« Desember 2006 | Main | Februar 2007 »

Januar 30, 2007

Crowdsourcing

Jeg er redd jeg har begått litt spaltisteri på e24.no igjen, denne gang med tittelen Crowdsourcing, som jeg stadig oftere ser som et begrep som dekker elementer innen open source, kollaborative systemer, brukerdrevet innovasjon og mye annet.

Det er ikke alltid det fungerer - noe de første kommentarene som er kommet på innlegget kanskje gir en pekepinn om.

Oppdatering 5.2.: Dagens Næringsliv refererer innlegget, selvfølgelig med en lettvindt "hvorfor betale folk når de kan jobbe gratis" vinkling.

Crowdsourcing

Espen Andersen, 30 januar 2007

Du har sikkert hørt om outsourcing – å flytte arbeid fra en intern avdeling i et selskap til en ekstern, gjerne spesialisert leverandør. Flytter man det til India, kalles det offshoring. Flytter man det til land som ligger ganske nær, kalles det gjerne nearshoring. Men hva er crowdsourcing?

Kanskje crowdsourcing er noe å tenke på for din bedrift også?

Crowdsourcing har det til felles med de andre at det er et alternativ til å gjøre jobben selv. I dette tilfelle lar man frivillige gjøre jobben – dugnad, med andre ord – og man gjør det naturligvis over Internett. Du legger jobben ut på Internett, med andre ord, og folk som har tid og lyst, gjør den gratis eller for litt betaling.

De fleste kjenner Wikipedia, nettleksikonet som er laget på denne måten og nå har mange millioner artikler og kommer på mer enn 80 språk.. Det finnes imidlertid mange andre eksempler, fra SETI@home, som lar deg analyser radioopptak fra verdensrommet for å se etter kommunikasjon fra romvesener, til prosjekt Gutenberg som legger ut tekstversjoner av klassiske bøker og ber deg lese korrektur. Forskere, forelesere og veldedige organisasjoner bruker nettet til å mobilisere til innsats, og hva man kan få ut av folk kan være temmelig overveldende.

Nå er det selvfølgelig ikke alt man kan legge ut på nettet og regne med å få det gjort. Skal det fungere, må jobben oppleves som meningsfylt, innsatsen være synlig for den enkelte, den må ikke involvere for mye jobb, den må kunne startes og stoppes fort, og den må være morsom eller interessant. For eksempel er det nokså lett å få folk til å skrive på et nettleksikon, men vanskelig å få dem til å skrive en lærebok, fordi en lærebok krever en helhetlig redaksjon og at ting passer sammen.

En måte å få folk til å gjøre det man vil på, er å lage et spill, slik at folk gjør en jobb for poeng heller enn penger. Luis von Ahn, en uhyre smart informatikkprofessor på Carnegie-Mellon universitetet i USA, har laget ESP-spillet (som nå heter Google Image Labeler), hvor deltakerne spiller mot hverandre (anonymt) og forsøker å finne ord for å karakterisere et bilde. Hvis to deltakere skriver det samme ordet innen en tidsfrist, får de poeng – og samtidig får man knyttet et nøkkelord til spillet. Dermed mobiliserer man folk som vil spille et spill over Internett til samtidig å lage nøkkelord for bilder, noe som datamaskiner ikke kan gjøre.

Et norsk firma som gjør noe som i hvert fall minner om crowdsourcing, er TrollTech, et softwarefirma (notert på Oslo Børs og med hovedkvarter i BIs bygning i Nydalen) som lager utviklingsverktøy for programmeringsspråket C++. Trolltech har to versjoner av sin software: En vanlig kommersiell versjon, og en versjon som hvem som helst kan bruke. Gratis-versjonen har åpen kildekode, men kan ikke brukes til å lage kommersiell programvare (det vil si, du kan lage all slags programvare med den, men du kan ikke selge det du har laget uten å betale en lisens til Trolltech.)

Trolltechs kunder er hovedsakelig av to typer: Store firma som General Motors og Mobil, som bruker produktene deres til teknisk programmering ; og individuelle programmere – ofte ansatt i de samme selskapene – som bruker gratisversjonen på sin hjemme-PC og dermed har de samme verktøy på jobben og hjemme.

Trolltech har mer enn 4500 kunder i 60 land som rapporterer feil, mangler og nye muligheter for produktet deres. Siden kildekoden er åpen, kommer ofte feilmeldingene med ferdig feilrettet kode. Det betyr at Trolltechs produkter kontinuerlig oppdateres – faktisk slipper firmaet en ny versjon (til nedlasting over Internett) hver dag.

Nå er det ikke slik at det er kundene som skriver Trolltechs produkter – denne typen kundeinteraksjon egner seg bare for visse typer feil og under visse forutsetninger om produktets karakter. Trolltech driver med produkttesting og kvalitetskontroll akkurat som et hvilket som helst annet kompetent softwarefirma, og videreutvikling gjøres av interne programmerere. Men det at alle kundene enkelt kan melde tilbake – og enkelt kan reprogrammere produktet sitt – gjør at man hele tiden har tett og god kontakt med markedet. Og er det feil som har sneket seg gjennom kvalitetskontrollen, finner kundene finner dem fort – og ofte retter de dem selv før de sender dem inn.

Selv har jeg gjort noe lignende: Forleden holdt jeg et kurs i teknologiledelse på BI. I stedet for å legge ut kurset på en webside, la jeg det ut som en wiki, hvor alle studentene kunne gå inn og endre eller rette på informasjon, kursbeskrivelse og så videre. Jeg startet med noen få sider, og ettersom kurset gikk, la studentene selv til sider om seg selv, om interessante produkter og teknologier de ville vite mer om, og koordinerte samarbeid om fagoppgaver og diskusjon av forelesninger over wiki’en. Resultatet var et levende kurs, hvor jeg i tillegg til å lære noe selv (av studentene) også kunne se hvem som var mest aktiv, noe som igjen ble reflektert i karakterene.

Akkurat som for Trolltech, rettet også studentene mine feil. Når jeg gjør feil på en webside, får jeg som regel en epost fra studentene som påpeker dette, og så må jeg rette feilen. Nå fikk jeg ingen eposter – studenter som fant feil, rettet dem bare opp med en gang, til glede for sine medstudenter og, ikke minst, meg.

Denne typen interaksjon gjør at man kan skape et fellesskap med sine kunder og dermed gjøre sine tjenester bedre. Kanskje crowdsourcing er noe å tenke på for din bedrift også?

Posted by Espen at 7:43 EM | Comments (2) | TrackBack

Januar 29, 2007

Feynman og hoderegning

Et siste utdrag fra Richard Feynmans selvbiografi (eller kanskje rettere sagt, anekdotesamling) Surely You're Joking, Mr. Feynman, denne gang om hoderegning. Kapittelet (som heter "Lucky Numbers") fortsetter i samme stil, og burde være en inspirasjon til alle som synes matematikk er kjedelig....

(Mer Feynman her, her, her og her.) 

En dag på Princeton satt jeg i salongen og kom til å overhøre en samtale mellom to matematikere. De snakket om serien for ex, som er 1 + x + x2/2! + x3/3! Du får hvert ledd i serien ved å multiplisere det foregående leddet med x og dividere med det neste tallet. For eksempel, for å få det neste leddet etter x4/4! multipliserer du det leddet med x og dividerer med 5. Det er ganske enkelt.
    Da jeg var liten syntes jeg serier var morsomt, og jeg hadde rotet litt rundt med denne serien. Jeg hadde regnet ut e med den serien, og hadde sett hvor fort de nye leddene ble svært små.
    Jeg mumler noe om hvor lett det var å regne ut e opphøyet i hva som helst med den serien (du bare bytter ut x med det tallet det skal opphøyes i.)
    "Å ja?" sier de. "Vel, hva er e opphøyet i 3,3?" sier en eller annen - jeg tror det var Tukey.
    Jeg sier, "Det er lett. Det er 27.11."
    Tukey vet at det er ikke så lett å regne ut alt det i hodet. "Hei! Hvordan gjorde du det?"
    En annen sier, "Du kjenner Feynman, han bare later som. Det er ikke egentlig riktig."
    De finner en tabell, og mens de gjør det, legger jeg til noen flere sifre: "27,1126" sier jeg.
    De finner det i tabellen. "Det stemmer! Men hvordan gjorde du det?"
    "Jeg bare summerte serien."
    "Ingen kan summere en serie så fort. Du kjente antakelig løsningen, helt tilfeldig. Hva med e opphøyet i 3?"
    "Hør her," sier jeg. "Dette er hardt arbeid. Bare en hver dag!"
    "Hah! Du bare bløffer!" sier de, henrykt.
    "All right," sier jeg, "det er 20,085."
    De ser etter i boken mens jeg legger til noen flere sifre. De er nokså opphisset nå, for jeg hadde riktig svar denne gangen også.
    Her har vi altså alle disse store matematikerne, som lurer på hvordan jeg kan regne ut e opphøyet i hva som helst. En av dem sier, "Han bare kan ikke bytte ut og summere - det er for vanskelig. Det er et eller annet trick her. Du kan bare ikke regne ut hvilket som helst tall som for eksempel e opphøyet i 1,4."
    Jeg sier "Det er slitsomt, men siden det er deg ... OK. Det er 4,05."
    Mens de slår det opp, legger jeg til noen flere sifre og sier "Det er nok for i dag!" og går ut av rommet.
    Det som skjedde var dette: Jeg kunne tilfeldigvis tre tall: Den naturlige logaritmen til 10 (som man trenger for å konvertere fra log-base 10 til ln-base e,) som er 2,3026 (så jeg visste at e opphøyet i 2,3 er svært nær 10.) På grunn av radioaktivitet (gjennomsnittlig levetid og halveringstid) visste jeg at den naturlige logaritmen til 2 var 0,69315 (så jeg visste at e opphøyet i 0,7 er omtrent 2.) Jeg visste også at e (opphøyet i 1) er 2,71828.
    Det første tallet de ga meg var e opphøyet i 3,3 som er e opphøyet i 2,3 (ti) ganger e, det vil si 27,18. Mens de lurte på hvordan jeg hadde fått til det, korrigerte jeg for de ekstra 0,0026 - 2,3026 er litt for høyt.
    Jeg visste at jeg ikke kunne klare en til - den første var ren og skjær flaks. Men så sa de e opphøyet i 3: Det er e opphøyet i 2,3 ganger e opphøyet i 0,7, eller 10 ganger 2. Så jeg visste at det var 20,etellerannet, og mens de lurte på hvordan jeg fikk det til, justerte jeg for 0,693.
    Nå var jeg sikker på at jeg ikke ville klare en til, for nok en gang hadde det vært bare flaks. Men nå sa de e opphøyet i 1,4, som er e opphøyet i 0,7 ganger seg selv. Så alt jeg måtte gjøre var å fikse litt på 4!
    De fant aldri ut hvordan jeg gjorde det.

Posted by Espen at 8:38 FM | Comments (0) | TrackBack

Januar 28, 2007

Ikke tenk på hva du spiser. Ikke mye, i alle fall.

New York Magazine har en lang og morsom artikkel av Michael Pollan. Hovedtesen er at mye av ernæringsforskningen er basert på svært usikre data, at effekten av ernæringsstoffer varierer med hva slags mat de er i, at mat er svært politisert, og at altfor mye fokus på hva man spiser gjør at problemet med hva man spiser blir et mye større problem.

Riktig svar: Spis mat. Ikke for mye. Og mest plantekost.

Hihi. Nok et fag som viser seg å ikke være så vitenskapelig som ønsket. (Og hatten av for amerikanske blader, som tillater skikkelige artikler.)

(Via Boingboing.)

Posted by Espen at 10:35 EM | Comments (0) | TrackBack

Pinker om bevissthet

Glimrende artikkel - Steven Pinker er professor i psykologi på Harvard, og hans bok The Blank Slate anbefales på det varmeste. Det ryktes at en ny bok kommer til høsten, og denne artikkelen er kanskje en smakebit. Det er på tide at noen tok Dan Dennetts Consciousness Explained litt videre.

(Via Arts & Letters) 

Posted by Espen at 9:18 EM | Comments (0) | TrackBack

Januar 27, 2007

Forvirretforeningen

Anne Oterholm, formann i Den Norske Forfatterforening, gjør en ganske imponerende eksersis i å si absolutt ingenting i sitt innlegg i Dagbladet idag. Debatten (som dukker opp med jevne mellomrom) handler om hvorvidt serieforfattere av typen Frid Ingulstad skal få være medlem eller ikke. Oterholms oppryddende bidrag sier altså at man ikke trenger være medlem for å få tilgang til de støtteordninger foreningen forvalter, men at man ikke kan få bli medlem (og dermed påvirke kriteriene) medmindre ens verker har "litterær verdi" (slik hun selv demonstrerer). Samt at hun ønsker at alle skal kunne nyte god litteratur, og at det ikke er hun, men en komite som avgjør hvem som kan bli medlem.

Jeg vet ikke, jeg. Det kan jo tenkes at man fikk en litt annen definisjon av begrepet "litterær verdi" om man løsnet litt på medlemskriteriene. Slik de er nå ser de ut til å premiere det en av mine amerikanske kolleger kaller "intellectual masturbation". Et fenomen som er mye utbredt i akademia og også der kan føre til medlemskap i diverse foreninger (eller "skoler" som er det lokale uttrykket.)

Kanskje man også fikk flere og bedre forfattere om man myket opp tilgangen til Forfatterforeningen litt? Etter en smule frislipp av boksalget selges det nå flere bøker i Norge enn noensinne, uten at Forfatterforeningen har snakket mye om det. Jeg hører fra folk som bør vite om det at kvaliteten er bra også - i alle fall ryktes det at de som forvalter innkjøpsordningen har problemer med å holde budsjettet fordi det er så mange bra bøker. Heller ikke her har man hørt mye fra Forfatterforeningen, som spådde litteraturens undergang for et års tid siden.

Nå bør jeg vel ikke si noe om dette - jeg er jo ikke forfatter, bare leser. Og jeg har aldri lest Ingulstad. Ikke Oterholm heller, når jeg tenker meg om. (Etter disse anmeldelsene er det heller ikke trolig at jeg kommer til å gjøre det.)

Kan det være at det ikke er forfatterne som er best skikket til å vurdere hva som har litterær verdi? Burde det ikke i det minste være noen representanter for kundene i denne diskusjonen? De er jo uhildet, all den stund de ikke selv skal søke støtte. Og små miljøer kan jo ha godt av litt nye gener.

På den annen side: Jeg leser og vurderer studentoppgaver og søknader idag, og det er ikke den delen av jobben min jeg ser mest frem til. Selv om man finner litterær verdi i studentoppgaver også, eller i alle fall fantasifulle konstruksjoner. Tenk å måtte vurdere norske forfatteres samlede produksjon hvert år....

Nei, la dem beholde den jobben. Så vet vi i alle fall, for en stund, hvor de har hendene sine.

Posted by Espen at 4:42 EM | Comments (1) | TrackBack

Januar 25, 2007

Akademia ikke lenger i tet

Jon Hoem slår til igjen, med et glimrende innlegg om e-læring. Jeg bet meg særlig merke i hans kommentar om at utdanningssystemet har mistet sitt informasjonsforsprang, men at "Den kommunikative tradisjonen som undervisningen bærer ennå med seg tradisjoner fra en tid da skoler og universiteter var en eksklusiv formidlingskanal."

Dette har forsåvidt stemt - med unntak for enkelte eliteskoler av typen MIT - for mitt fagområde i mange år. Den akademiske publiseringstradisjon (for ikke å snakke om tregheten i vanlige skoler) holder rett og slett ikke tritt, og "practice leads research".

For noen år siden var jeg på et foreldremøte. Noen sendte rundt en liste hvor foreldrene kunne skrive på sine e-postadresser. Alle hadde e-post, unntatt foreldrene til et barn. De var begge lærere.

Da blir det jo ikke helt enkelt å undervise verken om eller med teknologi......

Posted by Espen at 10:19 EM | Comments (0) | TrackBack

Januar 24, 2007

Feynman om matematikk

Nok et klipp fra Richard Feynmans Surely you're Joking, Mr. Feynman!, fra kapittelet He fixes radios by thinking. Denne gang handler det om hvordan han lærte seg matematikk som ung. Her er det mye å plukke opp for dagens matematikklærere - særlig om å lære seg ting på flere forskjellige måter:
Vi hadde et algebra-lag i gymnaset, det var fem stykker og vi reiste rundt til forskjellige skoler og konkurrerte i lagkonkurranser. Vi satt i en rad og det andre laget satt i en annen rad. En lærer, som arrangerte konkurransen, tok en konvolutt med oppgaven, og utenpå konvolutten kunne det stå ”førtifem sekunder.” Hun åpner den, skriver oppgaven på tavlen, og så sier hun ”Gå!” – så vi hadde faktisk litt mer enn førtifem sekunder fordi vi kunne tenke mens hun skrev oppgaven. Reglene for konkurransen var ganske enkle: Du hadde et stykke papir og på det kunne du skrive hva som helst, du kunne gjøre absolutt hva som helst. Det eneste som talte var svaret. Hvis svaret var ”seks bøker”, så måtte du skrive ”6” og sette en sirkel rundt. Hvis det som var innenfor sirkelen var riktig, så vant du: Hvis ikke, hadde du tapt.
            En ting var sikkert: Det var praktisk talt umulig å regne seg frem til løsningen på oppgavene på vanlig måte, ved å si "A er antall røde bøker, B er antall blå bøker," regne, regne, regne, til du kommer frem til "seks bøker." Det ville ta i alle fall femti sekunder, fordi de som hadde satt opp tidsfristene alltid satte dem litt for kort. Så du måtte tenke "Er det en måte jeg bare kan se det på?” Av og til kunne du se det med en gang, og andre ganger måtte du finne på en måte å gjøre det og så gjøre algebraen så fort du bare kunne. Det var fantastisk trening, og jeg ble bedre og bedre og ble etterhvert lagkaptein. Så jeg lærte å regne algebra svært fort, og de var nyttig på universitetet. Hvis vi hadde et derivasjonsproblem, kunne jeg se mot en løsning og så gjøre algebraen – svært fort.
            En annen ting jeg gjorde på gymnaset var å finne opp problemer og teoremer. Jeg, mener, hvis jeg gjorde et eller annet med matematikk, så forsøkte jeg å finne et praktisk eksempel der matematikken ville være nyttig. Jeg fant på endel oppgaver med rettvinklede trekanter. I stedet for å oppgi lengden av to sider for å finne den tredje, oppga jeg forskjellen mellom de to sidene. Et typisk eksempel var: En flaggstang har et tau som går fra toppen og ned. Når du holder tauet rett ned, er det tre fot lenger enn stangen, og når du strammer det helt ut, er enden fem fot fra foten av flaggstangen. Hvor høy er flaggstangen?
           Jeg utledet noen ligninger for å løse denslags oppgaver, og da la jeg merke til noen sammenhenger - kanskje det var sin2 + cos2 = 1 – som minnet meg om trigonometri. Noen år før, da jeg var elve eller tolv, hadde jeg lest en bok om trigonometri som jeg hadde lånt på biblioteket, men den boken var forsvunnet forlengst. Jeg husket bare at trigonometri hadde å gjøre med forholdet mellom sinus og cosinus. Så jeg begynte å regne meg frem til alle sammenhengene ved å tegne trekanter, og så utlede sammenhengene selv. Jeg regnet også ut sinus, cosinus og tangens for hver femte grad, på basis av sinus til fem grader som jeg hadde fått oppgitt, ved å bruke addisjon og noen formler jeg hadde laget for å halvere vinkler.
            Noen år etter, da vi lærte om trigonometri på skolen, tok jeg frem notatene mine og så at mine løsninger var helt annerledes enn de som var i boken. Av og til var det slik at jeg ikke hadde funnet en elegant løsning og i stedet hadde rotet rundt til jeg hadde skjønt det. Men i noen tilfelle hadde jeg en mer elegant løsning enn boken – standardløsningen i matteboken var mye mer komplisert enn min! Så noen ganger vant jeg, andre ganger ble det omvendt.
Tidligere klipp og henvisninger her, her og her.

Posted by Espen at 1:13 EM | Comments (0) | TrackBack

Januar 23, 2007

Din pris og min pris

Telenor LogoI en notis i Aftenposten (som jeg heller ikke finner på nett) står det om nedreguleringen av termineringsavgiften for mobiltelefonselskapene. Denne nedreguleringen er faktisk meget interessant fra et økonomisk synspunkt: Det er nemlig slik at like priser ikke alltid er likest.

Termineringsavgiften er det et mobilselskap betaler et annet for å terminere, eller fullføre, en telefonforbindelse. Hvis du har Telenor-abbonnement og ringer til en Netcom-kunde, betaler du en minuttpris til Telenor - men Telenor betaler 91 øre pr. minutt av den prisen til Netcom. Hvis det er omvendt - du ringer fra Netcom til Telenor - betaler Netcom 65 øre til Telenor. Begge prisene er regulert, og en av Fredrik Baksaas store frustrasjoner har vært at Netcom kan ta en høyere pris av Telenor enn omvendt.

De nye prisene er kuttet til 45 øre for begge to, og Baksaas er strålende fornøyd - det er jo mest rettferdig at det er likt, ikke sant?

Men nei, det er slett ikke sikkert. Sett at Telenor har 3/4 av alle abbonnentene, og Netcom har 1/4. Hvis kundene ringer tilfeldig (noe mange ikke gjør, siden mobilabbonenment ofte selges til firma og det er billigere å ringe innen et nett en til et annet), vil 3/4 av samtalene være til Telenor, og 1/4 til Netcom. Det betyr at Netcom i gjennomsnitt betaler 3 termineringsavgifter til Telenor for hver Telenor betaler til Netcom.

Med andre ord: I mobiltelefonmarkedet er det ekstra lønnsomt å ha en stor markedsandel, mer enn bare markedsandelen skulle tilsi. Denne effekten kalles en nettverkseffekt, eller hvis vi skal være formelle, en positiv etterspørselseksternalitet.

Så når Netcom argumenterer for at de skal kunne ta en høyere pris av Telenor enn omvendt, så kan de ha et poeng ut fra et konkurranseregulerende perspektiv. Det koster å ha den minste markedsandelen, og jo mindre den blir, jo mer koster det. Dermed er diskriminering av terminavgifter en garanti for at det minste av to firma ikke forsvinner.

På den annen side, jeg kjenner ikke Netcoms markedsandel, de er eid av et svensk telefonselskap og rollene er byttet om i Sverige, og Netcom er flinke til å sy opp kunder i familienett og annet. De klarer seg nok, og Telenor skal vel ikke straffes fordi de er størst.

Men spørsmålet er i alle fall adskillig mer komplisert enn man først skulle anta. Montro om noen kan komme opp med en matematisk formel for optimal beregning av termineringsavgift basert på markedsandel?

Posted by Espen at 10:07 FM | Comments (0) | TrackBack

De viktige IT-spørsmålene

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gang pent timet i forhold til dagens møte i Polyteknisk Forening. Temaet er IKT-politikk, spesifikt Stortingsmeldingen om IKT. Ligger her med lenker til eksempler og annet.

Oppdatering 25. januar: Peter Hidas ser ut til å være enig med meg om ambisjonsnivået i alle fall.

Den viktige IKT-debatten

Regjeringens stortingsmelding nr. 17 (Et informasjonssamfunn for alle, 265 sider, PDF) foreligger i disse dager. Rapporten er glimrende voksenopplæring for teknologisk tilbakestående beslutningstakere, men er merkelig lite ambisiøs, både hva gjelder bruken av teknologi og behandlingen av de store spørsmålene i IKT-debatten. Denne debatten er altfor viktig til å bli ført bare av teknologene.

Tre spørsmål kommer til å stå sentralt, pussig nok innenfor hver av de tre bokstavene I (informasjon), K (kommunikasjon) og T (teknologi): I-spørsmålet handler om hvordan informasjon skal gjøres tilgjengelig, K-spørsmålet om i hvilken grad leverandører av tilgangstjenester skal ha innflytelse på hva som går gjennom deres nettverk, og T-spørsmålet hvordan vi skal bestemme hva slags teknologi som skal være ”standard”, det vil si den foretrukne for offentlig bruk.

I: Prisbelagt offentlighet

Samfunnsverdien av informasjon øker med tilgjengeligheten. Dessverre er det slik i Norge at offentlig informasjon – forskningsresultater, regnskapstall, kartdata og måleresultater – i for stor grad holdes skjult for den enkelte borger. Begrunnelsene kan være økonomiske (Brønnøysundsregistrene eller Statens Kartverk ønsker å leke butikk,) ideologiske (”Kunnskaps”-departementet ønsker å forhindre tilgang til skolers måleresultater) eller rett og slett redsel for å miste kvalitetskontrollen når noe er publisert. 

Dette er i endring. Folk har vent seg til og forlanger at informasjon finnes på nett. EU begynner langsomt å forstå det amerikanerne har forstått lenge, nemlig at det offentliges inntekter øker med fri informasjon. De mange bedriftene som tilbyr tjenester basert på gratis tilgjengelig informasjon (som f.eks. selskapsdata) betaler mer i skatt enn nettoinntekten fra departementale kremmerier. Sist, men ikke minst, fri tilgang til informasjon gjør samfunnsdebatten faktabasert i stedet for ideologisk. Hans Rosling, lege og professor ved Karolinska Institutet, har her vist vei med sitt glimrende dataverktøy Gapminder som en gang for alle får slutt på myten om i-land og u-land.

Mange presser på for fri informasjon. Norsk Forskningsråd krever at forskningsresultater etter en viss tid skal være gratis tilgjengelige over Internett. Innenfor akademia begynner et opprør mot den økonomiske makt akademiske forlag har overfor forskningsbibliotekene: Mange universiteter krever nå at publikasjoner skal legges ut åpent selv om de er publisert i et tidsskrift. Her er den samfunnsøkonomiske verdien av spredning langt viktigere enn forlagenes inntekt – og kostnadene ved elektronisk publisering så lave at finansiering kan skje uten eksemplaravgift. 

All offentlig informasjon bør også arkiveres under visse normer om kvalitet og levetid – og den bør være søkbar. Derfor bør all offentlig støtte til informasjonsproduksjon (som pressestøtte og innkjøpsordninger) ha som vilkår at materialet blir elektronisk arkivert og gjort søkbart (ikke nødvendigvis lesbart) for publikum.

K: Nett-nøytralitet

Nett-nøytralitet er spørsmålet om en leverandør av en tilgangstjeneste (f.eks. bredbånd eller kabel-TV) skal kunne prioritere en type innhold, men også spørsmålet om en innholdsleverandør skal kunne pålegge tilgangsleverandører begrensninger. Internett-leverandører er under sterkt konkurransepress, og forsøker å introdusere tilleggstjenester som IP-telefoni og underholdning. Dette er imidlertid tilgjengelig fra andre leverandører på Internett – og det kan være fristende for tilgangsleverandøren å begrense tilgangen til konkurrentenes tjenester. 

Spørsmålet blir akutt etterhvert som mer og mer av vårt kommunikasjonsbehov dekkes over Internett. Skal Telenor få lov til å påtvinge deg et epostabonnement hvis du kjøper ADSL? Skal kabelselskapet kunne nedprioritere videoleveranser fra andre firma? Skal musikkforlag påtvinge MP3-spillere tekniske løsninger som hindrer deling av filer? Spørsmålet er vanskeligere enn man skulle tro, fordi myndighetene ofte må gi en viss form for monopol for å få ny infrastruktur opp – ingen er tjent med leverandører som ikke tjener penger. På den annen side blir det etterhvert mange veier til Internett – og det er viktig at spillereglene for neste runde i konkurransen ikke settes opp av dem som vant sist.

T: Din eller min standard

Standard-diskusjonen – hva slags programvare skal man bruke – har i stadig større grad blitt et spørsmål om lagringsformater. Tanken er at hvis alle bruker det samme lagringsformatet, kan man fritt velge programvare. Skillelinjene trekkes gjerne mellom standarder som er åpne (ingen eier dem) og proprietære (eid av et firma), og mellom standarder som er regulert (bestemt av en myndighet) eller de facto (bestemt av markedsandel). Et kjent eksempel er Microsofts Word-format for dokumenter (.doc) som er en proprietær de facto standard, som konkurrerer med Open Document (.odf) en åpen og noen steder regulert standard. 

Et format er som regel ikke teknisk bedre enn et annet, og valg gjerne en balansering mellom kunnskap og makelighet. Ofte dominerer en proprietær standard (alle bruker Word), og lagring på en åpen standard krever at de som skal bruke den gjør det eksplisitt – noe som krever innsats og kunnskap. Standarder kan bare i begrenset grad reguleres – for eksempel tillater ikke offentlige innkjøpsordninger krav til et bestemt format for byggetegninger, men nåde det arkitektfirma som ikke leverer tegninger til kommuner i de facto-standarden AutoCAD, et dyrt og stadig endret format eid av det amerikanske firmaet AutoDesk.

Ikke teknologi, men demokrati

Disse tre spørsmålene aktualiseres ikke bare ved at teknologien blir viktigere, men fordi en ny faktor – publikums egen teknologibruk – får økende innflytelse på utviklingen. I sin glimrende bok The Wealth of Networks definerer professor Yochai Benkler dette som ”sosial produksjon”: En gruppe mennesker kan sammen skape en informasjonsmengde ved å gjøre litt hver og koordinere arbeidet over Internett. De mest kjente eksemplene er nettleksikonet Wikipedia og operativsystemet Linux, skrevet av brukerne. Andre refererer til dette som ”crowdsourcing”.

Sosial produksjon kan være en effektiv motvekt mot begrenset informasjonstilgang: Det italienske postvesen ble nylig privatisert, og forsøkte å slå mynt på sin monopolstilling ved å skifte ut de fleste postnummerne og forlange at alle bedrifter som skulle ha automatiske postrutiner kjøpte en stivt priset CD med postnummerlisten. Publikums svar var å opprette en webside hvor folk kunne gå inn og legge inn sin adresse – med postnummer. I løpet av kort tid var hele databasen regenerert og gjort gratis tilgjengelig. 

Som synes handler dette ikke om teknologi, men om tilgjengelighet til informasjon. Regulering av IKT er ikke lenger et spørsmål om å få mest mulig teknologi for pengene, men om å lage et regime for teknologi som tillater de tusen blomster å blomstre – og å snakke sammen. Det er til syvende og sist et spørsmål om demokrati.

Posted by Espen at 7:00 FM | Comments (0) | TrackBack

Januar 19, 2007

Feynman leser tegninger....

K-25 fabrikken ved Oak RidgeHer er eksempel nummer to av Richard Feynmans utrolige evne til å fortelle historier (det første eksemplet finner du her). Denne er fra Surely You're Joking, Mr. Feynman, mer spesifikt fra kapittelet Los Alamos from below.

Først, litt bakgrunn: Feynman arbeidet for Manhattan-prosjektet, som utviklet den første atombomben under 2. verdenskrig. Bomben ble utviklet i Los Alamos i New Mexico, men råstoffet til bomben ble fremstilt i et enormt fabrikk-kompleks (bygningen var verdens største da den ble bygget) i Oak Ridge, Tennessee. Den følgende historien skjedde da Los Alamos ble bekymret for at fabrikken i Oak Ridge kunne eksplodere, siden de som jobbet med uran-fremstillingen av sikkerhetshensyn ikke fikk full kjennskap til farene ved prosessen. Feynman, som meget ung vitenskapsmann, ble sendt til denne kjempefabrikken for å undersøke. Og her starter historien:

[..] jeg kom til Oak Ridge. Det første jeg gjorde var å la dem ta meg ut til fabrikken, uten å si noe som helst. Jeg bare så på allting. Jeg fant at situasjonen var enda verre enn Segrè hadde rapportert. Han hadde sett at visse beholdere med materiale sto i store grupper i et rom, men han hadde ikke sett at det sto en masse beholdere i et annet rom på den andre siden av den samme veggen, og andre slike ting. Hvis du har for mye av disse stoffene tett sammen, går de i luften.
            Så jeg gikk nøye igjennom hele fabrikken. Jeg har svært dårlig hukommelse, men når jeg jobber intenst har jeg god korttidshukommelse og kan huske alle mulige rare ting, som at nummeret på en bygning er 92-207, og at en boks har nummer sånn-og-slik, og så videre.
            Jeg satt på rommet mitt om kvelden, og gikk gjennom hele greia, forklarte hva som var farlig, og hva som måtte gjøres for å hindre eksplosjoner. Det var egentlig ganske lett. Du legger kadmium i oppløsning for å absorbere neutroner i vannet, og du skiller beholderne med materiale fra hverandre etter visse regler.
            Dagen etter skulle det være et stort møte. Jeg glemte å fortelle at før jeg dro fra Los Alamos hadde Oppenheimer sagt til meg ”Disse menneskene er teknisk kompetente nede der på Oak Ridge: Mr. Julian Webb, Mr. Sånn-og-slik, og så videre. Jeg vil at du skal forsikre deg om at de kommer til å være på møtet, at du forteller dem hvordan dette kan gjennomføres sikkert, og at de virkelig forstår det.”
            Jeg sa: ”Men hva hvis de ikke er på møtet? Hva skal jeg gjøre da?”
            Han sa ”Da skal du si: Los Alamos kan ikke ta ansvar for sikkerheten ved fabrikken i Oak Ridge med mindre ...”
            Jeg sa: ”Mener du at jeg, lille Richard, skal gå inn der og si ...?”
            Han sa: ”Ja, lille Richard, gå og gjør det.”
            Jammen vokste jeg opp fort!
            Da jeg kom dit, joda, alle de store sjefene i firmaet og de tekniske folkene jeg ønsket var tilstede, og generalene og alle som var interessert i dette viktige problemet. Det var bra, for fabrikken ville ha gått i luften hvis ingen hadde brydd seg om problemet.
            Det var en løytnant Zumwalt som tok seg av meg. Han fortalte meg at obersten hadde sagt at jeg ikke skulle si noe om hvordan nøytroner oppfører seg og alle detaljene fordi vi ønsket å holde kunnskapen adskilt, så jeg skulle bare fortelle det som var nødvendig for å kunne arbeide sikkert.
            Jeg sa: ”Etter min mening er det umulig for dem å adlyde en masse regler uten at de forstår hvordan ting henger sammen. Det er min oppfatning at det bare kommer til å fungere hvis jeg forteller dem hvordan det virker, og Los Alamos kan ikke ta ansvar for sikkerheten ved fabrikken i Oak Ridge hvis ikke folkene der er fullt informert om hvordan det virker!”
            Det var fantastisk! Løytnanten tok meg til obersten og gjentok hva jeg hadde sagt. Obersten sa ”Gi meg fem minutter” og så gikk han bort til vinduet og sto og tenkte. Det er det de er flinke til – å ta beslutninger. Jeg syntes det var fantastisk at beslutningen om hvorvidt informasjon om hvordan atombomben virket skulle finnes i fabrikken i Oak Ridge eller ikke måtte fattes og kunne fattes i løpet av fem minutter. Så jeg har stor respekt for disse militærtypene, for jeg kan aldri fatte en beslutning om noe viktig uansett hvor mye tid jeg får.
            Etter fem minutter sa han ”Allright, Mr. Feynman, sett i gang.”
            Så jeg satte meg ned og fortalte dem alt om nøytroner, hvordan de virker, bla bla bla, det er for mange nøytroner sammen, du må holde dem fra hverandre, kadmium absorberer, langsomme nøytroner er mer effektive enn raske nøytroner, og så videre – alt dette var ting som var velkjent i Los Alamos, men de hadde aldri hørt om det før, så jeg fremsto jo som et geni for dem.
            Resultatet var at de besluttet å lage små grupper som skulle gjøre sine egne utregninger for å forstå hvordan de skulle gjøre det. De begynte å rekonstruere fabrikken, og de som hadde konstruert fabrikken var der, bygningsingeniørene, og kjemiingeniørene for den nye fabrikken som skulle håndtere det separerte materialet.
            De sa jeg skulle komme tilbake om noen måneder, så jeg kom tilbake da ingeniørene hadde konstruert ferdig den nye fabrikken. Nå skulle jeg se på den.
            Hvordan ser du på en fabrikk som ikke er laget ennå? Jeg vet ikke. Løytnant Zumwalt, som alltid gikk rundt med meg fordi jeg måtte ha eskorte overalt, tok meg til et rom hvor det var to ingeniører og et laaaaangt bord med en stabel byggetegninger, hver av dem var en av etasjene i den nye fabrikken.
            Jeg hadde hatt teknisk tegning på skolen, men jeg er ikke flink til å lese byggetegninger. De rullet ut en bunke tegninger og begynte å forklare, siden de trodde jeg var et geni. Et av problemene de måtte unngå i denne fabrikken var akkumulering. De hadde problemer som for eksempel hvis en evaporator [fordamper] var igang, den forsøker å samle sammen materialet, og hvis en ventil setter seg fast eller noe lignende, så kan ting eksplodere. Så de forklarte meg hvordan fabrikken var konstruert slik at hvis en ventil satte seg fast, så ville ikke noe skje. Det var alltid dobbelt opp av alle ventiler overalt.
            Så begynner de å forklare hvordan ting fungerer. Det kommer karbontetraklorid inn hit, uraniumnitrat herfra kommer inn dit, det går opp og ned, opp gjennom gulvet, gjennom rørene, kommer opp fra annen etasje, bluuuuuurp – de gikk kjempefort gjennom tegningene, opp-ned-opp-ned, snakket kjempefort, forklarte hele den svært svært kompliserte kjemiske fabrikken.
            Jeg blir helt forvirret. Enda verre, jeg forstår ikke engang symbolene på tegningene! Det er et symbol der som jeg først tror er et vindu. Det er en firkant med et kryss i, og de er strødd ut over hele den forbistrede fabrikken. Jeg tror det er et vindu, men nei, det kan ikke være et vindu, for symbolet er ikke alltid i kanten av rommet. Jeg må spørre dem hva det er.
            Du har sikkert vært i den samme situasjonen når du ikke har spurt med en gang? Hadde du spurt med en gang, ville det vært greit. Men nå har de snakket litt for lenge. Du har nølt litt for lenge. Hvis du spør dem nå, kommer de til å tenke ”Hvorfor i all verden har du kastet bort tiden vår?”
            Så hva skal jeg gjøre? Jeg får en idé. Kanskje det er en ventil. Jeg setter fingeren min ned på en av de mystiske små kryssene midt på side tre i tegningen og sier ”Hva skjer hvis denne ventilen setter seg fast?”, og regner med at de kommer til å si ”Det er ikke en ventil, det er et vindu.”
            Så den ene av dem ser på den andre og sier ”Vel, hvis den ventilen setter seg fast ...” og han begynner å gå opp og ned i tegningene, frem og tilbake, frem og tilbake, og så ser de begge på hverandre. Så snur de seg mot meg med åpne munner som overraskede gullfisk og sier ”De har helt rett, Sir!”
            Så ruller de sammen tegningene og går sin vei og vi går ut. Løytnant Zumwalt, som har fulgt med hele veien, sier ”Nå vet jeg at du er et geni. Jeg begynte å skjønne det da du gikk gjennom fabrikken en gang, forrige gang, og kunne fortelle dem om evaporator C-21 i bygning 90-207 dagen etter. Men det du gjorde der var så fantastisk, så jeg bare må vite, hvordan, hvordan gjorde du det?”
          Så jeg forteller ham at jeg bare forsøkte å finne ut om det var en ventil eller ikke.

Posted by Espen at 4:40 EM | Comments (0) | TrackBack

Jeg vil ha en sånn!


(Les mer her.)

Posted by Espen at 1:48 EM | Comments (3) | TrackBack

Oss forbrytere imellom

Glimrende artikkel av Jon Hoem som synliggjør de mange uklarheter man finner hva gjelder opphavsrett og digitalt materiale. Konkrete eksempler og klar diskusjon.

Posted by Espen at 12:24 EM | Comments (0) | TrackBack

Feynman om kunnskap

Richard Feynman er en av mine helter - og i forbindelse med et bokprosjekt jeg er involvert i, har jeg oversatt noen småbiter av hans to ypperlige bøker Surely you're joking, Mr. Feynman! og What do you care what other people think? Det er ikke sikkert vi kommer til å bruke disse småstykkene, men jeg gjør dem tilgjengelige her likevel. Det skjer i det håp at et norsk forlag vil ta til vettet og oversette begge bøkene, og derved skape et forbilde barn og unge med interesse for naturvitenskap kan identifisere seg med.

Her er første smakebit, som du også kan se på denne videoen. Utdraget er fra What do you care what other people think?, første kapittel (som heter The making of a scientist):

Jeg har en venn som er kunstner, og han sier av og til noe som jeg ikke er enig i. Han holder opp en blomst og sier ”Se, så vakker den er,” og jeg sier jeg er enig. Men så sier han ”Jeg, som kunstner, kan se hvor vakker en blomst er. Men du som vitenskapsmann, plukker alt fra hverandre og da blir det ikke vakkert lenger.” Jeg synes han prater tull.

            For det første, skjønnheten han ser er tilgjengelig for andre – og for meg også, mener jeg. Selv om jeg kanskje ikke er like estetisk raffinert som han er, kan jeg sette pris på en blomsts skjønnhet. Men samtidig kan jeg se mye mer i blomsten enn han ser. Jeg kan forestille meg cellene i blomsten, som også har en skjønnhet. Det finnes skjønnhet ikke bare i dimensjonen rundt en centimeter – det er også skjønnhet i mye mindre dimensjoner.

            Så er det de kompliserte prosessene som foregår inne i cellene, og andre prosesser. Det faktum at fargene i blomstene har utviklet seg for å tiltrekke seg insekter for å pollinere dem er interessant: Det betyr at insekter kan se farger. Da får man et annet spørsmål: Finnes den estetiske sansen vi har også for mindre avanserte livsformer? Det finnes alle mulige interessante spørsmål som kommer fra det å ha kunnskap om naturvitenskap, som bare øker spenningen og opplevelsen og beundringen for en blomst. Kunnskap legger bare til. Jeg kan ikke forstå hvordan den kan trekke noe fra.

Posted by Espen at 9:21 FM | Comments (2) | TrackBack

Januar 17, 2007

IKT-politikk i Polyteknisk

Heidi Grande røysJeg vil gjerne få gjøre oppmerksom på et møte i Polyteknisk Forening som jeg tror kommer til å bli interessant. Tidspunktet er 23. januar kl. 1900, stedet er Håndverkeren konferanselokaler, og tittelen er

Et informasjonssamfunn for alle?
Statsråd Heidi Grande Røys. Paneldiskusjon under ledelse av president Rita Westvik, PF og sekretariatsleder Tore Tennøe, Teknologirådet.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) presenterer den ferske Stortingsmeldingen om IKT-politikken. Det er første gang noen regjering legger frem en helhetlig melding om alle sider av IT - politikken, herunder IKT i økonomien, offentlig forvaltning, næringspolitikk, forskning, sikkerhet, personvern, kompetanse og inkludering. Heidi Grande Røys vil presentere meldingen. Presentasjonen vil etterfølges av en paneldebatt med Paul Chaffey, Espen Andersen, Morten Søby, Håkon Wium Lie og Jan Tore Sanner.

(Det kan godt være det blir flere paneldeltakere.) Denne Stortingsmeldingen er viktig, og jeg for min del kan godt tenke meg å bruke dette møtet som en anledning til å starte en debatt rundt de stridsspørsmålene som ikke er nevnt i meldingen i noen særlig grad, nemlig spørsmålet om tilgang til offentlig informasjon, spørsmålet om nett-nøytralitet (både for tilgangs- og innholdsprodusenter) og spørsmålet om offentlig bruk av standardiserte formater.

Vel møtt til en forhåpentligvis livlig diskusjon om et emne som er litt for viktig til bare å bil diskutert av teknologier, leverandører og alt for få politikere! 

Posted by Espen at 5:03 EM | Comments (1) | TrackBack

Januar 15, 2007

Juksedoktor i Dagbladet

Nils Erik Volden, alternativmedisiner, er omskrevet i Dagbladet idag fordi han kjøpte seg en doktorgrad ved Hamilton University, et postordrefirma i USA. Idag bedyrer han at han har blitt lurt, og hans sjefer i Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon (der har vi virkelig en organisasjon med omdømmet i orden) sier at dette ikke er en grad han har kjøpt seg.

For meg er dette ekstra morsomt, for jeg skrev om dette i november 2004, og slo dermed Dagbladet med over to år. Jaja...

Volden er forøvrig ikke særlig interessert i å sende doktoravhandlingen sin til Dagbladet eller noen annet sted, antakelig ut fra det gamle visdomsord om at det er bedre å holde munn og la folk lure på om du er en juksemaker enn å åpne munnen og fjerne enhver tvil....

Posted by Espen at 2:37 EM | Comments (1) | TrackBack

Januar 13, 2007

Lekkasjesamlingen

Wikileaks.orgWikiLeaks er et interessant prosjekt - et middel for å samle "lekkede" dokumenter og gjøre dem tilgjengelig på en måte som gjør at de ikke kan fjernes igjen. Jeg går ut fra at dette vil bli en distribuert tjeneste av et eller annet slag, som ikke kan stenges med en DMCA-henvendelse eller noen annen for for juridisk underbygget stoppmekanisme.

Det interessante kommer i forhold til hvilket redaksjonelt ansvar (eller, siden de er anonyme, hvilken redaksjonell praksis) de som driver stedet kommer til å ha. Wikipedia fungerer fordi det finnes sterke kulturelle normer (NPOV), men jeg ser ikke noen særlig vel uttalte normer som ligger til grunn for dette prosjektet. De sier seg å ha 1.1 millioner dokumenter, og vil ha et fokus på ikke-vestlige diktaturer. Noe vagt, spør du meg - hva om det skulle dukke opp et avslørende dokument om en eller annen bevegelse (at Falun Gong eller Dalai Lama skulle være korrupte, f.eks.) som folkene bak WikiLeaks er positive til?

Vel, vel, vi får se. Jeg er opptatt av at informasjon skal være tilgjengelig. Men her tror jeg prosjektet enten kommer til å drukne totalt i irrelevante dokumenter, som dokumentasjon om Area 51 eller "bevis" for at "myndighetene" undertrykker "sannheten" om ulike terapier, eller vil måtte utvise så mye redaksjonell virksomhet at det blir en kilde til sannhet kun for de som er overbevist allerede. I alle fall kan de komme til å få et problem hvis stedet blir en samling av opphavsrettsovertredelser.

Logoen er i alle fall fabelaktig... 

(Via Joho.) 

Posted by Espen at 1:27 EM | Comments (0) | TrackBack

Januar 4, 2007

Vampus intervjuer

Vampus skriver for Nesteklikk og har intervjuet undertegnede om vårt lille fremtidsbilde for Norges som kunnskapsnasjon. En liten detalj: For ordens skyld bør jeg opplyse at intervjuet handler om kapittel 3 i vår rapport, og at dette er et teamarbeid: Rune Sørensen har skrevet om situasjonen idag og fremover, og jeg har skrevet et tenkt svar på hvordan det faktisk gikk. Min bommert.

(Så får vi se om det å ha Vampus i overskriften driver opp besøksstatistikken her.) 

Posted by Espen at 7:34 EM | Comments (0) | TrackBack

Friedman på norsk

Bare en liten melding for å si at Valentia forlag har utgitt Tom Friedmans bok The World is Flat på norsk, selvfølgelig med tittelen Verden er flat. Jeg har tidligere omtalt denne boken her og (med engelsk sammenfatning) her.

Posted by Espen at 7:27 EM | Comments (5) | TrackBack

NHO-konferanserefleksjoner

Hans Rosling demonstrerer verdens utviklingNettopp tilbake fra NHO-konferansen 2007, hvor jeg har vært en bidragsyter sammen med 6 andre faglige fra BI. Mitt ene bidrag til konferansen var en kort dialog sammen med Rune Sørensen, hvor han spilte tørr professor og jeg overivrig teknologioptimist (ingen av oss hadde store problemer med å leve seg inn i rollen.) Mitt andre bidrag var nok viktigere: Jeg foreslo for folkene fra NHO at de skulle invitere Hans Rosling, og han holdt dagens uten tvil beste bidrag (WMV-fil her, 45MB) med sin sportsreporter-fremstilling av hvordan verden har utviklet seg over tid.

Jeg fikk anledning til å snakke med Rosling før konferansen startet - han er en kjempeinspirasjon og fokuserer nå på å gjøre all verdens statistiske data tilgjengelige. Pussig nok er de fleste statistikk-byråer svært lite villige til å gi fra seg data. Dette har med politikk, budsjetter og organisasjonspsykologi å gjøre: Statistikere får ikke tilbakemelding unntatt hvis noe er feil, de har vanskelige budsjettforhold og det er viktig for dem at alt er riktig til enhver tid. Det gjør at det er vanskelig å gi fra seg kjerneproduktet, uansett om det allerede skulle være betalt for.

Det var mange andre gode foredragsholdere også, jeg syntes Camilla Schreiners perspektiv på hvorfor ikke jenter velger realfag var interessant (og debatten etterpå mer enn alminnelig fri for dogmer), Stephen King's økonomiske sammenfatning var nyttig, og Pascal Lamys direkte oppfordring til Norge om å redusere sine jordbrukstariffer for ikke å risikere sitt internasjonale rykte for fairness svært sterk. Jens Stoltenbergs avslutningsforedrag syntes jeg også var meget bra - og mye bedre enn nyttårstalen.

Oppdatering 5.12: Ola Storeng i Aftenposten har gode observasjoner om hva konferansen sier om norsk selvbilde.

Posted by Espen at 6:54 EM | Comments (2) | TrackBack

Januar 3, 2007

K-K-K-K-kommentar om fremtiden

Herved min oppsummering av BIs fremtidsbilder, som kommentar på e24.no:

Klima, klimakterium, kompetanse og komfort

Espen Andersen

Når dette leses, er jeg nettopp ferdig med en morsom oppgave: Sammen med seks andre fagpersoner på BI (deriblant e24s kommentator Arne Jon Isachsen) har jeg laget fremtidsbilder for hvordan Norge vil være i 2030, på oppdrag fra NHO. Presentasjonen av disse kommer på NHOs årskonferanse, som går av stabelen 4. januar. Her kommer mitt noe mer personlige og sleivete perspektiv:

Alle som har forsøkt å tenke 23 år inn i fremtiden vet hvor håpløst det er. Gå 23 år tilbake, og du er i 1984, Orwells år. Berlinmuren har fem år igjen, vinterolympiaden arrangeres i Sarajevo i Jugoslavia, Vinmonopolet holder stengt på lørdager, Ronald Reagan er president i USA, PCer har 0,02Gb harddisker og koster rundt 30.000 kroner, og mobiltelefoner veier seks kilo og er forbeholdt svært velstående forretningsfolk. Selv hadde jeg fortsatt over et år igjen til jeg sendte min første internasjonale epost.

I Fortunes januar-nummer for 1984 kan man lese en seks siders reportasje om Bill Gates, en 28 år gammel sjef for et lite ($50 millioner) softwarefirma ved navn Microsoft. Gates har tykke briller og er så sosialt usikker at han pleier å ta med seg sin mor som moralsk støtte på forretningsmøter. I artikkelen presenterer han sin strategi for å ”ta over verden” med noe som heter Windows, men journalisten (som har sett en meget tidlig utgave av produktet) er ikke overbevist om at dette kan bli til noe.

Det eneste vi kan si med sikkerhet, med andre ord, er at 2030 kommer til å være forskjellig fra i dag, og hvis vi skal forsøke å si noe om fremtiden, så kommer vi til å bomme. På den annen side, som eksempelet med Bill Gates viser, er det ikke noe i veien for å legge langsiktige planer, selv om utgangspunktet er usikkert.

Med det forbehold: Norges utfordringer frem mot 2030, for å botanisere litt i BI-gruppens arbeid, har å gjøre med klima, klimakterium, kompetanse, og komfort.

Klima-problemene burde være velkjent, men for de som bare leser Finansavisen kan jeg altså opplyse at jorden er i ferd med å bli varmere, at det ser ut til å skyldes menneskelig aktivitet, i hovedsak forurensning fra bensin, kull og olje, og at dette bokstavlig talt blir et spørsmål om liv eller død for deler av jordens befolkning. Selv ble jeg overbevist om dette da jeg hørte Stephen Emmott på et møte i Polyteknisk Forening IT i mai 2006. Det er et eller annet med at når nok skikkelige vitenskapsfolk alle sier det samme – da er det på tide å diskutere tiltak mot fenomenet heller enn å ta en runde til på om det eksisterer. Særlig fordi begrensninger av klimagassutslipp utvilsomt er positivt uansett.

Som Torbjørn Røe Isaksen har påpekt, ligger en del av løsningen i teknologiutvikling, siden vi ikke kan tvinge resten av verden over på et Grünerløkka-liv med sykkel og vegetarkost. Norge har faktisk en unik teknologi som kan gi et bidrag til å redusere CO2-utslipp, nemlig deponering av CO2 under havbunnen slik det gjøres på Sleipner og skal gjøres på Snehvit-feltet oppe i Barentshavet. Teknologien er nå på samme stadium som Microsoft Windows i 1984 (eller kanskje 1986), men den kan bli viktig. Denne teknologien, samt mange andre, må videreutvikles både fordi den kan gi Norge et økonomisk bidrag, men også fordi den kan bli svært viktig i verdenssammenheng.

Klimakterie-problemet vårt er også menneskeskapt – som så mange andre land i den vestlige verden har vi en kommende eldrebølge. De fleste på min alder (født 1961) er møkk lei 68-generasjonen (sutrete, symbolorientert og selvbedragersk,) men det ser altså ut at de nok en gang kommer til å forlange offentlig spesialbehandling, og nok en gang er mange nok til å få det. Norge har riktignok dette problemet i noe mindre grad enn andre land i Europa (Italia og Tyskland, for eksempel), men vi kommer til å få en økonomisk byrde i tillegg til at det rett og slett ikke er nok folk til å bemanne helsevesen og eldreomsorg.

Eldrebølgens problemer kan motvirkes ved økt innvandring, høyere pensjonsalder, og kanskje først og fremst ved å øke produktiviteten til de som er igjen for å jobbe.

Vi er ikke flinke til å håndtere innvandring her til lands. Riktignok tar vi inn innvandrere til drittjobbene, men skal det monne nasjonaløkonomisk, må vi få inn folk med kompetanse. Norsk næringsliv og Norges befolkning klarer ikke å håndtere kunnskapsrike utlendinger – de får ikke jobb, og får de jobb, blir de ikke sosialt integrert fordi vi stenger dem ute. Ikke vil de komme hit heller: Selv om vi har en stor kvote for utdannede utlendinger, drar slike folk heller til USA der de blir satt pris på, både økonomisk og sosialt.

Da gjenstår økt produktivitet – vi må få arbeidskraften vekk fra administrasjon og over i helsemessig tjenesteyting. Eller, for å si det kort og brutalt, vekk fra kommunekontoret og over på sykehjemmet, som personale. Dette kan vi gjøre ved administrativ forenkling, mer automatisering (Minside er en spe begynnelse), og ved å flytte administrativt arbeid, elektronisk, til land med rimelig og kunnskapsrik arbeidskraft. Hva med å flytte kommunal saksbehandling til Asia? Kanskje vi kan bruke det norsktalende pakistanske innvandrermiljøet til å bygge opp en stab av norsktalende saksbehandlere i Pakistan?

Kompetanse er kanskje vår største utfordring. Norsk skoles problemer er velkjent – se den siste forkunnskapstesten fra Norsk Matematikkråd, som burde gis ut som den virkelige julegrøsseren. En ting er at kun litt over fjerdeparten av lærerskolestudentene klarer enkel prosentregning. Dette har vi hørt lenge, og Utdanningsforbundet har for lengst etablert at lærere ikke trenger kunnskap så lenge de overholder arbeidstiden og betaler fagforeningskontingenten. Verre er det at andelen prosentregnere blant sivilingeniørstudentene – de som skal bygge våre fremtidige broer og tunneler – bare er litt over halvparten.

Tiltakene mot en dårlig skole er nokså enkle å ramse opp (og Rune Sørensen ved BI har skrevet et notat om dette her), men vanskelige å gjennomføre: Bedre lærere (lær av de gode og kast ut de dårlige), mer resultatorientering, mer fokus på kunnskap, færre hjelpemidler (kast ut kalkulatorer, for eksempel), og større frihet til den enkelte skole til å prøve (og feile) for å se hva som virker.

Noen vil hevde at matematikk og annen ”gammeldags” kunnskap er mindre nødvendig i en verden hvor datamaskinene står for utregningen. Det er delvis riktig: Ingeniører kan i dag bygge hus på datamaskin, og la maskinen stå for styrkeberegninger og strukturell kontroll. Men det er stor forskjell på å bruke et hjelpmiddel og å være avhengig av det: Dagens skolebarn bruker kalkulator for å dele med ti. Fremgang skapes også av verktøybruk, men kunnskapsløs verktøybruk er farlig. Og som alle håndverkere vet, verktøykunnskap får man ved å bygge verktøyene selv.

Komfort er kanskje det egentlige problemet. De tre utfordringene jeg har nevnt hittil er store i en verdenssammenheng, men for Norge er de mer teoretiske enn praktiske. Det kommer til å ta lang tid før klimaproblemene treffer oss, andre land sliter mer med sine eldrebølger (delvis fordi vi har gode ordninger for småbarnsforeldre) og når ungdommen velger bort vanskelige fag er det fordi de handler rasjonelt. Vi betaler dårlig for naturvitenskaplig kunnskap, dessuten er det kjedelig. Ungdommen velger i stedet å jobbe hardt med fremføring og formulering, blir flinke med Powerpoint og søker seg til selvrealiserende studier som journalist og drama. Og hvorfor ikke – Norge har en solid buffer i oljeformuen, og gitt eldrebølgen får man jo jobb likevel?

Per aspera ad astra, het det. (Eh… unnskyld: ”Gjennom motgang til stjernene.” Latin. Har ikke vært pensum på mange år). Hvorfor slite med motgang når stjernene er oppnådd? Norge er bygget, som Erlend Loe sier. Resten er et spørsmål om komfort.

Akk ja. Trøsten og håpet er at et eller annet sted i Norge sitter en gutt eller jente med tykke brilleglass og snekrer på den neste teknologiske revolusjonen.

Jeg håper vedkommende har foreldre som er villige til å gå på forretningsmøter.

Posted by Espen at 4:58 EM | Comments (4) | TrackBack

Et annet perspektiv på Media 2.0

Joel Stein, spaltist i LA Times, er i alle fall ærlig:

Huge portions of my e-mails come from people who haven't even read my article. They're just assuming, based on a headline or an excerpt on a blog, that I'm unpatriotic or irreligious or lecherous. Sure, they happen to be right, but it would have been nice if they had clicked on my column and moved me up on that "most-read articles" list.

A lot of e-mail screeds argue that, in return for the privilege of broadcasting my opinion, I have the responsibility to listen to you. I don't. No more than you have a responsibility to read me. I'm not an elected servant. I'm an arrogant, solipsistic, attention-needy freak who pretends to have an opinion about everything. I don't have time to listen to you. I barely have time to listen to me.

(Via etellerannetsted.) 

Posted by Espen at 8:02 FM | Comments (0) | TrackBack

Januar 2, 2007

Nattbordslesing

Lutefisk på prærienJeg ble intervjuet av Dagens Næringslivs litteraturkritiker Bjørn Gabrielsen om hva jeg hadde på nattbordet i DN i romjulen, og resultatet står i dagens DN. Jeg forsøkte meg med hans bok "Lutefisk på prærien" som jeg både har og har lest, men den lå altså ikke på nattbordet akkurat nå, siden en av mine døtre tydeligvis har stukket av med den. Men altså: En slags norsk, noe mer uflidd versjon av Bill Bryson, på sporet etter den norsk-amerikanske kulturarven (som viser seg å være forbausende vanskelig å få øye på).

Av setninger jeg husker (sitater etter hukommelsen): "Hvis du flytter til New York, kan det være vanskelig å skaffe seg nye venner. Derimot er det ikke noe problem å skaffe seg gamle venner på besøk."

Nuvel. En bok som fortjener større leserkrets (enn, som BG sa det, folk som er i slekt med ham.) Anbefales.

Posted by Espen at 7:03 EM | Comments (2) | TrackBack

Januar 1, 2007

Nyttårskavalkade 2006

Her kommer en liten oppsummering, inspirert av Julie:

Januar: Historien om den helfreste snefreser, forklaringen av disrupsjon og hvorfor god teknologi kan tape, og klippet om hunden som ikke ville gå hjem.

Februar: 11 grunner til å velge matematikk (etterhvert 12) som ble sitert i New York Times ogetterhvert rammet inn av matematikklærere både her og der. Oversatt til engelsk og (tror jeg) kroatisk.

Mars: Giftdeponiet, men mest kommentarer ble det av det lille innlegget om cerebrale thrillers. Og kanskje diskusjonen om hvis Geelmuyden hadde hatt en blogg.

April: En debatt som kommer til å bli viktig er sammenhengen mellom utdanning og inntekt, men man skal tydeligvis være forsiktig med å antyde at ikke alle lærere bør få bli.

Mai: En måned preget av SAS, men selv syntes jeg at artikkelen om medias Internett-nervøsitet var bedre. (Forøvrig: Etter å ha skrevet en kronikk for Aftenposten ble jeg uken etter beskrevet som "en av Norges fremste luftfartsanalytikere". Riktignok tok jeg min doktorgrad på amerikansk luftfart, men likevel - det viser vel hvor lite det skal til for å bli ekspert i et lite land.)

Juni: Mere SAS. Litt om Harvard Square.

Juli: Utdanning, ikke oppbevaring, med etterfølgende debatt. Gjør meg fortsatt sint.

August: Hmmm... ingen spesielt.

September: Også en tynn måned, kanskje bortsett fra denne.

Oktober: Om Finnmark og fremtiden. Samt mitt bloggstafettinnlegg, som i alle fall viste at stilskriving er noe man bør slutte med etter at skolen er ferdig.

November: Kanskje historien om Paul? Ellers tynt.

Desember: Tynt igjen - lite tid til blogging. Men bare vent.

Alt i alt, ikke så galt for noe som ikke kan kalles en hovedbeskjeftigelse. Det er langt igjen til å bli profesjonell blogger. Min konklusjon er at jeg nok bør skrive mer om mitt fagområde, og ikke bare om alt mulig annet. Vi får se....

Posted by Espen at 8:50 EM | Comments (0) | TrackBack