According to Julie

October 01, 2007

Living Locally, Working Globally

Link to my bachelor thesis on offshoring and labor migration from India.

See also:

• I need the answers to two really big questions
• Update on the bachelor thesis situation, Part 1
• Update on the bachelor thesis situation, Part 2

Posted by Julie at 04:36 PM | Comments (0) | TrackBack

September 14, 2007

Dobbeltnerding

Internasjonal politikk og podcasting i samme link! Utviklingsminister Erik Solheim og tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan har lagt ut podcast. Dette blir første del av en serie der Solheim tar ukentlige telefonsamtaler om aktuelle temaer. Og det er mulig å abonnere.

Posted by Julie at 04:51 PM | Comments (0) | TrackBack

September 08, 2007

Legeslang igjen?

Som et apropos til diskusjonen om legeslang fra noen måneder tilbake: Fredskorpsets utvekslingsprogram for helsepersonell skaper tydeligvis ikke brain drain fra utviklingsland. 

Solheim sier likevel at det internasjonale samfunnet må "få på plass regler som hindrer tapping av helsepersonell fra utviklingsland". Jeg er litt spent på hva disse reglene skal være - forhåpentligvis er det ikke snakk om å bare hindre flinke folk i å flytte på seg. Å nekte talentfulle mennesker å reise til land som vil ha dem, land der de kan leve bedre liv, bruke sin utdannelse og tjene penger, virker for meg grunnleggende galt, selv hvis det skulle ha positive konsekvenser for verden som helhet. Samtidig er det tragisk at helsepersonell "flykter" fra der de trengs mest. Det er imidlertid ikke alle tragedier vi kan forby. Å nekte noen å stemme med føttene, behandler bare et symptom på et langt større problem. "Studier viser at mange helsearbeidere fra utviklingsland selv ønsker å bli værende og arbeide i egne land, dersom forholdene og framtidsmulighetene hadde vært bedre," som det står i artikkelen fra Utenriksdepartementet. Og erfaringer fra utlandet kan bedre lands fremtidsmuligheter betraktelig.

Posted by Julie at 11:23 PM | Comments (0) | TrackBack

August 09, 2007

Someone give me a reason to stay

Norwegians are simply not rich, thinking in Norway is frowned apon, and the authorities do cruel things. I want to believe that there are good reasons for this, but I'm losing faith.

I was born here, but I don't think in Norwegian. Almost everything I say these days is the translated version of what I'm really thinking. After ten days in Massachusetts, I've started to wonder why I didn't just stay in that place where people say "Excuse me" when they step on your shoes, where bookstores are open until 11 PM, where coffee ice cream actually gives you a buzz and where the local radio station features more relevant and thought-provoking debates than national tv in Norway.

Remind me why I live here...?

Posted by Julie at 01:57 PM | Comments (6) | TrackBack

Yet another reason not to like the current American president.

(What a good post... shoes and politics at once! If only it were good shoes combined with good politics... )

Posted by Julie at 01:00 AM | Comments (0) | TrackBack

August 06, 2007

Apropos Amerika

Apropos kritikk av Amerika, takk til Per Ivar for tipset om denne artikkelen av Thorbjørn Jagland.

Posted by Julie at 04:04 PM | Comments (0) | TrackBack

August 05, 2007

Hirsi Ali: "You grew up in freedom, and you can spit on freedom"

Interview with Ayaan Hirsi Ali in which she says:

"I don't find myself in the same luxury as you. You grew up in freedom, and you can spit on freedom, because you don't know what it is not to have freedom. I haven't. I know there are many things wrong with America, and I know that there are many things wrong with Americans, but I still believe it's the best nation in the world."

Bruce Bawer writes of the interviewer, Avi Lewis: "In place of a mind he seems to have a write-protected file of received leftist opinions." I agree with Bawer when he writes that Lewis is an example of people who "don't get it and don't want to". The US (or "Western society" in general) has plenty of problems. It's easier to get ahead if you're rich and connected, McDonald's will not make you a healthy person, guns kill and endless shopping does not bring lasting happiness. Yet it is one thing to criticize each of these problems individually and another to see them as a sign that everything the West stands for is a mistake - to think that a society is evil if it is not perfect. When something does not work perfectly, it may still be the best possible solution at the time. Liberal democracy is, as Churchill said, the best solution we've come up with so far, and the US has been relatively good at it.

From Bruce Bawer's blog (copied here because there is no stable link to the post):

July 23, 2007 (8:00 P.M., CEST): This interview with Ayaan Hirsi by some Canadian TV guy named Avi Lewis is an instant classic. In a few brief questions he manages to sum up the entire mindset of those who just don't get it – and don't want to. She answers each question articulately, definitively, knowledgeably. Yet none of it seems to get through. It's as if he's not programmed to process sense. To think. In place of a mind he seems to have a write-protected file of received leftist opinions. The obnoxiousness with which this lightweight PC mouthpiece sneers at the hard-won wisdom of one of the truly great individuals of our time is breathtaking.

Posted by Julie at 11:15 PM | Comments (0) | TrackBack

May 19, 2007

Uforståelig om legeslang3

Et svar til Sverre Danbolts kommentar til min kommentar på hans kronikk.

Målet med kommentaren min var ikke å overbevise noen om at du tok feil, men å påpeke at du hadde formulert deg uklart. Derfor er det så bra at du fant kommentaren, slik at du kan utdype hva du mener om dette. 

At det går an å stjele mennesker er irrelevant da det ikke er det det er snakk om i denne sammenhengen.

Jeg leste eksempelet om vestgoterne som et eksempel på hva som skjedde da det var fri, ufiltrert migrasjon, og i det tilfellet var det ikke spesielt heldig for Roma, som altså tillot ufiltrert immigrasjon.

At migrasjon ikke er fri hvis det er en positiv sammenheng mellom utdannelse og sannsynlighet for å emigrere er merkelig. For det er mer sannsynlig at de med høy utdannelse snakker fremmede språk, har kjennskap til fremmede kulturer, har økonomiske ressurser nok til å foreta reisen og ikke minst får jobb når de kommer frem. Disse faktorene har ingenting med immigrasjonspolitikk å gjøre, og bør altså gjøre seg gjeldende selv om alle stater tillater fullstendig fri flyt av mennesker over grensene.

Om flytting av høyt utdannede mennesker fra et land er uheldig eller helt greit i det lange løp kommer an på veldig mange faktorer, men jeg er fullstendig klar over at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Som du selv sier, det er ikke riktig å nekte disse menneskene å flytte. Vi kan eventuelt stenge grensene og gjøre det umulig for dem å finne et nytt land å flytte til, men det har vi ingen interesse av hvis vi trenger deres arbeidskraft. Selv om en stat har betalt for en innbyggers utdannelse (noe som slettes ikke er gitt), har de ingen rett på denne personens talent (noe jeg tror vi er helt enige om). Men det er ikke så enkelt som at kyniske legestudenter tar utdannelsen der det er billigst og jobber der det er høyest lønn å få.

Hvis det ikke spiller noen rolle om migrasjon er lystflytting eller fattigdomsforårsaket, reagerer jeg på at du forklarer disse begrepene i kronikken - spesielt siden det spiller en rolle om migrasjon er strukturell selv om du ikke forklarer dette begrepet. Ordene jeg reagerte på var panegyrisk, interpellasjon og strukturell. Jeg hadde hørt alle før, men stusset over at de var brukt i samme lange setning. De to første fant jeg raskt definisjoner på, men strukturell er verre. Ordbokmessig betyr det vel noe sånt som "noe som har med struktur, eller oppbyggingen av samfunnet å gjøre" - en definisjon som ikke gjør ting mye klarere. Hvis du bare mente bakenforliggende, ville du vel skrevet bakenforliggende? Hvis du mener at for eksempel forskjeller i inntektsnivå er strukturelle årsaker, hva skal vi i så fall gjøre med det?

Det er ikke alltid man trenger presise definisjoner på ting. I en kronikk som handler om at alle snakker om x og at man heller bør snakke om y, må man imidlertid starte debatten med å forklare hva y er. Og det er det jeg trekker ut av kronikken din: at alle er opptatt av rekruttering, og at man heller bør debattere de strukturelle årsakene til kunnskapsmigrasjon fra fattige til rike land.

Du skriver at det blir for omfattende å definere strukturelle årsaker i en kronikk som handler om noe annet, men kronikken din handler om strukturelle årsaker - gjør den ikke?

Kommentarfeltet handler i hvert fall om strukturelle årsaker og har ingen øvre grense på antall ord. Værsågod.

Posted by Julie at 08:53 PM | Comments (2) | TrackBack

May 18, 2007

Uforståelig om legeslang2

Etter at jeg skrev en kommentar til Sverre Danbolts kronikk, skrev han en kommentar til min kommentar. Den skal jeg svare på i kveld når jeg er ferdig med å jobbe for dagen. I mellomtiden legger jeg kommentaren hans her, for de som ikke leser kommentarfeltet.

Posted by Julie at 03:07 PM | Comments (2) | TrackBack

May 14, 2007

Uforståelig om legeslang

Jeg har sagt at jeg skal fortelle hva jeg skriver bacheloroppgave om, men jeg har vært så opptatt med å faktisk skrive den at jeg ikke har gjort det. Jeg kan avsløre såpass at jeg skriver om internasjonal migrasjon av folk med høyere utdannelse, med India som case. (Så brain drain, brain gain og offshoring er stikkord.)

Det er alltid hyggelig å finne ut at noe man holder på med faglig er aktuelt i nyhetene. Og jeg ville sikkert hatt glede av Sverre Andreas Danbolts kronikk om migrasjon av helsepersonell til Norge - hvis jeg hadde forstått et kvidder av den.

Jeg vurderte å skrive en tekst som forklarte på hvilke punkter jeg mener Danbolt tar feil (hvis jeg har forstått ham riktig). Men vent litt, det holder jeg allerede på med, og den skal leveres 21. mai og gi meg 10 studiepoeng. Så derfor kommer jeg bare med noen kommentarer:

1. Jeg ble lettet da Danbolt nesten en fjerdedel ut i teksten innrømmet at metaforen epleslang ikke var helt dekkende, siden migranter i motsetning til epler har fri vilje og ikke lar seg stjele.
2. Setningen Ingen av de ti representantene som tok ordet i debatten, benyttet muligheten til å komme inn på de bakenforliggende strukturelle årsakene til helsepersonellkrisen, og interpellasjonen endte opp som en panegyrisk forherligelse av en vidunderlig norsk bistandspolitisk enighet om det forkastelige ved organisert rekruttering trenger vel egentlig ingen kommentar. At jeg hadde problemer med å forstå tre av begrepene, gjør meg litt i tvil. Jeg vil ikke argumentere for at man skal forenkle språket i media, men er det tre ord i en periode som er uforståelige for en som studerer nettopp det teksten handler om, er det nok en del som går over hodet på den egentlige målgruppen. Dessuten (selv om jeg nettopp brøt min egen regel): punktum er en fin ting.
3. Et av begrepene jeg stusset over i forrige punkt var "strukturelle". Jeg vet sånn ca. hva som menes med det, men jeg greier ikke helt å komme med en definisjon. Jeg la merke til at Danbolt benyttet anledningen til å komme inn på strukturelle årsaker til migrasjon, men han forklarte ikke hva han la i begrepet.
4. Det er ingen god idé å påpeke at rike land stenger "uønskede" innvandrere ute, for så å bruke tiden da vestgoterne strømmet inn over det europeiske kontinentet og plyndret Roma på 400-tallet som eksempel på de gode gamle dager da migrasjonen var fri.
5. Det virker som om hovedbudskapene her er:
1. Hvis det er lettere å flytte til utlandet hvis du har høy utdannelse enn hvis du ikke har det, finnes ikke fri migrasjon.
2. Hvis vi forbyr rekruttering av utlendinger med høy utdannelse, finnes fri migrasjon igjen. Altså mer forbud = mer frihet.
   
3. Migrasjon kan virke utjevnende, men ikke hvis mennesker forsøker å flytte fordi de er fanget i en strukturell fattigdomsfelle skapt av globale økonomiske, juridiske og sosiale strukturer. Der var det begrepet igjen. Det er altså årsaken, ikke konsekvensen av migrasjonen som avgjør om den er utjevnende eller ikke.
   
6. Jeg tror argumentet kan oppsummeres slik: Migrasjon er utjevnende (altså bra) hvis mennesker reiser fra områder med få ressurser delt på mange mennesker, til steder med mange ressurser delt på få mennesker. Men nåde den som tar ressurser med seg, i form av hjernekraft. Jeg trodde talentet var eid av enkeltmennesket, men jeg tok visst feil. Det tilhører staten man bor i, og Vesten vil stjele det. Tror jeg. Men det er ikke godt å si om det var det Danbolt mente.
   

Posted by Julie at 10:52 PM | Comments (5) | TrackBack

May 13, 2007

Alejandro Bendaña 2

In 1987, P.J. O'Rourke met Alajandro Bendaña and wrote this:

We met our first Sandinista that same night, General Secretary of the Foreign Ministry Alejandro Bendaña, who mentioned that he'd rather be out dancing at the street festivals (which I saw no sign of) and said he assumed we would, too. Tsk. Tsk. There but for lack of international understanding ... Bendaña oozed self-confident charm. His clothes were nattily rumpled, he bummed cigarettes and, having gone to Harvard, he spoke better English than we did. He was full of enthusiasm for the Central American Peace Pact, the Arias Accord. Bendaña vowed Nicaragua would comply - unilaterally if need be - with all the Accord's requirements, though he had to look in his briefcase to see just what those requirements were.

In a fit of bonhomie, Bendaña then hinted the government would soon allow the one opposition newspaper, La Prensa, to publish again, permit the Catholic radio station to resume broadcasting, free some political prisoners and announce a partial cease-fire with the contras. 

"The revolutionary process," said Bendaña with real heat, "does not require having a newspaper shut down, does not require having a radio station shut down, does not require eliminating political parties. Those measures go against the grain of the revolution!" By the look of the faces on the faces of the StaffDel members, I'd say it had occurred to them that Bendaña worked for a revolution that didn't require those things but had done them anyway. The aides had some major questions, which Bendaña parried like an amused and slightly absent-minded Northwestern football coach defending his team's record against Michigan and Ohio State.

In 2006, I met Alejandro Bendaña. He hadn't changed much.

Posted by Julie at 06:01 PM | Comments (0) | TrackBack

March 29, 2007

Principles vs. practice

Interesting article about small private schools for the very poor in Hyderabad, India, and James Tooley, who has researched them. Quotes:

"The reason you haven’t heard of James Tooley is that his work is something of an embarrassment to the official aid and development industry. He has demonstrated something that many development professionals would rather not know—and would prefer that you not know, either. (...) The consensus on economic development—specifically, on the role of the state in promoting growth—cycles to and fro. At the moment, orthodox thinking embraces a leading role for the market in most areas of economic life. But in most developing countries, as in many rich ones (including the United States), schooling is widely regarded as quite another matter. Children’s education is higher than commerce. These realms must not be allowed to mix. Many development and education officials wish to enshrine free education as a universal human right. Education, in other words, is too important to be left to the market. (...) Tooley has been publishing his research in education journals but has also written for libertarian and conservative think tanks. Unfortunately, these associations have pushed him further outside the development mainstream."

A friend of mine who did a year or so of Developmental Studies before starting law school, complained that his classmates picked on him for reading The Economist and suggesting that "maybe it is possible to say something positive about the US". He told me that Developmental Studies drew two conclusions: 1. The world is in deep trouble. 2. American capitalism is behind this trouble. Now, (I hope) that was an exaggeration. But the main conclusion of my International Economics class was "free trade is the answer"; a conclusion that didn't go down that well if some of my more left-leaning classmates. We all know that one should try to keep one's own political ideals separate from serious research, but it's easier said than done. If everyone at Developmental Studies votes for the same party, and everyone at Economics votes for another party, we'll have a problem after these people graduate.

I was hoping that these thoughts were just speculations, and that people grow up and learn that the world is not black and white. Hopefully, they do. But apparently, even grown-ups argue about political principles when they should be concerned with what really works in the real world.

Posted by Julie at 02:04 PM | Comments (0) | TrackBack

March 14, 2007

Blogging fra Egypt

Tora, som jeg studerer sammen med og som for tiden tar et semester i Egypt, har skrevet en tankevekkende liten kommentar om politisk blogging og ytringsfrihet. (Fra Internasjonalen, en fellesblogg for flere av medstudentene mine.)

Posted by Julie at 02:31 PM | Comments (0) | TrackBack

February 21, 2007

Politikk

Jeg studerer politikk. Men jeg er ikke politisk aktiv ut fra mange andres målestokk: Jeg er ikke medlem av et politisk parti, jeg har vel kanskje vært med to demonstrasjoner i hele mitt liv, og den ene gangen jeg stemte, bestemte jeg meg for hvilket parti jeg skulle stemme på da jeg allerede var inne, ikke bare i valglokalet, men i selve avlukket.

Hvorfor?

Det kan være fordi jeg først og fremst er interessert i internasjonal eller overnasjonal politikk, som får mindre dekning i media og som det ikke stemmes over og debatteres over i samme grad som innenrikspolitikk. Eller det kan være fordi det å være "politisk aktiv" fører med seg så mye annet tull at jeg ikke orker.

Alt for ofte føler jeg at jeg tvinges til å gruppere meningene mine, at hvis jeg har mening A må jeg  nødvendigvis ha mening B, og det bare fordi det er vanlig at mennesker som mener A også mener B, ikke fordi det er en logisk sammenheng mellom de to meningene. På en debatt om blogging var det en skeptisk innleder som spurte: "Hvordan skal man vite hva disse bloggerne står for, om man ikke vet hvilken gruppe de tilhører?" Vel, men kunne jo prøve å lese det vi skriver, tenkte jeg. Det er jo nettopp det som er poenget med politisk blogging: å kunne uttrykke sin mening med en selvstendig "stemme". Det er menneskelig og fornuftig å forsøke å sortere enkeltsaker etter steriotyper, men det er like fornuftig og viktig å gi disse steriotypene fleksible grenser, og å tenke seg litt om før man plasserer nye tilfeller i utdaterte båser.

For noen måneder siden var det en som mente at han med 100% sikkerhet hadde funnet ut hva jeg stemte, uten at jeg hadde diskutert politikk med ham, ja, uten at jeg egentlig hadde snakket noe særlig med ham i det hele tatt. Det som bekymret meg, var ikke hvor rett eller feil han tok, men at han var så fullstendig sikker på at han gjettet riktig. Ikke bare viser dette en overdreven tro på steriotyper, men et etter min mening veldig feilaktig syn på politikk generelt. Demokrati kan ikke handle om å stemme bare etter det som lønner seg for deg personlig og menneskene i din gruppe. I så fall ville mindretallet alltid hatt store problemer. Man bør stemme etter det man mener er mest fornuftig generelt, men hvis alle virkelig gjør det skulle det vært helt umulig å se på noen hva de stemmer.

Med mindre måten de kler seg på og oppfører seg på er tegn som med vilje viser hva de mener. Og her er vi tilbake ved det sentrale problemet, som Saccarina beskriver veldig godt. Jeg vil ikke ha en hel politikk-pakke. Jeg vil finne ut hva jeg mener fra sak til sak.

Det ville vært langt mer praktisk å bare melde meg inn i et eller annet. Andre ville visst hva jeg stod for, jeg kunne skrevet "politisk aktiv" på cv-en, og jeg kunne få ferdigformulerte argumenter fra mer erfarne partifeller. Da ville jeg hatt mye mer å slå i bordet med under politiske diskusjoner med medlemmer av andre partier. Nå må jeg stort sett improvisere frem argumentene mine, og i mange saker vet jeg ikke hva jeg skal tro. Jeg er veldig skeptisk til å uttale: "sånn er det" hvis ikke alle fakta er kjent, siden det er fakta og ikke ideologier som er det avgjørende for mine konklusjoner. Og jeg vil gjerne bruke litt tid på å høre de ulike argumentene og veie dem mot hverandre, men da er gjerne de andre for lengst gått over til det stadiet der de enten er lykkelig enige og roper høyt om hva som må gjøres, eller helt uenige og konkurrerer om å rope høyest.

"Det er naivt å ikke ta et standpunkt", får jeg høre. Likevel er det grunnleggende i vitenskap at man skal forsøke å motbevise hypoteser for å styrke dem. Derfor, for å ha et vitenskapelig forhold til politikk, kan man gjerne ta standpunkt men man må være åpen for at dette standpunktet kan endres. I motsetning til enkelte andre, mener jeg at objektivitet er en bra ting.

Jeg husker da jeg oppdaget at jeg kunne være interessert i politikk selv om jeg stemte "vet ikke" i skolevalget. Det var fantastisk å oppdage hvor spennende disse problemstillingene egentlig var, hvis man så bort fra de dagligdagse aktivitetene til enkeltpolitikere og den selektive argumentasjonen til de berørte partene. Problemer oppstår hvis jeg ikke skal kunne bruke denne kunnskapen fordi politikk og vitenskapen om politikk regnes som to helt adskilte ting. Kanskje det er helt feil av meg å stille vitenskapelige krav til politiske synspunkter utenfor Blindern. Men at ord skal ha helt andre definisjoner innenfor vitenskap om politikk enn det de har innenfor egentlig politikk virker ikke logisk. Det kan argumenteres for at man bør forenkle politiske og ideologiske synspunkter for å gjøre det forståelig for de menneskene som kun er aktive som velgere, de menneskene som egentlig ikke er interessert i det hele tatt. (Nazistene argumenterte for dette.) Har man viktige beslutninger å ta, bør man ikke grave seg ned i teorier og vitenskapelige definisjoner bare for å gjøre det. Hvis kartet og terrenget ikke stemmer, skal man lage nye kart. Men det må ikke bli sånn at de gamle kartene studeres i detalj av statsvitenskapstudenter, nye kart utarbeides av forskere og er utdaterte innen studentene får kjøpt dem på Akademika, og ute i skogen er det viktigere å gå sammen med en gruppe med matchende turutstyr enn å egentlig tenke over hvor man går.

"I have come to the conclusion that politics are too serious a matter to be left to the politicians", sa Charles de Gaulle. Jeg vet ikke hvem han mente skulle ta seg av politikken. Men jeg håper det finnes plass til objektivitet, grundighet og vitenskapelighet... og at man kan komme til denne plassen uten å bruke år på å rope slagord man bare delvis tror på.

Opprinnelig skrevet litt etter litt, som pauseaktivitet da jeg satt alene på Blindern og leste til eksamen i Politisk Teori. 

 

Posted by Julie at 12:27 AM | Comments (2) | TrackBack

January 31, 2007

Depressing political stories

Marginal Revolution has a short list of political facts that wouldn't make good stories if they were true (which we don't know if they are, although Marginal Revolution doesn't think so). I keep coming back to the idea that scientists (including social scientists) and the media should be concerned with whether or not something is true, not whether or not we want it to be true or what the effects are if the general public believes it to be true. This is easy enough to accept in theory, but a recurring theme in (yes, you guessed it) The Blank Slate is how difficult it is to accept in practice.

Update after reading comments on MR: Ok, this is getting embarrassing. My dad is the first to comment, and he refers to The Blank Slate. And no, this is not embarrassing as in "Oh my god, my parents are reading the same thing as me, how uncool!" I'm 20, not 14. But I think we've given this book enough publicity now, and it is, sadly, time to move on. Just read it! Ok?

Posted by Julie at 10:44 PM | Comments (0) | TrackBack

January 15, 2007

Hvordan verden egentlig ser ut, del 2

Mer enn mye annet, ønsket jeg til jul at jeg kunne være her. Det fikk jeg ikke lov til. Heldigvis er foredraget til Hans Rosling på NHO-konferansen tilgjengelig for nedlasting her.

Anbefales! I hvert fall hvis du er interessert i globalisering (for eksempel hvis du går på Internasjonale Studier) og ikke har fått med deg dette. Og egentlig hvis du er interessert i fattigdom, utvikling eller hvordan det går med verden, sånn generelt. Aftenposten skrev forresten om Rosling forrige uke.

Posted by Julie at 11:45 AM | Comments (0) | TrackBack

January 14, 2007

Saddam Hussein

"Så... Saddam er hengt.."

Dette er blitt en vanlig måte å fylle en pause i en samtale på. Vi kommer stort sett ikke så mye lenger; det er vel mer sånn at den setningen er blitt en kode for: "Nei, nå må vi snakke om noe seriøst og dagsaktuelt, nok tull." Men siden sensuren har falt på Midtøstenfaget mitt, kan jeg nå bidra til denne samtalen ved å legge ut teksten jeg skrev som tretimers hjemmeeksamen en tidlig morgen i desember. 

Det er nesten litt rart at han er død, og at jeg, bare noen uker før, fikk i oppgave å skrive om hvorfor han hadde greid å beholde makten så lenge...  

Innledning

Seksdagerskrigen i 1967 svekket støtten til den daværende irakiske presidenten Abdul Rahman Aref - folk tvilte på hærens styrke, og dermed legitimiteten til militærregimene som Iraks historie hadde vært preget av. Tiden var moden for et nytt styre: Baath-partiet som etterhvert ble ledet av Saddam Hussein.

Forholdene som gjorde at Saddam Hussein kom til makten, var ikke enestående. Tvert i mot brukte han mange av de samme virkemidlene som tidligere ledere hadde brukt, og i valg av strategi for å beholde makten, fulgte han opp mange av tendensene som hadde gjort seg gjeldende i irakisk politikk under tidligere regimer.

 

Allianser, populisme og kontroll av motstandere

Tradisjonelt hadde Iraks politikk vært bygget på alliansenettverk der tilhørighet til familie, landsby og kulturell eller religiøs gruppe var vel så viktig som politisk ideologi. Dette endret seg ikke fordi militærkupp etter militærkupp innsatte nye ledere på toppen av dette systemet. Saddam Hussein lyktes i å bygge videre på disse alliansene. Ideen til Baath-partiet var å bygge patron-klientforhold med allierte som de kunne stole på, og bruke disse, ikke til å fremme abstrakte ideer om hvordan Irak burde styres, men til å fremme selve makthaverne, dvs. Hasan al-Bakr og Saddam Hussein. Baath-partiet var en forlengelse av deres personlige makt, bygget gjennom alliansenettverk de kontrollerte personlig. De Saddam Hussein ga viktige posisjoner til, hadde ofte bakgrunn fra samme provins som ham selv. De var gjerne i fjern slekt med hverandre. Saddam Hussein brukte altså det eksisterende klansnettverket sitt.

Saddam Hussein visste ikke bare hvordan han skulle bruke sine allierte, men også sine motstandere. Konfliktene mellom kurderne, sjiaene og sunniene er et gjennomgående tema i Iraks historie, der sunniene dominerte de andre to gruppene selv om de ikke var i flertall. Saddam Hussein brukte klassiske splitt-og-hersk teknikker. Han sørget for at selv om han støttet hele sjiasamfunnet økonomisk, var det noen familier og individer som fikk litt ekstra. Samtidig innsatte han enkelte kurdere og sjiamuslimer i politiske posisjoner. Slik virket styresettet mer representativt, samtidig som han dro disse utvalgte inn i patron-klient-nettverket. Dermed fikk han flere allierte og svekket solidariteten mellom potensielle motstandere. Selv om han undertrykket sjiaene og kurderne vel så mye som tidligere makthavere hadde gjort, forsøkte han å gi inntrykk av at alle irakere var et samlet folk. Under krigen med Iran fra 1980, ble det lagt vekt på at sjiamuslimene i Iran ikke var av samme kultur som sjiamuslimene i Irak – i Iran var de jo persere! Saddam Hussein hadde altså en bevisst strategi for å unngå at interne grupper allierte seg med ytre grupper, og han greide dermed å holde striden mellom fraksjonene i Irak nede.

Saddam Husseins politiske motstandere greide ikke å samle seg mot ham senere heller. Da de for eksempel dannet Iraq National Congress, en slags felles front mot Baath-partiet, i 1992, var det tydelig at de ikke greide å snakke med én stemme. Selv innenfor bevegelsen for kurdisk selvstyre, har den interne kampen mellom to politiske partier splittet opposisjonen mot Saddam Hussein. I tilfeller der motstandere i Saddam Husseins indre sirkel har konspirert mot ham, har han greid å bruke sitt kontaktnettverk til å avsløre sammensvergelsene. Spesielt har favorisering av enkelte stammesjeiker utenfor den innerste kretsen av allierte vært viktig i denne forbindelse.

Saddam Hussein har også brukt mer voldsomme virkemidler for å holde opposisjonen i sjakk – også innad i sin egen familie. Husseinfamilien har vært internt splittet og Saddam har måttet sørge for at ingen av fraksjonene i familien kunne true hans maktposisjon. I 1995 gikk det til og med rykter om at han hadde fått sine egne barnebarn drept for å holde motstandere i sin egen familie nede. Det var tydelig for alle motstanderne at hvis Saddam Hussein kunne behandle sin egen familie på denne måten, var ingen trygge.

Selv om Baath-partiet først og fremst ble brukt som redskap for å fremme enkeltindivider, var det viktig å gi inntrykk av at det var partipolitikk og politiske visjoner som ga partiet legitimitet. Ikke minst måtte man sørge for at partiet holdt sammen. I teorien var Baath-partiet sosialistisk, og sosialistisk retorikk var et viktig hjelpemiddel. Partiet satte opp kollektivbruk og innførte reformer for omfordeling av jord, men sørget i praksis for at disse endringene var til fordel for staten, makthaverne og deres allierte. Oljen var en viktig inntektskilde som ga Saddam Hussein større økonomisk frihet og dermed mulighet til å etablere velferdsordninger i Irak, blant annet gratis skolegang og sykehus, subsidier til bønder og store forbedringer i infrastruktur. Dette var mulig fordi oljeprisene hadde skutt i været pga. oljekrisen i 1973, og fordi Saddam Hussein i 1977 tok kontroll over alle aspekter ved oljepolitikken til Irak. Poenget var ikke å følge en ideologi bygget på en sterk stat og kollektivisme, men å gi staten all økonomisk makt. 

Det Irakiske Kommunispartiet (ICP) er et svært godt eksempel på Saddam Husseins strategier. Under den Kalde Krigen vekslet Saddam Hussein mellom å forfølge kommunistpartiet og å søke samarbeid med dem. Forholdet til kommunistene endret seg i takt med behovet for støtte fra Sovjetunionen. Gjennom dette vekslende forholdet til kommunistpartiet, greide Saddam Hussein å utnytte den Kalde Krigen til egen fordel, holde opposisjonen i sjakk og teste lojaliteten til de andre partimedlemmene.

Baath-partiet kom til makten gjennom to kupp. Det første avsatte den daværende presidenten og var et samarbeid med noen ikke-Baathistiske allierte. Et senere kupp ga Baathistene makten over sine allierte fra det første kuppet. Saddam Husseins overtakelse av makten over partiet – og dermed over hele Irak – var imidlertid ikke like voldelig. Det var ingen store forskjeller i politikken til han og Hasan al-Bakr, og egentlig ingen åpenbare tegn til kniving om makten. Saddam Hussein overtok gradvis flere og flere viktige posisjoner, til han i praksis spilte rollen som president. Da han var kommet så langt, brukte han virkemidler som pressekampanje mot kommunistpartiet for å teste lojaliteten til venstresiden i Baath-partiet. Han ville vite om de var lojale mot ham, eller mot sosialistiske idealer. De som ikke bestod slike prøver,  ble anklaget for å være innblandet i en sammensvergelse og straffet etter at han var blitt offisielt utropt til president. Innen han kom til makten, hadde han altså sørget for, på forhånd, at han var omringet av lojale allierte. Tidligere ledere hadde vært avhengig av støtte de ikke nødvendigvis hadde. Når man har overtatt makten gjennom kupp, må man sørge for at man ikke selv blir offer for en ny voldelig maktovertagelse. Ved å trå forsiktig og gradvis, kunne Saddam Hussein være relativt sikker på sin maktposisjon.

 

Oppsummering og avslutning

Saddam Hussein bygget sine strategier – patron-klientallianser, kontroll av motstandere og en populistisk bruk av politisk retorikk –på de politiske tradisjonene i Irak, kombinert med store oljeinntekter. Det var dette som ga ham makten, og som gjorde det mulig for ham å beholde den i 24 år.

 

Litteraturliste

Så vidt jeg har forstått, skulle vi ikke referere i denne oppgaven, pga. tidspress (og et ønske om at vi nå henter det meste av kunnskapen fra eget hode, etter å ha hatt faget i et semester). Opplysningene i denne oppgaven, finner man i:

Tripp, Charles. 2005: A History of Iraq

Tripp, Charles. 1997: ”Iraq” i The Cold War and the Middle East

Waage, Hilde Henriksen: ”Irak – innenrikspolitikken som utenrikspolitikkens primat”, forelesning på Universitetet i Oslo, høsten 2006

Posted by Julie at 08:25 PM | Comments (0) | TrackBack

December 14, 2006

Verden - et flattbrød

Tittelen er fra en kommentar jeg fikk på dette innlegget fra Espen Antonsen.

I denne artikkelen, som jeg leste for lenge siden og tilfeldigvis lagret på min Bloglines, anmeldes Friedmans The World is Flat. Artikkelen avsluttes: "Det finnes mennesker med andre mål i livet enn å åpne nettbutikk. Andre målestokker for fremskritt også. Det vet Friedman, men han har store problemer med å skjønne det, for han har en visjon. Om en flat verden."

Nå er det sant at Friedman til tider kan virke som et eksempel på "expanding a moderately original idea into 300 pages of antidotes", men jeg legger vekt på til tider i den setningen. Han har mange gode poeng og gode historier, selv om det til tider kan bli overforklarende og til tider virke som om han bare prøver å bevise at han har reist mye og opplevd masse spennende. Jeg kan imidlertid til en viss grad forstå anmelderens tanker om at den flate verden er Friedmans "visjon" som hindrer ham i å se den mer komplekse sannheten (ikke at jeg er 100% enig med anmelderen, men jeg ser poenget).

Det er imidlertid den første setningen i det avsnittet jeg fester meg ved nå, og jeg tror den setningen er årsaken til at jeg lagret dette for lenge siden. Det finnes mennesker med andre mål i livet enn å åpne nettbutikk. Faktisk tror jeg ikke det finnes mer enn noen få spesielle mennesker som har nettbutikk som livets mål i det hele tatt. Derimot tror jeg det finnes mange mennesker - svært mange - som har som mål å tjene tilstrekkelig til at de kan finansiere en viss levestandard for seg og sin familie. Blant disse tror jeg det er mange som ønsker å tjene disse pengene gjennom salg, og blant disse ønsker de fleste å nå ut til mange kunder. Derfor åpner folk nettbutikker. De åpner dem ikke fordi nettbutikk er kult eller moderne eller fordi nettbutikker flater ut verden. Nettbutikken er ikke målet; den er middelet.

Det er nettopp det som er et av Friedmans mange gode poeng i forrige bok, The Lexus and the Olive Tree: det holder ikke at bedrifter legger til en nettside som bare delvis fungerer ved siden av sin gamle ineffektive måte å produsere og selge på. Vi må bruke ny teknologi til å gjøre reelle endringer, fordi ny teknologi, spesielt internett, medfører reelle endringer i samfunnet. Internett skal ikke brukes for å vise at man kan bruke det, men fordi det virker. En nettside om deg eller din bedrift er ikke en god nettside hvis det eneste budskapet er: "Se, dette er min nettside. Legg merke til at jeg følger med i tiden og derfor har en nettside." For hvis man tenker slik, er man akkurat som tiåringer som ønsker seg nye mobiltelefoner fordi de vil ha bedre ringetoner og spill. Da betrakter man teknologien bare som leketøy, og da er det ikke rart man ser bort fra at den kan ha noen egentlig økonomisk eller politisk betydning.

Posted by Julie at 01:18 PM | Comments (0) | TrackBack

November 13, 2006

Thoughts after my first Security Council session

I wonder if real diplomats come home after maintaining international peace and security and think: "Oh crap, my basil plant died while I was sending an envoy to Iraq and now the only thing eatable in my apartment is a bag of peanuts."

I just came home from a Model United Nations (MUN) in Copenhagen, organized by DANMUN. The Security Council was called into session because of the threat to international peace and security caused by the assassination of the mayor of Kirkuk in northern Iraq. After three days in session, we condemned the PKK  (this is the official site)as a terrorist organization, sent a UN envoy to mediate the situation in Kirkuk, and finished by adding Japan to the axis of evil (just to appease the delegates from Congo after some incident at an unbelievable Chinese restaurant with free beer.)

As a delegate for the Russian Federation, I am amazed at how long I can go without sleep, coffee and food for the sake of world peace. Although real diplomats probably do not stay at hostels or travel internationally by bus, I would like to recommend both Danhostel and Lavprisekpressen. They are both excellent and wonderfully cheap. The Russian delegation shared a room with a delegate from Peru and a delegate from Congo, as well as an ever-changing "new guy" in the sixth bed. Most of these new people kept very different hours from us, mainly because they always slept, and we never did. Seriously. We stumbled in at 5AM and set our alarms for 7.

So what is a MUN? It is a game basically, but it isn't fun unless you take it seriously. The rules are: each member of the UN Security Council is represented by delegates and these delegates hold formal sessions with rules of procedure based on the real sc rules. Both in session, and in the lobby outside the session, delegates work to solve international problems while maintaining their own national interests.

The rules of procedure became habit, until the Russian delegation found ourselves speaking diplomat English to eachother outside session, even though we all speak Norwegian and two of us (not including me) also speak Russian. We were saying things like:

"Motion to eat at this vegetarian buffet restaurant I once went to."
"I rule that out of order, as we cannot find that restaurant. This delegate would also like to point out that she will veto any draft resolutions even suggesting dinner at McDonalds."
"That is very much in order. Motion to suspend search for restaurant in order to buy coffee."
"I second that motion."

I intend to continue, both this post (in order to give more information) and diplomat-speak (in order to annoy Ingvild), but not right now. I miss sleeping and drinking water. 

 

Posted by Julie at 08:57 PM | Comments (0) | TrackBack

September 29, 2006

There is no sin except stupidity

Oscar Wilde was right.

I saw "The Road to Guantanamo" on Wednesday. The movie tells the story of "the Tipton three", British guys with Pakistani backgrounds who spent two years in Guantanamo for being in the wrong place at the wrong time. In October 2001 they went to Pakistan to celebrate a wedding and crossed the border to Afghanistan on a whim - without any idea what they were going to do there, let alone how they were going to get back. When they realized that they were in the middle of a war zone and that they weren't really doing anything to help, they tried to leave Afghanistan by jumping on board a truck that seemed to be heading in the right direction. Everyone on the truck was captured and the Tipton three were eventually sent to Guantanamo. Their only crime was stupidity.

At Guantanamo, the three were suspected of being members of Al-Qaida. They were repeatedly questioned and tortured. Although the torture in itself should be enough to provoke any believer in human rights, what really gets to me is the stupidity. It might be possible to start debates over the question: "Can torture be justified if it gives us answers that save innocent people?" But in this film, it is obvious that the people who are doing the torturing don't want truthful answers. They want to hear the answers that will put them in the correct position: they want to show the rest of the world that they have captured a terrorist, so they torment their captives until they "admit" to terrorism. They even say this outright: "Everyone cracks in the end." If everyone cracks, then what they say after cracking gives you no information whatsoever. When investigating crimes, is it not common practice to check suspects' stories? In the film, the Tipton three have solid alibies (they were doing community service in Britain at the time of their alleged terrorist crimes, so their alibi is the British police). If the US really wanted the truth about the guilt of these people, that would be easy. In other words: one can have a debate about whether the US is committing international crimes, but it is obvious that they are committing stupidity.

During the US presidential elections, I wrote an essay on who I would vote for if I could. In this essay, I argued that president Bush just seemed too stupid for me - whether or not I agreed with his views didn't even have to be an issue. At the time, I felt that it was risky to argue that "I don't like him because he's so dumb" and expect to be taken seriously, but now I realize that in this case - for once - "You're stupid!" is a very valid argument.

(Norwegian readers, remember the commercials for the University of Oslo? "Statsbudsjettet er helt dust!" "Hvis det er dust, er du fucka i huet!" Well, I've been studying at this university for over a year, and I'm defending that kind of argument now!)

PS. It appears that Anna cooled down enough after seeing "The Road to Guantanamo" to write about it before me, but her thoughts are in Norwegian. 

Posted by Julie at 05:29 PM | Comments (0) | TrackBack

September 08, 2006

Joseph Nye on Soft Power

Introduction 1:
for those who wonder what I'm really studying

This is it. Well, it's not everything, obviously, but this text, adapted from Joseph Nye's speech and answers to questions at the Oslo Handelsgym yesterday, touches on so many of the things that I'm studying: realism vs. liberalism, neo-liberalism, balance of power, the clash of civilizations, global public goods, hegemonic theory, unipolarity etc. (If you understood most of that, skip to "Introduction 2".)

Joseph Nye is a legend for students of International Relations. He coined the phrase "soft power", and wrote many very influential books and articles, including Power and Interdependance: World Politics in Transition with Robert Keohane and Soft Power: The Means to Success in Global Politics You can read more about him here. I also recommend this article, which makes many of the same points as yesterday's speech, but which also clarifies the term "Wilsonian" and provides more detail on Nye's thoughts about US policy.

Students of political science memorize three definitions of power:

1. A has power over B when A can get B to do something that
a) B would not do if it were not for A
and
b) makes A better off.
2. A has power over B when A decides what A and B view as being important issues (the power of setting the agenda or "dagsordenmakt" in Norwegian).
3. A has power over B when A can get B to want to do something that
a) B would not want to do if it were not for A
and
b) makes A better off.

This last kind of power is soft power, and the first is the kind most commonly associated with hard power. Joseph Nye sees power as being military, economic or soft. The basic idea is that people's attraction toward the US is important for American power: it matters that students want to study in the US and that everyone has heard of Coca-Cola and McDonalds.

Introduction 2:
for fellow Inter-students

I was in the same room as Joseph Nye!!!

Soft Power and the Struggle Against Terrorism

It used to be that the better army won the battle, but today the better story wins.

Power is the ability to influence. You can influence people in three ways: You can force them with sticks, or pay them with carrots, but if you can make someone want to do what you want, you can save a lot of sticks and carrots. Soft power is having the ability to make people want to do what you want them to do.

There are three sources of soft power: culture, values and policy. President Roosevelt’s four freedoms for example, were a source of soft power for the US. When students protesting in Tiananmen Square formed the shape of the Statue of Liberty, this was proof of American soft power. Even in Iran today, people want to own Hollywood videos.

What is American culture? Everything from Hollywood in the west to Harvard in the east. This may be attractive to people, or it may be repulsive. Take Hollywood films for example: to conservative Muslims, Hollywood films portraying women wearing bikinis and getting divorced are repulsive. But to many others the same Hollywood movies are attractive because they show women making their own choices. When aspects of American culture are attractive, they are a source of soft power for the US.

What are American values? Liberty, openness, opportunity, a dynamic society where anybody can do anything, where it is possible to reinvent yourself. Losing that openness would a great loss.

When I wrote Soft Power I used Norway as an example. Norway is a small country that is taken more seriously because of its policies, policies like supporting overseas development and being a peacemaker.

During the Cold War there were exchange programs for students between the two superpowers. Americans were afraid that the Soviet students would be spies and steal American technological secrets, but there were nevertheless 50 Soviet students in the US and 50 American students in the USSR in the year 1958. After being influenced by what he called “American pluralism”, one of the Soviet students became a right-hand man for Gorbachev and was important in developing the policies of glasnost and perestroika. Another student, who really was a KGB spy sent to steal secrets, later became a general and wrote in his memoirs that “the greatest Trojan horse” that ended the USSR was the exchange students who had studied in the US.

Are exchange programs still important? Studying abroad was important to me. I made a friend from Ghana, which led me to live in Ghana for a few years, and those years influenced what I wrote on US policies. But is soft power still relevant today? Some people believe that it isn’t anymore, even if it mattered during the Cold War. During the Cold War, these people point out, both sides had common cultural traditions. Even communism began in European culture. Today’s terrorist threat is the result of a clash between civilizations.

I do not agree with the “clash of civilizations” theory. Terrorism is not the effect of a clash of civilizations, but a civil war within Islamic civilization, between extremists and the mainstream. We will not win the war on terror unless we appeal to the mainstream within this civilization. So the question is: are we getting our story across? Unfortunately, our soft power is declining.

Terror is a form of theater that depends on “Jujitsu politics”. In Jujitsu, a smaller player can win by using a larger player’s strength to the smaller player’s advantage. Terrorists can’t defeat a larger player, but can they get a larger player to defeat itself?

Immediately after 9/11, when the US not only removed Taliban, but also disrupted Al-Qaida, it was an appropriate use of hard power. But invading Iraq in 2003 was a tactical mistake. Iraq has become a recruiting ground for terrorists. How do you know if you’re winning a war against terrorists? Whether you’re winning or not, depends on which number is higher: the number of terrorists you are killing or deterring, or the number of new terrorists being recruited or trained. When the US is trying to win this war, the way the US is viewed in moderate countries matters. We can’t fall into a Jujitsu trap by thinking that hard power is enough.

The recent war between Lebanon and Israel is an example of how it shouldn’t be done. Israel was essentially right in using hard power, but they used it disproportionately. After a week of dead Libanese children on TV screens around the world, the net result was negative for Israel’s soft power. The leader of Hizbollah is now a hero in the Arab world. Israel’s army may have won, but Hisbollah’s story won.

Will the American story lose? Abu Graib for example, undercuts soft power. In 2001 there was increased sympathy for the US. Hizbollah condemned the 9/11 attacks. Today, all that is forgotten. The US has focused too much on hard power. Our defense budget is 500 million dollars, and we spend about 1 million on soft power (through various ways of broadcasting our culture, values and policies, including diplomacy). Now, we shouldn’t spend equal amounts on hard and soft power, but 500 to 1 is too extreme.

Soft power cannot solve all problems. First of all, it’s slow. The soft power generated by the Soviet exchange students in the US took two decades to show results. Many politicians may think: “Well, I’m not likely to be here in two decades.” American politicians have to think about reelection constantly because of the system worked out by the founding fathers: the Representatives in the House of Representatives are elected every two years, Senators every six years and the President every four years. This creates an inefficient government, where one election will not change policy overnight, but it divides power and focuses on liberty.

Secondly, soft power is not just produced by governments. Many sources of soft power are outside of the government’s control, and these may have a better impact than those controlled by the government. When the US created an Arabic-language TV channel, this was seen as being government propaganda. A more subtle strategy, like an open channel showing different aspects of American life, would have been better.

There are two things I want you to remember:

The first thing is a quote from Machiavelli: “It’s better for a prince to be feared than to be loved, but worst of all is for a prince to be hated.”

The second thing is that during the Vietnam War, when the US was very unpopular and people were marching to protest against the US government, the song they were singing in those marches was Martin Luther King Jr.’s “We Shall Overcome”. They were appealing to another aspect of American culture. I believe our soft power is likely to prevail because of the attractive deeper value of the US. When asked why they don’t “like” the US, people rarely talk about our culture or values, but they often mention our policies.

The good news is that policies can change, even if many politicians think in short-term. Some do look further, and to be fair, President Bush does. His theory – and he really believes this – is that the absence of democracy in the Middle East caused the 9/11 attacks. His problem is not his sense of time, but his misdiagnosis of the situation. The terrorists who attacked in London, grew up in democratic Britain, and even if democracy is the answer, democracy under coercion has unfortunate side effects. President Bush is a very Wilsonian president (his father was more like Roosevelt). Like Wilson, Bush is an evangelizing idealist who wishes to export values and “make the world safe for democracy”. I believe a better approach would be to be a “shining city on the hill” that doesn’t “go abroad in search of dragons to destroy” (in the words of John Quincy Adams). As president Kennedy said: we must “make the world safe for diversity”.

What would happen if the US weren’t a superpower, or if the US went home right after the Iraq war? I think the rest of the world would want us to come back. As a superpower, the US can produce global public goods, much like Great Britain did during the Pax Britannica. The US hasn’t focused enough on this in the past few years.

To balance hard and soft power is to be a smart power. I remain optimistic that we will again be a smart power.

When asked about Europe specifically, Nye answers:

Europe has powerful soft power. I would urge Europe to focus more on hard power. In his second term, president Bush has been more interested in Europe. Ever since Condoleeza Rice’s trip through Europe, US policies toward Europe have been better. I believe it is important to realize that Europe and the US have more in common with each other than any other two parts of the world. It is time to repair the house, because we really do live in the same house.

Posted by Julie at 05:33 PM | Comments (1) | TrackBack

September 03, 2006

Antisemittisme?

Et av mine fag dette semesteret heter "Neighborhood Bully? Stormaktene og Midtøsten siden 1945" (ja, det stemmer: kurset er oppkalt etter en Bob Dylan sang). Kurset fokuserer i stor grad på Israel og Palestina, og her har de fleste en mening, eller i hvert fall en vag følelse av mer sympati for den ene parten enn den andre. Jeg har alltid tenkt at "dette kan jeg ikke nok om til å ta stilling til", men forhåpentligvis kommer jeg til å kunne betydelig mer om det innen desember (hvis ikke kommer det til å gå meg ille). Men før jeg blir så klok og kunnskapsrik at jeg ikke kan skylde på uvitenhet når jeg uttaler meg om dette, må jeg bare få ut et uttrykk for irritasjon. Kanskje jeg kommer til å lese denne teksten om noen måneder og gremmes over meg selv, eller kanskje jeg kommer frem til at jeg uansett har et poeng, uavhengig av hvor komplisert hele den politiske situasjonen er. So here goes...

Da jeg var liten og bodde i USA (den stormakten som får størst plass i pensum til Midtøsten og Stormaktene), hadde jeg venner som var jøder. De hadde mer kompliserte kjøkkenregler enn meg, og vi hørte aldri på julemusikk hos dem, men ellers var de som alle andre jeg kjente. Jødene som gruppe, som folk, var imidlertid de som hadde sittet i konsentrasjonsleir og som var årsak til at jeg ikke kunne si "Merry Christmas" på skolen, men måtte ønske venner "Happy Holidays". Jødene var en gruppe det var synd på, en gruppe man måtte ta hensyn til, og som det derfor var viktig at jeg som barneskolebarn lærte om - omtrent som indianerne, en annen gruppe USA har kronisk dårlig samvittighet overfor. Hvert år lærte jeg om indianerne ved å lime fjær på ting, og om jødene ved å tegne Minorah-lysestaker.

Det var først mye senere at jeg lærte at det ikke bare var jøder som var fanget i nazistenes konsentrasjonsleire og at Hanukah ikke var det samme som jul, men med andre sanger og en annen form på adventstake. (Jeg måtte selvfølgelig til Norge før jeg lærte noe om jødedom som religion, siden religionsundervisning ikke står på timeplanen i amerikansk barneskole.) Jeg kan forresten ikke si at jeg kan så mye om indianerne heller, med unntak av et par politisk korrekte læresetninger som "hver indianernasjon (ikke stamme) er unik" og "det heter ikke Indian; det heter Native American". Nå skal jeg ikke stille urealistisk høye krav til hva man kan lære på barneskolen, men jeg tror ikke bare det er barn som sitter igjen med en følelse av at det eneste det er verdt å vite om begge disse to gruppene er at man ikke skal diskriminere mot dem.

Det er ikke så mange indianere i Norge, og indianerhat får ikke så mye spalteplass i norske aviser. Antisemittisme derimot... hver gang Israel, jøder eller jødiske symboler er i media uten at det er i direkte positivt lys, skriver noen en kronikk om at dette er et tegn på økende antisemittisme i Norge. Skulle man følge denne logikken, viser en tilfeldig valgt Aftenposten at hat mot Regjeringen, dansker, Iran, Sudan, Syria, Rikshospitalet, USA og NSB, for å nevne noen, er på vei opp i et skummelt tempo.

Det er imidlertid bare i disse kronikkene at jeg egentlig møter antisemittisme i min egen hverdag. Skulle jeg bedømme fra egen erfaring, ville jeg si at muslimer, kristne, jenter, gutter, homofile, svensker, pakistanere og amerikanere virker som de er mer utsatt for fordommer. Jeg har nemlig hørt disse merkelappene brukt som skjellsord flere ganger i løpet av de siste årene, men jeg tror virkelig ikke jeg noensinne har hørt noen bruke "jøde" som et skjellsord. "Du er så jøde, ass." Nei, jeg greier faktisk ikke se det for meg en gang. "Du er så jente, altså", "Pakkis!", "Homo!", "Ja, det er jo typisk amerikanere...", svenskevitser... Alt dette er dagligdags i norske skolegårder. Diverse media tar jevnlig opp temaer der muslimer som gruppe fremstilles som et problem, uten at dette nødvendigvis tolkes som et uttrykk for hat. Det skrives kronikker om kvinneroller og mannsroller som forsåvidt skaper debatt, men sjelden av typen "Blir kvinner/menn hatet?" Og på Internasjonale Studier er spørsmålet om amerikanerne styrer verden eller ikke, og hva som eventuelt kan gjøres for å få dem til å slutte å være så sjefete, noe av det som i hvert fall fremstilles som viktigst, men jeg har foreløpig ikke funnet noen artikler på pensum om amerikanerhat. For hver av disse gruppene, er det slik at i tillegg til faktisk å være hatet av noen, er de også kjent for så mye mer.

Søker man på "jøde" på Aftenpostens nettsider, ser det ut til at det eneste jødene er kjent for, er Israel/Palestina, Holocaust og "Gaarder-kronikk-debatten". Det er sant at jødene har opplevd mye hat gjennom historien. Det er også et skremmende faktum at etter andre verdenskrig fortsatte jøder å sitte i konsentrasjonsleire fordi de var uønsket i landene de hadde bodd i før krigen (og Norge var ikke noe bedre enn andre. Vi ønsket bare å ta inn friske, sterke jøder som kunne hjelpe til å bygge opp landet vårt. Det var - ikke overraskende - ikke så mange av dem i konsentrasjoneleirene). Men det må da gå an å si mer om jødene enn dette! For hvis jøder som gruppe bare dukker opp i media som "de vi må ta hensyn til for å unngå at de anklager oss for hat", sitter vi alle fast i politisk korrekt amerikansk barneskole.

Posted by Julie at 04:27 PM | Comments (2) | TrackBack

July 27, 2006

The hated Pirese

This is scary...  

The plight of the Pirese - Europe's most hated people: An opinion poll taken in Hungary showed that Pirese refugees are more hated than any other group. Even those who admitted to disliking Arabs, Chinese and Romanians, said the Pirese were worse. The group who are statistically most likely to have the strongest feelings are elderly, far-left women from northern Hungary. It's widely believed the Pirese mix their beer with blood, have the evil eye and are hideously ugly. And of course they don't exist. They were made up by a research institute to test the level of xenophobia in Hungary. High apparently.

(From BBC News)

I guess people really do fear what they do not know.

Posted by Julie at 09:45 AM | Comments (0) | TrackBack

June 30, 2006

An education for globalists?

"Today mor