« Juni 2008 | Main | Oktober 2008 »
September 1, 2008
Artikkel NQF blad #4, 2006
Artikkelen omtaler Quilters Connections utstilling i juni 2006QUILTERS CONNECTION - et helprofft quiltelag
Fra 1990 til 1996 bodde vi i Arlington, en liten by utenfor Boston, USA. Mannen min studerte, og for jentene, den gang 1 ½ og 4 år, og meg var det bare å finne ut av ting på egen hånd. Jeg fant quiltebutikken i Arlington og ble internasjonalt medlem av Quilters Connection. Dette quiltelaget hadde lang venteliste, men som internasjonalt medlem gikk jeg forbi køen. Etterhvert begynte jeg også å importere garn fra Per Tryving og lære amerikanske damer å strikke Fana-gensere.
I de 15 årene jeg har vært medlem av QC, de siste 10 som fjernmedlem fra Norge, har jeg forsøkt å holde kontakten ved å sende et teppe til utstilling hvert år. Våren 2006 skulle jeg endelig få være "ordentlig" medlem igjen. Jenny Marie, vår 12-åring, er en souvenir fra vår tid i USA. Hun var bare 2 år da vi returnerte til Norge, og har alltid syntes det var høyst urettferdig at de to "store jentene" fikk med seg kultur, skolegang og språk, mens hun, som familiens eneste amerikaner, ikke husket noe! Språket har hun bare bestemt seg for å lære, ved hjelp av Disney-videoer, bøker og amerikanere på besøk. Endelig skulle hun få bli delaktig i hva vårt andre hjemland hadde å by på - hun og jeg dro på 2 måneders jentetur til Boston, hvor hun skulle gå på amerikansk skole og jeg skulle gjenoppta mine quiltekontakter.
Jeg har vel aldri, i min 20 år lange hjemmearbeidende tilværelse, hatt så mye tid til meg selv. Skolebussen hentet henne kl. 0700! Etter trening på The Fitness Club for Women kl. 0815, var det "hjem" og sy. Det ble sirkler, utforskning av australske stoffer og sying av modeller til høstens kurs. Jeg traff mange gamle kjente - og selv om jeg hadde glemt mange, husket de meg. Amerikanerne er rause og flinke til å huske navn og få deg til å føle deg velkommen! At nordmenn er en relativt sjelden vare, er også en fordel - vi blir lett husket. Å bli gjenkjent i den lokale quiltebutikken etter 10 år og å bli invitert til middag med alle gamle strikkestudenter til stede gjorde et stort inntrykk på meg!
Quilters Connection
Quilters Connection ble startet av en håndfull lokale quiltere i 1977 som møttes i kjelleren i en av de lokale kirkene. Etter fire år etter talte medlemsmassen 250, og der ble det stopp - brannvernforskriftene tillot ikke flere. I 2005 ble møtene flyttet til The Arsenal Center for the Arts i Watertown utenfor Boston. Møtene finner sted i et auditorium, men i forkant av møtet har man anledning til å sjekke gruppens bibliotek eller shoppe fra medlemmenes eget salgsbord. Har du noe du vil selge, kan du nemlig ta det med på møtet, sette en pris og selge det til andre medlemmer. Laget tar en viss prosent.
Et så stort medlemstall gjør noe med møteformen. I QC har man "show and tell" kun én gang i året. Forholdene er heller ikke lagt til rette for å sy på møtene. I kirken husker jeg vi satt på stolrader. Man kjente noen her og der, men det var alltid mange ukjente fjes. Møtene ledes fra talerstolen, Månedens foredrag, ofte med et kjent navn, ble gjerne fulgt opp av kurs den påfølgende helg. Jeg skjønte det nok ikke den gang, jeg var så fersk i miljøet, men medlemslisten inneholder mange kjente navn. Noen reiser verden rundt for å undervise eller delta på ustillinger. Mange har skrevet bøker og artikler i quilteblader, og noen få har mottatt stipender for å videreutvikle sitt arbeid. Verena Rybicky utgav i 2001 boken Visions and Voices: The History of a Quilt Guild. Boken forteller historien og utviklingen av quiltelaget.
Utstilling
Quilters Connection har stor utstilling hvert år i mai/juni. Fristen for å registrere tepper til utstillingen er allerede i februar. Alle medlemmer er garantert å få med ett teppe, og man kan søke om to. Fristen blir nøye overholdt, og det er vi opplært til å respektere. Det samme gjelder forøvrig fristen for å fornye sitt medlemsskap. Har man ikke sendt skjema og betaling innen fristen, blir man strøket og eventuelt satt nederst på ventelisten. Jeg vet det har skjedd!
Teppene leveres torsdag morgen. Utstillingen er åpen for publikum fra fredag morgen. Fredag kveld er det "members' night". Man får ha med seg en gjest, og det serveres forfriskninger. Utstillingen viser over 200 tepper fordelt på flere mindre rom, et auditorium og to store, åpne trappehaller. Det er absolutt behov for å se utstillingen flere ganger. Som frivillig vakt i to dager fikk jeg god anledning til å studere teppene i alle rommene.
I forkant av utstillingen syr medlemmene i Quilters Connection to fellestepper. Et teppe (utlodningsteppet) loddes ut blant publikum og et (medlemsteppet) loddes ut blant medlemmene som har vært delaktige i produksjonen av teppene. Medlemsteppet lages av overskuddsblokkene fra utstillingsteppet. Årets teppe het "Moonrise" og ble designet av Sylvia Einstein og Michael McNamara.
Som de fleste utstillinger verden over, har også denne sin egen boutique, hvor medlemmene kan selge fra sitt quilterelaterte overskuddslager. Akkurat som vi har "Sandvika Veveri-varianten" av diverse mønster, ser man også her arbeider laget av mer eller mindre utdaterte stoff. Det er selvfølgelig motesvingninger innen lappesøm også. Bredden i hva som lages er nok større i USA enn i Norge. Likevel var det også her noen gjengangere hva gjelder farge og form. Årets farge syntes å være lilla, og årets form var helt klart sirkler.
Første dagen tok jeg litt tilfeldig bilder av det meste. Men da jeg kom hjem og så bildene samlet, oppdaget jeg sirklene. Her var det hele sirkler og delte sirkler, applikerte sirkler med ¼" søm, applikerte sirkler med sårkant, sirkler med en ny sirkel som ramme og halve sirkelrammen. Sirkler har vært "litt vanskelig" å lage - man må jo sy en buet søm. Her har tydeligvis mange knekket koden. Jeg var ikke den eneste som så dette - jeg hørte en forundret mann si: "Det ser ut som noen har holdt et kurs..."
Jeg føler meg priviligert som har anledning til å være med i en gruppe som Quilters Connection. Allerede i begynnelsen av 90-tallet eksperimenterte medlemmene med art-quilts og tok i bruk utradisjonelle materialer og metoder. Man arransjerte "round robin" og "utfordringer", hvor man skulle holde seg til et bestemt tema eller bruke ett spesielt stoff. Man sydde community-quilts, med "bilder" av sentrale bygninger i byen. Opprivende hendelser, enten privat eller i nyhetsbildet, ble bearbeidet vha en quilt. Men det har også alltid vært rom for den tradisjonelle blokken, noe jeg tror er viktig at ethvert quiltelag holder på. Det har også alltid vært rom for nybegynneren, noe som betyr mye for rekruttering av nye medlemmer og videre fremdrift i laget.
Laget har i dag 275 medlemmer i tillegg til internasjonale medlemmer og student-medlemmer. Selv om det er et stort quiltelag, er de flinke til å ta vare på nye medlemmer. Hver høst arrangeres "New Members' Night". Her får nye medlemmer anledning til å treffe andre nye, samt bli kjent med mer erfarne medlemmer i et litt mindre forum. Årets nye medlemmer får også en annen farge på medlemskortet sitt, slik at alle kan se at de er nye. Medlemskortet brukes nemlig som navnelapp på møtene. Av erfaring vet jeg at mange quiltelag hjemme sliter litt med "å huske" å ta seg av nye medlemmer og besøkende. Mange har følt at det har vært vanskelig å "komme inn" i laget og at stolen de tenkte å sette seg på var holdt av til en annen. Likevel gjelder det der som her at engasjerer man seg aktivt, går inn i styret eller i en komité, blir man fort kjent. Og i dette tilfellet er det 10 plasser i styret og 24 komitéer å velge imellom!
QC har egen webside, www.quiltersconnection.org og egen Yahoo-gruppe. Hver måned produseres et meget innholdsrikt nyhetsbrev, som sendes medlemmene på mail eller i posten i forkant av møtet. Skrivet kan gjerne være på 8 sider og er tettpakket med informasjon. Alle nøkkelpersoner listes opp hver gang, så det er aldri vanskelig for medlemmene å nå rette vedkommende. Her kan man lese nytt om egne quiltere og andre av interesse, og man finner en kalender som viser quilterelaterte arrangementer rundt omkring i nærområdet. Allerede i juli-utgaven kom oppfordringen til å bli med i gruppen som designer utlodningsteppet for 2008. Teppet for 2007 er allerede ferdig, og loddsalget er igang!
En av komitéene jobber med "comfort quilts", et prosjekt tilsvarende vårt "tepper som varmer" bare at teppene går til forskjellige formål hvert år. I "quilteåret" 2005-2006 ble det laget .......... tepper. De ble fordelt på ofre fra Hurricane Katrina og to lokale sentra, et for ofre for vold i hjemmet og et for mishandlede kvinner og barn.
Quilters Connection er en enorm ispirasjonskilde for meg, og jeg håper jeg har greid å overføre noe av denne inspirasjonen til alle dere som er involvert i quiltelag i Norge. Når jeg reiser rundt til quiltelag og selger tråd fra Valdani treffer jeg utrolig mange flinke quiltere som hver måned treffer sin lokale gruppe (typisk fra 8 - 30 dyktige damer). Her er det som regel meget god stemning, damene kjenner hverandre godt, de deler gjerne med hverandre, og jeg føler meg fullstendig inkludert i gjengen. Fortsett å videreføre den gode ånden! Happy Quilting!
Posted by Lena at 11:50 EM | Comments (0)
New England Quilt Museum
(Artikkel NQF blad #1, 2008)
Lowell ligger ca. 1 time nord for Boston. Byen er interessant fordi den var et av de stedene den industrielle revolusjonen startet i USA. På samme måte som Sagene-området i Oslo ble dannet med Hjula veveri og Oscar Bråthens arbeidermiljøer i tilknytning til Akerselven, ble Lowell startet fordi det fantes en elv som kunne gi kraft til store spinnerier. Fire unge menn fra Boston startet en fabrikk på en slette inntil en kanal fra Merrimack-elven i 1823. Tretten år senere hadde byen 20.000 innbyggere, var nest størst i Massachusetts og USAs største industriby. Produksjonen ble opprettholdt til 1980-årene, og en av fabrikkene er I dag bevart som en National Historical Park – en turistattraksjon i seg selv, der man kan se (og ikke minst høre – støyen er overveldende) spinnemaskiner drevet med lærbelter fra taket og andre deler av produksjonen. Lowell er i ferd med å bygge seg opp igjen fra industri- til kunnskapsbasert virksomhet – mange av de gamle teglsteinsbygningene huser nå programvarebedrifter og konsulentselskaper. Og altså et Quiltemuseum.
Mange muséer har lappetepper presentert som en del av sin samling. New England Quilt Museum er et museum viet til lappetepper alene og ble åpnet i 1987. Muséet skal ta vare på og videreføre Amerikas kulturarv innen det man kaller ”quiltmaking”. Muséet har en permanent utstilling, dessuten 5 spesialutstillinger pr år. Både tradisjonelle og moderne tepper, gamle såvel som nye er representert. Det er en sentral oppgave å videreføre kunnskap og ikke minst gleden ved ”quiltmaking” Muséet opprettholder sin virksomhet vha medlemskontingenter, inngangspenger, salg fra museumsbutikken, stipend fra private såvel som offentlige virksomheter og gaver fra privatpersoner.
Hvert år arrangeres det foredrag og kurs. muséets formål gjenspeiles i kursprogrammet. Første kurs ut i 2008 er et nybegynnerkurs, kanskje ikke det morsomste for arrangjøren eller kursleder, men antagelig det viktigste for deltakeren og muséet selv, idet målsetningen er å videreføre Amerikas kulturarv innen «quiltmaking». Det er satt opp kun 6 kurs i år, og halvparten av dem appellerer til nybegynneren/alle. Ganske viktig, synes jeg. Vi har så lett for å hele tiden hige etter mer utfordring og vanskeligere teknikker, til slutt blir det svært få som kan følge oss. Ikke misforstå – alle må få gå videre ut ifra sitt ståsted, men når man underviser må man av og til legge sin egen iver til side og konsentrere seg om å videreformidle det enkle og ikke minst gleden ved det en holder på med. Jeg gikk i høst på et dansekurs, hvor instruktøren var så ivrig på å lære oss alt innen jazz på 8 uker at ingen greide å følge med på dansen til slutt. Det ble verken glede eller god trening og antagelig helt forferdelig å se på.
I muséets 1. etasje ligger muséumsbutikken, for meg en favoritt ved alle museumsbesøk. Etter mitt skjønn opererer de mer som Smart-club enn som Rema1000. Få varer innen hver kategori, men alle vel overveid. Så her finner du en liten kolleksjon av japanske stoff, noen få klær, fine porselenskopper og glassbrikker, bøkene du ikke fant i bokhandelen og en av de fineste fingerbøl jeg har i samlingen min, i tynt porselen. Du finner dessuten skrivepapir, smykker og quilts. De siste par årene produserer og selger de også noen av spesialutstillingene på CD-rom.
Biblioteket drives ene og alene på frivillig basis. I tillegg til mer enn 2000 boktitler finnes tidsriktige blader, informasjon om quiltegrupper og utstillinger i New England, og man kan prøve det nyeste innen quilteprogrammer til PC. muséet oppmuntrer folk til å donere bøker og annet quilterelatert utstyr. Har ikke muséet bruk for det, selges det videre på muséets eget loppemarket, enda en måte å skaffe inntekter på.
Da jeg besøkte muséet på forsommeren 2006 var det utstillingen «Circle of Friends», som fikk størst oppmerksomhet. 23 quilte-venninner, som kaller seg «The Wednesday Afternoon Sewing Group» presenterte 35 arbeider, et resultat av deres første 25 år sammen! Det er det som er så fantastisk med USA: Uansett hva du måtte interessere deg for, finner du likesinnede som finner tid til å dele denne interessen med deg, på et tidspunkt som passer deg. Det var mye fantastisk flott å se, noen av arbeidene så ut til å ha tatt 25 år å ferdigstille! Nydelige Baltimore arbeider med bitte små detaljer og usynlige sting, deretter tett håndquiltet med bittesmå sting. Siden gruppen møttes på Cape Cod, (1 times kjøring sørover fra Boston), hadde mange valgt motiver nettopp fra dette området av New England. Jeg er overbevist om at behovet for psykolog er betydelig mindre blant folk som er så heldige å tilhøre en slik gruppe enn blant befolkningen forøvrig.
Utstillingen som nylig ble avsluttet viste 35 overflatedekorerte arbeider. Her har kunstnerne brukt perler, knapper, tråd, silkebånd, tyll eller hva som helst egentlig. Her er det kun fantasien som begrenser; hva med ikke tekstil relaterte duppeditter som flaskekorker, ledninger, metall wire, laminerte frimerker og glansbilder?
I 2007 feiret NEQM sitt 20 års mubileum. Utstillingen ved inngangen av jubileumsåret het «Contemporary MASSters». 12 av 13 kunstnere er medlem av Quilters' Connection som jeg skrev om i NQF's blad nr. 4/2006, de bor alle i Massachusetts. Av de 32 arbeidene innlemmet i utstillingen har jeg valgt ut to, og legg spesielt merke til produksjonsårene. Nancy Halpern's bilde er fra 1983. Sandy Donnabeds er fra 2006. I 1983 var quilting i Norge ganske nytt og ikke særlig eksperimentelt. Selv hadde jeg ikke engang begynt med lappesøm! Jeg synes norske quiltere kan være stolte av utviklingen i Norge disse på 25 årene.
Så om ikke årets ferie er planlagt, kan jeg anbefale Boston. Ikke bare er det en kulturelt interessant by i seg selv, men du har muligheten til å få med deg godbiter som NEQM og Lowell Quilt Festival (7.-10. august). Dessuten har Bostons nærliggende byer flere quiltebutikker det kan være verdt å få med seg. Ta kontakt med undertegnede om du ønsker tips! (lena@espen.com).
Bilder:
1. Baksiden av bygningen hvor NEQM ligger i dag. Foto: Lena R. Andersen
2. «Spindle City» 1980 av Marjorie Lydecker. «Spindle» = «spinnetein»
3. Detalj fra Majorie Lydeckers quilt, «Spindle City»
4. Artikkelforfatteren foran New England Quilt Museums spesielle biltrekk. Foto: Lena R. Andersen
5. Emilie Barrett's helt spesielle skjermbrett. Baltimore Album Screen 2002-2005. Er vi ikke glad hun brukte tre år på det!
6. «Fandango de Tortuga», 2006 av Sandra Townsend Donabed. Jeg gikk på kurs hos Sandy i 1992, møtte henne igjen i fjor og skulle gjerne tatt et nytt kurs!
7. Archipelago, 1983 av Nancy Halpern
Posted by Lena at 9:02 EM | Comments (1)