"In March I found out that I had six months to live," Sarah Hitchin wrote in The Guardian in May 2007. As far as I know, the spring of 2007 was her last.

Strangely enough, I blogged about what I would have done if the spring of 2007 were my last. Back then, I concluded that I would like to continue as if nothing were wrong, meaning that I would be studying, even if there would be no exams: "I would gladly choose the stress of preparing for the future over the stress of not having one".

Sarah's description of her situation is strangely funny, and very down to earth. She didn't feel instantly wise. Three hours after being given six months to live, she was "bored with it" and wanted to drink some wine. The tragedy of leaving her partner behind is described in everyday details: "I must make sure he knows how to turn on the dishwasher before I go."

Just like me, Sarah worried about not having time to see the movies she wanted to: "I find myself thinking, "Oh, I must watch that film before I go", as if I am going away for six months and then I will be back." But of course my worry was hypothetical; hers was very real.

Since writing about my hypothetical death, I've used the idea of "six months left" as a way to check on myself. I've asked myself "Would I quit this job if there were only six months left?" "Would I drop out of school?" "Would I stay friends with these people?" If the answer to "Would I drastically change my life if there were six months left of it?" is "Oh, YES!" then, maybe I should change it, just in case.

And right now, I would stop saving money and use all of it to get my faraway friends to Oslo. I would give more compliments, because telling people they're great is more important than worrying that they will feel weird about it. Beyond that I wouldn't change a thing.

I guess that means I'm happy.

Image source: icanread

STELLENBOSCH: - Jeg vil bare advare deg. Det er ikke trygt å gå på denne veien. Guttene går hit på vei til taxiene.

Damen med advarselen er i ferd med å åpne caféen sin i det jeg går forbi. Hun er hvit, guttene er svarte, og hun antyder at de angriper hvite jenter hver morgen på vei til jobb. Jeg vil avfeie advarselen som et typisk smårasistisk utsagn fra en paranoid hvit sørafrikaner, men hun har bevis:

- Det var et ran her i dag morges.

Jeg går likevel. I likhet med de potensielt farlige guttene, er jeg på vei til taxiene.

Apartheid-geografi

Taxi i Sør-Afrika er ikke privatdrosje, men delt minibuss som kjører faste ruter til ikke helt faste tidspunkter. I dag skal jeg ta taxi til Khayelitsha, Sør-Afrikas største township. Townshipene er boligområder opprettet under apartheid for å huse de svarte, som ikke hadde tillatelse til å bo innenfor byene.

Reisen starter i Stellenbosch, en liten universitetsby midt i Sør-Afrikas største vindistrikt. Langs gatene er eiketrærne fylt med ekorn og caféene fylt med studenter. Croissantene smaker som de gjør i Paris, og stemningen er som i en søvnig amerikansk forstad. I likhet med andre sør-afrikanske byer har Stellenbosch en township. Khayamandi sniker seg opp på Stellenbosch gjennom et hull i vinrekkene.

Avstanden mellom sentrum og township er der med hensikt: Det er apartheid-geografi. Under apartheid skulle mennesker med ulik hudfarge holdes fra hverandre. Det er nå 16 år siden frigjøringen fra apartheidregimet. Sør-Afrika er fortsatt et av landene i verden med størst forskjell mellom rike og fattige.

Offentlige statistikker viser at landets svarte majoritet lever et helt annet liv enn den hvite minoriteten. De tjener mindre, har høyere arbeidsledighet, bor i hus med færre rom, blir oftere syke og tar lavere utdannelse. Og de går og tar kollektivtransport, mens de hvite kjører bil.

- Ach, hvordan skal du komme frem?

De hvite i Stellenbosch går tilsynelatende aldri. Spør jeg om veien, svarer de med det sørafrikanske uttrykket for irritasjon: Ach, det er så langt! Ach, du har ikke bil!?! Ach, hvordan skal du komme frem?

Godt spørsmål. Tror jeg på advarslene, ber jeg om å bli ranet hvis jeg går eller tar tog. Stellenbosch har ikke kollektivtransport eller drosjer. Offisielt har de ikke taxier heller. Alle minibussene er piratbusser. Uten faste tider eller stoppesteder, er de bare privatbiler som lar fremmede sitte på. Jeg har ingen anelse om hvor og når de kjører, og jeg begynner selv å mumle ach.

Heldigvis beviser en venn av en venn at sør-afrikanere stort sett er fantastisk hyggelige: Han møter meg, følger meg til en rundkjøring, venter sammen med meg i en time og brøler KHAYELITSHA?!? til passerende minibusser.

- Get in, my friend! Roper en sjåfør tilbake, og jeg går ombord.

Til tross for uforståelig engelsk, virker mannen bak rattet hyggelig nok. Det er vanskelig å tro at han kunne vært en av sjåførene som kastet murstein mot biler og busser under Cape Towns taxistreik en måned tidligere. I Cape Town er det kollektivtransport, men den er ikke problemfri. Noen ganger bryter det ut krig mellom rutebussene og minibuss-taxiene, og passasjerer risikerer å få en murstein gjennom vindusruten hvis de velger buss fremfor taxi.

Passasjerene der jeg sitter nå, hører på mp3-spillere og ringer venner med mobiltelefoner. På gaten skal man ikke ha slike verdigjenstander synlige, men her er det trygt. De sender billettpengene fremover til sjåføren og fordeler vekslepengene mellom seg. En tur med privat drosje ville kostet 20 ganger mer.

Pendler mot strømmen

Vi reiser gjennom Sør-Afrikas kontraster. Fra motorveien har jeg utsikt til de dramatiske fjellene rundt Stellenbosch, og de staselige hotellene i tilknytning til vingårdene. Jeg ser også blikkskurene der townshipenes fattigste familier bor, og barn som spiller fotball på baner dekket av søppel.

Jeg pendler mot strømmen. Det vanlige er å bo i township og arbeide i sentrum. Khayelitsha er omtrent 20 minutter fra Stellenbosch og 45 fra Cape Town. Vel å merke hvis det ikke er trafikk. Mange skoleelever i townshipen står opp klokken 4 om morgenen for å kjøre til skoler i de rike forstedene.

Det er disse barna jeg reiser til Khayelitsha for å møte. De bruker flere tusen kroner i semesteret på skolepenger og flere hundre i uken på taxikjøring – alt for å gå på de gode skolene som tidligere var forbeholdt hvite.

Organisasjonen Equal Education, som organiserer kurs for ungdom i townshipen, bruker store deler av sitt budsjett på taxier. Barna kjører minibuss fra skolen til møter der de diskuterer hvordan skolesystemet skal bli mer rettferdig og mindre segregert.

Kollektivtransport for integrering

De siste taxiene kjører rundt 21.30. Det betyr at Khayelitshas innbyggere ikke kan dra på teater eller kino i sentrum uten å overnatte der. Det betyr også at medlemmer av Equal Education må kjøre meg hjem. Brad Bockmann er omvendtpendler som meg. Hver morgen kjører Brads lille bil ensomt fra et moteriktig, sentralt strøk til en av de fattigste delene av Khayelitsha. Joey Hasson er hvit sørafrikaner med bil og iphone – begge er verktøy han først og fremst bruker til å koordinere ungdomsmøtene i Equal Education.

I bilen snakker jeg med Brad og Joey om å finne veien ut til Khayelitsha. Mange jeg spurte om hjelp, svarte bare: - Du vil ikke dra til Khayelitsha. Hva skal du der?

Brad nøler litt før han sier:

- Unnskyld at jeg spør, men var disse menneskene hvite?

Jeg vet akkurat hva han mener. Det er vanskelig å vite hvem jeg skal tro på: den redde damen utenfor caféen, eller passasjerene jeg småprater med i taxien. Kunne skikkelig kollektivtransport ført hvite og svarte sammen?

Joey tror kanskje det. I det han parkerer bilen i mitt rolige, rike boligstrøk, sier han:

- For å nå det punktet der hudfarge ikke betyr noe, trenger vi helvetes mange taxier.

Denne teksten ble trykket i nyeste utgave av tidsskriftet argument. Den er basert på et blogginnlegg jeg skrev mens jeg var på reportasjereise i Sør-Afrika.

Tomorrow is Moose Cap Friday!

In the photo on the right, runway model Patricia van der Vliet demonstrates the Sacred Moose Cap Greeting behind the scenes at the Anna Sui Fall Ready-to-Wear show 2010. I see this as proof that Moose Cap is now high fashion.

From Vogue to my own little magazine: The latest issue of argument, where I've been an editor for the past year, was released just a few days ago. And there is a girl with Moose antlers on the cover.

Believe it or not, this was not my decision. Our cover illustration is artwork by Linda Soh Trengereid. You can see more of her Moose Cap art here.

But what is Moose Cap? It is a sacred tradition that began in the 1200s in the woods of Rondane. Or in the Oslo pub Café Sara one summer night back in 2008. Since then, every third Friday of the month is Moose Cap Friday.

In this interview my friends and I explain Moose Cap to the magazine The Monthly Moose. They have no affiliation with Moose Cap Friday, but since the name was so similar, they decided they needed to do a story about us.

We celebrate with Moose Cap food (Moose meat obviously, but also Moose-shaped pasta), Moose Cap t-shirts (tm), politically incorrect jokes, and well, parties. And somehow, thanks to Moose Cap Magic even the founders of this tradition do not always understand, strange and exciting things tend to happen on Moose Cap Fridays.

Although wearing a t-shirt or Moose Cap is strongly encouraged, the most important thing is to honor the Moose, honor your friends and celebrate.

Oh, and you should join the Facebook group of course.

P. S. Moose Cap Magic means you will never be hungover the day after Moose Cap Friday. Seriously. Enjoy.

Omtrent det tenkte jeg da jeg leste Bjørn Vassnes' kronikk "En annen type tenker" i Aftenposten i helgen. Vassnes skriver at mens såkalt "tradisjonelle intellektuelle" baserte seg på filosofi uten empiri, er dagens nye intellektuelle faktabaserte og gjerne tverrfaglige:

"[Vi trenger] fremdeles mennesker som kan tenke og uttrykke seg med mot og kunnskap (som regel mangler det éne). Finnes det slike i dag? Kanskje. Men for å se dem, må de klassiske humanistene glemme sin angst for vitenskap og teknologi. De må være villige til å se over kløften mellom de «to kulturer» - mellom litterater og humanister på den ene siden – og naturvitere på den andre."

Teknologer er også tenkere. Denne kronikken satte ord på noe jeg har kjent på lenge. "Kjent på", mer enn "tenkt på", faktisk: Et vagt ubehag som følge av at jeg merker konflikten mellom de to kulturer i praksis.

På videregående gikk jeg i en realfagsklasse hvor noen av de beste studentene oppriktig mente at de automatisk var mindre kreative fordi de var matematikere. Det var noe av det første jeg blogget om. Så begynte jeg på Universitetet i Oslo og befant meg plutselig på motsatt side av en konflikt jeg ikke hadde ord for.

Hva slags utdannelse har jeg egentlig? Jeg har blogget om Internasjonale Studier: del 1 og del 2

De to kulturer var pensum på Blindern, men de var også kjempetydelige utenfor lesesalen: De sosiale skillene mellom studenter på de ulike fakultetene. Historieprofessorer som lo hånlig av at statsvitere og samfunnsøkonomer lager modeller og kaller det å tenke. Humoristiske, men sanne studentavisartikler om image-problemene til studentene på matematiske og naturvitenskapelige fag. De tomme og uinteresserte ansiktsuttrykkene jeg fikk som svar da jeg sa at jeg ville skrive bacheloroppgave om internett innenfor det samfunnsvitenskapelige faget Internasjonale Studier.

Jeg vet ikke om det er et resultat av hvem jeg nå velger å omgåes, eller om vi faktisk generelt kan se tegn til endring etter hvert som "sosiale medier" og fildeling har blitt noe "alle" snakker om. Men jeg gleder meg over at så mange jeg treffer på Girl Geek Dinners er litteraturvitere eller designere, og likevel definerer seg selv som teknologi-interesserte. Det tyder på at det i hvert fall er noen som ikke ser noen motsetning mellom kreativ og teknisk.

Les også:

• Jeg vil ta master i verdensvitenskap!
• Klima, konflikt, kapital - og tverrfaglighet
• An education for globalists?

Så som et svar til de som sier: "Jeg leter etter din byline på E24", her er noen av sommerens saker, fordelt på det som tydeligvis ble mine tre kjerneområder. Langt fra en fullstendig liste over sommeren, men nok. (Agurktid, du liksom. Det er alltid noe som skjer.)

Og til slutt en nyhet: Jeg fortsetter i E24 på fulltid utover høsten. Så heldig er jeg.

Illustrasjon: Opplever du agurktid, tilsett gin. Fotograf: Kenn Wilson CC

2. "Your job is to run around experiencing interesting things and then to tell us about what you learned in a way that makes it extra interesting." (That's how a friend described my job after I suggested we talk about his life for once.)

3. It's amazing how much you can learn just by asking people to tell you. It's unbelievable what you can experience just by asking if you can watch.

4. Journalism is academic research, only efficient.

5. I can be a total nerd about new topics every day.

6. My journalism teachers at Oslo University College told me it's the best profession in the world.

7. Being short and shy can make my job easier. To quote Joan Didion: "My only advantage as a reporter is that I am so temperamentally unobtrusive, and so neurotically inarticulate that people tend to forget that my presence runs counter to their best interests."

8. "Research", is a great all-purpose excuse for many slightly suspicious activities.

9. "It is just pure, unadulterated therapy. You can never get away from that therapy if it's what you need to stay sane." - Daniel M. Harrison

A work in constant progress, written as an ever-changing answer to Daniel M. Harrison.

(Når du har fullført testen over og lest bloggposten under, les dette. Det er en samling sitater fra folk som tenker virkelig smarte ting om iPad.)

Jeg hadde en liten diskusjon med @decibyte, @astronewth og @villahoien i dag om hvorfor journalister skriver så uendelig mye om Apple. Samtidig diskuterte resten av E24-redaksjonen seg i mellom om vi kanskje burde publisere litt færre iSaker.

Vi liker å si at vi skriver "tech news", men det er "brand news", for å stjele et poeng fra @villahoien. Brand news er forsåvidt et helt greit stoffområde for næringslivsjournalister, men at jeg kan sitere aksjekursen til Apple fra Reuters betyr ikke at jeg vet hvordan en iPhone egentlig virker.

De virkelig teknologiinteresserte menneskene jeg kjenner er uansett ikke spesielt glade i Apple-produkter. Sier jeg nettopp det til en Mac-brukende venn, blir de sinte på meg. Jeg har opplevd at noen ble lei seg og gikk sin vei, med kommentaren "Jeg sier ikke stygge ting om din datamaskin."

Og der er vi ved sakens kjerne: Vi skriver om Apple, fordi dere bryr dere så veldig. Fordi "alle" klikker på en sak hvis det er Apple, iPhone eller iPad i tittelen. Fordi hvis jeg blogger om Apple, får jeg flere følgere på Twitter.

De fire mest-leste sakene på E24 i kveld handler om iPhone 4.

Illustrasjon: Handholio CC-BY-SA, via Netthoder, bloggen til NONA (Norwegian Online News Organization)

Les også

• Eplesett! Reaksjoner på iTingen
• Eplesensur
• LES DENNE BLOGGPOSTEN! Hvordan klikkhoreri fungerer

And then I'll tell you why I wanted you to do so...

I just started subscribing to the Monday Note, a weekly e-mail newsletter about media and tech business. The first note in my inbox was about me. Or at least people like me, the "digital natives" between 18 and 24 who have more or less grown up online.

A French survey presents our habits. One of the key findings is that we are "constant gamers", modeling our real-life interactions on computer games. We don't trust brands, and see them as the enemy to defeat as we use all available tools to find the best deals online. Some brands, including Apple of course, "have gained access to a unique status of blind trustfulness", but overall we have little respect for authority.

“It mainly results from a generation gap in which management is still in the hands of people who don’t have a clue on how Digital Natives think”, says Edouard Le Marechal, who engineered the survey.

If he means "management is still in the hands of people who rely on surveys to understand how people in their early twenties work", then he is certainly correct.

Here are a few more interesting descriptions of my age group, quoted from Frédéric Filloux, who writes The Monday Note:

• The Digital Native has a problem with authority, but he respects competence.
• Even if they harbor little hope of doing better than their parents, they don’t see themselves as unhappy.
• The Digital Native does not rely on a single group but on several, each with a different degree of trust. The three concentric circles are : close friends and family as the core, a group of 20 to 30 pals whom they trust, and the “Facebook friends” of 200 or so, which acts as an echo chamber.
• The group (...) will organize the importance, the hierarchy of news elements, it will set the news cycle’s pace.
• Wikipedia: because it is crowd-powered and carries an image of neutrality, it is embraced as trustworthy.

This isn't a survey I would focus on too much - it's just about a hundred or so French kids - but I can identify with the findings I've quoted above. I know many of my friends don't trust "the media", by which they mean major newspapers, but look to Facebook and Wikipedia for information and news about what's really going on. I would switch "Facebook friends of 200 or so" to "Twitter feeds of 600 or so" as my third level group, but I appreciate that someone is finally acknowledging that (duh!) we do know the difference between best friends and friends on Facebook.

• For Norwegian readers, a related post: Generasjon Facebook - endelig en bok om meg

Image via nongenderous

"Hooray, he's kicked the ball. Now the ball's over there. That man has it now. That's an interesting development. Maybe he'll kick the ball. He has indeed, and apparently that deserves a round of applause."

Har du fulgt bloggen eller meg en stund, vet du sikkert at jeg ikke kan eller bryr meg noe særlig om sport. Under vinter-OL i 2006 etterlyste jeg en forklaring på sportshysteriet. En mulig forklaring på skrikende - eller, i Sør-Afrikas tilfelle, tutende - tilskuere, er ifølge Eirik Newth:

"(...)at sport (ikke minst lagsport) er et substitutt for krig, og ut fra det perspektivet gir det absolutt mening at sport får større oppmerksomhet enn f.eks. dans. Idrettsutøverne blir soldater på en ublodig slagmark, og engasjementet for dem som kjemper på vegne av fellesskapet blir deretter.

Men i motsetning til ekte kriger, er seire og nederlag i idretten binære: man vinner eller man taper. Om reglene i de ulike idrettene er komplekse (som offsideregelen i i fotball eller alt som skjer i amerikansk baseball ;) er sluttresultatet så enkelt at alle og enhver kan forstå det. Dermed blir idrettens mål og resultater lette å samle seg om: en idrettsstjerne er utvetydig en som oppnår gode resultater i de store konkurransene. En forfatter, forsker eller danser kan regnes som ledende på sitt felt, men likevel være totalt ukjent utenfor en engere krets.

Denne modellen forklarer også hvordan idretten blir et samlende nasjonalt symbol."

I TIME Magazine har Tony Karon tatt konsekvensen av denne nerdete forklaringen, analysert spansk og nederlandsk historie og vurdert hvem man burde holdt med om finalekampen faktisk var en krig.

Bilde fra The IT Crowd, via nongenderous.

No, I don't see the point of a special selection of business and finance news stories specifically for girls. I checked out the women's section of this site, and it made me feel insulted. I don't go to a business/finance news site for fashion tips. Not when it's Fall couture season at style.com. And if a woman is interesting enough to be interviewed by a newspaper, men and women should be reading about her.

Trying to sell me media for women sends me the message that all the other media is for men. So since I'm a girl, I can play around in the women's section of business journalism, reading about hairdressers, sushi restaurants and cosmetics companies. That way, the men can be left alone with their technology, stock markets and of course any stories about men making lots of money. No woman would ever want to read about that.

This doesn't make me feel special. I just feel left out.

I enjoy looking through Vogue, because they write about fashion. Not "stuff women are supposed to like", but fashion, for those who like that. I'll also read The Frisky occasionally. It's a blog marketed toward women, but they have a loyal following of male readers who give their perspectives in the comments, and the writers actively encourage men and women to join the discussion.

Despite claiming otherwise, many for-profit websites written specifically for women, are actually just like traditional women's magazines, writes Emily Gould for Slate:

"Glossies make money by exploiting women's insecurities. The editorial content creates ego-wounds ("Do you smell bad? Why isn't he into you?") that advertisers handily salve by offering up makeup and scented tampons. (...) Instead of mimicking the old directly anxiety-making model—for example, by posting weight-loss tips and photos of impossibly thin models like a traditional women's magazine—Jezebel and the Slate and Salon "lady-blogs" post a critique of a rail-thin model's physique, explaining how her attractiveness hurts women. The end result is the same as the old formula—women's insecurities sell ads."

This just reminds me why I don't want to read anything that's "for women" at all. If no man wants to read it, how can it possibly be good enough for me?

When HegnarOnline quoted a story I wrote today, it was on the boys' front page. Hmmm...

Image: PostSecret

Related posts:

• Feminism?
• Not quite magazines

"Books are special objects, carriers of culture, not to be thrown away lightly. Destruction of books is often taboo, as if they have a spirit. They are not like other commodities: They should be given, not just sold."

Hardly the right sentences for me to be repeating over and over in my head when I should be thinking about letting go of my books.

So I fantasize about libraries. So does @nongenderous apparently. Her tumblr is full of library pictures. Read/dream on...

It's Independence Day! I don't have any 4th of July traditions that can be transferred to Norway (I doubt there will fireworks or lobster today), but I might buy myself some Ben&Jerry's.

Suggested soundtrack: Scarlet's Walk, Tori Amos' album about America. According to Neil Gaiman: "The CD's about America -- it's a story that's also a journey, that begins in LA and crosses the country, slowly heading east." It's on Spotify. This is also the album with one of Tori Amos' most well-known songs, A Sorta Fairytale, with a weird and wonderful music video.

Suggested reading:

• In an alternate universe, I'm American, in which I wonder what would have happened if I never moved to Norway.
• Reasons I love America - I agree with pretty much everything in this post, from the blog Yes and Yes.
• To Kill A Mockingbird, one of my favorite books, or Malcolm Gladwell's New Yorker essay about it.

Odd as it may sound, the way to grab people's attention online might be to simply level with them. – Barbara Kiviat, journalist i TIME Magazine

Teorier journalister forholder seg til, er ofte resultatet av mange menneskers samlede erfaring med praktisk journalistikk over flere år. Sigurd Allern skriver i Nyhetsverdier – om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser at kriteriene for gode nyheter og riktige måter å skrive om dem «sitter i veggene» i redaksjonen. Det finnes uskrevne regler for hvordan journalister skal skrive, og mange av de uskrevne reglene er etter hvert blitt skrevet, for eksempel i journaliststudenters pensumbøker.

De fleste av reglene er imidlertid basert på papirjournalistikk. Ifølge Chris Patersons innledning til boken Making Online News – The ethnography of media production har undervisning i nettjournalistikk vært en utfordring verden over, fordi journaliststudenters lærere mangler erfaring fra denne relativt nye måten å drive journalistikk på. Nettredaktører har også uttrykt bekymring for at de «utforsker internett uten kart.»

Høsten og vinteren 2009 utførte jeg derfor «feltarbeid og semi-strukturerte kvalitative intervjuer» i tre norske nettavisredaksjoner. Det vil si at jeg besøkte Aftenposten.no, Dagsavisen.no og VGNett og snakket med journalister og deskere om hvordan de skriver forsidetitler og forsideingresser og hvordan de velger forsidebilder. Resultatet var en fordypningsoppgave i journalistikk, en kronikk i argument og en langt bedre forståelse av hvordan man skal være nettjournalist.

Nedenfor kan du lese mer om hva jeg fant ut.

– Bidragsyterne til nyhetsflyten på nett er eksisterende papiravisredaksjoner. Det er få rene nettavisredaksjoner, og de går ikke godt. Slik vil det forbli i lang tid fremover, mye lenger enn mange tror.

Det sa Harald Solberg, direktør i Dagsavisen, da han ble intervjuet av Minerva i mai. Solberg uttrykket flere ganger i intervjuet at det er papiravisene som produserer nyhetene og er mest kreative. Han mener derfor at papiravisene fortjener fortsatt pressestøtte, og at de (til tross for sin fantastiske evne til innovasjon) trenger den for å overleve.

Det stemmer at mange nettaviser i dag er rene kopier av papiravisen i samme mediehus. Ifølge Nettavisundersøkelsen er selv journalister misfornøyde med sine egne avisers nettutgaver. Diskusjonen om hvorvidt nettaviser i dag representerer et verdifullt bidrag til samfunnsdebatten, er imidlertid en diskusjon om høna og egget. Blir nettaviser nedprioritert til fordel for papiraviser fordi de er dårlige eller er de dårlige fordi de blir nedprioritert?

– Pressestøtten favoriserer trykte aviser som viktigere enn andre medier, og har virket konkurransevridende, sa Even Trygve Hansen, administrerende direktør i Den Norske Fagpresses Forening, på en høring med Mediestøtteutvalget.

Utvalget skal nå evaluere dagens pressestøtte og legge frem forslag til en ny mediestøtte innen 1. januar 2011. Endringen fra “pressestøtte” til “mediestøtte” er ikke tilfeldig, men dreier seg om debatten om eventuell støtte til nettaviser.

– Vi kan ikke legge om ordningen nå fordi samfunnet blir annerledes om 20 år, sa Solberg på spørsmål om statlig støtte burde brukes for å øke kreativiteten på nettet.

Jeg er journalist i en av Norges få rene nettredaksjoner, E24; Solberg er direktør for den avisen som mottar mest støtte i dag. Ingen av oss kan vurdere pressestøtten helt objektivt. Men etter mitt syn er det ikke nødvendig å vente 20 år før vi gjør drastiske endringer. Verden er allerede blitt annerledes.

Les resten av artikkelen i Minerva.