Mars 10, 2010

Dagens pekere

Her er noe av det som fanget min oppmerksomhet i morges:

Nuvel, på tide med litt produktivitet.

Posted by Espen at 9:39 FM | Comments (0) | TrackBack

Dagens pekere

(Denne posten for å samle interessante linker rundt norsk IT-bransje)

Nuvel, på tide med litt mer produktivitet.

Posted by Espen at 9:16 FM | Comments (0) | TrackBack

September 20, 2009

Enda et argument for å lese på originalspråket

image image Jeg hadde Stieg Larssons Flickan som lekte med elden på svensk, kjøpt for kr. 25 i en svensk bokhandel. Så ville jeg ha de to andre bøkene i serien - og ga meg til å lete litt på nettet.

Prisen for Menn som hater kvinner og Luftslottet som sprengtes som pocket på norsk er kr. 149 pr. stk, men den siste er ikke kommet ut ennå (kun tilgjengelig i innbundet form til kr. 323,-). Derimot er begge bøkene tilgjengelige fra tanum.no på svensk, for den nett sum av kr. 41,- og 39,-, fritt levert til et samarbeidende supermarked ikke så langt unna.

Jeg vet ikke helt hva dette sier, bortsett fra at enten er norske oversettere svært dyre, eller også er det betydelige effektiviseringsgevinster igjen i norsk forlagsbransje. Tydeligvis er det svenske markedet dramatisk forskjellig fra det norske. Spør man et norsk forlag, får man nok høre om hvor ille det ville blitt her hvis vi skulle få svenske tilstander.

Personligen tycker jag det är mycket lönsamt at kunna läsa svenska...

Posted by Espen at 2:19 EM | Comments (3)

Juni 10, 2009

Janteloven bedømmer finanskrisen

image Var innom BI i går, og der lå det en pakke i hyllen fra Einar Hammer. Han hadde lest mitt intervju på dn.no, ledd godt, og sendt over sin bok Janteloven bedømmer finanskrisen, som herved anbefales.

Einar Hammer har, under det ikke altfor velkjente pseudonymet Espen Arnakke, stjerneanalytiker og superinvestor, skrevet til en rekke offentlige og private institusjoner med mange rare spørsmål i kjølvannet av finanskrisen. Såvidt jeg kunne se var det kun en av de mange byråkratene som hadde lest nok til å svare ironisk (og velformulert), noe som skulle tyde på at folk nok har hørt om Janteloven, en at almendannelsen ikke strekker seg til å vite hvor den faktisk kommer fra... Til boken hører også websidene Boligbutikken og Rovselger, som er verdt et besøk.

Like for like, jeg sender over et eksemplar av min bok.

Posted by Espen at 4:27 EM | Comments (1)

April 29, 2009

Stephen Berlin Johnson om ebøker

Bra artikkel i Wall Street Journal: How the E-Book Will Change the Way We Read and Write - WSJ.com. Likte særlig uttrykket "writing for Google."

Posted by Espen at 3:20 EM | Comments (2)

April 28, 2009

Tversoversk på Amazon

Min essaysamling Tversoversk er nå tilgjengelig på Amazon.

Det var det hele.

PS: Den finnes på amazon.co.uk også...

Posted by Espen at 12:17 EM

April 5, 2009

Ting går fortere, i følge sosiologene

Ikke bare går verden fortere, i følge sosiologen Hartmut Rosa, men det har den gjort lenge. Politikken er ikke lenger rådende for hva som kommer til å skje i verden, i stedet er det vitenskap, forretningsliv og teknologi som setter premissene.

Bortsett fra når vi får en finanskrise og politikken blir viktig igjen. Vi lever i en pendelverden, ganske enkelt.

Men nå har jeg ikke tid til å blogge mer om dette. Les Benigers briljante The Control Revolution: Technological and Economic Origins of the Information Society hvis du vil ha en virkelig god innføring i vekselvirkningen mellom tilbud og etterspørsel når det gjelder teknologiens utvikling. Og, for den saks skyld, politikkens.

Posted by Espen at 5:17 EM

Mars 31, 2009

Definitivt i kategorien egenreklame...

Vil bare melde at min essaysamling Tversoversk nå er tilgjengelig på Bokkilden.

Det var alt.

Posted by Espen at 1:52 FM

Mars 30, 2009

Journalistikk de jour...

image Som stolt far må man jo få lov til å peke på eldstedatterens intervju i Journalisten.no, der hun demonstrerer evne til å skille innhold og kanal, noe enkelte andre aktører i mediebransjen har betydelig større problemer med. Dessuten har den unge damen forstått noe om hva som er viktig - god skriving, ikke hva det er skrevet på. I hennes tilfelle trengte hun ikke skrive søknad om sommerjobb engang...

Jeg hadde tenkt å skrive en kommentar, men Elin Ørjasæter har allerede sagt det meste. Det bør huskes at i papiraviser har fagforeninger betydelig mer makt - eller rettere sagt, i gamle dager opererte papiraviser i markeder der enkelte grupper, f.eks. Grafisk Klubb, hadde mer makt... Siden nyheter nå kommer fra hele verden, er den makten borte. Da vinner de som skriver best...ikke de som tilfeldigvis sitter på startknappen på trykkeriet.

Selv har jeg skrevet en rekke kronikker og artikler i både papir- og nettaviser. Den lengste artikkelen jeg har skrevet var for digi.no, som tar mål av seg til å ha en lang artikkel hver uke. Denne artikkelen ville ikke Aftenposten ha - eller rettere sagt, de ville ha den, men da kuttet ned til 7000 tegn, hvilket ikke ville gitt den dybden i diskusjoner og beskrivelser jeg ønsket. Jeg synes dette er en av de bedre artiklene jeg har skrevet også. Men den er jo publisert i en nettavis, så da så...

Egentlig er det ganske morsomt å lese diskusjonen om layout også. Hvis du sammenligner New York Times og VG.no, har New York Times en mye bedre layout. Men VG har (relativt sett) mange ganger så mange lesere (faktisk innpå halvparten, i reelle tall, av hva NYT har.) De henvender seg til forskjellige segmenter og gjør dessuten forskjellige jobber: NYT gir analyse og "bakgrunn for egne meninger" (som Aftenposten slik Aftenposten burde vært) mens vg.no er underholdning som adresserer behovet for å få tiden til å gå når man egentlig burde gjøre noe annet på jobben. Hva som er kvalitetslayout i en slik sammenheng, kan jo diskuteres. VG.no ser i alle fall ikke lik ut hver gang du kommer inn på den.

Det skal bli spennende å se hvordan det går med Schibsted, og med mediebransjen generelt. Men jeg er ikke særlig bekymret for min datters fremtidige karriere...uansett teknologi, kommer hun til å være lenket inn i en kunnskaps- og innholdsproduserende virkelighet som blir mer dynamisk, mer internasjonal, og mer interessant enn noe vi har idag. Så får heller de som ikke klarer å henge med i svingene sørge over det som var.

Posted by Espen at 6:15 EM | Comments (4)

Mars 13, 2009

Påskekrimmen en måned for tidlig

Det er jo ingen vits i å lese kriminalromaner når man har reportasjer som denne.

Posted by Espen at 2:47 FM

Mars 3, 2009

Sprøytvarsleren: En farlig dag

Martin Ystenes har en enkel og svært troverdig forklaring på hvorfor 1. mars er den verste trafikkdagen i året. Og vi har nok et bevis på at Sprøytvarsleren er et samfunnstjenlig tiltak som i tillegg har underholdningsverdi...

Posted by Espen at 5:32 EM

Januar 20, 2009

Tversoversk - en essaysamling

Må jeg få presentere Tversoversk, en essaysamling jeg har satt sammen av diverse norskspråklige innlegg jeg har skrevet her og andre steder, med egendesignet cover, til og med. Enklest er det vel å kjøpe den fra Bokkilden (hvis du er i USA kan du kjøpe den billigere fra Amazon, i Storbritannia fra Amazon.co.uk), men de som heller vil botanisere litt fritt finner innholdsfortegnelse med lenker nedenfor.

image

Innholdsfortegnelse:

(endel av artiklene i boken, merket med *, er oppdatert/endret i forhold til de versjonene som det er lenket til her.)

ISBN 978-0-557-04298-2.

Oppdatering 3.2: Fikk papirkopien for godkjenning idag - det viser seg at trykkeprosessen er litt forskjellig for de man bestiller direkte fra Lulu og de man bestiller gjennom bokhandel (som kommer til å være der om nogle få uker). Trykkekvaliteten på de fra bokhandel er bedre - ser og føles mindre som en laserprintet bok. Nuvel. Kun som observasjon...

Posted by Espen at 4:09 EM | Comments (8)

Desember 26, 2008

Et sabotert bokprosjekt

image Finn Robert Jensen: Gunnar "Kjakan" Sønsteby: Om samhold og innsatsvilje

"Kjakan" Sønsteby er en så imponerende person - rent bortsett fra sin innsats under krigen, er han skarp i replikken og 90 år gammel - at hvem som helst kan bli litt lamslått når man møter ham. Det ble i alle fall jeg da jeg møtte ham på et seminar for et halvt år siden - turte ikke snakke til ham en gang.) Men en forfatter som skal portrettere en person og trekke noe livsvisdom ut av vedkommende, bør komme seg gjennom denne fasen og begynne å stille ordentlige spørsmål.

Dessverre er ikke Finn Robert Jensen mannen til å skrive en bok om Sønsteby. Denne boken, som kunne vært meget interessant, blir i stedet en springende lettvekterversjon av et fullstendig intetsigende ukebladintervju. En ting er at Jensen ikke stiller kritiske spørsmål. Denne boken er ikke ment til å gjøre det. Men en velvillig innstilling til portrettobjektet er ingen unnskyldning for ikke å organisere sitt materiale, å skrive elendig norsk og ikke ha noe eget perspektiv på hva man skriver. Forlaget må også kritiseres for mange trykkfeil og gjentakelser som burde vært luket ut i redigeringsprosessen. Boken er rettet mot forretningslivet (med andre ord, den ser ut til først og fremst å være laget for storinnkjøp fra firmaer i forbindelse med et foredrag av Sønsteby), men fungerer også her dårlig: Den fremholder selvfølgeligheter som visdom men går ikke inn i visdommen der den kommer til uttrykk.

Gunnar Sønsteby er ingen lett person å komme inn på (noe også Finn Robert Jensen sier i dette intervjuet), og det er klart at en portrettbok blir preget av hovedpersonen. Men Jensen har hatt tilgang til venner, kone, og folk som har kjent ham i offisiell sammenheng, uten at det kommer noe ut av det. Historikere og fagfolk, derimot, som kunne gitt bakgrunn og analyse, glimrer med sitt fravær.

Denne boken kan dessverre ikke anbefales. Les heller intervjuet Ari Behn gjorde med ham for litt siden, som faktisk inneholder nesten like mange faktaopplysninger som boken. For min del skal jeg grave frem et eksemplar av Rapport fra nummer 24.

Posted by Espen at 7:21 FM

Desember 15, 2008

Anne Cath Vestly in memoriam

Anne Cath Vestly er død - og det kjennes litt som om noen man har kjent som liten går bort. Som barn vokste jeg opp i Sverige, men høytlesning av bøkene om Knerten sørget for at man hadde en viss forståelse av hvordan det sto til på andre siden av grensen likevel.

To av mange ting jeg har beundret Anne Cath Vestly for:

En effektiv debattant i en blid og vennlig innpakning. Fabelaktig.

Posted by Espen at 10:50 FM

November 30, 2008

Omslagsrikt i omslagstid

Morsom artikkel i Magasinet (Dagbladet) om hvilken rolle omslaget spiller for om man plukker opp en bok eller ikke. Jeg synes mange bokomslag vitner om dårlig fantasi - i tradisjonen til Hans Jørgen Toming, som dekorerte Bokklubb-bøker da jeg var liten med trykk som alle sammen så ut som de brettesommerfuglene barn lager i barnehagen.

imageHer og her er noen bloggposter om bokomslag - jeg falt for omslaget til The Last Days of Publishing, vist herunder, som både viser bokomslag og også noe av problemet rundt forlagsbransjen - både med produksjonsteknologien, med organisasjonen, og kanskje mest viktig, med kulturen. Jeg har latt meg fortelle at i norsk forlagsbransje jobber det folk som kan så lite om data at de ikke har forstått at et Word-dokument kan ha mer enn en side...og trodde det var tøys inntil jeg jobbet litt med en ordentlig bok og fikk tilsendt korrektur på papir med håndpåførte rettelser.

Eirik noterer at bokbodene ved Seinen er i ferd med å gå under på grunn av manglende interesse, men jeg tror det er manglende markedstilpasning - i hvert fall fant ikke jeg noe annet enn franske loppemarkedsbøker den ene gangen jeg har forsøkt å gå der. Det at noe har eksistert lenge, er ingen garanti for at det skal fortsette som før, noe som ser ut til å være forunderlig vanskelig å forstå innen forlags- og avisbransjen.

Det betyr ikke at det ikke er rom for nyvinninger innen forlagsbransjen. Bare som en flyvetanke - er det noen som har lyst til å være med å starte en norsk versjon av lulu.com?

Posted by Espen at 10:12 FM | Comments (3)

November 17, 2008

Den siste dansen

Idas dans er beretningen om Ida Corwin, som får akutt myelopatisk leukemi som attenåring og dør 14 måneder senere. Boken er skrevet av hennes mor, Gunnhild Corwin, for det meste basert på dagboksnotater. Ida var ivrig og god ballettdanser, derav tittelen.

Det er en vakker og meget trist historie, og det er mye å kjenne seg igjen i (mine foreldre døde i kreft, så jeg kjenner igjen prosessen.) Man håper, får aldri helt vite oddsene for eller mot, enten fordi man ikke vil høre eller fordi legen ikke vil fortelle, har opp- og nedturer, og så går det altså ikke bra til slutt. På veien finner man mye ut om seg selv og sine omgivelser. Denne boken er godt skrevet og viser også noe av den utslittheten som kommer for alle som så gjerne vil, men ikke alltid orker å holde humøret oppe. Det er for eksempel mange forhold som endrer seg og beslutninger man må ta: For eksempel var moren lite begeistret for Idas adskillig eldre kjæreste, men at han overnattet ble plutselig ikke så farlig lenger. Det er gjerne sånn når døden står for døren - en hel del ting som var viktig er ikke lenger viktigg.

En kommentator har kritisert boken for å gi et fjernt bilde av faren, som er på jobb og lager middager, men som ikke konstant er ved sengen slik som moren er. Men slik er det nå engang: Mor, særlig en hjemmeværende mor (ingen jobb nevnes noe sted) har et nærmere forhold til barna, særlig jentene, enn far, uansett hva politikere og samfunnet ellers måtte mene om den saken (Min kone sier hun kan høre hva slags dag våre døtre har hatt på  måten de tar i dørhåndtaket).

Man viser sorg og yter støtte på forskjellige måter, ganske enkelt. Og det finnes ingen riktig måte å reagere på. For meg virker det litt som å gå i krigen - alle bøker jeg har lest om det sier at ingen vet hvordan man kommer til å reagere før man er midt oppe i det. Idas kjæreste - som moren mente var for gammel for henne og burde finne seg en jente på sin egen alder - viser seg for eksempel å være en svært sterk, omsorgsfull og prinsippfast person hel til det siste.

Det å miste et barn, spesielt når det skjer over tid og i smerte, må være noe av det verste som kan skje med noen. Det blir ikke bra igjen, og vil prege foreldrene og familien resten av livet. Det må omgivelsene tåle, i mange år og i mange sammenhenger, uten å måtte kreve at man skal ta seg sammen eller komme over det. For det gjør man ikke.

Kreftdøden er heller ikke vakker. Den involverer smerte, slit, forvirring, og svært store eksterne forandringer. Men man klarer det. I det hele tatt er det ofte utrolig hvordan folk mobiliserer uante ressurser når noe slikt skjer.

En annen tanke som slo meg er at Idas familie hadde et sterkt samhold, gode økonomiske ressurser, og evne til å planlegge og til å uttrykke sine meninger overfor leger og helsevesen. Men det er ikke alle som har ressurssterk og argumentativ familie i bakgrunnen, noe som ofte har slått meg de gangene jeg selv har hatt noe med helsevesenet å gjøre. Idas familie er også heldige som har et kunnskapsrikt og veldrevet sykehus i ryggen (de bor kort vei fra Rikshospitalet), noe som merkes når de skal til et annet sykehus for en undersøkelse og opplever kølapper - noe som er mer vanlig enn unntaket.

Selv om folk flest har uante ressurser og mobiliserer dem, kan jeg ikke fri meg fra at interaksjonen med helsevesenet blir adskillig bedre om man har utdannelse, erfaring og ressurser til å forhandle, kan skaffe seg oversikt over alternative behandlingsformer, og har økonomi til å kunne bruke tid til å konsentrere seg om den som er syk. For ikke å snakke om at man har evnen til å sette ord på sine følelser. Selv om Helsevesenet gjerne vil, er det ikke enkelt å mobilisere rundt en pasient med et komplekst sykdomsbilde og stort pleiebehov.

Uansett, dette er en viktig bok og en god bok, som jeg gjerne anbefaler.

Posted by Espen at 3:38 EM

Oktober 8, 2008

Biblioteker og kunnskapsstrategier

Har nettopp holdt et foredrag om "En norsk kunnskapsstrategi - og bibliotekenes rolle deri" for Bibliotekslederkonferansen 2008 på Holmenkollen (Her er en PDF-versjon av presentasjonen). Nå sitter jeg og hører på Henrik Syse, som er en meget god foredragsholder, som snakker om kunnskap som kapital - det er ikke om å gjøre å kunne mye, men å kunne de rette tingene.

Interessant fra Syse: Vi har to tidslinjer: "Fremskrittet" og kunnskapen/verdiene. Hans tese er at når "fremskrittet" kommer, så bør det finnes en reserve av "langsom" kunnskap i samfunnet. Hvis ikke dette finnes, bør man ikke forsøke å sette ned hastigheten i fremskrittet, men heller øke evnen til å tenke klokt og tilegne seg kunnskap. Det er en fare for at vi beveger oss over i et P1-samfunn (i motsetning til et P2-samfunn) der alt skal skje kjapt og kortfattet, og det er ikke slik vi bygger kunnskap.

Et problem her i Norge er tankegangen om at ting er "godt nok - det er ikke så farlig om det blir riktig, vi skjønner jo hva som står der."

Posted by Espen at 12:53 EM | Comments (1)

September 28, 2008

Endelig et nyttig personregister for gravende journalistikk

Min meget dyktige navnebror Espen Andersen i NRKs Brennpunkt-redaksjon har gjort en kjempejobb og laget en database over Stortings- og lokalpolitikere og deres ulike styreverv, andre næringsrettede aktiviteter og foreninger. Alt lagt ut på nrk.no og med en liten knapp for tipsing av Brennpunkt.

Dette er også et eksempel på en ny type journalistikk som burde bli mer vanlig etterhvert som søkemotorer, mashups og diverse tilgjengelige registre gjør sammenkobling lettere. Det er selvfølgelig dyrt å ansette teknisk kompetente journalister (og de er sjeldne) men jeg er litt forundret over at mediehus som Schibsted, Arbeiderpressen (forresten, ikke) og Edda Media ikke har laget slike ting for lenge siden.

Jeg er samtidig litt ambivalent her - hensikten er god, men Apenes viser til en hel del måter dette kan misbrukes. Dette registeret vil føre til at endel lokalpolitikere vil få seg en ubehagelige overskrift eller to, og det gjør det mindre attraktivt å få inn politikere i styret i enkelte sammenhenger. Med andre ord blir det (enda) mindre attraktivt å være politiker. På den annen side - kanskje dette kan bli starten til at vi engang kan bli kvitt den forferdelige offenlige skattelisten, som representerer et mye verre inngrep i privatlivets fred?

Og sånn rent malapropos - dette registeret inneholder kun den parlamentariske makt i Norge. Hva med å inkludere de tre andre - den dømmende, regjeringen, og ikk minst pressens representanter i det samme registeret?

Posted by Espen at 8:07 FM

September 27, 2008

Matematikk igjen

Utdanning.no Utdanningsnytt har lest "Matematikk med din glede" og liker den, stort sett. Noe annet ville ha forundret meg....

Posted by Espen at 7:19 EM | Comments (3)

September 7, 2008

Erfaringer med "publishing on demand"

Heromdagen publiserte jeg en bok på lulu.com, for gratis nedlasting eller nokså rimelig kjøp. Det var morsomt å gjøre det, og siden jeg ikke har noen illusjoner om å tjene masse penger på denne boken er det jo en grei distribusjonsform.

Men ny teknologi blir ikke interessant når den erstatter gammel teknologi, men når man tar i bruk den nye teknologien til å gjøre ting den gamle teknologien ikke kunne. Lulu er i en viss grad en forbedring, ikke bare en automatisering, av gammel teknologi, siden det er "publish on demand" og ikke selvfinansiert publisering (som f.eks. kolofon.no driver med.) Dette betyr at hver enkelt bok trykkes idet den blir bestilt. Det det også betyr, er at boken blir levende, i den forstand at den kan oppdateres løpende.

Her er eksempelet: Carsten Pihl lastet ned boken og leste den (og kommenterte den her). Han sendte meg også en epost der han påpekte at jeg hadde lagt altfor mange illustrerende kommentarer og anekdoter ned i fotnoter (som jeg liker å lese, men andre finner forstyrrende.) Dette trekker ned lesehastigheten, så han anbefalte meg å legge dem inn i teksten og reservere fotnoter for referanser og sidekommentarer.

Som sagt, så gjort. Jeg fiklet litt på grunndokumentet (en helt vanlig Word-fil), funnet enda noen flere ting å rette på, lastet den opp, og nå er den reviderte utgaven utgitt. Og Carsten lagt til bloggerullen.

PS: Forøvrig ser økonomien dette slik ut: Lulu tar en viss pris for å lage hver bok (den synker med antall bestilte) og en liten provisjon. Av de $20 boken koster, er produksjonsprisen ca. $6.50, Lulus provisjon $2.50, og jeg får altså ca. $11,00. Hvis jeg selger noen, da.... Dette er faktisk, relativt sett, en langt bedre deal enn noe forlag jeg har vært borte i. I tillegg kan man melde seg på endel distribusjonspakker, slik at boken kan selges gjennom Amazon.com, vanlige bokhandler og så videre. Vet ikke om dette fungerer vs. norske bokhandler og nettbokhandler, så jeg tror ikke jeg gidder - i tillegg kreves da et ISBN-nummer, som lulu ordner gratis, men det allikevel litt for mye fikling for noe som er et eksperiment.

Men jeg lurer på om jeg ikke skal botanisere litt i artikkelfloraen og lage en essaysamling eller to. Om ikke annet, så for å ha et eksemplar eller to å dele ut etter foredrag og lignende.

Posted by Espen at 10:14 FM | Comments (3)

September 3, 2008

Ut og stjæle hester

Av en eller annen grunn har jeg klart å unngå denne romanen av Per Petterson, selv om den har fått Nordisk Råds litteraturpris Bokhandler- og Kritikerprisen og glimrende kritikker i New York Times og The Independent. Den er virkelig en liten perle, med en varsomt tilpasset språkdrakt og langsom, men likevel dramatisk, utvikling. Jeg fikk ikke lagt den fra meg.

Anbefales. Men de fleste har vel lest den allerede.

Posted by Espen at 9:52 FM | Comments (1)

August 22, 2008

123-meme

Jeg har nettopp blitt oppmerksom på at min kollega Thomas Bjørseth har en blogg (takk, Bunners!), og der fant jeg et 123-meme. Resultatet for mitt vedkommende var Bill Bryson's eminente Notes from a small island, uforklarlig henslengt under en papirhaug under den høyre skjermen. Problemet er at på side 123 er det bare tre fulle setninger, så da må jeg videre til side 124, og der finner jeg disse tre:

[...] They all had titles like Out in the Sun and Sunny Days at the Seaside, and contained meticulously drafted, richly coloured illustrations of a prosperous, contented, litter-free Britain in which the sun always shone, shopkeepers smiled, and children in freshly pressed clothes derived happiness and pleasure from innocent pastimes - riding a bus to the shops, floating a model boat on a park pond, chatting to a kindly policeman.

      My favourite was a book called Adventure on the Island. There was, in fact, precious little adventure in the book - the high point, I recall , was finding a starfish suckered to a rock - but I loved it because of the illustrations (by the gifted and much-missed J.H. Winfield), which portrayed an island of rocky coves and long views that was recognizably British, but with a Mediterranean climate and a tidy absence of pay-and-display car parks, bingo parlours, and the tackier sort of amusement arcades.

Jeg vet ikke hva gjennomsnittslengden er for dette memet, men disse setningene er nok over gjennomsnittet.

Nuvel - det er fredag kveld, på tide å avslutte...

Posted by Espen at 8:12 EM | Comments (1)

Juli 9, 2008

Et sant ord

"Bureaucracy defends the status quo long past the time when the quo has lost its status."

Dette sagt av Laurence J. Peter, mannen bak "The Peter principle", en bok enhver student av ledelse, samfunn eller økonomi bør få med seg. Den er vis, velskrevet, morsom og stort sett korrekt også rent faglig sett...

Posted by Espen at 10:53 FM | Comments (5)

Mai 29, 2008

I en rom i en by i et lite land midt i Europa

Interessant analyse av Elfriede Jelineks liv og verk sett i lys av Elisabeth Fritzls opplevelser. Selv klarte jeg aldri å bli engasjert av The Piano Teacher, og syntes Jelinek var en lite verdig Nobel-vinner, men ut fra hennes påvirkningskraft er det kanskje på tide å endre mening. Særlig sett i lys av Amstetten.

Posted by Espen at 9:23 FM

Mai 25, 2008

Engelsk uttale

Jeg irriterer meg alltid over mange nordmenns dårlige engelsk-uttale - selv folk med lang utdannelse og mange og tildels lange utenlandsopphold høres ut som Thor Heyerdahl, Jens Stoltenberg eller litt for mange engelsklærere.

Hvordan er det med din egen engelske uttale? Mange mener engelsk er lett, men her er en øvelsesoppgave jeg har hatt liggende på harddisken siden slutten av 80-tallet, et dikt opprinnelig laget av personell ved NATOs hovedkvarter i Paris. (Rettelse - se nedenfor.) Les det høyt for deg selv (helst i enerom) og se hvordan du ligger an. Lykke til!

ENGLISH IS TOUGH STUFF

Dearest creature in creation,
Study English pronunciation.
I will teach you in my verse
Sounds like corpse, corps, horse, and worse.
I will keep you, Suzy, busy,
Make your head with heat grow dizzy.
Tear in eye, your dress will tear.
So shall I!  Oh hear my prayer.

Just compare heart, beard, and heard,
Dies and diet, lord and word,
Sword and sward, retain and Britain.
(Mind the latter, how it's written.)
Now I surely will not plague you
With such words as plaque and ague.
But be careful how you speak:
Say break and steak, but bleak and streak;
Cloven, oven, how and low,
Script, receipt, show, poem, and toe.

Hear me say, devoid of trickery,
Daughter, laughter, and Terpsichore,
Typhoid, measles, topsails, aisles,
Exiles, similes, and reviles;
Scholar, vicar, and cigar,
Solar, mica, war and far;
One, anemone, Balmoral,
Kitchen, lichen, laundry, laurel;
Gertrude, German, wind and mind,
Scene, Melpomene, mankind.

Billet does not rhyme with ballet,
Bouquet, wallet, mallet, chalet.
Blood and flood are not like food,
Nor is mould like should and would.
Viscous, viscount, load and broad,
Toward, to forward, to reward.
And your pronunciation's OK
When you correctly say croquet,
Rounded, wounded, grieve and sieve,
Friend and fiend, alive and live.
Ivy, privy, famous; clamour
And enamour rhyme with hammer.
River, rival, tomb, bomb, comb,
Doll and roll and some and home.
Stranger does not rhyme with anger,
Neither does devour with clangour.
Souls but foul, haunt but aunt,
Font, front, wont, want, grand, and grant,
Shoes, goes, does.  Now first say finger,
And then singer, ginger, linger,
Real, zeal, mauve, gauze, gouge and gauge,
Marriage, foliage, mirage, and age.

Query does not rhyme with very,
Nor does fury sound like bury.
Dost, lost, post and doth, cloth, loth.
Job, nob, bosom, transom, oath.
Though the differences seem little,
We say actual but victual.
Refer does not rhyme with deafer.
Foeffer does, and zephyr, heifer.
Mint, pint, senate and sedate;
Dull, bull, and George ate late.
Scenic, Arabic, Pacific,
Science, conscience, scientific.

Liberty, library, heave and heaven,
Rachel, ache, moustache, eleven.
We say hallowed, but allowed,
People, leopard, towed, but vowed.
Mark the differences, moreover,
Between mover, cover, clover;
Leeches, breeches, wise, precise,
Chalice, but police and lice;
Camel, constable, unstable,
Principle, disciple, label.

Petal, panel, and canal,
Wait, surprise, plait, promise, pal.
Worm and storm, chaise, chaos, chair,
Senator, spectator, mayor.
Tour, but our and succour, four.
Gas, alas, and Arkansas.
Sea, idea, Korea, area,
Psalm, Maria, but malaria.
Youth, south, southern, cleanse and clean.
Doctrine, turpentine, marine.

Compare alien with Italian,
Dandelion and battalion.
Sally with ally, yea, ye,
Eye, I, ay, aye, whey, and key.
Say aver, but ever, fever,
Neither, leisure, skein, deceiver.
Heron, granary, canary.
Crevice and device and aerie.

Face, but preface, not efface.
Phlegm, phlegmatic, ass, glass, bass.
Large, but target, gin, give, verging,
Ought, out, joust and scour, scourging.
Ear, but earn and wear and tear
Do not rhyme with here but ere.
Seven is right, but so is even,
Hyphen, roughen, nephew Stephen,
Monkey, donkey, Turk and jerk,
Ask, grasp, wasp, and cork and work.

Pronunciation -- think of Psyche!
Is a paling stout and spikey?
Won't it make you lose your wits,
Writing groats and saying grits?
It's a dark abyss or tunnel:
Strewn with stones, stowed, solace, gunwale,
Islington and Isle of Wight,
Housewife, verdict and indict.

Finally, which rhymes with enough --
Though, through, plough, or dough, or cough?
Hiccough has the sound of cup.
My advice is to give up!!!

            -- Forfatter ukjent Gerald Nolst Trenite

Rettelse: Håkon Styri kan fortelle (se kommentar) at dette diktet heter The Chaos (originalteksten her), er skrevet av Gerald Nolst Trenite, og utgitt i 1929. Og altså ikke har noe med NATO å gjøre, selv om denne opplysningen finnes så og si overalt på nettet.

Posted by Espen at 11:36 FM | Comments (6)

Mai 21, 2008

Matematikk med din glede

Eirik Newth og Sidsel Redse Jørgensen (red.): Matematikk med din glede, Gyldendal 2008.

Gjemt bort langt inne på Gyldendals websider finner vi denne lille boken, som jeg ønsker å promotere her fordi den omhandler matematikk, inneholder to små kapitler jeg har skrevet, samt en rekke andre små epistler som ammunisjon for de som ønsker å forklare den oppvoksende slekt hvorfor matematikk ikke er så dumt. Målgruppen er lærere, foreldre, blivende og allerede etablerte matematikere, samt enhver annen realfag- eller skoleinteressert person.

Tanken er, som vaskeseddelen sier, å inspirere til en litt mindre negativ oppfatning av matematikk, både som skolefag, fagområde og praktisk verktøy.

(Og for ordens skyld: Jada. jeg har en økonomisk interesse i denne boken. Hvis hele opplaget selger ut, kan det tenkes at mitt honorar blir tresifret....)

Posted by Espen at 9:30 EM

Mai 19, 2008

Om virkelig å sove på T-banen

Subways are for sleeping, klassisk artikkel av Edmund G. Love, fra Harper's Magazine, 1953. Fascinerende.

Posted by Espen at 9:01 EM

April 20, 2008

From worst to first

Det var meget oppmuntrende å se denne artikkelen om Ullern videregående skole, som lå sist på listen over Oslos videregående skoler for syv år siden og var truet av nedleggelse. Man ansatte en rektor, Paal Riis (bildet), som faktisk oppfører seg som en leder (tenk det, han går i dress*) i stedet for en primus inter pares på lærerværelset. Nå har målrettet arbeid gitt resultater, skolen er trygg og rektor har skrevet bok om hvordan ting skal gjøres. Bra!

Jeg har i årevis hevdet (her, her, her og  her, for eksempel) at måling av skoler og offentliggjøring av søkeresultater og alle andre kvalitetskriterier ikke skaper taperskoler. Vi har alltid hatt gode og dårlige skoler, målinger forteller oss bare hvem de er. Ullern videregående er et eksempel på at det nytter*, og at resultatorientert styring av skoler er et svært viktig element på veien til å få skikk på norsk utdanning.

Så får det heller være at boken bruker moteordet coaching i tittelen - den skal i alle fall bestilles snarest.

*Jeg tar forbehold om karakterresultat her - søkermassen har i alle fall gått fra 9 til 180. Om noe av dette er et resultat av Oslos surrealistiske soneinndeling får så være.

PS: "From worst to first" kommer fra Gordon Bethune, som snudde Continental Airlines på slutten av 90-tallet.

Posted by Espen at 6:33 FM

April 18, 2008

Obligatorisk om Kina

Henning Kristoffersen: Det nye Kina. Universitetsforlaget 2008-02-27

Obligatorisk lesning for alle som skal til Kina i jobbsammenheng – en kortfattet, innholdsrik, og svært nyttig guide til et urbant Kina, uten orientalisme og turistattraksjoner, for den som vil lære mer enn tohånds visittkortføring.

Da jeg var i Kina på midten av 90-tallet var landet virkelig fremmed – ingen snakket engelsk, jeg ante ikke hva jeg spiste, og når jeg gikk i Beijings bakgater kom flokker av småbarn strømmende ut med snakketøyet i høygir og pekefingrene i bratt vinkel mot det lengste menneske de noensinne hadde sett.

Slik er det ikke lenger. Kina har gått fra kommunistisk isolasjon via frenetisk billigproduksjon til hypermoderne urbanisme i løpet av to tiår. I 1995 var fremdeles deler av veien fra Beijings flyplass til sentrum gruset. Nå er det fire filer i hver retning, men likevel trafikkork. Flytoget til Shanghais hovedflyplass kommer opp i 430 km/t – dobbelt så fort som i Oslo). Det er bygget 4000 bygninger over 20 etasjer i Shanghai siden 1992. Mao-dresser, rickshaws og fake-markeder er stadig vanskeligere å finne (prisene i kjøpesentrene i Shanghai er ofte høyere enn i Norge), og en nordmann på tur kan lett komme til å tenke at Kina er et moderne land, ikke noe utenom det vanlige.

Trass i hypermoderniseringen er Kina likevel annerledes. Folk har andre oppfatninger om avtaler, forhandlinger, karriere, familieforhold og økonomi. Skal man gjøre noe mer i Kina enn å være turist og handle ”Lolex”, trenger man å sette seg inn i Kinas historie, kultur, økonomi og skikker for å unngå dyre og pinlige feiltakelser.

Hittil har dette ikke vært så lett – man har vært henvist til å snakke med kolleger, lese turisthåndbøker eller, hvis man er skikkelig ambisiøs, amerikanske bøker om forretningsdrift i Kina. Men nå har min kollega Henning Kristoffersen, som snakker kinesisk og har hatt ansvaret for BIs Kina-aktiviteter i en årrekke, skrevet Det nye Kina, en innføring i kinesisk kultur og forretningsskikk som burde være obligatorisk lesning for alle nordmenn som tenker seg en tur nedover.

Boken er et funn for alle som skal til Kina på forretningsreise – den dekker de områdene du ikke finner i turistbøkene, som politikk, økonomi, forretningsskikk, og kanskje aller viktigst, den gir en god følelse av den moderne kinesers hverdag. Henning Kristoffersen har utstrakt erfaring med Kina – han snakker kinesisk, har drevet forretninger der, og har både undervist og administrert kinesiske studenter. Han har til og med spilt i en kinesisk såpeopera, i rollen som vestlig, kvalitetsfiksert produksjonssjef som til slutt får fabrikkeierens datter.

Boken tar for seg en rekke av de sidene av Kina som kan virke forvirrende på en provinsiell nordeuropeer: Hvorfor blir ikke Kina demokratisk og kvitter seg med partiet (fordi det representerer politisk og økonomisk stabilitet, og har legitimitet så lenge levestandarden øker), hvorfor maser Kina fremdeles om Taiwan og Tibet (av nasjonal stolthet og fordi Kina som enhet er noe relativt nytt og noe å kjempe for), hvorfor svarer ikke kinesere på spørsmål med et klart ja eller nei (fordi man risikerer å tape ansikt, eller å påføre motparten tapt ansikt.) Kina er, for Henning Kristoffersen, ikke mystisk, bare annerledes. Han bruker mange eksempler, en stor del selvopplevd, om hvilke feller man kan gå i (forhandlinger er et maktspill med relativt kortsiktig prioritering, familie og forbindelser er viktigere enn skrevne kontrakter, moral og tradisjon spiller en større rolle enn man skulle tro.)

Boken tar for seg kinesisk kultur, familiemønstre, språk (naturlig nok nokså overfladisk), politikk, og forretningsliv. Personlig syntes jeg kapitlene om kultur og forretningsliv var mest relevante – fordi en rekke av mine egne observasjoner faller på plass. Kinesere er kollektivistiske, men bare i forhold til sin gruppe (derfor gir man alt for familien men sniker i køer), og de er intenst pragmatiske – det er resultatet som teller. Selv har jeg, i forhold til studenter, lært at de takler individuell kritikk svært dårlig, men tar gruppevise tilbakemeldinger greit – gruppen kan godt miste ansikt, men ikke individet. Pragmatismen slår ut i at man må ha kontrollrutiner (sjekk at eksamensbesvarelsene ikke er kopiert fra Internett) der man i større grad vil kunne bruke sosiale kontrollmekanismer i Norge.

Kapitlene om familieliv og politikk er mer forklarende og forståelsesorientert. Henning Kristoffersen har et logisk-økonomisk perspektiv på kultur, og boken er nok preget av at han kjenner det urbane Kina best (særlig Shanghai), men det er jo også den delen av Kina de fleste nordmenn kommer i kontakt med. Mange av eksemplene er fra student- og forretningsmiljø i det urbane Kina, og forklarer mange ting som kan virke rart for oss nordmenn – som at tildeling av studielån delvis er drevet av medstudenters oppfatning av den enkeltes forbruk og oppførsel.

Boken har lite å si til den naive turist – noe jeg ikke ser som en svakhet. En hvilken som helst guidebok vil gi deg åpningstidene for Den forbudte by, restaurant-kutyme og prutestrategier på fake-markedet. Denne boken er komplementær til guidebøkene, mer enn oppskrift på hvordan man skaper grunnlaget for en mer langvarig relasjon enn hvordan man får et vellykket opphold.

Vår relasjon til Kina kommer til å bli langvarig og, dessverre, preget av kommunikasjons­vansker. Til sommeren er det OL i Beijing, en begivenhet som for kineserne representerer en slags nasjonal eksamen, en bekreftelse på at Kina ikke bare økonomisk, men også politisk og kulturelt er et fullverdig likemann i det internasjonale samfunnet. Mange nordmenn skal til Kina for å delta eller se på dette arrangementet – og mange av dem ønsker både å forstå og bli forstått av (og kanskje også å påvirke) Kina og kineserne. Henning Kristoffersens bok burde være obligatorisk lesning her, både for de som skal nedover og de som vil boikotte. Det budskap man ønsker å sende, uansett hva man gjør, er sannsynligvis ikke det budskap som oppfattes. Lesning av denne boken kan gjøre forskjellen.

Og det er jo meget pragmatisk – og dermed kinesisk.

Posted by Espen at 3:42 EM

April 4, 2008

Det surrealistiske bokmarkedet

Syphilia Morgenstierne, med sedvanlig spissformuleringsevne, leverer en glimrende kronikk om Norges surrealistiske bokmarked i Aftenposten. Biblioteker som drukner i uleselige romaner og tilfeldig sammensatte diktsamlinger, blir stadig mindre besøkt (fordi folk ikke finner det de har lyst til å lese der, bare det forlagene får statstøtte til å gi ut) alt betalt av skattebetalerne. Og hennes oppskrift på hvordan denne situasjonen skal fikses er jeg helt enig i: La bibliotekene selv bestemme hvilke bøker som skal kjøpes inn. På bibliotekene jobber det nemlig folk som både kan og vil noe med bøker. I motsetning til hva man dessverre finner i mange "bokhandler", som primært selger Unni Lindell, postkort og skoleransler.

Men hva med alle de små bokhandlene der ute, da? For distrikts-Norge finnes det en enkel løsning: Haugenbok, Bokkilden, eller for de som er ute etter noe litt mer spennende, Tronsmo. Kolofon, hvis du leser uten filter.

Og hva gjelder alle de forfatterne som ikke får utgitt sine diktsamlinger og selvreflekterende (hva mine amerikanske venner kaller mental-masturberende) romaner - vel, hva med å lage seg en blogg? Man når, om ikke annet, ut til leserne. Uten å drepe en masse trær og pådra seg invitasjoner til sommerfester.

Posted by Espen at 8:48 FM | Comments (1)

Mars 25, 2008

Atkins analysert

Etter å ha lest Steven Shapins analyse av Craig Venter fikk jeg lyst til å lese mer av ham - så her er Steve Shapins analyse av Atkins-dietten - ikke minst hvordan den har endret seg over tid. Her i huset går det endel i dietter om dagen, så dette er interessant lesning.

London Review of Books ser ut til å være et bra sted for RSS-leseren.

Posted by Espen at 8:57 FM

Mars 15, 2008

Sic transit gloria economistiensis

The trouble with mergers Economist coverI Henrik Langelands utmerkede Wonderboy bruker hovedpersonen sommerferien til systematisk å lese The Economist, som en slags garanti for å være oppdatert (for ikke å snakke om velformulert). Jeg pleier å anbefale mine studenter å lese bladet selv, men ifølge Crooked Timber og Not Sneaky har altså bladet passert toppen og er ikke lenger et sikkert tegn på sofistikasjon og globalt perspektiv.

Da jeg var student selv, abbonnerte jeg på Newsweek til studentpris, delt med en studiekamerat. Sluttet etter noen år da jeg ble litt lei av at alle artiklene åpnet på samme måte ("It was a quiet day in sleepy Hicksville when the meteor hit") fordi de død og liv skulle ha dramatisk struktur og human interest. Lurer på om ikke det samme er i ferd med å skje med The Economist.

Problemet med The Economist ligger i at bladet er litt grundigere enn de fleste, men ikke grundig nok for eksperter. Dermed ender man opp med følelsen av at de er bra på alt unntatt det man vet noe om selv. Men jeg er ikke helt enig - f.eks. har jeg hatt stor glede av artikler om Norge, som evner å summer opp norsk politikk og forretningsliv fyndig og elegant (nå er jo også norsk politikk og forretningsliv nokså enkelt å oppsummere....) På teknologi, derimot, beundrer jeg The Economist for deres evne til å summere opp ting, men de klarer på ingen måte å holde følge med teknologibloggene. Hva analyse gjelder, skulle jeg gjerne ha sett litt skarpere kommentarer, eller oppsummerende analyser av den sorten man finner på Becker-Posner blog. Et definitivt pluss er at de skriver om land som man ikke vanligvis leser om - alt er ikke bare USA og Europa.

Nuvel. Kanskje bladet anses som sofistikert fordi det redigeres fra London og de fleste amerikanere hører en Sloan Square aksent for sitt indre øre når de leser den. Men så lenge bladet kan produsere forsider som vedlagt kommer jeg til å fortsette å abbonnere... 

Posted by Espen at 8:26 FM | Comments (2)

Februar 26, 2008

Migrenelitteratur

Siri Hustvedt skriver, i New York Times, at Alice in Wonderland skyldtes migrene...

Jeg får vondt i hodet bare av å tenke på det.

Posted by Espen at 1:19 FM

Januar 23, 2008

Atlantisk materiale tilgjengelig

Tidligere har New York Times gitt opp å ta betalt for adgang til artikler på nett. Nå er turen kommet til The Atlantic, et kvalitetsmagasin (som publiserte Vannevar Bush' proto-web-klassiker - i 1945!) av den typen man ikke finner i Norge, og som jeg har tendert til å kjøpe eller i alle fall smuglese i hver gang jeg er i en amerikansk bokhandel. Nå går de hele veien og tilbyr like så godt både det siste nummeret og hele arkivet, uten registrering eller noe som helst annet.

Og dermed er The Atlantic nå et magasin som kan linkes til, tagges og debatteres. Jeg begynner med å lenke til to artikler (som jeg tidligere har villet bruke i undervisningen, men ikke har kunnet) av Tracy Kidder: Flying Upside Down og The Ultimate Toy, begge kapitler fra The Soul of a New Machine (1981), fortsatt den beste studien av et teknisk utviklingsmiljø jeg noensinne har lest.

(Jada, dette var noe jeg skrev om på Applied Abstractions også. Men jeg har et nyttårsforsett å oppfylle, og dessuten er det hyperaktuelt i forhold til dette møtet i PF, som du absolutt må komme på...).

(Via The New York Times og Undercurrent.)

PS: Mens vi er igang, les denne glimrende artikkelen av Matt Miller om hvordan USAs skoler drives mot middelmådighet fordi de er for desentralisert styrt - mens vi her i Norge har middelmådighet delvis på grunn av overdreven sentralisering. Med andre ord: Problemene i norsk skole må løses med tiltak som adresserer våre problemer, ikke andres.

Posted by Espen at 9:10 EM | Comments (2)

Januar 22, 2008

Bedre og bedre

The Atlantic goes free - Undercurrent

Posted by Espen at 11:09 FM

Larsson-koden III

Luftslottet som sprängdesOg så (takket være biblioteket på BI) var det tid for Luftslottet som sprängdes, Stieg Larssons tredje og dessverre siste bok i Millennium-trilogien (I,II). Luftslottet er en murstein på 704 sider og knytter sammen alle trådene i historien om Lisbeth Salander. Den er mer en krigsroman enn en krim - dette er historien om kampen mellom Lisbeth Salanders venner (en sammenrusket hær av kompetente men høyst uensartede individer) og fiender (mordere, psykiatere, en MC-bande og en gruppe overvintrede kalde krigere innen det svenske sikkerhetspolitiet.) Den minner mer om en slags høk-over-høk mafia-historie enn en tradisjonell krim, og har et stort og spennede persongalleri.

Boken kulminerer i en rettssak, men virker allerede avsluttet sånn omtrent midtveis. Det er imidlertid mange tråder å nøste opp, og rom for noen overraskelser. En liten sidestory om Mikael Blomkvists elskerinne og kollega Erika Berger, som blir redaktør i en stor morgenavis og sliter med en stalker og en vanskelig organisasjon, er med for å understreke temaet i trilogien (menn som hater kvinner) og muligens også for å illustrere likhet og ulikhet i hvordan samfunn og omgivelser reagerer overfor en ressurssterk kvinne i motsetning til en avvikende tenåring.

Larsson ror det hele i land på en utmerket måte, selv om noen små hull gjenstår. Man får aldri vite noe overbevisende om hvorfor den sekteriske lille gruppen i sikkerhetspolitiet agerer som den gjør - for meg virker det litt utrolig at noen (i hvert fall i en gruppe på mer enn 10 personer) skulle holde på slike overvintrede holdninger og gå til slike ytterligheter så lenge etter den kalde krigen. Likeså forstår jeg ikke hvorfor, siden fienden er så nådeløs, de ikke rett og slett rydder henne av veien med en gang? Hennes forsvunne søster vet man ingenting om (mulig jeg misset den detaljen).

På den annen side er det bra at ikke alle myndighetspersoner er svin eller inkompetente - tvert i mot finnes det en rekke personer (noen av dem, som bokseren Paolo Roberto og debattanten Kurdo Baksi, finnes i virkeligheten) som gjør det de skal og viser kompetanse og mot. Det gir troverdighet - en svakhet med Guillous romaner er nettopp den mer sjablonlignende portretteringen og litt overdrevne bruken av virkelige personer. Heller ikke er fienden dramatisk inkompetent eller kompetent, bortsett fra Robert Niedermann, en tegneseriefigur av et monster som havner på utsiden av handlingen og først dukker opp igjen helt mot slutten av historien, i en litt klisjeaktig "liten jente alene i stor bygning med stor skurk"-scene.

Igjen er datadetaljene noenlunde brukbare, skjønt Bluetooth-forbindelsen Salander bruker for å hacke via en PDA nok ikke er så pålitelig (eller rask) som det gis inntrykk av. Igjen er hackerne litt tabloid fremstilt, men ikke verre enn at man kan godta det under rubriken kunstnerisk frihet.

Millenium-serien er ikke bøker man leser - man innhalerer dem. Nuvel. Ferdig innhalert. Litt synd egentlig.

Anbefales. Hele serien. Sett av en uke i sommerferien om du ikke har lest dem allerede.

Posted by Espen at 8:32 FM

Januar 21, 2008

Larsson-koden II

Flickan som lekte med eldenBok nummer to i Stieg Larssons Millenium-serie har ikke kommet i pocket i Norge ennå, så prisen er fremdeles 329 kroner. Men i går var familien på Harry-tur til Strömstad, og i den høyst nødtørftige bokhandelen der fantes Flickan som lekte med elden for kr 65. Svenske. Dessuten får man altså gleden av å lese boken på originalspråket, noe som alltid er å foretrekke, selv om jeg jeg ikke hadde noe å utsette på den norske oversettelsen av Män som hatar kvinnor.

Nuvel. I den andre boken spilles hovedrollen av Lisbeth Salander, som vokser frem som en mye mer interessant person enn Mikael Blomkvist, et mulig alter ego for Stieg Larsson selv, omtrent som journalisten Erik Ponti i Jan Guillous bøker. Man får en temmelig utkrøpen historie om hvorfor hun ble som hun ble - og hvem som hadde ansvaret. Boken er nummer to i en serie, men kan leses selvstendig. Derimot tror jeg ikke den tredje boken kan leses uten å ha lest denne.

En morsom sideeffekt av Larssons suksess er at almendannelsen om datasikkerhet kanskje går opp et hakk eller to - Larsson kan nok om teknologi til å lage et plausibelt scenario for hvordan Lisbeth Salander skaffer seg all informasjonen, med nok detaljer til at det blir troverdig og nok vanskeligheter til at man slipper den "overnaturlige" hackeren som gjetter seg til passord og bekymringsløst navigerer nettverk. For eksempel kopierer Salander folks harddisker ved å innstallere en spesialversjon av Internet Explorer som speiler harddiskene til en server hun har tilgang til. Greit nok, det er en metode som fungerer i teorien, men i praksis roter folk til sine datamaskiner, bytter dem og har såpass liten datadisiplin at slik monitorering - i hvert fall over tid, slik det gjøres i boken - ville kreve nesten daglig oppfølging. Så ja, man kan nok kopiere folks data, men å følge med hva de gjør i sanntid over noen tid krever stadig nye innbrudd. Og det ville en person som Lisbeth Salander rett og slett ikke ha tid til.

Den eneste unaturlige passordgjettingen står faktisk journalisten Blomkvist for, når han i siste sekund gjetter kombinasjonen WASP for å slå av alarmanlegget til Salanders hemmelige leilighet. At en durkdreven hacker og researcher skal trenge en så enkelt mnemonisk krykke virker ikke helt trolig for meg, men i alle fall. Og Salanders flørt med Fermats siste teorem gjennom boken er sjarmerende i all sin knapphet.

Uansett, en spennende røverroman med 632 svært lettvendte sider. Gleder meg til fortsettelsen, og undrer litt på hvordan Larsson bygger fortellingen videre. Anbefales.

Posted by Espen at 8:51 FM

Januar 13, 2008

Larsson-koden

"Sett av godt med tid når du skal lese Larsson," sa den hyggelige damen i bokhandelen. "Den første boka tar litt tid før ting kommer igang, men den andre klarer du ikke å legge fra deg."

Nå blir jeg som regel skuffet når jeg får så entusiastiske anbefalinger, men dengang ei - nettopp ferdig med den første, Menn som hater kvinner, og hittil har damen hatt aldeles rett. Dette er den boken Da Vinci-koden kunne vært, hvis Dan Brown hadde lært seg setningsbygning og dialog, funnet på interessante helter og heltinner, gjort research, lagt opp et plot og kuttet ut kvasi-religionen.

Som vanlig er det litt for enkelt for bokens dataeksperter å komme seg inn i registre og datamaskiner, for ikke å snakke om å kunne skaffe seg falske pass og skifte språk uten aksent, men det får så være. Historien er fascinerende, og for en gangs skyld gjetter man ikke skurken eller plottet med en gang (slik man gjør med f.eks. Håkan Nessers bøker.) Stieg Larsson er ingen Jan Guillou når det gjelder å kommentere samfunnsutvikling og parodiere politikere, men thrillere med spennende plot og en viss grad av troverdighet, det kan han.

Anbefales. Nå må jeg ut og kjøpe nummer to. Så skal jeg låse den inn i et skap til neste helg.

Posted by Espen at 2:31 EM

Januar 10, 2008

Blodig og iskaldt

Cover monsterKnut Nærum: Monster (Cappelen 2007)

Dette er en "skrekkroman" om hvordan klimaendringene fører til at den arktiske isen blir borte og isbjørnene tilpasser seg ved å slutte å være redde for mennesker, trekke sydover og opptre koordinert i flokk. En spinnvill hotellkonge (så nærme det går an å komme Petter Stordalen uten å bruke navnet hans direkte) samler dem opp i reservater, og dermed er vi igang med en slags krysning av Jurassic Park og Kongepudler.

Knut Nærum skriver bøker som et Nytt på Nytt-program - det går i ironi og pariodi, hvert kapittel er en tegneserieskisse med kjappe vendinger og elver av blod (som ville virket svært makabert uten den ironiske distansen, men her blir avrevne halspulsårer og knasing av benpiper nærmest til artige effekter.)

Denne er morsom, men den er som Nytt på Nytt også i den forstand at det er tidtrøyte: Man slapper av og ler litt av replikkene og trenger ikke tenke noe særlig mens man ser på. Samt at man syntes det var et hyggelig bekjentskap og ikke har noe behov for å se programmet (eller lese boken) igjen.

Posted by Espen at 8:23 FM

Januar 8, 2008

Obama om sine røtter

Barack ObamaSiden det er nominasjonsvalg i New Hampshire idag og Barack Obama ligger an til å vinne for Demokratene, synes jeg det er på sin plass å legge inn en liten anbefaling av hans bok Dreams from my Father, som jeg leste for to år siden og syntes var et uhyre interessant bakgrunnsdokument fra en person som uten tvil kommer til å prege amerikansk politikk i noen tiår fremover.

Obama har en meget pluralistisk bakgrunn i nesten alle dimensjoner man gidder å undersøke: Hans far var fra Kenya, hans mor er hvit, han har jobbet innen kirken i Chicago South Side, men også vært redaktør for Harvard Law Review. Han er, som en kommentator sa på TV for noen dager siden, som Tiger Woods, i at han ikke faller inn i noen kategori. I et samfunn som det amerikanske, som fremdeles kjemper en meningskrig der grensene ble trukket i 1968, er dette virkelig noe nytt. Mannen har hjerne, pågangsmot og en bakgrunn som gjør at han kan heve seg over "partisanship" og forsøke å gjøre noe for en nasjon som trenger å finne sin rolle i en flatere verden.

All grunn til å ønske ham velkommen, og lykke til.

Posted by Espen at 8:31 FM

Januar 2, 2008

Nesser på svensk

Håkan Nesser: Kvinna med födelsesmärke (1996), og Borkmanns punkt (1994). Kompetent krim av svenske som skriver om Nederland (eller rettere sagt, et fiktivt sted som minner om Nederland).

Kompetent krim for juleferien, eller andre ferier. Særlig på originalspråket. 

Posted by Espen at 12:40 EM

Nattbordsk fra DN

Dagens Næringsliv har sponset BIs bibliotek med en ikke ueffen samling skjønnlitteratur, og har naturligvis kalt samlingen "Nattbordet", antakelig i håp om å slippe unna alle de som nevner "faglitteratur" og "Hamsun" når telefonen kommer. Om studentene leser mye der, vites ikke, men jeg botaniserte litt og fant Author, author av en av mine favoritter, David Lodge (kommer tilbake til denne i en annen sammenheng),  Snømannen av Jo Nesbø (som er et filmmanus forkledd som kriminalroman, særlig i sluttkapitlene. Round up the usual suspects for rollelisten), og Doppler av Erlend Loe, som mine døtre har lest men ikke jeg.

Doppler brukes mye i ungdomsskolen og det er ikke vanskelig å forstå - den er relativt kort, god, og hylende morsom, om Doppler som bestemmer seg for å bo i skogen i stedet for på Tåsen, og klarer seg med skummet melk og elgkjøtt sammen med elgkalven Bongo. Hele greia er idiot-genial omtrent som en Ravi-låt. Anbefales som kjapp tidtrøyte, men ikke på kollektivtransport hvis du bekymrer deg for at medpassasjerene skal se rart på deg når du ler høyt.

Så får vi bare håpe på mer variasjon i nattbordspalten om noen år.... 

Posted by Espen at 12:14 EM

Desember 16, 2007

Good reads

Goodreads er en morsom liten sak som jeg kan komme i fare for å bruke mye tid på....anbefales!

Widget_logo

Posted by Espen at 7:06 EM

November 18, 2007

Retro-retro-oversettelse

LynguttenDa jeg var liten var jeg mye hos mine besteforeldre, og brukte en hel del av min rikelige tid til å spa meg gjenom gamle utgaver av Det Beste, et magasin som, i hvert fall på den tiden, presenterte en oversatt, litt åndeløs og sterkt forkortet versjon av verden sett gjennom amerikansk middelsklasses øyne.

Å lese Bill Brysons Lyngutten: Livet og alt det andre minner meg sterkt om Det Beste fra 60-tallet: En fellesopplevelse av at ting går fremover og at verden er en pålitelig kilde til oppløftende og moderat spennende opplevelser, gjerne i form av produkter for et behov man ikke visste man hadde.

Jeg hadde faktisk lest mesteparten av denne boken på engelsk før, men lånte den norske versjonen fra BIs bibliotek (Dagens Næringsliv har donert en masse skjønnlitteratur i en samling kalt På Nattbordet) i et anfall av kjedsomhet. Og jammen er ikke den norske versjonen morsommere, hovedsaklig på grunn av oversettelsen.

Bill Bryson er ikke lett å oversette - han skriver amerikansk engelsk, men har 20 års journalisterfaring fra The Times, hvor han også skrev tre bøker om språk. Han er kunnskapsrik og ironisk. Resultatet er kompliserte setninger med mange detaljer og svært presis, liksom-sleivete formulering. Oversetteren (Øyvor Dalan Vik) har valgt å oversette teksten nokså direkte, og resultatet er en rekke anglisismer som i norsk språkdrakt kan virke noe klønete - men som er trofast mot Brysons fremstilling. Dermed blir det endel setninger som

Jeg tror fremdeles fast på at det vil bli nokså likt [en strippebule] om jeg noen sinne kommer [til himmelen]. Og ettersom jeg vet det, har det i alle de årene som er gått siden, knapt passert et øyeblikk uten at jeg har vært ekstremt snill.

Vanligvis ville dette irritert meg, men i dette tilfelle passer språk og innhold overens - og at minner meg altså om mine besteforeldres samling av Det Beste fra 60-tallet. Det hjelper også at oversetteren legger inn forklarende fotnoter her og der (for eksempel er det viktig ikke bare å forstå hva en "dugout" er, men også at den er nedgravet) og holder den samme ironiske tone som Bryson også her.

Ellers er boken en samling reminisenser fra en idyllisk barndom i en meget kjedelig by i en svært stabil stat nokså midt i USA. Som trofast Bryson-leser var det mye kjent - Bryson har lagt inn små historier fra barndom og tenårene i sine andre bøker også. Men den er artig tidtrøyte og har også et underliggende budskap om at man ikke skal stole på hva autoriteter sier - uansett om det har med livets hemmeligheter eller sprengkraften i en atombombe å gjøre. I kapitlene om McCartyismen og atomkappløpet er Bryson nemlig ikke Det Beste: I stedet klarer han med ironi og presise detaljer å tegne et bilde av en idyllisk og optimistisk verden som under overflaten er nokså innsnevret, intolerant og ikke så lite farlig.

Anbefales. Både i engelsk og norsk versjon.

Posted by Espen at 8:21 FM | Comments (1)

August 8, 2007

Drager i Kabul

Kire Runner coverKhaled Hosseini: The Kite Runner.

Glimrende bok. Kjøp den og les den. Miljø, bakgrunn, personer og handling stemmer.

Den eneste innvendningen jeg har er at bokens skurk er litt for opplagt og sjablonaktig, men det er en liten innvendning mot en bok som jeg vil tro gir en mye dypere forståelse av Afghanistan, Taliban, og eksilmiljøer enn Åsne Seierstads i og for seg utmerkede bok. Hennes bok opplyser, men Khaled Hosseini beveger. Han skriver fra innsiden, med en vestlig forståelse. Hun skriver fra utsiden, uten at vi forstår graden av hennes forståelse.

Posted by Espen at 11:43 FM

Juni 4, 2007

Eirik om Nasjonalbiblioteket

Eirik har en kronikk i Dagbladet og diverse posteringer om hvordan den digitaliserte kulturarven skal gjøres tilgjengelig - ikke som et statisk arkiv, men som et levende verktøy med muligheter for tilbakemelding fra publikum og gradvis forbedret metadata basert på bruksmønster, tagging, og egne koblinger.

Offentlige tiltak rundt alle former for informasjonsteknologi har en tendens til å levere gårsdagens løsninger med dagens teknologi, delvis fordi det er så vanskelig å endre organisasjonsmønstre og kultur i leveranseapparatet (inkludert eksterne interessenter som forlag og bokhandler). Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt er viktig, men man må se på det som en platform og ikke bare en alternativ kortkatalog. Økte bruksmuligheter fører til nye former for bruk, måter man ikke kunne tenkt seg før.

Her for etpar dager siden spurte jeg en kollega hva han holdt på med (han jobber delvis på BI) for tiden, og han svarte at han laget software for en bestemt type analyse basert på "et mashup av RSS-feeds koblet med communal browsing." Ikke bare er det morsomt at det finnes folk som sider det i Norge - men han beskriver faktisk en mulig strategi for Nasjonalbiblioteket (bortsett fra at mashups definitivt på skje på basis av mer enn RSS).

Jeg generelt et meget godt forhold til bibliotekarer - de har den rette innstillingen til kunnskap og litteratur - men de endringer de nå står overfor, er nokså formidable. Skolebibliotekaren på en av de ungdomsskolene mine barn har vært utsatt for sa i forbindelse med Kunnskapsløftet (versjon 1) at "...disse prosjektarbeidene - nå kommer ungene til stadighet og spør og graver om alt mulig." Hun syntes tydeligvis ting var bedre før, med stillhet og ryddige, om enn støvete bokhyller. Men slik er ikke verden lenger, og skal bibliotekene (inklusive Nasjonalbiblioteket) spille en rolle i fremtiden, må de bli leverandører av den platformen læring og kunnskapsutvikling skal skje på, heller enn å bli museumsvoktere og informasjonsarkeologer hvis hovedoppgave er å oversette fra en gammel form til en litt mindre gammel.

På den annen side, får vi bare digitalisert tingene, så finner nok brukerne på noe. Uansett smalt grensesnitt.

Posted by Espen at 9:25 FM | Comments (3)

April 26, 2007

Listelitteratur

Litteraturlisten VADE MECUMDet lille og meget intellektuelle forlaget Transit (et datterselskap av Vidarforlaget, drevet av Elisabeth Skjervum Hole og Gunnar Totland) sendte meg Wenche Blombergs Litteraturlisteguiden VADE MECUM (som ikke betyr munnvann, men "lite oppslagsverk"), med bønn om at jeg anbefaler den.

Og selv om denne type informasjon jo er tilgjengelig på nettet i ulike former, er det en fornøyelse å ha en bok å peke til hvis noen lurer på hvordan man skal sette opp disse referanselistene på best mulig måte.

Anbefales, med andre ord.

Posted by Espen at 9:50 FM

Mars 6, 2007

Standpunkt-varsel

Jeg skal være med på NRK-programmet Standpunkt i kveld. Temaet er skole og disiplin, og utover det er jeg ikke helt sikker på hvor ting kommer til å gå, bortsett fra at det sikkert er like mange løsninger som deltakere.

Oppdatering etter programmet: Slitsomt. Video her. Politikeres evne og vilje til å prate og prate og prate er utrolig. Djupedal bør lære seg forskjellen på "da" og "når" - kunnskapsministeren klarte å si "når jeg var liten"... Jeg bør bli bedre på sound bites. Alle som diskuterer noe som helst om skole i Norge er ritualistisk forpliktet til å si at det finnes mange bra skoler/lærere/elever/ledere/hvadetnåmåttevære før de kan komme til poenget.

Alle snakker om hva de skal ha mer av, ingen snakker om hva de må velge bort for å få mer av det de vil ha mer av.

I mellomtiden forberedes det neste skoleeksperimentet.... Det siste jeg hørte før vi gikk var at nå skal det bli moderne med landskapsbasert skole igjen, hvor alle årsklassene sitter i et stort rom sammen. Ingen forskning støtter dette. Selv gikk jeg flere år som elev i landskap på midten av det latterlige 70-tallet og vet at dette ikke fungerer, og at det ikke kommer til å fungere denne gangen heller. Men politikerne er entusiastiske.

En av deltakerne presterte til og med å si at vi ikke burde snakke om hvor vanskelig det er å være lærer, for da er det ingen som vil bli lærer. Hvis Djupedal legger seg på den linjen, bør Kunnskapsdepartementet skifte navn til Sannhetsdepartementet.

Av og til blir man så sliten.... 

Posted by Espen at 4:45 EM | Comments (1)

Februar 13, 2007

Ord for ord

Her er en idé til et underholdningskonsept, mest for TV: En krysning mellom "Beat for beat", "Kontrapunkt" og et eller annet spørreprogram jeg vagt husker fra min barndom (hvor Ernst-Hugo Järegård lagde skandale ved å banne), men med litteratur som tema. Stykker fra bøker og film leses eller fremføres (gjerne filmklipp, også, og manussider), og man stiller spørsmål om bøkene og forfatterne. Talefør og kunnskapsrik programleder nødvendig, og man må selvfølgelig ha lag som Forfatterlaget (Eirik Newth og Knut Nærum ville jo være kandidater), Salgslaget (Frid Ingulstad, Ari Behn), Kritikerlaget (Bjørn Gabrielsen er selvskreven), Forleggerlaget (Kagge, så klart), Redaktørlaget (Anne Aasheim og Knut Olav Åmås), og Leserlaget (ahem). Muligens et lag med eldre lesere og et med yngre? Bloggerlaget (Mihoe burde ligge godt an, Hjorthen også)? Å ha et Næringslivslag med folk plukket ut fra nest siste side i Dagens Næringsliv ville vært for grusomt, de ville svart Hamsun på alt...

Her ville det selvfølgelig være viktig at man ikke bare bruker klassisk litteratur - da blir det lett en slags muntlig prøve i litteraturhistorie, med Duun, Undset og Hamsun i utdrag - men både nyere litteratur fra inn- og utland, samt andre genre som sci-fi, dokumentar, og debattbøker.

Siden NRK skal bli flermedialt, bør det jo innskytes at dette ville bli et program som kunne gått både på TV og radio, og som dessuten egnet seg utmerket i nett- og podcastformat. Ikke minst ville man fått masse kommentarer fra bloggosfæren og kommentariatet, særlig hvis man la inn et element av leserkonkurranse (f.eks. å dikte neste vers eller skrive om et tekststykke fra en forfatter til en annen.)

Intet tenner halvintellektuelle lesere som muligheten til å briefe med sin ekspertise slik idrettstilhengere gjør med skøytetider og overgangssummer. For ikke å snakke om at det ville tilført en ny dimensjon til lesergleden rundt omkring.

Posted by Espen at 8:15 FM | Comments (4)

Februar 3, 2007

Bergenshistorie

Jeg har omsider (i den forstand at jeg har hatt dem lenge, men først begynt å lese dem for en uke siden) kommet meg gjennom Gunnar Staalesens Bergenstrilogi (1900. Morgenrød., 1950. High Noon., og 1999. Aftensang.), som begynner med et drap noen timer inn på 1900-tallet, et drap som blir løst noen timer før 1900-tallet ender. Bøkene minner om en blanding av Roy Jakobsens Seierherrene og Odd Brochmann og Zinken Hopps Historien om Norge. Jeg er litt i tvil om gjennomføringen, men beundrer ambisjonen. Og bøkene er lettleste og spennende.

Som Norgeshistorie er bøkene interessante, men nokså overfladiske - det er lite forbindelser mellom historiske hendelser, og bortsett fra en mulig forklaring på Bergensbrannen i 1916, lite som gjør historien til annet enn kulisser. Menneskeskildringener er også overfladiske, personene er skildret mest ut fra hva de gjør og sier, eller hva andre sier om dem. Staalesen er først of fremst kriminalforfatter, og det merkes: Han forteller en systematisk historie om personer som treffer hverandre, og det er her bøkene er gode, i skildringen av hvordan mennesker går ut av og kommer inn i historien. Ikke minst er aktørene troverdige i hva de gjør - man finner ingen hypermoderne mennesker i 1910, for eksempel.

Vel verdt noen timer, for man ønsker å lese videre for å finne ut hva som skjedde og hva som kommer til å skje. Beskrivelsene av historiske hendelser sett gjennom deltakeres øyne - byggingen av Bergensbanen, bybrannen, trikkestreik, Telavåg, Alexander Kielland-ulykken - er meget gode. Kriminalhistoriene er tynnere og virker mer som staffasje for å gi hovedpersonene mer å gjøre. Til syvende og sist er det ikke så farlig hvem det nå var som begikk et drap i 1900.

Den kanskje største irritasjonen er alle beskrivelsene av påtvungen seksualitet - det ser til tider ut til at ingen kvinne kan komme til Bergen, i hvert fall ikke før annen verdenskrig, uten å bli voldtatt eller i alle fall pådra seg et meget uønsket svangerskap. Det blir litt slitsomt i lengden, litt for mye gjentakelse og mekanikk, litt mer ukeblad enn man liker. På slutten virker forfatteren også sliten, med litt for mange oppryddende kommentarer, som at man finner det jernrøret det innledende drapet blir begått med samtidig som man finner et annet drapsvåpen. Den allmektige forfatter og nokså mektige leser er litt for synlig etter min smak.

Men absolutt ikke bortkastet tid. Skjønt hadde jeg startet på nytt, ville jeg hatt et Bergenskart ved siden av meg, slik at jeg visste hvor Møhlenpris og Paradis og Fanafjellet lå hen.

Posted by Espen at 3:48 EM | Comments (1)

Januar 29, 2007

Feynman og hoderegning

Et siste utdrag fra Richard Feynmans selvbiografi (eller kanskje rettere sagt, anekdotesamling) Surely You're Joking, Mr. Feynman, denne gang om hoderegning. Kapittelet (som heter "Lucky Numbers") fortsetter i samme stil, og burde være en inspirasjon til alle som synes matematikk er kjedelig....

(Mer Feynman her, her, her og her.) 

En dag på Princeton satt jeg i salongen og kom til å overhøre en samtale mellom to matematikere. De snakket om serien for ex, som er 1 + x + x2/2! + x3/3! Du får hvert ledd i serien ved å multiplisere det foregående leddet med x og dividere med det neste tallet. For eksempel, for å få det neste leddet etter x4/4! multipliserer du det leddet med x og dividerer med 5. Det er ganske enkelt.
    Da jeg var liten syntes jeg serier var morsomt, og jeg hadde rotet litt rundt med denne serien. Jeg hadde regnet ut e med den serien, og hadde sett hvor fort de nye leddene ble svært små.
    Jeg mumler noe om hvor lett det var å regne ut e opphøyet i hva som helst med den serien (du bare bytter ut x med det tallet det skal opphøyes i.)
    "Å ja?" sier de. "Vel, hva er e opphøyet i 3,3?" sier en eller annen - jeg tror det var Tukey.
    Jeg sier, "Det er lett. Det er 27.11."
    Tukey vet at det er ikke så lett å regne ut alt det i hodet. "Hei! Hvordan gjorde du det?"
    En annen sier, "Du kjenner Feynman, han bare later som. Det er ikke egentlig riktig."
    De finner en tabell, og mens de gjør det, legger jeg til noen flere sifre: "27,1126" sier jeg.
    De finner det i tabellen. "Det stemmer! Men hvordan gjorde du det?"
    "Jeg bare summerte serien."
    "Ingen kan summere en serie så fort. Du kjente antakelig løsningen, helt tilfeldig. Hva med e opphøyet i 3?"
    "Hør her," sier jeg. "Dette er hardt arbeid. Bare en hver dag!"
    "Hah! Du bare bløffer!" sier de, henrykt.
    "All right," sier jeg, "det er 20,085."
    De ser etter i boken mens jeg legger til noen flere sifre. De er nokså opphisset nå, for jeg hadde riktig svar denne gangen også.
    Her har vi altså alle disse store matematikerne, som lurer på hvordan jeg kan regne ut e opphøyet i hva som helst. En av dem sier, "Han bare kan ikke bytte ut og summere - det er for vanskelig. Det er et eller annet trick her. Du kan bare ikke regne ut hvilket som helst tall som for eksempel e opphøyet i 1,4."
    Jeg sier "Det er slitsomt, men siden det er deg ... OK. Det er 4,05."
    Mens de slår det opp, legger jeg til noen flere sifre og sier "Det er nok for i dag!" og går ut av rommet.
    Det som skjedde var dette: Jeg kunne tilfeldigvis tre tall: Den naturlige logaritmen til 10 (som man trenger for å konvertere fra log-base 10 til ln-base e,) som er 2,3026 (så jeg visste at e opphøyet i 2,3 er svært nær 10.) På grunn av radioaktivitet (gjennomsnittlig levetid og halveringstid) visste jeg at den naturlige logaritmen til 2 var 0,69315 (så jeg visste at e opphøyet i 0,7 er omtrent 2.) Jeg visste også at e (opphøyet i 1) er 2,71828.
    Det første tallet de ga meg var e opphøyet i 3,3 som er e opphøyet i 2,3 (ti) ganger e, det vil si 27,18. Mens de lurte på hvordan jeg hadde fått til det, korrigerte jeg for de ekstra 0,0026 - 2,3026 er litt for høyt.
    Jeg visste at jeg ikke kunne klare en til - den første var ren og skjær flaks. Men så sa de e opphøyet i 3: Det er e opphøyet i 2,3 ganger e opphøyet i 0,7, eller 10 ganger 2. Så jeg visste at det var 20,etellerannet, og mens de lurte på hvordan jeg fikk det til, justerte jeg for 0,693.
    Nå var jeg sikker på at jeg ikke ville klare en til, for nok en gang hadde det vært bare flaks. Men nå sa de e opphøyet i 1,4, som er e opphøyet i 0,7 ganger seg selv. Så alt jeg måtte gjøre var å fikse litt på 4!
    De fant aldri ut hvordan jeg gjorde det.

Posted by Espen at 8:38 FM

Januar 28, 2007

Pinker om bevissthet

Glimrende artikkel - Steven Pinker er professor i psykologi på Harvard, og hans bok The Blank Slate anbefales på det varmeste. Det ryktes at en ny bok kommer til høsten, og denne artikkelen er kanskje en smakebit. Det er på tide at noen tok Dan Dennetts Consciousness Explained litt videre.

(Via Arts & Letters) 

Posted by Espen at 9:18 EM

Januar 27, 2007

Forvirretforeningen

Anne Oterholm, formann i Den Norske Forfatterforening, gjør en ganske imponerende eksersis i å si absolutt ingenting i sitt innlegg i Dagbladet idag. Debatten (som dukker opp med jevne mellomrom) handler om hvorvidt serieforfattere av typen Frid Ingulstad skal få være medlem eller ikke. Oterholms oppryddende bidrag sier altså at man ikke trenger være medlem for å få tilgang til de støtteordninger foreningen forvalter, men at man ikke kan få bli medlem (og dermed påvirke kriteriene) medmindre ens verker har "litterær verdi" (slik hun selv demonstrerer). Samt at hun ønsker at alle skal kunne nyte god litteratur, og at det ikke er hun, men en komite som avgjør hvem som kan bli medlem.

Jeg vet ikke, jeg. Det kan jo tenkes at man fikk en litt annen definisjon av begrepet "litterær verdi" om man løsnet litt på medlemskriteriene. Slik de er nå ser de ut til å premiere det en av mine amerikanske kolleger kaller "intellectual masturbation". Et fenomen som er mye utbredt i akademia og også der kan føre til medlemskap i diverse foreninger (eller "skoler" som er det lokale uttrykket.)

Kanskje man også fikk flere og bedre forfattere om man myket opp tilgangen til Forfatterforeningen litt? Etter en smule frislipp av boksalget selges det nå flere bøker i Norge enn noensinne, uten at Forfatterforeningen har snakket mye om det. Jeg hører fra folk som bør vite om det at kvaliteten er bra også - i alle fall ryktes det at de som forvalter innkjøpsordningen har problemer med å holde budsjettet fordi det er så mange bra bøker. Heller ikke her har man hørt mye fra Forfatterforeningen, som spådde litteraturens undergang for et års tid siden.

Nå bør jeg vel ikke si noe om dette - jeg er jo ikke forfatter, bare leser. Og jeg har aldri lest Ingulstad. Ikke Oterholm heller, når jeg tenker meg om. (Etter disse anmeldelsene er det heller ikke trolig at jeg kommer til å gjøre det.)

Kan det være at det ikke er forfatterne som er best skikket til å vurdere hva som har litterær verdi? Burde det ikke i det minste være noen representanter for kundene i denne diskusjonen? De er jo uhildet, all den stund de ikke selv skal søke støtte. Og små miljøer kan jo ha godt av litt nye gener.

På den annen side: Jeg leser og vurderer studentoppgaver og søknader idag, og det er ikke den delen av jobben min jeg ser mest frem til. Selv om man finner litterær verdi i studentoppgaver også, eller i alle fall fantasifulle konstruksjoner. Tenk å måtte vurdere norske forfatteres samlede produksjon hvert år....

Nei, la dem beholde den jobben. Så vet vi i alle fall, for en stund, hvor de har hendene sine.

Posted by Espen at 4:42 EM | Comments (1)

Januar 24, 2007

Feynman om matematikk

Nok et klipp fra Richard Feynmans Surely you're Joking, Mr. Feynman!, fra kapittelet He fixes radios by thinking. Denne gang handler det om hvordan han lærte seg matematikk som ung. Her er det mye å plukke opp for dagens matematikklærere - særlig om å lære seg ting på flere forskjellige måter:
Vi hadde et algebra-lag i gymnaset, det var fem stykker og vi reiste rundt til forskjellige skoler og konkurrerte i lagkonkurranser. Vi satt i en rad og det andre laget satt i en annen rad. En lærer, som arrangerte konkurransen, tok en konvolutt med oppgaven, og utenpå konvolutten kunne det stå ”førtifem sekunder.” Hun åpner den, skriver oppgaven på tavlen, og så sier hun ”Gå!” – så vi hadde faktisk litt mer enn førtifem sekunder fordi vi kunne tenke mens hun skrev oppgaven. Reglene for konkurransen var ganske enkle: Du hadde et stykke papir og på det kunne du skrive hva som helst, du kunne gjøre absolutt hva som helst. Det eneste som talte var svaret. Hvis svaret var ”seks bøker”, så måtte du skrive ”6” og sette en sirkel rundt. Hvis det som var innenfor sirkelen var riktig, så vant du: Hvis ikke, hadde du tapt.
            En ting var sikkert: Det var praktisk talt umulig å regne seg frem til løsningen på oppgavene på vanlig måte, ved å si "A er antall røde bøker, B er antall blå bøker," regne, regne, regne, til du kommer frem til "seks bøker." Det ville ta i alle fall femti sekunder, fordi de som hadde satt opp tidsfristene alltid satte dem litt for kort. Så du måtte tenke "Er det en måte jeg bare kan se det på?” Av og til kunne du se det med en gang, og andre ganger måtte du finne på en måte å gjøre det og så gjøre algebraen så fort du bare kunne. Det var fantastisk trening, og jeg ble bedre og bedre og ble etterhvert lagkaptein. Så jeg lærte å regne algebra svært fort, og de var nyttig på universitetet. Hvis vi hadde et derivasjonsproblem, kunne jeg se mot en løsning og så gjøre algebraen – svært fort.
            En annen ting jeg gjorde på gymnaset var å finne opp problemer og teoremer. Jeg, mener, hvis jeg gjorde et eller annet med matematikk, så forsøkte jeg å finne et praktisk eksempel der matematikken ville være nyttig. Jeg fant på endel oppgaver med rettvinklede trekanter. I stedet for å oppgi lengden av to sider for å finne den tredje, oppga jeg forskjellen mellom de to sidene. Et typisk eksempel var: En flaggstang har et tau som går fra toppen og ned. Når du holder tauet rett ned, er det tre fot lenger enn stangen, og når du strammer det helt ut, er enden fem fot fra foten av flaggstangen. Hvor høy er flaggstangen?
           Jeg utledet noen ligninger for å løse denslags oppgaver, og da la jeg merke til noen sammenhenger - kanskje det var sin2 + cos2 = 1 – som minnet meg om trigonometri. Noen år før, da jeg var elve eller tolv, hadde jeg lest en bok om trigonometri som jeg hadde lånt på biblioteket, men den boken var forsvunnet forlengst. Jeg husket bare at trigonometri hadde å gjøre med forholdet mellom sinus og cosinus. Så jeg begynte å regne meg frem til alle sammenhengene ved å tegne trekanter, og så utlede sammenhengene selv. Jeg regnet også ut sinus, cosinus og tangens for hver femte grad, på basis av sinus til fem grader som jeg hadde fått oppgitt, ved å bruke addisjon og noen formler jeg hadde laget for å halvere vinkler.
            Noen år etter, da vi lærte om trigonometri på skolen, tok jeg frem notatene mine og så at mine løsninger var helt annerledes enn de som var i boken. Av og til var det slik at jeg ikke hadde funnet en elegant løsning og i stedet hadde rotet rundt til jeg hadde skjønt det. Men i noen tilfelle hadde jeg en mer elegant løsning enn boken – standardløsningen i matteboken var mye mer komplisert enn min! Så noen ganger vant jeg, andre ganger ble det omvendt.
Tidligere klipp og henvisninger her, her og her.

Posted by Espen at 1:13 EM

Januar 19, 2007

Feynman leser tegninger....

K-25 fabrikken ved Oak RidgeHer er eksempel nummer to av Richard Feynmans utrolige evne til å fortelle historier (det første eksemplet finner du her). Denne er fra Surely You're Joking, Mr. Feynman, mer spesifikt fra kapittelet Los Alamos from below.

Først, litt bakgrunn: Feynman arbeidet for Manhattan-prosjektet, som utviklet den første atombomben under 2. verdenskrig. Bomben ble utviklet i Los Alamos i New Mexico, men råstoffet til bomben ble fremstilt i et enormt fabrikk-kompleks (bygningen var verdens største da den ble bygget) i Oak Ridge, Tennessee. Den følgende historien skjedde da Los Alamos ble bekymret for at fabrikken i Oak Ridge kunne eksplodere, siden de som jobbet med uran-fremstillingen av sikkerhetshensyn ikke fikk full kjennskap til farene ved prosessen. Feynman, som meget ung vitenskapsmann, ble sendt til denne kjempefabrikken for å undersøke. Og her starter historien:

[..] jeg kom til Oak Ridge. Det første jeg gjorde var å la dem ta meg ut til fabrikken, uten å si noe som helst. Jeg bare så på allting. Jeg fant at situasjonen var enda verre enn Segrè hadde rapportert. Han hadde sett at visse beholdere med materiale sto i store grupper i et rom, men han hadde ikke sett at det sto en masse beholdere i et annet rom på den andre siden av den samme veggen, og andre slike ting. Hvis du har for mye av disse stoffene tett sammen, går de i luften.
            Så jeg gikk nøye igjennom hele fabrikken. Jeg har svært dårlig hukommelse, men når jeg jobber intenst har jeg god korttidshukommelse og kan huske alle mulige rare ting, som at nummeret på en bygning er 92-207, og at en boks har nummer sånn-og-slik, og så videre.
            Jeg satt på rommet mitt om kvelden, og gikk gjennom hele greia, forklarte hva som var farlig, og hva som måtte gjøres for å hindre eksplosjoner. Det var egentlig ganske lett. Du legger kadmium i oppløsning for å absorbere neutroner i vannet, og du skiller beholderne med materiale fra hverandre etter visse regler.
            Dagen etter skulle det være et stort møte. Jeg glemte å fortelle at før jeg dro fra Los Alamos hadde Oppenheimer sagt til meg ”Disse menneskene er teknisk kompetente nede der på Oak Ridge: Mr. Julian Webb, Mr. Sånn-og-slik, og så videre. Jeg vil at du skal forsikre deg om at de kommer til å være på møtet, at du forteller dem hvordan dette kan gjennomføres sikkert, og at de virkelig forstår det.”
            Jeg sa: ”Men hva hvis de ikke er på møtet? Hva skal jeg gjøre da?”
            Han sa ”Da skal du si: Los Alamos kan ikke ta ansvar for sikkerheten ved fabrikken i Oak Ridge med mindre ...”
            Jeg sa: ”Mener du at jeg, lille Richard, skal gå inn der og si ...?”
            Han sa: ”Ja, lille Richard, gå og gjør det.”
            Jammen vokste jeg opp fort!
            Da jeg kom dit, joda, alle de store sjefene i firmaet og de tekniske folkene jeg ønsket var tilstede, og generalene og alle som var interessert i dette viktige problemet. Det var bra, for fabrikken ville ha gått i luften hvis ingen hadde brydd seg om problemet.
            Det var en løytnant Zumwalt som tok seg av meg. Han fortalte meg at obersten hadde sagt at jeg ikke skulle si noe om hvordan nøytroner oppfører seg og alle detaljene fordi vi ønsket å holde kunnskapen adskilt, så jeg skulle bare fortelle det som var nødvendig for å kunne arbeide sikkert.
            Jeg sa: ”Etter min mening er det umulig for dem å adlyde en masse regler uten at de forstår hvordan ting henger sammen. Det er min oppfatning at det bare kommer til å fungere hvis jeg forteller dem hvordan det virker, og Los Alamos kan ikke ta ansvar for sikkerheten ved fabrikken i Oak Ridge hvis ikke folkene der er fullt informert om hvordan det virker!”
            Det var fantastisk! Løytnanten tok meg til obersten og gjentok hva jeg hadde sagt. Obersten sa ”Gi meg fem minutter” og så gikk han bort til vinduet og sto og tenkte. Det er det de er flinke til – å ta beslutninger. Jeg syntes det var fantastisk at beslutningen om hvorvidt informasjon om hvordan atombomben virket skulle finnes i fabrikken i Oak Ridge eller ikke måtte fattes og kunne fattes i løpet av fem minutter. Så jeg har stor respekt for disse militærtypene, for jeg kan aldri fatte en beslutning om noe viktig uansett hvor mye tid jeg får.
            Etter fem minutter sa han ”Allright, Mr. Feynman, sett i gang.”
            Så jeg satte meg ned og fortalte dem alt om nøytroner, hvordan de virker, bla bla bla, det er for mange nøytroner sammen, du må holde dem fra hverandre, kadmium absorberer, langsomme nøytroner er mer effektive enn raske nøytroner, og så videre – alt dette var ting som var velkjent i Los Alamos, men de hadde aldri hørt om det før, så jeg fremsto jo som et geni for dem.
            Resultatet var at de besluttet å lage små grupper som skulle gjøre sine egne utregninger for å forstå hvordan de skulle gjøre det. De begynte å rekonstruere fabrikken, og de som hadde konstruert fabrikken var der, bygningsingeniørene, og kjemiingeniørene for den nye fabrikken som skulle håndtere det separerte materialet.
            De sa jeg skulle komme tilbake om noen måneder, så jeg kom tilbake da ingeniørene hadde konstruert ferdig den nye fabrikken. Nå skulle jeg se på den.
            Hvordan ser du på en fabrikk som ikke er laget ennå? Jeg vet ikke. Løytnant Zumwalt, som alltid gikk rundt med meg fordi jeg måtte ha eskorte overalt, tok meg til et rom hvor det var to ingeniører og et laaaaangt bord med en stabel byggetegninger, hver av dem var en av etasjene i den nye fabrikken.
            Jeg hadde hatt teknisk tegning på skolen, men jeg er ikke flink til å lese byggetegninger. De rullet ut en bunke tegninger og begynte å forklare, siden de trodde jeg var et geni. Et av problemene de måtte unngå i denne fabrikken var akkumulering. De hadde problemer som for eksempel hvis en evaporator [fordamper] var igang, den forsøker å samle sammen materialet, og hvis en ventil setter seg fast eller noe lignende, så kan ting eksplodere. Så de forklarte meg hvordan fabrikken var konstruert slik at hvis en ventil satte seg fast, så ville ikke noe skje. Det var alltid dobbelt opp av alle ventiler overalt.
            Så begynner de å forklare hvordan ting fungerer. Det kommer karbontetraklorid inn hit, uraniumnitrat herfra kommer inn dit, det går opp og ned, opp gjennom gulvet, gjennom rørene, kommer opp fra annen etasje, bluuuuuurp – de gikk kjempefort gjennom tegningene, opp-ned-opp-ned, snakket kjempefort, forklarte hele den svært svært kompliserte kjemiske fabrikken.
            Jeg blir helt forvirret. Enda verre, jeg forstår ikke engang symbolene på tegningene! Det er et symbol der som jeg først tror er et vindu. Det er en firkant med et kryss i, og de er strødd ut over hele den forbistrede fabrikken. Jeg tror det er et vindu, men nei, det kan ikke være et vindu, for symbolet er ikke alltid i kanten av rommet. Jeg må spørre dem hva det er.
            Du har sikkert vært i den samme situasjonen når du ikke har spurt med en gang? Hadde du spurt med en gang, ville det vært greit. Men nå har de snakket litt for lenge. Du har nølt litt for lenge. Hvis du spør dem nå, kommer de til å tenke ”Hvorfor i all verden har du kastet bort tiden vår?”
            Så hva skal jeg gjøre? Jeg får en idé. Kanskje det er en ventil. Jeg setter fingeren min ned på en av de mystiske små kryssene midt på side tre i tegningen og sier ”Hva skjer hvis denne ventilen setter seg fast?”, og regner med at de kommer til å si ”Det er ikke en ventil, det er et vindu.”
            Så den ene av dem ser på den andre og sier ”Vel, hvis den ventilen setter seg fast ...” og han begynner å gå opp og ned i tegningene, frem og tilbake, frem og tilbake, og så ser de begge på hverandre. Så snur de seg mot meg med åpne munner som overraskede gullfisk og sier ”De har helt rett, Sir!”
            Så ruller de sammen tegningene og går sin vei og vi går ut. Løytnant Zumwalt, som har fulgt med hele veien, sier ”Nå vet jeg at du er et geni. Jeg begynte å skjønne det da du gikk gjennom fabrikken en gang, forrige gang, og kunne fortelle dem om evaporator C-21 i bygning 90-207 dagen etter. Men det du gjorde der var så fantastisk, så jeg bare må vite, hvordan, hvordan gjorde du det?”
          Så jeg forteller ham at jeg bare forsøkte å finne ut om det var en ventil eller ikke.

Posted by Espen at 4:40 EM

Feynman om kunnskap

Richard Feynman er en av mine helter - og i forbindelse med et bokprosjekt jeg er involvert i, har jeg oversatt noen småbiter av hans to ypperlige bøker Surely you're joking, Mr. Feynman! og What do you care what other people think? Det er ikke sikkert vi kommer til å bruke disse småstykkene, men jeg gjør dem tilgjengelige her likevel. Det skjer i det håp at et norsk forlag vil ta til vettet og oversette begge bøkene, og derved skape et forbilde barn og unge med interesse for naturvitenskap kan identifisere seg med.

Her er første smakebit, som du også kan se på denne videoen. Utdraget er fra What do you care what other people think?, første kapittel (som heter The making of a scientist):

Jeg har en venn som er kunstner, og han sier av og til noe som jeg ikke er enig i. Han holder opp en blomst og sier ”Se, så vakker den er,” og jeg sier jeg er enig. Men så sier han ”Jeg, som kunstner, kan se hvor vakker en blomst er. Men du som vitenskapsmann, plukker alt fra hverandre og da blir det ikke vakkert lenger.” Jeg synes han prater tull.

            For det første, skjønnheten han ser er tilgjengelig for andre – og for meg også, mener jeg. Selv om jeg kanskje ikke er like estetisk raffinert som han er, kan jeg sette pris på en blomsts skjønnhet. Men samtidig kan jeg se mye mer i blomsten enn han ser. Jeg kan forestille meg cellene i blomsten, som også har en skjønnhet. Det finnes skjønnhet ikke bare i dimensjonen rundt en centimeter – det er også skjønnhet i mye mindre dimensjoner.

            Så er det de kompliserte prosessene som foregår inne i cellene, og andre prosesser. Det faktum at fargene i blomstene har utviklet seg for å tiltrekke seg insekter for å pollinere dem er interessant: Det betyr at insekter kan se farger. Da får man et annet spørsmål: Finnes den estetiske sansen vi har også for mindre avanserte livsformer? Det finnes alle mulige interessante spørsmål som kommer fra det å ha kunnskap om naturvitenskap, som bare øker spenningen og opplevelsen og beundringen for en blomst. Kunnskap legger bare til. Jeg kan ikke forstå hvordan den kan trekke noe fra.

Posted by Espen at 9:21 FM | Comments (2)

Januar 4, 2007

Friedman på norsk

Bare en liten melding for å si at Valentia forlag har utgitt Tom Friedmans bok The World is Flat på norsk, selvfølgelig med tittelen Verden er flat. Jeg har tidligere omtalt denne boken her og (med engelsk sammenfatning) her.

Posted by Espen at 7:27 EM | Comments (5)

Januar 2, 2007

Nattbordslesing

Lutefisk på prærienJeg ble intervjuet av Dagens Næringslivs litteraturkritiker Bjørn Gabrielsen om hva jeg hadde på nattbordet i DN i romjulen, og resultatet står i dagens DN. Jeg forsøkte meg med hans bok "Lutefisk på prærien" som jeg både har og har lest, men den lå altså ikke på nattbordet akkurat nå, siden en av mine døtre tydeligvis har stukket av med den. Men altså: En slags norsk, noe mer uflidd versjon av Bill Bryson, på sporet etter den norsk-amerikanske kulturarven (som viser seg å være forbausende vanskelig å få øye på).

Av setninger jeg husker (sitater etter hukommelsen): "Hvis du flytter til New York, kan det være vanskelig å skaffe seg nye venner. Derimot er det ikke noe problem å skaffe seg gamle venner på besøk."

Nuvel. En bok som fortjener større leserkrets (enn, som BG sa det, folk som er i slekt med ham.) Anbefales.

Posted by Espen at 7:03 EM | Comments (2)

Desember 20, 2006

Nettverksrikdom

Cover The Wealth of NetworksJeg har for noen uker siden, med stor glede, lest Yochai Benklers eminente The Wealth of Networks (som er tilgjengelig i fulltekst på nett, og med egen wiki), men hatt litt for mye å gjøre for å skrive den skikkelige anmeldelsen boken fortjener. Benkler tar alle de emnene man leser om og snakker om til daglig, som Web 2.0, opphavsrett, telekomregulering og kunnskapsproduksjon, og setter det sammen til en koherent analyse hvor man nikker gjenkjennende og finner noe siterbart på hver side. Minner på mange måter om Eric Hobsbawms historieskriving (uten politisk sammenligning forøvrig). Dette er boken å gi til akademikere som lurer på hva kunnskapssamfunnet egentlig handler om, og som ikke vil ha Lawrence Lessigs juridiske vinkling eller Shapiro og Varians økonomifokus. Glimrende.

Nok om det - dette innlegget var egentlig ment som en henvisning til Vox Publicas lille intervju med Benkler - gakk hen og les det. 

Posted by Espen at 8:51 EM | Comments (1)

November 4, 2006

Blånekt!

Glimrende kronikk av Catrine Telle om en lett gjenkjennelig (men sylskarpt beskrevet) tendens i samfunnet.

Posted by Espen at 9:02 FM | Comments (1)

Oktober 22, 2006

1000 bøker man bør lese før man dør

Slike lister er nokså skumle - man blir litt oppgitt over alle de bøkene man ikke har lest (for ikke å snakke om de man har kjøpt men ikke lest ennå, eller de man bare kommer litt inn i, som f.eks. Infinite Jest.)

I alle fall: Her er en liste over 1000 bøker man bør lese før man dør. Den er fra en bok av samme navn, og som vanlig er det jo mange valg man kan lure på. Hvorfor i all verden ha med tre bøker av Gertrude Stein, for eksempel, og ikke ha med Andre Malraux' Menneskets lodd eller noe av Orhan Pamuk?

Uansett, jeg lastet listen inn i et regneark, gikk gjennom den og fant at jeg har lest 138 137 av disse og eier 143144. Med nåværende tempo må jeg derfor leve til jeg er 332266 år gammel for å komme gjennom den. Her må tydeligvis noe gjøres.

Forventet levetid ved fødsel i Norge er ca. 80 år. Hvis vi regner med at man ikke begynner seriøs lesing før sånn ca. 13, må man altså lese 15 bøker fra denne listen i året for å komme gjennom. Det tror jeg blir i hardeste laget, særlig siden den inneholder Proust, Tolstojs Krig og fred, og ganske mange av Dickens. For ikke å snakke om før nevnte Infinite Jest og to mursteiner av Thomas Pynchon. På den annen side tar ikke Om mus og menn og novellene til Poe så lang tid. Planlegging og systematikk blir i alle fall nødvendig: Hvis vi regner 15 bøker i året med gjennomsnittlig 250 sider i hver, blir det 3750 sider i året, eller 10,4 om dagen.

10 om dagen høres jo litt mer overkommelig ut. Kanskje en tanke for Foreningen !les? 

(Via Marginal Revolution.)

Posted by Espen at 4:10 FM | Comments (1)

September 21, 2006

Leseplatefeber

Jeg er redd jeg har begått litt spaltisteri igjen, denne gang i N24.no, hvor jeg skriver om leseplater og hvordan de kanskje vil påvirke forlagsbransjen. Det er jo slikt som skjer.

Posted by Espen at 6:02 EM

August 30, 2006

Den elektroniske iliaden

IliadPaal Lykkja tipset meg om den Linux-baserte leseplaten Iliad, fra Irex Technologies. Denne lille lekkerbiskenen kan lese og lagre HTML, PDF og andre typer dokumenter, brukes som notatblokk, veier 340 gram og har batteri som skal vare en uke (reportasje her). Jeg skal ut og reise endel fremover - kanskje dette er måten å lese på: Kjøp en bok, scann den inn, legg den inn på Iliad'en via USB eller nettverkskabel, og du kan ha med deg hundrevis av bøker på flyturen. Eller last ned en bok fra Googles rikholdige samling av frigitte verk. Hvis skjermen er så tett opp til papirkvalitet som man lover, er dette virkelig litt av et hjelpemiddel, ikke minst for skoleelever med tunge ranseler.

€650 begynner å se brukbart ut, rent prismessig, også. Og med Linux-base og åpne standarder kan man kaste seg over alle de bøkene Google nå gjør tilgjengelige som PDF. Og kanskje Eirik Newth kommer ett skritt nærmere sitt mål om den perfekte leseplaten.

Oppdatering 9. september 2006: Aftenpostens Per Kristian Bjørkeng har testet Iliad og rapporterer tilbake om et tidlig, men utmerket produkt. Kanskje vi endelig blir kvitt de tåpelige og utdaterte papir-lærebøkene?

Posted by Espen at 4:18 EM | Comments (1)

August 7, 2006

Å vurdere bøker etter omslaget

Syphilia Morgenstierne leser og liderSyphilia Morgenstiernes kronikk i Aftenposten idag er en klassiker: Hun slakter innkjøpsordningen etter at hun har lest gjennom en fjerdedel av årets innkjøpte romaner og funnet at mange av dem ikke er romaner (men kalt det for å bli kjøpt inn) og mange av dem er så dårlige at det ikke ser ut til at noen har lest dem. Dessverre later det også til at denne mengden søppel kveler de få gode romaner som gis ut, enten ved at leserne ikke finner dem, eller ved at uavhengige forlag presses ut til fordel for de store.

Kronikken hennes minner meg om et lignende slakt for noen år siden: Nobelprisvinneren Richard Feynman havnet i en komité som skulle vurdere skolebøker i naturvitenskap for skolene i California. Til forskjell fra de andre komité-medlemmene, satte han seg ned og leste alle bøkene, og fant at de var elendige, alle sammen. Han fant også ut at noen av bøkene ikke hadde tekst - bare blanke sider - fordi de ikke var ferdig ennå. Allikevel hadde noen av komité-medlemmene gitt disse bøkene gode vurderinger, basert på brosjyrer om hva de skulle inneholde, eller rett og slett ingenting. Som Syphilia, skrev han om sine opplevelser (inkludert å bli tilbudt prostituerte av et av forlagenes selgere) i et essay som har blitt en klassiker.

Men heller ikke Californias innkjøpsordning ble endret.

Man kan dreie en debatt ved å ta tak i fakta, og det skal bli interessant å se hva Syphilias skjema avstedkommer. Jeg regner med en dundrende taushet, for jeg har ikke hørt protester fra noen av de forfatterne hun slakter ennå. Kanskje hun burde gå et hakk lenger, og liste navnet på forlagskonsulenten, ikke bare forlaget, i sitt skjema...

Posted by Espen at 8:56 FM | Comments (18)

Juli 3, 2006

Slett ikke broken

Broken FlowersKom over en DVD på den lokale utleiesjappen med mindre action og høyere terningkast enn hva som vanligvis finnes der: Broken Flowers, skrevet og regissert av Jim Jarmusch. En lavmælt og spennende film med Bill Murray i storform som en over-the-hill kvinnebedårer som leter etter en mulig sønn. Forbausende kjente skuespillere som Sharon Stone, Frances Conroy, Jessica Lange (som virkelig gjør et litt skremmende og antakelig ikke helt tilsiktet inntrykk med plastikkansiktet sitt) og Tilda Swinton. En ettertenksom komedie som ikke undervurderer seeren.

Anbefales!

Posted by Espen at 12:10 FM | Comments (1)

Juni 5, 2006

Tegner til en bra høst

Ny bok fra Bill Bryson: The life and times of the Thunderbolt Kid.

Posted by Espen at 4:36 FM

Mai 16, 2006

Gratulerer, Eirik!

Hvorfor dør vi (Eirik Newth)Eirik har gått bort og vunnet Nordisk Barnebokpris 2006 for boken "Hvorfor dør vi?", som jeg gjerne kan anbefale til alle som ønsker å gi barn - og sikkert også seg selv - en forståelse for hva døden er og hvilke forestillinger mennesker har om den.

Boken er interessant ikke minst som prosjekt - Eirik har klart å balansere mellom det vitenskaplige og det livssynspregede, uten å dette ned de mange hullene som dette temaet kan by på. Hovedinnstillingen er allikevel at døden er et naturfenomen og at den er naturlig - og diskuterer så ulike sider, ikke minst hvordan den føles å du, på en måte som er egnet til å skape kunnskap uten redsel, men også uten forskjønning.

Anbefales - og gratulerer!

Posted by Espen at 4:46 EM | Comments (1)

April 27, 2006

Levende byer

Her er et glimrende sammendrag av nylig avdøde Jane Jacobs' bøker om byutvikling og økonomi. Pensum for byplanleggere, økonomer og politikere. Og resten av oss.

(Via O'Reilly Radar) 

Posted by Espen at 12:37 EM

April 11, 2006

D-dagen nok en gang

Michael Tamelander og Niklas Zetterling: D-Dagen: Den allierte invasjonen i Normandie 1944. spartacus 2004.

Denne fremstillingen av invasjonen i Normandie skiller seg lite i sak fra f.eks. Ambrose's versjon (som dannet grunnlag for TV-serien Band of Brothers og filmen Saving Private Ryan, bortsett fra at den fremhever et faktum som historien (som naturlig nok skrives av seierherrene) har underslått, nemlig at den tyske krigsmakten viste seg kvalitativt bedre enn de allierte - som først og fremst seiret i kraft av sin tallmessige og materielle overtak. Tamelander og Zetterling tilskriver dette ledelsesstrukturen og den desentraliserte myndigheten i den tyske hæren, som på mange måter var mye mer moderne enn amerikanerne, engelskmennene, og særlig russerne. Amerikanerne og engelskmennene holdt seg i større grad til planen, mens tysk befal improviserte og tok initiativ fordi det ble forventet av dem. En annen faktor som gjorde invasjonen vanskelig for de allierte var at tyskerne hadde mye bedre stridsvogner og panservernvåpen. Av den grunn brukte de allierte i stedet artilleri og flyvåpen, og "bombarderte seg frem".

Jeg leste denne i norsk oversettelse, og den skjemmes av endel trykkfeil, særlig mot slutten. En vedvarende irritasjon med denne typen bøker er fraværet av detaljerte kart - antakelig er historikerne så inne i situasjon og geografi at de mener det meste fremgår av teksten. De kartene som følger med, er lite detaljerte og mangler stedsnavn og andre referanser som brukes i teksten.

Utover det, en nøktern, men relativt fyldig fremstilling av invasjonen. 

Posted by Espen at 5:23 EM

Mars 31, 2006

Ideologi som kategoriseringsimperativ

En av gledene ved å ha undervisningsfri (som jeg har dette semesteret, for første gang på ni år) er å kunne lese Morgenbladet med en kopp kaffe en fredag morgen, i stedet for å stresse avgårde til forelesningssal og veiledning. Jeg dysser ned min indre Weber ved å vise til at den tiden som går med til å lese avisen, er den tiden jeg ellers ville brukt til å stå i kø eller sitte på bussen, samt at bloggskriving med et nødrop muligens kan kalles faglig arbeid. Eller i alle fall avkobling.

Uansett, Morgenbladet er usedvanlig bra denne uken, ikke minst på grunn av Lasse Midtuns glimrende essay "Kommunismen som antihumanisme", en anmeldelse av tre nylig oversatte bøker om henholdsvis Lenin, Stalin og Mao. Anbefales for alle som ikke måtte skjønne hva som egentlig lå bak gymnaslærer Pedersen. Jeg leste deler av Mao-boken i USA i November, og fikk vel bekreftet det jeg ante etter å ha snakket med kinesere som levde gjennom kulturrevolusjonen.

En ting som slår meg den voldsomme trangen til kategorisering som gjennomstrømmer politisk debatt. Jeg var på et møte i Fritt Ord for litt siden, et nokså kjedelig møte om blogging og journalisme. En journalist fra Klassekampen sa mye rart, ikke minst understreket hun at en fare med blogger var at det var uklart hva slags ideologi som lå bak. Det skulle være viktig at man var medlem av en synlig gruppe eller tonet ideologi, slik at man visste hvor folk kom fra.

Etter mitt skjønn er jo dette stikk i strid med forutsetningen for all dialog: I en dialog skal man høre på argumentene i seg selv, uavhengig av hvem det er som fremsetter dem (innenfor rimelighetens grenser, i alle fall.) Og det er kanskje her ideologiene faller sammen: Man ønsker ikke å høre ubehagelige sannheter, fordi de krenker ens verdensbilde. Islamske og for den saks skyld kristne fundamentalister (som f.eks. biskopen i Oslo) ønsker ikke at fakta som strider med deres verdensoppfatning skal komme frem - og betegner derfor selve faktafremstillingen som et ideologisk angrep.

Den amerikanske (liberal-konservative, for all del) humoristen P. J. O'Rourke sier at forskjellen på ideologi og dialog er at ideologene aldri kaster ting - slik anti-semitter fortsetter å henvise til The Protocols of the Elders of Zion, for eksempel, eller new-age aper fortsetter å snakke om at vi bare bruker 10% av hjernen og derfor har uante mentale muligheter. Det faktum at disse tingene er avvist som henholdsvis fabrikasjon og tullprat spiller ingen rolle - man hører ikke kritikken selv om den er aldri så knusende, men avviser den ved å kategorisere motstanderen som tilhørende en gruppe som ikke har meningskraft.

Det klages mye over at ideologiene har mistet sin makt, at man ikke har "skikkelige" politiske diskusjoner lenger, at politikere er blitt administrerende direktører for sine land og ikke har handlingsrom. Jeg synes det er strålende - de fleste ideologier har en lei tendens til å trekke  i retning av tyrannier hvis de får slippe til. Anti-ideologi som ideologi er også farlig når den blir for ideologisk.

Nuvel, på tide å gjøre noe annet. Samt å fortsette å unngå kategorisering, unntatt muligens til Paul Fussells "category X".

Posted by Espen at 8:33 FM | Comments (1)

Mars 30, 2006

De lesende analfabeter

Sven Kærup Bjørneboe legger ikke fingrene imellom i Dagbladet, der han argumenterer for fullstendig frislipp i markedet i stedet for de store forlagenes fokus på det han kaller "de lesende analfabeter."

Et fantastisk uttrykk, og meget presist. Bare sjekk Dagens Næringslivs "På Nattbordet"-spalte. Så får vi heller bære over med at Dagbladet omskriver det til "de lesende alfabeter"...

(Via depesjer.no). 

Posted by Espen at 9:56 FM | Comments (1)

Februar 14, 2006

Depesjer

Jeg er enig med Kjetil Johansen i at Depesjer absolutt er et sted å titte innom. Og de har RSS!

Posted by Espen at 12:47 EM | Comments (4)

Januar 5, 2006

Parodiparodiparodi

MadonnagåtenI utgangspunktet trodde jeg ikke det var mulig å parodiere Da Vinci-koden - boken er så elendig at den er en parodi på seg selv allerede. Men Nærum & co klarer det. Madonnagåten er en parodi på en parodi på noe som burde være en parodi.

Tonen slås an allerede i det første kapittelet, hvor Orkla- konsernets klønete og selvplagende polske leiemorder Karel holder museumsdirektør Sondre Nugren i sjakk med pistol:

"La vær da," sa østeuropeeren. "Men fortell meg hvor de er. [...] Gjenstandene jeg leter etter. Tingene som for enhver pris ikke må komme for en dag.
Nugren nikket megetsigende. "Å, de ja."
"Det er ikke lett å forklare når man er nødt til å snakke i så generelle vendinger," unnskyldte den rødhårede mannen seg.
"Nei," sa Nugren. "Men så blir det mye mer spennende på den måten."
Boken fortsetter i samme stil, og introduserer politidirektør Evelyn Drepenkvist, historiker og hovedperson Bror Anton Lamsen, en kvinnelig hovedperson med navn Renate T. Rognkvist, og hovedskurken Remo Haugen. Og så videre. Flittig bruk av kursiv og vannvittige logiske kort- og lange slutninger, samt den sedvanlige tre-kapitlers ventetiden fra en ledetråd oppdages til noen gidder fortelle leseren hva den er gjør at ingen kan lese denne boken og deretter få noe som helst ut av Da Vinci-koden. Men jeg tror ikke de to leserkretsene er særlig overlappende...

Her er en smakebit til:

Kriminalpolitisjef Rogersen sto utenfor bygården til Grallnes, og kikket opp mot den eneste leiligheten som hadde lys i vinduene. [...] Den dresskledde mannen på gesimsen var forsvunnet nå. Rogersen syntes det var pussig at noen drev og klatret på gesimsen midt på natten, men han regnet med at det var den gode, gamle historien om en mann som kommer hjem før tiden og hustruen som må ekspedere elskeren ut gjennom vinduet. Bare ikke naken denne gangen. [...]
"Rogersen!" En betjent kom løpende bort til ham. "Vi har funnet noe mistenkelig." Han pekte på en Ford Taunus som sto parkert litt lenger nedi gaten. "Det er ingen her i strøket som frivillig ville kjørt rundt i en sånn bil, den må tilhøre en inntrenger.
Rogersen lurte på hvem det kunne være, men så kom han på mannen i dress. Den utskremte elskeren. Han hadde hørt at vestkantfruer tente på østkantgutter.
Anbefales. I små doser av gangen, som med Monty Pyton.

Posted by Espen at 12:33 EM | Comments (1)

Januar 3, 2006

Pepys' blogg

Et interessant bloggprosjekt er Pepys' Diary - en gjenskapning av dagboken til den gamle libertineren, byråkraten og bokelskeren. Pepys var administrativt ansvarlig for den engelske marinen - mange historikere mente han skapte den engelske marinen som kom til å spille en stor rolle i oppbyggingen av det engelske imperiet - og litt av en politiker. Idag er han kjent for sin svært menneskelige og frisinte dagbok, skrevet i en kode han trodde aldri ville bli knekket.

Mindre kjent er kanskje (og det er mulig at jeg tar feil her, har ikke funnet dette tross mye googling) at Pepys var mannen bak uttrykket "en rød tråd": Han løste problemet med tyveri av tauverk fra marinen ved å få gjennom en bestemmelse om at alt tau som tilhørte marinen skulle ha en rød tråd innslått - og forbød sivilister å eie tauverk med en rød tråd i.

Dagbøkene er spennende og morsomme - han er meget bekymret for sin økonomi, smisker for de med makt, krangler med sin kone, og er utro når han kan, selv om han angrer fælt etterpå. Men er også en dyktig administrator, opplever brannnen i London, er opptatt av kunst og kan ikke så lite om storpolitikk. En spennende og meget menneskelig skikkelse, dengang og idag.

Posted by Espen at 7:32 EM | Comments (1)

Desember 27, 2005

Harry Hole nummer seks

Årets julelesning ble Jo Nesbøs siste krim, Frelseren, med Harry Hole, alkoholisert og kontroversiell superpolitimann. Årets bok er en av de bedre - særlig liker jeg at Nesbø holder orden på alle tråder i fortellingen (og de er ganske mange) og rydder dem opp etterhvert - det er få overflødige personer i en Nesbø-roman. Dessuten lærer man litt av hvert av unyttig informasjon - for eksempel hva en Lange 1 Tourbillon er, men jeg fant ingenting om "svart metzner." Uansett, spennende plot og bra person- og stedsskildringer, absolutt en bok å slappe av med mellom slagene.

Anbefales.

Posted by Espen at 11:43 FM | Comments (2)

Desember 24, 2005

Og så var det jul igjen

Det stunder til juletid, nettopp ferdig med rosenkålen, bikkja har blitt gredd og juletreet pyntet, og dermed er det tid for å ønske alle en god jul.

Dagens julebokanbefaling er forøvrig Nisser og småtroll av Olav O. Aukrust, illustrert av Kjell Aukrust, Dreyers forlag 1961. Ikke å finne i noen butikk, så den er mitt forslag til nyutgivelse julen 2006.

PS: De som ønsker seg en faglig oppdatering, kan jo lese Tyler Cowen's råd for en økonomisk effektiv julaften (del to og tre kommer i tillegg.) Godt å vite at det finnes en holdbar teoretisk grunn til å glemme julekortene i år.

Posted by Espen at 11:33 FM

November 25, 2005

Flat verden

flat verden bokomslagI min engelskspråklige blogg, Applied Abstractions, har jeg postet noen kommentarer om Thomas Friedman's nye bok The World is Flat, som er i ferd med å bli en "must read" (velfortjent, må jeg si) for alle som vil diskutere globalisering. (For den slappe student og raske leser har jeg også postet mine notater om boken, uten kvalitetsgaranti.)

Her i Tversover har jeg tenkt å filosofere litt over hva Friedman's bok har å si spesifikt for Norge - og for norske lesere. I mine kommentarer skriver jeg at man med fordel kan hoppe over de første 10 kapitlene og rett på kapittel 11, der Friedman skriver om implikasjonene av globalisering for den "ikke-flate" - det vil si, ikke-globalisert verden. Dette fordi Friedmans beskrivelse av firmaer og andre globaliserende faktorer er velkjent for de fleste amerikanere og andre engelskspråklige.

For den jevne nordmann - og i hvert fall for den jevne norske politiker - tror jeg imidlertid at hjemmeleksen må bli hele boken. I vår lykkelige lille oljeprovins er vi - med unntak av mobiltelefoner og IKEA - lite kjent med i hvilken grad forretningsprosesser og forsyningskjeder er globalisert, og vi kjenner ofte ikke noe til de firmaene som er de fremste eksponentene for disse aktivitetene. Vi har ikke UPS, Federal Express, eBay, Wal-Mart, eTrade, Dell eller JetBlue, i hvert fall ikke i den grad amerikanerne har dem. Årsaken er som regel at det norske markedet er for lite for disse firmaene. Vi har heller ikke outsourcing eller offshoring i samme grad som amerikanerne, dels fordi så mye av vårt næringsliv er bundet opp i naturressurser, dels fordi vi snakker norsk, som relativt få gjør i India (men kanskje mange nok gjør i Pakistan?)

Den jevne nordmann, trass i svenskehandel, ville nok bli forundret over hvor internasjonalt sammenknyttet og digitalisert verden har blitt. Derfor - les Friedmans beskrivelse både av hva som skjer, og hvordan USA skal forholde seg til denne utviklingen.

Amerikanerne er høyst bekymret for hvordan det skal gå med deres konkurranseevne fremover, et standpunkt som kan virke bisarrt for et land som har halvparten av verdens Nobelpriser. Men bekymringen er reell, og i motsetning til mange europeiske land gjør man noe med det.

En annen liten note som det kan være viktig å få med seg: Her i USA vil store deler av befolkningen fremholde Friedman som venstreorientert, selv om han i sin kritikk av antiglobaliseringsbevegelsen sparker ganske kraftig til det som kalles venstreside i Norge. Jeg oppfatter ham som liberaler, men vil med dette rette en advarsel til alle dem som ser på ham som en heiagjengleder for store amerikanske firma: Friedman representerer en farbar middlevei mellom ideologiske bakstrevere både på høyre (George Bush) og venstre (Cæsar Chavez) side. I motsetning til mange av sine kritikere, har han både reist mange steder og snakket med mange beslutningstakere. Han ser globalisering ikke som en bevisst bevegelse (en konspirasjon, slik mange redde mennesker ser det) men som det uavvendelige resultat av fri informasjonsflyt, fri vareflyt, fri kapitalflyt og fri flyt av menneskelig talent.

Det er vanskelig å argumenter mot disse fire frihetene, men vi må vite hva de fører til. Så langt har jeg ikke funnet noen som gir et bedre bilde enn Thomas Friedman. 

Anbefales. Og les boken før du leser kritikerne. 

Posted by Espen at 10:45 EM

November 19, 2005

Bokfangst II

Etter en uke klistret til tastaturet var det på tide med et lite bokraid igjen, og denne gangen gikk turen til MIT Press Bookstore, som ligger på Kendall Square, i et lite lokale rett ved siden av T-baneoppgangen (ikke å forveksle med den "offisielle" universitetsbokhandelen MIT COOP som ligger rett over veien og heller ikke er dårlig.)

Denne gangen fikk jeg med meg:

Skulle gjerne ha kjøpt en hel del til, men vekt- og budsjettbegrensninger begynner å gjøre seg gjeldende. Hvorfor i huleste får man ikke kjøpt dette i Oslo? Eller får man det - finnes det kjempekvalitetsbokhandler som jeg ikke vet om?

Kvelden ble brukt til en hamburger på Mr Bartley's Burger Cottage og en liten sving innom Harvard COOP, der jeg anskaffet Tom Friedman's The World is Flat, som er litt av et adrenalinrush for folk som er opptatt av globalisering og teknologiutvikling. Kjempegøy.

Posted by Espen at 6:46 EM | Comments (3)

November 6, 2005

Bokfangst

En god grunn til å reise til Boston er bokhandlene - min favoritt er Harvard Bookstore, en av de få gjenværende uavhengige bokhandler i USA. Dit har jeg ikke dratt ennå, men i kveld hadde jeg meg en liten tur innom Harvard COOP, universitetsbokhandelen på Harvard, og kom ut igjen med:

Dalrymple, T. (2005). Our Culture, What's Left of It: The Mandarins and the Masses. Chicago, Ivan R. Dee. Dalrymple har vært lege i britiske fengsler og slum i 15 år, og har også brukt mye av sin tid som lege i krigsområder. Han skriver moralisererende om nedbryting av samfunnsnormer og hvordan moteriktige teorier om samfunn og mennesker gjør mer skade enn gagn. En slags moralistisk versjon av Steven Pinker, med andre ord. Best av alt - han skriver så glitrende godt:

Of the thousands of patients I have seen, only two or three have ever claimed to be unhappy: all the rest have said that they were depressed. This semantic shift is deeply significant, for it implies that dissatisfaction with life is itself pathological, a medical condition, which it is the responsibility of the doctor to alleviate by medical means. [...] A ridiculuous pas de deux ensues: The patient pretends to be ill, and the doctor pretends to cure him. In the process, the patient is willfully blinded to the conduct that inevitably cause his misery in the first place.
[...]
There has been an unholy alliance between those on the left, who believe that man is endowed with rights but no duties, and libertarians on the right, who believe that consumer choice is the answer to all social questions, an idea eagerly adopted by the left in precisely those areas where it does not apply. Thus people have a right to bring forth children any way they like, and the children, or course, have the right not to be deprived of anything, at least anything material.
Diamond, J. (2005). Collapse: How Societies Choose to Fail or Succeed. New York, Viking. Diamond's Guns, Germs and Steel er en av mine favoritter. Denne boken handler om samfunn som gikk under, og hvorfor. Det har vært endel debatt om hans konklusjoner rundt hvorfor Grønnland ble avfolket - jeg ser frem til lære noe nytt, som jeg gjorde nesten på hver side av hans forrige bok.

Hagel, J. and J. S. Brown (2005). The Only Sustainable Edge. Boston, MA, Harvard Business School Press. John Seely Brown, som jeg møtte første gang for litt over et år siden, var tidligere forskningssjef for Xerox (og det berømte PARC-senteret). Han har sammen med John Hagel (eks-McKinsey) skrevet en rekke artikler om bruk av ny teknologi og nye måter å tenke på. I denne boken skriver de om "productive friction and dynamic specialization" - blant annet om hvordan vestlige firma kommer til å dra nytte av outsourcing til India og Kina ikke bare ved kostnadsreduksjon, men ved økt innovasjon. Dette er den intelligente etterspørselssiden av den globale økonomien, og en bok vi nordmenn bør lese i lys av våre problemer med å tiltrekke oss smarte utlendinger.

Kaplan, R. S. and D. P. Norton (2005). Strategy Maps: Converting Intangible Assets into Tangible Outcomes. Boston, MA, Harvard Business School Press. Denne vet jeg ikke mye om foreløpig, men Kaplan og Norton sto bak begrepet "Balanced Scorecards" som har gått som en farsott gjennom mange firma (med blandet resultat). Denne boken er interessant fordi den er operasjonell - den gir en metode for å gjennomføre strategi, basert på et teoretisk fundert rammeverk.

Levitt, S. D. and S. J. Dubner (2005). Freakonomics. Denne boken er nesten bare moro: Levitt og Dubner bruker økonomisk teori til å forklare hvorfor ting er som de er - særlig samfunnstrekk som man ikke skulle tro ville egne seg for økonomisk analyse. En rekke av essayene i denne boken har vært publisert tidligere, blant annet den om økonomien i narkotikahandel, hvordan reduksjonen vi ser i kriminalitet egentlig mest handler om demografiske endringer (færre unge menn, som står for det meste av kriminaliteten) eller om hva som er mest farlig: Et skytevåpen eller et svømmebasseng?

---- 

Fornøyelsen av å handle bøker i Boston (eller, rettere sagt, Cambridge) blir selvfølgelig forsterket av at det er kafeer i alle bokhandler, og at man kan sitte og lese bøker i bokhandelen hvis man ønsker. Samt at man kan gå inn på en hvilken som helst kafe med en stabel bøker, sette seg og lese (og, om man ønsker, ta opp PCen og surfe litt på det tilgjengelige trådløse nettverket) uten at noen løfter et øyebryn.

At kaffen er billig og god, skader heller ikke.

Posted by Espen at 3:16 FM

Oktober 27, 2005

Til sindets munterhet

Hvis man ønsker å starte dagen med godt humør, anbefales en titt i Johan Borgens Far, mor og oss, et muntert portrett av en livlig familie ført til pennen av en jente på sånn rundt 15. Fantastisk språkføring:
Når far forteller om hvordan det var mens han var ung og mor var barn er det akkurat som han underviser i historie eller peker med stokken på noen svære murhus søndag formiddag og sier hva den løkken het som var der hvor husene står nå og at han lekte der. Far har lekt under alle de største husene i byen og gått i klasse med alle som blir dømt for underslag eller står noe annet om i avisene. På den måten blir fars fortid så fjern og mystisk og Turid tror han var barn på Peter den stores tid og gikk på villsvinjakt i Uranienborgskogen, men far sier det er fordi allting går så fort nå.
Anbefales!

Posted by Espen at 9:10 FM

Oktober 20, 2005

Eric Schmidt forsvarer Google Print

Eric Schmidt forsvarer Google Print i et innlegg i Wall Street Journal (og plassert i Google's blogg, slik at man kan diskutere det). Glimrende skrevet partsinnlegg, jeg ser frem til et solid svar fra den amerikanske forleggerforeningen.

Posted by Espen at 3:04 EM

Oktober 19, 2005

Slutten på det meste

Morsom artikkel av Bryan Appleyard i The Sunday Times: Mens vi venter på at lyset slukkes.

Jeg er litt usikker på om Appleyard er seriøs eller ikke - de folkene han skriver om er det. Men å redde verden med Think-biler og å dyrke grønnsaker i hagen? 

Posted by Espen at 3:10 EM

Oktober 9, 2005

Teknikkens vidundere

Da jeg var 11 år gammel fikk jeg to bøker i presang av min bestefar. De het "Teknikkens vidundere" og er skrevet av Edgar B. Schieldrop, som var første formann i NTHs studentersamfund. Jeg har dem fremdeles, de er skinninnbundet, utgitt i 1935, og gir en oversikt over hva som på den tiden var teknologifronten innen biler, tog, fly, radio og telekommunikasjon. Bøkende er fascinerende - populærvitenskap på sitt beste. Selv om jeg fikk dem sånn rundt 1970 var de for meg interessante fordi de viste meg at all teknologi er interessant omtrent uansett, bare man har evnen til å la seg fascinere. (Sånn i parentes bemerket: Her for noen måneder snakket jeg med en leder i et europeisk firma som leverer sand og stein - og fant at de hadde intrikate koordinasjonsproblemer, avansert informasjonsteknologi, og et problem med økende konkurranse fra Kina. Ikke akkurat det jeg hadde trodd om en kjede med sandtak og pukkverk.)

Teknikkens vidundere har fabelaktige bilder av stupbratte jernbaner i Sveits og rakettbilen til Adam Opel, og historiens sus oppfattes øyeblikkelig når man leser om skip som ble senket under annen verdenskrig eller ser en teknisk analyse av hvorfor Titanic sank (det hadde med antall lukkede kammere som ble revet opp å gjøre).  Det er liksom noe eget med å lese om uavhengig fjæring eller rotorseil (et vidunderlig forsøk på å konkurrere med dampskipene med et skip som i stedet for seil hadde store vertikale sylindere som roterte med forskjellig hastighet for å utnytte vindkraften) når dette er beskrevet som nye og lovende teknologier. En annen ting man lærer er at forbausende mye teknologi ble oppfunnet mye tidligere enn man tror - for eksempel feiret datamusen 40-årsjubilum i fjor.

Jeg har savnet moderne bøker som Teknikkens Vidundere. En litteraturgenre vi mangler i Norge er den tykke, litt dype populærvitenskaplige boken. Vi har ingen Steven Pinker eller Jay Gould, men det hjelper litt at Bill Brysons Short History of Everything er oversatt til norsk. Kanskje manglende søkning til ingeniør- og datastudier - eller teknologiinteresse overhodet - kan skyldes manglende mentale innfallsporter slik Schieldrops bøker var for meg?

PS: Det ryktes at Jared Diamond's Guns, Germs and Steel kommer på norsk. Og jeg kjøpte nettopp Diamond's Collapse på haugenbok.no for kr. 119,- fritt tilsendt. Det er neste så man kan begynne å tro at Norge kan bli sivilisert på et eller annet tidspunkt.

Posted by Espen at 10:43 FM

Forfattere uten filter

Akkurat nå sitter jeg på Kastrup og fordøyer inntrykkene etter en dag på seminar med NFFO. Jeg lærte en hel del - blant annet at forfattere og forfatterforeninger er langt fra så bakstreverske som fryktet - og fikk levert mitt innlegg (PDF) sånn noenlunde. Min jobb var å skape litt bråk, og det tror jeg at jeg klarte, selv om Eirik Newths innlegg (PDF) hadde forberedt grunnen på forhånd og folk var advart.

Jeg hadde regnet med å måtte slåss gjennom en masse oppfatninger om at man på noe sett kunne holde markedet ute og den teknologiske utviklingen tilbake, men forfattere er tydeligvis mer oppegående enn som så - mange interessante mennesker med gode ideer om fagbøker de kunne tenke seg å skrive eller hadde skrevet. Dessuten lo opptil flere av dem av vitsene mine, og det er jo noe som foredragsholdere liker.

Et vanskelig spørsmål fikk jeg - en person påpekte det paradoks at på den ene side hevder jeg at "… den som presenterer den beste kombinasjonen av kvalitet, pris og tilgjengelighet vil tjene mest penger." Så kaller jeg litt senere da Vinci-koden for et makkverk - men den er jo en bok som selger mye. Dette er et paradoks - hva mener jeg egentlig?

Det er et paradoks for meg også - det irriterende faktum at når folk får velge selv, så leser de heller om astrologi enn astronomi, om tippesystemer fremfor økonomi, og elendige smørerier fremfor skikkelig litteratur. Så jeg må nok moderere min noe bastante uttalelse og si at kvalitetslitteratur - også den smale litteraturen - i et fritt og stadig mer digitalt marked vil trives utmerket. Det faktum at mange kjøper Dan Brown betyr ikke at ingen kjøper Matthew Pearl, for eksempel. Hvis bransjen går for inntjening, og produksjonskostnadene faller så lavt at man tjener penger fra solgte eksemplar nummer 300, bør nesten hva som helst kunne utgis i Norge. Problemet er at forlagene og bokdistribusjonen ikke er effektiv nok - og at forfattere ikke forstår eller ser på det som sin jobb å tiltrekke seg oppmerksomhet. Siden vi går inn i en verden hvor kampen står om oppmerksomhet (hvor 15 minutter etterhvert blir til 15 sekunder) vil antakelig suksessformelen for forfatter - og forlag - endres.

Jeg oppfattet i alle fall forfatterne som betydelig mer endringsvillige enn forlagene. Det kan være utvalgsskjevhet. Folk som deltar på et seminar om endringer i markedet er antakelig mer endringsvillige - eller i hvert fall oppmerksomme på mulige endringer - enn flertallet. Jeg tror at de fleste forfattere har alt å vinne og lite å tape på en fluid og dynamisk medieverden - så lenge man klarer å opprette og fastholde sin medieidentitet.

 En annen bonus med seminaret var å få snakke med folk som leser bøker. Mange bøker. Samt å konstatere at for enkelte spørsmål - som for eksempel om det er viktig at vi har en sterk faglitteratur på norsk - så er det lov ikke å ha en mening. Eller i hvert fall å være i tvil.

Posted by Espen at 9:58 FM | Comments (2)

Oktober 2, 2005

Neste PFIT

Vil bare i all beskjedenhet (ahem) få melde at neste PFIT-møte er den 10. oktober. Foredragsholdere blir undertegnede og Eirik Newth, og temaet blir forfatteres vilkår i en digital hverdag. Eirik skal snakke litt om den teknologiske fremtiden, og jeg litt om den økonomiske - men vi kommer nok til å tråkke litt i hverandres bed også, siden han er teknologiforfatter med økonomiske interesser og jeg egentlig er økonom med skapteknologiske tilbøyeligheter. Utgangspunktet er innlegg vi har holdt på et seminar avholdt av NFFO 8-9 oktober. Eirik Newths innlegg hadde tittelen "Når papiret blir nisjemedium" (PDF) og Espen Andersens "Når forleggeren blir filter" (PDF)

Stedet er Rosenkranzgaten 7 (Håndverkeren), og tidspunktet er kl. 1900. Velkommen!

Posted by Espen at 10:42 FM

Oktober 1, 2005

O'Reilly som fremtidens forlegger

Tim O'Reilly, som startet O'Reilly media og som jeg mener er et eksempel på hvordan et fagbokforlag skal operere, er portrettert av Steven Levy i Wired. Glimrende artikkel - og et glimrende forlag, som ble kjent for å skrive manualer som var kortfattet, dype og ærlige.

Posted by Espen at 2:12 EM

September 24, 2005

Gyldendal som søppelleverandør

Marlo Morgan forsideJeg kan nesten ikke tro det: Gyldendal har i 2004 gitt ut nytt opplag av Marlo Morgans svindelbok Det virkelige folket, en New Age bok "fra virkeligheten" om en lege som vandrer tvers over Australia sammen med en gruppe urinvånere.

Boken er ikke bare elendig skrevet og fremstilt som sann, den er svindel fra ende til annen, noe som blir klart for enhver som leser mer enn 20 sider inn i den. Marlo Morgan påsto inntil for få år siden at den var sann, men måtte til slutt gi seg etter at rasende australske urinnvånere forlangte en unnskyldning og at hun sluttet å reise rundt og holde misvisende foredrag om dem. Morgan er ikke lege, hun har antakelig aldri vært i Australia, og hennes beskrivelser av australsk natur og urinvånernes kultur er så full av feil at det blir latterlig. I hennes Australia spiller urinvånerne trommer (noe de aldri har gjort) og en vestlig kvinne vandrer barbent tvers over kontinentet (de som forsøker det tørster som regel ihjel før de rekker å dø av spinifex-blodforgiftning, hvis da ikke heteslag tar dem først.)

Likevel fortsetter Gyldendal å gi ut boken, og har beholdt en litt tvilsom beskrivelse som akkurat klarer å skape så mye tvil om sannhetsgehalten at det ikke er tydelig for en kjøper at dette er diktning. Og folk hopper på, mens de legger magnetsåler i skoene og kjøper helsekrystaller.

Et kjent forlag skal fungere som kvalitetssikring. Jommen sa jeg smør. Gyldendal, for ikke å snakke om oversetteren Tormod Haugen, burde skamme seg over å ha noe med et slikt makkverk gjøre. For ikke å snakke om at de gjentar forfatterens salgsdrivende "basert på virkelig kunnskap" tåkeprat. Fytterakker'n. 

Posted by Espen at 6:10 EM

September 19, 2005

Åpen konvergens

Glimrende artikkel av John Willinsky om konvergens av åpen kildekode, åpen tilgang, og åpen vitenskap i First Mondays august-utgave. Ikke bare er First Monday et eksempel på dette sammenfall, men tidsskriftet publiserer også kvalitetsartikler, referert og peer-reviewed, om en utvikling det selv er en del av.

Jeg tror vi kommer til å se flere og flere First Monday-type vitenskaplige tidsskrifter fremover - med raskere reviews, fri tilgang til alle, og fri bruk av innholdet så lenge forfatterskapet respekteres. 

Posted by Espen at 3:40 EM

September 18, 2005

Blooking er her

Times SquareTom Evslin, hvis blogg om teknologistrategi jeg leser med glede og anbefaler mine studenter, har sluppet første kapittel i en Blook (blogged book) - med tittel og nettsted Hackoff.com. Temaet er et mord i en .com bedrift, og første kapittel har alle ingredienser fra en Internett-roman, inklusive håpløse kommentartroll.

Tom kommer til å legge ut hele boken under en Creative Commons-lisens, hardback-versjonen kommer på nyåret.

Jeg tror stadig flere forfattere kommer til å kommunisere med sine lesere på denne måten - hittil har riktignok de av dem som gjør det hatt andre jobber enn det å skrive. Men allikevel - når får vi den første norske blook?

Posted by Espen at 9:12 EM

August 8, 2005

Interessant personlig webside

Personlige websider finnes i mindre og mindre grad - de krever for mye oppdatering og datakunnskaper. Blogging har overtatt.

Men noen klarer det. Jeg søkte rundt på et eller annet og datt over Peter Englunds hjemmeside - han er svensk forfatter og historiker. Virkelig en imponerende hjemmeside - interessant lesing, informasjon om personen, og smakfullt og stramt satt sammen.

For ikke å snakke om hans omgang med språk. Her er i alle fall et sitat jeg skal bruke overfor folk som tenker på å ta en doktorgrad:

[...] att doktorera för att man vill ha titeln, det är rena vansinnet. Det vore som att dricka Dry Martini på krogen för att man är sugen på oliver. Det finns bättre och enklare sätt att bevisa sitt värde.
Et besøk anbefales, særlig hvis man kan lese svensk og er historieinteressert. Massevis av morsomme og innsiktsfulle essays og kommentarer.

Posted by Espen at 9:44 EM

August 7, 2005

Wergeland den planløse

Leste Yngvar Ustvedts biografi om Henrik Wergeland de siste ukene. Wergeland er en person de fleste ikke vet så mye om, enn si har lest noe av (bortsett fra enkelte sitater og en og annen vise, som "Nisser og Dverge". Ustvedts biografi (den er fra 1994, jeg fant den i en opprydding) behandler stort sett Wergelands liv, ikke hans diktning. Og Wergelands liv er en historie om drikk og svir og enorm produktivitet - samt liten forståelse fra sin samtid. Svært mye av hans tid gikk med til å krangle med folk som det egentlig var liten grunn til å krangle med, til innfall og ville innspill, samt til selveksponering. Hans dikt og taler vitner om overfølsomhet og nærmest overspenthet - men han kunne i alle fall uttrykke sine følelser som få.

Jeg mener å huske at denne biografien dannet grunnlag for en TV-film om Wergeland også.

I alle fall, boken er en lang og vel begrunnet kronologisk fremstilling av Wergeland og hans samtid, men jeg savnet en dypere behandling av hans diktning - f.eks. i hvilken grad den påvirket andre forfattere, politikere eller samfunnsengasjerte - samt en analyse av Wergelans plass i sin samtid og i ettertiden. Han var omstridt og populær blant almuen - men man får ikke helt tak i hvorfor.

Som person må Wergeland ha vært nokså slitsom, upålitelig men utrolig produktiv. Men hva betød han egentlig - og hvor mye er han et resultat av at landet trengte en nasjonal figur i denne tiden? Er det slik at hvis vi ikke hadde hatt Wergeland, ville vi måtte ha skapt ham?

Posted by Espen at 9:48 FM

Juli 8, 2005

Summing fra Odda

Frode Gryttens Bikubesong viste seg å være et hyggelig bekjentskap - en novellistisk roman rundt Murboligen, som jeg tror er en boligblokk i Odda. Forfatteren tegner et bilde av personligheter i et lite industristed tiden har gått litt i fra, uten å gå i de mange fellene et slikt sujett impliserer. Han styrer klar av den oversolidariske arbeiderromanen med de nostalgiske tilbakeblikk, og klarer å skildre mangslungne menneskeskjebner uten at det får preg av hva som i min ungdom ble referert til som "finsk TV-teater."

Selv om jeg fant elementer av av både Last Stop Brooklyn, Beatles, Seierherrene, Skyskraperengler og The Curious Incident of the Dog at Nighttime i boken, klarer den å stå den aldeles utmerket på egne ben. Novellene henger løselig sammen primært i persongalleriet, samt i musikkreferansene og enkelte hentydninger til bier, uten at sammenligningen mellom boligblokk og bikube er særlig påtrengende, enn si kommer opp til overflaten.

Boken er elegant skrevet uten å være pretensiøs, og bruker litterære triks (som referanser til tidligere hovedpersoner) uten at det virker påtatt eller overintellektuelt. De fleste av kapitlene er meget gode noveller i seg selv - særlig åpningsnovellen "Syng meg i søvn", "Sol i et tomt rom", og den nest siste ("Jetlag") er sterke. Enkelte andre er bare skisser, som "Nattvindauge", om en liten pike som våkner opp på slutten av foreldrenes fest, og etterhvert sovner igjen i trygg forvissning om at i morgen er alle seg selv igjen. La gå at enkelte av historiene (i alle fall "Politidrømmar" og "Sean Penn blues") gir inntrykk av at litt mer skjer i Odda enn hva som virker tilforlatelig.

Forøvrig kjøpte jeg Bikubesong etter at Eirik Newth hadde den på sin liste over bøker han burde ha fått lest - så Eirik, denne skulle det la seg gjøre å plukke av listen uten altfor store vanskeligheter.

(Sånn i parentes bemerket, så bodde jeg i Odda i ca. 6 måneder som 4-åring, i byens (tror jeg) eneste høye boligblokk. Såvidt jeg husker var den rød, hadde ni etasjer, heis, og balkonger kun i de øverste etasjene. Det eneste jeg husker derfra var at jeg var redd for å gå ut på balkongen (siden det ikke var balkonger under), samt at jeg ikke nådde opp til knappen for niende etasje i heisen, så jeg måtte trykke så langt jeg kom (ca. fjerde) og gå derfra. Om denne blokken er identisk med Murboligen, vet jeg ikke, men disse dulgte barndomsminner satte i alle fall en spiss på lesingen.)

Bikubesong kan absolutt anbefales. Og kanskje særlig til ungdoms- og videregående skoleelever med nynorskvegring.

Oppdatering 15. juli: Se kommentarene for glimrende oppklaring fra en leser med Odda-kompetanse.

Posted by Espen at 8:01 EM | Comments (4)

Mai 26, 2005

Bokmeme-utfordring

Denne går sin runde i den norske bloggosfæren, Eirik har utfordret meg, dette er nokså selvforherligende, så jeg får vel svare. Men jeg synes det er mer interessant med de bøkene man er litt skamfull over ikke å ha lest.... (se forøvrig denne siden og bok-kategorien her og i Applied Abstractions).

1) Hvor mange bøker eier du?
Ca. 1500 fremme og 700 pakket ned (noen av dem ønsker jeg å selge). 500 fagbøker på kontoret. I tillegg har ungene ca. 800 totalt, og min kone Lena har minst 300 bøker om tekstiler og håndarbeid. Ca. 1300 av bøkene er arvet.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Jeg har ikke kjøpt så mange i det siste - årsaken er at jeg har vært travelt opptatt med å pakke ut bøker som har vært lagret. Siste bok til meg selv på Amazon var Neal Stephenson's The System of the World (The Baroque Cycle, Vol. 3). Siste i butikk var, tror jeg, Antony Beevor's The Spanish Civil War.

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Hmmm... det var faktisk Ovids The Art of Love, men ellers leser jeg 3-4 bøker i uken og har forferdelig dårlig kronologisk hukommelse.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Dette er to kriterier - problemet er at jeg har en rekke bøker som oppfyller et av disse to, men snittet av dem er vanskeligere. Her er noen, med forbehold om at a) fagbøker er holdt utenfor, og b) det er underforstått at denne listen kunne vært mye lenger og at prioriteringen er litt så som så, og c) Noen av disse betyr mye, andre har jeg lest ofte:

Det var litt av hvert, jeg kunne inkludert Andre Malraux Menneskets lodd, Joan Brady's Theory of War, det meste av Bill Bryson og endel av Stephen Fry (The Hippopotamus er hylende morsom), Viktor Klemperers I will bear witness, Paul Fusells The Great War and Modern Memory og Class, Umberto Ecos The Name of the Rose, Hemingways novellesamlinger, Primo Levis If not now, when?, Steinbecks Sweet Thursday, Tove Janssons Trollvinter, Forresters Hornblower-serie og Patricks serie om Jack Aubrey. Og mange flere.

Jo, forresten, Paul Austers (red.) I thought my father was God. Glimrende.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg.
Hmmmmm.... Anders, Jarle, Håkon, Jill, Gisle, og så er vel de fleste tatt?

Dette var egentlig noe jeg ikke hadde tid til. Men duverden så morsomt.

Posted by Espen at 2:49 EM

Mai 24, 2005

Bøker jeg ikke har lest, men burde

Et nytt meme er iferd med å spre seg i bloggosfæren: Lister over bøker man burde ha lest. Interessante lister, og festlig diskusjon (her og her og her også).

Jeg tenkte jeg skulle ta opp hansken, med følgende regel (før vi begynner med På sporet av den tapte tid (som står ulest i hylla, men nå er det like før) og lignende): Norske bøker av norske forfattere som "alle" har lest men som man selv med skam må bekjenne at man ikke kom igjennom.

Her er min liste, i hvert fall første utgave:

1. Knut Hamsun: Victoria. (Har lest Sult og Paa Gjengrodde Stier, men dett var dett. Forresten, Markens Grøde også. Men Victoria er jo den man skal ha på nattbordet).
2. Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter (eller noe annet. Beklager. Trass i Nobelpris. Har sett filmen.)
3. Karsten Alnæs: Historien om Norge (sikkert godt skrevet, men jeg har ikke klart å begynne etter all plagiatdiskusjonen. Men har lest Grimberg.)
4. Jens Bjørneboe: Alt unntatt Haiene.
5. Torgrim Eggen: Trynefaktoren. (Likte Stangelands Langelands Wonderboy, men orker ikke tanken på 500 sider om partiintriger, selv om de er aldri så morsomt og treffende beskrevet. Litt samme følelsen som med Tom Wolfe's Bonfire of the Vanities, som jeg har lest. Godt skrevet, men orker ikke emnet.)

Hmmmm....kanskje ikke så galt, men norsk på norsk begrenser det. En internasjonal liste er for deprimerende til å begynne på. Eller rettere sagt for vanskelig å sortere.

Noen som tar utfordringen? (Forøvrig er det påstått at den mest kjøpte og minst leste boken noensinne er Stephen Hawkins' A Brief History of Time, og det tror jeg så gjerne. Selv kom jeg litt over halvveis).

Posted by Espen at 10:32 FM | Comments (3)

Mars 29, 2005

Guillou rir igjen

Nettopp ferdig med en av årets påskekrimmer - Jan Guillous Tyvenes marked, om en serie avanserte innbrudd i rikmannshjem i Stockholm. Klassisk Guillou, med referanser tilbake til mange av hans andre bøker (serien om supermannen Hamilton, Ondskan og sikkert også andre). Morsom lesning, med vel forberedte spark til aktuelle hendelser og en forsiktig økning av persongalleriet med en kvinnelig politiinspektør som forelsker seg i en eks-oberst fra Fremmedlegionen som vi sikkert kommer til å høre mer fra i flere bøker.

Jeg liker best å lese Guillou på svensk, men den norske oversettelsen var ikke dårlig. Anbefales som uproblematisk og hyggelig påskelesning.

Posted by Espen at 1:53 EM

Mars 23, 2005

Haugen bok setter ny rekord

Min svigerfar ville gi meg en bok i gave, men hadde ikke tid til å gå i bokhandelen - så vi satte oss ned og bestilte Jan Guillous Tyvenes marked via Haugen Bok. Det gjorde vi i går, ca. kl. 1500.

Idag kl. 1045 kom jeg tilbake fra handletur og fant boken i postkassen. Levert, uten tillegg i prisen, på under 24 timer. Og det midt i en påskeuke hvor nesten alt annet har gått i dvale.

Dette er fremtidens distriktsbokhandel, og jeg kan bare berømme Morten Meyer for å forstå hvordan fremtidens bokmarked ser ut når de fleste av de som opererer i det (med solid unntak for en distriktsbokhandel i Volda) helt tydelig ikke har forstått det.

Hvis de bare åpner for muligheten til direkte linking og lager et Associates Program (og øker sin andel engelskspråklig litteratur), ser jeg for meg et både langvarig og intenst kundeforhold.....

Posted by Espen at 10:59 FM | Comments (1)

Mars 22, 2005

Sportsbøker

Det er hjemmepåske i år, preget av oppussing, tiloversblevet sensur og en lei hoste/forkjølelse/etellerannet som ikke vil gi seg. Så det er ikke til å unngå at det blir endel lesing mellom strøkene.

I Norge er det ikke bøker som gjelder, selv om en samlet bokbransje for tiden forsøker å få det til å se ut som noe annet, som om bøker på en eller annen måte var noe annet enn underholdning. I Norge gjelder sport, og dermed sportsbøker. Bøker om sport er håpløse greier, selv de som forsøker å se et litt videre perspektiv enn andre (som f.eks. Kjetil Bjørnstad og Ole Paus i boken deres om fotball-VM i Frankrike).

Hvilket får meg til å lure - har jeg noensinne lest noe bra om sport, noe som har litterær verdi i seg selv? Kriteriet burde jo være at man ved å lese boken blir interessert i sporten, selv om man ikke var det før.

I farten kommer jeg på to stykker litteratur som absolutt oppfyller dette kravet. Det ene er et essay skrevet av David Foster Wallace, en post-moderne amerikansk forfatter med en fortid som tennisspiller på regionsmesterskapsnivå. Wallace besøker en profesjonell tennisturnering i Canada og beskriver kvalifiseringsprosessen - den alle spillere utenom de topseedede må gå igjennom - i fantastisk detalj, uten at det blir kjedelig et sekund. Essayet heter "Tennis Player Michael Joyce's Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Discipline, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness." Du finner det i boken A Supposedly Fun Thing I'll Never Do Again. I løpet av dette essayet forstår du tennis bedre (eller, i hvert fall tror jeg at jeg gjorde det) og du lærer noe om hvor mye som skal til for å bli en skikkelig tennisspiller og hvor komplisert strategi og taktikk for en profesjonell tennismatch er. (Denne boken anbefales også for de andre essayene - særlig tittelessayet, tilgjengelig på nettet i litt kortere form, en 97 siders skildring av et luksuscruise med 137 fotnoter, noen av dem med fotfotnoter. Hysterisk morsomt når det fungerer, og det er ikke alltid med DFW.)

Den fremste sportsboken for meg er imidlertid Ernest Hemingways Death in the Afternoon, som er en skildring av tyrefektingens historie, strategi, taktikk og sosiologi fra en forfatter og journalist med en dyp, nesten religiøs aktning både for sporten og de som utøver den. Hemingway skildrer treningsopplegg, publikum, hva som skiller en god tyrefekter fra en meget god, rollene til de ulike deltakerne inne i ringen, og ikke minst skjebnen til mange av matadorene, som often går gjennom en krise når de blir voksne nok til å forstå hva de holder på med og hvor farlig det er. Selv ihuga dyrevernere kan få i alle fall en viss følelse med hvor dypt i spansk kultur tyrefekting sitter - selv om Hemingway på ingen måte holder skjønnmaler tyrenes skjebne.

Og dett var dett. Jeg er ikke sikker på om bøker om fjellklatring kvalifiserer som sportslitteratur, ellers hadde det vært fristende å ta med Jon Krakauer's Into Thin Air, men ellers klarer jeg ikke å komme på noen. Forslag?

Posted by Espen at 9:33 FM | Comments (4)

Mars 21, 2005

Orm Tostesson den Vidfarne...

....slår til igjen. Jeg snakker naturligvis om Frans G. Bengtssons Röde Orm, som jeg første gang leste som 14-åring eller noe slikt, og som det stadig er morsomt å plukke frem. Skikkelig røverhistorie, bokstavlig talt (Röde Orm er viking, både i vester- og østerled), og en underfundig humor. Anbefalt ferielesning.

Posted by Espen at 10:39 FM

Mars 20, 2005

Forfattere og teknologi

Jeg leser for tiden Henning Mankell's Før Frosten, og blir nok en gang slått av at det blir mer og mer vanskelig å være kriminalforfatter, takket være teknologien. Henning Mankell er bedre enn de fleste, og klarer å bygge opp en spenning og en nokså plausibel bakgrunn for de forbrytelsene hans detektiv Kurt Wallander og datteren Linda (som har den egentlige hovedrollen i denne boken) forsøker å finne ut av.

Men når det kommer til de små scener, blir det vanskelig, og det er teknologien som skaper problemet. Uten å gå altfor nøye inn på handlingen, forfølger hovedpersonen en mistenkt ut på landet. Og her kommer problemet - for at det i det hele tatt skal bli noe spenning ut av det, må hun gjøre dette alene, uten mobiltelefon. Midt under pågående etterforskning sier hun ikke at hun drar til noen, naturligvis. Hun forsøker å ringe sin far underveis men han svarer ikke. Hun mister telefonen ned mellom setene i bilen når hun prøver igjen, hun sender til slutt en tekstmelding som ikke indikerer hvor hun befinner seg rent fysisk, og registrerer så at telefonen nesten er utladet. (I tidligere Wallander-historier er det senior som har problemer med mobilen, mister den ut av bilvinduet, og så videre.)

Vi går mot en virkelighet hvor alle (og i hvertfall politifolk) vil ha mobiltelefoner med kamera og GPS, hvilket vil si at de på et øyeblikk kan kringkaste nøyaktig hvor de er, kan se hvor de er på et innebygget kart, og kan ta og sende bilder til sine kolleger. En moderne mobiltelefon (og en 30 år gammel kvinne med politiutdannelse vil ha en moderne telefon) har flere dagers normal brukstid og lades kjapt opp - med andre ord, sannsynligheten for at den skal være utladet på kritiske tidspunkt blir mindre og mindre.

Det blir vanskelig å være kriminalforfatter etterhvert....Jeg tipper en økning i kriminalromaner som foregår i gamle dager eller i de få områdene som er igjen uten mobildekning. Vi vil se historier om sabotasje mot mobilnettet, tyveri av mobiltelefoner, jamming - alt for å kunne benytte seg av det littarturtekniske verktøy som mangel på sanntidskommunikasjon er. Som min kone engang påpekte - en serie som "Heartbeat" (Med hjartet på rette staden, som NRK kaller den) ville ikke vært mulig idag, siden minst to tredjedeler av alle misforståelser, biljakter og leteaksjoner kunne vært fikset med en enkel mobiltelefonsamtale.

Akkja. Det er vel bare å vente på et teknologisk sofistikert publikum, slik at man kan begynne å legge inn teknologiske spissfindigheter (slik som hovedpersonen Randy Waterhouse's arbeid med å skjule bevis og kryptere gamle meldinger i Neal Stephenson's Cryptonomicon) som eget spenningselement. Frem til da (og det er langt frem) blir man henvist til enten å diskvalifisere teknologien eller å tilkjenne den dårlig funderte egenskaper som kan utnyttes for å foreta eller etterforske kriminelle handlinger.

Posted by Espen at 11:10 FM

Februar 17, 2005

Plagiat og teknologi

Diskusjonen rundt Karsten Alnæs' plagiat i Historien om Norge (se Ottar Grepstads artikkel i Samtiden for en grundig oppsummering) ser ikke ut til å gi seg.

Som teknolog litt fra sidelinjen må jeg si at egentlig er ikke dette så vanskelig. Vi har idag utmerket teknologi som øyeblikkelig avslører plagiering. På BI bruker vi et verktøy kalt SafeAssignment, som fungerer slik: Studentene leverer sine fagoppgaver elektronisk. Oppgavene sammenlignes elektronisk med alt som finnes på Internett, samt alle tidligere oppgaver levert inn til SafeAssignment både ved BI og ved andre universiteter. Systemet beregner et prosenttall for hvor mye av en tekst som finnes andre steder, og markerer også innenfor teksten hvor sitatet er hentet fra.

SafeAssignment fungerer ypperlig - jeg har testet det nøye og har nå begynt å bruke det for alle studentinnleveringer. Det er robust overfor forsøk på å gjøre små endringer i teksten for å lure søkemaskinen (en student som vil fuske blir tatt selv om han eller hun har testet teksten sin i Google eller en annen søkemotor). Den gir faglærer et kjapt og greit bilde av hvor mye en student har gjort selv. Og den virker selvfølgelig preventivt, siden studentene vet at de blir tatt hvis de plagierer - og de må levere elektronisk.

Det bør understrekes at systemet ikke feller folk for plagiat - en tekst kan godt inneholde sitater fra andre tekster, men disse skal markeres som sitater. For en typisk fagoppgave - 15-20 sider - vil plagiat-score komme opp i 5%, uten at det trenger å være noe mer enn at referanselisten slår inn, eller at studentene har klippet inn et sitat - riktig markert - for siden å diskutere det. Men hvis en score kommer over 10-15%, er det som regel grunn til å se nærmere på oppgaven fra faglærers side.

Hovedeffekten av systemet er at det automatiserer plagiatkontrollen - det er lett for en faglærer å finne plagiat, og meget lett å dokumentere det (systemet fargekoder plagiert tekst, og man kan skrive ut den fargekodede teksten, samt de tekster det er kopiert fra.) Selve vurderingen av om noe er plagiat eller bare mye sitering er opp til faglærer, men man har i alle fall et godt grunnlag å starte fra.

Hvilket leder meg tilbake til utgangspunktet - hvis Gyldendal hadde hatt et slikt verktøy, og brukt det, hadde aldri diskusjonen om plagiat kommet opp. Verktøyet er selvfølgelig avhengig av at plagierbare tekster finnes elektronisk, men det er egentlig bare et tidsspørsmål - og noe forlagsbransjen snarest burde begynne å samarbeide om. Vi er i ferd med å få en situasjon hvor nesten alt er tilgjengelig i søkbar form - Google skal scanne inn all litteratur som er ute av copyright, og Amazon har allerede en masse bøker hvor ikke bare metadata, men også innholdet er søkbart.

I fremtiden vil altså plagiatskontroll, i hvert fall innenfor hvert språk, bli enkelt. Er man i tvil om noe er plagiat eller ikke, send det inn til den elektroniske kontrollen, og studer fargekodene i etterkant. Dette vil ikke håndtere den plagiering som foregår ved at f.eks. Aftenposten skriver av utenlandske artikler (noe som i det minste krever at man oversetter dem), men vil i alle fall hindre direkte klipp og banale omskrivninger.

For Geir Mork burde i alle fall saken være enkel: Innstaller elektronisk plagiatskontroll, scann inn referanselitteraturen og teksten til Historien om Norge, og offentliggjør resultatet. I farger.

Posted by Espen at 10:50 FM | Comments (1)

Februar 12, 2005

Min heltinne

For endel år siden ble jeg fortalt følgende anekdote, som klargjorde for meg hva det gode liv består i:

Annemarta Borgen, Johan Borgens kone og selv forfatter, ble etter sin manns død boende på Knatten, det hus (på en øy på SørlandetHvaler i Østfold) hun og Johan hadde delt i mange år. På et tidspunkt ble det oppdaget at hun og Johan hadde over 20 000 bøker. Da hun ble spurt om det, sa hun:

"Jeg leser en bok hver dag. Gjør ikke alle det?"

Posted by Espen at 8:37 FM | Comments (8)

Januar 28, 2005

Gjensyn med Don Camillo

Jeg har en masse gamle bøker pakket ned i kasser, og en gang i blant tar jeg en ut og roter rundt i et forsøk på å få greie på hva jeg egentlig har. Det er frustrende uryddig men gir glade gjensyn med ting man leste i ungdommen. Et slikt gjensyn var Giovanni Guarechis Don Camillos lille verden, et knippe underfundige historier om Don Camillo, en landsbyprest i Nord-Italia, og hans evigvarende og ikke altfor høytidelige feider med landsbyens kommunistiske borgermester Peppone i den noe kaotiske tiden like etter annen verdenskrig. Don Camillo preker med ord og av og til med knyttnever, og Peppone er kommunist på overflaten og mer tradisjonell enn han liker å innrømme eller tror noen vet. På mange måter minner boken om James Herriotts bøker om dyrlegen i landsbyen i Yorkshire - korte historier som kunne være virkelige, og som portretterer landbyboere og deres øvrighetspersoner med varme og en god porsjon nøktern humor.

Posted by Espen at 11:48 EM | Comments (2)

Juli 19, 2004

Da Vinci nok en gang

Håkon Styri synes den norske forleggeren av Dan Brown's "Da Vinci Code" (Bazar) er nokså forenklet når de tar hans påstander om at boken er basert på fakta som god fisk. Jeg er helt enig. Men det er ikke bare Bazar som har skylappene godt skrudd på - et presumptivt oppegående forlag som Gyldendal presterte å gi ut Marlo Morgan's Det virkelige folket, en bok så full av new-age svindel og vås at enhver som vet hvor Australia ligger ville sett det øyeblikkelig. Og Norsk Ukeblad presterte å ta den inn som føljetong.

Av og til lurer jeg på hvor rett og slett dum - uvitende og ukritisk - det er lov å være.....

Posted by Espen at 10:50 EM | Comments (1)

Mars 20, 2004

Karl slår til

For noen år siden ble jeg i jobbsammenheng spurt om å velge ut og lese et tekststykke som jeg likte. For meg var valget enkelt - min favorittroman er Erich Maria Remarques Tre Kamerater, en fortelling om tre venner, tidligere soldater, som forsøker å overleve i Tyskland tidlig på 30-tallet. Boken har på mange måter alt - en god historie, virtuose personskildringer, en fabelaktig kjærlighetshistorie og en barsk og fandenivoldsk humor. Den er også et sjeldent eksempel på at en oversettelse til norsk (av Alf Harbitz) er en forbedring (ikke det at jeg har lest den på tysk, men jeg har lest den engelske oversettelsen, og den var ikke god.)

Jeg valgte dette stykket - fra første kapittel, hvor våre tre venner er ute og bedriver sin favorittsport - å erte pompøse bilister med Karl, "chausséspøkelset", en racerbil forkledd som et skranglete vrak.

Karl peste bortover veien.
"Se opp, Otto," sa jeg, "der kommer et offer."
Bak oss tutet en svær buick utålmodig. Den dro inn på oss, snart lå den på siden av oss. Mannen ved rattet så likeglad fremover. Blikket hans streifet ovenfra nedad den lurvete Karl. Så snudde han seg bort og hadde snart glemt oss.
Et par sekunder etter måtte han slå fast at denne Karl fremdeles var på høyde med ham. Han rettet seg med et rykk, så overbærende på oss og ga gass. Men Karl sviktet ikke. Som en terrier ved siden av en dogg holdt den seg liten og kjekk ved siden av det strålende lokomotiv av nikkel og lakk.
Mannen tok fastere om rattet. Vi så at han nå engang for alle ville vise hva vognen hans dudde til. Han trådte så sterkt på gasspedalen at ekshausten kvitret. Men det nyttet ikke, han kom ikke forbi. Som forhekset klebet Karl seg stygg og latterlig til ham.
Et meget forbauset blikk traff oss. Mannen skjønte ikke at han med en fart på over hundre kilometer ikke kunne ryste av seg den gammeldagse kassen. Forvirret stirret han på sitt speedometer, som om det umulig kunne stemme. Så ga han full gass.
Vognene raste forbi oss bortover den lange, rette chausséen. En lastebil kom durende mot oss. Buicken måtte bakom Karl for å vike av. Så vidt var den igjen kommet på siden av oss, så feide en begravelsesbil fram med viftende kransebånd, og han måtte på nytt tilbake. Så var veien fri.
Mannen bak rattet hadde imens mistet alt sitt hovmod. Kalkunrød, med kjakene presset sammen, satt han der bøyd, - som om hans ære i livet avhang av at han ikke for noen pris ga seg mot den gneldrebikkja han rente om kapp med.
Vi, derimot, satt kalde og rolige på setene våre. Buicken eksisterte slett ikke for oss. Köster og jeg stirret på veien, Lenz så opp i luften, som om han kjedet seg, enda han var en bunt av spente nerver.
Köster blunket til oss. Karl tapte umerkelig fart, og buicken kom langsomt fram. Dens brede, blinkende skjermer trykket seg forbi oss. Ekshausten tordnet blå dunst i ansiktet på oss. Bilen vant litt etter litt tyve meter, - og da kom eierens ansikt svettende, rødt og lykkelig fram i vinduet, - det var ikke lenger overlegent og blasert, smilte ikke lenger foraktelig, - det smilte uverdig i åpen triumf. Den fine herre fra før - hvor var det blitt av ham? Ingenting forandrer menneskene fortere enn bilkjøring.
Men mannen gjorde enda mer. Han kunne ikke nekte seg en revansje. han vinket - han vinket til oss at vi måtte komme etter. Han vinket meget nonchalant og seiersikkert.
"Otto!" sa Lenz manende.
Men han behøvde ikke si noe. I samme øyeblikk gjorde Karl et sprang. Og med ett stivnet den vinkende hånd i vinduet - for Karl fulgte oppfordringen, den halte igjen inn på ham - og nå tok vi for første gang notis av den fremmede vogn. Uskyldig spørrende så vi opp på mannen ved rattet, vi ville gjerne vite hvorfor han hadde vinket. Men han så krampaktig til den annen kant, og Karl dro med full gass fra ham, spekket med skitt, med flaksende skjermer, en seirende gris av en kjøter.
"Godt gjort, Otto," sa Lenz til Köster. "Aftensmaten kommer ikke til å smake den mannen."
Vi var vant til slik jakt. Det var vår stadige morskap. Karl behøvde bare å vise seg seg på veien, straks var det noen som prøvde å kjøre forbi den. Den virket på andre biler som vingeskutt kråke på en flokk katter. Det var det originale karosseriet som gjorde det. Ikke uten hensikt så den ut som om den bare med møye kunne gå førti kilometer i timen, mens den tok hundre og åtti som en lek. Den lokket de fredeligste familiesjåfører til å ville kjøre forbi, selv de koseligste helskjegger ble uimotståelig grepet av en vill kappelyst, når de så det skranglende skabilkenet danse opp og ned foran seg. Hvem kunne også ane at det i denne latterlige kropp slo en racermotors store hjerte!
Lenz påsto at Karl virket oppdragende. Den lærte folk ærbødighet for de skapende krefter som alltid gjemmer seg i et ringe hylster. Det sa Lenz. Han påsto forresten om seg selv at han var den siste romantiker.

Posted by Espen at 11:04 EM