Tversover

« April 2007 | Main | Juni 2007 »

Mai 29, 2007

Hvem blir årets CIO?

Onsdag er det IDC-konferanse med annonsering av hvem som blir årets CIO (eller IT-direktør, som de kaller det). Jeg har sittet i juryen og skal også holde et foredrag.

Uten å røpe hvem som kommer til å vinne vil jeg si at det har vært morsomt å være jurymedlem, og interessant å møte både kandidatene og de andre jurymedlemmene. Det er gode kandidater - og for meg har det vært særlig morsomt å se at dyktige IT-sjefer/direktører/CIOs ikke bare er noe som forekommer i store og helst amerikanske firma - selv om man må naturligvis nok må nedskalere ambisjonsnivået en liten smule hva gjelder budsjetter og tiltak.

Skal du dit, så sees vi på onsdag.

Oppdatering 31.5: Som kjent ble det Hans-Petter Aanby fra Norwegian som vant. Siden jobben til en CIO (og rollen til IT i det hele tatt) er å øke effektivitet, fremme kundetilfredshet og muliggjøre innovasjon, og Hans-Petter og hans folk har redusert billettkostnaden med 200 kr pr. passasjer, laget en løsning med "lavpriskalender" de er alene om (og som fører til at 85% av billettene bookes over nettet) og nå er igang med å starte en nettbank basert på de samme løsningene, var det liten tvil - selv om de andre kandidatene på ingen måte var dårlige.

Posted by Espen at 6:32 FM

Mai 28, 2007

Vås om Åmås

Her er et innlegg jeg skrev i Klassekampen, en revolusjonær avis som ikke helt har fått med seg nettrevolusjonen. Det er tryggest å ikke legge ting ut på nett, for da sikrer man at debatten holdes innen kretsen. Dessuten sikrer man at folk må kjøpe avisen, hvilket vil si at man velger profitabel marginalitet fremfor marginal profitabilitet. Et interessant beslutning for en ikke-kapitalistisk avis. Heldigvis har jeg tilgang til Atekst - og jeg tar forbehold om at jeg legger mine innlegg ut på min blogg uansett avisens policy.

Vås om Åmås

Espen Andersen, Klassekampen, 26. mai 2007

Tom Egil Hvervens anmeldelse av Knut Olav Åmås’ bok Verdien av uenighet (Klassekampen, 5.5.2007) er fornøyelig lesning – ikke så mye for det den sier (det meste er vås) men fordi den så til de grader demonstrerer de mangler ved norsk debattkultur Åmås påviser i sin bok.

Hverven strever med å plassere Åmås til høyre eller venstre, og etterlyser Åmås’ mening i enkeltsaker. Men Åmås skriver og mener hovedsakelig noe om debatten, og bruker sine meninger i enkeltsaker som illustrasjoner. Han beskriver verdien av en debatt som oppmuntrer til uenighet, men som krever at den som er uenig tar utgangspunkt i den enkelte sak og argumenterer klart, fremfor ritualistisk å henvise til ideologiske, politiske eller akademiske autoriteter.

For et års tid siden, i et debattmøte om blogging, sa en journalist fra Klassekampen at det var et problem med alle disse bloggerne at man ikke visste hvor de kom fra: Før man har en debatt må man deklarere sin gruppetilhørighet, må vite, slik at leserne kunne vurdere ens argumenter ut fra det.

Nå har jeg alltid trodd det var argumentene og saken som var det viktige i en debatt, ikke hvem som sa hva. Men i denne sammenheng bør jeg flagge at jeg er en av de ”nye stemmene” Åmås har fått frem i Aftenposten, nettopp gjennom den debattfilosofi han gjør rede for i sin bok. Hans debatt-ideal er verken teoriløst (det er basert på Karl Poppers vitenskapsfilosofi) eller utydelig. Åmås pålegger debattanter å skrive klart, ta utgangspunkt i fakta, bygge opp logiske argumentasjonsrekker, og ikke kjede sitt publikum. Noe han for øvrig etterfølger i sine mange glimrende kommentarinnlegg – det er ikke noe i veien for at en redaktør har meninger, bare han eller hun stiller de samme etterrettelighetskrav til seg selv som til andre.

Hvervens problem med Åmås’ ”upresishet” minner meg om en sekterisk-religiøs persons vanskelighet med å forholde seg til en ateist: Andre religioner er greit (selv om de tar feil, naturligvis), men når noen forkaster all religion blir det vanskelig. Manglende gruppetilhørighet defineres derfor som umoralsk, en avvisning av at verden er delt opp i klare grupperinger.

Åmås ønsker en debattform som er det motsatte av bås-tenking, en debattvitenskapelig metode der man i Poppers ånd krever at påstander fremsettes på en måte som gjør at de kan tilbakevises (falsifiseres). Et godt eksempel på dette så vi for noen år siden, da BI-forskerne Øyvind Bøhren og Øystein Strøm endret debatten om kvinner i bedriftsstyrer, ved å fremlegge en grundig studie som viste at det ikke var noen sammenheng mellom kvinneandel og vekst eller lønnsomhet. De ble beskyldt for ”ideologiproduksjon” og tillagt meninger de ikke har. Men forskningen var solid, og holdt. Etter deres innspill kan man fremdeles være for kvotering av kvinner inn i norske styrerom – men man må gjøre det på et annet grunnlag enn økt lønnsomhet, eller påvise feil i forskningen. Å fortsatt hevde at det vil lønne seg å ha flere kvinner i styret, blir ideologi og ikke debatt.

Åmås’ debatt-ideal – enkeltsaker som analyseres i stedet for ideologisk gjentatte standardargumentasjoner – velger Hverven å kalle postmodernisme. Hvervens motstykke blir da klassifikasjonssekterisme.

Akk ja, vi trenger en norsk Mencken, om ikke annet så for å lufte ut i et noe muggluktende debattmiljø. Kanskje Åmås kan stå til tjeneste?

Posted by Espen at 11:41 FM | Comments (1)

Mai 26, 2007

Som man spør, får man svar

Sprute-kaffen-utover-avisen-morsomt: Fra Martin Eides essay "Folkets trøst", om norsk presses utviklingen fra "tenke" til "føle", i Morgenbladet:

Forøvrig vil jeg minne om skiløperen Nina Skeime, som i sin tid ble spurt av Aftenpostens journalist om hvorfor hun ikke hadde greid å henge med Tikhonova på tredjeetappen under 4x5 kilometer. Det kontante svaret lød slik: "Hvor for jobber ikke du i New York Times?"

Posted by Espen at 10:16 FM

Mai 25, 2007

Tron Øgrim død

Tron Øgrim, norsk proto-blogger og diskutant, er død bare 59 år gammel.

Jeg ble aldri klok hans politikk, men duverden for en evne til å diskutere - og for eklektiske standpunkter om mye rart, også teknologi. Litt av en fargeklatt, og dermed et blekere debattlandskap etter at han er borte.

Posted by Espen at 10:23 FM | Comments (1)

Tyler Cowen om Norge

Tyler Cowen, kjent økonom og blogger, har en liste over sine norske favoritter.

Posted by Espen at 9:57 FM

Mai 23, 2007

Ikke på Facebook

Siden Eirik og Jorunn har brutt sammen og meldt seg inn i Facebook, syntes jeg at jeg burde knesette noen prinsipper her, så derfor denne spalten i e24. Man har da visse standarder, for pokker.

Oppdatering: Det faktum at jeg kan havne på forsiden av e24.no (klipp) med en erklæring om at jeg ikke er på Facebook bør vel være en solid validering av konklusjonen?

Bookface

Espen Andersen, mai 2007

Jeg er ikke på Facebook. Jeg har ingen planer om å være der heller. Dagbladet og Aftenposten og etter hvert også andre aviser har gått helt av skaftet og erklært at dette er det nye store – stedet der man kan møte kjendiser (”Her er kjendisenes nettverk” i Dagbladet, inntil man to dager etter ”oppdaget” at det ikke var ekte kjendiser.) og legge ut hele sitt liv og hva vet jeg. Siden jeg ikke er der.

IKT Norge går til den annen ytterlighet og skremmer foreldre (og pirrer barns nysgjerrighet) ved panikkartede advarsler om hvor skummelt det er med Facebook og lignende nettsteder, for der kan festbilder og mindre heldige chat-uttalelser bli liggende i en karrierehemmende evighet.

Det er mange grunner til at jeg ikke er på Facebook. En er at jeg ikke orker enda et sted å oppdatere – noe som også er årsaken til at jeg ikke er i Second Life eller Twitter heller. Sosiale nettsteder av denne typen er nemlig avhengighetsskapende, og jeg har dårlig nok tid som det er. Skal jeg på Facebook, skal jeg vente til det blir et reelt alternativ til noe annet, som for eksempel e-post. Hvis Facebook blir det nye møtestedet der man sender invitasjoner og har diskusjoner, så kanskje jeg skal hoppe over. Men der er Facebook ikke, og kommer heller ikke til å være det, verken nå eller i fremtiden.

Facebook kan være nyttig for den som ønsker et enkelt sted å lage sin personlige hjemmeside, begrenset til andre Facebook-medlemmer. Det er jo greit, og det finnes også enkelte andre funksjoner knyttet til lett oppdatering og ting som invitasjoner og avstemninger. Men som min datter Julie (som er på Facebook) skriver: De få nyttige sidene av Facebook forsvinner i mediesirkuset om nettverksbygging og offentliggjøring av personlige opplysninger.

Problemet med nettverk som Facebook er at de har dårlige funksjoner for å inkludere allerede eksisterende nettverk, som for eksempel LinkedIn, Orkut, Friendster eller for den saks skyld ganske alminnelige samlinger av blogger under Bloglines eller andre RSS-lesere. (Nå er jeg er på LinkedIn, hovedsakelig fordi det er et kjedelig nettverk konsentrert om jobb, som gir meg en oversikt over mitt eget nettverk og ellers lar meg være i fred.) Og når Facebook engang går av moten, hvordan kan jeg ta med alle lenker og sider og annet videre til neste store greie?

Facebook er blitt det tredje største nettsted i Norge, og det er et argument for å være med. I nettverksmarkeder vinner den som har størst markedsandel: Det er for eksempel ingen vits i å prøve å selge bilen din noe annet sted enn Finn.no, fordi der er alle kjøperne. Og kjøperne er der fordi alle selgerne er der. Med andre ord: Når alle er på Facebook, må alle være på Facebook.

Men alle er ikke på Facebook. Som min kollega Øystein Fjeldstad pleier å si: Det er ikke bare størrelsen, men også sammensetningen av et nettverk som avgjør om man vil bli med eller ikke. Jeg har ikke (i hvert fall ikke nå) behov for å kommunisere med Aylar Lie, John Christian Elden, Tone Damli Aaberget eller Ingunn Yssen. Og i hvert fall ikke med deres falske Facebook-versjoner. Derimot har jeg en rekke mennesker jeg ønsker å kommunisere med, men uten at disse kommunikasjonene spres til alle andre. Da er epost greit, for det har alle.

Groucho Marx mest berømte replikk er ”Jeg vil ikke være medlem av en klubb som vil ha meg som medlem.” Det kan ikke sies bedre.

Når alle er på Facebook, blir det status ikke å være der.

Posted by Espen at 10:02 FM | Comments (6)

Mitt fremtidige hjemmekontor

Dette bildet av Al Gore på hjemmekontoret (fra en billedreportasje i Time Magazine) gir meg trøst i de stunder familien mener jeg bør rydde litt og at jeg ikke trenger så mye datamaskiner. Glimrende. Jeg vet hvem jeg ville stemt på som president - kompliserte kontorer betyr kompliserte hjerner, og det liker jeg.

 

(Via BoingBoing, Jorunn, Uncluttered (som går i spinn over dette herlige kontoret), og halvparten av alle bloggene på Internett) 

Posted by Espen at 6:13 FM

Mai 20, 2007

Gøy på fly

Her er en artig webside som virkelig kan lage festlige situasjoner om man starter den på et fly...

(Via Bruce Schneier.)

Posted by Espen at 10:32 FM

Mai 19, 2007

Høydeskatt

N. Gregory Mankiw og Matthew Weinzierl har foreslått en skatt basert på kroppshøyde, ut fra teorien om at enhver variabel korrelert med inntekt kan brukes som basis for skattlegging. I USA (for voksne, hvite menn) tjener en høy person (over 183 cm) i gjennomsnitt 16% mer enn en lav person (under 175 cm).

Nå er dette paperet skrevet for å demonstrere et teoretisk poeng, og dessuten snakker vi om USA, ikke Norge, der lønnsforskjeller er adskillig mindre. Selv er jeg 192 cm og har ikke merket at det har gjort noe særlig utslag på inntjeningen.

Posted by Espen at 4:04 EM | Comments (1)

Mai 17, 2007

Besøk hos Simula Research

Her er et meget interessant PFIT-møte hos Simula Research. Merk at det er påmelding!!! Hjertelig velkommen! 

Mandag 21. mai 2007 kl. 1700-1900: Et møte med Simula Research Laboratory
v/ Aslak Tveito Joakim Sundnes og Kristin Vinje, Simula Research
Møtet holdes i Simulas lokaler i Martin Linges v 17, Fornebu. Se veibeskrivelse med kart.
Simular Research Laboratory er et uavhengig forskningssenter innenfor IKT, med forskning innen nettverk og distribuerte systemer, vitenskaplig databehandling og software engineering, i tillegg til innovasjonsvirksomhet og forskerutdanning. Dette møtet vil gi PFITs medlemmer et gløtt inn i hva Simula Research er, hva de ønsker å bli, og et glimt fra Simulas forsknings- og innovasjonsprosjekter.
NB! Påmelding til sekretariatet innen 21. mai kl. 1200!

Posted by Espen at 3:00 EM

Mai 16, 2007

Firmablogging....

...griper om seg i utlandet, hvis vi skal tro Sixapart, og det skal vi vel. Men jeg har til gode å se noen gode norske firmablogger. Noen tips?

Posted by Espen at 1:59 EM | Comments (11)

Mai 12, 2007

Ole Brumm på grensen

Maria Reinertsen har en glimrende artikkel i Morgenbladet med tittelen "Med Ole Brumm som grensevakt" (dessverre bak Morgenbladets abonnementsvegg). Anledningen er et forslag om reduksjon av tollsatser for utviklingsland, sendt på høring. Som Reinertsen skriver:

Det blir raskt klart at viljen til å forandre finnes bare så lenge en bevarer det meste som før: For eksempel foreslås det ikke å utvide de to eneste kvotene for import av landbruksvarer som det faktisk er stor konkurranse om: nemlig honning og biff. Når en konkluderer med at kvoteregimet fungerer fint, så kan det i alle fall ikke være honningspiserne og biffeksportørene en tenker på.
Derimot har en tenkt på de aller fattigste landene. Regjeringen vil utvide listen med land som får null-toll til å gjelde 14 nye, svært fattige land. [Men b]lant de femti landene som hittil har nytt godt av null-toll har eksporten til Norge falt for 21 av dem. De aller fattigste landene trenger helt andre ting enn lavere tollmurer for å gjøre seg gjeldende på verdensmarkedet, for eksempel fred, veier og bedre produksjonsrutiner som gjør at de godkjennes av vestlige mattilsyn.
Men sett at disse landene som hittil ikke har lyktes i å utnytte sine nulltollfordeler likevel skulle lykkes. At noen driftige afghanere tømte sparegrisen og kjøpte avlsokser, at den afghanske regjeringen brukte dyrebare budsjettkroner til å bygge veier som biffene kunne kjøres ut av landet på, at norske kjøledisker brått var fulle av førsteklasses afghansk indrefilet. Hva da?
Da ville kanskje "sikkerhetsmekanismen for importstans" settes i verk. Den tollfrie adgangen de fattigste landene tildeles, skal fortsatt kunne stanses ved en "importøkning som setter markedsbalansen i fare". Leserne beroliges med at dette aldri har skjedd, men de reflekterer ikke over den allmennpreventive effekten. Hvem satser sparepenger på å bygge opp en eksportnæring som vil møte stengte grenser straks den lykkes i å eksportere i stor skala?

Finansdepartementets representant siteres med følgende uttalelse, som vel er norsk rekord i dobbeltmoral:

Finansdepartementets representant mener at en i tillegg bør utrede om det kan være mulig å kutte i tollsatsene på landbruksvarer, og eventuelt hvor mye, uten at dette rammer norsk landbruksproduksjon.

For å si det med Hans Rosling, vestlig landbrukspolitikk dreper afrikanske barn. I følge Pascal Lamy, direktør for WTO, er Norge en av verstingene i klassen: Vårt rykte som et solidarisk og fremsynt land står i fare fordi vi beskytter oss mot billige varer fra fattige land.

Når skal norske bønder og andre produsenter forstå at det i prinsippet ikke er forskjell på landbruksstøtte og sosialhjelp? Idag er det en skam å være bonde - også for de som tjener penger - fordi folk oppfatter bøndene som en gjeng sutrepaver som maser om mer penger og beskyttelse mot varer vi egentlig vil ha. Hvorfor ikke kutte i landbruksstøtte slik at de få bøndene vi kommer til å ha igjen (de fleste regner med at antallet bønder vil gå fra 60000 til 40000 de neste ti årene, uansett støtteordninger) kan rette ryggen og se folk i øynene igjen? Hvorfor ikke rive tollmurer så fattige land får en sjanse til å hjelpe seg selv i stedet for å være avhengig av et vestlig bistandsbyråkrati?

Oppdatering 20. mai: Kåre Valebrokk sier det samme i Aftenposten, men naturligvis meget bedre formulert.

Posted by Espen at 8:03 FM

Mai 11, 2007

Rettferdighet gir ulikhet

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gang med tittelen Rettferdighet gir ulikhet. Gjengitt i original form, med lenker, herunder. Jeg hadde opprinnelig tenkt å kalle den "Meritokratiets paradoks", men det ble for mye fremmedord for Aftenpostens redaksjon.... På den annen side lager de mye bedre inserat enn jeg gjør.

Meritokratiets paradoks

Espen Andersen, mai 2007

Vi lever i et samfunn som etterstreber rettferdighet og likhet. Men paradoksalt nok kan vår streben etter et likere utgangspunkt føre til at nedarvede egenskaper blir viktigere, og vår streben etter global utjevning gi større lokale ulikheter. En rettferdig – meritokratisk – verden er antakelig en ulik verden. De spenninger dette fremkaller blir en av politikernes største hodepiner fremover.

I sin meget lesbare bok The Blank Slate (2001) går den amerikanske professoren Steven Pinker til angrep på tre vrangforestillinger om menneske og samfunn som alle er ideologisk og ikke vitenskaplig begrunnet.

Den første myten er den blanke tavlen: At mennesket er et produkt av sitt oppvekstmiljø. Mange mener at barn kommer til verden som ubeskrevne blad som formes av sitt miljø, gjerne de to første årene. Reiulf Steen beskrev for noen år siden et barn som en diskett uten data. Men en diskett forutsetter en datamaskin, og alle som har mer enn ett barn vet de blir ulike uansett hvor likt man forsøker å behandle dem. Studier av genetisk like tvillinger som har blitt atskilt i tidlig barndom viser at de utvikler svært like interesser og anlegg. Arv betyr mer enn vi liker å tenke.

Den andre er forestillingen om den edle villmannen – at alt var mye bedre før, i et ”naturlig” miljø, ubesmittet av teknologi og annen moderne styggedom. Pinker viser til historiske og antropologiske undersøkelser som finner at livet i de ”gode” gamle dager (særlig i primitive samfunn) var, for å sitere Hobbes, ”ondskapsfullt, brutalt, og kort”.

Det tredje er forestillingen om ånden i maskinen – at menneskelig tanke og sjeleliv eksisterer separat fra det fysiologiske maskineri vi kaller hjernen. Her viser han til kognitiv filosofi og nevrologisk forskning som viser hvordan bevissthet kommer fra kompleksitet – og at ”personligheten” er, slik filosofen Daniel Dennett sier, ”det program som kjøres på vår hjernes datamaskin”.

Den første myten er kanskje den mest utfordrende, fordi den er vanskelig å tilbakevise. Et menneskes personlige egenskaper kan tilskrives nedarvede evner (genetikk), miljø (oppvekstvilkår, særlig i ung alder) og tilfeldigheter. Det er i dag ingen som hevder at gener alene former mennesket – den slags tenking gir nazistisk ideologi og Hitlers myrderier av folk med ”uren” genetisk bakgrunn. Ingen hevder heller at oppvekstmiljø er eneste faktor – den tankegangen gav kommunistisk-inspirerte tyranner som Pol Pot og Mao, som utryddet folk med sinn forurenset av utdanning og urbanisme. Og tilfeldigheter må jo spille en rolle, siden menneskers skjebne ikke er forutbestemt.

Alle tre faktorer spiller altså inn – den seriøse ”nature-nurture”-debatten går på relativ betydning.

Moderne samfunn ønsker likhet og rettferdighet, men har begrensede virkemidler for å fremme dem. Det er ingen (bortsett altså fra nazistene før og under annen verdenskrig) som ønsker seg et samfunn som driver med genetisk utjevning. Tilfeldigheter – flaks, om du vil – kan man per definisjon gjøre lite med. Men oppvekstmiljø?

Det er et ideal i moderne samfunn at oppvekstmiljø ikke skal avgjøre menneskers skjebne. Derfor gjøres store bestrebelser – offentlig utdanning, progressiv skattepolitikk, avskaffing av adel og andre klasseprivilegier – for å sikre et meritokratisk samfunn. I et ideelt meritokrati bedømmes og belønnes folk ut fra hva de gjør, ikke ut fra hvem de er, og alle starter med likt utgangspunkt uansett hvilken situasjon de er født inn i.

I Norge har vi gjort dette, og vi har et av verdens mest egalitære samfunn, selv om det fremdeles er klasseskiller etter geografi, kultur og økonomi. (Hvis du ikke tror det, forsøk å komme inn på en god sentrumsskole hvis du bor øst for Sinsenkrysset. Eller søk drømmejobben med mørk hud.)

Det meritokratiske samfunns paradoks ligger i at hvis man klarer å fjerne miljø som faktor for suksess, står man igjen med de to andre faktorene: Arv og tilfeldigheter. Siden tilfeldigheter er tilfeldigheter, står vi igjen med arv.

Et meritokratisk ideal tilsier også en global tankegang – skal man ikke ha skiller basert på geografi, så skal det gjelde hele verden. Folk skal stå fritt til å søke sin lykke hvor som helst, og de skal behandles likt. Det er både moralsk riktig og økonomisk rasjonelt at en flink utlending får jobb før en mindre flink nordmann. Dette skjer i økende grad, både ved at folk beveger seg friere mellom land, og at arbeid lettere flyttes mellom land ved hjelp av transport- og informasjonsteknologi.

Fine greier. Men det er noen problemer her.

Hvis man øker likhet globalt, øker man ulikhet lokalt. Ved fri flyt av kapital, informasjon og arbeidskraft vil land begynne å ligne hverandre. I fattige land vil folk få flere penger – først den delen av befolkningen som kan fungere globalt, deretter resten. På svært lang sikt og uten forstyrrelser vil prosessen ende opp med at alle land har det omtrent like bra – noe som jo er utmerket.

Problemet oppstår for de gruppene som har hatt det bedre enn deres evner tilsier – enten det gjelder visse klasser, visse bydeler eller visse land. Rike land vil oppleve et press på lønninger, særlig for ufaglært arbeidskraft. Fattige land vil oppleve at de flinke ”tar av” – for eksempel øker nå lønningene for indiske IT-ingeniører med 15-25% i året, mens det tar tid før folk på landsbygden ser noe til pengene. For Norges vedkommende vil vi – som er et land som er rikt hovedsakelig for hva vi har, ikke for hva vi gjør – oppleve en import av ulikhet. (Lederlønninger er et eksempel – uten at jeg skal påstå at akkurat den siden er meritokratisk begrunnet.)

Vi må nok akseptere noe mer ulikhet hvis vi ikke skal stenge verden ute. Men hva skal man gjøre med de som ikke klarer seg så godt i et meritokratisk samfunn? Den gangen arbeiderklassen ble holdt nede på grunn av sin bakgrunn, ble også deres flinke folk holdt nede – og mange av dem ble ledere som jobbet for mindre ulikhet gjennom politiske mekanismer. I et samfunn med fri flyt og like sjanser vil lederemnene forsvinne opp og ut – og vi står igjen med en ”underklasse” som savner identifiserbare fellesnevnere og som i mindre grad er i stand til å gjøre noe med sin situasjon.

Logisk sett er det ikke noe problem: Et meritokratisk samfunn vil være økonomisk effektivt, og dermed også løfte de fattige. Men folk ser gjerne sin situasjon i relative termer så snart basale behov er tilfredstilt – og nekter å gi slipp på sine privilegier. Men land som motsetter seg meritokrati (og globalisering) taper økonomisk. Populisme er populært, men gir mindre penger i kassen på lang sikt.

En meritokratisk samfunn vil bli et ulikt samfunn – men det er ”rettferdig” ulikhet. Utjevning må da skje ved ressursoverføring – at de vellykkede betaler de mindre vellykkede for ikke å være misunnelige. Andre løsninger – som at visse geografiske eller kulturelle grupper skal beskyttes – er i bunn og grunn en retur til det gamle klassesamfunnet.

Og det vil vi jo ikke, her oppe i det rike nord. Vil vi vel?

Posted by Espen at 9:46 EM

Mai 10, 2007

Klimakvoter forklart

Mihoe kommer med en forklaring på klimakvoter jeg har sans for:

Klimakvoter. Jeg skjønner ikke hva slags vare det egentlig er. Siden jeg er smart nok til å skjønne at du ikke kan kjøpe en annen temperatur i landet du lever i - vel så er den eneste logiske forklaringen på dette at vi kjøper opp en haug med kinesere eller indere. Eventuelt kan vi kjøpe et helt land som vi ikke vet noe om feks Tchad. Vi betaler dem slik at vi er sikre på at de aldri skal få lov til å kjøre bil eller få innlagt strøm og vann. Hvis vi kjøper 500 millioner kinesere (noe vi selvsagt har råd til) vil de aldri oppleve kapitalismens gleder og vi aldri nøkternhetens kjedsommelighet. Et ankepunkt mot all denne kjøpingen er jo at dette vil medføre en innsprøyting av store pengesummer som folk sikkert har lyst til å bruke på noe. Det er derfor viktig at vi kun kjøper disse kvotene av land som har slike korrupte overhoder at de brenner av alle millionene på fine parader med folk utkledd i morsomme klær.

Det er sikkert masse motargumenter her. Jeg kommer bare ikke på dem akkurat nå.

Oppdatering 20. mai: Min gode kollega Arne Jon Isachsen sier omtrent det samme i sitt månedsbrev (PDF) og i Aftenposten.

Posted by Espen at 9:42 FM | Comments (3)

Mai 7, 2007

Linuxdagen 2007

Jeg har vært konferansier på Linuxdagen 2007 - og tok notater underveis, som står herunder.

Mitt inntrykk denne gangen er at nå er Linux - eller kanskje, mer generelt, åpen kildekode og åpne standarder - blitt modent nok til at det i de fleste tunge sammenhenger er et meget solid alternativ til proprietær software. En annen refleksjon er at forbausende mange av temaene - som tekniske beslutninger rundt hvordan man skal bedrive virtualisering eller spørsmål om forholdet mellom leverandør og IT-sjef - ikke har forandret seg det grann siden den gangen jeg selv rotet rundt med styring av en IT-avdeling og en IBM 4381 stormaskin engang på det glade 80-tall. Noe som jo er befriende for en aldrende teknolog. Abstraksjon er tingen....

Notater fra Linuxdagen 2007

Merk: Ikke korrekturlest, dette er kjappe notater tatt underveis! De er også, oppdager jeg, delvis på engelsk, som regel fordi foredragsholderen snakket engelsk:

Keynote: Peter Hidas: Åpenhet varer lengst

Peter Hidas er seniorkonsulent for Gartner og en av de virkelige veteranene i norsk IT-bransje. Han startet med å fortelle at hver gang han skriver om open source i Computerworld, får han masse sint mail som snakker om at joda, jeg har innstallert dette programmet på min PC og det virker fint. Men Peter er rådgiver for store bedrifter og må se det fra det perspektivet. Open source er i varierende stadier av modenhet, og det skjer en sammensmelting hvor open source og vanlig software eksisterer side om side.

Utviklingsprinsippene fra open source blir i stadig større grad tatt i bruk av vanlige softwareleverandører. Open source er ikke gratis - kostnadene har man ved migrasjon, integrasjon, og support. Gartner regner med at fra neste år vil de fleste store IT-miljøer vurdere closed og open source i samme vurderingsprosess, uten å se på de to prinsippene som det avgjørende. Et viktig argument for åpen kildekode er "investment protection", fordi man ikke er avhengig av en leverandør som man må følge etter. På den annen side har man mindre "IP protection". TCO og kvalitet er av og til bedre, av og til dårligere, for hver av de to løsningene.

På lang sikt vil open source vinne mer og mer, fordi software blir en commodity - når man er på innovasjonsspissen, vil man gjerne ha ting closed source. Regner med 27% markedsandel infrastruktur i 2011, av et totalmarked på ca. $170b (17% av $110b idag). For ERP er tallene lavere, både i markedsandel og totalmarked.

Sammensmeltingen av de to verdener er interessant: Open source-leverandørene (Red Hat, Novell, MySQL) etablerer forretningsmodeller, mens de kommersielle leverandørene etablerer open source-programmer, særlig for å komme inn i offentlig sektor eller for å tilby billig-versjoner av sin software.

Open source-prosjekter har lært verden noe - f.eks. at man kan dele opp store prosjekter opp i biter som er så små at en eller noen få personer kan utvikle dem, at man kan la samarbeidspartnere komme frem ved selvseleksjon, og betydningen av en synlig endrings- og bidragshistorikk. Kina, India og andre land i utvikling er meget interessante for open source-markedet.

Thomas Malt: De 10 hotteste Open Source-prosjektene

Thomas er sjef for utviklingsavdelingen i Linpro og, naturligvis, glødende opptatt av spennende Linux-baserte og andre åpen prosjekter. Vanskelig å si noe om hva "hot"  - funnet gjennom lunsjdiskusjoner, Digg, Slashdot, Freshmeat, del.icio.us, apache.org, Sourceforge, tigris.org. Men det er et personlig utvalg. Har utelukket de store kjente (Ubuntu, gcc, X.org og så videre), de ledende rammeverkene (Jboss, Lucene, Java etc.). Herved:
1. Beryl/Compiz: Tar Linux på skrivebordet til et nytt nivå. Beryl er en fork av Compiz. Tillater å skru opp og ned gjennomsiktighet av enkelte vinduer, rotere en kube av desktop'en rundt, og mye annet. Noe er morsomt, men noe er virkelig nyttig.
2. Eclipse. Et utviklingsmiljø, skrevet i Java, støtter mange språk, svært god støtte fra mange plugin-utviklere. Er i ferd med å utkonkurrere andre IDE'er, delvis på grunn av at dette er det IBM satser på.
3. Ruby on Rails: Et rammeverk for å utvikle web-applikasjoner. Har blitt en aktør på svært kort tid, primært i Java. Baserer seg på "Model-View-Controller". Legger strenge føringer på hvordan du skal skrive koden din. Ruby er språket (inspirert av Perl og Smalltalk) Rails er skrevet it. Elegant sammenheng mellom relasjonsdatabasen og objektlaget - hver rad i databasen instantieres som et objekt, med attributter tilgjengelige. To javascript-biblioteker hører med: Prototype og script.aculo.us. Åpner for svært rike applikasjonsgrensesnitt i websider, kun i Javascript.
4. Asterisk. En full-funksjons, nesten komplett telefonsentral som håndterer både IP- og vanlig telefoni. Modent API, kan integreres mot web-applikasjoner eller call-center applikasjoner, brukt av mange IP-telefonileverandører, støtter alle de viktige standardene.
5. BusyBox. En slags usynlig prosjekt (implementerer en rekke vanlige unix-verktøy som en binærfil) som mange andre prosjekter er avhengige av i bakkant. Et lite embedded chipset med Linux og applikasjoner, inngår i mange applikasjoner. Thomas har et Axis-kamera hjemme som OCR-leser av strømmåleren hans. De fleste har noe BusyBox-basert hjemme uten å vite at de har det.
6. F-Spot. Applikasjon for å organisere fotografier på Linux. Skrevet i C# på Mono-platformen (og viser derfor at C# har en fremtid som open-source teknologi). Har tagge-funksjonalitet, blant annet.
7. Linux Media Center. Baserer seg på mye annen kjent teknologi, gjenstår å se om det lykkes. Svært avansert grensesnitt basert Beryl/Compiz, kan koble mot mobiltelefon og få filmen til å følge deg fra flatskjerm til flatskjerm gjennom rommet.
8. Wikipedia/MediaWiki. Kjøres på LAMP (Linux, Apache, MySQL, Perl/PHP/Phyton), 10000-30000 treff i sekundet, i ferd med å bli historiens mest omfattende oppslagsverk.
9. Kernel-based Virtual Machine. Mange virtuelle maskiner på en fysisk maskin, kan flytte virtuelle maskiner mellom flere fysiske maskiner. Andre virtual machines tar fullstendig kontroll, men KVM kan plugges inn og ut av Linux-kjernen etter behov, kan kjøre 32 og 64 bit, vil på sikt ta over som den ledende virtualiseringsmotoren på Linux.
10. Stellarium. Et fullverdig planetarium, som viser et nøyaktig bilde av himmelen i sanntid, brukes i mange profesjonelle planetarier rundt omkring i verden.

Knut Yrwin: Going mobile with free software and Qtopia.

Knut er "community manager" for Trolltech. Firmaets forretningside er å lage verktøy som gjør at man er sikker på at når man har programmert noe et sted, virker det alle andre steder. Verktøyet deres (Qt) brukes av mange kjente kunder, som Greenphone, Skype og Google Earth. De støtter alle versjoner av Microsofts verktøy, noe Microsoft ikke gjør, noe som gir svært høy brukerlojalitet. Qtopia er en applikasjonsplatform for mobiltelefoner og andre Linux-baserte devices. Trolltech har solgt 6m smarte telefoner i Kina. Trolltech har en dual licensing modell: Open source, og lisensiert.

Slaget om Linux på mobiltelefonen står nå.

Qt-modellen gir et konkurransefortrinn ved at man får mye frivillig hjelp - mer enn halvparten av alle feilmeldingene kommer fra frivillige utviklere der ute. Trolltech satser akademisk med Open Courseware (Qt-apps.org og Qt-prog.org). Gode relasjoner til forskere.

Siste nytt er PATS, en satsing sammen med Telenor: En ide om at man kan bruke mobil til å innstallere programvare, å åpne opp mobilen for nedlastbar programvare. Jobber mye med sikre eksekveringsmiljøer, slik at sikkerheten er ivaretatt. Jobber nå sammen med Telenor (100 millioner kunder) for å åpne telenettet for installasjon av fri programvare. Telenor gir gratis tilgang til sin produksjonsinfrastruktur hvis du kjøper en Greenphone eller annen fri platform. Vil gjerne invitere deltakerne til å bli med på denne reisen - det selges idag 990 millioner mobiltelefoner, men bare 200 millioner PCer, inklusive bærbare.

Christian Gibskov, IBM: IBM Power Architecture and virtualization.

Christian er en "evangelist" for Linux på Power, dvs. IBMs egenproduserte chip-platform. Virtualization is important because servers are important. It is more expensive to have servers than to buy servers. IBM offers Linux on all platforms they provide.

The IBM Power platform is important because it provides virtualization (up to 10 processors) in hardware, which lowers the performance overhead and reduces latency. Currently version 5 (P5), but have sold a lot of P6 and P7 already - IBM will deliver the world's fastest computer sometime in 2012, based on P7. Advantage of hardware virtualization is low overhead, disadvantage is that when new innovations come up (like live migration, see Red Hat below) then you have to wait for the next release of the hardware.

Jan Hedström: Red Hat Enterprise Linux

Jan jobber med virtualisering for Red Hat, som senior solutions architect. Dette firmaet er mest kjent for sine Linux-distribusjoner: Fedora, som er litt "bleeding edge", og den kommersielle versjonen, Enterprise Linux, som kommer omtrent hvert annet år (siste versjon i mars i år) men den har syv år livslengde, dvs. at den er supportert i den tiden, noe som er viktig i enterprise-markedet. Virtualisering er nytt i Enterprise Linux, men har vært ute i Fedora i 1,5 år.

Et viktig argument for virtualisering er hardware-abstraksjon, det at man kan emulere gammel hardware på ny.

Xen er virtualiseringsmaskinen for Enterprise Linux, den kan både paravirtualisere (gir lavere overhead) og fullvirtualisere, der underoperativsystemet tror det er alene på en fysisk server. De kan paravirtualisere en del Linux- og Unix-varianter, men ikke Windows, siden de ikke har tilgang til kildekoden. Arkitekturen består av en Hypervisor, et domene 0 som gir drivere og annet til de virtuelle prossessorene (samt styringsapplikasjoner også) og et antall domener (1,2, osv) som er virtuelle prosessorer.

Administrasjonsverktøyene kan styre minnetilgang, prosessordeling, og disk live, så man kan endre det uten å stoppe noenting. libvirt er et abstraksjonslag Red Hat har tatt initativet til, som tillater bruk av andre virtualiseringsverktøy (Xen, KVM, Qemu, kanskje også VMWare og OpenVZ (Open Virtual Zones, fra Solaris)). Tanken er at hvis administrasjonsverktøyet er skrevet mot libvirt kan man administrere all virtualisering på en plattform.

Det siste på Enterprise Linux er Live Migration, som gjør at man kan flytte ting frem og tilbake mellom fysiske maskiner uten å måtte slå av noe. Dette krever endel konfigurering når man setter ting opp (bl.a. felles lagring, gjerne i form av et SAN (Storage Area Network). Det opprettes en ny virtuell maskin, så kopieres minnet over. Kopieringen gjentas inntil man kommer ned på så kort tid (normalt mindre enn 300 millisekunder) hvorpå prosesseringen flyttes helt over.

Enterprise Linux supporteres på x86 og x86-64. Versjon 5 til høsten vil supportere Itanium også. Langsiktig kommer også andre virtualiseringsteknikker, og cross-plattform administrasjonsverktøy.

Lars Strand, Linpro: SELinux - MAC på Linux

Antall vellykkede angrep på systemer er på vei ned. Noen er på vei opp, som mobile enheter og webface defacement. Et problem idag er at sikkhet blir et "patche-jag", der man må innstallere patcher i et kjør, og særlig vanskelig fordi folk ikke vil klusse med systemer som fungerer. Hovedproblemet, rent prinsipielt, er "0-day attacks", angrep i tiden når bare angriperen kjenner svakheten. Ca. 5% av velykkede angrep er "0-day".

DAC (direct access control, subjekt-basert aksesskontroll) vs. MAC (mandatory access control, obligatorisk aksesskontroll). Linux har tradisjonelt vært DAC. MAC vil normalt være en innstramning, og baseres på hva hvert program trenger adgang til. SELinux (Security Enhanced Linux, utviklet av NSA) har MAC, og har funnets siden 2.2-kjernen, offisielt fra 2.6. Red Hat og Fedora står for SE-utviklingen idag, men Debian, Gentoo og Ubuntu begynner.

Sikkerhetsmodellen skiller mellom subjekt, objekt, og handling. SELinux sjekker først mot tradisjonell DAC, deretter mot MAC. Grupperer normalt brukere i grupper, prosesser i domains, kan også dele inn i kategori (f.eks. driftsavdelingen) og nivå (hemmelig, strengt hemmelig, etc.). SELinux lastes ved init og kan settes i modus enforcing, permissive (tillater brudd av policy, men logger dem) eller disabled (som er det vanlige....)

James Baum: IT-drift i åpne miljøer

James er IT-sjef for Linpro og ga noen bilder av driftsmiljøet i Linpro - en bedrift med 90 ansatte og like mange IT-sjefer...  De fleste vil ha best mulig hardware og deretter IT-sjefen så langt unna som mulig, men han har også en rekke brukere som er tradisjonelle desktop-brukere og kan sine applikasjoner og ferdig med det. En stor fordel er at alt går på Linux og alltid har gjort det, så migrasjonskostnader er ikke et tema. Strategi er best of breed basert på frie verktøy, muliggjort av Linux' enkle filosofi.

En ulempe er lavt budsjett og de vanlige problemene et lite firma har, og at intern utvikling må vike for ekstern utvikling. En stor fordel er enkelheten i å innstallere ny software (ingen demolisenser), men en ulempe er at man må evaluere teknologien og ikke det som ligger rundt av støtteapparat. Communities kan også dø, om enn ikke like fort som en konkurs fjerner en leverandør.

Livet uten leverandører: Ingen leverandørbinding er bra, og OSS etterstreber standardbruk heller enn det motsatte. Færre selgere å forholde seg til. På den annen side, ingen å spørre om videre utvikling, stiller større krav til egen kompetanse. Ikke lett å finne ekstern kompetanse som ikke er produktspesifikk. Arkitekturdokumentasjon mangler, også argumenter for bruk og innpasning i systemportefølje. Referansekunder finner man som regel.

Anbefaler folk som skal over til Linux med å begynne med applikasjonene - og det er et problem at endel mangler, som f.eks. skikkelig CRM eller personalsystemer.

Et annet problem som IT-sjef i en OSS-bedrift er at det blir lite smøring når man ikke har leverandører....så inviter meg gjerne på middag!

Rolf M. Jahren, Nord Pool ASA: Hvorfor vi satser stadig mer på åpen kildekode

Rolf er driftssjef i Nord Pool, med ansvar både for teknisk og forretningsmessig drift. Nord Pool er den nordiske kraftbørsen, men startet som en telefonsentral hvor kraftleverandører kunne ringe inn og fortelle hvor mye overskuddskraft de ville ha dagen etter. Handler med kraft i Norden, men også noen andre supplerende markeder som EUA (forurensningssertifikater), CER (sertifikat for investering i CO2-reduserende tiltak) og Svenske Elsertifikater (subsidiering av miljøvennlig kraft). I tillegg supporterer man med en fiskebørs (clearing av laks fra Norge til verdensmarkedet).

Strøm kan ikke lagres (batterier gir mer enn 99% effekttap), men må brukes i samme sekund. Kraftselskapene har gode modeller for hvor mye kraft de trenger, bruker en auksjonsmodell, og styrer deretter kraftproduksjonen. Håndterer store pengebeløp, komplisert faktureringssystem, omsetter for 500 mrd kroner, men ikke mye ligger igjen hos Nord Pool.

Positiv innstilling til Open Source, og Linux er seriøst, med Google, Amadeus og andre store brukere. Likte konseptet, særlig billig investering og ingen lisensadministrasjon. Konkret case 2005: Valg av applikasjonsserver, valget sto mellom BEA og JBoss. Hadde allerede snevret inn valget til disse to, og de var begge innstallert allerede.

Selgeren fra BEA (som ikke var verre eller bedre enn andre selgere!) snakket mye pent om hvor lett det var å innstallere - men vi hadde allerede en innstallasjon og visste at ting var ikke så enkelt som brosjyrene indikerte. Selgere av Open Source er litt mer realistiske. Begge produktene dekket behovene, noen momenter bedre og verre, men ingen har definitivt overtak. Konklusjon: JBoss. Valgte Conduct Linpro som leverandør, og laget et stort prosjekt med en servicebuss som kjører på JBoss 4.2 og Red Hat 4.

Open Source gir mindre skuffelser (mindre oversalg) og mye mindre lisensbehandling.

Hvordan få en IT-sjef på kroken? De som har pengesekken ser bare toppen av isfjellet. Selgerne for proprietære teknologier er svært flinke til å gi meg argumenter som adm.dir og økonomisjefen forstår.

Terje Rønning, XO Expect More AS: Kaspersky Linux Security

Terje er daglig leder i XO Expect More, som leverer endel sikkerhetsløsninger for Linux, som kaspersky, Steganos, IP Brick og mye annet. Tema idag: Eugene Kaspersky's Kaspersky Labs, som har drevet med virusbeskyttelse siden 1989. Nå ca. 800 ansatte, 3 parallelle viruslaboratorier, vil ha høyest oppdagelsesrate og raskeste reaksjon på nye trusler, firmaet leverer OEM virusbeskyttelse til mange leverandører, som f.eks. F-Secure.

Kravene er høye - det finnes ca. 350000 virus, med 98% oppdagelsesrate finnes det 10000 virus som ikke blir funnet, og dermed høy risiko for å bli infisert. Hastighet også viktig - epidemier må stoppes fort. Kaspersky klarer ting på 1 time og 26 minutter i snitt, halvparten av nærmeste konkurrent. Masse teknologier for å ta virus, som honeypots, scanners, uavhengige forskere, brukere, og konkurrenter (man deler på definisjonene). I 2006 økte antallet skadelige programmer med 41%, men kun 7 mindre globale angrep. Virussprederne forsøker seg nå på mindre ting for ikke å bli oppdaget fort. Trojanere er 97% av alle virus, skal ta kontroll av maskinen. Virusware (kun for spredning) og malware (ødeleggelse) er smått.

I det siste går virussprederne mot P2P-klienter og IM, men epost og nettlesere fremdeles det største markedet. en nyhet er polymorfiske metoder (virus som endrer seg underveis) samt rootkits. Markant økning for ikke-Microsoft operativsystemer, mest for MacOS, men også for *nix. Spillkonsoller skumle, har kun sett konseptvirus hittil.

 

Posted by Espen at 1:10 EM

Mai 5, 2007

Hvilken Tablet?

Jeg er i markedet for en ny bærbar PC - min trofaste Toshiba T3550 begynner å bli sliten. Jeg har vurdert å kjøpe en MacBook Pro, men den har ikke Tablet-funksjon. Det finnes riktignok noen firma i Statene som bygger om Mac'er med touch-skjerm, men så religiøs er jeg ikke.

Dermed står jeg igjen ved valgets kval: Skal jeg velge en Lenovo X60 (bra men dyr), en LG (svak men elegant og liten), en Toshiba (har hatt en forkjærlighet for Toshibaer, formfaktoren er omtrent som den jeg har, men de har ikke helt hengt med i den tekniske utviklingen, i hvert fall ikke i forhold til prisen.)

Akkurat nå heller jeg mest til Lenovo'en, mest fordi den har masse bra ekstrautstyr, bra batteritid, er blitt "Editor's choice" i endel tester. Dessuten er Lenovo standard på BI, så da får man support. Men allikevel - noen som har synspunkter? 

Posted by Espen at 10:03 FM | Comments (8)

Mai 4, 2007

Kjekk sak i plast

Fra Kevin Kellys uunnværlige verktøy-blogg Cool Tools kommer meldingen om Sock Pro, som er løsningen på sokkesorteringsproblematikken, en kilde til frustrasjon for enhver mann som lever sammen med 3-4 kvinner med sokker i alle varianter (og nåde den som legger noe feil.)

Jeg har lenge ønsket å implementere LifeHackers sokkeløsning, nemlig å 1) kaste alle sokker, 2) kjøpe masse like sokker, 3) bruke sokker uten å måtte "parre" dem (og passe på at man bruker dem i tilfeldig rekkefølge slik at de slites likt), 4) begynn om igjen på punkt 1 når sokkene begynner å bli utslitt.

Økonomi og familiens insistens på at alle sokker ikke kan være svarte setter imidlertid en stopp for dette prosjektet, men takket være Sock Pro ser jeg altså en ende på sorteringstyranniet...

Posted by Espen at 9:00 FM | Comments (4)

Mai 2, 2007

Kvantitetsdannelse er tingen

Herner Sæverot diskuterer dannelse - i hovedsak om man skal ha en "kanon" av store verker eller ikke - i en kronikk i Aftenposten idag. Kronikken bygger på en noe forvirret kronikk av Helge Iberg, hvor Iberg protesterer mot kanontenkingen (representert ved Gudmung Hernes, som sannelig får gjennomgå for tiden) og går for fleksibilitet. Sæverot tar en middelvei, og definerer dannelse som evne til å skifte mening, noe jeg synes virker litt tynt.

Riktignok er jeg enig i at man ikke skal ha husguder, men hvorfor ikke ta den helt ut og plassere problemet der det faktisk ligger - at dannelsesdiskusjonen i Norge ser ut til å ta som utgangspunkt at vi bare har kapasitet til å lese noen få bøker og at det derfor blir svært viktig å velge de rette, eventuelt velge hva man vil men ha lærere som kan plassere dem for en.

Tenk om en elev på videregående kom ut av norskfaget etter tre år med 50 bøker i bagasjen? Det er sånn omtrent en hver tredje uke hvis man regner med sommerferien, det burde ikke være så vanskelig. Da kunne man snakke om dannelse.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg har dannelse selv (det er nemlig udannet), men jeg lærte meg i alle fall å sette pris på litteratur ved å botanisere i mine foreldres rikholdige samling (de var bokklubbmedlemmer på sin hals.) Da jeg begynte på videregående, hadde vi noen lesebøker som het Visjon og virkelighet, og som innholdt tekster i utvalg fra mange steder rundt omkring. Jeg smugleste denne leseboken og lånte deretter mer av de forfatterne som stod der på biblioteket og i mine foreldres bokhyller. Det ga en viss kvalitet, men for å spe på litt leste jeg hauger av kriminalromaner og pappas gamle guttebøker og ukeblader og, hvis det knep, bruksanvisningen på hårsjampoen mens jeg satt på do. Ikke like lødig alt sammen, men med nok kvantitet lærer man seg noe om kvalitet - og hva det betyr for en selv.

Det er et gammelt ordtak som sier at man skal passe seg for folk som bare har lest en bok. Den norske dannelsesdebatten ser ut til å gå ut på å utvide "en bok" til "pensum", som består av "noen bøker". Jeg tror på en mye enklere løsning: Få opp kvantiteten, så får du opp dannelsen også.

Nokså enkelt. Nå må jeg finne noe å lese på i bilkøen inn til jobben.

Posted by Espen at 7:32 FM | Comments (1)

1-kronesfilmen

Telenor har for tiden et tilbud til sine ADSL-kunder om å se filmer over Internett for 1 krone. Datter nummer to er for tiden syk og tilbringer mye tid med sin laptop (en ganske kraftig Dell, mindre enn seks måneder gammel) i sengen, så dette var noe vi kastet oss over. Det viste seg å være en skuffelse av dimensjoner - Telenor, Microsoft og SF Anytime ser ut til å ha lært markedsføring av Josef Stalin - og kundebehandling etter manual av Frans Kafka.

Etter å ha lett seg frem til riktig webside, fikk vi beskjed om tjenesten kun fungerte med Internet Explorer, versjon 6 eller høyere. Vi hadde versjon 7, men det oppfattet tydeligvis ikke denne websiden, så vi måtte reinstallere. Deretter måtte vi oppgradere Windows Media Player, to ganger, før vi fikk beskjed om at Media Player måtte "individualiseres" - dvs. at diverse sikkerhetsløsninger måtte lastes ned og installeres. Deretter (etter omtrent 45 minutter med nedlastinger og oppgraderinger og restarting og annet) var det en masse frem og tilbake om hastigheten var god nok. Det var den først ikke, enda vi har et nokså dyrt abonnement, men etter litt frem og tilbake fikk vi til det også. Så slapp vi så langt frem at vi fikk lov til å betale.

Først forsøkte jeg å få den ene kronen belastet mitt Telenor-abonnement, men da måtte jeg logge meg på først. Dessverre hadde jeg glemt passordet, og "glemt passord"-funksjonen klarte ikke å sende meg noen tips, siden de ble sendt til min Telenor-postadresse, som jeg altså ikke har passordet for. Derfor måtte jeg betale med et kredittkort, noe som kostet kr. 5 i gebyr.

Endelig var det klart, vi valgte film, og ting så lovende ut. Men når filmen skulle starte, fikk vi beskjed om at det var oppstått en feil, og vi ble henvist til en webside som forklarte at det var litt uklart hva feilen bestod i, men at vi kunne få mer hjelp på Microsofts generelle supportsider.

Da ga jeg opp, sendte en mail til SF Anytime (Svensk Films videoservertjeneste) og ba om pengene tilbake. Ikke det at seks kroner kommer til å gjøre noe stort innhogg i familiebudsjettet, men det er grenser for hva man finner seg i. Vi fikk etter litt frem og tilbake beskjed om at pengene skulle tilbakeføres.

Kombinasjonen av Telenors ruskete abonnementsløsning, Microsoft's overkompliserte browser- og sikkerhetsløsninger, og SFs morbide frykt for at noen skulle kunne se filmene deres er rett og slett latterlig når deres konkurrenter er piratkopiservere som lett og elegant lar deg laste ned hva det skal være. Det minste man bør kunne forlange når man betaler for en tjeneste er at den er bedre enn det som finnes gratis tilgjengelig, men dengang ei.

Egentlig burde jeg la min datter få se den filmen hun ville i piratkopi. Hun og jeg har betalt for den, både med tid og penger.

Er det rart teknologer (og forretningsstrateger) ler av filmbransjen?

Posted by Espen at 12:29 FM | Comments (4)