« Januar 2007 | Main | Mars 2007 »

Februar 28, 2007

Professorjakt i DN

En liten "Etter børs"-kronikk i Dagens Næringsliv, med tittelen "Fem tips til professorjakten". Opprinnelig skrevet i en noe annen og lengre form for European Business Forum, men dette er jo noe norske næringslivsledere trenger å høre også...

Professorjakt: En guide for næringslivet

Espen Andersen, Handelshøyskolen BI
Februar 2007

For noen år siden ledet jeg en diskusjon med CLOs (Chief Learning Officers) fra store europeiske selskap. De klaget alle over at de ikke fikk det de ville ha fra sine eksterne leverandører: Selv kjente skoler ville helst selge standardkurs, mens de ville ha noe skreddersydd, helst med kjente professorer studentene hadde hørt om. Men selv store, kjente bedrifter med svulmende pengesekker klarer ikke alltid å få tak i de prestisjetunge professorene. Hvorfor?

Svaret er mer komplisert enn du aner. Derfor denne guide for professorjakt, skrevet for næringslivsledere som ønsker å lokalisere og fange et meget vanskelig bytte, nemlig den forretningsrelevante og interessante fagmann eller –kvinne. Professorjakt krever kunnskap om byttet, dets biotop og motivasjonsmekanismer. Jakten krever tålmodighet og årvåkenhet, samt basale kulturkunnskaper for å ikke stikke seg ut i terrenget.

Punkt 1: Jag professorer på din hjemmebane. Ikke rot rundt i den akademiske jungel på egenhånd. Inviter i stedet professoren til deg for et foredrag eller diskusjon. En halvtime holder, gjerne i et ledermøte, med lunsj. Betal professoren (godt) for dette. Hvis kjemien ikke skulle stemme, så har du lyttet til en (forhåpentligvis) interessant presentasjon og professoren har tjent litt penger og er velvillig innstilt. Bra fagfolk lokaliseres gjennom andre fagfolk – og med riktig stell og pass vil professorer komme når du roper på dem og ellers la deg i fred.

Punkt 2: Unngå opplagte blemmer. Dynamiske næringslivsledere kan skremme bort viltet, slik uerfarne jegere kan ta på etterbarberingsvann og finne marken tom. Professorer er akademikere, og du jager dem fordi de er det. Derfor må du ikke bruke ordet ”akademisk” i betydningen ”irrelevant”, ”hypotetisk” eller ”upraktisk”. Omtal ikke professorer som ”lærere” – innen akademia står ikke undervisning høyt i kurs, selv om det er det man lever av. Og du må aldri – aldri – be professoren forholde seg til den bestselgeren du leste på flyet forleden. Professorer er meget sjalu, og behandler alt fra Gardermoen Handelshøyskole med dårlig skjult forakt. Det blir som å diskutere Dan Brown på historiekongress – det beste du kan håpe på, er høflighet.

Punkt 3: Unngå mellommenn. Skolens kundekonsulenter er hyggelige og velkledde, men kan ikke jakte professorer på dine vegne. Skal du ha noe spesielt, må du snakke med de viktige personene – og det bør helst være professorene, for hvis programansvar ligger i salgsapparatet har du et problem. Kundekonsulenten er nyttig som støttefunksjon sammen med ditt eget personale, men sørg for at alle innholdsrelaterte problemer eskaleres til deg – og til professoren. (Og mens vi er i gang, ikke bli mellommann selv, hvis en lederkollega trenger et program og ber deg hjelpe til.)

Punkt 4: Spør ikke hva professoren kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for professoren. Professorer liker penger (selv om de later som noe annet), men de må komme i spiselig form. Kurs og lederutvikling fremmer ikke en professors karriere – i beste fall gir det ikke-konvertibel velvilje fra skolens ledelse. Det som teller er å publisere uleselige artikler i obskure tidskrift lest av få og husket av enda færre. Artiklene krever knallhardt arbeid og kvalifiseres gjennom en prosess som får skjærsilden til å se ut som en tur i badstuen. For å skrive (eller rettere, leve mens det skrives), trenger professoren forskningspenger. For å kunne publisere, trenger professoren tilgang til data, som finnes i bedrifter. Hvis du gir dem forskningspenger og data, vil professorer gladelig lage kurs for deg, og kanskje også forelese dem. Det er mulig å fange professorer ved penger alene – særlig eldre hanner – men byttekvaliteten er variabel.

Punkt 5: Handling teller, ikke ord. Følger du disse punktene, vil du fange professorer, men for å temme dem må du gjøre det de sier. Professorer som får sine teorier lyttet til og etterfulgt vil gjøre hva som helst for deg: Sitte i ditt styre, snakke til dine medarbeidere, skrive karrierefremmende artikler sammen med deg, og kanskje til og med lytte til dine teoretiske synspunkter. Faren er naturligvis at du kan bli suget inn i akademia selv – og det ville jo være tragisk.

Altså: For å fange en professor, begynn med lunsjer og betalte presentasjoner, følg opp med forskningsmidler og data, og vinn deres hjerte ved å gjøre som de sier. Det er lett. Du kan begynne i dag.

Du finner meg på Google.

Posted by Espen at 9:00 FM | Comments (0) | TrackBack

Februar 27, 2007

IT-styring: Referat fra PFIT-møte

Det ble et lite møte - 12 personer - men med gode spørsmål og livlig diskusjon da PFIT arrangerte møte om IT-styring 26. februar 2007. Her følger mine notater fra foredraget og kommentarene:

Jens Nørve, Software Innovation, snakket om styring av IT i store organisasjoner. Formell styring av IT har alltid vært lurt, rent forretningsmessig, men med alle de nye reglene (Sarbanes-Oxley eller "Sox", Eurosox) blir det for mange selskaper (og i alle fall for de som har mye med USA å gjøre) i stadig større grad blir pålagt fra myndigheters eller finansmarkedets side.

IT-styring er i ferd med å struktureres som et fagfelt, ikke bare i fagmiljøene, men også ute i praksis. Jens opplevde denne prosessen i sitt arbeid i Telenor, hvor han hadde ansvaret for utviklingen av IT-strategien over en årrekke. Telenor kom fra en monopolistsituasjon og ble deregulert og privatisert over en relativt kort tid. Utviklingen har vært rivende - Telenor har nå over 100 millioner kunder og er tilstede i mange land. For å komme dit måtte man først lære seg å konkurrere, noe Tormod Hermansen gjorde ved å la de tusen blomster blomstre. Dette var viktig og riktig, men resulterte i et svært fragmentert bilde på IT-siden. Da Telenor fikk ny CIO (Knut Eirik Storsul fra Sparebank1,) ble det gjort et arbeid på å finne ut av hvor mye Telenor brukte på IT, og svaret var 2,6 milliarder. Det var klart at her var det penger å spare, samtidig som det var et stort behov for integrasjon på forretnings- og organisasjonssiden. Ved konsolidering av leverandører og ny styringsmodell klarte man å redusere IT-kostnadene med mer enn 500 millioner i året.

Den nye styringsmodellen var prinsippbasert, og la vekt på at forretningssiden skulle bestemme hva som skal gjøres, og IT-organisasjonen skulle bestemme hvordan det skulle gjøres. Denne formaliseringen har ikke alltid vært populær hos kundene - det var lettere å få IT-siden til å gjøre ting før - men en kostnadsreduksjon på 500m gir frihetsgrader. Rent praktisk flyttet man mye virksomhet til AS EDB (drift) og Accenture (utvikling). I det siste tilfellet ble nesten 650 distinkte leverandøravtaler forhandlet til en avtale. Telenors styringsmodell ble skrevet inn i avtalen med de to store leverandørene, med blant annet kontrollprosesser mot hovedarkitektur.

Det er imidlertid forskjell på hva man vedtar og hva som faktisk skjer. Overgangen til en ny styringsmodell var en stor endring - og på toppen fikk man Sarbanes-Oxley, ny lovgivning i USA i kjølvannet av Enron-skandalen. "SOX" pålegger alle USA-børsnoterte selskaper et internkontrollregime som bl.a. krevde at alle prosesser skulle dokumenteres - og som gjorde toppledelsen personlig ansvarlig for at loven var fulgt. Dette ville blitt kjempedyrt og kommet i tillegg til den store endringsprosessen man allerede var i gang med. Hvordan løse dette problemet - det er i alle fall ikke aktuelt å gå av børs i USA?

Det er i alle fall klart at man må trekke på allerede eksisterende modeller og rammeverk - helst standarder som COBIT. Man begynte med å klassifisere alle systemer inn i 13 porteføljeområder (som CRM, mellomvare, etc.), som hver for seg fikk en ansvarshavende, gjerne den største brukeren. Dermed fikk man både synliggjort hvor mye ressurser som ble brukt på hver type software, og plassert ansvaret for å rasjonalisere (i hovedsak, redusere antallet systemer) innenfor hver portefølje. Alt ble samlet i en modell som ble lagt på intranett - og som viste hvem som hadde ansvar for hver enkelt del av hele IT-organisasjonen. Modellen på intranett var "klikkbar" og gjorde at man kunne finne ut i detalj alt som skulle gjøres, for eksempel for å få godkjent et stort systemutviklingsprosjekt. Samtidig fikk hver enkelt delprosess en eier.

Den kanskje vanskeligste delen var å få gjennomført at alt skulle dokumenteres i henhold til hva revisjonen krevde. Dette var et stort kulturelt sprang, og det ble meget viktig at eierskapet til de enkelte prosesser ble fastsatt og distribuert i organisasjonen. At bonuser ble knyttet til at prosesser blir dokumentert og etterfulgt har også hjulpet.

Telenor har gått gjennom en prosess som mange andre bedrifter kommer til å måtte gjennomgå - som et resultat av "Eurosox", et regelverk som ligner på SOX og som vil gjelde alle aksjeselskap i Europa og alle selskap "av samfunnsmessig betydning." Styret blir ansvarlig for internkontrollsystem, risiki skal evalueres og rapporteres på samme måte som økonomiske data rapporteres i dag.

Bo Hjort Christensen trakk linjene tilbake til the Klinger-Cohen Act, en lov som kom i 1996 i USA og som påla offentlige myndigheter å drive arkitekturdokumentasjon, og som lå til grunn for SOX. Bo mener at store bedrifter som Telenor må ha hva han kaller en "genbeskrivelse", i et elektronisk og intelligent format, nesten eksekverbart. Den skal være der for myndigheter, men også kunne brukes i samarbeid med andre selskaper. Strategiske partnerskap krever at man viser seg frem for hverandre - og her ligger mye av nytteverdien av slike dokumentasjonsaktiviteter. I tillegg kommer naturligvis nytten man får når man skal anskaffe ny teknologi - så man ikke trenger å beskrive nå-situasjonen om og om igjen hver gang man skal gjøre noe nytt.

Bo ser Eurosox som et krav om at ledelsen må ta ansvar for kvaliteten av regnskapstallene, som igjen krever kvalitet i de prosessene som leverer grunnlaget for tallene, og da blir det krav til verktøyene, noe som igjen setter krav til en dokumentasjonsinfrastruktur.

Espen Andersen snakket om organisasjonsmodeller, om hvordan IT-funksjoner i store selskap i stadig større grad profesjonaliseres og ligner hverandre: Et sentralisert produksjonsapparat, et profesjonelt, SLA-basert grensesnitt mot kundene, CIOs forankret i ledelsen og med ansvaret for IT-budsjetter og prosjektporteføljestyring i linjen. Mange CIOs er nå forretningsledere fremfor byråkrater. Nye organisasjonsformer begynner å komme frem, spesielt ser vi nå at mange bedrifter oppretter en sentralisert "Office of the CIO" med formalisert og nokså selvstendig ansvar for infrastruktur, forretningsmessig drift av interne tjenesteselskap, og etter hvert også egne funksjoner for innovasjon (distribuert nyskapning) og integrering av innovasjoner i "business as usual".

Posted by Espen at 2:35 EM | Comments (0) | TrackBack

Februar 26, 2007

Norsk wikipedia runder 100000

Øystein Sjølie i e24 ringte i den anledning for å spørre om hva jeg synes om Wikipedia - og resultatet det finner du her.

Gravsten, ja. Tenk hva man kunne fått hvis Fritt Ord hadde spandert 10 millioner på Norsk Wikipedia i stedet for på cellulosebasert hyllefyll. Kanskje noen flere helt frie ord?

Jeg skrev forøvrig om dette i en artikkel i 2002. Såvidt jeg ser, gjelder de samme argumentene, bortsett fra at man har lært litt mer om hva som får denne typen prosjekter til å fungere - og at lærebøker nok krever en sterkere sentralisert redaksjonell styring enn et nettleksikon. Men det trenger jo ikke stoppe et slikt prosjekt.

Posted by Espen at 10:55 FM | Comments (2) | TrackBack

Februar 24, 2007

Selvforsvar er greit

Men hva i all verden er det de er så redde for?

Posted by Espen at 2:24 EM | Comments (2) | TrackBack

Februar 23, 2007

PFIT: IT-styring i Telenor

Spennende møte i PFIT: Mandag 26. februar 2007 kl. 1700-1900: Governance - styring og kontroll av IKTJens Nørve
Jens Nørve, Direktør for Samfunnskontakt og forretningsutvikling, Software Innovation Norge
Forberedte kommentarer ved Bo Hjort Christensen og Espen Andersen

Mange store firma organiserer sine IT-tjenester som sentraliserte tjenesteleverandører med formaliserte leveringsavtaler og profesjonelle kundegrensesnitt. På dette møtet vil vi få beskrevet hvordan Telenor gjorde dette over en tre-årsperiode, delvis drevet av tilpasningen til Sarbanes-Oxley-loven. Omleggingen sparer bedriften for mer enn 500 millioner kroner i året, endel av det som et resultat av outsourcing. Hva kan andre store firma - og det offentlige - lære av Telenors eksempel?.

Hjertelig velkommen! Jeg regner med en innsiktsfull diskusjon - ikke minst fordi Bo er der og kan kommentere - og et blikk inn i hvordan flere og flere organisasjoner vil styre sin IT, enten det nå kommer av regler (Eurosox, den europeiske varianten av Sarbanes-Oxley, blir et tema på møtet) eller simpelthen fordi det er en fornuftig måte å organisere seg på. Fremtiden er det serviceorienterte IT-miljø, enten det nå er teknologi eller organisasjonsform det er snakk om. Her er hvordan.

Posted by Espen at 2:33 EM | Comments (0) | TrackBack

Februar 19, 2007

Matematikk for ikke helt viderekomne

Over i min engelske blogg finner du en rekke elevbesvarelser med lite matematikk-kunnskap (men en hel del kreativitet.)

Posted by Espen at 7:48 EM | Comments (0) | TrackBack

Eposteetikk

God kronikk av kollega Karianne Skovholt i Aftenposten idag, om behovet for en e-postetikk.

Det er alltid slik med ny teknologi, at først brukes den til å erstatte eller automatisere eksisterende rutiner, deretter utvides bruken utenfor det man først hadde tenkt, deretter får man institusjonalisering, med organisasjoner og rutiner basert på den nye teknologien. Parallelt får man en tilsvarende utvikling av styringsmodellen: Teknologi kommer før bruk, bruk kommer før normer, normer kommer før regulering.

E-post idag er firmapost som brukes til mye mer. Vi trenger etikk og normer for dette, men jammen trenger vi bedre teknologi også:

..og sikkert mye mer. Foreløpig er ikke epost noe mer enn "speeding up the mess," en teknologi som dominerer fordi den er minste felles multiplum.

Posted by Espen at 11:07 FM | Comments (5) | TrackBack

Schibsted i NYT

Schibsted får velfortjent skryt i New York Times idag, det er jo ikke hverdagskost. Men velfortjent. Jeg har mange teorier om hvorfor Schibsted har lykkes og andre ikke - bl.a. var det vel en lykke for norske aviser at Nettavisen kom så tidlig igang at man måtte møte konkurransen. Schibsted tillater også intern konkurranse i større grad enn andre avishus. Jeg har også en følelse av at man analyserer tingenes tilstand med blikk fremover i større grad enn andre steder, hvor fokus kanskje er mer på å forklare eller bevare historien.

Posted by Espen at 8:31 FM | Comments (1) | TrackBack

Februar 18, 2007

Steve Jobs vil også bli kvitt dårlige lærere...

For et års tid siden havnet jeg i radiodebatter fordi jeg syntes skoler i Norge ikke var flinke nok til å bli kvitt dårlige lærere. Nå ser det ut til at Steve Jobs (og, tilsynelatende, Michael Dell også) er enig med meg. Som de sier: Hvordan skal du kunne drive en organisasjon hvis du ikke kan bli kvitt de folkene som ikke fungerer? I hvert fall ikke med teknologi.....

(Via Scoble.) 

Posted by Espen at 10:27 EM | Comments (0) | TrackBack

Februar 17, 2007

Det feilorganiserte sykehus

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gang med tittelen Det feilorganiserte sykehus.

Denne bygger på personlige erfaringer, og er nok det tekststykke av alt jeg noensinne har skrevet som har voldt meg mest hodebry og kanskje også engstelse. Mine hovedpoeng (og gitt at jeg bare har 7000 tegn i Aftenposten, konsentrerer jeg meg om det første) er at sykehus er feilorganisert, underkoordinert, og kunnskapsløse (i den forstand at for mange, særlig de delene som møter pasienten, vet hva de skal gjøre men ikke hvorfor.) Jeg bygger dette på observasjoner og dyrekjøpte personlige erfaringer, men også på organisasjonsteori. Sykehusledelse er kanskje det vanskeligste fag som finnes, og krever helt spesiell kunnskap og bakgrunn. Her regner jeg faktisk med en frisk debatt, og ser frem til den, om enn med noe mindre bastant forutinntatte meninger enn jeg ellers pleier å ha.

Men jammen var det godt å bli ferdig med denne. Og jeg har mye mer å si, så det kommer vel en lengre, mer akademisk artikkel etterhvert. Hvis jeg orker.

Det feilorganiserte sykehuset

Espen Andersen, 1.amanuensis Strategi, Handelshøyskolen BI

En maurtue består av svært enkle individer – maur – som sammen skaper en kompleks og avansert organisme. Et sykehus består av svært intelligente og motiverte individer – mennesker – som sammen skaper en organisasjon som til tider opptrer umenneskelig. Hvorfor?

Man skal være sterk for å være pasient på et norsk sykehus. Ikke bare må man argumentere for selv basale behov som mat eller smertestillende medisiner, men man kan møte personale og prosesser som ikke ser ut til noensinne å ha snakket sammen, langt mindre koordinert hva de holder på med.

Sykehus er preget av heroisk innsats fra enkeltpersoner: Leger, sykepleiere og administrativt personale som slåss med et system som viser monumental inkompetanse og total ufølsomhet overfor alminnelige menneskelige behov. Om man påpeker dette, får man høre om ressursmangel – men først i det siste har leger begynt å diskutere hva man faktisk gjør innenfor sykehusets fire vegger.

I sin søken etter effektivitet har helsevesenet sett til næringslivet. Dette kunne blitt bra, men dessverre har man ofte endt opp med snurrige og gammeldagse ledelsesmodeller, med effektivitetsbegreper fra 70- og 80-årene. Kort sagt forsøker man å industrialisere noe som ikke kan industrialiseres.

Rent organisasjonsteoretisk er ikke dette så vanskelig. Min kollega Øystein Fjeldstad deler bedrifter i tre typer (verdikonfigurasjoner): Vareproduserende (verdikjeder), problemløsende (verdiverksted) og formidlende (verdinettverk). [For mer om dette, se denne oversiktsartikkelen.]

Sykehus er verdiverksted, men organiseres ofte som verdikjeder.

Disse to bedriftstypene er dramatisk forskjellige. En verdikjede er en lineær prosess: Råvarer kommer inn, produkter blir produsert, og sendes ut. Dette er målbart og relativt ukomplisert.

Et verdiverksted identifiserer problemer og mobiliserer ressurser for å løse dem. Dette gjøres i en sirkulær prosess ved diagnose (hva er problemet?), behandling, og kontroll (er problemet løst?) Hvis man ikke løser problemet etter en runde, begynner man på nytt igjen, med større ressursinnsats.

En lege begynner enkelt (”ta to aspirin og ring meg i morgen”) for så å ta i bruk stadig kraftigere diagnoseverktøy (blodprøver, røntgen, eksplorativ kirurgi) og tilsvarende behandlinger. Man holder på til pasienten blir frisk eller dør, eller til det blir for dyrt å fortsette. Man vet ikke på forhånd hvor lang tid dette vil ta eller om man vil lykkes.

Et verdiverksted organisert som en verdikjede får problemer: Trafikkork, manglende koordinering, overspesialisering, og mistillit.

Trafikkork oppstår ved inntak (ventelister) og utskriving (korridorpasienter). Ventelister skyldes vanskeligheten med å stille en presis diagnose – på produksjonsspråk, at råvarene (dvs. pasientene) ikke er standardisert nok. Korridorpasienter skyldes at pasienten ikke er frisk nok – i produksjonsspråk, suksessraten i produksjonen er variabel, og det er ofte behov for etterbehandling. Mer kork oppstår fordi pasienter ofte har flere enn ett problem – og må da forholde seg til to eller flere produksjonslinjer samtidig.

Manglende koordinering skyldes underinvestering i koordinerende mekanismer, hovedsakelig fordi informasjonen som skal utveksles er komplisert. Verdikjeder kan samarbeide ved å utveksle kortfattet og presis informasjon (produktnummer, tid, sted og pris) mens verdiverksted må overføre massevis av upresis informasjon (”føler seg ikke bra”), som regel svært kontekstavhengig (informasjonen endrer betydning avhengig av annen informasjon).

Koordineringskostnader for et verdiverksted vokser eksponentielt med organisasjonens størrelse. Sykehus må enten være så små at man klarer seg med enkle systemer (mandagsmøter og telefoner), eller man må investere voldsomt i teknologi. Accenture – verdens største konsulentfirma og kanskje største verdiverksted – bruker 18% av sine bruttoinntekter på kunnskapsdelende og koordinerende teknologi. Det er mye mer enn noe sykehus bruker.

Overspesialisering skyldes både et ønske om å bli bedre (jo mer spesialisert, desto dypere forståelse) men også enkeltspesialistens behov for å begrense etterspørsel. Et verdiverksted må balansere spesialiseringsdybde (vite alt om litt) og problembredde (vite litt om alt.) Kundene kan ikke vite hvor god en ekspert er, men kan vurdere hvor godt ekspertene samarbeider om kundens individuelle problem. Er behandling gratis får man uendelig etterspørsel, med påfølgende overspesialisering. I en privatisert verden får man det motsatte problemet: Sykehus som vil løse alt.

Ikke rart alternativmedisinere snakker om holistiske metoder – de har ingen spesialiseringsdybde å tilby, og må dessuten ta betalt.

Mistillit oppstår i sykehus fordi det i en verdikjede, tradisjonelt, er forskjell på de som leder og de som utfører. I et sykehus tror administrasjonen den har ledelsen, mens legene tror de har makten. Begge sider er skjønt enige om at at skikkelige fagfolk driver ikke med ledelse – administrasjonen fordi de tror fagfolkene ikke kan, fagfolkene fordi de anser denslags som under deres verdighet.

Mistillit kan nå fantastiske høyder: Jeg er blitt fortalt at ved Ullevål installerte ledelsen for noen år siden fastskrudde sittebenker i korridorene, slik at legene ikke kunne ha korridorpasienter (som gjør seg dårlig på TV). Om natten skrudde en gruppe leger og annet personale benkene løs og stablet dem opp utenfor direktørens kontor.

Resultatet av alt dette er at det verste stedet å bli syk på, er et sykehus. En pasient jeg kjente falt ut av sengen (på sykehuset) og skadet øret. For å få undersøkt denne skaden, sendte avdelingen en rekvisisjon til en annen del av sykehuset – som så sendte innkalling hjem til pasienten. Vedkommende fikk time to måneder etter sin død.

Enkeltpersoner – leger og sykepleiere – kan stoppe slikt ved personlig å overstyre systemet. Dette krever imidlertid mye energi og autoritet, særlig fordi man kan komme til å bevege seg inn på en kollegas område – eller i alle fall ødelegge sine effektivitetsmål.

En ny modell
Sykehus er ikke industribedrifter, men problemløsende foretak, og de må organiseres deretter. Det viktigste enkeltelement her blir å få opp en faglig motvekt til spesialistene: En kader av senior leger og sykepleiere med breddeperspektiv og -kompetanse, som tar et helhetlig ansvar for pasienten fra inntak til utskriving, og som benytter spesialister etter behov, uten å slippe taket i den overordnede, generelle prosessen.

Generalistene må få makten, ansvaret – og prestisjen. Det må investeres i koordinering, så man kan gjøre to ting på en gang. Kunnskap må spres til alt sykehuspersonale, slik at alle vet ikke bare hva de skal gjøre, men også hvorfor.

Det ligger i dag en mye større helsegevinst i å få delene av et sykehus til å spille sammen enn i å forbedre hver enkelt del.

I mellomtiden bør man som pasient sikre seg at man har oppegående og argumentative slektninger, som kan påta seg koordineringen av omsorgen for pasienten. For sykehuset er ikke i stand til å gjøre det.

Posted by Espen at 9:35 FM | Comments (12) | TrackBack

Februar 13, 2007

Ord for ord

Her er en idé til et underholdningskonsept, mest for TV: En krysning mellom "Beat for beat", "Kontrapunkt" og et eller annet spørreprogram jeg vagt husker fra min barndom (hvor Ernst-Hugo Järegård lagde skandale ved å banne), men med litteratur som tema. Stykker fra bøker og film leses eller fremføres (gjerne filmklipp, også, og manussider), og man stiller spørsmål om bøkene og forfatterne. Talefør og kunnskapsrik programleder nødvendig, og man må selvfølgelig ha lag som Forfatterlaget (Eirik Newth og Knut Nærum ville jo være kandidater), Salgslaget (Frid Ingulstad, Ari Behn), Kritikerlaget (Bjørn Gabrielsen er selvskreven), Forleggerlaget (Kagge, så klart), Redaktørlaget (Anne Aasheim og Knut Olav Åmås), og Leserlaget (ahem). Muligens et lag med eldre lesere og et med yngre? Bloggerlaget (Mihoe burde ligge godt an, Hjorthen også)? Å ha et Næringslivslag med folk plukket ut fra nest siste side i Dagens Næringsliv ville vært for grusomt, de ville svart Hamsun på alt...

Her ville det selvfølgelig være viktig at man ikke bare bruker klassisk litteratur - da blir det lett en slags muntlig prøve i litteraturhistorie, med Duun, Undset og Hamsun i utdrag - men både nyere litteratur fra inn- og utland, samt andre genre som sci-fi, dokumentar, og debattbøker.

Siden NRK skal bli flermedialt, bør det jo innskytes at dette ville bli et program som kunne gått både på TV og radio, og som dessuten egnet seg utmerket i nett- og podcastformat. Ikke minst ville man fått masse kommentarer fra bloggosfæren og kommentariatet, særlig hvis man la inn et element av leserkonkurranse (f.eks. å dikte neste vers eller skrive om et tekststykke fra en forfatter til en annen.)

Intet tenner halvintellektuelle lesere som muligheten til å briefe med sin ekspertise slik idrettstilhengere gjør med skøytetider og overgangssummer. For ikke å snakke om at det ville tilført en ny dimensjon til lesergleden rundt omkring.

Posted by Espen at 8:15 FM | Comments (4) | TrackBack

Februar 12, 2007

Vanskelig å være uenig

Aslak Nore har hatt et studieopphold i USA og kommer tilbake full av entusiasme for amerikansk "litterær journalistikk", i den grad at han skriver en 10-punktskronikk. Ikke et særlig litterært format, men man få i alle fall sagt ting kort og presist og kan legge til flere detaljer andre steder.

Jeg er så enig, så enig i at vi trenger lange og spenstige artikler i norsk journalistikk, men hvor skal de publiseres? Finnes det noe norsk magasin som ville publisert Tracy Kidder's artikler om debuggingen av datamaskinen Eagle hos Data General, som siden ble utvidet til klassikeren The Soul of a New Machine? Eller Neal Stephensons glimrende Mother Earth, Mother Board (243.783 tegn inkludert mellomrom - en kronikk i Aftenposten har max. 7000 tegn)?

En annen sak er at det å skrive denslags er noe man ikke kan lære seg til i et klasserom - det krever mange forsøk og gode inspirasjonskilder. Som en av kommentatorene sier: Denne typen skriving er for ensomme ørner.

Men for all del, ja til mer spenstige artikler - og så gjenstår det bare å se om det kommer noe med flukt over fra Aslak Nore fremover.

Posted by Espen at 12:56 EM | Comments (3) | TrackBack

Februar 10, 2007

Mobilprisforvirring

(Replikk i Aftenposten 9. februar)

Knut Natvigs kronikk i Aftenposten 7. februar er et frustrert utrop fra en sliten forbruker i mobiltelefonjungelen. Markedet er for komplisert, men dessverre vil den foreslåtte løsningen – gratis abonnement og fast samtalepris – i løpet av kort tid ta livet av alle unntatt ett mobilselskap. Mobilpriser er kompliserte av tre enkle grunner: Nesten alle kostnader for et telefonselskap er faste, intern trafikk er billigere enn ekstern trafikk, og kundenes adferd endres med prisen.

Et telenett koster milliarder å bygge, men en enkelt samtale koster nesten ingenting å formidle innenfor eget nettverk. Ringer man mellom telefonselskaper, betaler selskapene hverandre for å knytte forbindelsen. Dette kalles termineringsavgift, og den reguleres av staten. Selskapene ønsker derfor å holde trafikk innenfor eget nettverk – derav gratis samtaler innen familien eller bedriften. Jo billigere samtalepris, jo mer ringer folk, jo mer knyttes de til hverandre og – hvis de er innenfor et nettverk – til sitt teleselskap.

Kun samtalepris ville føre til at selskapene priskonkurrerte hverandre i senk i håp om å få alle kundene. Ett selskap ville vinne, og vi ville være tilbake i en monopolsituasjonen vi hadde i gamle dager: Enkle, høye priser.

Skal vi først ha en forenkling, vil den heller komme i motsatt retning fra Natvigs forslag: Større andel fast abonnementspris og lavere samtaleavgifter, slik det er på Internett og i fasttelefoniverdenen. Også denne modellen har problemer, men de er lettere å håndtere sålenge det er nok kapasitet i telenettverkene.

Til syvende og sist er det slik at folk er forskjellige – derfor de mange typene abonnementer. Natvig har imidlertid rett i at det kan være i selskapenes interesse at ting er uoversiktlige. Til hans trøst kan jeg si at over tid tenderer kundenes evne til å velge (bl.a. ved analyser og samarbeid over Internett) samt konkurransen fra andre tilbydere (Internett-telefoni) til å sørge for at selskapene lurer seg selv omtrent like ofte som de lurer kundene.

PS: Et nøkkelord her er nettverkseksternaliteter.....

Posted by Espen at 5:06 EM | Comments (4) | TrackBack

Februar 6, 2007

NRK og fremtiden

Gårsdagens møte med programdirektør Vidar Nordli-Mathisen fra NRK var meget interessant - ikke bare leverte foredragsholderen en interessant presentasjon, men det ble en livlig diskusjon etterpå, men publikum som stilte interesserte spørsmål fra mange vinkler. NRK har et meget godt utgangspunkt for å bli en viktig aktør i mange mediekanaler, men har også interessante utfordringer på organisasjons- og kunnskapssiden. Så interessante, faktisk, at vi bestemte oss like godt for å ha et nytt møte med Nordli-Mathisen om et år - for å se hvordan det gikk!

Nordli-Mathisen startet med å vise til utviklingen - fra NRK som monopolist på 60-tallet til dagens enorme tilbud av opplysnings- og underholdningsstoff i mange media. TV er helt dominerende, men i 2006 gikk faktisk TV-titting ned med 9% i Norge, og i aldersgruppen 30-39 gikk den ned med 17%. Radio holder seg, men det er nettet som tar over.

NRK har et glimrende utgangspunkt, men må forberede seg på en situasjon der mer og mer skjer over nettet. Nordli-Mathisen leder en divisjon av NRK kalt Program Oslo, og de gjennomfører en organisasjonendring hvor de reorganiserer fra avdelinger til mange mindre "redaksjoner", med en faglig leder og med alle administrative funksjoner sentralisert. (Hver redaksjon er en "øy", og man snakker derfor om et "digitalt øysamfunn".) Hver redaksjon har ansvaret for et emneområde, og produserer for alle medieformer - selv om det naturligvis er variasjoner, i den forstand at nyheter er mer tekstlig fokusert (en av tilhørerne kalte Dagsrevyen "radio med bilder") mens f.eks. opera eller store events er mer TV-fiksert.

Diskusjonen etterpå dreiet seg om mange ting - det jeg syntes var interessant var hvordan man tenkte om interaktivitet. NRK er idag svært portalorientert, men i fremtiden kan man ikke forvente at folk kommer inn gjennom hoveddøren. I og med at det mest sette TV-programmet NRK noensinne har laget sannsynligvis er Hurra Torpedos versjon av "TurnaroundTotal Eclipse of the Heart", som gjorde furore på Youtube for et års tid siden, bør da ikke NRK bli mer søkbar, linkbar. Det samme gjelder aksess til alle arkivene - riktignok kan NRK legge ut alt mulig digitalt, men å lage et grensesnitt til dette, med kategorisering og kvalitetsvurdering er faktisk noe man bør gjøre med "crowdsourcing".

Andre interessante tema var grensegangen mellom kommersialisering og almenkringkasting. Mye avhenger her av Stortingsmeldingen om NRK som kommer til våren, men Nordli-Mathisen viste til en interessant modell fra BBC som ser ut til å virke. Andre ting var spørsmålet om opphavsrett for skuespillere og freelancere, forholdet til portaler som Startsiden, og rene organisasjonsspørsmål - er det lurt å endre både emneinndelingen og leveringsformatet samtidig?

Uansett, et meget interessant møte, det skal bli spennende å se hvordan dette løper av. Ny rapport om et år....

Posted by Espen at 10:26 FM | Comments (3) | TrackBack

Februar 4, 2007

Bedriftskatatonisk

Jarle Bergersen får stadig brev fra advokater som vil ha ham til å fjerne omtale av useriøse nettfirma som Bedriftsguiden.no.

Pussig med slike advokater og firma - at de ikke forstår at jo flere brev de skriver, jo mer blir de omtalt, og jo flere blir oppmerksom på hvor lite seriøst det underliggende firmaet er.

Jeg er etterhvert blitt meget skeptisk til firma som må bruke tid og krefter på å fortelle verden hvor profesjonelle og seriøse de er. Den enkleste måten å bli oppfattet som profesjonell og seriøs er å være profesjonell og seriøs. Det innbefatter å ikke prate sludder i sitt eget salgsmateriale. Det innbefatter også, hvis man er en bedrift på internett, at man forstår den publiseringskultur som gjelder på nettet. Slik sett er et advokatbrev fra en nettbedrift en sterk indikasjon på manglende nettkompetanse. Det Bedriftsguiden skulle gjort, naturligvis, var å publisere sine servertall i et lett sammenlignbart format, gjerne gjennom en ekstern statistikkleverandør. Lagt ut sin serverstatistikk, men andre ord, og tilbakevist med fakta.... Men hvis man sjekker Alexa.com for Bedriftsguiden og Nettkatalogen, ser man at den første er ca. nr. 418.500 på nett, mens Nettkatalogen er nr. 46.746. Akkja sann, dette Internettet.

Redaktøren i et engelsk tidsskrift (Times? Economist?) forbød engang bruken av ordet "famous", med den begrunnelse at hvis vedkommende som ble slik beskrevet ikke var berømt, så var det feil, og hvis vedkommende var det, var ordet unødvendig. Kanskje på tide å gjøre det samme for "seriøs" og "profesjonell"?

Oppdatering 17. februar: Dagbladet har laget en reportasje om saken, selvfølgelig uten å få svar fra Jarles motpart. Men man må jo spørre seg litt om advokatfirmaenes vurderingsevne i denne saken - om de kan hevde både det ene og det andre rent juridisk, bør de vel kanskje ha litt evne til å vurdere den PR-messige siden av saken også?

Posted by Espen at 8:49 EM | Comments (3) | TrackBack

Februar 3, 2007

Bergenshistorie

Jeg har omsider (i den forstand at jeg har hatt dem lenge, men først begynt å lese dem for en uke siden) kommet meg gjennom Gunnar Staalesens Bergenstrilogi (1900. Morgenrød., 1950. High Noon., og 1999. Aftensang.), som begynner med et drap noen timer inn på 1900-tallet, et drap som blir løst noen timer før 1900-tallet ender. Bøkene minner om en blanding av Roy Jakobsens Seierherrene og Odd Brochmann og Zinken Hopps Historien om Norge. Jeg er litt i tvil om gjennomføringen, men beundrer ambisjonen. Og bøkene er lettleste og spennende.

Som Norgeshistorie er bøkene interessante, men nokså overfladiske - det er lite forbindelser mellom historiske hendelser, og bortsett fra en mulig forklaring på Bergensbrannen i 1916, lite som gjør historien til annet enn kulisser. Menneskeskildringener er også overfladiske, personene er skildret mest ut fra hva de gjør og sier, eller hva andre sier om dem. Staalesen er først of fremst kriminalforfatter, og det merkes: Han forteller en systematisk historie om personer som treffer hverandre, og det er her bøkene er gode, i skildringen av hvordan mennesker går ut av og kommer inn i historien. Ikke minst er aktørene troverdige i hva de gjør - man finner ingen hypermoderne mennesker i 1910, for eksempel.

Vel verdt noen timer, for man ønsker å lese videre for å finne ut hva som skjedde og hva som kommer til å skje. Beskrivelsene av historiske hendelser sett gjennom deltakeres øyne - byggingen av Bergensbanen, bybrannen, trikkestreik, Telavåg, Alexander Kielland-ulykken - er meget gode. Kriminalhistoriene er tynnere og virker mer som staffasje for å gi hovedpersonene mer å gjøre. Til syvende og sist er det ikke så farlig hvem det nå var som begikk et drap i 1900.

Den kanskje største irritasjonen er alle beskrivelsene av påtvungen seksualitet - det ser til tider ut til at ingen kvinne kan komme til Bergen, i hvert fall ikke før annen verdenskrig, uten å bli voldtatt eller i alle fall pådra seg et meget uønsket svangerskap. Det blir litt slitsomt i lengden, litt for mye gjentakelse og mekanikk, litt mer ukeblad enn man liker. På slutten virker forfatteren også sliten, med litt for mange oppryddende kommentarer, som at man finner det jernrøret det innledende drapet blir begått med samtidig som man finner et annet drapsvåpen. Den allmektige forfatter og nokså mektige leser er litt for synlig etter min smak.

Men absolutt ikke bortkastet tid. Skjønt hadde jeg startet på nytt, ville jeg hatt et Bergenskart ved siden av meg, slik at jeg visste hvor Møhlenpris og Paradis og Fanafjellet lå hen.

Posted by Espen at 3:48 EM | Comments (1) | TrackBack

Februar 2, 2007

Goldcrowding

Her er nok et eksempel på crowdsourcing, denne gang handler det om å finne gull, bokstavlig talt.

(Via Marginal Revolution) 

Posted by Espen at 4:20 EM | Comments (0) | TrackBack

Celluloserester

Nesten syv millioner telefonkataloger sendes i disse dager ut til husstander i hele Norge. Naturvernerne mener dette er håpløs sløsing. Her i huset har vi noen telefonkataloger, et eller annet sted, men siden telefonkatalogen.no og, enda bedre, sesam.no kom igang, har jeg overhodet ikke sett på dem.

Nok et eksempel på at papir er et medium for visning, ikke lagring, og i hvert fall ikke søking.

Oppdatering: Som endel har påpekt, kan man raskt og enkelt reservere seg mot katalog.

Oppdatering II: Nå står det om en kasse rødvin også! Klikk her og avbestill snarest!

Posted by Espen at 10:12 FM | Comments (2) | TrackBack

Februar 1, 2007

Aqua Skipper

Jeg vil ha en sånn! 

(Video her.) 

Posted by Espen at 3:14 EM | Comments (1) | TrackBack

PFIT: NRK og det flermediale

Meget spennende møte i Polyteknisk Forenings IT-gruppe på mandag:

NRK: Fra kringkaster til nettbasert multimediaprodusent
Programdirektør Vidar Nordli-Mathisen, NRK
Landets største medieselskap er inne i en stor omorganisering, med oppløsning av gamle avdelinger og oppretting av nye "flermediale redaksjoner". Prosjekt "Digitalt øysamfunn" kommer som resultat av dramatiske endringer i seervanene de siste årene, og reiser spørsmål som: hvordan vil vi som lisensbetalere merke endringene, og vil NRK satse på samme åpne tilgang til innhold som BBC gjør med sitt "Creative Archive"?

Her er det duket for livlig debatt om hvordan NRK og andre mediebedrifter kommer til å merke endringene i fremtiden, aktualisert av regimeskiftet i NRK, hvor Internett nå er klart definert som det medium og den kanal ting vil utvikle seg mest i.

Stedet er Håndverkeren konferanselokaler i Rosenkranz gate 7 (vis-a-vis Bristol), tidspunktet er kl. 1900, og du er hjertelig velkommen!

Posted by Espen at 11:41 FM | Comments (2) | TrackBack