stadig noe nytt, men dette er på lang sikt nokså foruroligende.

Posted by Espen at 10:03 FM

September 25, 2005

They shall all have prizes

Diskusjonen om karaktersetting på høyskolenivå er ironisk for alle som har lest litt økonomi. Når en utdanningsinstitusjons inntekt er avhengig av antallet uteksaminerte kandidater, og antallet smart mennesker er konstant, vil kravene senkes hvis ikke nøytral kontroll finnes eller sensorer har ekstrem selvtillit. (Som Oddvar Norlie, sa, det skal sterk karakter til for å selge strikk i metervis.)

Ironisk nok er dette et argument for private undervisningsinstitusjoner: BI har kun 20% statsstøtte, ellers får vi betaling uansett om studentene står eller ikke. Filosofien er at man betaler for en utdannelse, ikke en grad. Sånn sett er ikke institusjonen under press for å pynte på resultatet.

En annen sak er jo at for den enkelte foreleser kan det være et problem at hvis man er tøff som sensor får man færre studenter til fagene sine året etter. For ikke å snakke om at man får masse bråk med studentene - de skal ha sensurbegrunnelser og klager og det ene med det andre.

Etter min mening må man ha institusjonelle rammer for å forhindre faglig nivåsenking. Det er faktisk en høyere utdanningsinstitusjons oppgave å filtrere studenter på arbeidsgiveres vegne (ikke dens eneste oppgave, for all del, men en ikke uviktig en.) Filtrering kan skje ved inntak, noe som går for populære elitestudier, eller ved uteksaminering. Skal filtreringen skje ved uteksaminering må man ha absolutte kvalitetskrav. Hittil har man løst dette ved eksterne sensorer, standardiserte prøver, eller fastsatte karakterfordelinger.

Eksterne sensorer er dyrt (det er vanskelig å finne folk, jobben er dårlig betalt) og det er betydelig fare for en gjentjenestesøkonomi (du godkjenner mine studenter, så skal jeg godkjenne dine). Eksterne sensorer fungerer heller ikke ved mappevurdering - f.eks. at en del av karakteren er muntlig - og jeg har meget gode erfaringer med muntlige karakterer. Hvis studentene vet at de får karakter etter hva de sier i klasserommet, blir forberedelsene gode og diskusjonen dermed livlig.

Standardiserte prøver begrenser studiestedets og foreleserens autoritet, kan virke ensrettende, er vanskelige å sikre, fungerer dårlig med mappevurdering - og er meget upopulære. Men de er effektive i den forstand at de synliggjør forskjeller mellom læresteder, og jeg har en mistanke om, gitt ulydene vi fikk da minstekrav til lærerutdanningen kom, at det er betydelige geografiske kvalitetsforskjeller. Men kanskje en tanke i noen fag?

Fast karakterfordeling (x% får karakter y) er nokså ukjent i Norge, selv om vi har hatt en målsetting om en total karakterfordeling siden ECTS-systemet ble innført. Jeg har eksperimentert med fast karaktersetting i mine kurs. Forutsatt at de er store nok - tror grensen går ved ca. 60 - fungerer det utmerket. Det er avhengig av at man gir skikkelig tilbakemelding til hver enkelt student, har et stringent system for karaktersetting, og synliggjør hvordan karakteren er kommet frem. Ingen klager (vel, noen få) fra studentene så lenge reglene er kjent på forhånd og de kan se hvorfor de har fått en spesiell karakter. Det krever imidlertid ganske mye jobb og en hel del hacking i Excel. Jobben må man jo ta uansett, forsåvidt, enten i form av pre-emptiv tilbakemelding eller i form av sensurbegrunnelser etterpå.

Lurer på når vi får den første professoren i Norge som begynner med å gi dobbeltkarakterer - en ironisk karakter til vitnemålet og en "ordentlig" karakter, slik professor Mansfield på Harvard gjør? Uansett synes jeg Kristin Clemets reaksjon - å skulle granske høyskolen i Volda, hvor saken først kom opp - er feil. Problemet eksisterer, og det må settes inn systematiske mottiltak, primært ved å skille bukk og havresekk.

Posted by Espen at 6:53 FM

September 20, 2005

Pirat privat

Ifølge Aftenposten piratkopierer 70% av studentene på BI og universitetet, og over 60% synes det er akseptabelt å kopiere til privat bruk. Det er tydeligvis Microsoft Word (eller rettere sagt Office-pakken i det hele tatt) som er det mest vanlige kopiobjektet. Derfor følgende melding til mine studenter (og andre og for den saks skyld):

1. Piratkopiering er tåpelig, unødvendig, og ulovlig. Det hjelper ikke at dere har dårlig råd, det hjelper ikke at Microsoft krever 2000 kroner og har nærmest monopol. (Note til Microsoft: Kom med en studentversjon som koster 200 kroner, og som må oppgraderes etter normert studietid.) Det hjelper ikke at dere har forelesere som synes programvare er altfor dyrt heller - og det hjelper i hvert fall ikke at "alle andre gjør det".
2. Skaff deg enten Office på lovlig måte (har du sjekket om ikke ekstrajobben din har site-lisens slik at du kan innstallere og bruke sålenge du jobber der?) eller bruk noe annet.
3. Noe annet vil si OpenOffice, som du kan laste ned her. Bestem deg om du skal ha standardversjonen (idag 1.15) eller den seneste beta-versjonen (dvs. nyeste versjon, fremdeles på et sent teststadium, feil kan forekomme). Standardversjonen er OK, betaversjonen har masse nye ting.
4. OpenOffice er gratis, ser nesten ut som Microsoft Office, og har nesten samme funksjonalitet. Den er mer enn god nok for 98% av alle studenter (de andre er primært folk som vil lage skikkelig store regneark, kompliserte samarbeidsdokumenter eller store presentasjoner. De vet hvem de er og kan løse dette på andre måter) og vil la deg lage fagoppgaver, regneark og presentasjoner som holder i massevis.
5. OpenOffice er interoperabel med Microsoft Office. Det betyr at du kan utveksle dokumenter med folk som (lovlig eller ulovlig) kjører Microsoft Office.
6. Du trenger ikke innstallere Linux eller begynne å gå med svart T-skjorte og slutte å vaske deg for å bruke OpenOffice. Den fungerer helt fint på den lovlige og ferdiginnstallerte versjonen av Microsoft Home XP som kom med laptop'en din. Eller på den gamle og lovlige versjonen av Windows du har på hjemmePCen.
7. Nevnte jeg at OpenOffice er gratis, lovlig og mer enn bra nok?

I tillegg vil jeg anbefale deg å laste ned og bruke noe annet enn Internett Explorer og Outlook - ikke fordi disse programmene vanligvis piratkopiereres (de er gratis tilgjengelige fra Microsoft) men fordi gratisalternativene (norske Opera i særklasse, eller Mozillas Firefox/Thunderbird-kombinasjon) faktisk er mye bedre.

Og for ordens skyld - Åndsverkslovens greie med "en kopi til eget bruk" gjelder ikke en kopi av Microsoft Office. Det er mot lovens intensjon, så ikke prøv deg.

Posted by Espen at 7:33 FM | Comments (6)

August 28, 2005

Dannelse kontra utdanning

Nok en glimrende kronikk om utdanning i Aftenposten, denne gang av Tord Larsen med tittelen "USAs vern mot fagidioter". I USA er den fireårige bachelorutdannelsen i hovedsak en dannelsesreise, man velger en yrkesfokus først på Master-nivå.

Jeg er i hovedsak enig med Larsen om de gode aspektene ved det amerikanske systemet - for eksempel er det et problem i Norge at folk velger yrkeskarriere etter gymnaset, og ofte på meget sviktende forutsetninger (kjærester, formeninger om hvor mye penger ulike yrkesgrupper kommer til å tjene). Dagens stormløp av ungdom som gjerne vil studere media er muligens et uttrykk for at man ønsker seg en mindre spesifisert utdannelse (hvis det da ikke, igjen, er et yrkesvalg fordi man ønsker å være som de som er på TV).

Samtidig skal man være klar over at USAs tradisjonsrike "liberal arts degrees" er under sterkt press - for eksempel er det en stor økning i at ungdom innenfor en tradisjonell liberal arts velger hovedfag i economics, og kommer ut med en slags siviløkonomutdannelse. Det er også færre skoler som forlanger et core curriculum, slik at det bak en liberal arts degree kan skjule seg ting som er svært yrkesrettet, f.eks. mot læreryrket (gjerne fulgt av en halvsuspekt Ed. D. grad).

Som så mange ting, er liberal arts et fantastisk konsept, som ved de beste universitetene og colleges i USA produserer intellektuelt nysgjerrige og læringsdyktige studenter. Men det finnes også mange eksempler på dårlige opplegg, med sære fag, manglende intellektuelt nivå, og skoler som i hovedsak er fire års foreldrebetalt fest, moro og sportsevenementer før alvoret starter i Graduate School. USA har også i mye sterkere grad enn i Europa kvalitetsbaserte (eller i alle fall multivariable) rangeringer av universiteter, noe som gjør at det spiller mindre rolle hva du har studert enn hvor du har studert.

Den generelle utviklingen med lengre utdanninger, manglende prestasjonsbasert segregering i videregående skole, og fallende faglig nivå (delvis på grunn av utvidede fagområder) kommer til å lede oss også i Norge mot bredere grunnstudier og senere spesialisering. Mange studenter på BI, f.eks., velger oss fordi de dermed får seg en utdanning som ikke båssetter dem altfor tidlig. Media, samfunnsvitenskap, jus og i gamle dager NTH har også hatt en slik funksjon - et sted for smarte unge mennesker å lære vel så mye om seg selv som å forberede dem for en yrkeskarriere.

Men liberal arts som egen, stor fagretning i Norge har jeg liten tro på - rett og slett fordi vi er for nytteorienterte. Som Tord Larsen påpeker. Anbefales.

Posted by Espen at 10:45 FM | Comments (1)

Hvor er skolepolitikken?

Professor Kaare Hagen har en glimrende kronikk i Aftenposten hvor han etterspør den rødgrønne skolepolitikken, og antyder at for i alle fall SVs vedkommende ser det ut til at det er et ønske om å gå tilbake til 70-tallet med mindre måling (og i hvertfall ingen publisering av resultatet), mindre bruk av karakterer, mer beskyttelse av lærere, mindre valgfrihet, mer enhet i enhetsskolen.

Den gode nyheten er at Kristin Clemet faktisk har fått til en masse bra saker i skolen og at hun er mer og mer populær blant lærerne - til og med Utdanningsforbundet går jo med på den nye regelen om minimumskarakterer for å få begynne med lærerutdanning. Jeg håper inderlig at hun får fortsette dette arbeidet etter valget, men av en eller annen grunn har skolepolitikken, som er Høyres sterkeste kort i valgkampen, ikke vært et tema. Det er nesten så man faller tilbake på en tradisjonell mistanke om at nokså rødgrønne journalister ønsker å unngå temaet, men en mer nærliggende forklaring er vel at opposisjonspolitikerne ikke vil på banen siden Høyre her har en sterk, klar og relativt populær politikk og de andre ikke.

Kaare Hagens innspill er i alle fall godt - Kristin Clemet ønsker en resultatbasert skole, og har klare punkter og konkrete tiltak som passer inn i en visjon. Motstanderne er uklare og snakker mest om metoder og prosessmålinger, men mangler klarhet. Hva mener de egentlig om skolen - ikke de enkelte politikere, men hva er egentlig det samlede rødgrønne alternativet?

Posted by Espen at 8:04 FM

August 21, 2005

Tre arkitektoniske prinsipper

"Tre prinsipper" er noe jeg skrev som et internt memo på BI før vi gikk i gang med å bygge vårt nye bygg i Nydalen. Jeg kom over det heromdagen og bestemte meg for å legge det på bloggen, omarbeidet til en litt mer generell form.

Disse ideene er hverken originale eller særlig epokegjørende - men duverden hvor mange bygninger (og datasystemer) som kunne blitt mye bedre hvis de hadde blitt fulgt.... Bøkene som nevnes er meget anbefalelsesverdige og Stewart Brand's How Buildings Learn er en av mine absolutte favoritter uansett tema. Og et av hovedbudskapene er altså at hus - og datasystemer - blir mest vellykket hvis de er bygget for kontinuerlig endring.

Tre arkitektoniske prinsipper

A building is not something you finish. It is something you start.
Stewart Brand

Ved byggingen av et nytt, stort bygg - eller starten av et nytt, stort datasystem - er det mange avgjørelser som må tas. I disse situasjoner er det alltid en fare for at ekspertisen får stor innflytelse, og at brukerrepresentanter reduseres til gisler. Som amatør bør man derfor ha relativt enkle prinsipper å gå etter for ikke å gå seg vill i alle mulighetene.

Dette notatet introduserer tre prinsipper jeg mener det er viktig å legge til grunn når man planlegger et kontorbygg, et nytt datasystem - eller en hvilken som helst komplisert artifakt som skal benyttes av mange over tid. Prinsippene er

• Prinsippet om endringsmuligheter: ting som endres ofte skal kunne endres lett
• Prinsippet om gradvis økende intimitet: Det fysiske rom skal formes etter det sosiale rom
• Prinsippet om infrastruktur som de ting man tar for gitt: Teknologi og teknologiske tjenester skal være tilstede uten at man trenger å tenke spesielt på dem.

Disse prinsippene kommer fra arkitektur-, systemutviklings- og IT-ledelseslitteratur, og har vist seg viktige når man planlegger både bygninger og teknologi. De baserer seg på det grunnsyn at bygninger skal utformes slik at de kan tilpasse seg brukerne over tid. Disse prinsippene gir relativt enkle beslutningsregler som samtidig sikrer fremtidig fleksibilitet og brukelighet. Selv det mest amatørmessige komitemedlem kan se på løsninger og spesifikasjoner og ha en formening om hvorvidt disse prinsippene er brutt eller ikke, hvilke konsekvenser det har, og hvordan dette bør kommuniseres i en debatt med økonomer og arkitekter.

Prinsipp 1: Ting som endres ofte skal kunne endres lett

…professors are notorius for wanting space designed around their current research, and never mind the future
William Rawn, as quoted by Steward Brand, p. 179

Man kan ikke endre alt. Bygninger må bygges slik at kan endres, men skal man gjøre det, må man først bestemme seg for hva som ikke endres. Den følgende figuren illustrerer seks forskjellige ”lag” av en bygning, etter hvor ofte de vanligvis endres:

• site: geografisk lokalisering av bygningen, endres uhyre sjelden
• structure: grunnmur og bærende vegger og bjelker, levetid fra 30 til 300 år.
• skin: eksteriør, endres ca. hvert 20. år i gjennomsnitt, av estetiske eller vedlikeholdsgrunner
• services: VVS, strøm, kommunikasjon. Varer 7-15 år før større eller mindre deler må endres.
• space plan: interne vegger som deler opp rommet, kan endres så ofte som hvert 3. år
• stuff: stoler, bord, hyller, og alt mulig annet – endres i et kjør.

Hele hensikten med denne inndelingen, naturligvis, er å passe på at man gjør det mulig å endre et lag uten å måtte endre de andre – eller i hvert fall slik at man ikke må endre et lag som har lengre levetid. Det betyr også at organisatorisk ansvar bør fordeles etter lag ("stuff", f.eks., bør være individuelt, "space" noe for den enkelte organisasjonsenhet, resten sentralt ) – og at de beslutningene som har lengst levetid bør tas først. Derfor, når man vurderer et forslag, tenk: Inneholder dette forslaget elementer hvor man, bokstavelig eller billedlig talt, sementerer ting slik de er i dag? Hvilke konsekvenser har det hvis organisasjonen endrer seg – legger til et ny forretningsenhet, slutter eller begynner med en viss type aktivitet, flytter en aktivitet til et annet sted? Hvis lagene er separate og kan endres uavhengig av hverandre, får man en bygning - eller et system - som er fleksibelt overfor endringer ikke bare i teknologi, men i virkelighet.

Prinsipp 2: Det fysiske rom skal formes etter det sosiale rom

Structure follows social spaces
Christopher Alexander

Unless the spaces in a building are arranged in a sequence which corresponds to their degree of privateness, the visits made by strangers, friends, guests, clients, family, will always be a little awkward.
Ibid.

Bygninger skal bygges slik at man kommer inn i et offentlig rom rett fra inngangen, og med en økende grad av intimitet (dvs. hvor privat området i bygningen er) jo lenger vekk fra inngangen man kommer. Merk at denne avstanden ikke trenger å være fysisk – hovedsaken er at man ikke må gå over et ”mer privat” område for å komme til et mindre privat. Samtidig må det legges til rette for at fellesområdene brukes til felles aktiviteter og ressurser. Her er en tegning som illustrerer et kontorområde som oppfyller disse kravene:

Noen forklaringer til innholdet:

• ”hule” refererer til en enkelt eller en gruppe av kunnskapsarbeidere med kontor. Folk som driver med saksbehandling eller forskning har behov for sin private hule (enten denne er et kontor eller ikke), slik at man kan ha arbeid liggende fremme og uttrykk for individualitet - f.eks. masse bøker - på veggene. Merk at en ”hule” trenger ikke å ha en spesifikk størrelse – f.eks. kan man tenke seg å slå sammen en eller to eller tre til ”prosjektkontorer” for større prosjekter over kortere eller lengre tid.
• ”sluse” refererer til et inngangsparti, bemannet f.eks. med sekretær eller resepsjonist, som både tar imot folk og viser vei, og samtidig sikrer at det er en overgang fra det offentlige til det avdelingsspesifikke.
• ”administrasjon” henviser til felles personale som sekretær, regnskapsansvarlig, o.l. som bør sitte relativt samlet og relativt tilgjengelig for kunnskapsarbeiderne. Dessuten felles utstyr som kopimaskin og post.
• ”assistenter/andre” er yngre personer, som bør sitte i et felles område – da lærer de mer av hverandre og kommer lettere i kontakt med seniorene.
• ”møteplass” er sofakrok, lunsj- og møtebord, kaffebar eller lignende
• ”snarveien” kan f.eks. være en vindeltrapp rett inn i et annet funksjons- eller fagområde, f.eks. en annen avdeling, som kan nås uten at man må ut i det offentlige rom. Slike snarveier oppmuntrer til samarbeid, en kommunikasjonskanal mellom to områder med samme ”intimitetsnivå”.

Selvfølgelig vil ikke et avdelingsområde fysisk se ut som dette (det er ikke så lett å få til eggeformede rom, for eksempel), men prinsippet om gradvis økende intimitet, koblet med den fleksibiliteten prinsipp 1 etterstreber, vil sikre en produktiv bygning og et miljø man kan trives med.

Prinsipp 3: Teknologi skal man ikke behøve å tenke på

When technology is good enough, widespread, and common enough that it does not attract attention in itself, it has become infrastructure.
E. Andersen.

Tidligere var det slik at teknologi ble anskaffet for en bestemt bruk, f.eks. til en avdeling eller en personalgruppe som hadde spesifikk bruk for den. Deretter spredte seg utover organisasjonen etterhvert som man fikk erfaring med den. Dette første ofte til at den første gruppen som ble utstyrt med den nye teknologien fikk legge føringer for hvordan den ble for hele organisasjonen.

Med mobiltelefoner, personlige datamaskiner, PDA’er og et allestedsnærværende Internett, er verden annerledes. Organisasjoner skaffer seg nå teknologi på postordre – og utfordringen ligger i å knytte det hele samme til et sømløst hele, hvor man sentralt koordinerer det som er organisasjonsspesifikt som et belte mellom det spesielle og det eksternt tilgjengelige, slik det fremstilles i denne figuren (inspirert av Weill & Broadbent):

De tjenester som tilbys som infrastruktur tilbys alle – og når man utformer et nybygg, bør man tenke gjennom hva som finnes i pyramidetoppene og bruke alle muligheter for å få presset det ned i det midterste beltet. Samtidig bør man også bruke alle muligheter for å få presset det som er i det midterste beltet (hvor organisasjonen ikke trenger spesielt utformede tjenester) ned i det nederste beltet – med andre ord, at man legger teknologiske trivialiteter som telefon, e-post og nettverk ut av huset, over til firmaer som kan ta ut stordriftsfordeler ved å tilby funksjonalitet som tjenester for mange.

Det er to implikasjoner av infrastrukturtenking som er spesielt viktig for en organisasjon i denne fasen. Den første er økonomisk: Teknologi er i dag billig – og når man bestemmer seg for hva som skal være tilgjengelig, må man for det første ta utgangspunkt i morgendagens behov (altså, ikke designe et nytt bygg eller et nytt system basert på e-post og stasjonære PCer), og for det andre, finregne litt på hva det koster at folk må holde orden på om teknologi finnes eller ikke. Det er først når teknologi er blitt infrastruktur at den kan danne grunnlag for endring av organisasjonsprosesser – og vanskeligheten med teknologi i de fleste organisasjoner pr. i dag ligger ikke i at den ikke finnes, men at den er noe vi må tenke eksplisitt på. Med andre ord, kjøp skikkelig utstyr til alle ansatte og alle rom, i stedet for å forsøke å finjustere teknologinivået til man bruker opp det man sparte på teknologien i frustrasjoner, brukerstøtte og mikrokoordinering.

Det andre aspektet er at hvis man tenker infrastruktur, må ny teknologi introduseres rett i infrastrukturen, ikke først finne et spesifikt applikasjonsområde og så tilpasse teknologien basert på preferansene til de som tok den først i bruk. Det siste krever en teknologifunksjon - en IT-avdeling - som ligger foran kundene og som har kapasitet og kunnskaper til standardisere preemptivt. En utfordring – men et prinsipp er ikke et prinsipp hvis det ikke koster noe.

Tre beslutningsregler
Kort summert, forteller disse prinsippene at man må

• vurdere alle forslag opp mot hva som endres og hva som er stabilt, både i organisasjonen og i bygget
• tilpasse hus og systemer til organisasjonen og til de som jobber der
• gjøre teknologien kraftig, tilgjengelig og usynlig

Det er min påstand at hvis man følger disse prinsippene – alle på en gang – får man kontorbygg og systemer som er funksjonelle, robuste overfor endringer og meget økonomiske, forutsatt at man kalkulerer inn kostnaden for fremtidige endringer.

Referanser

• Christopher Alexander (1977) A Pattern Language: Towns, Buildings, Construction, New York: Oxford University Press
• Espen Andersen (2002): “Infrastructure – the things we take for granted”, ACM Ubiquity v3i18
• Steward Brand (1995) How buildings learn, Viking Penguin
• Peter Weill & Marianne Broadbent (1998), Leveraging the New Infrastructure. Boston, MA, Harvard Business School Press

Posted by Espen at 12:44 EM | Comments (1)

August 12, 2005

Eliten e'liten

Kjetil Johansen har en glimrende oppsummering av to artikler i Morgenbladet om universiteter og videregående skoler. En debatt man bør ta, men som ingen vil ta.

Det hadde vært behagelig med et eliteuniversitet - men problemet med eliten i Norge er at den er så liten.

Og jeg hadde stor sans for Ove Skarpenes' uttalelse om at "[...] kunnskapssamfunnet skaper ordningar som bidrar til å oppløyse nettopp den kunnskapen det ser på som så viktig og som avgjerande for samfunnsutviklinga."

Jeg skal holde et foredrag om fremtidig kunnskapsproduksjon i forbindelse med åpningen av BIs nye bibliotek i Nydalen den 14. oktober (et bibliotek som går utenpå noe annet jeg har sett, både her til lands og utenlands.) Disse artiklene og den debatten som kommer blir nok viktig input her.

Tenk om vi kunne få en skikkelig debatt om dette. Så gøy. Ut og kjøpe Morgenbladet...

Posted by Espen at 5:00 EM | TrackBack

Juli 21, 2005

Oslos bakvendte skolepolitikk

Avskaffelsen av fritt skolevalg til videregående skole i Oslo er en gavepakke til velstående vestkant-foreldre med dumme barn. Den fordelen disse oppnår skjer på bekostning av smarte barn som bor i mindre velstående bydeler - i noen tilfelle til og med så drastisk at det blir vanskeligere for en god elev å komme inn på den lokale skolen enn for en utenfor å komme inn. Med andre ord - skolegruppeinndeling fremmer segregering.

Jeg har tidligere skrevet om gruppeinndelingen av videregående skoler i Oslo. Her lanserte jeg Pahle-tallet som et hendig begrep for å betegne hvor mye mer man må ha i karaktergjennomsnitt for å komme inn på den skolen man ønsker (Oppkalt etter leder av Utdanningskomiteen i Oslo Bystyre, SVs Kari Pahle). Med negativt fortegn, blir Pahle-tallet et unnslippningstall (hvis man vil unnslippe den lokale skolen) som flinke elever må ha for å kunne konkurrere med de heldige kandidater hvis foreldre har penger nok til å benytte seg av lokalheltrabatten (Pahle-tallet med positivt fortegn, den fordel elever som bor i nærheten av skolen oppnår.)

Men hva er disse tallene? Her er en tabell, basert på tallene fra førsteinntaket presentert i Aftenposten den 18. (regnearket finner du her. 2005-rangeringen er basert på høyeste kompetitive minimumskarakter):

Som synes er Pahle-tallet (blå tall i figuren) og Pahle-rabatten (røde tall) en popularitetsindeks - og den mest populære skolen i Oslo er uten tvil Oslo Handelsgymnasium, selv om det altså er vanskeligere å komme inn på Foss, Oslo Katedralskole og Lambertseter. Som man kan vente, blir det polarisering innenfor noen skolegrupper, med klare tendenser til at en av skolene blir "oppsopskolen" - f.eks. Persbråten, Bredtvet, Hellerud og Ulsrud. Sterkest er denne tendensen i skolegruppe D, som består av skolene Foss og Bredtvet. Ingen vil gå på Bredtvet og forskjellen i lokale inntak er 1.33 - med andre ord kan Foss toppe hele Oslo-statistikken mest fordi søkerne vil unngå det andre lokale alternativet. (Noe av den samme effekten finnes i gruppe C, hvor Stovner topper og Hellerud er bunnen.) For OHG og Fagerborg skjer polariseringen internt - siden relativt få bor i lokal tilknytning til skolen, havner Oslos dårligste elever på samme skole som de beste.

Noen utslag blir svært spesielle. For Oslos tredje beste skole, Lambertseter, må en kandidat ha 4.9 i snitt for å komme inn på den lokale kvoten, men 4.7 hvis han eller hun kommer utenfra. Her virker skoleinndelingen mot sin hensikt - det blir vanskeligere for den lokale elev å gå på sin lokale skole enn for en utenforstående. Det samme gjelder Nordstrand og Stovner.

De som har størst fordel av den nye ordningen er elever som bor i nærheten av OHG, Katta og Fagerborg (dvs. i noen av Oslos mest attraktive boligstrøk) som nå kan komme inn på prestisjeskolene med tildels svært dårlige karakterer. Taperne er flinke og ambisiøse elever fra mindre velsituerte deler av Oslo. Tenk å forklare en elev fra Groruddalen med halvparten femmere at han eller hun ikke kan få gå på OHG fordi en sinke fra beste vestkant har fortrinnsrett....

Virkelig en seier for utjevnende skolepolitikk! Jeg håper SV, Ap og Kr.F. er stolte av sin avgjørelse. Og skulle gjerne visst hvor politikerne selv bor.

Posted by Espen at 7:11 EM | Comments (1)

Juni 23, 2005

BI-studenter som kan noe

Oppdatering: Sending mener seg feiltolket. For meg ser det ut som om det han egentlig mente var noe i retning av at studenter med en dårlig grunnkurseksamen i regnskap ikke burde ansettes som regnskapsmedarbeidere (det burde ikke jeg heller, og jeg hadde engang i tiden brukbare karakterer i regnskap). Det er omtrent som å si at universitetsstudenter med en dårlig ex.phil. ikke ville egne seg som filosofer. Ikke like sensasjonelt, med andre ord.

Som de fleste andre ansatte og studenter på BI er jeg mildt sagt forundret over studierektor Aage Sendings uttalelser om at halvparten av BI-studentene ikke kan noenting i Dagens Næringsliv i går - både hva han sier og det faktum at han blåser ut på førstesiden av landets største næringslivsavis uten å ha gjort noe forsøk på først å reise spørsmålet internt. Det er ikke vanskelig å reise saker internt på BI hvis man er misfornøyd. Jeg gjør det hele tiden, det er det mange som gjør, og ting skjer faktisk.

(Sånn i parentes bemerket synes jeg det er litt snålt at DN tar dette rett inn uten å sjekke mannens stilling (han er studierektor, en litt gammeldags tittel for pedagogisk personale, og ikke rektor, som er en ledelsesstilling) eller holdbarheten i hva han sier (for en mann med regnskapsbakgrunn, så bør det være noen reelle tall her). DN har heller ikke kontaktet BIs ledelse for å la dem få det som PFU så vakkert kaller "rett til samtidig imøtegåelse.")

Men altså, for ordens skyld:

1. Noen studenter (ikke mange) fusker, også på BI, særlig i de yngre årskullene. Men vi tar dem. Det er det ikke alle som gjør.
2. Det har alltid funnets et marked for fagoppgaver og hjemmeeksamenløsninger - i hvert fall ble jeg som student kontaktet av folk som ville kjøpe seg inn i en fagoppgave, og jeg har både som student og faglig fått henvendelser om hjelp fra studenter i eksamenssituasjon. Men dette markedet er ikke stort, de ærlige studentene sier fra om det, og de som gjør dette risikerer å bli funnet og kompromittert.
3. Det er et generelt problem at nivået på videregående skoler synker - men det gjelder alle utdanninger, ikke bare BI. Men BI er størst, og privat, og derfor en attraktiv skyteskive. Dermed får man større problemer med at elevene ikke har faglig grunnlag for høyere utdanning (selv om de har karakterene...). Men det skulle holde med å vise til NTNU (med matteproblemer for ingeniørene) og diverse lærerhøyskoler (som får problemer med at de ikke får nok studenter fordi de må ha minst 3 i norsk og matematikk). Vi er blitt et utdannelsessamfunn, og med utdannelse for alle må nødvendigvis gjennomsnittsnivået synke. Hvis man så holder på de faglige standardene (og det skal man) så øker strykprosenten. Og det skal den gjøre.
4. Hva arbeidsmoral gjelder, så er det et faktum at i Norge er arbeidsløsheten så lav at man får jobb så å si uansett - og mange studenter ser ikke på utdanningen som noe annet enn et sted å få billetten stemplet. I Finnland er det bedre, men der hadde man arbeidsløshet på opp mot 20% etter Sovjetunionens fall og lite olje å ruse seg på. Og da blir utdannelsen en kanal til fremtiden og ikke en oppbevaringsplass med servering. Mange av mine beste studenter er utenlandsstudentene - særlig de fra de gamle østblokklandene, som ser på utdannelsen som sin vei ut, og jobber steinhardt for å klare det.

Når det gjelder nivået på studenter generelt, og BI-studenter spesielt, så er det selvfølgelig variabelt - det må det være, med nesten 20.000 studenter. Men jeg har ennå til gode å møte en foreleser, uansett lærested, som ikke griper seg til pannen innimellom i fortvilelse over hvor mye bedre studentene var dengang han eller hun var i aksjon.

Jeg kan bare si at langt de fleste studenter jeg har hatt har vært interessert og arbeidssomme (selv om noen av dem trenger litt sjokkbehandling for å komme igang i det tempo jeg forventer.) De står på for å få gode karakterer og å lære noe, på et kursnivå fullt på høyde med hva man finner utenlands. De mange gjesteforeleserne fra næringslivet jeg har hatt innom, er i alle fall storfornøyd, kommer gjerne igjen, og har en lei tendens til å ansette studentene mine i sine egne firma etter å ha undervist dem.

Så jeg får bare si meg enig med kollega Hans Mathias Thjømøe: "Halvparten av BI-studentene kan ingenting? Vi får kose oss vi som har den andre halvparten, da!"

Posted by Espen at 12:05 EM | Comments (4)

Juni 16, 2005

Amerikansk utdanningsdebatt

Herlig innlegg: A Modest Proposal for Saving Our Schools fra senator Tom McClintock. Nå skal det sies at situasjonen i California er bisarr og senatorens regneeksempel sterkt forenklet, men han har jo et poeng. Forøvrig fulgt opp av Kristin Clemet med sin irritasjon over at skolen forventes å fikse alle mulige samfunnsproblemer fordi foreldrene ikke kan eller vil.

Men jeg lurer på hvordan et slikt regnestykke hadde sett ut for en norsk skole?

(Via Jeff Nolan)

Posted by Espen at 10:40 FM

Mai 20, 2005

Spansk foreleser sparket pga. P2P forelesning

Oppdatering 23 aug 2005: Det viser seg i etterkant at Jorge Cortell hadde en CV som ikke helt holdt vann, og at denne saken muligens er fremprovosert slik at han kan spille en helterolle. Men andre ord, jeg skulle ha vært litt mer forsiktig....

Man skal alltid være litt forsiktig med å ta stilling i saker hvor man ikke har hørt begge sider, men i saken om Jorge Cortell kan jeg gjøre et unntak. Cortell ble presset ut av sin stilling for foreleser ved Polytechnic University of Valencia UPV fordi han holdt en konferanse om legal bruk av fildelingsnettverk. Jeg har bare Cortells egen fremstilling å gå etter, siden jeg ikke forstår spansk, men han er en bekjent av Cory Doctorow, som skriver om saken på BoingBoing. Cortell ser ikke ut til å ta tapet av stillingen så tungt, men er oppbrakt over å ha blitt sensurert.

Det ser ut til at rektor ved universitetet demonstrerte både akademisk feighet og kommunikasjonsmessig inkompetanse ved å gi etter for press fra den spanske musikkbransjeforeningen. Ikke bare sparket de Cortell, men de forsøker nå å nekte for at han i det hele tatt har forelest der, og vil ha ham til å fjerne lenker til universitetet fra sin webside. Surrealistisk i en verden med fri informasjon og øyeblikkelig kommunikasjon.

Det skal bli interessant å se hva som skjer fremover - jeg tror rektoren vil merke at verden er større, tettere forbundet, og mye mer i stand til å gi uttrykk for sine meninger enn han hadde trodd.

Posted by Espen at 1:37 EM

April 25, 2005

Et rammeverk for IT-bruk i skolen

Jon Hoem har i sin JonblOGG en klassifisering av samhandlingsformer for sosial software som kommer fra et paper han har skrevet om IT i undervisning. Konklusjoner og observasjoner er gode, selv om de drukner litt i en litt vel lang sosioteknisk basert teoridel. Det analytiske rammeverket er imidlertid glimrende, og bruken av "area charts" for å diskutere egenskapene til LMS, blogs og wikis likeså.

Jeg er usikker på om skolen idag er klar til å ta ibruk sosial software - det er et stadig tilbakevendende problem at av de mange som leser, er det få som har noe å si. Bruk av sosial software forutsetter toveis kommunikasjon, toveis kommunikasjon forutsetter at begge parter er artikulert og har basiskunnskap nok (for ikke å snakke om vilje) til å starte en dialog eller en mange-til-mange diskusjon. Og jeg tror det er her det skorter - om ikke mangelen ikke er teknologi, men rett og slett av mange ikke har noe å si, ikke kan uttrykke hva de vil si, eller ikke tør. Uansett alder, yrke, eller ferdigheter på tastaturet. Enhver teknologi kan brukes til dialog (amerikanske flyselskaper ble tatt i en kongresshøring fordi de signaliserte til hverandre gjennom å endre prisene sine, og aksjemeglere kan på samme måte signalisere hensikter ved aksjoner i et marked) hvis vi bare har noe å kommunisere.

Allverdens samhandlingsteknologi fungerer ikke hvis vi ikke har undervisningsformer som ikke kan gjennomføres uten gjennom teknologien, hvis vi ikke har en kultur som fremelsker skriftlig uttrykksform og livlig kritikk, og hvis vi ikke har underliggende teorier og metoder for å starte kommunikasjonsprosesser. Slikt sett er dette bidraget fra Jon bra - det tillater diskusjon overfor folk som ikke vanligvis diskuterer teknologi og teknologibruk. Bare man skreller litt vekk sosiologsjargongen (som ikke nødvendigvis betyr tabloidisering) og kanskje lager noen intellektuell krykker i form av metaforer fra en ikke-teknisk hverdag. Alle LMS'er insisterer på å lage "klasserom", tavler og postkasser - problemet med Wikis og bloger er at de er en ny samhandlingsform, basert på Internett, og ikke har direkte motstykker ute i den fysiske verden.

Posted by Espen at 10:03 FM | Comments (2)

Mars 29, 2005

Jill om plagiering

Jill har et velskrevet innlegg om plagiering - jeg har mange meninger (og ikke så lite erfaring) med dette, men får i første omgang nøye meg med å være enig med henne, og heller skrive mer om det en annen gang. Internett øker problemet, men teknologien er også en kilde til en løsning.

Posted by Espen at 8:57 EM

Mars 23, 2005

Forelesers mareritt

Jeg har, i løpet av mange forelesninger, hatt mine bommerter og lært av dem. Men ingen så ille som denne karen, som snakker om våpensikkerhet og klarer å skyte seg selv i benet med tjenestepistolen sin. Heroisk innsats etterpå, det ser nesten ut som om han gjorde det med vilje..... (Via Snopes.com).

Posted by Espen at 7:04 EM

Mars 15, 2005

Lettskremt vestkant

Så Vestkantungdom (eller kanskje helst deres foreldre) velger heller privatskole enn skammen ved å måtte trekke til Østkanten. Professor Nordli Hansens undersøkelse (i Tidsskrift for Ungdomsforskning) bekrefter noe jeg visste anekdotisk. Kristin Clemet sier, fornuftig nok, at argumentet mot skolesoner er valgfrihet, siden utjevning ikke ser ut til å fungere.

"Jeg synes det er rart at venstresiden er så lite opptatt av at østkantelevene fratas et gode de åpenbart ønsker", sier Nordli Hansen. Jeg kan ikke annet enn å erklære meg så enig, så enig. Mellom bornerte vestkantfruer som ikke tør kjøre bil øst for Sinsenkrysset og ideologisk orienterte skolepolitikere som mener at alle er like bare vi ikke ser for nøye etter, blir det vanskelig å få til endringer.

Men jeg har stor tro på ungdom fra Oslo Øst som vil opp og frem. Bare de slipper til.

Posted by Espen at 12:40 EM

Januar 30, 2005

Noe for matematikklæreren

Brad DeLong har en side med interessante matematikkproblemer som burde være en kilde til mye moro for matematikklærere.

Posted by Espen at 5:49 FM

Januar 16, 2005

Et billig triks jeg har sans for

Hellerud skole vil tilby videregående skole på to år i stedet for tre, noe som er mer enn nok til førstesideoppslag i et land hvor ethvert avvik fra normalen er mistenkelig. Elevorganisasjonen hevder i Aftenposten dette et billig triks for å skaffe seg flinke elever, gjennomført av en skole som ikke ligger på topp i Oslo.

Pussig. I ethvert annet marked enn utdanning ville dette blitt kalt produktinnovasjon for å øke sin konkurranseevne ved å identifisere og betjene et trengende kundesegment, noe som ikke er kritikkverdig i det hele tatt.

I samme setning hevder man at dette vil kunne gi studenter et psykisk knekk. Jeg vet ikke jeg. En student som begynner på et toårig løp og finner ut at det er for hardt eller at han eller hun ikke får den ønskede læringseffekt kan jo bare gå over til et treårig løp, og dermed ikke ha tapt noe som helst i forhold til normalen. Og det er nok av studenter som får en psykisk knekk av å måtte vente på tungnemme og ukonsentrerte klassekamerater.

I samme reportasje sier Utdanningsforbundet at de ikke har noe mot differensiering, bare det ikke blir gjort forskjell på folk. Akk ja. Samt at videregående skole er så mye mer enn fag - her skal det gis dannelse, modning og sosialisering.

Jeg vet ikke jeg. Jeg har nettopp besøkt fem amerikanske eliteuniversiteter. Der tenker man dannelse, modning og sosialisering, men det er etter at studentene er plukket ut og satt sammen i klasser og bogrupper basert på en variert bakgrunn og ulike interesser. Det skulle ikke være noe i veien for at Hellerud-studentene kan ha et aksellerert modningsprogram også? Eller er det slik at alle modnes like fort, akkurat som det tydeligvis er slik at alle lærer like fort?

Mine tanker går til alle dem som får en psykisk knekk når de kommer ut av den vanlige videregående skolen og oppdager at de ikke har lært noe, for eksempel når de begynner på universitet eller høyskole. Men de er heldigvis vel rustet til klare seg gjennom den bøygen, takket være den sosialisering og dannelse de har fått i Helga Hjetlands videregående skole.

Posted by Espen at 2:32 EM

November 29, 2004

Livslang sløving

Under tittelen "Livslang læring har gått i stå" skriver Aftenposten om voksenopplæringsreformen, som i sitt femte år ikke har vært noen suksess - folk tar ikke videreutdanning, ganske enkelt. Med gledelig unntak av kvinner i omsorgsyrker.

Jeg synes ikke det er så rart - den økonomiske nåverdien av videreutdanning for en som er i arbeid (og hvor arbeidsgiver ikke betaler) er negativ. Man får ikke mer lønn (unntatt kanskje i omsorgsyrker, hvor man kanskje kan rykke opp noen lønnstrinn eller gå over i mindre belastende, administrativt arbeid?), og man får heller ikke en tryggere arbeidsplass, siden ansennitet stort sett er det som gjelder.

Dermed er det vel ikke sikkert at livslang læring gått i stå - folk innen tekniske og akademiske yrker trenger i alle fall videreutdannelse i stor grad. Men denne tas hånd om utenfor det offentlige systemet, og betales av arbeidsgiver fordi den gir direkte bidrag til firmaets bunnlinje.

De fleste tar ikke videreutdannelse for moro skyld - en utdannelse som er verdt noe tar tid og krefter. Legg til økonomiske disincentiver og kollegers dulgte hentydninger om at man forsøker å bli til noe, og resultatet er at man pugger lagoppstillinger for å kunne svare hvis P4 noengang ringer.

Ellers er det bare å håpe at moteblaffet med IQ-tester blir noe mer enn et blaff. Høy utdannelse og høy IQ er korrelert, men med litt flaks er det få som skjønner forskjellen på samvariasjon og kausalitet (eller rettere sagt, reverserer implikasjonen). Da kan det jo tenkes at vi får en boom innen voksenopplæring, godt støttet av arbeidsorganisasjonene, fordi man ønsker å slippe kollektiv skam overfor Dyrhaug og Hummelvoll.

Posted by Espen at 8:25 FM

November 12, 2004

Grader av juks

Via Techdirt kommer en link til en CBS-artikkel om postordre-universiteter, som gir alle slags diplomer (bachelor, master og doktorgrad) til hvem som helst som betaler. Techdirt skriver også om hvordan man kan bruke Google til å finne ut hvem som har jukset, siden mange CVer ligger på nettet. Søk f.eks. på "Hamilton University, resume". Og at det finnes et Hamilton College, MacMaster University i Hamilton, Canada og Waikato University i Hamilton, New Zealand, som er skikkelige steder.

Et kjapt søk på google.no, etter sider på norsk, gir bare et treff: Fotsoneterapeuten Nils Erik Volden fra Stjørdal, som oppgir en doktoravhandling fra Hamilton University (nå fjernet, se nedenfor), et postordrefirma i Wyoming. Vi har Unny Winther som har studert ved University of Santa Monica, og Kåre Dreyer som oppgir en mastergrad derfra. På svensk (google.se) fant jeg ingenting (eller i hvert fall ingen som hadde lagt en CV med referanse til Hamilton University ut på nettet). Noen andre kjappe søk viser i alle fall at alternativmedisinere er kunder av degree mills som Pacific Western University.

Falske universiteter er et kjempeproblem i USA. Staten Oregon har en liste over falske universiteter, det har også Wikipedia. I Norge er vel ikke dette noe stort problem (selv om det finnes endel merkelige blomster i utdanningsfloraen her også), men et lite søk på Google før du ansetter en person kan jo være lurt.

I mellomtiden, en oppgave for studenter med tid eller lyst: Skriv en liten programsnutt som tar listen fra Oregon eller Wikipedia, og blåser den gjennom google.no. Så kan vi jo se hvor mange postordre-grader vi har her til lands - i hvert fall hvem som er dumme nok til å legge dem på nettet.

Oppdatering 11. juni 2006: "Fotsoneterapeuten" Nils Erik Volden har tatt vekk den siden hvor han hevder å ha doktorgrad, men her er en PDF-versjon funnet ved hjelp av Google Cache.

Posted by Espen at 11:24 FM | Comments (15)

Oktober 27, 2004

Den som ler sist.....

SSBs undersøkelse som viser at kvinner vil ha menn med utdanning er jo et aldeles glimrende våpen for å få gutter til å studere: Skal du ha dame, kom deg til skolebenken.

Og som høyt utdannet mann med samboende kone og barn har jeg følgende melding til alle de som gjennom årene har fortalt meg at utdannelse er bortkastet tid:

Ædda bædda.

He he....

Posted by Espen at 9:19 FM

Oktober 17, 2004

Lærerens lille mareritt

Forrige innlegg om dårlig engelsk minnet meg om en episode som utspant seg for omtrent 5 år siden, og viser at det ikke så enkelt å være lærer lenger, med elever med ulik bakgrunn og uensartede erfaringer.

Mine døtre har bodd i USA i seks år, og snakker og skriver engelsk flytende. Den eldste, Julie, fikk ny engelsklærer da hun begynte på ungdomsskolen. Den nye læreren kom inn i klasserommet, begynte å snakke engelsk direkte, og følgende dialog fant sted:

Lærer: "Has anyone here been to an English-speaking country?"
(mange elever rekker opp hånden, han spør tilfeldigvis Julie):
Lærer: "And for how long were you there?"
Julie: "Six years."
Lærer: "That's a long time - so you speak fluid English, then?"
Julie: "No - I speak fluent English."
Lærer: "Oh ....and you're correcting me already!"

Denne læreren syntes jeg forøvrig var meget god, ikke minst fordi han taklet denne episoden med humor og selvironi. Det er ikke alle lærere som liker å bli korrigert av sine elever....

Posted by Espen at 10:30 FM | Comments (1)

Oktober 14, 2004

"Skolen" til stryk

Morsomt å lese Dagbladets slakt av NRKs storsatsing "Skolen" - de gir den "Ng minus i alle fag". Jeg minner om min egen vurdering av serien basert på ca. 2 minutters deltakelse i den i oktober i fjor. Dagbladet kaller til og med rektoren for "overdott". Synd ingen tok veddemålet mitt....

Posted by Espen at 1:42 EM

Oktober 10, 2004

Professorjakt for begynnere

Min lille artikkel om hvordan jakte på professorer ble publisert i forrige uke i European Business Forum (som faktiskt tegner til å bli et meget spennende tidsskrift, et slags Harvard Business Review for Europa, med INSEAD som drivkraft).

Denne lille artikkelen er nokså ironisk, en jeg har et meget viktig poeng - og det er at næringsliv og akademia må nærme seg hverandre, med gjensidig respekt. Dette er viktig av mange årsaker, ikke minst hvis det er slik at vi midt i all vår råvaredrevne rikdom skal begynne å legge grunnlaget for et næringsliv istand til å konkurrere på kunnskap. For å sitere noe jeg sa i et foredrag for etpar år siden:

For en stund siden arrangerte Øystein Fjeldstad, Knut Haanæs og jeg et møte i Polyteknisk Forenings IT-gruppe, hvor vi stilte spørsmålet: Hvorfor er ikke Norge idag et senter for avansert dataprogramutvikling? Vi burde ha de beste forutsetninger. Objekt-orientert programmering, som danner grunnlaget for det grafiske grensesnittet med mus og denslags som vi bruker til daglig, ble oppfunnet i Norge i 1967, av Kristen Nygaard og Ole Johan Dahl. Ikke nok med det, frem til 1998 ble alle som ble utdannet i informatikk på universitetet opplært i SIMULA, et objekt-orientert programmeringsspråk.

Det ble et fascinerende møte. De som kom hadde alle sammen hatt noe med SIMULA å gjøre – også de spede forsøk på kommersialisering. Det kom frem en rekke mulige årsaker til at våre tidlige teknologiske fortrinn aldri utviklet seg – og det var ganske klart at det var ikke teknologien det hadde vært noe galt med. En kommentar bet seg fast hos meg. En tidligere administrerende direktør i SIMULA A/S sa at det gikk ikke fordi man hadde ”et universitetsfiendtlig næringsliv og et næringslivsfiendtlig universitet”.

Grunnen til at det bet seg fast hos meg, er at jeg har opplevd dette selv. Jeg lever av å fortelle bedrifter hva jeg synes de skal gjøre. Når jeg gjør dette i USA, hører de på meg fordi jeg er akademiker og dermed vet hva jeg snakker om. Når jeg gjør dette i Norge, hører de på meg på tross av at jeg er akademiker og derfor i hvert fall ikke har begreper om hvordan ting egentlig foregår. Før vi kommer over det gapet, kan vi ikke bygge noe kunnskapsgrunnlag i Norge.

Nøkkelen til å få igang samarbeid ligger i å skape møteplasser, og å finne former for samhandling hvor begge parter forstår hva den andre er ute etter.

Jeg lurer litt på om jeg kanskje skulle skrive en lignende oppskrift om hvordan man kaprer en næringslivsleder, rettet mot akademia. Hva bør den inneholde, annet enn det omvendte av EBF-artikkelen?

Posted by Espen at 11:46 FM | Comments (1)

September 23, 2004

Prosjekter langt mot nord....

Jeg er i ferd med å avslutte et management-kurs med tittelen "Elektronisk Strategisk Forretningsutvikling", arrangert av Handelshøyskolen BI, Høyskolen i Finnmark (ved Lars Krogh), og Kirkenes Kompetansesenter under et prosjekt kalt Finnmark på Nett. Deltakerne er ressurspersoner fra privat næringsliv og offentlig forvaltning i Finnmark og Troms. En interessant og motivert studentgruppe - hvor eksamen helt klart er mindre interessant enn praktisk anvendelse av det de lærer.

Studentene har selv valgt seg oppgaver - innenfor rammene av teknologi, forretningsutvikling og regional næringsutvikling. Jeg synes oppgavene avspeiler programmets målsetting om teknologiutvikling, strategi, og regional næringsutvikling - her er listen:

• Randi Abrahamsen og Inger E. Haug, som begge jobber for Innovasjon Norge i Tromsø, skriver en oppgave om telemedisin - nærmere bestemt undersøker de om vi faktisk har et regionalt innovasjonssystem (ut fra Michael Porter's beskrivelse av regionale næringsklynger) for telemedisin i Nord-Norge, og hvilken rolle Innovasjon Norge kan spille innenfor dette systemet.
• Ragnhild Melleby Aslaksen, som arbeider innen fakturering og avregning for Varanger Kraftnett, skal skrive en oppgave om hvordan selskapet skal forholde seg til eKunder - dvs. hvordan man kan videreutvikle det elektronisk grensesnitt til kundene, og bruke dette både til å effektivisere kundegrensesnittet og samtidig forbedre kunderelasjonen.
• Jan S. Dølør, prosjektleder i Alta Utviklingsselskap, og Ernst Robert Mortensen, IT-sjef i Alta Kommune, ser på røntgenundersøkelser i Alta. Kommunen har arrangert kronerulling og fått på plass røntgenutstyr slik at pasientene kan gis sykehustjenester uten å måtte reise på sykehus - men hvordan kan man bruke elektronisk samhandling for å bedre utnyttelsen og bruken av utstyret og redusere behandlingstiden for pasienten?
• Mia Saariniemi Finnestad, som er banksjef for Sparebanken Nord i Øst-Finnmark, tar for seg bank og mobiltelefon - hvordan kan banker ta i bruk mobiltelefoni for å betjene familiers transaksjonsmønster?
• Torstein Ibrekk, nestleder Datakortet, og Kåre Tannvik, gründer av bl.a. Direktørboligen, skal skrive en oppgave om Gabba.com - internettdelen av Gabba, en reinsdyr-opplevelsespark som er under oppstart i Kirkenes. Hvordan kan man bruke Internett til å markedsføre Gabba, og til å bringe opplevelsen ut til et globalt publikum, slik at de som har besøkt parken kan forlenge sin opplevelse av den, og de som ser den på Internett både kan få interesse for og utdype sin opplevelse av den?
• Gunnar Schaanning Kollstrøm, IT-sjef i Sør-Varanger kommune, og Svein Helge Orheim, daglig leder Kirkenes Kompetansesenter, har sett på hvordan Kirkenes kompetansesenter kan bruke sine gode erfaringer med RSK (Regional Samordning av Kompetanseutvikling på skole- og barnehagesektoren i Øst-Finnmark) innenfor andre områder enn etter- og videreutdanning for personalet i grunnskole og barnehage - hvilke markeder finnes, og hvordan skal de betjene dem, med og uten teknologi?
• Per Øyvind Mathisen, controller for Hammerfest Energi, skal gjøre en analyse av spørsmålet om Hammerfest Nett skal investere i bredbåndtilbud til innbyggerne i de kommunene de tilbyr strøm til: Hvilke tekniske alternativ finnes, hva blir kostnaden i investering og drift, og hva blir det bedriftsøkonomiske og samfunnsmessige resultatet?
• Trond Rognlid, DnB NORs banksjef for Hammerfest, Lakselv og Karasjok, skriver oppgave om hvilke konkurransefortrinn tradisjonelle, lokale banker har i møtet med nye, teknologibaserte produkter og aktører.
• Ole Kristian Severinsen, prosjektleder i Alta Utviklingsselskap, har tatt for seg de samiske videregående skolene i Finnmark, som har et nasjonalt undervisningsansvar innenfor samisk språk og samiske kulturfag. Hvordan kan de bruke teknologi for å ivareta dette ansvaret?

Posted by Espen at 5:03 EM | Comments (1)

August 31, 2004

Skoleporten.no fungerer ikke med Mozilla

Skoleporten.no, Utdanningsdirektoratets utmerkede kvalitetsportal for norske skoler, er vanskelig å lese med Mozilla (om enn ikke like ille som Kystverket.no). Jeg sendte idag denne e-posten:

Til: servicetjenesten@utdanningsdirektoratet.no
Fra: Espen Andersen
Tittel: Skoleporten.no fungerer ikke med Mozilla nettleser

Jeg har i dag forsøkt å aksessere skoleporten.no med Mozilla (versjon 1.7.1), en av de mest vanlige nettleserne utenom Microsoft Internet Explorer, og som er helt og holdent basert på standard HTML-kode. Jeg kan lese sidene helt greit, inntil jeg trykker på fanene for resultater, og finner at resultatene ikke kommer opp. I MS Internet Explorer virker de helt greit.

(for ordens skyld, jeg har Javascript påsatt og popups tillatt for skoleporten.no i Mozilla.)

Jeg regner med at dette er et utslag av manglende testing for at sidene følger åpne HTML-standarder - man bør teste sider for å se at de fungerer for Opera, Netscape, Firefox, Safari (Macintosh) og andre nettlesere før man gjør dem tilgjengelig.

Gitt den senere tids debatt om Microsoft-avhengighet, gjerne utilsiktet sådan, i offentlige websider, synes jeg dette er noe dere bør fikse snarest - ellers kan dere fort havne i den situasjonen at skoler som bruker Skolelinux ikke kan lese sidene deres, og det er vel ikke meningen?

Med vennlig hilsen

Espen Andersen

Oppdatering 3.9: Fikk denne e-posten i retur fordi den ikke kunne videresendes til support@skoleporten.no. Har sendt en epost til Utdanningsdirektoratets kommunikasjonsrådgivere, så får vi se....

Oppdatering 9.9: Fikk en hyggelig e-post fra Hans-Egil Rygge i Utdanningsdirektoratet, som sier at de har kontaktet sin leverandør om problemet, at Skoleporten var spec'et for IE, Netscape og Opera, men at de ikke har ressurser til å teste alle lesere. (Greit nok fra mitt ståsted, selv om Mozilla jo i bunn og grunn er Netscape. Men syntaks- og semantikktesting er vanskeligere enn man skulle tro, i følge noen andre emails jeg har fått.)

Posted by Espen at 3:41 EM | Comments (4)

Juni 22, 2004

Agurktid og skole-IT

Det er agurktid i Aftenposten, og dermed får man plass til Espen Holms innlegg om at IT i skolen er bortkastet. Med tre hovedbegrunnelser - at han har jobbet med IT siden 70-tallet (hvor IT var noe ganske annet enn i dag), at det er for mye Powerpoint i næringslivet (feil - det er for mye dårlig Powerpointbruk i næringslivet), og at barn allikevel lærer IT-bruk hjemme (og her er jeg for første gang enig med Helga Hjetland i noe, nemlig at ikke alle barn har denne muligheten). I tillegg mener han at barn ikke er modne for å drive kildekritikk før i siste år på ungdomsskolen - har han sett hvordan dagens barn forholder seg til reklame? Det er bare å riste på hodet.....

Jeg synes Morten Søby (ITU/UiO) gir det helt riktige tilsvaret:

Bare tenk deg forskjellen på å jobbe med en 3 D-modell av en DNA-struktur på PC-en, og høre læreren fortelle om det fra kateteret. Men det krever jo at læreren tar dette i bruk. Det er stor forskjell på hva elevene får ut av IT-undervisning på skolen, avhengig av hvor tydelig skolens ledelse er, hvor profesjonelt datamaskinene driftes og hvor gode lærerne er til å integrere data i fagene.

For ikke å snakke om hvor gode lærerne er i fagene. Hvor mange lærere er det - med eller uten data - som kan demonstrere DNA-strukturer og trekke sammenhengen derfra til bioteknologi og medisin? For ikke å snakke om hvordan matematikken har muliggjort dette?

Oppdatering
Som Eirik Newth påpeker i en kommentar: Espen Holm's alternativ til IT i skolen - historiefortelling - er noe han lever av å selge. Innlegget er egenreklame, med andre ord.

Det er tydeligvis ikke bare undomsskoleelever som har problemer med kildekritikk....

Posted by Espen at 9:11 FM | Comments (5)

Elektroniske skolebøker

Aftenposten har en interessant liten artikkel om Sony Librie, en ny elektronisk bokleser, som veier 300 gram og har lesbarhet omtrent som en avisside. Svært interessant, særlig hvis man ser dette i sammenheng med alle de nye skolebøkene som skal lages. Her har man, i tillegg til å lese materiale på skjerm på skolen eller hjemme, eller å skrive ut hurtigtrykkversjoner av skolebøker, nok en mulighet til å formidle skolekunnskap uten fordyrende mellomlegg. Alt som trengs er et par år til med "ruggedization" og noen i skolevesenet med tekniske visjoner og litt mot.....

Posted by Espen at 8:52 FM

Juni 12, 2004

Nye skolebøker (men la oss slippe milliardene)

Leser i Aftenposten at det skal brukes flere milliarder på nye skolebøker som et resultat av Kristin Clemets hardt tiltrengte opprydding av skolen.

Jeg har ikke noe imot at elevene får nye skolebøker, men her har man virkelig sjansen til å endre på endel læringsmodeller ved at man lager bøkene elektronisk og skriver dem ut etter behov. Så kan bøkene holde løpende oppdatert (for skiftet ut blir de ikke før det blir riktig ille igjen) og foreldre, kommuner og i siste instans staten kan i stedet bruke pengene på informasjonsteknologi. I det lange løp blir prisen lavere og kunnskapsbasen dynamisk.

Kan vi kanskje håpe på en forfattermodell etter Wiki-typen?

Posted by Espen at 3:52 FM | Comments (2)

Mai 27, 2004

Juksemaker pipelort

En student ved University of Kent saksøker skolen fordi den tok ham for juks før etter tre år. (via Techdirt).

Jeg har hørt mange mange tåpelige unnskyldninger for juks, men denne tar kaken.... Personlig synes jeg universitetet gjorde det eneste riktige - og hvorvidt vedkommende får en jobb etterpå eller ikke er faktisk ikke universitetets problem.

Posted by Espen at 6:34 EM | Comments (3)

Mai 26, 2004

Det var dette med tilbud og etterspørsel, da....

Dagens lille økonomiøvelse: Ta følgende to utsagn:

Nedgangen i søknader til ingeniørstudier fortsetter tilbakegangen med fem prosent færre søkere i år.

og

[...] det er en kjensgjerning at vi [i Norge] har relativt billige ingeniører, akademikere og øvrige deltakere i den kunnskapsbaserte arbeidsstokken, sett i vestlig målestokk

og diskuter - kan det være en sammenheng her tro?

Posted by Espen at 12:54 EM | Comments (4)

Hvordan man IKKE skal bruke IT i undervisning

Det ser ut til at endel skoler forsøker, i produktivitetens navn, å bruke datamaskiner til å rette skolestiler (via MIT Tech Review), som må være noe bortimot verdensrekord i misforstått teknologibruk. Riktignok har datamaskiner den vidunderlige egenskap at tilbakemeldinger er depersonifisert og dermed noe elevene kan forholde seg til uten å tro at de bare har en ekkel lærer - men det får være grenser for naivisme i hvor man tror man kan bruke teknologi, selv for meg.

Min læresetning har alltid vært at teknologi innen undervisning skal kun brukes dersom den gjør studentens opplevelse bedre eller lærerens arbeidsdag lettere - og at administrativ kostnadsinnsparing er et ypperlig resultat men en svært lite motiverende målsetning. Og her ser man resultatet hvis man bare fokuserer på kostnadene.....

Posted by Espen at 10:23 FM

Mars 17, 2004

Foreldrekarakterer

Meget interessant artikkel i Aftenposten idag: Barn hvis foreldre har bare grunnskole har snittkarakter 2,7 i matematikk etter 10. klasse, men hvis foreldrene har høyere utdannelse øker snittkarakteren til 4,3.

Selv med alle mulige forbehold om data (artikkelen oppgir ikke standardavvik, for eksempel) og kausaliteten (det er utvilsomt andre medvirkende faktorer enn utdannelse, selv om de antakelig drar i samme retning) så er dette store forskjeller. I Norge er det relativt små økonomiske forskjeller mellom høyt- og lavt utdannede (eller, med andre ord, i Norge er den økonomiske effekten av en investering i utdanning lavere enn i mange andre land.) Så penger ser ikke ut til å spille en stor rolle. Men det spekuleres i om ikke barn med høyt utdannede foreldre i større grad får hjelp til å lage prosjektoppgaver, finne informasjon, og på andre måter forholde seg til en stadig mer akademisert skolehverdag og påfølgende arbeidsliv.

Jeg vet ikke om så er tilfelle, men det virker rimelig. Vanskeligheten ligger i hva man skal gjøre for å minske forskjellen - for den er faktisk en bieffekt av en ønsket (og ønskelig) utvikling. Da enhetsskolen og statlig studiefinansiering ble innført etter 2. verdenskrig ble utdannelse en rettighet og en mulighet, tilgjengelig - i hvert fall i stor grad - uavhengig av økonomisk og sosial klasse. Da fikk vi, over tid, et mer meritokratisk samfunn, som tildeler økonomiske og sosiale goder ut fra prestasjonsevne og -vilje.

Et meritokratisk samfunn med åpen økonomi er, i hvert fall i følge ledende økonomiske historikere, en forutsetning for langvarig økonomisk vekst og velstand. Over tid kan man imidlertid få et problem fordi denne sorteringen blir selvforsterkende: Flinke foreldre får flinke barn. Man kan bruke mange ord på å diskutere om dette skyldes arv eller miljø, men den forskjellen er uinteressant så lenge miljøbiten, som man kan gjøre noe med, er signifikant. Og det er den.

En selvforsterkende sortering kan over tid skape en "underklasse" med lav utdannelse og liten deltakelse i samfunnslivet generelt. Til forskjell fra gamle dagers proletarer er denne gruppen i liten grad i stand til selv å bedre sine kår - nettopp fordi årsaken til at de holdes nede ligger i deres egen adferd, evner og kanskje også innstilling. Det finnes ikke noen felles klassetilhørighet - og de som fødes inn i en slik gruppe, vil, i den grad de klarer å utnytte sine evner, forlate den uten å gjøre noe for den, i hvert fall ikke som gruppe.

Spørsmålet er hva man skal gjøre med det? Den idealistiske løsningen - kommunisme - fungerer ikke, siden incentivet til egen forbedring da reduseres, og samfunnet taper i kampen med liberal-demokratiske regimer, i hvert fall så lenge arbeidskraften kan flytte mellom landene, og det kan den jo. Kommunismen er dessuten materialistisk fokusert, og problemet her er jo ikke penger, i hvert fall ikke i Norge. Prioriteringsordninger innen utdannelse for barn uten høyt utdannede foreldre er heller ingen løsning - dels fordi det strider mot en hel del prinsipper, men mest fordi det ikke virker i praksis, siden de flinke foreldrene ville øke sin egen innsats og søke løsninger utenom den offentlige skolen.

Så hva kan vi egentlig gjøre, bortsett fra å satse mer på utdanning for alle, ha et sosialt sikkerhetsnett og kanskje begynne å reklamere for at det selv i Norge er greit å bli flink på skolen?

Posted by Espen at 2:21 EM

Mars 12, 2004

Av en minuttrektors erindringer

I oktober 2003 var jeg rektor for en dag. Eller i hvert fall for noen få minutter. Det ble meget lærerikt og nokså deprimerende.

Det var musikk-korpsets skyld. Familiens yngste har begynt, men - til stor glede for foreldrene - akkurat dette korpset har nedlagt loppemarkedsveto. Penger må imidlertid skaffes, og dermed stilte far altså opp som statist for NRK.

Kanalen lager en serie i femten episoder, foreløpig kalt ”Skolen”, som kommer utpå våren 2004. Gjennomgående tema er en ungdomsskole, og i den episoden jeg var med på (nr. 9) skulle skolens rektor (la oss kalle ham Jensen) på et foredrag på BI. Statistene skulle spille andre rektorer – ca. 35 stykker. Vi fikk beskjed om å kle oss som rektorer på kurs – sånn passe halvpent – så jeg spadde opp noe traust og anonymt og stilte opp sammen med andre foreldre i halvsatt alder.

Vel framme fikk vi litt mer bakgrunn: Rektor Jensen har et problem, for hans skole har havnet nederst på Oslo-skolenes nye rankingliste og enkelte foreldre begynner å flytte barna andre steder. Siden pengene følger eleven, begynner økonomien å bli skral, og den negative spiralen lurer. Han deltar på et BI-seminar om merkevarestrategi, og det var her det ble deprimerende: Frem på scenen kommer foredragsholderen, superslank effektivt sminket kvinne i velpresset flaskegrønn buksedress og aggressive men svært vonde sko. Hun ruller i gang et Powerpoint-show og peser frem floskler om å bygge opp et merkevarenavn for å ”selge skolen sin” og at ”studentene er kundene deres”. Rektor Jensen reagerer med motvilje mot å selge matematikk-timer som om de skulle være kilowatt-timer, men opplever også en rektor-kollega som markedsfører sin skole med ”best i test”.

Nåvel. Det som gjorde meg så deprimert, var de uhyre enkle stereotypiene. Ikke bare pratet denne BI-foreleseren sprøyt, faglig sett, men fremføringen var så til de grader slik mange tror folk på BI er – med hyperenkle budskap og åleglatt presentasjon. Jeg har jobbet på BI siden 1985, og har faktisk til gode å møte en så arrogant foreleser, bortsett muligens fra meg selv. Vedkommende ville på BI holdt gjennom akkurat ett kurs, inntil kursevalueringen kom inn og det var klart for en rask retur til EuroBonus-loungen. Rektor Jensen var ikke mindre stereotyp – en koselig, ufarlig bamse som føler seg fremmedgjort av prestasjonsmåling og konkurranse, en edel taper overfor de nedbrytende markedskreftene. Ikke så unaturlig for en rektor, kanskje, men jeg har personlig erfaring for at nettopp slike bamser, i all sin ubesluttsomme snillisme, kan skape store problemer for elever og ansatte.

Så, klisjeene ser ut til å rå, og det underliggende politiske budskapet er nokså klart. La meg derfor våge meg på en synopsis av serien basert på de to minuttene jeg har sett: Man starter med å introdusere skolen og hovedpersonene – passelig balansert hva angår kjønn, hudfarge og funksjonshemninger. Deretter kommer problemene, gjerne i form av en skoledirektør med politiske ambisjoner og moteriktige kvalitetskrav, samt sisteplassen på den berømte rankinglisten. Denne plasseringen kommer naturligvis ikke av at noen har gjort en dårlig jobb, men fordi man har en sosialt belastet elevsammensetning eller har tatt en eller annen moralsk høyverdig beslutning av typen ”vi må hjelpe disse elevene/ha disse kursene/gi denne læreren en sjanse.” Legg til noen masete og illojale mobiltelefonforeldre med BMW og karriereplaner for barna, samt en traust og stabil kassadame som klassekontakt og hobbyfilosof. Skolen settes under press og den elskelige rektor Jensen må kjempe, men klarer til sist – dugnadsånd og demonstrasjonstog er greit å ty til her, men det er ikke så dumt å oppdage noe ufordelaktig om skoledirektøren heller – å få sikret at alt kommer tilbake til den lykkelige førsituasjon, muligens med ny gymsal og flere datamaskiner.

Vi får se. Men det hadde vært så morsomt med litt variasjon. Kunne vi ikke få treffe noen reelle, men litt mindre politisk korrekte figurer? Hva med den idealistiske nyuteksaminerte lærerskolestudenten, som blir mobbet til sykemelding av lærerværelsemafiaen fordi hun drar på overnattingstur med åttendeklassen uten å forlange overtidsbetaling? Hva med en elev som er flink på skolen men som holdes nede av klassekameratenes Jante-holdninger, godt backet opp av en lærer som ikke fikser matematikken selv? Hva om vi ble kvitt den elskelige dotten av en rektor og fikk inn en ny – gjerne en kvinne i fiks dress og vonde sko – som vet, akkurat som elevene, hvordan en mobiltelefon fungerer? Hun kunne jo begynne med å si opp – i stedet for nok en gang å forflytte – problemlærer Jørgensen hvis udugelighet har ødelagt elevers lærelyst siden 1981. Hva om vi traff noen foreldre som aksepterte, faktisk oppmuntret, en tankegang om at elever ikke er kunder, men produkt, og at skolen ikke er et solarium, men et helsestudio, hvor du ikke får mer igjen enn du er villig til å legge inn?

En sånn serie hadde skapt debatt og vært interessant, men den ville være lite politisk korrekt og strider med erfaringene og innstillingene til NRKs manusforfattere (som, tør jeg vedde en hatt på, har 20 år gammel lærerbakgrunn). På et litt dypere nivå (og jeg er klar over at dette er en digresjon) strider det med den bunnfaste norske oppfatning at ledelse ytes best av folk som påtar seg oppgaven motvillig, er født med lederegenskaper, og unngår ytre suksess fordi denne uvergelig må betales for i en eller annen form. Det norske ledelsesideal er i hovedsak basert på Lord Peter Wimsey, som praktiserer ledelse som en ”gifted amateur” – ubetalt, uanstrengt, ubegrenset, uten opplæring og fremfor alt uten konflikter.

Akk ja. Det er vel nokså markskrikersk å skissere en handling for en 15-episoders TV-serie basert på innspillingen av 2 minutter. Men skulle jeg treffe sånn noenlunde, sier jo det sitt om forfatternes innsats og originalitet. Hvis handlingen skulle vise seg å bli vesentlig annerledes, så kommer jeg til å bli svært overrasket og lover å kjøpe serien på video.

Men jeg tror ikke det vil skje. Til det var rektor Jensen så altfor elskelig. Og foreleserens sko så altfor vonde.

Oppdatering: Jeg traff ikke helt med handlingen (men det var ikke SÅ langt unna. Derimot traff jeg ganske godt med kvalitetsbedømmelsen.

Posted by Espen at 3:37 EM