November 30, 2008
Omslagsrikt i omslagstid
Morsom artikkel i Magasinet (Dagbladet) om hvilken rolle omslaget spiller for om man plukker opp en bok eller ikke. Jeg synes mange bokomslag vitner om dårlig fantasi - i tradisjonen til Hans Jørgen Toming, som dekorerte Bokklubb-bøker da jeg var liten med trykk som alle sammen så ut som de brettesommerfuglene barn lager i barnehagen.
Her og her er noen bloggposter om bokomslag - jeg falt for omslaget til The Last Days of Publishing, vist herunder, som både viser bokomslag og også noe av problemet rundt forlagsbransjen - både med produksjonsteknologien, med organisasjonen, og kanskje mest viktig, med kulturen. Jeg har latt meg fortelle at i norsk forlagsbransje jobber det folk som kan så lite om data at de ikke har forstått at et Word-dokument kan ha mer enn en side...og trodde det var tøys inntil jeg jobbet litt med en ordentlig bok og fikk tilsendt korrektur på papir med håndpåførte rettelser.
Eirik noterer at bokbodene ved Seinen er i ferd med å gå under på grunn av manglende interesse, men jeg tror det er manglende markedstilpasning - i hvert fall fant ikke jeg noe annet enn franske loppemarkedsbøker den ene gangen jeg har forsøkt å gå der. Det at noe har eksistert lenge, er ingen garanti for at det skal fortsette som før, noe som ser ut til å være forunderlig vanskelig å forstå innen forlags- og avisbransjen.
Det betyr ikke at det ikke er rom for nyvinninger innen forlagsbransjen. Bare som en flyvetanke - er det noen som har lyst til å være med å starte en norsk versjon av lulu.com?
Posted by Espen at 10:12 FM | Comments (3) | TrackBack
November 17, 2008
Den siste dansen
Idas dans er beretningen om Ida Corwin, som får akutt myelopatisk leukemi som attenåring og dør 14 måneder senere. Boken er skrevet av hennes mor, Gunnhild Corwin, for det meste basert på dagboksnotater. Ida var ivrig og god ballettdanser, derav tittelen.
Det er en vakker og meget trist historie, og det er mye å kjenne seg igjen i (mine foreldre døde i kreft, så jeg kjenner igjen prosessen.) Man håper, får aldri helt vite oddsene for eller mot, enten fordi man ikke vil høre eller fordi legen ikke vil fortelle, har opp- og nedturer, og så går det altså ikke bra til slutt. På veien finner man mye ut om seg selv og sine omgivelser. Denne boken er godt skrevet og viser også noe av den utslittheten som kommer for alle som så gjerne vil, men ikke alltid orker å holde humøret oppe. Det er for eksempel mange forhold som endrer seg og beslutninger man må ta: For eksempel var moren lite begeistret for Idas adskillig eldre kjæreste, men at han overnattet ble plutselig ikke så farlig lenger. Det er gjerne sånn når døden står for døren - en hel del ting som var viktig er ikke lenger viktigg.
En kommentator har kritisert boken for å gi et fjernt bilde av faren, som er på jobb og lager middager, men som ikke konstant er ved sengen slik som moren er. Men slik er det nå engang: Mor, særlig en hjemmeværende mor (ingen jobb nevnes noe sted) har et nærmere forhold til barna, særlig jentene, enn far, uansett hva politikere og samfunnet ellers måtte mene om den saken (Min kone sier hun kan høre hva slags dag våre døtre har hatt på måten de tar i dørhåndtaket).
Man viser sorg og yter støtte på forskjellige måter, ganske enkelt. Og det finnes ingen riktig måte å reagere på. For meg virker det litt som å gå i krigen - alle bøker jeg har lest om det sier at ingen vet hvordan man kommer til å reagere før man er midt oppe i det. Idas kjæreste - som moren mente var for gammel for henne og burde finne seg en jente på sin egen alder - viser seg for eksempel å være en svært sterk, omsorgsfull og prinsippfast person hel til det siste.
Det å miste et barn, spesielt når det skjer over tid og i smerte, må være noe av det verste som kan skje med noen. Det blir ikke bra igjen, og vil prege foreldrene og familien resten av livet. Det må omgivelsene tåle, i mange år og i mange sammenhenger, uten å måtte kreve at man skal ta seg sammen eller komme over det. For det gjør man ikke.
Kreftdøden er heller ikke vakker. Den involverer smerte, slit, forvirring, og svært store eksterne forandringer. Men man klarer det. I det hele tatt er det ofte utrolig hvordan folk mobiliserer uante ressurser når noe slikt skjer.
En annen tanke som slo meg er at Idas familie hadde et sterkt samhold, gode økonomiske ressurser, og evne til å planlegge og til å uttrykke sine meninger overfor leger og helsevesen. Men det er ikke alle som har ressurssterk og argumentativ familie i bakgrunnen, noe som ofte har slått meg de gangene jeg selv har hatt noe med helsevesenet å gjøre. Idas familie er også heldige som har et kunnskapsrikt og veldrevet sykehus i ryggen (de bor kort vei fra Rikshospitalet), noe som merkes når de skal til et annet sykehus for en undersøkelse og opplever kølapper - noe som er mer vanlig enn unntaket.
Selv om folk flest har uante ressurser og mobiliserer dem, kan jeg ikke fri meg fra at interaksjonen med helsevesenet blir adskillig bedre om man har utdannelse, erfaring og ressurser til å forhandle, kan skaffe seg oversikt over alternative behandlingsformer, og har økonomi til å kunne bruke tid til å konsentrere seg om den som er syk. For ikke å snakke om at man har evnen til å sette ord på sine følelser. Selv om Helsevesenet gjerne vil, er det ikke enkelt å mobilisere rundt en pasient med et komplekst sykdomsbilde og stort pleiebehov.
Uansett, dette er en viktig bok og en god bok, som jeg gjerne anbefaler.
Posted by Espen at 3:38 EM | Comments (0) | TrackBack
Oktober 8, 2008
Biblioteker og kunnskapsstrategier
Har nettopp holdt et foredrag om "En norsk kunnskapsstrategi - og bibliotekenes rolle deri" for Bibliotekslederkonferansen 2008 på Holmenkollen (Her er en PDF-versjon av presentasjonen). Nå sitter jeg og hører på Henrik Syse, som er en meget god foredragsholder, som snakker om kunnskap som kapital - det er ikke om å gjøre å kunne mye, men å kunne de rette tingene.
Interessant fra Syse: Vi har to tidslinjer: "Fremskrittet" og kunnskapen/verdiene. Hans tese er at når "fremskrittet" kommer, så bør det finnes en reserve av "langsom" kunnskap i samfunnet. Hvis ikke dette finnes, bør man ikke forsøke å sette ned hastigheten i fremskrittet, men heller øke evnen til å tenke klokt og tilegne seg kunnskap. Det er en fare for at vi beveger oss over i et P1-samfunn (i motsetning til et P2-samfunn) der alt skal skje kjapt og kortfattet, og det er ikke slik vi bygger kunnskap.
Et problem her i Norge er tankegangen om at ting er "godt nok - det er ikke så farlig om det blir riktig, vi skjønner jo hva som står der."
Posted by Espen at 12:53 EM | Comments (1) | TrackBack
September 28, 2008
Endelig et nyttig personregister for gravende journalistikk
Min meget dyktige navnebror Espen Andersen i NRKs Brennpunkt-redaksjon har gjort en kjempejobb og laget en database over Stortings- og lokalpolitikere og deres ulike styreverv, andre næringsrettede aktiviteter og foreninger. Alt lagt ut på nrk.no og med en liten knapp for tipsing av Brennpunkt.
Dette er også et eksempel på en ny type journalistikk som burde bli mer vanlig etterhvert som søkemotorer, mashups og diverse tilgjengelige registre gjør sammenkobling lettere. Det er selvfølgelig dyrt å ansette teknisk kompetente journalister (og de er sjeldne) men jeg er litt forundret over at mediehus som Schibsted, Arbeiderpressen (forresten, ikke) og Edda Media ikke har laget slike ting for lenge siden.
Jeg er samtidig litt ambivalent her - hensikten er god, men Apenes viser til en hel del måter dette kan misbrukes. Dette registeret vil føre til at endel lokalpolitikere vil få seg en ubehagelige overskrift eller to, og det gjør det mindre attraktivt å få inn politikere i styret i enkelte sammenhenger. Med andre ord blir det (enda) mindre attraktivt å være politiker. På den annen side - kanskje dette kan bli starten til at vi engang kan bli kvitt den forferdelige offenlige skattelisten, som representerer et mye verre inngrep i privatlivets fred?
Og sånn rent malapropos - dette registeret inneholder kun den parlamentariske makt i Norge. Hva med å inkludere de tre andre - den dømmende, regjeringen, og ikk minst pressens representanter i det samme registeret?
Posted by Espen at 8:07 FM | Comments (0) | TrackBack
September 27, 2008
Matematikk igjen
Utdanning.no Utdanningsnytt har lest "Matematikk med din glede" og liker den, stort sett. Noe annet ville ha forundret meg....
Posted by Espen at 7:19 EM | Comments (3) | TrackBack
September 7, 2008
Erfaringer med "publishing on demand"
Heromdagen publiserte jeg en bok på lulu.com, for gratis nedlasting eller nokså rimelig kjøp. Det var morsomt å gjøre det, og siden jeg ikke har noen illusjoner om å tjene masse penger på denne boken er det jo en grei distribusjonsform.
Men ny teknologi blir ikke interessant når den erstatter gammel teknologi, men når man tar i bruk den nye teknologien til å gjøre ting den gamle teknologien ikke kunne. Lulu er i en viss grad en forbedring, ikke bare en automatisering, av gammel teknologi, siden det er "publish on demand" og ikke selvfinansiert publisering (som f.eks. kolofon.no driver med.) Dette betyr at hver enkelt bok trykkes idet den blir bestilt. Det det også betyr, er at boken blir levende, i den forstand at den kan oppdateres løpende.
Her er eksempelet: Carsten Pihl lastet ned boken og leste den (og kommenterte den her). Han sendte meg også en epost der han påpekte at jeg hadde lagt altfor mange illustrerende kommentarer og anekdoter ned i fotnoter (som jeg liker å lese, men andre finner forstyrrende.) Dette trekker ned lesehastigheten, så han anbefalte meg å legge dem inn i teksten og reservere fotnoter for referanser og sidekommentarer.
Som sagt, så gjort. Jeg fiklet litt på grunndokumentet (en helt vanlig Word-fil), funnet enda noen flere ting å rette på, lastet den opp, og nå er den reviderte utgaven utgitt. Og Carsten lagt til bloggerullen.
PS: Forøvrig ser økonomien dette slik ut: Lulu tar en viss pris for å lage hver bok (den synker med antall bestilte) og en liten provisjon. Av de $20 boken koster, er produksjonsprisen ca. $6.50, Lulus provisjon $2.50, og jeg får altså ca. $11,00. Hvis jeg selger noen, da.... Dette er faktisk, relativt sett, en langt bedre deal enn noe forlag jeg har vært borte i. I tillegg kan man melde seg på endel distribusjonspakker, slik at boken kan selges gjennom Amazon.com, vanlige bokhandler og så videre. Vet ikke om dette fungerer vs. norske bokhandler og nettbokhandler, så jeg tror ikke jeg gidder - i tillegg kreves da et ISBN-nummer, som lulu ordner gratis, men det allikevel litt for mye fikling for noe som er et eksperiment.
Men jeg lurer på om jeg ikke skal botanisere litt i artikkelfloraen og lage en essaysamling eller to. Om ikke annet, så for å ha et eksemplar eller to å dele ut etter foredrag og lignende.
Posted by Espen at 10:14 FM | Comments (3) | TrackBack
September 3, 2008
Ut og stjæle hester
Av en eller annen grunn har jeg klart å unngå denne romanen av Per Petterson, selv om den har fått Nordisk Råds litteraturpris Bokhandler- og Kritikerprisen og glimrende kritikker i New York Times og The Independent. Den er virkelig en liten perle, med en varsomt tilpasset språkdrakt og langsom, men likevel dramatisk, utvikling. Jeg fikk ikke lagt den fra meg.
Anbefales. Men de fleste har vel lest den allerede.
Posted by Espen at 9:52 FM | Comments (1) | TrackBack
August 22, 2008
123-meme
Jeg har nettopp blitt oppmerksom på at min kollega Thomas Bjørseth har en blogg (takk, Bunners!), og der fant jeg et 123-meme. Resultatet for mitt vedkommende var Bill Bryson's eminente Notes from a small island, uforklarlig henslengt under en papirhaug under den høyre skjermen. Problemet er at på side 123 er det bare tre fulle setninger, så da må jeg videre til side 124, og der finner jeg disse tre:
[...] They all had titles like Out in the Sun and Sunny Days at the Seaside, and contained meticulously drafted, richly coloured illustrations of a prosperous, contented, litter-free Britain in which the sun always shone, shopkeepers smiled, and children in freshly pressed clothes derived happiness and pleasure from innocent pastimes - riding a bus to the shops, floating a model boat on a park pond, chatting to a kindly policeman.
My favourite was a book called Adventure on the Island. There was, in fact, precious little adventure in the book - the high point, I recall , was finding a starfish suckered to a rock - but I loved it because of the illustrations (by the gifted and much-missed J.H. Winfield), which portrayed an island of rocky coves and long views that was recognizably British, but with a Mediterranean climate and a tidy absence of pay-and-display car parks, bingo parlours, and the tackier sort of amusement arcades.
Jeg vet ikke hva gjennomsnittslengden er for dette memet, men disse setningene er nok over gjennomsnittet.
Nuvel - det er fredag kveld, på tide å avslutte...
Posted by Espen at 8:12 EM | Comments (1)
Juli 9, 2008
Et sant ord
"Bureaucracy defends the status quo long past the time when the quo has lost its status."
Dette sagt av Laurence J. Peter, mannen bak "The Peter principle", en bok enhver student av ledelse, samfunn eller økonomi bør få med seg. Den er vis, velskrevet, morsom og stort sett korrekt også rent faglig sett...
Posted by Espen at 10:53 FM | Comments (5)
Mai 29, 2008
I en rom i en by i et lite land midt i Europa
Interessant analyse av Elfriede Jelineks liv og verk sett i lys av Elisabeth Fritzls opplevelser. Selv klarte jeg aldri å bli engasjert av The Piano Teacher, og syntes Jelinek var en lite verdig Nobel-vinner, men ut fra hennes påvirkningskraft er det kanskje på tide å endre mening. Særlig sett i lys av Amstetten.
Posted by Espen at 9:23 FM
Mai 25, 2008
Engelsk uttale
Jeg irriterer meg alltid over mange nordmenns dårlige engelsk-uttale - selv folk med lang utdannelse og mange og tildels lange utenlandsopphold høres ut som Thor Heyerdahl, Jens Stoltenberg eller litt for mange engelsklærere.
Hvordan er det med din egen engelske uttale? Mange mener engelsk er lett, men her er en øvelsesoppgave jeg har hatt liggende på harddisken siden slutten av 80-tallet, et dikt opprinnelig laget av personell ved NATOs hovedkvarter i Paris. (Rettelse - se nedenfor.) Les det høyt for deg selv (helst i enerom) og se hvordan du ligger an. Lykke til!
ENGLISH IS TOUGH STUFF
Dearest creature in creation,
Study English pronunciation.
I will teach you in my verse
Sounds like corpse, corps, horse, and worse.
I will keep you, Suzy, busy,
Make your head with heat grow dizzy.
Tear in eye, your dress will tear.
So shall I! Oh hear my prayer.Just compare heart, beard, and heard,
Dies and diet, lord and word,
Sword and sward, retain and Britain.
(Mind the latter, how it's written.)
Now I surely will not plague you
With such words as plaque and ague.
But be careful how you speak:
Say break and steak, but bleak and streak;
Cloven, oven, how and low,
Script, receipt, show, poem, and toe.Hear me say, devoid of trickery,
Daughter, laughter, and Terpsichore,
Typhoid, measles, topsails, aisles,
Exiles, similes, and reviles;
Scholar, vicar, and cigar,
Solar, mica, war and far;
One, anemone, Balmoral,
Kitchen, lichen, laundry, laurel;
Gertrude, German, wind and mind,
Scene, Melpomene, mankind.Billet does not rhyme with ballet,
Bouquet, wallet, mallet, chalet.
Blood and flood are not like food,
Nor is mould like should and would.
Viscous, viscount, load and broad,
Toward, to forward, to reward.
And your pronunciation's OK
When you correctly say croquet,
Rounded, wounded, grieve and sieve,
Friend and fiend, alive and live.
Ivy, privy, famous; clamour
And enamour rhyme with hammer.
River, rival, tomb, bomb, comb,
Doll and roll and some and home.
Stranger does not rhyme with anger,
Neither does devour with clangour.
Souls but foul, haunt but aunt,
Font, front, wont, want, grand, and grant,
Shoes, goes, does. Now first say finger,
And then singer, ginger, linger,
Real, zeal, mauve, gauze, gouge and gauge,
Marriage, foliage, mirage, and age.Query does not rhyme with very,
Nor does fury sound like bury.
Dost, lost, post and doth, cloth, loth.
Job, nob, bosom, transom, oath.
Though the differences seem little,
We say actual but victual.
Refer does not rhyme with deafer.
Foeffer does, and zephyr, heifer.
Mint, pint, senate and sedate;
Dull, bull, and George ate late.
Scenic, Arabic, Pacific,
Science, conscience, scientific.Liberty, library, heave and heaven,
Rachel, ache, moustache, eleven.
We say hallowed, but allowed,
People, leopard, towed, but vowed.
Mark the differences, moreover,
Between mover, cover, clover;
Leeches, breeches, wise, precise,
Chalice, but police and lice;
Camel, constable, unstable,
Principle, disciple, label.Petal, panel, and canal,
Wait, surprise, plait, promise, pal.
Worm and storm, chaise, chaos, chair,
Senator, spectator, mayor.
Tour, but our and succour, four.
Gas, alas, and Arkansas.
Sea, idea, Korea, area,
Psalm, Maria, but malaria.
Youth, south, southern, cleanse and clean.
Doctrine, turpentine, marine.Compare alien with Italian,
Dandelion and battalion.
Sally with ally, yea, ye,
Eye, I, ay, aye, whey, and key.
Say aver, but ever, fever,
Neither, leisure, skein, deceiver.
Heron, granary, canary.
Crevice and device and aerie.Face, but preface, not efface.
Phlegm, phlegmatic, ass, glass, bass.
Large, but target, gin, give, verging,
Ought, out, joust and scour, scourging.
Ear, but earn and wear and tear
Do not rhyme with here but ere.
Seven is right, but so is even,
Hyphen, roughen, nephew Stephen,
Monkey, donkey, Turk and jerk,
Ask, grasp, wasp, and cork and work.Pronunciation -- think of Psyche!
Is a paling stout and spikey?
Won't it make you lose your wits,
Writing groats and saying grits?
It's a dark abyss or tunnel:
Strewn with stones, stowed, solace, gunwale,
Islington and Isle of Wight,
Housewife, verdict and indict.Finally, which rhymes with enough --
Though, through, plough, or dough, or cough?
Hiccough has the sound of cup.
My advice is to give up!!!--
Forfatter ukjentGerald Nolst Trenite
Rettelse: Håkon Styri kan fortelle (se kommentar) at dette diktet heter The Chaos (originalteksten her), er skrevet av Gerald Nolst Trenite, og utgitt i 1929. Og altså ikke har noe med NATO å gjøre, selv om denne opplysningen finnes så og si overalt på nettet.
Posted by Espen at 11:36 FM | Comments (6)
Mai 21, 2008
Matematikk med din glede
Eirik Newth og Sidsel Redse Jørgensen (red.): Matematikk med din glede, Gyldendal 2008.
Gjemt bort langt inne på Gyldendals websider finner vi denne lille boken, som jeg ønsker å promotere her fordi den omhandler matematikk, inneholder to små kapitler jeg har skrevet, samt en rekke andre små epistler som ammunisjon for de som ønsker å forklare den oppvoksende slekt hvorfor matematikk ikke er så dumt. Målgruppen er lærere, foreldre, blivende og allerede etablerte matematikere, samt enhver annen realfag- eller skoleinteressert person.
Tanken er, som vaskeseddelen sier, å inspirere til en litt mindre negativ oppfatning av matematikk, både som skolefag, fagområde og praktisk verktøy.
(Og for ordens skyld: Jada. jeg har en økonomisk interesse i denne boken. Hvis hele opplaget selger ut, kan det tenkes at mitt honorar blir tresifret....)
Posted by Espen at 9:30 EM
Mai 19, 2008
Om virkelig å sove på T-banen
Subways are for sleeping, klassisk artikkel av Edmund G. Love, fra Harper's Magazine, 1953. Fascinerende.
Posted by Espen at 9:01 EM
April 20, 2008
From worst to first
Det var meget oppmuntrende å se denne artikkelen om Ullern videregående skole, som lå sist på listen over Oslos videregående skoler for syv år siden og var truet av nedleggelse. Man ansatte en rektor, Paal Riis (bildet), som faktisk oppfører seg som en leder (tenk det, han går i dress*) i stedet for en primus inter pares på lærerværelset. Nå har målrettet arbeid gitt resultater, skolen er trygg og rektor har skrevet bok om hvordan ting skal gjøres. Bra!
Jeg har i årevis hevdet (her, her, her og her, for eksempel) at måling av skoler og offentliggjøring av søkeresultater og alle andre kvalitetskriterier ikke skaper taperskoler. Vi har alltid hatt gode og dårlige skoler, målinger forteller oss bare hvem de er. Ullern videregående er et eksempel på at det nytter*, og at resultatorientert styring av skoler er et svært viktig element på veien til å få skikk på norsk utdanning.
Så får det heller være at boken bruker moteordet coaching i tittelen - den skal i alle fall bestilles snarest.
*Jeg tar forbehold om karakterresultat her - søkermassen har i alle fall gått fra 9 til 180. Om noe av dette er et resultat av Oslos surrealistiske soneinndeling får så være.
PS: "From worst to first" kommer fra Gordon Bethune, som snudde Continental Airlines på slutten av 90-tallet.
Posted by Espen at 6:33 FM
April 18, 2008
Obligatorisk om Kina
Henning Kristoffersen: Det nye Kina. Universitetsforlaget 2008-02-27
Obligatorisk lesning for alle som skal til Kina i jobbsammenheng – en kortfattet, innholdsrik, og svært nyttig guide til et urbant Kina, uten orientalisme og turistattraksjoner, for den som vil lære mer enn tohånds visittkortføring.
Da jeg var i Kina på midten av 90-tallet var landet virkelig fremmed – ingen snakket engelsk, jeg ante ikke hva jeg spiste, og når jeg gikk i Beijings bakgater kom flokker av småbarn strømmende ut med snakketøyet i høygir og pekefingrene i bratt vinkel mot det lengste menneske de noensinne hadde sett.
Slik er det ikke lenger. Kina har gått fra kommunistisk isolasjon via frenetisk billigproduksjon til hypermoderne urbanisme i løpet av to tiår. I 1995 var fremdeles deler av veien fra Beijings flyplass til sentrum gruset. Nå er det fire filer i hver retning, men likevel trafikkork. Flytoget til Shanghais hovedflyplass kommer opp i 430 km/t – dobbelt så fort som i Oslo). Det er bygget 4000 bygninger over 20 etasjer i Shanghai siden 1992. Mao-dresser, rickshaws og fake-markeder er stadig vanskeligere å finne (prisene i kjøpesentrene i Shanghai er ofte høyere enn i Norge), og en nordmann på tur kan lett komme til å tenke at Kina er et moderne land, ikke noe utenom det vanlige.
Trass i hypermoderniseringen er Kina likevel annerledes. Folk har andre oppfatninger om avtaler, forhandlinger, karriere, familieforhold og økonomi. Skal man gjøre noe mer i Kina enn å være turist og handle ”Lolex”, trenger man å sette seg inn i Kinas historie, kultur, økonomi og skikker for å unngå dyre og pinlige feiltakelser.
Hittil har dette ikke vært så lett – man har vært henvist til å snakke med kolleger, lese turisthåndbøker eller, hvis man er skikkelig ambisiøs, amerikanske bøker om forretningsdrift i Kina. Men nå har min kollega Henning Kristoffersen, som snakker kinesisk og har hatt ansvaret for BIs Kina-aktiviteter i en årrekke, skrevet Det nye Kina, en innføring i kinesisk kultur og forretningsskikk som burde være obligatorisk lesning for alle nordmenn som tenker seg en tur nedover.
Boken er et funn for alle som skal til Kina på forretningsreise – den dekker de områdene du ikke finner i turistbøkene, som politikk, økonomi, forretningsskikk, og kanskje aller viktigst, den gir en god følelse av den moderne kinesers hverdag. Henning Kristoffersen har utstrakt erfaring med Kina – han snakker kinesisk, har drevet forretninger der, og har både undervist og administrert kinesiske studenter. Han har til og med spilt i en kinesisk såpeopera, i rollen som vestlig, kvalitetsfiksert produksjonssjef som til slutt får fabrikkeierens datter.
Boken tar for seg en rekke av de sidene av Kina som kan virke forvirrende på en provinsiell nordeuropeer: Hvorfor blir ikke Kina demokratisk og kvitter seg med partiet (fordi det representerer politisk og økonomisk stabilitet, og har legitimitet så lenge levestandarden øker), hvorfor maser Kina fremdeles om Taiwan og Tibet (av nasjonal stolthet og fordi Kina som enhet er noe relativt nytt og noe å kjempe for), hvorfor svarer ikke kinesere på spørsmål med et klart ja eller nei (fordi man risikerer å tape ansikt, eller å påføre motparten tapt ansikt.) Kina er, for Henning Kristoffersen, ikke mystisk, bare annerledes. Han bruker mange eksempler, en stor del selvopplevd, om hvilke feller man kan gå i (forhandlinger er et maktspill med relativt kortsiktig prioritering, familie og forbindelser er viktigere enn skrevne kontrakter, moral og tradisjon spiller en større rolle enn man skulle tro.)
Boken tar for seg kinesisk kultur, familiemønstre, språk (naturlig nok nokså overfladisk), politikk, og forretningsliv. Personlig syntes jeg kapitlene om kultur og forretningsliv var mest relevante – fordi en rekke av mine egne observasjoner faller på plass. Kinesere er kollektivistiske, men bare i forhold til sin gruppe (derfor gir man alt for familien men sniker i køer), og de er intenst pragmatiske – det er resultatet som teller. Selv har jeg, i forhold til studenter, lært at de takler individuell kritikk svært dårlig, men tar gruppevise tilbakemeldinger greit – gruppen kan godt miste ansikt, men ikke individet. Pragmatismen slår ut i at man må ha kontrollrutiner (sjekk at eksamensbesvarelsene ikke er kopiert fra Internett) der man i større grad vil kunne bruke sosiale kontrollmekanismer i Norge.
Kapitlene om familieliv og politikk er mer forklarende og forståelsesorientert. Henning Kristoffersen har et logisk-økonomisk perspektiv på kultur, og boken er nok preget av at han kjenner det urbane Kina best (særlig Shanghai), men det er jo også den delen av Kina de fleste nordmenn kommer i kontakt med. Mange av eksemplene er fra student- og forretningsmiljø i det urbane Kina, og forklarer mange ting som kan virke rart for oss nordmenn – som at tildeling av studielån delvis er drevet av medstudenters oppfatning av den enkeltes forbruk og oppførsel.
Boken har lite å si til den naive turist – noe jeg ikke ser som en svakhet. En hvilken som helst guidebok vil gi deg åpningstidene for Den forbudte by, restaurant-kutyme og prutestrategier på fake-markedet. Denne boken er komplementær til guidebøkene, mer enn oppskrift på hvordan man skaper grunnlaget for en mer langvarig relasjon enn hvordan man får et vellykket opphold.
Vår relasjon til Kina kommer til å bli langvarig og, dessverre, preget av kommunikasjonsvansker. Til sommeren er det OL i Beijing, en begivenhet som for kineserne representerer en slags nasjonal eksamen, en bekreftelse på at Kina ikke bare økonomisk, men også politisk og kulturelt er et fullverdig likemann i det internasjonale samfunnet. Mange nordmenn skal til Kina for å delta eller se på dette arrangementet – og mange av dem ønsker både å forstå og bli forstått av (og kanskje også å påvirke) Kina og kineserne. Henning Kristoffersens bok burde være obligatorisk lesning her, både for de som skal nedover og de som vil boikotte. Det budskap man ønsker å sende, uansett hva man gjør, er sannsynligvis ikke det budskap som oppfattes. Lesning av denne boken kan gjøre forskjellen.
Og det er jo meget pragmatisk – og dermed kinesisk.
Posted by Espen at 3:42 EM
April 4, 2008
Det surrealistiske bokmarkedet
Syphilia Morgenstierne, med sedvanlig spissformuleringsevne, leverer en glimrende kronikk om Norges surrealistiske bokmarked i Aftenposten. Biblioteker som drukner i uleselige romaner og tilfeldig sammensatte diktsamlinger, blir stadig mindre besøkt (fordi folk ikke finner det de har lyst til å lese der, bare det forlagene får statstøtte til å gi ut) alt betalt av skattebetalerne. Og hennes oppskrift på hvordan denne situasjonen skal fikses er jeg helt enig i: La bibliotekene selv bestemme hvilke bøker som skal kjøpes inn. På bibliotekene jobber det nemlig folk som både kan og vil noe med bøker. I motsetning til hva man dessverre finner i mange "bokhandler", som primært selger Unni Lindell, postkort og skoleransler.
Men hva med alle de små bokhandlene der ute, da? For distrikts-Norge finnes det en enkel løsning: Haugenbok, Bokkilden, eller for de som er ute etter noe litt mer spennende, Tronsmo. Kolofon, hvis du leser uten filter.
Og hva gjelder alle de forfatterne som ikke får utgitt sine diktsamlinger og selvreflekterende (hva mine amerikanske venner kaller mental-masturberende) romaner - vel, hva med å lage seg en blogg? Man når, om ikke annet, ut til leserne. Uten å drepe en masse trær og pådra seg invitasjoner til sommerfester.
Posted by Espen at 8:48 FM | Comments (1)
Mars 25, 2008
Atkins analysert
Etter å ha lest Steven Shapins analyse av Craig Venter fikk jeg lyst til å lese mer av ham - så her er Steve Shapins analyse av Atkins-dietten - ikke minst hvordan den har endret seg over tid. Her i huset går det endel i dietter om dagen, så dette er interessant lesning.London Review of Books ser ut til å være et bra sted for RSS-leseren.
Posted by Espen at 8:57 FM
Mars 15, 2008
Sic transit gloria economistiensis
I Henrik Langelands utmerkede Wonderboy bruker hovedpersonen sommerferien til systematisk å lese The Economist, som en slags garanti for å være oppdatert (for ikke å snakke om velformulert). Jeg pleier å anbefale mine studenter å lese bladet selv, men ifølge Crooked Timber og Not Sneaky har altså bladet passert toppen og er ikke lenger et sikkert tegn på sofistikasjon og globalt perspektiv.
Da jeg var student selv, abbonnerte jeg på Newsweek til studentpris, delt med en studiekamerat. Sluttet etter noen år da jeg ble litt lei av at alle artiklene åpnet på samme måte ("It was a quiet day in sleepy Hicksville when the meteor hit") fordi de død og liv skulle ha dramatisk struktur og human interest. Lurer på om ikke det samme er i ferd med å skje med The Economist.
Problemet med The Economist ligger i at bladet er litt grundigere enn de fleste, men ikke grundig nok for eksperter. Dermed ender man opp med følelsen av at de er bra på alt unntatt det man vet noe om selv. Men jeg er ikke helt enig - f.eks. har jeg hatt stor glede av artikler om Norge, som evner å summer opp norsk politikk og forretningsliv fyndig og elegant (nå er jo også norsk politikk og forretningsliv nokså enkelt å oppsummere....) På teknologi, derimot, beundrer jeg The Economist for deres evne til å summere opp ting, men de klarer på ingen måte å holde følge med teknologibloggene. Hva analyse gjelder, skulle jeg gjerne ha sett litt skarpere kommentarer, eller oppsummerende analyser av den sorten man finner på Becker-Posner blog. Et definitivt pluss er at de skriver om land som man ikke vanligvis leser om - alt er ikke bare USA og Europa.
Nuvel. Kanskje bladet anses som sofistikert fordi det redigeres fra London og de fleste amerikanere hører en Sloan Square aksent for sitt indre øre når de leser den. Men så lenge bladet kan produsere forsider som vedlagt kommer jeg til å fortsette å abbonnere...
Posted by Espen at 8:26 FM | Comments (2)
Februar 26, 2008
Migrenelitteratur
Siri Hustvedt skriver, i New York Times, at Alice in Wonderland skyldtes migrene...Jeg får vondt i hodet bare av å tenke på det.
Posted by Espen at 1:19 FM
Januar 23, 2008
Atlantisk materiale tilgjengelig
Tidligere har New York Times gitt opp å ta betalt for adgang til artikler på nett. Nå er turen kommet til The Atlantic, et kvalitetsmagasin (som publiserte Vannevar Bush' proto-web-klassiker - i 1945!) av den typen man ikke finner i Norge, og som jeg har tendert til å kjøpe eller i alle fall smuglese i hver gang jeg er i en amerikansk bokhandel. Nå går de hele veien og tilbyr like så godt både det siste nummeret og hele arkivet, uten registrering eller noe som helst annet.
Og dermed er The Atlantic nå et magasin som kan linkes til, tagges og debatteres. Jeg begynner med å lenke til to artikler (som jeg tidligere har villet bruke i undervisningen, men ikke har kunnet) av Tracy Kidder: Flying Upside Down og The Ultimate Toy, begge kapitler fra The Soul of a New Machine (1981), fortsatt den beste studien av et teknisk utviklingsmiljø jeg noensinne har lest.
(Jada, dette var noe jeg skrev om på Applied Abstractions også. Men jeg har et nyttårsforsett å oppfylle, og dessuten er det hyperaktuelt i forhold til dette møtet i PF, som du absolutt må komme på...).
(Via The New York Times og Undercurrent.)
PS: Mens vi er igang, les denne glimrende artikkelen av Matt Miller om hvordan USAs skoler drives mot middelmådighet fordi de er for desentralisert styrt - mens vi her i Norge har middelmådighet delvis på grunn av overdreven sentralisering. Med andre ord: Problemene i norsk skole må løses med tiltak som adresserer våre problemer, ikke andres.
Posted by Espen at 9:10 EM | Comments (2)
Januar 22, 2008
Bedre og bedre
The Atlantic goes free - UndercurrentPosted by Espen at 11:09 FM
Larsson-koden III
Og så (takket være biblioteket på BI) var det tid for Luftslottet som sprängdes, Stieg Larssons tredje og dessverre siste bok i Millennium-trilogien (I,II). Luftslottet er en murstein på 704 sider og knytter sammen alle trådene i historien om Lisbeth Salander. Den er mer en krigsroman enn en krim - dette er historien om kampen mellom Lisbeth Salanders venner (en sammenrusket hær av kompetente men høyst uensartede individer) og fiender (mordere, psykiatere, en MC-bande og en gruppe overvintrede kalde krigere innen det svenske sikkerhetspolitiet.) Den minner mer om en slags høk-over-høk mafia-historie enn en tradisjonell krim, og har et stort og spennede persongalleri.
Boken kulminerer i en rettssak, men virker allerede avsluttet sånn omtrent midtveis. Det er imidlertid mange tråder å nøste opp, og rom for noen overraskelser. En liten sidestory om Mikael Blomkvists elskerinne og kollega Erika Berger, som blir redaktør i en stor morgenavis og sliter med en stalker og en vanskelig organisasjon, er med for å understreke temaet i trilogien (menn som hater kvinner) og muligens også for å illustrere likhet og ulikhet i hvordan samfunn og omgivelser reagerer overfor en ressurssterk kvinne i motsetning til en avvikende tenåring.
Larsson ror det hele i land på en utmerket måte, selv om noen små hull gjenstår. Man får aldri vite noe overbevisende om hvorfor den sekteriske lille gruppen i sikkerhetspolitiet agerer som den gjør - for meg virker det litt utrolig at noen (i hvert fall i en gruppe på mer enn 10 personer) skulle holde på slike overvintrede holdninger og gå til slike ytterligheter så lenge etter den kalde krigen. Likeså forstår jeg ikke hvorfor, siden fienden er så nådeløs, de ikke rett og slett rydder henne av veien med en gang? Hennes forsvunne søster vet man ingenting om (mulig jeg misset den detaljen).
På den annen side er det bra at ikke alle myndighetspersoner er svin eller inkompetente - tvert i mot finnes det en rekke personer (noen av dem, som bokseren Paolo Roberto og debattanten Kurdo Baksi, finnes i virkeligheten) som gjør det de skal og viser kompetanse og mot. Det gir troverdighet - en svakhet med Guillous romaner er nettopp den mer sjablonlignende portretteringen og litt overdrevne bruken av virkelige personer. Heller ikke er fienden dramatisk inkompetent eller kompetent, bortsett fra Robert Niedermann, en tegneseriefigur av et monster som havner på utsiden av handlingen og først dukker opp igjen helt mot slutten av historien, i en litt klisjeaktig "liten jente alene i stor bygning med stor skurk"-scene.
Igjen er datadetaljene noenlunde brukbare, skjønt Bluetooth-forbindelsen Salander bruker for å hacke via en PDA nok ikke er så pålitelig (eller rask) som det gis inntrykk av. Igjen er hackerne litt tabloid fremstilt, men ikke verre enn at man kan godta det under rubriken kunstnerisk frihet.
Millenium-serien er ikke bøker man leser - man innhalerer dem. Nuvel. Ferdig innhalert. Litt synd egentlig.
Anbefales. Hele serien. Sett av en uke i sommerferien om du ikke har lest dem allerede.
Posted by Espen at 8:32 FM
Januar 21, 2008
Larsson-koden II
Bok nummer to i Stieg Larssons Millenium-serie har ikke kommet i pocket i Norge ennå, så prisen er fremdeles 329 kroner. Men i går var familien på Harry-tur til Strömstad, og i den høyst nødtørftige bokhandelen der fantes Flickan som lekte med elden for kr 65. Svenske. Dessuten får man altså gleden av å lese boken på originalspråket, noe som alltid er å foretrekke, selv om jeg jeg ikke hadde noe å utsette på den norske oversettelsen av Män som hatar kvinnor.
Nuvel. I den andre boken spilles hovedrollen av Lisbeth Salander, som vokser frem som en mye mer interessant person enn Mikael Blomkvist, et mulig alter ego for Stieg Larsson selv, omtrent som journalisten Erik Ponti i Jan Guillous bøker. Man får en temmelig utkrøpen historie om hvorfor hun ble som hun ble - og hvem som hadde ansvaret. Boken er nummer to i en serie, men kan leses selvstendig. Derimot tror jeg ikke den tredje boken kan leses uten å ha lest denne.
En morsom sideeffekt av Larssons suksess er at almendannelsen om datasikkerhet kanskje går opp et hakk eller to - Larsson kan nok om teknologi til å lage et plausibelt scenario for hvordan Lisbeth Salander skaffer seg all informasjonen, med nok detaljer til at det blir troverdig og nok vanskeligheter til at man slipper den "overnaturlige" hackeren som gjetter seg til passord og bekymringsløst navigerer nettverk. For eksempel kopierer Salander folks harddisker ved å innstallere en spesialversjon av Internet Explorer som speiler harddiskene til en server hun har tilgang til. Greit nok, det er en metode som fungerer i teorien, men i praksis roter folk til sine datamaskiner, bytter dem og har såpass liten datadisiplin at slik monitorering - i hvert fall over tid, slik det gjøres i boken - ville kreve nesten daglig oppfølging. Så ja, man kan nok kopiere folks data, men å følge med hva de gjør i sanntid over noen tid krever stadig nye innbrudd. Og det ville en person som Lisbeth Salander rett og slett ikke ha tid til.
Den eneste unaturlige passordgjettingen står faktisk journalisten Blomkvist for, når han i siste sekund gjetter kombinasjonen WASP for å slå av alarmanlegget til Salanders hemmelige leilighet. At en durkdreven hacker og researcher skal trenge en så enkelt mnemonisk krykke virker ikke helt trolig for meg, men i alle fall. Og Salanders flørt med Fermats siste teorem gjennom boken er sjarmerende i all sin knapphet.
Uansett, en spennende røverroman med 632 svært lettvendte sider. Gleder meg til fortsettelsen, og undrer litt på hvordan Larsson bygger fortellingen videre. Anbefales.
Posted by Espen at 8:51 FM
Januar 13, 2008
Larsson-koden
"Sett av godt med tid når du skal lese Larsson," sa den hyggelige damen i bokhandelen. "Den første boka tar litt tid før ting kommer igang, men den andre klarer du ikke å legge fra deg."
Nå blir jeg som regel skuffet når jeg får så entusiastiske anbefalinger, men dengang ei - nettopp ferdig med den første, Menn som hater kvinner, og hittil har damen hatt aldeles rett. Dette er den boken Da Vinci-koden kunne vært, hvis Dan Brown hadde lært seg setningsbygning og dialog, funnet på interessante helter og heltinner, gjort research, lagt opp et plot og kuttet ut kvasi-religionen.
Som vanlig er det litt for enkelt for bokens dataeksperter å komme seg inn i registre og datamaskiner, for ikke å snakke om å kunne skaffe seg falske pass og skifte språk uten aksent, men det får så være. Historien er fascinerende, og for en gangs skyld gjetter man ikke skurken eller plottet med en gang (slik man gjør med f.eks. Håkan Nessers bøker.) Stieg Larsson er ingen Jan Guillou når det gjelder å kommentere samfunnsutvikling og parodiere politikere, men thrillere med spennende plot og en viss grad av troverdighet, det kan han.
Anbefales. Nå må jeg ut og kjøpe nummer to. Så skal jeg låse den inn i et skap til neste helg.
Posted by Espen at 2:31 EM
Januar 10, 2008
Blodig og iskaldt
Knut Nærum: Monster (Cappelen 2007)
Dette er en "skrekkroman" om hvordan klimaendringene fører til at den arktiske isen blir borte og isbjørnene tilpasser seg ved å slutte å være redde for mennesker, trekke sydover og opptre koordinert i flokk. En spinnvill hotellkonge (så nærme det går an å komme Petter Stordalen uten å bruke navnet hans direkte) samler dem opp i reservater, og dermed er vi igang med en slags krysning av Jurassic Park og Kongepudler.
Knut Nærum skriver bøker som et Nytt på Nytt-program - det går i ironi og pariodi, hvert kapittel er en tegneserieskisse med kjappe vendinger og elver av blod (som ville virket svært makabert uten den ironiske distansen, men her blir avrevne halspulsårer og knasing av benpiper nærmest til artige effekter.)
Denne er morsom, men den er som Nytt på Nytt også i den forstand at det er tidtrøyte: Man slapper av og ler litt av replikkene og trenger ikke tenke noe særlig mens man ser på. Samt at man syntes det var et hyggelig bekjentskap og ikke har noe behov for å se programmet (eller lese boken) igjen.
Posted by Espen at 8:23 FM
Januar 8, 2008
Obama om sine røtter
Siden det er nominasjonsvalg i New Hampshire idag og Barack Obama ligger an til å vinne for Demokratene, synes jeg det er på sin plass å legge inn en liten anbefaling av hans bok Dreams from my Father, som jeg leste for to år siden og syntes var et uhyre interessant bakgrunnsdokument fra en person som uten tvil kommer til å prege amerikansk politikk i noen tiår fremover.
Obama har en meget pluralistisk bakgrunn i nesten alle dimensjoner man gidder å undersøke: Hans far var fra Kenya, hans mor er hvit, han har jobbet innen kirken i Chicago South Side, men også vært redaktør for Harvard Law Review. Han er, som en kommentator sa på TV for noen dager siden, som Tiger Woods, i at han ikke faller inn i noen kategori. I et samfunn som det amerikanske, som fremdeles kjemper en meningskrig der grensene ble trukket i 1968, er dette virkelig noe nytt. Mannen har hjerne, pågangsmot og en bakgrunn som gjør at han kan heve seg over "partisanship" og forsøke å gjøre noe for en nasjon som trenger å finne sin rolle i en flatere verden.
All grunn til å ønske ham velkommen, og lykke til.
Posted by Espen at 8:31 FM
Januar 2, 2008
Nesser på svensk
Håkan Nesser: Kvinna med födelsesmärke (1996), og Borkmanns punkt (1994). Kompetent krim av svenske som skriver om Nederland (eller rettere sagt, et fiktivt sted som minner om Nederland).
Kompetent krim for juleferien, eller andre ferier. Særlig på originalspråket.
Posted by Espen at 12:40 EM
Nattbordsk fra DN
Dagens Næringsliv har sponset BIs bibliotek med en ikke ueffen samling skjønnlitteratur, og har naturligvis kalt samlingen "Nattbordet", antakelig i håp om å slippe unna alle de som nevner "faglitteratur" og "Hamsun" når telefonen kommer. Om studentene leser mye der, vites ikke, men jeg botaniserte litt og fant Author, author av en av mine favoritter, David Lodge (kommer tilbake til denne i en annen sammenheng), Snømannen av Jo Nesbø (som er et filmmanus forkledd som kriminalroman, særlig i sluttkapitlene. Round up the usual suspects for rollelisten), og Doppler av Erlend Loe, som mine døtre har lest men ikke jeg.
Doppler brukes mye i ungdomsskolen og det er ikke vanskelig å forstå - den er relativt kort, god, og hylende morsom, om Doppler som bestemmer seg for å bo i skogen i stedet for på Tåsen, og klarer seg med skummet melk og elgkjøtt sammen med elgkalven Bongo. Hele greia er idiot-genial omtrent som en Ravi-låt. Anbefales som kjapp tidtrøyte, men ikke på kollektivtransport hvis du bekymrer deg for at medpassasjerene skal se rart på deg når du ler høyt.
Så får vi bare håpe på mer variasjon i nattbordspalten om noen år....
Posted by Espen at 12:14 EM
Desember 16, 2007
Good reads
Goodreads er en morsom liten sak som jeg kan komme i fare for å bruke mye tid på....anbefales!
Posted by Espen at 7:06 EM
November 18, 2007
Retro-retro-oversettelse
Da jeg var liten var jeg mye hos mine besteforeldre, og brukte en hel del av min rikelige tid til å spa meg gjenom gamle utgaver av Det Beste, et magasin som, i hvert fall på den tiden, presenterte en oversatt, litt åndeløs og sterkt forkortet versjon av verden sett gjennom amerikansk middelsklasses øyne.
Å lese Bill Brysons Lyngutten: Livet og alt det andre minner meg sterkt om Det Beste fra 60-tallet: En fellesopplevelse av at ting går fremover og at verden er en pålitelig kilde til oppløftende og moderat spennende opplevelser, gjerne i form av produkter for et behov man ikke visste man hadde.
Jeg hadde faktisk lest mesteparten av denne boken på engelsk før, men lånte den norske versjonen fra BIs bibliotek (Dagens Næringsliv har donert en masse skjønnlitteratur i en samling kalt På Nattbordet) i et anfall av kjedsomhet. Og jammen er ikke den norske versjonen morsommere, hovedsaklig på grunn av oversettelsen.
Bill Bryson er ikke lett å oversette - han skriver amerikansk engelsk, men har 20 års journalisterfaring fra The Times, hvor han også skrev tre bøker om språk. Han er kunnskapsrik og ironisk. Resultatet er kompliserte setninger med mange detaljer og svært presis, liksom-sleivete formulering. Oversetteren (Øyvor Dalan Vik) har valgt å oversette teksten nokså direkte, og resultatet er en rekke anglisismer som i norsk språkdrakt kan virke noe klønete - men som er trofast mot Brysons fremstilling. Dermed blir det endel setninger som
Jeg tror fremdeles fast på at det vil bli nokså likt [en strippebule] om jeg noen sinne kommer [til himmelen]. Og ettersom jeg vet det, har det i alle de årene som er gått siden, knapt passert et øyeblikk uten at jeg har vært ekstremt snill.
Vanligvis ville dette irritert meg, men i dette tilfelle passer språk og innhold overens - og at minner meg altså om mine besteforeldres samling av Det Beste fra 60-tallet. Det hjelper også at oversetteren legger inn forklarende fotnoter her og der (for eksempel er det viktig ikke bare å forstå hva en "dugout" er, men også at den er nedgravet) og holder den samme ironiske tone som Bryson også her.
Ellers er boken en samling reminisenser fra en idyllisk barndom i en meget kjedelig by i en svært stabil stat nokså midt i USA. Som trofast Bryson-leser var det mye kjent - Bryson har lagt inn små historier fra barndom og tenårene i sine andre bøker også. Men den er artig tidtrøyte og har også et underliggende budskap om at man ikke skal stole på hva autoriteter sier - uansett om det har med livets hemmeligheter eller sprengkraften i en atombombe å gjøre. I kapitlene om McCartyismen og atomkappløpet er Bryson nemlig ikke Det Beste: I stedet klarer han med ironi og presise detaljer å tegne et bilde av en idyllisk og optimistisk verden som under overflaten er nokså innsnevret, intolerant og ikke så lite farlig.
Anbefales. Både i engelsk og norsk versjon.
Posted by Espen at 8:21 FM | Comments (1)
August 8, 2007
Drager i Kabul
Khaled Hosseini: The Kite Runner.
Glimrende bok. Kjøp den og les den. Miljø, bakgrunn, personer og handling stemmer.
Den eneste innvendningen jeg har er at bokens skurk er litt for opplagt og sjablonaktig, men det er en liten innvendning mot en bok som jeg vil tro gir en mye dypere forståelse av Afghanistan, Taliban, og eksilmiljøer enn Åsne Seierstads i og for seg utmerkede bok. Hennes bok opplyser, men Khaled Hosseini beveger. Han skriver fra innsiden, med en vestlig forståelse. Hun skriver fra utsiden, uten at vi forstår graden av hennes forståelse.
Posted by Espen at 11:43 FM
Juni 4, 2007
Eirik om Nasjonalbiblioteket
Eirik har en kronikk i Dagbladet og diverse posteringer om hvordan den digitaliserte kulturarven skal gjøres tilgjengelig - ikke som et statisk arkiv, men som et levende verktøy med muligheter for tilbakemelding fra publikum og gradvis forbedret metadata basert på bruksmønster, tagging, og egne koblinger.
Offentlige tiltak rundt alle former for informasjonsteknologi har en tendens til å levere gårsdagens løsninger med dagens teknologi, delvis fordi det er så vanskelig å endre organisasjonsmønstre og kultur i leveranseapparatet (inkludert eksterne interessenter som forlag og bokhandler). Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt er viktig, men man må se på det som en platform og ikke bare en alternativ kortkatalog. Økte bruksmuligheter fører til nye former for bruk, måter man ikke kunne tenkt seg før.
Her for etpar dager siden spurte jeg en kollega hva han holdt på med (han jobber delvis på BI) for tiden, og han svarte at han laget software for en bestemt type analyse basert på "et mashup av RSS-feeds koblet med communal browsing." Ikke bare er det morsomt at det finnes folk som sider det i Norge - men han beskriver faktisk en mulig strategi for Nasjonalbiblioteket (bortsett fra at mashups definitivt på skje på basis av mer enn RSS).
Jeg generelt et meget godt forhold til bibliotekarer - de har den rette innstillingen til kunnskap og litteratur - men de endringer de nå står overfor, er nokså formidable. Skolebibliotekaren på en av de ungdomsskolene mine barn har vært utsatt for sa i forbindelse med Kunnskapsløftet (versjon 1) at "...disse prosjektarbeidene - nå kommer ungene til stadighet og spør og graver om alt mulig." Hun syntes tydeligvis ting var bedre før, med stillhet og ryddige, om enn støvete bokhyller. Men slik er ikke verden lenger, og skal bibliotekene (inklusive Nasjonalbiblioteket) spille en rolle i fremtiden, må de bli leverandører av den platformen læring og kunnskapsutvikling skal skje på, heller enn å bli museumsvoktere og informasjonsarkeologer hvis hovedoppgave er å oversette fra en gammel form til en litt mindre gammel.
På den annen side, får vi bare digitalisert tingene, så finner nok brukerne på noe. Uansett smalt grensesnitt.
Posted by Espen at 9:25 FM | Comments (3)
April 26, 2007
Listelitteratur
Det lille og meget intellektuelle forlaget Transit (et datterselskap av Vidarforlaget, drevet av Elisabeth Skjervum Hole og Gunnar Totland) sendte meg Wenche Blombergs Litteraturlisteguiden VADE MECUM (som ikke betyr munnvann, men "lite oppslagsverk"), med bønn om at jeg anbefaler den.
Og selv om denne type informasjon jo er tilgjengelig på nettet i ulike former, er det en fornøyelse å ha en bok å peke til hvis noen lurer på hvordan man skal sette opp disse referanselistene på best mulig måte.
Anbefales, med andre ord.
Posted by Espen at 9:50 FM
Mars 6, 2007
Standpunkt-varsel
Jeg skal være med på NRK-programmet Standpunkt i kveld. Temaet er skole og disiplin, og utover det er jeg ikke helt sikker på hvor ting kommer til å gå, bortsett fra at det sikkert er like mange løsninger som deltakere.
Oppdatering etter programmet: Slitsomt. Video her. Politikeres evne og vilje til å prate og prate og prate er utrolig. Djupedal bør lære seg forskjellen på "da" og "når" - kunnskapsministeren klarte å si "når jeg var liten"... Jeg bør bli bedre på sound bites. Alle som diskuterer noe som helst om skole i Norge er ritualistisk forpliktet til å si at det finnes mange bra skoler/lærere/elever/ledere/hvadetnåmåttevære før de kan komme til poenget.
Alle snakker om hva de skal ha mer av, ingen snakker om hva de må velge bort for å få mer av det de vil ha mer av.
I mellomtiden forberedes det neste skoleeksperimentet.... Det siste jeg hørte før vi gikk var at nå skal det bli moderne med landskapsbasert skole igjen, hvor alle årsklassene sitter i et stort rom sammen. Ingen forskning støtter dette. Selv gikk jeg flere år som elev i landskap på midten av det latterlige 70-tallet og vet at dette ikke fungerer, og at det ikke kommer til å fungere denne gangen heller. Men politikerne er entusiastiske.
En av deltakerne presterte til og med å si at vi ikke burde snakke om hvor vanskelig det er å være lærer, for da er det ingen som vil bli lærer. Hvis Djupedal legger seg på den linjen, bør Kunnskapsdepartementet skifte navn til Sannhetsdepartementet.
Av og til blir man så sliten....
Posted by Espen at 4:45 EM | Comments (1)
Februar 13, 2007
Ord for ord
Her er en idé til et underholdningskonsept, mest for TV: En krysning mellom "Beat for beat", "Kontrapunkt" og et eller annet spørreprogram jeg vagt husker fra min barndom (hvor Ernst-Hugo Järegård lagde skandale ved å banne), men med litteratur som tema. Stykker fra bøker og film leses eller fremføres (gjerne filmklipp, også, og manussider), og man stiller spørsmål om bøkene og forfatterne. Talefør og kunnskapsrik programleder nødvendig, og man må selvfølgelig ha lag som Forfatterlaget (Eirik Newth og Knut Nærum ville jo være kandidater), Salgslaget (Frid Ingulstad, Ari Behn), Kritikerlaget (Bjørn Gabrielsen er selvskreven), Forleggerlaget (Kagge, så klart), Redaktørlaget (Anne Aasheim og Knut Olav Åmås), og Leserlaget (ahem). Muligens et lag med eldre lesere og et med yngre? Bloggerlaget (Mihoe burde ligge godt an, Hjorthen også)? Å ha et Næringslivslag med folk plukket ut fra nest siste side i Dagens Næringsliv ville vært for grusomt, de ville svart Hamsun på alt...
Her ville det selvfølgelig være viktig at man ikke bare bruker klassisk litteratur - da blir det lett en slags muntlig prøve i litteraturhistorie, med Duun, Undset og Hamsun i utdrag - men både nyere litteratur fra inn- og utland, samt andre genre som sci-fi, dokumentar, og debattbøker.
Siden NRK skal bli flermedialt, bør det jo innskytes at dette ville bli et program som kunne gått både på TV og radio, og som dessuten egnet seg utmerket i nett- og podcastformat. Ikke minst ville man fått masse kommentarer fra bloggosfæren og kommentariatet, særlig hvis man la inn et element av leserkonkurranse (f.eks. å dikte neste vers eller skrive om et tekststykke fra en forfatter til en annen.)
Intet tenner halvintellektuelle lesere som muligheten til å briefe med sin ekspertise slik idrettstilhengere gjør med skøytetider og overgangssummer. For ikke å snakke om at det ville tilført en ny dimensjon til lesergleden rundt omkring.
Posted by Espen at 8:15 FM | Comments (4)
Februar 3, 2007
Bergenshistorie
Jeg har omsider (i den forstand at jeg har hatt dem lenge, men først begynt å lese dem for en uke siden) kommet meg gjennom Gunnar Staalesens Bergenstrilogi (1900. Morgenrød., 1950. High Noon., og 1999. Aftensang.), som begynner med et drap noen timer inn på 1900-tallet, et drap som blir løst noen timer før 1900-tallet ender. Bøkene minner om en blanding av Roy Jakobsens Seierherrene og Odd Brochmann og Zinken Hopps Historien om Norge. Jeg er litt i tvil om gjennomføringen, men beundrer ambisjonen. Og bøkene er lettleste og spennende.
Som Norgeshistorie er bøkene interessante, men nokså overfladiske - det er lite forbindelser mellom historiske hendelser, og bortsett fra en mulig forklaring på Bergensbrannen i 1916, lite som gjør historien til annet enn kulisser. Menneskeskildringener er også overfladiske, personene er skildret mest ut fra hva de gjør og sier, eller hva andre sier om dem. Staalesen er først of fremst kriminalforfatter, og det merkes: Han forteller en systematisk historie om personer som treffer hverandre, og det er her bøkene er gode, i skildringen av hvordan mennesker går ut av og kommer inn i historien. Ikke minst er aktørene troverdige i hva de gjør - man finner ingen hypermoderne mennesker i 1910, for eksempel.
Vel verdt noen timer, for man ønsker å lese videre for å finne ut hva som skjedde og hva som kommer til å skje. Beskrivelsene av historiske hendelser sett gjennom deltakeres øyne - byggingen av Bergensbanen, bybrannen, trikkestreik, Telavåg, Alexander Kielland-ulykken - er meget gode. Kriminalhistoriene er tynnere og virker mer som staffasje for å gi hovedpersonene mer å gjøre. Til syvende og sist er det ikke så farlig hvem det nå var som begikk et drap i 1900.
Den kanskje største irritasjonen er alle beskrivelsene av påtvungen seksualitet - det ser til tider ut til at ingen kvinne kan komme til Bergen, i hvert fall ikke før annen verdenskrig, uten å bli voldtatt eller i alle fall pådra seg et meget uønsket svangerskap. Det blir litt slitsomt i lengden, litt for mye gjentakelse og mekanikk, litt mer ukeblad enn man liker. På slutten virker forfatteren også sliten, med litt for mange oppryddende kommentarer, som at man finner det jernrøret det innledende drapet blir begått med samtidig som man finner et annet drapsvåpen. Den allmektige forfatter og nokså mektige leser er litt for synlig etter min smak.
Men absolutt ikke bortkastet tid. Skjønt hadde jeg startet på nytt, ville jeg hatt et Bergenskart ved siden av meg, slik at jeg visste hvor Møhlenpris og Paradis og Fanafjellet lå hen.
Posted by Espen at 3:48 EM | Comments (1)
Januar 29, 2007
Feynman og hoderegning
Et siste utdrag fra Richard Feynmans selvbiografi (eller kanskje rettere sagt, anekdotesamling) Surely You're Joking, Mr. Feynman, denne gang om hoderegning. Kapittelet (som heter "Lucky Numbers") fortsetter i samme stil, og burde være en inspirasjon til alle som synes matematikk er kjedelig....
(Mer Feynman her, her, her og her.)
En dag på Princeton satt jeg i salongen og kom til å overhøre en samtale mellom to matematikere. De snakket om serien for ex, som er 1 + x + x2/2! + x3/3! Du får hvert ledd i serien ved å multiplisere det foregående leddet med x og dividere med det neste tallet. For eksempel, for å få det neste leddet etter x4/4! multipliserer du det leddet med x og dividerer med 5. Det er ganske enkelt.
Da jeg var liten syntes jeg serier var morsomt, og jeg hadde rotet litt rundt med denne serien. Jeg hadde regnet ut e med den serien, og hadde sett hvor fort de nye leddene ble svært små.
Jeg mumler noe om hvor lett det var å regne ut e opphøyet i hva som helst med den serien (du bare bytter ut x med det tallet det skal opphøyes i.)
"Å ja?" sier de. "Vel, hva er e opphøyet i 3,3?" sier en eller annen - jeg tror det var Tukey.
Jeg sier, "Det er lett. Det er 27.11."
Tukey vet at det er ikke så lett å regne ut alt det i hodet. "Hei! Hvordan gjorde du det?"
En annen sier, "Du kjenner Feynman, han bare later som. Det er ikke egentlig riktig."
De finner en tabell, og mens de gjør det, legger jeg til noen flere sifre: "27,1126" sier jeg.
De finner det i tabellen. "Det stemmer! Men hvordan gjorde du det?"
"Jeg bare summerte serien."
"Ingen kan summere en serie så fort. Du kjente antakelig løsningen, helt tilfeldig. Hva med e opphøyet i 3?"
"Hør her," sier jeg. "Dette er hardt arbeid. Bare en hver dag!"
"Hah! Du bare bløffer!" sier de, henrykt.
"All right," sier jeg, "det er 20,085."
De ser etter i boken mens jeg legger til noen flere sifre. De er nokså opphisset nå, for jeg hadde riktig svar denne gangen også.
Her har vi altså alle disse store matematikerne, som lurer på hvordan jeg kan regne ut e opphøyet i hva som helst. En av dem sier, "Han bare kan ikke bytte ut og summere - det er for vanskelig. Det er et eller annet trick her. Du kan bare ikke regne ut hvilket som helst tall som for eksempel e opphøyet i 1,4."
Jeg sier "Det er slitsomt, men siden det er deg ... OK. Det er 4,05."
Mens de slår det opp, legger jeg til noen flere sifre og sier "Det er nok for i dag!" og går ut av rommet.
Det som skjedde var dette: Jeg kunne tilfeldigvis tre tall: Den naturlige logaritmen til 10 (som man trenger for å konvertere fra log-base 10 til ln-base e,) som er 2,3026 (så jeg visste at e opphøyet i 2,3 er svært nær 10.) På grunn av radioaktivitet (gjennomsnittlig levetid og halveringstid) visste jeg at den naturlige logaritmen til 2 var 0,69315 (så jeg visste at e opphøyet i 0,7 er omtrent 2.) Jeg visste også at e (opphøyet i 1) er 2,71828.
Det første tallet de ga meg var e opphøyet i 3,3 som er e opphøyet i 2,3 (ti) ganger e, det vil si 27,18. Mens de lurte på hvordan jeg hadde fått til det, korrigerte jeg for de ekstra 0,0026 - 2,3026 er litt for høyt.
Jeg visste at jeg ikke kunne klare en til - den første var ren og skjær flaks. Men så sa de e opphøyet i 3: Det er e opphøyet i 2,3 ganger e opphøyet i 0,7, eller 10 ganger 2. Så jeg visste at det var 20,etellerannet, og mens de lurte på hvordan jeg fikk det til, justerte jeg for 0,693.
Nå var jeg sikker på at jeg ikke ville klare en til, for nok en gang hadde det vært bare flaks. Men nå sa de e opphøyet i 1,4, som er e opphøyet i 0,7 ganger seg selv. Så alt jeg måtte gjøre var å fikse litt på 4!
De fant aldri ut hvordan jeg gjorde det.
Posted by Espen at 8:38 FM
Januar 28, 2007
Pinker om bevissthet
Glimrende artikkel - Steven Pinker er professor i psykologi på Harvard, og hans bok The Blank Slate anbefales på det varmeste. Det ryktes at en ny bok kommer til høsten, og denne artikkelen er kanskje en smakebit. Det er på tide at noen tok Dan Dennetts Consciousness Explained litt videre.
(Via Arts & Letters)
Posted by Espen at 9:18 EM
Januar 27, 2007
Forvirretforeningen
Anne Oterholm, formann i Den Norske Forfatterforening, gjør en ganske imponerende eksersis i å si absolutt ingenting i sitt innlegg i Dagbladet idag. Debatten (som dukker opp med jevne mellomrom) handler om hvorvidt serieforfattere av typen Frid Ingulstad skal få være medlem eller ikke. Oterholms oppryddende bidrag sier altså at man ikke trenger være medlem for å få tilgang til de støtteordninger foreningen forvalter, men at man ikke kan få bli medlem (og dermed påvirke kriteriene) medmindre ens verker har "litterær verdi" (slik hun selv demonstrerer). Samt at hun ønsker at alle skal kunne nyte god litteratur, og at det ikke er hun, men en komite som avgjør hvem som kan bli medlem.Jeg vet ikke, jeg. Det kan jo tenkes at man fikk en litt annen definisjon av begrepet "litterær verdi" om man løsnet litt på medlemskriteriene. Slik de er nå ser de ut til å premiere det en av mine amerikanske kolleger kaller "intellectual masturbation". Et fenomen som er mye utbredt i akademia og også der kan føre til medlemskap i diverse foreninger (eller "skoler" som er det lokale uttrykket.)
Kanskje man også fikk flere og bedre forfattere om man myket opp tilgangen til Forfatterforeningen litt? Etter en smule frislipp av boksalget selges det nå flere bøker i Norge enn noensinne, uten at Forfatterforeningen har snakket mye om det. Jeg hører fra folk som bør vite om det at kvaliteten er bra også - i alle fall ryktes det at de som forvalter innkjøpsordningen har problemer med å holde budsjettet fordi det er så mange bra bøker. Heller ikke her har man hørt mye fra Forfatterforeningen, som spådde litteraturens undergang for et års tid siden.
Nå bør jeg vel ikke si noe om dette - jeg er jo ikke forfatter, bare leser. Og jeg har aldri lest Ingulstad. Ikke Oterholm heller, når jeg tenker meg om. (Etter disse anmeldelsene er det heller ikke trolig at jeg kommer til å gjøre det.)
Kan det være at det ikke er forfatterne som er best skikket til å vurdere hva som har litterær verdi? Burde det ikke i det minste være noen representanter for kundene i denne diskusjonen? De er jo uhildet, all den stund de ikke selv skal søke støtte. Og små miljøer kan jo ha godt av litt nye gener.
På den annen side: Jeg leser og vurderer studentoppgaver og søknader idag, og det er ikke den delen av jobben min jeg ser mest frem til. Selv om man finner litterær verdi i studentoppgaver også, eller i alle fall fantasifulle konstruksjoner. Tenk å måtte vurdere norske forfatteres samlede produksjon hvert år....
Nei, la dem beholde den jobben. Så vet vi i alle fall, for en stund, hvor de har hendene sine.
Posted by Espen at 4:42 EM | Comments (1)
Januar 24, 2007
Feynman om matematikk
Nok et klipp fra Richard Feynmans Surely you're Joking, Mr. Feynman!, fra kapittelet He fixes radios by thinking. Denne gang handler det om hvordan han lærte seg matematikk som ung. Her er det mye å plukke opp for dagens matematikklærere - særlig om å lære seg ting på flere forskjellige måter:Vi hadde et algebra-lag i gymnaset, det var fem stykker og vi reiste rundt til forskjellige skoler og konkurrerte i lagkonkurranser. Vi satt i en rad og det andre laget satt i en annen rad. En lærer, som arrangerte konkurransen, tok en konvolutt med oppgaven, og utenpå konvolutten kunne det stå ”førtifem sekunder.” Hun åpner den, skriver oppgaven på tavlen, og så sier hun ”Gå!” – så vi hadde faktisk litt mer enn førtifem sekunder fordi vi kunne tenke mens hun skrev oppgaven. Reglene for konkurransen var ganske enkle: Du hadde et stykke papir og på det kunne du skrive hva som helst, du kunne gjøre absolutt hva som helst. Det eneste som talte var svaret. Hvis svaret var ”seks bøker”, så måtte du skrive ”6” og sette en sirkel rundt. Hvis det som var innenfor sirkelen var riktig, så vant du: Hvis ikke, hadde du tapt.Tidligere klipp og henvisninger her, her og her.
En ting var sikkert: Det var praktisk talt umulig å regne seg frem til løsningen på oppgavene på vanlig måte, ved å si "A er antall røde bøker, B er antall blå bøker," regne, regne, regne, til du kommer frem til "seks bøker." Det ville ta i alle fall femti sekunder, fordi de som hadde satt opp tidsfristene alltid satte dem litt for kort. Så du måtte tenke "Er det en måte jeg bare kan se det på?” Av og til kunne du se det med en gang, og andre ganger måtte du finne på en måte å gjøre det og så gjøre algebraen så fort du bare kunne. Det var fantastisk trening, og jeg ble bedre og bedre og ble etterhvert lagkaptein. Så jeg lærte å regne algebra svært fort, og de var nyttig på universitetet. Hvis vi hadde et derivasjonsproblem, kunne jeg se mot en løsning og så gjøre algebraen – svært fort.
En annen ting jeg gjorde på gymnaset var å finne opp problemer og teoremer. Jeg, mener, hvis jeg gjorde et eller annet med matematikk, så forsøkte jeg å finne et praktisk eksempel der matematikken ville være nyttig. Jeg fant på endel oppgaver med rettvinklede trekanter. I stedet for å oppgi lengden av to sider for å finne den tredje, oppga jeg forskjellen mellom de to sidene. Et typisk eksempel var: En flaggstang har et tau som går fra toppen og ned. Når du holder tauet rett ned, er det tre fot lenger enn stangen, og når du strammer det helt ut, er enden fem fot fra foten av flaggstangen. Hvor høy er flaggstangen?
Jeg utledet noen ligninger for å løse denslags oppgaver, og da la jeg merke til noen sammenhenger - kanskje det var sin2 + cos2 = 1 – som minnet meg om trigonometri. Noen år før, da jeg var elve eller tolv, hadde jeg lest en bok om trigonometri som jeg hadde lånt på biblioteket, men den boken var forsvunnet forlengst. Jeg husket bare at trigonometri hadde å gjøre med forholdet mellom sinus og cosinus. Så jeg begynte å regne meg frem til alle sammenhengene ved å tegne trekanter, og så utlede sammenhengene selv. Jeg regnet også ut sinus, cosinus og tangens for hver femte grad, på basis av sinus til fem grader som jeg hadde fått oppgitt, ved å bruke addisjon og noen formler jeg hadde laget for å halvere vinkler.
Noen år etter, da vi lærte om trigonometri på skolen, tok jeg frem notatene mine og så at mine løsninger var helt annerledes enn de som var i boken. Av og til var det slik at jeg ikke hadde funnet en elegant løsning og i stedet hadde rotet rundt til jeg hadde skjønt det. Men i noen tilfelle hadde jeg en mer elegant løsning enn boken – standardløsningen i matteboken var mye mer komplisert enn min! Så noen ganger vant jeg, andre ganger ble det omvendt.
Posted by Espen at 1:13 EM
Januar 19, 2007
Feynman leser tegninger....
Her er eksempel nummer to av Richard Feynmans utrolige evne til å fortelle historier (det første eksemplet finner du her). Denne er fra Surely You're Joking, Mr. Feynman, mer spesifikt fra kapittelet Los Alamos from below.
Først, litt bakgrunn: Feynman arbeidet for Manhattan-prosjektet, som utviklet den første atombomben under 2. verdenskrig. Bomben ble utviklet i Los Alamos i New Mexico, men råstoffet til bomben ble fremstilt i et enormt fabrikk-kompleks (bygningen var verdens største da den ble bygget) i Oak Ridge, Tennessee. Den følgende historien skjedde da Los Alamos ble bekymret for at fabrikken i Oak Ridge kunne eksplodere, siden de som jobbet med uran-fremstillingen av sikkerhetshensyn ikke fikk full kjennskap til farene ved prosessen. Feynman, som meget ung vitenskapsmann, ble sendt til denne kjempefabrikken for å undersøke. Og her starter historien:
[..] jeg kom til Oak Ridge. Det første jeg gjorde var å la dem ta meg ut til fabrikken, uten å si noe som helst. Jeg bare så på allting. Jeg fant at situasjonen var enda verre enn Segrè hadde rapportert. Han hadde sett at visse beholdere med materiale sto i store grupper i et rom, men han hadde ikke sett at det sto en masse beholdere i et annet rom på den andre siden av den samme veggen, og andre slike ting. Hvis du har for mye av disse stoffene tett sammen, går de i luften.
Så jeg gikk nøye igjennom hele fabrikken. Jeg har svært dårlig hukommelse, men når jeg jobber intenst har jeg god korttidshukommelse og kan huske alle mulige rare ting, som at nummeret på en bygning er 92-207, og at en boks har nummer sånn-og-slik, og så videre.
Jeg satt på rommet mitt om kvelden, og gikk gjennom hele greia, forklarte hva som var farlig, og hva som måtte gjøres for å hindre eksplosjoner. Det var egentlig ganske lett. Du legger kadmium i oppløsning for å absorbere neutroner i vannet, og du skiller beholderne med materiale fra hverandre etter visse regler.
Dagen etter skulle det være et stort møte. Jeg glemte å fortelle at før jeg dro fra Los Alamos hadde Oppenheimer sagt til meg ”Disse menneskene er teknisk kompetente nede der på Oak Ridge: Mr. Julian Webb, Mr. Sånn-og-slik, og så videre. Jeg vil at du skal forsikre deg om at de kommer til å være på møtet, at du forteller dem hvordan dette kan gjennomføres sikkert, og at de virkelig forstår det.”
Jeg sa: ”Men hva hvis de ikke er på møtet? Hva skal jeg gjøre da?”
Han sa ”Da skal du si: Los Alamos kan ikke ta ansvar for sikkerheten ved fabrikken i Oak Ridge med mindre ...”
Jeg sa: ”Mener du at jeg, lille Richard, skal gå inn der og si ...?”
Han sa: ”Ja, lille Richard, gå og gjør det.”
Jammen vokste jeg opp fort!
Da jeg kom dit, joda, alle de store sjefene i firmaet og de tekniske folkene jeg ønsket var tilstede, og generalene og alle som var interessert i dette viktige problemet. Det var bra, for fabrikken ville ha gått i luften hvis ingen hadde brydd seg om problemet.
Det var en løytnant Zumwalt som tok seg av meg. Han fortalte meg at obersten hadde sagt at jeg ikke skulle si noe om hvordan nøytroner oppfører seg og alle detaljene fordi vi ønsket å holde kunnskapen adskilt, så jeg skulle bare fortelle det som var nødvendig for å kunne arbeide sikkert.
Jeg sa: ”Etter min mening er det umulig for dem å adlyde en masse regler uten at de forstår hvordan ting henger sammen. Det er min oppfatning at det bare kommer til å fungere hvis jeg forteller dem hvordan det virker, og Los Alamos kan ikke ta ansvar for sikkerheten ved fabrikken i Oak Ridge hvis ikke folkene der er fullt informert om hvordan det virker!”
Det var fantastisk! Løytnanten tok meg til obersten og gjentok hva jeg hadde sagt. Obersten sa ”Gi meg fem minutter” og så gikk han bort til vinduet og sto og tenkte. Det er det de er flinke til – å ta beslutninger. Jeg syntes det var fantastisk at beslutningen om hvorvidt informasjon om hvordan atombomben virket skulle finnes i fabrikken i Oak Ridge eller ikke måtte fattes og kunne fattes i løpet av fem minutter. Så jeg har stor respekt for disse militærtypene, for jeg kan aldri fatte en beslutning om noe viktig uansett hvor mye tid jeg får.
Etter fem minutter sa han ”Allright, Mr. Feynman, sett i gang.”
Så jeg satte meg ned og fortalte dem alt om nøytroner, hvordan de virker, bla bla bla, det er for mange nøytroner sammen, du må holde dem fra hverandre, kadmium absorberer, langsomme nøytroner er mer effektive enn raske nøytroner, og så videre – alt dette var ting som var velkjent i Los Alamos, men de hadde aldri hørt om det før, så jeg fremsto jo som et geni for dem.
Resultatet var at de besluttet å lage små grupper som skulle gjøre sine egne utregninger for å forstå hvordan de skulle gjøre det. De begynte å rekonstruere fabrikken, og de som hadde konstruert fabrikken var der, bygningsingeniørene, og kjemiingeniørene for den nye fabrikken som skulle håndtere det separerte materialet.
De sa jeg skulle komme tilbake om noen måneder, så jeg kom tilbake da ingeniørene hadde konstruert ferdig den nye fabrikken. Nå skulle jeg se på den.
Hvordan ser du på en fabrikk som ikke er laget ennå? Jeg vet ikke. Løytnant Zumwalt, som alltid gikk rundt med meg fordi jeg måtte ha eskorte overalt, tok meg til et rom hvor det var to ingeniører og et laaaaangt bord med en stabel byggetegninger, hver av dem var en av etasjene i den nye fabrikken.
Jeg hadde hatt teknisk tegning på skolen, men jeg er ikke flink til å lese byggetegninger. De rullet ut en bunke tegninger og begynte å forklare, siden de trodde jeg var et geni. Et av problemene de måtte unngå i denne fabrikken var akkumulering. De hadde problemer som for eksempel hvis en evaporator [fordamper] var igang, den forsøker å samle sammen materialet, og hvis en ventil setter seg fast eller noe lignende, så kan ting eksplodere. Så de forklarte meg hvordan fabrikken var konstruert slik at hvis en ventil satte seg fast, så ville ikke noe skje. Det var alltid dobbelt opp av alle ventiler overalt.
Så begynner de å forklare hvordan ting fungerer. Det kommer karbontetraklorid inn hit, uraniumnitrat herfra kommer inn dit, det går opp og ned, opp gjennom gulvet, gjennom rørene, kommer opp fra annen etasje, bluuuuuurp – de gikk kjempefort gjennom tegningene, opp-ned-opp-ned, snakket kjempefort, forklarte hele den svært svært kompliserte kjemiske fabrikken.
Jeg blir helt forvirret. Enda verre, jeg forstår ikke engang symbolene på tegningene! Det er et symbol der som jeg først tror er et vindu. Det er en firkant med et kryss i, og de er strødd ut over hele den forbistrede fabrikken. Jeg tror det er et vindu, men nei, det kan ikke være et vindu, for symbolet er ikke alltid i kanten av rommet. Jeg må spørre dem hva det er.
Du har sikkert vært i den samme situasjonen når du ikke har spurt med en gang? Hadde du spurt med en gang, ville det vært greit. Men nå har de snakket litt for lenge. Du har nølt litt for lenge. Hvis du spør dem nå, kommer de til å tenke ”Hvorfor i all verden har du kastet bort tiden vår?”
Så hva skal jeg gjøre? Jeg får en idé. Kanskje det er en ventil. Jeg setter fingeren min ned på en av de mystiske små kryssene midt på side tre i tegningen og sier ”Hva skjer hvis denne ventilen setter seg fast?”, og regner med at de kommer til å si ”Det er ikke en ventil, det er et vindu.”
Så den ene av dem ser på den andre og sier ”Vel, hvis den ventilen setter seg fast ...” og han begynner å gå opp og ned i tegningene, frem og tilbake, frem og tilbake, og så ser de begge på hverandre. Så snur de seg mot meg med åpne munner som overraskede gullfisk og sier ”De har helt rett, Sir!”
Så ruller de sammen tegningene og går sin vei og vi går ut. Løytnant Zumwalt, som har fulgt med hele veien, sier ”Nå vet jeg at du er et geni. Jeg begynte å skjønne det da du gikk gjennom fabrikken en gang, forrige gang, og kunne fortelle dem om evaporator C-21 i bygning 90-207 dagen etter. Men det du gjorde der var så fantastisk, så jeg bare må vite, hvordan, hvordan gjorde du det?”
Så jeg forteller ham at jeg bare forsøkte å finne ut om det var en ventil eller ikke.
Posted by Espen at 4:40 EM
Feynman om kunnskap
Richard Feynman er en av mine helter - og i forbindelse med et bokprosjekt jeg er involvert i, har jeg oversatt noen småbiter av hans to ypperlige bøker Surely you're joking, Mr. Feynman! og What do you care what other people think? Det er ikke sikkert vi kommer til å bruke disse småstykkene, men jeg gjør dem tilgjengelige her likevel. Det skjer i det håp at et norsk forlag vil ta til vettet og oversette begge bøkene, og derved skape et forbilde barn og unge med interesse for naturvitenskap kan identifisere seg med.
Her er første smakebit, som du også kan se på denne videoen. Utdraget er fra What do you care what other people think?, første kapittel (som heter The making of a scientist):
Jeg har en venn som er kunstner, og han sier av og til noe som jeg ikke er enig i. Han holder opp en blomst og sier ”Se, så vakker den er,” og jeg sier jeg er enig. Men så sier han ”Jeg, som kunstner, kan se hvor vakker en blomst er. Men du som vitenskapsmann, plukker alt fra hverandre og da blir det ikke vakkert lenger.” Jeg synes han prater tull.For det første, skjønnheten han ser er tilgjengelig for andre – og for meg også, mener jeg. Selv om jeg kanskje ikke er like estetisk raffinert som han er, kan jeg sette pris på en blomsts skjønnhet. Men samtidig kan jeg se mye mer i blomsten enn han ser. Jeg kan forestille meg cellene i blomsten, som også har en skjønnhet. Det finnes skjønnhet ikke bare i dimensjonen rundt en centimeter – det er også skjønnhet i mye mindre dimensjoner.
Så er det de kompliserte prosessene som foregår inne i cellene, og andre prosesser. Det faktum at fargene i blomstene har utviklet seg for å tiltrekke seg insekter for å pollinere dem er interessant: Det betyr at insekter kan se farger. Da får man et annet spørsmål: Finnes den estetiske sansen vi har også for mindre avanserte livsformer? Det finnes alle mulige interessante spørsmål som kommer fra det å ha kunnskap om naturvitenskap, som bare øker spenningen og opplevelsen og beundringen for en blomst. Kunnskap legger bare til. Jeg kan ikke forstå hvordan den kan trekke noe fra.
Posted by Espen at 9:21 FM | Comments (2)
Januar 4, 2007
Friedman på norsk
Bare en liten melding for å si at Valentia forlag har utgitt Tom Friedmans bok The World is Flat på norsk, selvfølgelig med tittelen Verden er flat. Jeg har tidligere omtalt denne boken her og (med engelsk sammenfatning) her.Posted by Espen at 7:27 EM | Comments (5)
Januar 2, 2007
Nattbordslesing
Jeg ble intervjuet av Dagens Næringslivs litteraturkritiker Bjørn Gabrielsen om hva jeg hadde på nattbordet
i DN i romjulen, og resultatet står i dagens DN. Jeg forsøkte meg med hans bok "Lutefisk på prærien" som jeg både har og har lest, men den lå altså ikke på nattbordet akkurat nå, siden en av mine døtre tydeligvis har stukket av med den. Men altså: En slags norsk, noe mer uflidd versjon av Bill Bryson, på sporet etter den norsk-amerikanske kulturarven (som viser seg å være forbausende vanskelig å få øye på).
Av setninger jeg husker (sitater etter hukommelsen): "Hvis du flytter til New York, kan det være vanskelig å skaffe seg nye venner. Derimot er det ikke noe problem å skaffe seg gamle venner på besøk."
Nuvel. En bok som fortjener større leserkrets (enn, som BG sa det, folk som er i slekt med ham.) Anbefales.
Posted by Espen at 7:03 EM | Comments (2)
Desember 20, 2006
Nettverksrikdom
Jeg har for noen uker siden, med stor glede, lest Yochai Benklers eminente The Wealth of Networks (som er tilgjengelig i fulltekst på nett, og med egen wiki), men hatt litt for mye å gjøre for å skrive den skikkelige anmeldelsen boken fortjener. Benkler tar alle de emnene man leser om og snakker om til daglig, som Web 2.0, opphavsrett, telekomregulering og kunnskapsproduksjon, og setter det sammen til en koherent analyse hvor man nikker gjenkjennende og finner noe siterbart på hver side. Minner på mange måter om Eric Hobsbawms historieskriving (uten politisk sammenligning forøvrig). Dette er boken å gi til akademikere som lurer på hva kunnskapssamfunnet egentlig handler om, og som ikke vil ha Lawrence Lessigs juridiske vinkling eller Shapiro og Varians økonomifokus. Glimrende.
Nok om det - dette innlegget var egentlig ment som en henvisning til Vox Publicas lille intervju med Benkler - gakk hen og les det.
Posted by Espen at 8:51 EM | Comments (1)
November 4, 2006
Blånekt!
Glimrende kronikk av Catrine Telle om en lett gjenkjennelig (men sylskarpt beskrevet) tendens i samfunnet.Posted by Espen at 9:02 FM | Comments (1)
Oktober 22, 2006
1000 bøker man bør lese før man dør
Slike lister er nokså skumle - man blir litt oppgitt over alle de bøkene man ikke har lest (for ikke å snakke om de man har kjøpt men ikke lest ennå, eller de man bare kommer litt inn i, som f.eks. Infinite Jest.)
I alle fall: Her er en liste over 1000 bøker man bør lese før man dør. Den er fra en bok av samme navn, og som vanlig er det j